Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Nå i valgkampen kastes det inn forslag om at kommunene skal selge av sine aksjer for å betale ned gjeld eller omplassere formuen i andre verdier. Bak dette lurer også ønsket om å bruke av formuen til å finansiere drift - men det skal jeg ikke drøfte her. Noen har jo slike salg som ideologisk prinsippsak - de markedsliberale og konservative vil privatisere mest mulig av offentlig drift. Fra det kommunale kraftselskap via A/S til det private, mens kommunen eier minst mulig utenom kjernevirksomheten. Fra kommunal buss til privat osv. Privatiseringsideologien gis også et økonomisk ferniss: troen på at privat drift skal øke effektiviteten og sikre folk rimeligere tjenester.
På den andre sida vil sosialister og kommunister ofte ha offentlig eie. Bak dette er en oppfatning av at offentlig eie gir mer likhet og et bedre samfunn. Akkurat hva som skal være offentlig og privat kan synes litt tilfeldig. Husrom er privat, mens strøm, vann og søppel er offentlig. Telefon er privat, men var det ikke før osv. Spiller det egentlig noen rolle om det er offentlig eller privat produsent av strøm her i landet? Og behøver det offentlige holde så stor formue i natur - land, vann og olje?
Jeg starter i andre enden. Da europeerne overtok eiet av Nord-Amerika skjøv de urbefolkningen ut. I Canada søkte de ofte avtaler med dem - det velkjente byttet: "glassperler mot eie av land og ressurser". Slik ble det etablert en enorm formue på innflytternes hender - naturressursene i verdens nest største land. Men noen folkegrupper beit ikke på - da ble landet direkte tatt fra dem. Disse gruppene har i moderne tid på mange steder klart å kjempe til seg retten til deler av landet - mens de andre jo hadde 'solgt det'. Pr. i dag står de sterkest som den gangen ble overkjørt og frarøvet landet. I Norge var ikke historien slik - selv om vi jo kjenner den i forhold til samene. Imidlertid sikret det offentlige seg tidlig hovedretten til vannkraften. På kort sikt ble den leiet ut, ofte til private og utenlandsk storkapital, men med hjemfallrett til staten. Det ble dermed ikke privatisert natur, men noen ganger ble jo gevinsten av vannkraften for lang tid privatisert. Kraftkrevende industri overtok retter og sikret seg billig kraft. De store, folketunge kommunene - f.eks. i Oslo-området kjøpte opp rettigheter og overførte billig kraft fra landkommuner der få folk satt på store verdier i form av regn og fosser. Men eiet var fortsatt langsiktig offentlig - og for husholdningskraft vanligvis slik også på kort sikt.
Nå kan strøm selges over hele Europa - det er blitt en vare som er kommersielt interessant. Er det da noen spesiell grunn til at stat og kommuner eier produksjonen - kan den ikke - som for de fleste varer - overlates andre, og formuen flyttes til andre tiltak?
Først: ser en på vannkraft som en ren formuesplassering, så kan det være økonomiske argumenter for at det offentlige sprer risikoen sin på ulike former for formue. Fra energibundet kapital (fosser og oljefelt) til annen eiendom eller finansplasseringer. Uansett er det jo avkastningen av formuen som kan bidra til driften av offentlig virksomhet. Kraftverkenes overskudd kan være et viktig tilskudd til kommunekassa. Hvis kraftverket er verdsatt til 3 milliarder - så gir jo f.eks. 7% avkastning 210 millioner til resten av fylket/kommunen. Og hvert år - som en evig strøm. Men ut over risikospredning får en ikke gevinst av å omplassere formuen - den gir avkastning uansett. Og er noen hissige på å kjøpe kraftaksjer, så tyder det neppe på at det er en dårlig kommunal formuesplassering.
Jeg ser i det minste tre viktige grunner for at vannkraft ikke bør selges ut.
For det første er vannkraft energi uten utslipp av CO2, og uten atomkraftens risiko. Dammer kan ryke, og villmark reguleres - men likevel: vannkraft har klare fortrinn. Drivhuseffekten er ikke internasjonalt akseptert, og energiprisene vil også følge langsiktig prisen på kullbasert kraft. Det er grunn til å tro at vannkraft vil bli mer attraktiv på lang sikt når CO2-utslipp begrenses mer, og at dette ikke har slått ut i verdien ennå. Det er liten grunn til å tro at vannkraft vil miste sin verdi. Det taler for å holde på denne typen formue. Det binder ingen ting - så lenge en sørger for å bruke avkastningen - dvs. å se på overskuddet fra kraftverk som en del av kommunens samla budsjett.
I tillegg er det ikke tilfeldig at et viktig skille i de fleste land går mellom de som har eiendom og de eiendomsløse. Eiendom stiger i verdi - og det synes ofte som den gjør det raskere enn annen formue. Natur og land er en ressurs som blir knappere ettersom produksjon og folketall øker. Jeg ser liten grunn til at det offentlige skal søke å ha finanskapital, eller minimalisere gjelda si. Mye tyder på at det er gunstig å ha formue i naturrettigheter - og kanskje spesielt i strøk som ekspanderer. Ideen om å privatisere land og natur kan overføre langsiktige gevinster fra felleseiet. Norge er i en særstilling med mye offentlig formue plassert i penger.
For det tredje er det også viktig at kontroll med ressurser gir økonomisk makt. I land der privat eie av land og natur står sterkt - der har dette preget levekårene for folk flest og økt ulikheten. Allemannsretten til natur, og det sterke offentlige eiet i Norge avgrenser noe av den økonomiske makten. Folk flest har fått mere innsyn og innflytelse. Erfaringene fra norsk vannkraft dette århundret, og fra norsk oljevirksomhet er slående eksempler på at dette virkelig har hatt betydning. Det framsynet som lå bak bl.a. at de sikret vannkraften til det offentlige fikk avgjørende betydning for levekår og bosettingsmønster i Norge hele hundreåret.
Men er ikke økonomisk makt politikk og ideologi? Økonomi gir makt - det er ikke noe som kan trylles vekk ved at det kalles politikk. Den som eier kontrollerer, og det er gunstig for folk flest at det offentlige kontrollerer energi - både som viktig og ren produksjon, og som viktig vare for husholdningene. Det betyr ikke at konkurranse er dumt på markedet for strøm, eller at kraftverkene skal være hellige kuer som ikke skal avgi overskuddet til kommunenes driftsbudsjett. Men det betyr at det er mer enn kortsiktig finansanalyse som skal til når en vurderer mellom kontroll av landet vi lever i opp mot generell finansiell avkastning.
Fleire artiklar om økonomi | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
