Morten Falck: Personlig frihet/demokrati under sosialismen - hvordan få frihet for de mange?Denne bolken har sist fått nytt stoff 15. januar 2006. [Attende til kronikkarkiv, hovudside]
Vi skal her etter beste evne freiste å byggje opp ei samling med interessant stoff frå dei fleste områda kor AKP og AKParar arbeider. Det vil si at vi samlar opp aviskronikkar, artiklar, debattinnlegg osb som medlemer eller venar av partiet har publisert andre stader. Med unntak av dei høva da artiklane er signerte med partiverv, treng ikkje synspunkta som kjem fram på desse sidene vere uttrykk for partiet sine meiningar.
INNHALD:
Morten Falck: Personlig frihet/demokrati under sosialismen - hvordan få frihet for de mange?
(Høsten 2005) I boka om det såkalte "tredje venstre" forteller Magnus Marsdal og Bendik Wold historien om Rosa Parks, som en dag satte seg ned på bussen. [...] "Parks stod opp for individets verdighet. (...) Rosa Parks stod opp for individualismen." (Side 163 f.) Nøyaktig hva de mener med individualisme, er litt uklart. Det blir ikke mindre uklart etter hvert som man pløyer seg gjennom de 250 sidene i boka deres. For det første kommer det av at de er vage og abstrakte. For det annet av at de ikke forstår sammenhengen mellom individ og kollektiv. Men det som er tydelig, er at de ønsker seg en slags sosialisme som er demokratisk og sikrer enkeltindividets frihet. Alle ønsker frihet og demokrati. Men bildet av demokratiet er sterkt varierende.
(Desember 2005) Drømmen om det klasseløse samfunnet er like gammel som klassene i samfunnet. Det er nettopp klasseundertrykkinga som får de undertrykte til å drømme om et samfunn uten klasser. Derfor er det helt sikkert at så lenge klasseundertrykkinga består, så vil denne drømmen oppstå igjen og igjen. Undertrykkerne håper alltid å utrydde denne drømmen, men de sørger sjøl for at de aldri vil lykkes.
Frode Bygdnes: Veien til sosialisme
(November 2005) Ordet kommunisme er betent. Borgelig side har brukt det som skjellsord, mens jeg bruker det i den marxistiske definisjonen. Nytt er det at enkelte SV-ere også bruker det som skjellsord. Det har nok sammenheng med at det partiet er kommet i maktposisjon. Jeg kan og rakke ned på mye av det de marxistiske tenkerne sa for 100 år siden, fordi jeg lever i 2005. Men hovedsida er at disse kommunistiske teoretikerne som Marx, Engels, Lenin og Mao kan gi nyttig lærdom til oss som fører klassekamp i dag. Den som bare stempler, vil ikke evne å lære av historia.
Arnljot Ask: Andre venstres revival?
(Mai 2005) Magnus Marsdal og Bendik Wold (MW) påkaller i si bok (Tredje venstre) et tredje venstre, da det såkalte andre venstre skal ha utspilt sin rolle. Men er det ikke flere tegn i tiden på at det allikevel ikke er en saga blott? Bare tenk på slike ellers ulike ting som det norske Attacs voksende samarbeid med fagbevegelsen og de nepalske maoistenes detronisering av bevegelser som har prøvd å endre samfunnet der gjennom samarbeid med makta. Og flere eksempler kunne gis.
Mari Fjeldstad: Litt om dialektisk materialisme
(April 2005) Eg skal snakka litt om marxisme, og særleg den filosofiske teorien som Marx bygde dei økonomiske teoriane sin på, den dialektiske materialismen. Og så skal eg ta ein kjapp tur gjennom historia og visa korleis den dialektiske materialismen kan brukast for å forstå kva som har skjedd og kvifor det har skjedd akkurat sånn.
Sissel Henriksen: Teori for opprørere som vil forandre verden
(Manifest 02: Oktober 2002) Jeg har blitt bedt om å komme med et innspill til tema: "Post-ml. Hva var marxismen-leninismen? Hvilke positive og negative lærdommer kan vi trekke fra den norske ml-bevegelsen?" Egentlig synes jeg dette er en pussig tittel, og får lyst til å si med Mark Twain at "ryktet om min død er betydelig overdrevet". At noen gjerne vil begrave AKP er gammelt nytt, men at man også forviser marxismen-leninismen til fortida, synes jeg er en tanke for drøyt for en konferanse som skal forholde seg til framtida.
Frode
Bygdnes: AKP et nødvendig parti i et kapitalistisk samfunn
(November 2000) Helge Eriksen har en kronikk i Harstad Tidende den 17.11. om at AKP ikke var en søndagsskole. Det har han helt rett i. Men han skal ikke idyllisere vårt borgelige demokrati, for heller ikke Harstad-samfunnet var noen søndagsskole. Jeg gikk arbeidsledig og fikk meg ikke arbeid i Harstad. Da jeg så kom meg inn på et av verkstedene i byen, ble jeg sagt opp på helt feilaktig grunnlag. Da hadde verkstedeieren fått rapport fra slike som Helge Eriksen, om hvem jeg var. To år var jeg da forvist fra byen. Vi dreiv i gang en yrkesforbudkamp som ble landskjent. Og for min del setter jeg pris på at Leif Mathiassen var den første av verkstedeierne som våget å ta inn en kjent AKP-er. For det var et press fra den gang MVL, å holde oss borte fra arbeidsplassene.
Johan
Petter Andresen: Monthly Review, 50 år med amerikansk
marxisme
(Klassekampen juni 1999) Det er ikke hver dag at sentrale tanker og ideer fra to generasjoner av marxister blir presentert i så konsentrert form som vi får dem servert i mai-nummeret av det amerikanske månedstidsskriftet Monthly Review. Dette er et jubileumsnummer for å feire at Monthly Review nå er 50 år.
Erik
Ness: Frihet kommer nedenfra!
(Sommeren 1999) Magnus Marsdal gjør i sine debattinnlegg spørsmålet om "sosialisme nedenfra" til et veiskille når han vurderer en sosialistiske eller kommunistisk bevegelse, parti eller samfunn. AKP deler dette standpunktet. RV, Rød Ungdom og AKP har vokst og utvikla seg i den demokratiske, sosialistiske tradisjonen - i kamp mot det DNA-kontrollerte pampeveldet. Det typiske med ml-bevegelsen er at den har vært nesten kjemisk fri for karrierister. Hvilken annen avis i Norge (verden?) har hatt journalister og redaktører på gjennomsnittlig arbeiderlønn enn, AKPs Klassekampen?
Erik
Ness: Demokrati, økonomi og sosialisme
(Sommeren 1999) Magnus Marsdal og Randi Holmelid skrev for en stund siden en interessant dobbeltkronikk i Klassekampen. Den satte fart i debatten om de langsiktige måla for en revolusjonær bevegelse. Forfatterne har fått motbør på noen sentrale spørsmål. Det er bra. Uten meningsbryting blir standpunktene som regel feil. AKP er i gang med en stor diskusjon som skal konkludere med et program for hvordan AKP skal se på de virkelig store spørsmåla. Og vi er slettes ikke sikre, det er derfor diskusjon trengs og verken proklameringer eller avkreving av fasitsvar er nyttig. Klima for debatt burde være godt, mange er på leting og vurderer. En kritisk holdning til å forstå virkeligheten og viljen til å forandre i flertallets/de undertryktes interesser oppfatter jeg som å være kjerna i marxismen.
Johan
Petter Andresen: Et syn på noen grunnleggende trekk ved
kapitalismens utvikling
(Klassekampen juli 1999) Hver dag får vi høre at det går bra med verden. De ulike krisene skyldes ikke feil på systemet, men feil ved de områdene der krisene rammer. I Asia har de feil forretningskultur og for mye korrupsjon, derfor deres krise. Den kroniske arbeidsløsheten i EU-området skyldes for lite fleksibelt arbeidsmarked osv. At det er noe grunnleggende gærnt ved systemet kommer ikke på tale. I følge kapitalismens talsmenn og forsvarere vil det alltid være problemer, og de er til for å løses. Den stagnasjonstendensen som vi er vitne til er forbigående. Bruker vi kollektiv fornuft og er moderate vil verden oppleve framgang og velstand. Dessuten vil den nye teknologien øke produktiviteten, vi vil slippe å arbeide så mye og mange av de problemene som menneskeheten sliter med nå vil bli løst. Blant marxistene er det ikke noen gjengs syn på åssen det går og vil gå med kapitalismen de nærmeste tretti - femti åra. Det er enighet om at den teknologiske revolusjonen vil endre på mye, men om vi vil oppleve en ny depresjon, økende arbeidsløshet, skjerpa klassekamp o.l. er det usikkerhet om. Min påstand, som jeg heldigvis ikke er aleine om: Er det en ting som er helt sikkert så er det at det ikke vil gå bedre med kapitalismen, men at økonomisk stagnasjon er innebygd i systemet.
Terje
Valen: Frå "Commons" til kommunisme
(1993) Gunnar Album har i nokre artiklar i Klassekampen argumentert for å reise kampen for allmenningane (engelsk "Commons") som ein hovedstrategi i naturvernet. Internasjonalt blei den nye runden av denne debatten reist av verdas mest renommerte miljøtidsskrift The Ecologist i juli/august utgåva (nr. 4) 1992. På forsida av bladet har dei ei programutsegn: "Utvikling (development) kan aldri gagne meir enn eit mindretal: utvikling krev øydelegging av omgjevnadene og folka. Ho prøver å dominere, splitte opp og ta frå folk - med eitt ord, innhegne (enclose). Utfordringa er å forkaste utvikling og ta att allmenningane (the commons)." Eg vil sjå litt på denne spissformuleringa. Formuleringa er svært omfattande. Ho seier faktisk at utviklinga i seg sjølv er noko som vi må forkaste fordi ho dominerar, splittar og tar frå dei fleste folka noko og at eit mindretal får fordelar av dette.
Terje
Valen: Derrida dekonstruert
(April 1997) [Kapittel om Derrida og Marx] Postmodernismen er ei svær kulturrørsle som set sit preg på dei aller fleste delar av samfunnet for tida. Denne store kulturrørsla har eit filosofisk grunnlag. Ein viktig del av dette grunnlaget er lagt av den franske filosofen Jacques Derrida. Difor er det viktig å spørre: Kva er det Derrida vil? Kva kjenneteiknar metoden hans? Kva tyder dette filosofisk og politisk? Derrida sitt uttalte mål er å omskiple heile grunnlaget for den vestlige tenkinga, den vestlige filosofien eller metafysikken som han kallar det. Korleis vil han gjøre dette. Derrida sin metode for å omskiple heile filosofien er for det første ein metode for å lese tekstar. Han vil endre verda gjennom å opne for og lage nye tolkingar av gamle tekstar.
Terje
Valen: Utvikling av datateknologien og kapitalismen i fortid og
framtid
(22. januar 1998) For ein viktig del av produktivkreftene og kommunikasjonskreftene har det vore sterk utvikling i heile dette århundret. Eg skal konsentrere med om noko av det som har skjedd sidan 1940 og som virkar mykje inn på det som skjer no og vil virke mykje inn på det som skjer i første halvdel av neste århundre - for ikkje å strekke meg altfor langt inn i framtida. Dette er altså den såkalla data og informasjonsteknologien. Eg har delt denne tida inn i faser etter utvikling og bruk av dei viktigaste komponentane i denne utviklinga.
Terje
Valen: Finanskapitalens opprør og kommunismens nødvendighet
(15.02.1996 - 15.04.1997) I løpet av de 15 siste årene har den delen av finanskapitalen som ikke er låst i faste anlegg eller knyttet til varehandel økt eksplosivt. På 30-tallet, da Keynes utviklet sine økonomiske ideer var forholdet mellom den summen som ble omsatt på finansmarkedene og den summen som gikk til omsetning av varer som 2 til 1. Nå er dette forholdet som 50 til 1. Den samlete gjeldsbyrden i verden i forhold til samlete inntekter har økt svært mye - gjelden er nå 1,5 gang så stor som samlete inntekter. I løpet av disse 15 årene har også finanskapitalen erobret verden i en bredde og dybde og med et aksellerende fart som aldri før i historien. Og i løpet av dette tidsrommet har en eksplosjonsartet økning i bruken av den nye informasjonsteknologien muliggjort nye spekulasjonsmetoder som en bare kunne drømme om før. Dette kaller jeg for finanskapitalens opprør. Det må presiseres at det særlig er spekulasjonskapitalen innen finanskapitalen som forsøker å gjøre opprør mot det produksjonsgrunnlaget som den i virkeligheten hviler på. Dette skjer samtidig med utviklingen av noen andre grunnleggende tendenser i økonomien.
Terje
Valen: Fridom i kapitalens fengsel
(1986) I 1949 skreiv den konservative forfattaren, George Orwell, boka 1984. Boka handlar om kordan Orwell trudde at verda kunne sjå ut i tittelåret. Eit slagord som går att i heile boka er "Big Brother Is Watching You", "Storebror held auge med deg". Men hovudpersonen i boka, Winston Smith, blir og prega av andre slagord, som til dømes "Krig er fred", "Mangel på kunnskap er styrke" og ikkje minst "Fridom er slaveri". I eit tillegg til boka skriv Orwell om dette nye språket som ein her nyttar. Det er kalla Newspeak eller nysnakk. Eit av kjenneteikna for dette språket er at orda blir snudd opp ner. Tvangsarbeidsleir blir til gledesleir. Krigsdepartement blir til Fredsdepartement og fridom tyder altså slaveri.
Terje Valen: Vi-bryr-oss-bevegelsen, vi-bryr-oss-ideologien
(25.02.96) Vi-bryr-oss-bevegelsen oppstår på Flaktveit: Hos oss begynte det nye årtusen høsten 1991. Da samlet beboerne på Flaktveit i Åsane, Bergen seg til allmøte for å diskutere hva som kunne gjøres for å løse problemene i denne bydelen i bydelen. På møtet kom omtrent 250 mennesker. I noen timer la de frem tankene sine om problemene og hva som kunne gjøres for å løse dem. (...) I løpet av et kvarters tid var over 100 mennesker organisert. Det var imidlertid noe som gikk igjen i alle innlegg og som også ble formulert flere ganger. "Vi må bry oss" ble en slags overskrift på hele møtet. Etter en del diskusjoner ble dette tatt som navn på den nye organisasjonen vår. Den kom til å hete "Flaktveit Vi Bryr Oss". Denne organisasjonen har utviklet en vi-bryr-oss-ideologi som på sikt kan gi en uovervinnelig styrke.
Tone
Beate Windingstad: Sosialisme og demokrati
(Klassekampen 20. og 21. mai 1999) Helt siden Magnus Marsdal og Randi Holmelid hadde en kronikk om dette i Klassekampen tirsdag 20. april, har jeg tenkt på dette spørsmålet. Men når middagen er fortært, unger og katter har fått sitt, e-posten lest, etter x antall telefonsamtaler, da verker beina som et helvete og rullegardina i hjernen gått ned for den kvelden. Når datamaskinen da blir slått på, er det bare kabal hjernen orker å befatte seg med. Lenin sa at kokkepikene skulle styre staten. Men hva når det eneste kokkepikene og automatikerne orker etter endt arbeidsdag er å legge beina på bordet og glane på dumboksen? Allerede her er vi ved ett av problemene, nemlig tid og overskudd. Pr definisjon lever vi også idag i et demokrati. Vi går til valgurnene og lar folkevalgte representanter ta seg av styringsspørsmål for oss. Under sosialismen ser jeg for meg at det må være et deltagende demokrati, ikke et representativt.
Pål
Steigan: Nasjonal sjølråderett
(28. juni 1992) En nasjon er et historisk oppstått stabilt fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: felles språk, felles territorium, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart, sier den klassiske definisjonen. Særlig dette med psykisk egenart er nokså uhåndgripelig og det punktet som det er lettest å spinne myter omkring. Det er skrevet hele avhandling over temaer som "den norske væremåten", men i denne artikkelen skal jeg la temaet ligge. Hovedhensikten her er å drøfte nasjonene som noe som er oppstått historisk og å se på den nasjonale kampens rolle i forhold til klassekampen.
Olav
Randen: Stutt steg i rett lei
(19. april 1999) I Røde Fane nr 2, 1999 har Morten Falck artikkelen "Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen". Eg oppfattar artikkelen som ei skisse til eit miljøprogram for partiet og synest det er på høg tid. Mange av vurderingane deler eg. Men etter mitt skjøn vågar ikkje Falck å tenkje tankane til endes, kanskje fordi det å gå til botnar i spørsmåla inneber at han ikkje lenger kan hevde at han utfyller marxismen, men i staden kjem på kollisjonskurs med tradisjonell marxisme.
Terje Valen: Sosialisme og kamp for nasjonal
sjølvråderett
(16.04.1999 - revidert 20.04.) I denne tida med krigen på Balkan er det rimeleg å sjå på omgrepet sosialisme i høve til kampen for nasjonal sjølvråderett. Under den sosialismen som det jugoslaviske kommunistpartiet gjekk i spissen for å bygge, fann dei ymse etniske og religiøse gruppene sine plassar i den felles staten Jugoslavia. Grunnlaget for det var at alle folkegruppene i det store og heile fekk fordelar av fellesskapen. Det samme skjedde etter den russiske revolusjonen av 1917 i det som då blei Unionen av sosialistiske sovjetrepublikkar. Ettersom sosialismen i desse statane blei meir og meir utvatna og korrumpert blei denne einskapen svekka.
Pål Steigan: Sosialisme og folkestyre
I Klassekampen har Magnus Marsdal og Randi Holmelid reist en debatt om sosialismen. Ypperlig. All honnør til dem for det. Det kan ofte bli for mye kortsiktige diskusjoner til fortrengsel for de store og viktige spørsmålene. En del av artikkelen til Magnus og Randi tar for seg en kritikk av deler av sosialismens historie og av den norske ml-bevegelsen. Denne kritikken er såpass overflatisk at jeg velger å se bort fra den i denne omgangen. Det er langt mer interessant å lese det de skriver om sosialisme og folkestyre. "Vår mening er at den revolusjonære bevegelsen må definere mest mulig folkestyre og utvikling i retning kommunismen som mål for det sosialistiske samfunnet." De skriver videre at "Begrepet folkestyre er meningsløst så lenge de viktigste ressursene i samfunnet er underlagt en liten eierklasses diktatur." Men den grunnleggende svakheten ved artikkelen er at den ikke på noen måte klargjør hva minstekrava til en sosialistisk økonomi er. Dette har de gjort leseren oppmerksom på, ved å skrive: "Forholdet mellom økonomi, demokrati og sosialisme fortjener en egen debatt." Jeg er av den oppfatninga at det tvert i mot er akkurat der debatten bør begynne.
Jorun Gulbrandsen: Kommunistenes manifest
er 150 år!
(Februar 1998) I februar 1998 er det 150 år siden fødselsdagen til Det kommunistiske manifest. Manifestet var det politiske programmet for et hemmelig, internasjonalt parti. Medlemmene var revolusjonære arbeidere fra mange land i Europa. Kommunistenes Forbund trengte et nytt program. Det lå nemlig i lufta at 1848 kom til å bli et år med revolusjoner. Mens tidligere revolusjoner bare hadde erstatta en herskerklasse med en annen, ville Kommunistenes Forbund avskaffe alle klasseskiller. Det måtte skje ved at arbeiderklassen tok makta sjøl, ved at den avskaffa kapitalismen, et samfunnssystem som betydde forferdelig nød og undertrykkelse for det store flertallet: I stedet for det gamle borgerlige samfunnet, med dets klasser og klassemotsetninger, kommer en sammenslutning der fri utvikling for hver enkelt er forutsetninga for alles frie utvikling. Dette kalte forfatterne av Manifestet for den kommunistiske revolusjon.
Kjersti Ericsson: Feministisk sosialisme?
Innledning på RVs sosialismekonferanse mai 1998.
-
Kjersti Ericsson: Kjønnsstaten?
Marxister opererer med begrepet "klassestaten". Med det mener vi at staten er et redskap for den klassen som har makta i samfunnet. Det betyr ikke at statlige myndigheter aldri kan gjennomføre tiltak som er i arbeidsfolks interesse. Noen ganger kan klassene ha felles interesser av at visse tiltak blir gjennomført. Dette gjaldt f.eks. en del av velferdsreformene i perioden etter 2. verdenskrig, som både var til fordel for arbeiderklassen og kapitaleierne i den fasen av kapitalismen vi da var inne i. Andre ganger kan staten bli presset av sterke, folkelige krefter. At Norge ennå ikke er medlem av EU, er et resultat av slikt press, som er kommet til uttrykk på en formalisert måte gjennom nei-flertall i to rådgivende folkeavstemninger. Det at staten er en klassestat, betyr heller ikke at den er monolittisk, fri for indre motsigelser. Men i det store og hele er det liten tvil om at staten har en svært sentral rolle i å opprettholde rådende maktforhold. De rådende maktforholdene dreier seg imidlertid ikke bare om klasseundertrykking. I denne sammenhengen vil jeg trekke fram kjønn. Er staten også en "kjønnsstat" - et redskap til å opprettholde menns dominans over kvinner?
Kjersti Ericsson: "Den rette linja"
- spørsmål om ledelse
Et hovedpunkt i Lenins partiteori er at partiet må være et bevisst element. Arbeiderklassen må tilføres sosialistisk teori utafra. Lenin mener at "sosialistisk bevissthet ikke vokser opp av fabrikkgolvet", at arbeiderklassen av seg sjøl bare utvikler fagforeningsbevissthet. Den sosialistiske teorien, den vitenskapelige sosialismen, utvikles av intellektuelle utafor arbeiderklassens egne rekker. Partiets oppgave er å forene denne teorien med arbeiderklassens bevegelse. Det må finnes en organisasjon, et parti som er et såkalt "bevisst element", som synliggjør og forklarer utbyttinga, og mobiliserer til kamp for å oppheve den. Uten at det gjøres en sånn innsats, vil herskerklassens verdensbilde rå grunnen, deres måte å beskrive og forklare virkeligheten på vil bli stående uimotsagt.
Kjersti Ericsson: Skal vi "kutte
ut preiket om revolusjon"?
Eivind Røssaak hadde før påske (15. mars) en kommentar her i avisa der han advarte mot å kalle seg revolusjonær, og hevdet at sosialismen/kommunismen har vist seg mer morderisk enn nazismen. Slike synspunkter er ikke hverdagskost i Klassekampen. Men de begynner å bli utbredt i mange andre sammenhenger. Ofte angripes selve ideen om å forandre verden: Det er farlig å ha en utopi om et annet slags samfunn. Da blir en nemlig villig til hensynsløst å feie til side alt som ikke stemmer overens med ideen om det perfekte samfunn, enten det er tilbakeliggende institusjoner, uønskete kulturelle uttrykk, fortidas klasser eller mindreverdige mennesker. De idealistiske verdensforbedrerne er i stand til de verste forbrytelser.
