AKP-arkivet

Et syn på noen grunnleggende trekk
ved kapitalismens utvikling

av Johan Petter Andresen, medlem av faglig utvalg i AKP

Trykt i Klassekampen 1. og 2. juli 1999

Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Hver dag får vi høre at det går bra med verden. De ulike krisene skyldes ikke feil på systemet, men feil ved de områdene der krisene rammer. I Asia har de feil forretningskultur og for mye korrupsjon, derfor deres krise. Den kroniske arbeidsløsheten i EU-området skyldes for lite fleksibelt arbeidsmarked osv. At det er noe grunnleggende gærnt ved systemet kommer ikke på tale. I følge kapitalismens talsmenn og forsvarere vil det alltid være problemer, og de er til for å løses. Den stagnasjonstendensen som vi er vitne til er forbigående. Bruker vi kollektiv fornuft og er moderate vil verden oppleve framgang og velstand. Dessuten vil den nye teknologien øke produktiviteten, vi vil slippe å arbeide så mye og mange av de problemene som menneskeheten sliter med nå vil bli løst. Blant marxistene er det ikke noen gjengs syn på åssen det går og vil gå med kapitalismen de nærmeste tretti - femti åra. Det er enighet om at den teknologiske revolusjonen vil endre på mye, men om vi vil oppleve en ny depresjon, økende arbeidsløshet, skjerpa klassekamp o.l. er det usikkerhet om.

Min påstand, som jeg heldigvis ikke er aleine om: Er det en ting som er helt sikkert så er det at det ikke vil gå bedre med kapitalismen, men at økonomisk stagnasjon er innebygd i systemet.

Det jeg mener med stagnasjon er ikke at samfunnet opplever kontinuerlig krise, det er jo åpenbart, men at veksten i den kapitalistiske økonomien MÅ avta. Og at denne avtakende veksten fører til arbeidsløshet, gjeldskriser, økte klasseskiller, fattigdom, børskrakk osv. Blir det ikke storkrig kan vi med sikkerhet si at det MÅ bli en internasjonal økonomisk depresjon.

Går det an å måle den økonomiske veksten? Svaret er: bare sånn noenlunde. Den vanligste måten å måle den generelle veksten på er å ta utgangspunkt i begrepet bruttonasjonalprodukt (bnp). Kort fortalt er det meninga at bnp skal vise verdien av den totale mengden varer og tjenester produsert i løpet av et år. Det gjør den ikke. Alt arbeid som ikke er betalt holdes utafor. Svart arbeid kommer naturligvis ikke med på statistikk, og altså heller ikke arbeidet i husholdningene. For å gi et eksempel: En kvinne er hjemmeværende og passer sine to gamle foreldre pluss sin egen familie. Hennes arbeid kommer ikke med i bnp. Derimot hvis hennes foreldre flyttes på et gamlehjem og hun blir ansatt der, da kommer hennes lønnsarbeid med i statistikken. Et lite poeng til; Når kvinnen steller sine foreldre på gamlehjem i steden for hjemme, da ØKER bnp. Denne typen forandring av økonomien, fra ikke betalt husholdningsarbeid til betalt omsorgsarbeid fører til at den økonomiske veksten blir overvurdert, jeg har hørt tall på at denne formen for økonomisk endring gir utslag på ca. 1% i bnp vekst i land av vår type.

Men tilbake til bnp. Den gir likevel en pekepinn på om samfunnet utvikler seg og utnytter den økte produktiviteten som skjer kontinuerlig i bedriftene. Og som man kan se av talla nedenfor avtar veksttakten.

Kilde: Historical Statistics, OECD, 1997.

Dersom vi kun ser på de største OECD-landa: USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia og Canada er tendensen den samme.

I 1992 holdt den marxistiske økonomen Harry Magdoff en innledning på AKPs økonomiseminar. Han brukte følgende tall for å vise det samme:

".. la oss se på disse endringene i vekstraten for industrilanda. Dataene er vekst i bnp per innbygger i konstante priser:

• Fra 1950 til 1973: 3,6%.
• Fra 1973 til 1990: 2,0% per år, eller et fall på 45%.

Et delvis mål på den manglende evnen til fullt ut å ta i bruk industrilandas ressurser, ..."

Hvorfor må veksten avta? Her passer det med et sitat fra Marx: "Men, jo mer produktiviteten utvikles, jo mer kommer den i konflikt med den snevre basisen som betingelsene til forbruket hviler på." (Side 64 i Røde Fanes oversettelse av Profittratens tendens til å minke.) Min forståelse av dette: Den kapitalistiske evnen til å øke produktiviteten og produksjonen, både i de enkelt økonomiske sektorene og i alle sektorene til sammen, har veldig få grenser. Mens på den andre sida finnes det mange forhold som hindrer en økning i samfunnets forbruk i samme takt. Både i forhold til enkeltvarer og i forhold til systemet som helhet. Det må derfor bli overproduksjon av varer og tjenester. Det må bli overkapasitet. Det må bli kronisk og økende arbeidsløshet. Det må bli overflødig kapital som ikke kan investeres i "real"økonomi.

Denne motsigelsen mellom produksjonsevne og forbruksevne er ikke den eneste årsaken til økonomiske kriser under kapitalismen, men den viktigste. En kort beskrivelse av mitt bilde av den generelle økonomiske utviklinga etter 2. verdens krig: Den voldsomme krigen ødela store mengder produksjonsmidler, drepte utrolig mye folk og la grunnlaget for en relativt langvarig stabil periode etterpå. Rundt 1970 begynte den avtakende veksten å merkes. Oljekrisa forsterka tendensene til overproduksjon. Tendensen til overproduksjon førte til at arbeidsløsheten begynte å stige og at storkapitalen begynte å få overflødig kapital. En del av den overflødige kapitalen ble brukt som lån til u-land. Dette, sammen med stagnasjonstendensen, la igjen grunnlaget for gjeldskrisene som rammer u-landa til forskjellige tider og forskjellige områder utover 80- og 90-tallet. En annen del av den overflødige kapitalen har gått til den økte spekulasjonsøkonomien.

Samtidig fører konkurransen mellom kapitalistene og den teknologiske utviklinga til en stadig sterkere sentralisering av kapitalen i større og større enheter. I EU-området tvang dette fram behovet for å utvikle et indre marked og en koordinert politikk som kan bygge opp EU som et hjemmemarked for de største europeiske monopolene slik at de mer effektivt kan konkurrere med primært USA og Japan. I det amerikanske området har man fått NAFTA. Kinas vandring langs den kapitalistiske veien og murens fall har ikke ført til ny oppgang for den internasjonale kapitalismen, til tross for at det har åpna nye områder for investeringer. Dette skyldes at overproduksjonstendensene er mye sterkere enn tendensene til å øke det kjøpekraftige forbruket.

Den relative velstanden som arbeiderklassen har opplevd i vest skyldes både det faktum at den er i imperialismens sentrum, dens egen evne til å kjempe til seg deler av verdiskapinga og presset fra Comeconlanda, Kina, den nasjonale uavhengighetsbevegelsen og frigjøringskrigene fram til 80-tallet. Sosialismens verdensomspennende framgang fra 1917 og nederlag fra slutten på 70-tallet har på den måten hatt innflytelse på dagskampen i de vestlige imperialistiske landa. Når stagnasjonen vil slå ut i en verdensomfattende depresjon kan vi ikke spå, men vi veit at den ikke er til å unngå, dersom ikke en storkrig skulle blusse opp.

Betyr dette at vi går mot det siste store smellet for kapitalismen? Kanskje, men ikke nødvendigvis. Det er mulig å tenke seg at resultatet av omfattende omveltninger kan bli at kapitalismen overlever og greier å stabilisere seg for en kort periode igjen. Dette henger sammen med at til tross for at den kapitalistiske produksjonsmåten er bestemmende og dikterer resten av økonomien, utgjør den fortsatt kun en del av totaløkonomien. Det finnes fortsatt rom for den kapitalistiske produksjonsmåten å ekspandere i. Den verdensomspennende privatiseringsbølgen er en slik ekspansjon. Men vi kan se på to ekspansjonsområder til i Norge som eksempel fra industrialiserte land:

Den økonomiske virksomheten i husholdningene er en stor del av totaløkonomien. Følgende tall fra Tidsskrift for samfunnsforskning, 1995, nr 1, side 6, i artikkelen "Det ubetalte husholdsarbeidet - omfang og fordeling" av Iulie Aslaksen og Charlotte Koren er lærerikt:

Av teksten i artikkelen går det fram at tabellen heller undervurderer verdiskapinga i husholdningene enn motsatt. Det første vi kan se er at en stor del av den økonomiske aktiviteten utføres i husholdningene. Minst 38% i 1990. Av tabellen kan vi også se at husholdningsarbeidet minker som andel av BNP. Den ovenstående tabellen gjelder for Norge, men det er ingen grunn til å tro at vi avviker fra normen for de andre i-landa når det gjelder tendensen. I stedet for å sylte sjøl, kjøper vi ferdig syltetøy osv. I stedet for at kvinnen er hjemme og passer sjuke eldre, er hun ansatt på et sjukehjem og utfører mindre arbeid i husholdningen enn tidligere. Her er et område der kapitalistisk akkumulasjon kan ekspandere og som vi ser, gjør det. Men omvandlinga av denne delen av økonomien møter mange barrierer slik at ekspansjonen på dette området ikke hindrer stagnasjon.

Et tredje område for ekspansjon er å erstatte direkteprodusenter (Marx' begrep for det vi kaller sjølstendig næringsdrivende) med kapitalistisk akkumulasjon (kapitalist som kontrollerer produksjonsmidler og utbytter arbeidere). Tabellen nedenfor viser utviklinga på dette området:

(Utdrag av tabell 191 i Statistisk årbok for 1998, utgitt av SSB.)

Som vi kan se av tabellen, minker gruppa bønder, fiskere, andre sjølstendig næringsdrivende både i mengde og i forhold til befolkningen for øvrig. Antakelig er nedgangen større enn statistikken viser. Jeg har en kamerat som nylig har blitt engasjert som lærer. Han måtte registrere seg som sjølstendig næringsdrivende og inngå en kontrakt med skolen. På denne måten slipper skolen å ansette ham og kan omgå arbeidsmiljøloven, sjukelønn osv. (Vi kjenner til kontraktører også fra byggfaga. Disse er jo ikke reelt sjølstendig næringsdrivende.) Også her er det rom for kapitalistisk ekspansjon. Også her skjer omdanninga for sakte til å hindre stagnasjon. (Klassedefinisjonen her er statistisk og ikke marxistisk. Arbeiderklassen er atskillig større enn det som blir oppgitt som arbeidere, og har vokst i perioden. De fleste i gruppa funksjonærer, hjemmearbeidende, pensjonister, uføre og sjuke, elever og studenter er i arbeiderklassen.) Tabellen gjelder Norge, men den samme tendensen gjelder i verden for øvrig.

Når det gjelder u-landa, der de fleste mennesker lever, er muligheten for videre ekspansjon naturligvis atskillig større. Men som sagt denne ekspansjonen skjer hele tida, og kan ikke hindre den kommende depresjonen og de omveltningene som følger med den. Mesteparten av verdens økonomi er altså ikke kapitalistisk akkumulasjon. Dette viser at modningsgraden til kapitalismen som historisk fenomen antakeligvis gir muligheter for en stabilisering av systemet. Men jeg skriver antakeligvis fordi det ikke er gitt å forutsi hvor utbredt den kapitalistiske akkumulasjonen kan bli, før den blir utålelig. Uansett, de omveltningene vi har foran oss kan føre til at vi slipper en ny runde med kapitalistisk vekst og kan påbegynne kommunismens epoke.

Vil muligheten for ekspansjon i u-landa føre til en utsettelse av en depresjon og til at disse u-landa tar igjen i-landa i økonomisk utvikling? Svaret mitt er allerede gitt i det ovenstående, men kan utdypes litt til. Før vi ser på litt statistikk vil jeg legge fram en teoretisk begrunnelse.

(For de som vil fordype seg/etterprøve meg i mekanismen jeg går inn på her anbefales studier av de 15 første kapitlene i bok 3 av Kapitalen, skrivi av Karl Marx.) Herunder følger en svært forenkla framstilling av mekanismen: Kapitalismen er basert på at enkeltprodusenter konkurrerer i et marked. Det som selges er arbeidsprodukter, enten det er tjenester eller varer. Si at vi har fem produsenter, som produserer stoler. A bruker 3 timer på å produsere en stol. B bruker 4, C bruker 5, D bruker 6 og E bruker 7. De skal selge disse stolene på markedet. Vi forutsetter at markedet fungerer perfekt og vil betale den gjennomsnittlige verdien til disse stolene. Da vil markedet være villig til å betale det som tilsvarer fem timer i penger for en stol. Som vi kan se vil A og B få mer igjen for stolen sin enn det som er nedlagt av arbeid. D og E vil få mindre igjen enn det som er nedlagt av arbeid. Gjennom salget på markedet har verdi (arbeid) skapt hos produsentene med lavere produktivitet blitt overført til produsentene med høyere produktivitet. Denne mekanisme ligger til grunn for at det til vanlig er størst profitt å hente ved investeringer i høyproduktive områder. Områder der det finnes en vel utvikla infrastruktur, høyt utdanna arbeidende befolkning osv. Denne mekanismen ligger også til grunn for at flertallet av verdens befolkning nå bor i byer og tettsteder og gjør tanken om en distriktsvennlig politikk under kapitalismen urealistisk. Denne mekanismen ligger også til grunn for at de sterkeste i-landa kjemper for frihandelspolitikk i forhold til u-landa. De med høyest produktivitet er nødvendigvis vinnerne i en åpen verdensøkonomi. Og den forklarer politikken til Verdensbanken og IMF.

Verden utvikles altså på en bestemt måte under kapitalismen: I de enkelte landa blir det sentralisering til byområder. I større geografiske områder blir visse regioner mer utvikla og andre svekka (Mellom-Europa contra Sør-Europa i EU-systemet). Og i u-landa skjer den samme sentraliseringa til byer men samtidig får u-landa mindre av de totale investeringene. Gapet mellom i-landa og u-landa øker, og vil, med unntak, øke.

For å belyse dette kan vi se på hvor det blir investert mest i verden. Man kunne tro at når det er overproduksjon og overkapasitet i i-landa, at mesteparten av investeringene da vil gå til u-landa. Man kunne tro at her er store områder som ligger åpne for overflødig kapital som nå brukes i internasjonal kasino-spill på børsene og finansmarkedene. Men nei, mesteparten av investeringene i verden går til den delen av verden som allerede er mest utvikla. Her er noen tall fra World Investment Report 1998, Trends and Determinents, Overview fra Unctad (side 9). (Foreign Direct Investment kan oversettes som: Investeringer i minst 10% av de stemmeberettiga aksjene i et selskap som opererer i et annet land enn investoren.)

Som vi ser går ca 60% av de direkte utenlandsinvesteringene til i-landa som da har en liten brøkdel av verdens befolkning. Og slik MÅ det være under kapitalismen.

Nok en faktor, som er en del av samme mekanismen, som vil sikre videre stagnasjon er at det konkurransefortrinn som u-landa har er lave lønninger. De mangler infrastruktur, nærhet til markedet, tilgjengelig utdanna høyproduktiv arbeidskraft. Men til gjengjeld har man billig arbeidskraft. Men i og med at dette fortrinn også er en barriere for forbruksøkning, kan investeringer i u-landa ikke gi noen løsning på stagnasjonstendensen.

For å prøve å oppsummere mitt standpunkt. Den kapitalistiske produksjonsmåten tar over stadig større deler av verdens totaløkonomi. Det finnes så og si ingen barrierer som hindrer investeringer i økt produktivitet og økt produksjon. Men produksjonsmåten lager sjøl barrierer for økt forbruk, ved utbyttinga av dens lønnsarbeidere og ved at den undergraver avsetningsområder utafor den kapitalistiske akkumulasjonssfæren. Denne tendensen ligger til grunn for at den generelle økonomiske veksten i verden avtar. Den ligger også til grunn for at det blir en opphoping av overflødig arbeidskraft, varer og kapital som øker nøden, spekulasjonsøkonomien og destabiliserer den internasjonale økonomien. Det finnes store økonomiske områder som utvikles til kapitalistisk akkumulasjon, men det skjer i for sakte takt til at verden kan unngå en depresjon. Det er bare ved hjelp av en brutal og omfattende ødeleggelse av produksjonsmidler og produsenter at jeg eventuelt kan tenke meg at man kan oppnå en lengre periode (15-20 år) med stabile forhold for verdens kapitalismen. En depresjon vil nødvendigvis skjerpe motsetningene mellom de imperialistiske blokkene, og den vil skjerpe kampen mot kapitalismen fra vanlig folk. Maos tese om at enten hindrer revolusjonen krigen eller så fører krigen til revolusjon er like gyldig i dag som for 30 år siden. Og kan hende vil en større og mer erfaren arbeiderklasse ha større evne til å lage en varig løsning.

Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |