Gudmund A Dalsbø: Et
nyttårsønskeDenne bolken har sist fått nytt stoff 7. januar 2000. [Attende til kronikkarkiv, hovudside]
Vi skal her etter beste evne freiste å byggje opp ei samling med interessant stoff frå dei fleste områda kor AKP og AKParar arbeider. Det vil si at vi samlar opp aviskronikkar, artiklar, debattinnlegg osb som medlemer eller venar av partiet har publisert andre stader. Med unntak av dei høva da artiklane er signerte med partiverv, treng ikkje synspunkta som kjem fram på desse sidene vere uttrykk for partiet sine meiningar.
Vi startar oppbygging no i mars 1999, og det kan ta noka tid før alle bolkane har innhald.
INNHALD:
Gudmund A Dalsbø: Et
nyttårsønske
(Januar 2000) Det er mangt jeg kunne ønske meg ved inngangen til et nytt år, særlig nå når det er starten på heile 2000-tallet. At det kunne bli fred i verden. At alle kunne få lære å lese. At maten blei rimelig fordelt. At noen fant opp en kur mot alzheimer, beinskjørhet, elveblindhet og aids - og at kuren blei tilgjengelig for dem som trengte den. At reinholdere kunne tjene like mye som børsspekulanter og fotballspillere. At Vesten slutta å leke politi som dreper hundretusenvis av irakiske unger. At narkotika og sprit plutselig slutta å virke. At Clinton og Jeltsin skjøt hverandre i beinet. Og mye mer. Noe av dette er utopi, noe er tøv, noe kan vi få til om mange nok slåss for det. Men om jeg skulle velge meg ett nyttårsønske for vår lille andedam, så måtte det denne gangen være - et mindre effektivt samfunn.
Carl-Erik
Schulz: Velferd og/eller marked?
(Juli 1999) Sånn foran valgkampen får politikerne plutselig behov for å markere at de bestemmer mye og kan få mye gjort. Det står ofte i sterk kontrast til de magre muligheter det er når krav reises mellom valgene. I Norge, som i de fleste vestlige land har det over de siste årene vært en politikk preget av økte forskjeller mellom folk, overføring av styring fra offentlig til privat sektor, nedtrapping av rettigheter overfor offentlig sektor - det som samles under betegnelsen at "velferdstaten står i fare". Her er minst to viktige saker knyttet til økonomi: For det første - er det slik at de økonomiske ordningene Norge har forpliktet seg til setter grenser for offentlig sektor, og krever at velferdsstaten begrenses? For det andre: Spiller det noen rolle om de generelle ordningene avskaffes og erstattes med mere behovsprøvde ordninger?
Carl-Erik
Schulz: Bør det offentlige eie naturressursene?
(16. august 1999) Nå i valgkampen kastes det inn forslag om at kommunene skal selge av sine aksjer for å betale ned gjeld eller omplassere formuen i andre verdier. Bak dette lurer også ønsket om å bruke av formuen til å finansiere drift - men det skal jeg ikke drøfte her. Noen har jo slike salg som ideologisk prinsippsak - de markedsliberale og konservative vil privatisere mest mulig av offentlig drift. Fra det kommunale kraftselskap via A/S til det private, mens kommunen eier minst mulig utenom kjernevirksomheten. Fra kommunal buss til privat osv. Privatiseringsideologien gis også et økonomisk ferniss: troen på at privat drift skal øke effektiviteten og sikre folk rimeligere tjenester.
Carl-Erik
Schulz: Kraft for Troms eller Troms for kraft?
(27. november 1999) Det pågår en debatt omkring Troms Kraft og kommunens økonomi. To spørsmål blir reist, og motsetningene går i kryss rundt dem. For det første: Bør Tromsø kommune ta ut vesentlig større utbytte fra driften av selskapet? For det andre: Skal Tromsø kommune vurdere å selge sine aksjer i Troms Kraft? Det er antakelig lurt å drøfte de to spørsmålene hver for seg. Et sidepoeng er om eierkommunene ved slike tiltak kan løse alle budsjettproblem. Svaret på det siste er greit: Her er noe å hente, men dimensjonene på den offentlige fattigdommen er nok større enn hva et kraftselskap kan løse.
Asgeir
Bell: Olje er nasjonal eiendom - ingen privatisering av Statoil!
(19. august 1999) Styret i Statoil har lansert et forslag som må karakteriseres som århundrets røvertokt: Slå inn under seg den norske stats direkte økonomiske engasjement på sokkelen (SDØE) og gå for delprivatisering av selskapet med børsnotering på noen store børser i verden, samt Oslo børs. Står styret i Statoil over det norske Storting? Forslaget må avises og styret skiftes ut! Statoil er bygget opp med siktemål å ivareta nasjonale eierinteresser på sokkelen. Forsøk fra private om å få kloa i Statoil har blitt tilbakevist til nå. Oppbyggingen av SDØE på 80-tallet hadde som uttalt hensikt å sikre at Statoil ikke ble for mektig i forhold til andre nasjonale selskap (Hydro, Saga). På dette tidspunktet var privatisering politisk umulig å gjennomføre - men det var heller ikke opportunt å la Statoil stikke av med denne gevinsten som opplagt ville svekke Hydro/Saga. Willochs manøver var på mange vis et kompromiss med tilhengerne av opphogging av Statoil og det politiske flertallet som rådde i spørsmålet om å ha statlig kontroll.
Terje
Valen: Finanskapitalens opprør og kommunismens nødvendighet
(15.02.1996 - 15.04.1997) I løpet av de 15 siste årene har den delen av finanskapitalen som ikke er låst i faste anlegg eller knyttet til varehandel økt eksplosivt. På 30-tallet, da Keynes utviklet sine økonomiske ideer var forholdet mellom den summen som ble omsatt på finansmarkedene og den summen som gikk til omsetning av varer som 2 til 1. Nå er dette forholdet som 50 til 1. Den samlete gjeldsbyrden i verden i forhold til samlete inntekter har økt svært mye - gjelden er nå 1,5 gang så stor som samlete inntekter. I løpet av disse 15 årene har også finanskapitalen erobret verden i en bredde og dybde og med et aksellerende fart som aldri før i historien. Og i løpet av dette tidsrommet har en eksplosjonsartet økning i bruken av den nye informasjonsteknologien muliggjort nye spekulasjonsmetoder som en bare kunne drømme om før. Dette kaller jeg for finanskapitalens opprør. Det må presiseres at det særlig er spekulasjonskapitalen innen finanskapitalen som forsøker å gjøre opprør mot det produksjonsgrunnlaget som den i virkeligheten hviler på. Dette skjer samtidig med utviklingen av noen andre grunnleggende tendenser i økonomien.
(27. mai 1999) Egentlig handler dette om Fornebu, men jeg skal skrive om Vindfall. Et vindfall er når et tre blåser ned - en får kanskje en gevinst uten arbeid: Treet ligger der. Det er en 'vindfall-gevinst'. Omvendt kan treet skade - en får et 'vindfall-tap'. Et vindfall er altså en gevinst eller et tap som en får 'gratis'. Slike effekter er vanlige - og mye diskutert i økonomisk litteratur. I Norge er slike tap ofte lovregulert. Hvis et politisk vedtak fører til økonomisk skade for noen, vil de ofte ha rett på erstatning. Det bygges f.eks. en ny vei. De som mister jord, får erstatning ved ekspropriering. De som får støy, har rett til erstatning. De som får en flyplass bygget tett på seg, får også erstatning. Så vindfall-tap er lovregulert. Derimot er ikke gevinstene lovregulert. Den som eier nabotomta til et område som bygges ut - f.eks. areal ved et alpinanlegg, må ikke betale for at tomta blir mer verdt. De som hadde en bu på Tjøme, må ikke betale for verdistigninga. Noen land har slike reguleringer - f.eks. at verdistigning på eiendom fører til sterk øking i skatten. Noen ganger så mye at folk blir tvunget til å selge.
Johan
Petter Andresen: Et syn på noen grunnleggende trekk ved
kapitalismens utvikling
(Mai 1999) Hver dag får vi høre at det går bra med verden. De ulike krisene skyldes ikke feil på systemet, men feil ved de områdene der krisene rammer. I Asia har de feil forretningskultur og for mye korrupsjon, derfor deres krise. Den kroniske arbeidsløsheten i EU-området skyldes for lite fleksibelt arbeidsmarked osv. At det er noe grunnleggende gærnt ved systemet kommer ikke på tale. I følge kapitalismens talsmenn og forsvarere vil det alltid være problemer, og de er til for å løses. Den stagnasjonstendensen som vi er vitne til er forbigående. Bruker vi kollektiv fornuft og er moderate vil verden oppleve framgang og velstand. Dessuten vil den nye teknologien øke produktiviteten, vi vil slippe å arbeide så mye og mange av de problemene som menneskeheten sliter med nå vil bli løst. Blant marxistene er det ikke noen gjengs syn på åssen det går og vil gå med kapitalismen de nærmeste tretti - femti åra. Det er enighet om at den teknologiske revolusjonen vil endre på mye, men om vi vil oppleve en ny depresjon, økende arbeidsløshet, skjerpa klassekamp o.l. er det usikkerhet om.
Min påstand, som jeg heldigvis ikke er aleine om: Er det en ting som er helt sikkert så er det at det ikke vil gå bedre med kapitalismen, men at økonomisk stagnasjon er innebygd i systemet.
Terje Valen: Krigen
kan føre til økonomisk krise i EU
(4. mai 1999) Siste utgave av Business Week International (10.mai 1999) har en interessant artikkel om hvordan krigen på Balkan virker inn på EUs økonomi. Artikkelen innledes med å påvise det faktum at elven Donau, som er en av Europas viktigste transportveier, renner gjennom den nordre delen av Den føderale republikken Jugoslavia, dvs. gjennom Vojvodina. Da en bro over elven ved Novi Sad ble bombet 3.april, stanset det også all elvetrafikk forbi dette punktet. Dette rammer nabolandene til Serbia ganske hardt. I Ungarn er bøndene redde for at de ikke får skipet ut store berg med korn seinere i sommer og stålverket Dunaferr har et svare strev med å erstatte en halv million tonn med jernmalm fra Sør-Afrika som de ellers får skipet opp på elven. Bulgaria på sin side har mist viktige handelsveier gjennom Serbia og investorer har begynt å flykte.
Kjersti Ericsson: Arbeidslinja
og velferdsstaten
(Desember 1994.) Under EU-kampen var det mye snakk om forsvar av den nordiske velferdsmodellen. En forsker som har vært sentral i studiet av ulike velferdsmodeller, er svensken Gøsta Esping-Andersen, som i boka The Three Worlds of Welfare Capitalism fra 1990 nettopp drøfter de ulike velferdsregimene i Europa.
Kjersti Ericsson: Eurosentrismen
(Juli 1992.) Bokomtale av Samir Amin: Eurosentrismen, Oktober forlag: "Hvem, og hvor i hælvete er dem?" utbrøt Thorbjørn Berntsen på AUFs sommerleir på Utøya, da noen antydet muligheten for at Norge kunne samarbeide med andre ikke-EF-land for å skape en bedre verden. Alt som ligger utafor noen toneangivende land i Vesten, har lett for å forsvinner i ei grå tåke, eller er rett og slett ikke-eksisterende. Eller som Judith Williamson skrev i Guardian i en rapport fra USA under Gulf-krigen: "Det er det uvirkelige ved alle steder utafor USA, i innbyggernes øyne, som må skremme enhver utlending. Som et barn som enda ikke har lært at det finnes andre selv, ser denne kulturen andre utelukkende som stoff for sine egne drømmer og mareritt. Den oppskrudde bekymringa for angsten til barna i USA ("Vil Saddam drepe mamma?") er uanstendig når en tenker på at akkurat nå dreper amerikanske bomber irakiske barn."
Kjersti Ericsson: Markedskreftenes triumf
- eller sviende blåmandag?
"Kvinner eier mindre enn 1% av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid." Slik oppsummerte i sin tid daværende generalsekretær i FN, Kurt Waldheim, kvinnenes betydning for verdensøkonomien. Skal vi tro Waldheim, utfører altså kvinner mest arbeid, men får svært lite igjen for det. Det er imidlertid noen særegenheter ved det arbeidet kvinner utfører. En stor del av det arbeidet de gjør, er det marxister kaller bruksverdiproduksjon, ikke bytteverdiproduksjon.
Kjersti Ericsson: Kvinnenes arbeid og
marxistisk økonomi
(Innledning fra sommerskolen i økonomi 1990.) Kapitalismen og imperialismen er samfunnsformasjoner der det foregår ulike typer produksjon. Dette er viktig å ha klart for seg når vi skal analysere familien og husarbeidets økonomiske rolle. Kapitalistisk vareproduksjon er den dominerende produksjons formen - den som bestemmer hele karakteren til det økonomiske livet. Men den er ikke den eneste formen for produksjon - sjøl ikke i de mest utvikla kapitalistiske sentrene. I alle deler av verden vil en finne produksjon som ikke er innretta på markedet, som ikke er produksjon av bytteverdi, men av bruksverdi.