Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Det er mangt jeg kunne ønske meg ved inngangen til et nytt år, særlig nå når det er starten på heile 2000-tallet. At det kunne bli fred i verden. At alle kunne få lære å lese. At maten blei rimelig fordelt. At noen fant opp en kur mot alzheimer, beinskjørhet, elveblindhet og aids - og at kuren blei tilgjengelig for dem som trengte den. At reinholdere kunne tjene like mye som børsspekulanter og fotballspillere. At Vesten slutta å leke politi som dreper hundretusenvis av irakiske unger. At narkotika og sprit plutselig slutta å virke. At Clinton og Jeltsin skjøt hverandre i beinet. Og mye mer. Noe av dette er utopi, noe er tøv, noe kan vi få til om mange nok slåss for det.
Men om jeg skulle velge meg ett nyttårsønske for vår lille andedam, så måtte det denne gangen være - et mindre effektivt samfunn.
For er det noe vi relativt friske, ganske glade og ikke altfor fattige mennesker her nord lider under, så er det det evige maset om mer effektivitet.
Det er klart at økt produktivitet har sine gode sider, men blir det aldri nok? De siste hundre åra har teknologien gjort oss uendelig mye mer effektive. Likevel sitter vi med ei daglig arbeidstid som er omtrent like lang som ved første verdenskrig. Jovisst har vi fått bedre råd, bedre boliger og mange verdifulle velferdsgoder. Men jeg vedder høyre sokken min på at det ikke er de som har arbeidd og skapt verdiene, som har fått ta ut hoveddelen av effektivitetsgevinsten. Den har tilfalt eierstanden, disse som trenger et dusin toalett på hyttene sine. Så hvorfor finner vi andre oss i det? Bør vi ikke snart ta en pause?
For snart tjue år sida jobba jeg som postbud i en større by sørpå. En gang måtte jeg steppe inn på ruta til en sjuk kollega. Den gikk i et strøk jeg aldri hadde vært i. Jeg visste knapt hvor gatene var, så alt tok ekstra tid. Rundt kl 11 var jeg likevel ferdig, men den siste oppgangen var låst. Jeg ringte på. Dama som svarte nekta å slippe meg inn - jeg kunne ikke være postmannen, for han kom aldri før 2.
Kollegaen min var nemlig ikke heilt ung, og ikke av de heilt raskeste - verken på den ene eller den andre måten. Men han klarte godt den jobben som var tilrettelagt for ham, og jeg hørte aldri et ord fra noen, sjefer eller kolleger, om at ikke han gjorde like mye som oss andre.
Jeg veit ikke om det finnes sånne muligheter i posten lenger. Men jeg noterer meg ekstremt høye sykefraværstall i heile etaten. Og jeg hører at det stadig stilles større krav til inntjening og lønnsomhet - der som overalt ellers. Større effektivitet. Ser vi en sammenheng?
Men trenger det å være sånn. Neppe. Jeg fikk nå posten min levert hver dag for 20 år sia også - uten disse konkurransekrava. Så hvorfor er det nødvendig nå?
En av grunnene er naturligvis at det hellige markedet eter seg inn overalt. Og der markedet er, får ingen gå i fred. De som har hatt sine jobber i privat sektor, har lenge fått merke det. Det er ikke nok å være lønnsom og gi eieren gevinst, man må være mest lønnsom og gi maksimal profitt. Nå er sånne krav på veg inn på stadig nye samfunnsområder.
Tromsø kommune har hatt sitt omstillingsprosjekt som har medført en god del uro. Her som overalt ellers har fagforeningene blitt med på kjøret: "Vi skal se på muligheter for innsparinger og effektivisering." Når ledelsen kommer med dumme forslag til "rasjonalisering", så leiter de ansatte etter bedre alternativer - men premissene er heile tida innsparinger.
Mitt nyttårsønske er at noen sier: "I år vil vi være mindre effektive. Vi skal gjøre en god og samvittighetsfull jobb i et fornuftig tempo, og innimellom skal vi ha tid til å sette oss ned og sløve litt." Da skulle jeg rope hipp hurra og gurglevann.
Kanskje ville en sånn effektiviseringspause gi overskudd til å finne på noe virkelig lurt?
Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
