Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Styret i Statoil har lansert et forslag som må karakteriseres som århundrets røvertokt: Slå inn under seg den norske stats direkte økonomiske engasjement på sokkelen (SDØE) og gå for delprivatisering av selskapet med børsnotering på noen store børser i verden, samt Oslo børs. Står styret i Statoil over det norske Storting? Forslaget må avises og styret skiftes ut!
Statoil er bygget opp med siktemål å ivareta nasjonale eierinteresser på sokkelen. Forsøk fra private om å få kloa i Statoil har blitt tilbakevist til nå. Oppbyggingen av SDØE på 80-tallet hadde som uttalt hensikt å sikre at Statoil ikke ble for mektig i forhold til andre nasjonale selskap (Hydro, Saga). På dette tidspunktet var privatisering politisk umulig å gjennomføre - men det var heller ikke opportunt å la Statoil stikke av med denne gevinsten som opplagt ville svekke Hydro/Saga. Willochs manøver var på mange vis et kompromiss med tilhengerne av opphogging av Statoil og det politiske flertallet som rådde i spørsmålet om å ha statlig kontroll.
Siden Norge ble oljenasjon har kampen mellom Statoil og Hydro pågått som en drakamp bak kulissene ved flere korsveier - hvert selskap med ankerfeste i statsforvaltningen, Statoil i Olje- og energidepartementet og Hydro med sitt gamle inntak i sin tids "Industridepartement".
Hydro kommer snart på banen og vil ha sin del av kaka - det er grunn til å frykte at selskapene i denne kampen vil dra sammen; nemlig å forenes om forslaget til privatisering ved at hvert selskap får hver sin del av SDØE. Hydro kan også komme til å senke hele planen inntil videre ut fra å vurdere sin styrkeposisjon for svak i øyeblikket.
Privatisering av Statoil sammen med fusjon av SDØE vil gjøre Statoil til verdens 4. største oljeselskap - spesielt hva reserver angår. Det er mektige krefter som arbeider for dette forslaget og i løpet av en kveld greidde media å framstille dette som en farbar vei som kan få politisk flertall. Men det er mektige motkrefter som kan stoppe det - det norske folk! Å slå tilbake dette forsøket er fullt mulig og bør oppta alle mulige folkelige organisasjoner i tida som kommer. Det vil komme motstand fra mange hold (jfr. professorene Øystein Nordeng og Thore Johnsen som gir forslaget det glatte lag i Aftenposten 17.8).
Privatisering av Statoil kjøres fram med argumenter om at Norge blir 100 til 150 milliarder kroner rikere om selskapet blir børsnotert. La det være sagt - ingen livnærer seg av aksjeverdi! Aksjeverdi kan spekuleres i eller brukes som utgangspunkt for å jakte på andre selskaper. Å få tak i de norske oljeverdiene har vært private selskaper og storinvestorers drøm i lang tid - dersom Statoil privatiseres faller en skanse for all kamp mot privatisering.
Statlig styring tross aksjeflertall, blir en illusjon. Statoil vil framstå så tung at når Statoil mener noe, vil det være umulig å stå imot. Statoil vil være i markedet og de nye lover som opphever "politikken" vil rå også her Dette underbygges av at denne omleggingen har til hensikt å kjøre Statoil fram på verdensarenaen og definitivt flagge selskapet ut. Statoil vil være en juniorgigant med svakheter som gjør det høyst sannsynlig med nye fusjoner med andre giganter (for eksempel BP). Når markedet rår, "så må det bare bli slik". Med etableringen av oljefondet ble grunnlaget lagt for kapitaleksport av oljemilliardene - Stor-Statoil vil forsterke dette på en svært dramatisk måte.
Privatisert Stor-Statoil vil være en ulykke for enhver plan om nasjonal næringssutvikling. Med EØS-avtalen har Norge mista muligheten til å styre investeringer og binde opp selskapene gjennom konsesjoner. Med Statoil som kjempe på verdensarenaen vil engasjementet på norsk sokkel kun ha underordna eller taktisk betydning. Statoil vil ikke ha interesse av at Norge framstår med et nasjonalt vern av sine ressurser - det vil stå i direkte motstrid til selskapets interesser i kampen om ressurser på andre lands territorier eller sokler. Statoil som verdensgigant betyr større usikkerhet for norsk industri!
Et Stor-Statoil vil definitivt knesette den nye utenrikspolitikken med å bygge Norge opp militært, som juniorpartner til USA (eller EU) i sikkerhetspolitiske spørsmål knytta til områder Statoil involverer seg i. Det kan vi i dag se i Aserbadsjan hvor Statoil opptrer både alene, i allianse med BP og i AIOC (Azebadaijan International Operating Company). Norge vil bli tvunget til å delta i militære operasjoner av aggressiv art for å beskytte Statoils interesser. Dette kan ikke sies høgt av talspesroner for den norske regjering, men historien har ikke oppvist noe annet mønster for imperialistiske storselskaper som jakter på profitt, og der det er vilkåret for for å ikke bli slukt av større selskaper.
Et Stor-Statoil vil være ei avgjørende økonomisk kraft for å dra Norge inn i EU ved neste korsvei. Et selskap av denne størrelsen vil ikke finne seg i å ha sete i et land som holder ressursene sine utenfor imperialistiske alliansers kontroll. Statoil vil ha mulighet til å drive utpressing for å få gjennomslag for sine ønsker. Stor-Statoils politiske bakmenn finnes i Frp og Høyre - å vinne AP ser de nå for seg som mulig. Men det slaget er ikke avgjort tross at deler av ledelsen er på gli. Sentrum varmer sine regjeringstaburetter og tilrettelegger sakene for "sine motstandere", men i denne saka går det an å spå ei sprengt regjering om Statoil får viljen sin. Hvis ikke - et fillerista Senterparti.
Det er all grunn til å være på vakt mot råtne kompromisser når motargumentene tårner seg opp. Klassekampen bør følge saka med argusøyne!
Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
