Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
I løpet av de 15 siste årene har den delen av finanskapitalen som ikke er låst i faste anlegg eller knyttet til varehandel økt eksplosivt. På 30-tallet, da Keynes utviklet sine økonomiske ideer var forholdet mellom den summen som ble omsatt på finansmarkedene og den summen som gikk til omsetning av varer som 2 til 1. Nå er dette forholdet som 50 til 1. Den samlete gjeldsbyrden i verden i forhold til samlete inntekter har økt svært mye - gjelden er nå 1,5 gang så stor som samlete inntekter. I løpet av disse 15 årene har også finanskapitalen erobret verden i en bredde og dybde og med et aksellerende fart som aldri før i historien. Og i løpet av dette tidsrommet har en eksplosjonsartet økning i bruken av den nye informasjonsteknologien muliggjort nye spekulasjonsmetoder som en bare kunne drømme om før. Dette kaller jeg for finanskapitalens opprør. Det må presiseres at det særlig er spekulasjonskapitalen innen finanskapitalen som forsøker å gjøre opprør mot det produksjonsgrunnlaget som den i virkeligheten hviler på. Dette skjer samtidig med utviklingen av noen andre grunnleggende tendenser i økonomien.
Vi kan ihvertfall se syv grunnleggende tendenser i økonomien:
I forholdet mellom statene ser vi også flere tendenser.
Alle disse forholdene som ser ut til å styrke kapitalismen, undergraver den i virkeligheten stadig mer og skaper stadig flere vilkår for en moderne og demokratisk kommunisme. Vi skal nå kort skissere Marx og Lenin sine teorier om disse forholdene, slik at leseren kan holde empirien opp mot teorien og omvendt.
I tredje bind av Kapitalen skriver Marx om den grunnleggende tendensen i kapitalismen. Han kaller den "loven om profittratens synkende tendens". Dette viser seg i at fortjenestene har samme tendens. Det engelske handelsdepartementet har altså vist oss hvordan denne lovmessigheten har virket i sist halvdel av dette århundret. Marxismen-leninismen har en detaljert teori om utviklingen av kapitalismen og imperialismen. Her er noen hovedtrekk av denne. I slutten på det 24. kapitlet i 1. bind av Kapitalen skriver Marx om utviklingstendensen i kapitalismen. Han snakkar om monopolisering ved at enkelte kapitaler legger andre under seg.
En kapitalist slår mange andre ihjel. Hånd i hånd med denne sentraliseringen, hvor noen få kapitalister eksproprierer mange andre, utvikles arbeidsprosessens kooperative form i stadig større skala; og utvikles den bevisste tekniske anvendelse av vitenskapen, forvandlingen av arbeidsmidlene til arbeidsmidler som bare kan brukes i fellesskap, økonomiseringen med alle produksjonsmidler for kombinert, samfunnsmessig arbeid, sammenflettingen av alle folk i verdensmarkedets nett og dermed det kapitalistiske regimets internasjonale karakter. Etter hvert som staadig færre kapitalmagnater usurperer og monopoliserer alle fordelene ved denne forvandlingsprosess, øker omfanget av nød, press, trelldom, utbytting, men også omfanget av opprør i den stadig voksende arbeiderklasse, en klasse som er blitt skolert, forent og organisert gjennom mekanismen i selve den kapitalistiske produksjonsprosessen. Kapitalmonopolet blir en lenke for den produksjonsmåten som er blomstet opp med og under dette monopolet. Sentralisering av produksjonsmidlene og arbeidets samfunnsmessige karakter når fram til et punkt hvor det ikke lenger lar seg forene med det kapitalistiske hylsteret. Det sprenges. Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendommen. Ekspropriatørene blir ekspropriert.
Den kapitalistiske tilegnelsesmåten, som er resultat av den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed den kapitalistiske privateiendommen, er den første negasjonen av den individuelle privateiendommen som er basert på eget arbeid. Med samme nødvendighet som en naturprosess produserer imidlertid den kapitalistiske produksjonen sin egen negasjon. Det er negasjonens negasjon. Den gjenoppretter ikke privateiendommen, derimot gjenoppretter den den individuelle eiendommen på grunnlag av den kapitalistiske æraens landevinninger: på grunnlag av kooperasjonen og en felles eiendomsretten til jorda og til produksjonsmidlene som selv er produsert gjennom arbeid." (Se Kapitalen, første bok, del 4, sidene 237-238, Oktober 1983 og 1995.)
Lenin utvikler denne analysen i Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. (Se Utvalgte verker i 12 bind, bind 6, Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen og andre artikler. Oktober 1976.) Her skriver han at imperialismen har følgende grunnleggende trekk (s. 130):
Han presiser også slik (s. 133):
"Det karakteristiske trekket ved imperialismen er ikke industri-, men finanskapital. Det er ikke tilfeldig at det i Frankrike var nettopp den uvanlig raske utviklinga av finanskapitalen, og svekkinga av industrikapitalen, som fra åttiåra og utover forårsaka ei ytterliggående skjerping i landevinnings-(koloni)-politikken. Det karakteristiske trekket ved imperialismen er nettopp at den ikke bare strever etter å annektere jordbruksområder, men til og med svært industrialiserte områder (tyskerne sikler etter Belgia, franskmennene sikler etter Lorraine). Det er fordi 1) kjennsgjerninga at verden er oppdelt, tvinger dem som tenker på ei nyoppdeling til å gripe etter alle slags områder, og 2) et vesentlig trekk ved imperialismen er rivaliseringa mellom flere stormakter for å få hegemoni, dvs. for å erobre territorier, ikke så mye direkte for seg sjøl som for å svekke motstandere og undergrave hegemoniet hans."
Videre skriver han (s. 138):
"Finanskapitalen og trustene minsker ikke forskjellene i veksttempoet i de forskjellige delene av verden, de øker dem. Når styrkeforholdene blir endra, hvilke andre løsninger på motsigelsene kan en da finne under kapitalismen enn maktbruk."
Og (s. 139):
"Kapitalismen vokser raskest i koloniene og de oversjøiske landa. Blant de siste dukker det fram nye imperialistiske makter (for eksempel Japan)."
I et helt avsnitt (s. 143) behandler han også tendensen til stagnasjon og oppråtning av kapitalismen under imperialismen. Monopol fører med seg både en tendens til enorm vekst på noen områder, men også til stagnasjon på andre områder.
"Renteniststaten er en stat med snyltende og oppråtnende kapitalisme, og dette forholdet kan ikke unngå å virke på alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder helt allment, og særskilt på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen."
Et viktig moment som han fremhever (s. 146) er at:
"Imperialismen betyr høy monopolprofitt for en handfull av de rikeste landa, og gjør det økonomisk mulig å bestikke de øvre laga av proletariatet og gjennom det fostre, forme og styrke opportunismen."
(s. 148) "Imperialismen har en tendens til å skape priviligerte grupper blant arbeiderne også, og skille dem fra den breie massen av proletariatet. Vi må merke oss at i Storbritannia viste den tendensen seg som imperialismen har til å splitte arbeiderne, styrke opportunismen mellom dem og forårsake midlertidig forfall i arbeiderbevegelsen, mye tidligere enn på slutten av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende."
Dette hadde Marx og Engels skrevet en god del om. Det nest siste utdraget som jeg skal trekke frem, virker også forbausende aktuelt (s. 150-151).
"Finanskapital i enorme mengder er samla på noen få hender, og den utgjør et umåtelig vidstrakt og tett nett av forhold og forbindelser. Ikke bare små og mellomstore, men til og med svært små kapitalister og arbeidsherrer er underordna dette nettet. Dette på den ene sida, og den stadig striere kampen mot grupper av finansmenn fra andre nasjonalstater på den andre sida, gjør at de eiendomsbesittende klassene går helt over på imperialismens side. Tegnene i tida er at en finner en "allmenn" entusiasme over fremtidsutsiktene for imperialismen, et rasende forsvar for den, og at den blir malt i de gildeste farger. Den imperialistiske ideologien trenger også inn i arbeiderklassen. Det finnes ingen kinesisk mur som skiller den fra de andre klassene."
Til slutt skal jeg sitere noe som ofte blir glemt, og som følger opp det første sitatet fra Kapitalen. Det er dette som gjør at marxismen ikke blir en elendighetens og pessimismens ideologi, men en teori for å frigjøre menneskeheten fra utbytting og undertrykking (s. 64-65).
"Konkurranse blir forvandla til monopol. Resultatet er et enormt framskritt når det gjelder å gjøre produksjonen samfunnsmessig. Særlig blir den tekniske oppfinnings- og forbedringsprosessen gjort samfunnsmessig.
Dette er noe helt forskjellig fra den gamle frie konkurransen mellom produsenter, som var spredt og uten kontakt med hverandre, og som produserte for et ukjent marked. Konsentrasjonen har nådd det punktet da det er mulig å gjøre et omtrentlig overslag over alle råstoffkildene (For eksempel jernmalmforekomstene) i et land, og til og med - som vi skal se - i flere land, eller i hele verden. Det blir ikke bare laga slike overslag, men disse kildene blir erobra av kjempemessige monopolsammenslutninger. Det blir laga omtrentlige overslag over markedskapasiteten også, og sammenslutningene "deler" markedene mellom seg etter avtaler. Faglært arbeid blir monopolisert, de beste ingeniørene blir ansatt. Transportmidlene blir erobra - jernbaner i Amerika, skipsfartsselskaper i Europa og Amerika. Kapitalismen i sitt imperialistiske stadium fører direkte til at produksjonen blir gjort samfunnsmessig i svært vid utstrekning. Den trekker så å si kapitalistene mot deres vitende og vilje inn i en ny slags samfunnsorden, en overgangsorden mellom fri konkurranse og fullstendig sosialisering.
Produksjonen blir samfunnsmessig, men tilegnelsen forblir privat. De samfunnmessige produksjonsmidlene forblir privateiendommen til noen få. Den allmenne ramma for formelt anerkjent frikonkurranse blir beholdt, og åket noen få monopolister har på resten av befolkninga blir hundre ganger tyngre, mer byrdefullt og utålelig."
Hvis vi vil forstå hvordan de materielle vilkårene for kommunismen blir skapt idag, er det viktig å gå dypt inn på betydningen av det Lenin her skriver.
Den 2. november 1985 refererte Financial Times tall fra det britiske Handels- og industridepartementet som viste at fortjenestemarginene hadde falt fra et gjennomsnitt på omtrent 30% på investert kapital i 1955 til under 10% rundt 1982 i de store industrilandene samlet. En videre utvikling av denne tendensen ville ha ført til at forrentningen på kapitalen ville ha nærmet seg 0% i løpet av 1990-årene. Betydningen av dette faktum kan knapt overvurderes. Kapitalen har kanskje aldri stått overfor en større trusel mot sin egen eksistens. Det har selvfølgelig skapt en desperat situasjon for kapitalen og ligger til grunn for de svære endringene som vi skal se litt nærmere på i denne artikkelen.
I løpet av de 15-20 siste årene har verden rundt oss endret seg på en dyptgående og drastisk måte. Og prosessen fortsetter med øket kraft, selv om kritiske røster begynner å heve seg også utenfor de radikales rekker. For å kunne sette dagskampen vår inn i en helhet slik at vi alle drar i samme retning er det viktig å ha en relativt klar oppfatning av hovedtrekkene i det jeg har kalt finanskapitalens opprør.
Historien er klar i hovedtrekk. Opprøret ble forberedt gjennom opprettelsen av de såkalte Eurodollar på 60-tallet som svulmet veldig opp på 70-tallet. Fra 1970 til 1975 økte eurodollarmarkedet fra 59 milliarder dollar til 200 milliarder. I 1987 var det på 4.000 milliarder. Kort fortalt er eurodollar amerikanske dollar som banker utenfor USA kan tilegne seg på forskjellige måter, for så å låne dem videre til sine kunder.
1971 var et avgjørende år i forberedelsene til finanskapitalens opprør. Da bestemte presiden Nixon i USA at dollaren ikke lenger skulle kunne konverteres til gull. Gullstandarden ble forlatt. Det førte til at valutaene to år senere ble sluppet løs i en såkalt flyt, der valutakursene svinger fritt med tilbud til og etterspørsel etter de forskjellige valutaene, men likevel innen visse grenser (+-2,25%). Dermed var det i prinsippet blitt mulig å spekulere mye heftigere i kortsiktige og små endringer i valutakursene.
I 1973 klarte de oljeproduserende landene, gjennom sin felles organisasjone OPEC, å presse prisen på olje opp på et nivå som lå fire ganger så høyt som tidligere. Oljen ble betalt i dollar. De oljeproduserende landene fikk mye mer penger enn de klarte å bruke i sine egne land. Derfor ble petrodollaren investert i verdens finansmarkeder der de hjalp til med å kompensere handelsunderskuddene som påløp på grunn av de høye oljeprisene. Denne utvidet finansmarkedene mye.
Så aksellererte det kraftig fra begynnelsen av 80-tallet. Da besluttet Margaret Thatchers regjering en nesten total liberalisering av kapitalbevegelsene og startet forberedelsene til det såkalte Big Bang ved Londonbørsen i pengemaktens City den 27. oktober 1986. Da fikk banker, forsikringsselskaper og utenlandske omsettere av verdipapirer anledning til å bli medlem av børsen som fra nå av het International Stock Exchange of the UK and Republic of Ireland Ltd. Dessuten ble reguleringene av kommisjoner opphevd slik at mellommenn/agenter sto fritt i forhandlingene om sin takst for å utføre transaksjoner. Reguleringene på "jobber" og "broker" ble opphevd slik at et firma (tidligere kalt jobber) kunne handle direkte med kundene og selv kjøpe og selge aksjer uten å gå gjennom mellommann (broker). Samtidig gikk børsen over til handel ved hjelp av datamaskiner. Gjennom dette systemet fikk en øyeblikkelig oppdaterte kurser og kunne utføre transaksjoner direkte via en "market maker" eller agent, uten personlig kontakt. Spekulanter fikk nye kraftige instrumenter å spille på.
Samtidig ble Paul Volker sjef for den amerikanske Federal Reserve. Han satte ut i livet en politikk som Kongressen hadde vedtatt for å stanse inflasjonen ved å senke arbeidsfolks lønner og innføre såkalt fleksibilisering i arbeidslivet og innførte samtidig tiltak for å bremse pengemengden. I tillegg la han opp til en slapp budsjettpolitikk for å kunne finansiere Reagan sine prosjekter (stjernekrig osv.) og satset på stort salg av statsobligasjoner på obligasjonsmarkedet. For å få solg disse lovet han kjøperne positive realrenter. Dermed var en "global" finans- og renteøkonomi unnfanget. USA satte fart på den skrantende økonomien sin ved store låneopptak. Jappetiden var startet. Finansmarkedene tok for alvor av fra realøkonomien.
Fra 1950 til 1980 var den økonomiske veksten i de ikke-industrialiserte land høyere enn i i-landene. Noen grupper u-land var også istand til å slå seg sammen og bli en maktfaktor i verden. Det gjaldt spesielt samarbeidet mellom de olje-eksporterende land OPEC. Disse landene klarte til å med, som nevnt, å påvirke oljeprisene til sin fordel i 1973 og 1979. Samtidig vant forskjellige frigjøringskamper frem. Mest kjent er USA sitt nederlag i Vietnam. Dette, sammen med inspirasjonen fra Kulturrevolusjonen i Kina skapte store progressive og antiimperialistiske bevegelser også i i-landene selv.
Dette ble oppfattet som en dødelig trussel mot det imperialistiske systemet. En rekke tiltak ble satt i verk fra slutten av 60-tallet for å vingestekke alle deler av denne bevegelsen. Sipo satte igang en ny bølge av registrering av alle som kunne oppfattes som en trussel mot dette systemet. I forbindelse med den første store økonomiske verdenskrisen etter krigen, i 1973, fikk vi også de første store internasjonale reaksjonære politiske fremstøtene siden mccarty-tiden rundt 1950. I Norge ble det satt i gang en politisk hetskampanje mot det man kalte for ekstremister. DNA/LO-ledelsen satte igang "fei dem ut-kampanjer" for å få utelukket radikale fagforeningsmedlemmer fra foreninger og bedrifter. I Frankrike fikk de såkalte nye filosofene som brøt med marxismen, stor publisitet. NRK brakt nazistene frem fra glemselen og i pressen ble den progressive bevegelsen likestilt med nazistene i kommunazi-begrepet. I 1977 kom DNA sitt første store økonomiske angrep på folket med trygdehets og undergraving av den seieren distriktene vant i kampen mot EF i 1972. Seinere har angrepene på arbeiderklassens og folkets demokratiske retter og velferd kommet i tur og orden, uten at vi kan gå inn på de hjemlige detaljene her.
I løpet av 70-årene ble utviklingslandene pådyttet store lån fra finansinstitusjoner og stater i industrilandene. Da viste det seg at u-landene ikke var istand til å betale renter og avdrag på disse lånene. Dermed kunne det internasjonale pengefondet og verdensbanken gripe inn, på ordre fra president Reagan i USA. U-landene fikk beskjed om at de måtte legge om hele økonomien sin dersom de ville oppnå nye få lån til å betale avdragene og rentene. De måtte legge om til eksportproduksjon av varer til i-landene, istedenfor å utvikle hjemmemarkedet sitt. De måtte skjære ned på alle offentlige utgifter. De måtte sette igang omfattende strukturendringer og etter hvert liberalisering i økonomien.
Gjelden sluttet ikke å øke på grunn av det. Fra 1980 til 1993 økte den fra 658 mrd til 1.770 mrd dollar. Men u-landene mistet det aller meste av sin nasjonale uavhengighet og overføring av penger fra de fattige i den fattige verden til de rike i den rike verden økte drastisk. I perioden 1984 til 1990 var netto finansoverføringer fra de fattige landene til bankene i de rike landene på 178 mrd dollar.
Resultatene kan også leses på andre måter. Etter strukturendringene i Latin-Amerika, økte antall fattige fra 130 millioner i 1980 til 180 millioner i 1990. Ulikhetene inne i landene har økt. De rikeste 20% av befolkningen tjener 20 ganger mer enn de fattigste 20%. I Afrika lever nå 200 mill. personer av i alt 690 mill, under fattigdomsgrensen og de minst pessimistiske i Verdensbanken antar at antall fattige vil øke med 50% og nå 300 millioner omkring år 2000. Strukturendringene fører også til et enormt press på naturressurser og til økt naturødelegging.
Samtidig har finanskapitalens opprør ført til økende forskjell mellom rike og fattige i i-landene. Ved siden av et økende antall millionærer og milliardærer, ved siden av svimlende aksjegevinster finner vi økende arbeidsløshet, fattigdom, usikkerhet osv. i disse landene og.
Et annet resultat er en polarisering av finansstrømmene mellom i-landene (de europeiske og japanske overskuddene finansierte det amerikanske underskuddet og andre deler av verden ble holdt utenfor) som bidro til en ytterligere deregulering av kapitalmarkedene.
Finansspekulasjonen ble sett på som en industri og fikk alle fordeler i jakten på profitt. Helt siden den store spekulasjonsskandalen, South Sea Company i begynnelsen av 1700-tallet, har de forskjellige statene satt ut i livet en rekke tiltak for å holde finanskapitalen innenfor visse grenser slik at den skal respektere behovene til industrien og samfunnet i de kapitalistiske landene. Etter det store krakket i 1929 ble disse reguleringene skjerpet. Reguleringen ble langt på vei fjernet i løpet av 80-tallet.
Finanskapitalen gjennomgikk samtidig en kraftig sentralisering og det ble opprettet nye enormt store finansinstitusjoner utenfor bankene og uten den relative disiplinen som disse tross alt hadde akseptert tidligere. Dannelsen av og veksten til pensjonsfond og investeringsfond og andre finansinstitusjoner, og veksten og sentraliseringen i forsikringsbransjen har skapt institusjoner som disponerer gigantiske mengder lett omsettelige midler og som har som mål å karre til seg maksimalt med profitt takket være mobilitet og fleksibilitet. De anerkjenner ikke noen annen trang enn å øke fondene sine, konsekvensene av operasjonene er ikke deres problem. I USA sto bankene for 80% av finansieringen av bedriftene sine investeringer i 1970. I 1990 står de bare for 20%, resten tar de nye finansinstitusjonene seg av. På Londonbørsen, som er verdens største, går fire femtedeler av omsettingen til svært kortsiktige plasseringer (varighet på en dag).
Idag flommer 1500 milliarder dollars alltid rundt i systemet på jakt etter den fortjenesten som kan skaffes ved å kjøpe aksjer eller valuta når kursen er lav og selge igjen når den er høyere. Dette er et spekulasjonsområde uten grenser. Hver dag omsettes det for over 1.000 milliarder dollar i dette markedet. Det er 50 ganger mer en verdien av all handel med varer og tjenester i verden. På Keynes sin tid, rundt 1930, var dette forholdet to til en. Det betyr at finanskapitalen har fått en makt som tidligere, f.eks. på Lenins tid, var helt uhørt og at den også føler seg nærmest helt har løsrevet seg fra det realøkonomiske grunnlaget. Når vi føyer til at det er denne kapitalen som dikterer reglene i hele kapitalismen, så skjønner vi også hvor sårbart dette systemet kan være.
Idag blir bedrifter lagt ned og land ruinert på grunn av at storfinansen flytter penger til steder der det er kortsiktige kursgevinster å hente. Enorme summer sveiper kloden ettersom kursene går opp og med med noen tiendels prosent. De store foretakene som driver produksjon, transport, handel osv. oppretter også sine investeringsselskaper for å delta i spekulasjonsdansen rundt de skiftene kurser. Både i USA, England, Tyskland, Frankrike og Japan utgjør nyutskrevne aksjer bare 5% av det samlete omsetningsvolumet på børsene. 95% er reservert for spekulasjonsmarkedet. Dette skaper en situasjon i verdensmarkedet som minner om den som var i USA før det store krakket i 1929. Dersom tilliten til markedet blir alvorlig svekket og spekulantene begynner å kvitte seg med aksjer, så kan hele kredittsystemet bryte sammen. Og det vil dra med seg andre deler av økonomien. En nedgangskonjunktur som rammer de fleste store industriland samtidig kan utløse et slikt krakk. Hvis konjunktursvingningene følger det forløpet de har hatt de siste tiår, kan dette skje omkring år 2000.
Noen eksempler kan illustrere sider ved den revolusjonen som har skjedd. Mellom 1961 og 1983 endret børskursene i USA seg ettersom brutto nasjonalprodukt økte eller minket. Men så tok børskursene helt av i forhold til BNP og steg tilsynelatende uhemmet av tilstanden i realøkonomien. I Frankrike steg børskursene med 22% og Tyskland med 45% i 1993, samtidig som disse landene var inne i den alvorligste nedgangskonjunktur siden 2. verdenskrig. I 1994 var det en nervøs stemning på børsen i Wall Street fordi det var oppgangskonjunktur og spekulantene var redde for at det skulle føre til inflasjon. Midt i mars 1996 sank aksjene der fordi tallene for arbeidsløshet gikk ned.
For å lette spekulasjonen er det skapt nye finansieringsinstrumenter. Disse har et nytt teknologisk grunnlag i informasjonsteknologien. Det dreier seg om verdier som man kjøper og selger på et øyeblikk. Man transporterer ikke lenger sedler eller verdipapirer, de nye "pengene" sirkulerer jorden rundt med lysets hastighet i form av digitalisert informasjon. Penger og informasjon smelter sammen, de nye pengene er informasjonelle.
Hva angår foretakene, så oppfører ikke lenger aksjeeierne seg som medeiere i en produksjonscelle, men som en obligasjonseier som bare er interessert i kortsiktig spekulasjonsgevinst. Dette fører også til at oppmerksomheten ikke rettet ikke mot bedrifter og lokaliteter, og ikke mot nasjoner og stater, men at den er rettet mot de punktene i hele verden der det er aller mest å tjene innenfor svært korte tidsfrister (ofte under en dag).
Fra 1985 til 1991 økte verdistrømmen av målbare direkte investeringer til utlandet tre ganger hurtigere enn varebyttet i verden. Amerikansk statistikk, som er mest nøyaktig, viser at 90% av strømmen har blitt brukt til å finansiere oppkjøps-sammenslåing. De direkte investeringene i utlandet har derfor ikke samsvart med veksten i produksjonskapastiteten, men med konsentrasjonen av kapital på et internasjonalt grunnlag og med omstruktureringen av kapasitet ut fra gruppenes strategi. Resultatet har vært en uovertruffet monopolisering. 85% av investeringene går mellom de øknomiske sentra i USA, Europa og Japan og brukes først og fremst til å overta konkurrenter eller opprette nye allianser. Av de gjenværende 15% går igjen 80% til åtte asiatiske land med Kina i spissen. Regnet i milliarder tyske mark (DM) var finansstrømmene mellom forskjellige området i 1995 slik: Fra USA gikk der 348 milliarder DM til industrilandene i Europa og 47 mrd til Japan. Fra industrilandene i Europa gikk det 374 milliarder til USA og 15 mrd til Japan. Fra Japan gikk det 144 milliarder til USA og 38 milliarder til i-landene i Europa. Dessuten ble det fra alle i-land overført 32 milliarder til Mexiko, 85 milliarder til Kina og 290 milliarder til Sør-Øst Asia.
Disse investeringene øker bare velstanden til et mindretall av befolkningen i de fattigere landene. Lønnene er lave, det er ikke så mange som får jobb. Likevel vokser det frem en "middelklasse" i de landene som har stor økonomisk vekst på noen 100 millioner personer, som utvider verdensmarkedet for forbruksvarer en del. Resten av de fattige landene blir tildelt enda dårligere roller i de flernasjonale selskapenes verden. De er nok alle åpne for kapitaloverføringer og import, men kan bare delta i det globale bytte med råvarer og råvareprisen er på et historisk lavmål. Deler av Afrika og Latin-Amerika har foretakene avskrevet helt. 40% av de arbeidende menneskene i verden tjener mindre enn 1,30 dollar (kr 10) pr. dag. Resten er nå på vei til å bli presset nedover mot denne summen.
Tendensen går i retning av at hver bedrift blir et spekulasjonsobjekt, en vare som man kjøper ved det minste fall i aksjekursene under en "grunnverdi", for så å dele den opp og selge den igjen med god fortjeneste.
Det finnes ikke en eneste sentralbank i verden som har midler til å yte varig motstand mot den internasjonale spekulasjonen. Reservene til de store industrilandene som kan brukes til å forsvare valutakursene representerer ikke mer enn verdien av den daglige omsetning på finansmarkedene.
Bedrifter, kommuner, fylker og staten selv setter seg i stadig større gjeld til utenlandske finansinstitusjoner. Det er nesten bare Norge av alle land i verden, som utgjør et unntak her. I Frankrike regner en med at 20-25% av foretakenes og statens gjeld er i hendene på utenlandske kreditorer. Og man ser på dette som et damoklessverd over staten og foretakenes finanser. Derfor avhenger også de store politiske valg av behovene i finansmarkedet. Det europeiske pengesystemet, som hadde restriksjoner på kurssvingningene som hindret kortsiktig spekulasjonsgevinst ble satt ut av funksjon i 1993 gjennom en spekulasjonsbølge drevet frem av den internasjonale storfinansen.
Hele verdensøkonomien driver i virkeligheten rundt i en gjeldsspiral som den ikke klarar å komme seg ut av. Det er regnet ut at den samlete gjeld i verden idag er omtrent 150% av de samlete inntekter (både for foretak, "husholdninger" og stater osv.). Den nåværende gjeldskrisen er mer sammensatt enn den vi opplevde i mellomkrigstiden og kan få mye større sosiale og geopolitiske konsekvenser. U-landenes utenlandsgjeld har nådd 1.900 mrd dollar. Hele land blir destabilisert på grunn av at den nasjonale valuta faller sammen, på grunn av sosiale spenninger, etniske konflikter og borgerkriger som følger.
OECD-landenes gjeld har også nådd nye høyder. Den er over 13.000 mrd dollar. Og betjening av gjelden fører til stadig større problemer ved at den skaper ny gjeld. I USA, som er verst ute å kjøre, ble den offentlige gjeld femdoblet i den tiden Ronald Reagan og George Bush var presidenter. Den ligger nå på omtrent 4.900 mrd dollar.
Finanssystemet gjennomgår en farlig fase, for i kjernen av den økonomiske krisen finner vi markedene for den offentlige gjeld hvor forskjellige typer gjeldsbrev utstedt av regjeringer eller finansdepartementer til en verdi av flere hundre milliarder dollar, blir omsatt hver dag.
Siden begynnelsen av 80-tallet er en stor del av gjelden til de store selskapene og bankene blitt fjernet og omformet til offentlig gjeld. Denne gjeldsomformingen er er et sentralt element i krisen: tapene er blitt systematisk overført til statene og til den vanlige skattebetaler der. I tillegg er en stor del av de offentlige subsidiene blitt brukt til å finansiere sammenslåing av foretak, innføring av arbeidssparende teknologi og flytting av bedrifter til u-landene, istedenfor å bli brukt til å skape arbeidsplasser. På denne måten har statsutgiftene medført eiendomskonsentrasjon og nedgang i antall arbeidsplasser, samtidig som nedgangen i antall middels og små foretak og økende antall arbeidsløse har ført til større nedgang i skatteinntektene.
Gjeldskrisen har også omdannet skattesystemet. Skatterinnbetalinger som veier tyngst på de fattige, som momsen, har blitt brukt for å avbetale på den offentlige gjeld.
Finanskrisen er også blitt skjerpet ved overføringen av foretakenes inntekter til skatteparadis som Sveits, Luxembourg, Bahamas osv. Kaimanøyene, en av de aller siste kolonier under den engelske krone, er nå det femte største banksenter på jorden på grunnlag av hemmelige innskudd og skjulte selskaper. Slik er forverringen i det amerikanske underskuddet knyttet til massive unndragelser av pengemidler og ikke-oppgitte inntekter. Til gjengjeld brukes mye av de midlene som blir plassert på Kaiman eller Bahamas til å finansiere investeringer i USA. Og en god del av dette er kontrollert av kriminelle organisasjoner.
Dermed er en ond sirkel etablert. De som mottar mesteparten av statssubsidiene er blitt statens kreditor. De summene som blir utstedt av staten for å finansiere de store foretakene blir tilegnet av banker og finansinstitusjoner som også nyter godt av statssubsidier. Man svømmer i noe som kan oppfattes som den reine absurditet: staten finansierer på denne måten sin egen forgjelding, subsidiene blir brukt til å kjøpe statsgjelden. Når man vet hvor tett sammenvevd storfinansen og staten er, så blir det lettere å forklare.
I tillegg er statsbankene stadig blitt mer fristilt for å kunne tjene storfinansens markeder bedre. De er blitt mer og mer "uavhengige", mer og mer unntatt fra politisk styring. I virkeligheten opererer statsbankene som et selvstendig byråkrati under ledelse av den private storfinansen. Det er de og ikke regjeringene som bestemmer pengepolitikken.
Ett eksempel er den kraftige renteøkningen i USA i 1994-95 som ble diktert av Wall Street og som blåste opp de summene som staten måtte bruke for å betjene gjelden sin til storfinansen. Dette medførte i sin tur kraftige kutt i sosialutgiftene som også finanskapitalen hadde krevd.
Pengepolitikken som middel for staten til å regulere kapitalen har overlevd seg selv. Nå er det det internasjonale banksystemet som "skaper penger" og dermed skaffer seg reell kontroll, med det eneste mål å berike de rikeste. De mektigste aktørene i finansmarkedet har, i tillegg til muligheten til å skape penger og kaste dem ut i sirkulasjonen, også midler til å manipulere rentene og skape plutselige fall i de store valutaene, slik det skjedde med pund sterling i september 1992. Det Internasjonale Pengfondet har funnet ut at krisen sprang ut av valutaspekulasjonen til ti banker i New York og London og en håndfull børshandlere. Noen måneder seinere mobiliserte pengekrigere fra hele verden en halv billion dollar mot den franske francen. Bare de forente kreftene til den tyske Bundesbank og den franske Banque de France, klarte å begrense skadevirkningene et stykke på veg. Frankrike, den fjerde største økonomien i verden tapte hele valutareserven sin (400 milliarder franc) på dette.
Den klassifiseringen som de store kredittfirmaene som Moody eller Standard and Poor foretar, skaper også store endringer. I januar i fjor senket Moody sin vurdering av den svenske gjelden. Resultatet ble at den svenske sosialdemokratiske mindretallsregjeringen bestemte seg for å kutte skikkelig i de sosiale utgiftene. Moody spilte også en betydelig rolle da den kanadiske regjering i februar 1995 vedtok drastiske nedskjæringer i de sosiale utgifter som blant annet førte til oppsigelse av 40.000 som jobbet i offentlig sektor.
Statens kreditorer er på denne måten blitt de virkelige makthaverne, mens det samtidig spres en samstemt ideologi som foreskriver enighet i hele det politiske liv om nødvendige makroøkonomiske reformer i USA og i Europa. De politiske valg fremsettes som mekanisk gjentatte slagord av typen "reduksjon av budsjettunderskudd", "overoppheting og nødvendigheten av å bremse".
Storfinansen har, særlig i USA, trengt mer direkte inn i de øverste maktskikt i statsfinansene og de mulitilaterale bankene enn noen gang før. Den amerikanske finansminister, Robert Rubin, var en av de øverste lederen i finansfirmaet Goldman Sachs og da presidenten i Verdensbanken gitt av, fikk han en høy stilling hos J.P. Morgan. Dette medfører at demokratiet i enda høyere grad enn før omformes til et rituale uten vekt.
Globaliseringen har økt voldsomt og konsentrasjonen av eiendom og makt er blitt enorm. I 1970 var det 7.000 transnasjonale selskap i verden. I 1992 var tallet 37.000. Idag er det 4.000. Mer enn 90% av disse foretakene og deres rundt 240.000 filialer i utlandet hører til i den industrialiserte verden. De 100 mektigste av disse har avgjørende vekt på alle plan. De har innflytelse på alle forhold i det landet de stammer fra og i utlandet. De har størst investeringskapasitet, de dominerer teknologien, de eier flest patenter, og dette i de viktigste sektorer, der hvor dagens makt setter seg fast og oppretter morgendagens monopoler. Det er åpent og offentlig anerkjent at det er ut fra disse maktene sine profittinteresser at dette siste kvartal av det 20. århundret vil være opptatt med å justere og omdanne økonomiene, markedene, de nasjonale lover og den internasjonale rett.
Fem avanserte land (USA, Japan, Tyskland, Frankrike og England) deler mellom seg 172 av de 200 største transnasjonale selskapene. Det viser i seg selv den økonomiske ulikheten statene imellom. Den avtagende økonomiske veksten som er registrert i løpet av 80-tallet har ikke hatt noen særlig negativ virkning på resultatene til de 200 største selskapene. Ekspansjonismen viser seg i det faktum at salget deres, i dette tidsrommet, steg fra 3.000 til 5.900 mrd dollar og deres del av det globale brutto nasjonalprodukt steg fra 24,2% til 26,8%.
Konsentrasjonen av kapital har vært formidabel og styrkeforholdet mellom stormaktene har endret seg. Fra 1982 til 1992 har antall amerikanske selskaper blant de 200 største sunket fra 80 til 60, mens antall japanske selskaper i 200-klubben har steget fra 34 til 54. En liknende utvikling har funnet sted i Europa, der England har tapt og Tyskland og Frankrike har vunnet. Sveits har nå 8 av de 200 største mot kun 2 ti år tidligere. Årsaken til denne veksten er uten tvil den økende rolle til den sveitsiske finanskapital. Også Syd-Korea og Brasil har selskaper i klubben, ellers er u-landene helt utenfor. Denne situasjonen er i ferd med å endre seg ettersom dynamismen i den kinesiske kapitalismen, som nå først og fremst bygger på mellomstore og små bedrifter, skaper giganter som ikke vil stå tilbake for noen.
Også innenfor 200-klubben er det svære forskjeller. De ti største tilegner seg 34,8 mrd dollar i årlig profitt, dvs. omtrent like mye som de resterende 190 på listen (38,6 mrd dollar). (Dette er Nippon Telegraph & Telephone, Royal Dutch/Shell Group, General Electric, Exxon, American Telephone & Telegraph, Coca-Cola, Toyota Motor, Mitsubishi Bank, Industrial Bank of Japan og Fuji Bank. Norsk Hydro finnes litt lengre nede på listen som nr. 279.) På grunn av nedriggingen av de sosialistiske økonomiene i Øst-Europa og det store spranget inn i kapitalismen som foregår i Kina, Vietnam og på Cuba, kan de svære monopolene for første gang få tilgang til hele verden. Kina f.eks. har allerede trukket til seg 17.000 filialer av transnasjonale selskaper og har gått forbi USA og Tyskland som tiltrekningspol for denne typen investeringer.
Konsentrasjonen skjer først og fremst innen de viktigste sektorene. 50% av de flernasjonale selskapene sine aktiva i utlandet finnes innen fire bransjer: olje, bil, kjemi og farmasi. Og disse listene har ikke med bankene og assuranseselskapene. De største monopolene kan også kontrollere mindre foretak på en mengde andre måter, gjennom leieavtaler, lån, ordrer osv. Dessuten må vi ta hensyn til alle slags enkeltavtaler, strategiske allianser, som vever et stadig tettere sammenfiltret økonomisk nett over hele verden. For det er ikke bare handelen, men også produksjonen som blir integrert. Privatiseringen skaper et stort nytt felt å erobre. Gigantiske sektorer, ofte skaffet til veie eller skapt av det offentliges reaksjon på den store depresjonen i 30-årene, åpnes nå for de private monopolene. Det gjelder elektrisitet, gass, gruver, jernbaner, lufttransport, telekommunikasjon, banker og forsikringsselskaper. FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) har gjort en undersøkelse som sier at 368 av 373 endringer i de grunnleggende forretningslovene i medlemsslandene dreier seg om å demontere statens innflytelse. Svekkingen av arbeiderbevegelsen og angrepene på velferdsstaten gjør den slags tilegnelse lett.
Innen den økonomiske aktiviteten utgjorde tjenesteyting en fjerdedel av utenlandsinvesteringene i de økonomisk utviklete land for noen tiår siden. Idag har dette tallet passert 50% og øker stadig på grunn av den teknologiske utviklingen og dereguleringen av de nasjonale markedene. Sekundærindustrien (tradisjonell industri) er fremdeles et viktig investeringsobjekt i visse utviklingsland, mens primærindustrien (fremfor alt gruvedrift og oljeutvinning) vil være et vikig investeringsområde i den svært fattige del av verden (Namibia, Mozambique, Angola og noen land i Latin-Amerika) og det gamle Sovjet (og Norge).
De daglige transaksjonene på markedet har steget fra 290 mrd i 1986 til mer enn 700 mrd i 1990 og til over 1.000 mrd dollar i 1994 og til 1500 mrd dollar i begynnelsen av 1996. De viktigste deltakerne på denne arenaen er ikke lengre industriforetakene, og heller ikke bankene. De mektigste aktørene er "institusjonelle investorer" - pensjonskasser, forsikringsfond, investeringsfond. De eier tilsammen minst 8.000 milliarder dollar (mer en brutto nasjonalprodukt i USA). Tidligere investerte disse fondsene i aksjer eller statspapirer. Nå søker de raske gevinster, men de er også engstelig kapital. På slutten av 1994 trakk de, ut fra kortsiktig gevinsbetrakninger, pengene sine ut av Mexico. Landet ble styrtet ut i en svær krise. USA og Verdensbanken måtte gå inn med 50 milliarder dollar i støttekjøp for å hindre at verden raste inn i et krakk. Betingelsene var at Mexico ga fra seg den nasjonale kontroll over oljen og store deler av økonomien sin ellers.
Den mer intense internasjonale konkurransen har skapt et skred av økonomiske strategier for å redusere produksjonskostnadene. Japan føler også konkurransen nå og sparer ved å flytte en god del av operasjonene sine til asiatiske land med lave lønner. På den måten har Japan klart å holde på og øke markedsandelen sin.
De nye geografiske, økonomiske og teknologiske territoriene, som er åpnet så raskt for det transnasjonale selskapene, har økt konsentrasjonen av kapital i selskapene. Det gjelder særlig de 50 største som befinner seg i en situasjon der de drar maksimum nytte av stordriftsfordeler og regjeringssubsidier. I denne gruppen finner vi de to viktigste amerikanske bilprodusentene (General Motors og Ford, mens Chrysler kommer på 131-plass). I en mengde industrisektorer (logistikk, luftfart, elektrisk utstyr) deler de fem største mer enn en halvdel av produksjonen. Veksten i verdensmarkedet har økt kapasiteten som disse oligopolene har til å snakke sammen, særlig om prisnivået. UNCTAD fører oversikt over 37.000 flernasjonale firmaer. De 100 største har global betydning. Disse firmaene har i løpet av de siste årtier nyoppdelt og nyorganisert jordens økonomi. De beskjeftiger over 8 millioner mennesker, har større omsetning enn den samlete verdenshandel og sto i 1995 for en tredjedel av de globale direkte investeringer. 52 av disse firmaene har hovedsete i Europa, 28 i USA og 15 i Japan. De fleste flernasjonale selskapene, som tidligere hadde en sentralisert organisasjonen, har skapt fleksible strukturer, etter mønster fra de japanske keiretsu.
Elektronikkgiganten ABB har delt seg opp i rundt 1.000 selskaper med 4.500 profittsentra som blir ledet fra sentralen som ett nettverk. Fra 1990 til 1995 fjernet ABB i Vest-Europa og Nord-Amerika 54.000 arbeidsplasser, mens de skapte 46.000 nye i Øst-Europa og Asia. Mange flernasjonale industriselskaper skaffer overskuddene sine fra rein finanshandel, som en bank.
De direkte investeringene til utlandet spiller rolle som motor i ekspansjonen til de 200 største bedriftene. Mellom 1983 og 1992 vokste investeringen i utlandet fire ganger raskere enn verdenshandelen. Regelen er å produsere stadig mer med stadig færre ansatte. De siste 6 årene har de 500 største foretakene sparket 400.000 ansatte pr. år i gjennomsnitt, til tross for den sterke profittstigningen sin.
Det som er tragedie for en arbeider, er grunn til glede i Wall Street. Xerox sine aksjer steg med 9% da dette foretaket annonserte med at de skulle si opp 10.000 arbeidere.
Men disse monopolene spinner produksjonsforbindelser, forbruksforbindelser, finansstrømmer som bare kommer en liten del av menneskene på jorden til gode. I løpet av de siste 25 årene har vi sett en dyp økonomisk krise som ikke ser ut til å ta slutt, gjeldskriser som ikke er over og som kan formere seg. Forverring i forholdet mellom den fattige og rike del av verden, ødeleggelse av sosial organisering, fornektelse av muligheten for nasjonal sjølvråderett, en gallopperende økning i arbeidsløshet, fattigdom, utestøting i de rike land som etter hvert har rammet titalls millioner personer, samtidig med en stadig mer utrolig konsentrasjon av rikdommer på hendene til en minoritet av jordboere. Det er et faktum at den delen av inntekten som den rikeste femtedel av menneskene karret til seg er steget fra 70% i 1960 til 83% i 1989. Den delen som den fattigste femtedelen klarte å karre til seg sank i samme periode fra 2,3 til 1,4%. (Tall fra FN 1994.)
Gjennom denne utviklingen har den "klassiske arbeider" mistet betydningen sin over store deler av den industrialiserte verden. Belgiske økonomer har regnet ut at lønnskostnadsandelen av Nike sportssko bare utgjør 0,25% av utsalgsprisen. Fortjenesten til foretaket sikrer en ny klasse ansatte: konseptutviklere, koordinatorer, marketingseksperter, systemanalytikere. Denne eliten blir godt betalt, mens industrilønnene synker og mange ansatte blir kastet ut i arbeidsløshet som i Europa, eller inn i underbetalte jobber som i USA. Denne endringen i retning "killer-capitalism" som Newsweek har kalt det, skjedde først i USA . Det er en stund siden det begynte i Europa og nå er det kommet til Japan. Fremdeles blir en høyere grad av statslige inngrep beskyttet av sterke fagforeninger i land som Tyskland, av store folkelige bevegelser i land som Frankrike og av den nasjonale konsensus i land som Japan. Men trykket vokser. Reallønnene synker. Det sosiale sikkerhetsnett, velferdstaten og sosialstaten blir demontert del for del. Arbeidsløsheten vokser sterkt samtidig som produktiviteten stiger. Den gamle mekanismen blir ødelagt. Og fremfor dette faktum spiller det ingen rolle om regjeringene i de ti siste årene har drevet en ultraliberal eller en sosialdemokratisk politikk. Folk har nå følelse av å leve i det samme samfunn, men ikke mer i den samme økonomien.
Verdensøkonomiens nyordning under markedet, altså under en liten gruppe markedsmektige kapitalister, finansfolk og bedriftsledere, betyr at kapital, velstand og fremtidssjanser i stadig større grad bestemmes av krefter som ikke har borgerligdemokratisk og politisk legitimitet. Selv i industristatene i Nord brytes velstanden istykker. I de 24 OECD-landene er det minst 50 millioner mennesker uten arbeid, mange raser utenfor det sosiale nett. I USA og England lever de mange fattige i noen som vi forbinder med u-landsforhold.
Det skapes nå et nytt arbeideraristokrati som monopolkapitalen og dens politiske representanter arbeider for å knytte til seg gjennom sinnrike systemer for belønning. Det materielle grunnlaget for dette aristokratiet er kapitalens behov for høyt utdannet arbeidskraft. Dette behovet tilsier at det trengs mer slik arbeidskraft enn tidligere, men at det ikke er så veldig mange i forhold til hele den arbeidsføre befolkning. Den store massen av de sistnevnte vil bli overvåkere av automatiske prosesser, omsorgs- og sosialarbeidere, deltidsarbeidere i serviceyrker og arbeidsløse. De trenger faktisk mindre utdanning enn det som ble krevd av fagarbeidere tidligere. Skolesystemet legges nå om med dette for øye.
I november i 1995 fikk vi i Frankrike det første store folkelige motangrepet mot denne utviklingen, den første "anti-globaliserings streik" som avisen Le Monde kommenterte. Flere millioner franskmenn lammet landet i over tre uker. De fleste streikende fryktet at de ville bli ofret på verdensøkonomiens alter. I løpet av 1996 så vi en rekke kamper fra arbeiderklassens side for å forsvare arbeidsplasser, lønninger og offentlige tjenester. I Spania var det to store demonstrasjoner med over 200.000 deltakere, den siste 23. november. De protesterte mot "innstrammingsbudsjettet". Den 20. oktober fant den "hvite marsjen" sted i Belgia i forbindelse med alle skandalene rundt etterforskningen av pedofili med drap på ofre. Men 8 dager seinere var det også en stor streik mot "frysning av lønningene". Hundretusenvis av italienere demonstrerte også mot den nye "europaskatten", ofte med støtte fra høyrepartiene. I England var det en rekke streiker i postverket, undergrunnen, jernbanenen osv. Og i Tyskland har vi sett den største mobiliseringen på 20 år for å forsvare den berømte "tyske modell" som var under angrep fra arbeidsgivere og regjering.
Denne utviklingen fører altså til spenninger som også kapitalens representanter griper. Percy Barnevik, lederen i ABB, verdens største firma innen maskinbygging og energi, har sagt det slik: "Når bedriftene ikke kan møte utfordringen fra fattigdom og arbeidsløshet, vil spenningen mellom de besittende og de fattige føre til en betydelig økning i vold og terrorisme". Ut fra dette har en rekke kapitalister startet en bevegelse for en moralsk kapitalisme. 300 flernasjonale foretak i USA sluttet seg for fire år siden sammen i et forbund. De krever endringer i politikken. De beklager de synkende reallønnene, de sammenfallende utdanningssystemet og at et stadig mer spaltet samfunn påfører mellomskiktene varige skader og dermed svekker dem som konsumenter av varene deres. De mener kort sagt et en "sosial markedsøkonomi" vil være å foretrekke framfor en økonomi som bare er "fri". Til nå har ikke frykten for "sosial uro som vi ikke har sett siden 2. verdenskrig" (Moss Kanter tidligere direktør for Harvard Business Review) fått de flernasjonale selskapene til å reagere.
De rike trekker seg tilbake fra samfunnet. De murer seg inne i spesiallagete boområder med egne skoler, eget politi og egne butikker. De betaler mindre og mindre skatt til fellesskapet. Alt dette gjør det stadig vanskeligere for staten å reagere på de nye utfordringene. For det første må de omforme den økonomiske politikken og finanspolitikken etter markedets krav. Dernest fjerner de rike mer og mer de midlene som kan brukes til en virksom sosialpolitikk.
Denne utviklingen møter sjåvinister og fascister som Pat Buchanan, Jörg Haider og Vladimir Sjirinovski med krav om en autoritær proteksjonisme.
Denne politiske utviklingen fører til at de som vil beholde det borgerlige demokratiet forsøker å utforme en alternativ politikk. Vi finner slike krefter blant annet i redaksjonen i Le Monde Diplomatique og i deler av DNA og SV i Norge. Etter nyliberalismen vil de som står for denne retningen ha en nykeynisianisme. Den tidligere leder for EU-kommisjonen, Jacques Delors frykter at en akutt krise som springer ut av det overopphetete fianssystemet kan føre til en politisk eksplosjon. Derfor krever han et comeback for en politikk mot den liberale globaliseringen. Det konkrete forslaget hans er å opprette et verdens økonomiråd, etter forbilde at FNs sikkerhetsråd. Noen foreslår å knytte finansieringen av dette organ til en promilles eller en tidendedels promilles skatt på alle investeringer som ikke går til materielle anlegg. Andre igjen foreslår å satse på regionale løsninger. Vi kan jo tenke oss hvor realistisk disse vyene er.
Det store problemet for den folkelige motstanden mot finanskapitalens og imperialismens fremstøt nå, er at den ikke har noe mål utover den rent defensive kampen mot forverringen. Derfor har den en sterk tendens til å bli spist opp politisk av høyre og venstrepopulismen med fascistene og de radikale reformistene i spissen. Høyrepopulismen og fascismen knytter seg alltid til den kapitalen som skaper de problemene som gir grobunn for deres politikk og demagogi. Derfor vil den bare forverre situasjonen på litt lengre sikt, selv om den kan løse visse problemer på kort sikt. Hitlers tusenårsrike varte som kjent bare 12 år og arbeidsløsheten ble de kvitt ved hjelp av forberedelsene til den 2. verdenskrigen som gagnet tysk kapital, men skapte et helvete for det tyske og en hel rekke andre folk. Venstrepopulismen tvinger folk inn i en evig oppholdende strid, med stadige tilbaketrekninger som resultat. Bare når den breie folkelige og radikale bevegelsen setter oppheving av kapitalismen opp som mål, og er villige til å bruke de nødvendige midler for å klare det, vil den bli istand til å gripe offensiven. Idag er dette mer påkrevd enn for 60-70 år siden fordi vi nå ser ut til å forlate en epoke der kommunismen var mulig og litt sannsynlig, men på ingen måte nødvendig, for å gå over i en epoke der den blir stadig mer sannsynlig og etter hvert helt nødvendig for at menneskeheten skal overleve.
De ledende foretakene og finansinstitusjonene er knyttet til de ledende stormaktene i verden. Kapitalen her ikke noen væpnet makt som er hevet over statsapparatene. Derfor er alliansen mellom kapital og stat fremdeles grunnleggende. Ut fra enorme forskyvninger i det økonomiske styrkeforholdet i verden over flere tiår helt frem til idag foregår det ved siden av rivalisering mellom det store monopolene også rivalisering mellom de store statene. Tyskland og særlig Japan har tatt innpå USA i økonomisk makt. For 1997 er BNP i USA beregnet til 7,92 billioner dollar (7,6 i 1996). For Tyskland er tallene 2,34 billioner (2,5 billioner i 1996) og for Japan 4,82 billioner (5,1 i 1996). USA ser altså ut til å styrke seg økonomiske i forhold til Japan og Tyskland akkurat nå. Konjunkturene kan nok forklare mye av dette.
På grunn av sammenfallet av den andre supermakten Sovjet, har den store styrkeforskyvningen en stund blitt kamuflert av den lange høykonjunkturen i USA og ved at det bare finnes en supermakt igjen på jorden. Dette inntrykket styrkes av at ingen andre stater kan måle seg med USA i krigsmakt. Men USA er, til tross for egne forsikringer om det motsatte, inne i en dyp økonomisk og sosial krise og får flere og flere trekk som minner om de fattige landene. Samtidig raser en ny gigant frem på arenaen etter japansk mønster, med statlig styring og erobring av utenlandsmarkedene. Det er Kina. I løpet av den inneværende generasjonen vil Kina kanskje stige frem som verdens største økonomi, selv om BNP foreløpig ligger på bare 0,9 billioner dollar (med innlemmingen av Hong Kong i sommer vil tallet stige til nærmere 1,1 billioner dollar, dvs. omtrent på linje med Storbritannia og Italia. Kina nærmer seg da raskt status som den 4. største kapitalistiske økonomien i verden etter USA, Japan, Tyskland og Frankrike.
Det er også et poeng at både Det nordamerikanske frihandelsområdet (USA, Canada, Mexico) og hele EU har omtrent jevstore økonomier. Begge områder har et BNP på rundt 9 billioner dollar.
Den skjerpete konkurransen mellom finansgigantene og foretakene i stormaktene om å seire på verdensmarkedet, har en parallell i den økende rivaliseringen mellom stormaktene om å dominere jordens territorium. Alt dette fører til et sterkt driv i retning av oppløsning av de mellomstore og mindre nasjonene og underlegging av dem under stormaktene. Til dette formålet oppretter stormaktene frihandelsområder som de søker å utvide i retning politiske enheter under ledelse av de tre sentrale stormaktene. Samtidig får de sine ansatte i universiteter og massemedia over hele verden til å fremme den ideologien at nasjonalstatenes tid egentlig er forbi, gjerne sammen med både klassekampen og kampen for kommunismen. (Francois Furet er, ifølge Susan George, en av disse betalte akademiske propagandistene.) På den andre siden blomstrer den antiimperialistiske nasjonalismen opp i stadig flere nasjoner som er kommet under økt press. Denne nasjonalismen er en svær kraft som tvinger seg frem, samme hva universitets-antropologene osv. sier. Hvis de reaksjonære, fascistiske kreftene får beherske dette feltet, vil det føre til svært store ulykker for menneskeheten.
Dette, som en del av og som et resultat av "globaliseringen", skaper en meget farlig situasjon i hele verden som må komme i konflikt med det som er nødvendig for en varig utvikling, rimelig fordelt, demokratisk bestemt og økologiske godtagbar. En konflikt som er full av farer, svanger med kriger. Det er dette som fører til oppblomstringen av alle de lokale og nasjonale kriser og kriger akkurat nå. I forlengingen av dette ligger muligheten for større sammenstøt og nye verdenskriger, muligheten for 100 år med mafia og fascisme med rase- og religionskriger sammen med muligheten for å skape den demokratiske kommunismen og den sosiale kommunismen.
Her er samlet en del empiri om utviklingen av økonomien i verden. Mye av det kommer fra et hundre siders hefte fra Le Monde Diplomatique (Manière de voir 28, novembre 1995, Les nouveaux maîtres du monde.), fra CD-en Le Monde Diplomatique 1989-1996, fra flere nr. av den tyske ukeavisen Die Woche (særlig 26. mapril 1996), fra Der Spiegel nr. 39-40 1996 og fra flere nr. av tidsskriftet The Internationalist, de fem siste årgangene av Business Week International og The Economist sine hefter "The World in 1996" og "The World in 1997". Opplysninger fra Klassekampen og flere norske aviser er også brukt. Deler av fremstillingen bygger også på The Pelican History of World Economy in the Twentieth Century, Prosperity and Upheaval, The World Economy 1945-80 av Herman van der Wee, og på opplysninger fra The Penguin Dictionary of Economics.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
