INNHOLD: 1: Kvinneundertrykkingas historie og familiens rolle ||| 2: Økonomisk sjølstendighet - ei forutsetning for kvinnefrigjøring ||| 3: Kamp mot rasisme og patriarkat ||| 4: Kvinner skal sjøl bestemme over prevensjon, abort og fødsel ||| 5: Homsar, lesber, bifile og heterofile - kva om alle var normale? ||| 6: Vold mot kvinner. Prostitusjon og porno ||| 7: Internasjonal solidaritet ||| 8: Ideologisk forming på alle områder ||| 9: Sosialisme og kvinnekamp ||| 10: For full kvinnefrigjøring! Organiser!
Skrevet av kvinneutvalget i AKP, oktober 2003, utgitt av Røde Fane
ISBN 82-91778-35-3 (papirutgave)
AKPs kvinneutvalg har laget denne sirkelen. Det skjer så mye på kvinnekampens område for tida, og vi har et stort behov for å diskutere med andre hva dette handler om. Vi begynte å gruble alvorlig vinteren og våren 2003, og det førte til ei stor innledning på Rød sommerleir. Den er trykt, og du kan kjøpe den for 20 kroner eller lese den på nettet. Den heter Inn i skapet? Pengeskapet, moderskapet, ekteskapet,klesskapet, toalettskapet og redselskabinettet - patriarkatets revansj eller veien til jenters lykke.
Så fikk vi oppfordringer om å samle kvinnepolitisk stoff på flere områder. Det har vi altså gjort, og det ble en studiesirkel. Den kan leses tvers igjennom som et kvinnepolitisk hefte. Vi har laget spørsmål til hvert kapittel for dem som synes det kan være nyttig for ei studiegruppe. Velg alle ti kapitlene - eller færre hvis det er ønskelig. Det er også tips til «les mer», med noe av det som vi tror er lett tilgjengelig. Vi vil gjerne ha kritikk og forslag til forbedringer før vi trykker den i et større opplag.
Hilsen fra Turid Kjernlie, leder av kvinneutvalget i AKP,
og fra Astrid Melheim, Jorun Gulbrandsen, Maren Rismyhr, Sissel Henriksen og Annik Borthen
Vi vil gjerne komme på møter og innlede til diskusjoner, store og små, åpne og interne.
For bestilling av materiell, spørsmål om møter, bøllekurs, avisa akp.no, Røde Fane, medlemsskap, alt:
Kontakt Turid Kjernlie, turidkj krøllalfa online.no eller akp@akp.no
eller AKPs telefon 22 98 90 60
eller skriv til AKP, Osterhausgata 27, 0183 Oslo
Vi starter med et sitat:
«Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?
For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. Kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.
Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».
Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.
Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest - slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.
Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot - kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.
Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de fem store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.
Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien - i ulike former - blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.
Familiens rolle
Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som i dag kvinners arbeid lavere enn menns.
Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.»
Dette lange sitatet er fra Torill Nustads artikkel «Kvinnekampen er systemoverskridende», se nederst.
Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for de som ikke er økonomisk sjølstendige. Familien har også ansvaret for det private arbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Mat, hvilke, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.
I dag forsøkes familien framstilt som en frivillig valgt samlivsform. Men familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. For bare med en slik ideologi og romantisering av familien kan den framstå som attraktiv for jenter og kvinner.
Hvis vi ser på husarbeid, bruker menn 51 minutter per dag, mens kvinner bruker 1 time og 59 minutter. Denne forskjellen, som i løpet av ei uke utgjør nærmere 9 timer (8 timer og 56 minutter), tydeliggjør den kjønnsdelte arbeidsdelinga i familien.
Vi ønsker oss et samfunn der hvert individ er økonomisk sjølstendig, der hus- og omsorgsarbeidet er organisert kollektivt, og der relasjoner mellom mennesker ikke er knytta til økonomisk forsørging. Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige vilkår. Hvis ikke familien var en økonomisk grunnenhet, hva slags samlivsformer ville vi da velge, hva slags kjærlighetsforhold ville vi utvikle, - og til hvem?
I dag er «den ekte kjærligheten» knytta til, og forbeholdt den andre voksenpersonen i familien. Vennskapsforhold er liksom ikke av samme verdi, og vår lojalitet er først og fremst forbeholdt den andre voksne innafor familien. Vi kan snakke om kjærlighet til barn, men å snakke om kjærlighetsforhold til venner er uvanlig. Kjærlighet mellom venner blir ikke sett på som like betydningsfull, den er ikke like «ekte» og forpliktende som den kjærligheten som er knytta til forsørgersystemet. Kanskje vi burde tenke helt annerledes om ekthet.
Menn har mange personlige privilegier å miste ved oppløsning av familien som forsørgersystem. Menn er vant med fra de er små at de er hovedpersoner ikke bare i eget liv, men alles liv. De får omsorg, noen ordner de sosiale relasjonene, noen er limet som holder familie og venner sammen og skaper trivsel og hygge. Disse noen er kvinner. Menn har kort og godt koner og mødre som tilrettelegger for dem.
I følge en MMI-undersøkelse om lykke, som var førstesideoppslag i slutten av juni i år, så var skilte menn de mest misfornøyde. Det må vel være fordi de får mye i familien som de ikke klarer å ordne på egen hånd. De er jo vant til at noen (mor - kone) ordner det meste. Er det da i menns interesser å oppløse familien. Vi mener sjølsagt ja, men samtidig understreker vi at oppløsning av familien som økonomisk grunnenhet i samfunnet er en trussel mot patriarkatet. Derfor ser vi nå en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rollen familien spiller.
Dette har blitt et viktig område for propaganda. I april i år kom regjeringas familiemelding og der uttrykkes det bekymring over at utviklingstendensen er at færre gifter seg. I 2001 var det færre som giftet seg enn i 2000 og i 1999. I september 2003 skriver Aftenposten: «En romantisk bryllupsvind feier friskt over Norge.» Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at antall inngåtte ekteskap har økt i 2002, og ikke siden midten av 1970-tallet har tallet vært høyere. Samtidig viser statistikken en økning i antall skilsmisser og samlivsbrudd. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet nå. I familiemeldinga stiller man dermed spørsmålet «Er det for enkelt å skille seg?»
Vi tror det er helt andre spørsmål man burde stille seg!
1. Hvis ikke familien var en økonomisk grunnenhet, hva slags samlivsformer ville vi da velge? Hva slags kjærlighetsforhold ville vi utvikle?
2. Har familien styrket eller svekket si stilling det siste tiåret?
3. Hvordan avlaste eller erstatte morskapet?
Torill Nustad: «Kvinnekampen er systemoverskridende», i Røde Fane nr 4, 2000. På nettet: http://www.akp.no/rfane/2000/04/torill-nustad.php3
Kjersti Ericsson: Søstre! Kamerater! Kapittel 4: «Knuten der trådene løper sammen». På nettet: http://www.akp.no/hefter/sostrekamerater/kap4 -kdtls.htm
Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Økonomisk sjølstendighet er ei forutsetning for både likestilling og kvinnefrigjøring.
For å være økonomisk sjølstendig må en ha inntekt. Inntekt kan være lønn eller trygd.
Fra 1970-tallet og fram til 1986 økte kvinners yrkesaktivitet markert. Siden har den flata ut. I dag har kvinner nesten like høy yrkesaktivitet som menn. At kvinnene har gått ut i lønna arbeid, og at unge jenter ser det som sjølsagt å skulle ha en jobb og være sjølforsørga, er en stor seier for kvinnekampen.
Slik var det ikke på 1950- og 60-tallet. Da var det mer vanlig at kvinner arbeida mens de venta på at de skulle gifte seg og få barn. Gifte kvinner fikk gjerne såkalte husholdningspenger av mannen når han fikk lønn. Gifte husmødre var avhengige av mannens gavmildhet. Noen menn var «snille» og lot kanskje kona disponere en stor del av lønna, mens andre kvinner måtte lure til side av husholdningspengene for å kunne ha noe til eget forbruk, for eksempel til nødvendige klær.
Sjøl om kvinner har gått ut i arbeidslivet for fullt, har de langt lavere inntekt enn menn. Om vi ser på siste tilgjengelige sjølmeldingsstatistikk (SSB 2001), hadde kvinner i gjennomsnitt 62 prosent av menns inntekt. Inntekt kan være lønn eller trygd. Siden både alderstrygd, syketrygd og uførestønad i stor grad regnes ut fra lønna du har hatt, skjønner vi at lønna har stor betydning.
Hvorfor har kvinner mindre penger?
Årsaken til at kvinner har mindre penger enn menn, er at kvinner lønnes lavere enn menn. Samtidig er arbeidstida ikke tilpassa de oppgavene samfunnet pålegger kvinnene. 44 prosent av de sysselsatte kvinnene i Norge jobber deltid (SSB 2002).
Åttetimersdagen ble lovfesta i Norge i 1919. Kampen for åttetimersdagen hadde slagordet: 8 timers arbeid, 8 timers fritid, 8 timers søvn. Det er lett å forstå at dette slagordet gjaldt menn. Kvinnene hadde nok verken åtte timers fritid eller åtte timers søvn. Arbeidstida har ikke endra seg mye siden den gang. I dag har de fleste en normalarbeidsdag på 7,5 time. Denne arbeidstida er ikke tilpassa kvinner.
I samfunnet vårt er kvinnene tildelt en rekke omsorgsoppgaver. Det henger sammen med at vi lever i et patriarkalsk samfunn og at familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Familien har også ansvaret for det private arbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Mat, hvile, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Husholdsarbeid og omsorg tar tid. Derfor er det vanskelig for kvinner å jobbe heltid. Tidsnyttingsstudier viser imidlertid at kvinner bruker noe mindre tid på husholdsarbeid (husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, kjøp av varer/tjenester, annet husholdsarbeid og reiser i samband med husholdsarbeid) i dag enn for 30 år siden, men menn bruker ikke tilsvarende mer. Hvis vi istedenfor husholdsarbeid ser på husarbeid, bruker kvinner ni timer mer enn menn i ei gjennomsnittsuke (Tidsnyttingsundersøkelsen 2001).
Samtidig jobber mange kvinner i yrker som er helseskadelige. Renholdere og hjelpepleiere er eksempler på slike yrker. Arbeidet er så tungt og krevende at menneskekroppen ikke tåler belastninga av full arbeidstid. Da blir deltid ei løsning.
Svært mange kvinner jobber i kommunal sektor. Makthaverne har de siste åra stramma hardt inn i kommuneøkonomien. En følge av dette er at det opprettes deltidsstillinger for å spare penger. Kvinner som må ta til takke med slike jobber, får det vi kaller ufrivillig deltid.
Alt dette fører til at mange kvinner fortsatt er mer eller mindre forsørga av menn.
|
Men sjøl når kvinnene jobber heltid, ligger lønna deres under menns lønn. I gjennomsnitt var månedslønn for heltidsansatte menn og kvinner i 2001 henholdsvis 26.937 og 23.134 kroner. Kvinnenes månedslønn utgjør altså 86 prosent av mennenes. Denne forskjellen har endret seg lite de siste årene. Men i et noe lengre perspektiv er forskjellen blitt mindre, omkring 1960 var kvinners lønn bare 60 prosent av menns.
Bare 9 prosent av kvinnene tjener over 300.000 kroner i året. Det lønner seg mer å være mann. 33 prosent av mennene har lønnsinntekt over 300.000.
Kvinners lønn ligger lavere enn menns lønn i alle yrkesgrupper. Det gjelder om du er lavt lønna, tilhører det lønnsmessige midtsjiktet eller de høytlønna. Kvinner lønnes rett og slett lavere fordi vi er kvinner! Derfor blir det riktig å bruke uttrykket kvinnelønn.
Fra 1980-tallet har det grodd fram en brei opinion for å høyne kvinnelønna. En allianse av kvinnefagforbund og kvinnebevegelsen har gått i spissen for dette. Kvinner på tvers med sin årlige konferanse er en slik allianse. Her blir det satt søkelys på kvinnelønnsspørsmål. Samtidig er kampen for seks timers normalarbeidsdag nært knytta til kampen for høyere kvinnelønn. Seks timers normalarbeidsdag vil gi langt flere kvinner anledning til å jobbe full tid. Samtidig er det påvist at sekstimersdag vil gi langt færre helseplager i de tyngst yrkene. Det betyr et bedre liv for mange, og færre vil måtte ta til takke med den lave uføretrygda.
At kvinnene har gått ut i lønna arbeid, og at unge jenter ser det som sjølsagt å skulle ha en jobb og være sjølforsørga, er en stor seier for kvinnekampen.
Tåles denne seieren, eller vil noen ha revansj? Under har vi lista opp noe som tyder på en backlash. Noen av disse punktene handler om svekking av kvinners stilling i arbeidslivet. Andre handler om en tydeligere mannsprofil på velferdsstatens ytelser. Men de fører til det samme: å gjøre kvinner fattigere og dermed mer avhengig av menns forsørging.
1. Deltid gir mindre penger, så et viktig mål for oss må være at kvinner ser på heltidsjobb som like sjølsagt som det å skulle være yrkesaktiv. Hva må gjøres for at dette målet skal kunne nås?
2. Diskuter betydninga av seks timers normalarbeidsdag?
3. Hvilke vilkår må til for at kvinner skal bli økonomisk sjølstendige?
4. AKP vil ha et samfunn der hvert individ er økonomisk sjølstendig, der hus- og omsorgsarbeidet er organisert kollektivt, og der relasjoner mellom mennesker ikke er knytta til økonomisk forsørging. Hvordan kan et slikt samfunn organiseres?
Siri Jensen: Kvinnelønna. Hefte. Også på nettet: http://www.akp.no/hefter/kvinnelonn2000/kvinnelonn2000.htm
Kvinner med utenlandsk bakgrunn møter det samme kvinneundertrykkende samfunnet som alle kvinner gjør. Kravet om barnehageplasser, mulighet til å kunne forsørge seg sjøl og eventuelle barn, en god, gratis offerntlig sektor, et pornofritt samfunn uten prostitusjon, - dette er krav som kvinner stiller - uansett bakgrunn. Menns undertrykking og vold mot kvinner er den samme. Noen kvinner har i tillegg bakgrunn fra områder i verden der kvinners seksualitet blir særdeles sterkt undertrykt, som ved kjønnslemlestelse. Noen har bakgrunn fra områder der patriarkatets makt er enda sterkere enn hva som er vanlig i Norge. Å delta i kampen mot slike forhold må skje uten storsamfunnets patriarkalske og rasistiske grunnholdning! I dette kapittelet skal vi konsentrere oss om akkurat det: Hvordan det norske samfunnet forholder seg til kvinner med utenlandsk bakgrunn.
Det norske samfunnets patriarkalske holdninger til kvinner blir enda verre når det er snakk om kvinner fra Sør-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika. Da legger rasismen seg oppå. Kvinner med innvandrerbakgrunn blir møtt såvel med tiltak som bunner i statlig rasisme, og med rasisme og fordommer i arbeidslivet og blant mange mennesker. I arbeidslivet er det apartheid.
Drapet på Fadime i Sverige i 2002 utløste mye diskusjon her hjemme. Mange var opptatt av hvordan slike drap kan unngås, at kvinner skal ha rett til sjøl å velge ektefelle. Stortingspartiene starta en konkurranse om tiltak for innvandrerkvinner. De lagde forslag, de fleste ble ikke vedtatt. Vi skal likevel se på dem. De uttrykker nemlig både rasistiske og ekstremt patriarkalske holdninger overfor kvinner. Om mange konkrete forslag foreløpig er nedstemt, lever meningene fortsatt i beste velgående. Vårt naboland Danmark har gjort dem til praktisk politikk.
Det foreslås tvangstiltak i fleng for innvandrere og flyktninger. Derimot kommer ingen med tvangstiltak for at stat og arbeidsgivere skal skaffe arbeid eller få slutt på diskrimineringa på arbeidsmarkedet. Statistisk sentralbyrå opplyste 27. august 2003 at den registrerte arbeidsløsheten blant innvandrere øker hele tida. I andre kvartal var den 9,7 prosent. Innvandrere og flyktninger, kvinner som menn, vil arbeide og tjene penger. Men de møter helt spesielle problemer som «integreringsdebatten» bare i liten grad har dreid seg om. Det er nokså oppsiktsvekkende, når man vet hvor viktig arbeid er for deltakelse i samfunnet.
Innvandrere og flyktninger blir gjerne henvist til ufaglærte jobber, trass i at mange har høye kvalifikasjoner. Men de får ofte ikke godkjent utdanninga si. Det trengs instanser som raskt kan vurdere kvalifikasjonene og gi kompetansebevis. Det er køer av kvinner som vil kvalifisere seg for arbeid i pleiesektoren, men staten tar ikke ansvar for dette. Mange innvandrerkvinner jobber som assistenter år etter år, som vikarer. Uten rettigheter. Det er vanskelig for minoritetskvinner å få faste kontrakter. Det største hinderet for kvinner i å bli økonomisk sjølstendige, er samfunnets manglende tiltak for arbeid og kvalifisering!
Stortinget har etter forslag fra SV vedtatt obligatorisk introduksjonsprogram for flyktninger som har fått opphold, og for folk som har kommet til Norge for familiegjenforening. Manglende deltakelse kan gi økonomisk straff. (SV mente til og med at permanent oppholdstillatelse skulle avhenge av fullført kurs.) Dette er å velge feil angrepsvinkel. Etterspørselen etter kurs og opplæring har alltid vært større enn tilbudet!
En kan undres om hvor lurt det er med kurs der alle skal lære det samme uavhengig av utgangspunkt og behov. Det må jobbes med godt tilrettelagte tilbud, knytta til arbeid og nærmiljø.
Nordmenn ville antakelig synes det var formyndersk om de måtte gå på skole i to år om de flytta til Nepal for å gifte seg og jobbe. Vi snakker om voksne som må vurdere sjøl hva som er best for dem.
Her skal vi kommentere noen stortingsforslag som ikke har fått flertall. Fellestrekket er et ønske om særlover for mennesker med utenlandsk bakgrunn.
Hvor gammel mener SV en må være for å gifte seg? SV og FrP foreslo: «Stortinget ber Regjeringen sette ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for familiegjenforening.» «Familiegjenforening» er her kode for at en gifter seg. FrP vil ha 24-årsgrense. Altså, mens giftermålsalderen er 18 år for majoriteten, skal den være høyere for minoriteten. Sett inn hvite og svarte i setninga foran, og se hva du får.
Særlov om søskenbarn. SV og FrP foreslo: «Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å innføre forbud mot ekteskap mellom søskenbarn.» I Norge har dette vært lovlig siden 1918. Kronprins Olav og Märtha fikk gifte seg i fred. Forslag som dette fungerer mest som ei melding om at innvandrere er veldig spesielle.
Særlov om forsørgerplikt. SV og Senterpartiet foreslo: «Stortinget ber regjeringen utrede en ordning med forsørgerplikt for norske statsborgere som før utløpet av 3 år skiller seg fra ubemidlet ektefelle som har fått opphold på grunn av familiegjenforening ved ekteskap.» Det betyr at om Ola gifter seg med Sobia fra Pakistan, og de skiller seg etter ett år, så skal han forsørge henne til tre år er gått og hun kan søke om permanent oppholdstillatelse. Hvorfor i all verden har ikke SV heller foreslått at innvandrerkvinner skal ha sjølstendig status fra starten, slik at deres opphold her ikke avhenger av ekteskapelig status? Og hvorfor foreslår de ikke heller at staten skal gi hjelp? Nei, det er fordi forslagsstillerne mener at «mannen må ta ansvar». Utgangspunktet er altså at det er ei belastning for det norske samfunnet at det kommer utlendinger hit, men at det til nød kan gå om noen kausjonerer i tre år. Noen norske menn gifter seg med stadig nye utenlandske kvinner som de lokker hit. Disse kvinnene trenger hjelp og mannen trenger bank. Men tenk på realitetene: Ei kvinne, kanskje uten nettverk i Norge, skal være avhengig av å bli forsørga av en mann som hun skilles fra! En forferdelig tanke.
Om ei utenlandsk kvinne gifter seg med en mann bosatt i Norge, kan hun få permanent oppholdstillatelse etter tre år. Skiller hun seg eller separeres før dette, mister hun tillatelsen. Mange kvinner som mishandles, er dermed redde for å si noe av frykt for å bli sendt ut. Ei kvinne som mishandles, kan riktignok få opphold om myndighetene tror henne. Men det er ei skjønnsvurdering. Og det hender politiet bruker mannen som vitne. Jurist Tone Ljoså undersøkte myndighetenes praksis i saker der kvinner søker om oppholdstillatelse på grunn av mishandling i ekteskapet i perioden 1997-99. Hun fant at en tredel fikk avslag fra UDI.
Mange kvinner holder ut til tre år er gått. Noen flykter. I 2001 flyktet 237 kvinner fra sine norske ektemenn til krisesentrene. Disse hadde med 151 barn. Krisesentrene er altså viktige i slike situasjoner. Men heller ikke i statsbudsjettet for 2003 tar staten på seg det økonomiske ansvaret. Atter en gang vil sentrene være prisgitt den enkelte kommune. Og med dagens kommuneøkonomi er det ikke vanskelig å se at de lett kan tape i budsjettkampen.
Det er viktig å gjøre noe mot tvangsgifte. Opplysning og atter opplysning, støtte til jenter, diskusjoner med foreldre. Men forslaga vi her har omtalt, ville innebære å innføre særlover for alle med utenlandsk bakgrunn. Dessuten har de et klasseinnhold: Den fattige får vansker med å gifte seg. Den rike kommer unna med det meste - som vanlig.
Staten ga penger til organisasjoner som driver med krisehjelp i forhold til tvangsgifte for 2003. MiRA-senteret fikk ikke. Senteret uttalte da: «MiRA-senteret mener at forebyggende arbeid og krisehjelp mot tvangsekteskap må gå hånd i hånd. (...) MiRA-senteret reagerer sterkt på Barne- og familiedepartementets prioritering for tildeling av støtte til krisehjelp mot tvangsekteskap, og at MiRA-senteret ikke er med blant organisasjonene som er tildelt støtte til dette viktige arbeidet. (...) Det betyr i praksis at jenter som tar kontakt med MiRA-senteret for akutt hjelp må avvises, og at jenter som ikke er godt nok rustet til å ta et oppgjør med undertrykkende elementer i egne miljøer, likevel kan føle seg presset til det. Veien tilbake til familien etter et brudd, kan dermed bli betydelig vanskeligere enn nødvendig. MiRA-senteret mener det er bekymringsverdig at innvandrerkvinners egne organisasjoner på nytt ikke er blitt definert inn under organisasjoner som bistår jenter i akutte situasjoner.»
|
1. Hvordan vises rasisme, diskriminering og fordommer der dere jobber/bor/går på skole? Hva kan gjøres i jobb- og skolesammenheng?
2. Studer de forskjellige forslaga vi har sitert over. Hvordan vil dere karakterisere dem?
3. Diskuter «kravet alle glemte»: Sjølstendig status for innvandrerkvinner. Hvordan kan kravet få styrke nok til å bli innfridd?
Ana Isabel López Taylor: «Innvandrerkvinner og norske kvinner - hva er felles?», i Røde Fane nr 1, 2001. På nettet: http://www.akp.no/rfane/2001/01/ana-lopez-taylor.php3
MiRA-senteret - ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, http://www.mirasenteret.no/. De har hefter om ulike temaer.
Stiftelsen Mangfold i arbeidslivet - et ressurssenter, http://www.mangfold.no/
Kvinner blir gravide, føder og tar vare på barn, sånn har det vært i hele menneskehetens historie. Menneskene levde lenge på jorda før de forstod sammenhengene mellom seksualitet og reproduksjon. De hadde sex når de hadde lyst, og forstod ikke at mannens sæd spilte noen rolle i forplantningen. Da menneskene forstod det, begynte kampen om hvem som skal kontrollere kvinners seksualitet og reproduksjon. Den kampen raser fortsatt, og er et viktig spørsmål for kvinnebevegelsen internasjonalt. Det er ikke bare patriarkalske religiøse krefter som arbeider for å hindre kvinners makt over egen kropp og seksualitet. Deler av kvinnebevegelsen eller andre «alternative» bevegelser prøver også å sette opp normer for kvinner, f.eks om kvinner kan bruke prevensjonsmidler som kapitalister tjener penger på. Den sterkeste fienden er alliansen Vatikanet/Bush-USA, som fordømmer og tar penger fra alle tiltak som kan styrke kvinners muligheter sjølbestemmelse.
I Norge blei loven om sjølbestemt abort vedtatt i 1978. Fram til da hadde det ikke vært lovlig for ei kvinne å ta abort uten at det var godkjent av leger først. Det var heller ikke lovlig for en lege å utføre abort dersom det ikke var godkjent av flere. Det var mulig for barnevernsnemder og legenemder å bestemme at ei kvinne skulle ta abort, uten at hun gav samtykke.
I abortkampen blei det tydelig at sjølbestemt abort først og fremst handler om hvem som skal ha kontroll over kvinners liv. Før sjølbestemt abort kom, godtok samfunnet og lovverket abort dersom noen andre enn kvinna sa at det var i orden. Her i landet tok det sytti år fra kravet om sjølbestemt abort blei reist til det blei gjennomført. Den som vil, kan se at dette handler om umyndiggjøring.
Motstanderne av kvinners frigjøring forvirrer kampen ved å gjøre den til et spørsmål om å forsvare barnet i mors liv, den «svakeste» parten. De påstår at hvis avgjørelsen om abort skulle bli tatt av kvinna aleine, ville aborttalla bli mye høyere, fordi kvinnene djupest sett er uansvarlige mordere. De mener at kvinner da kunne bli pressa til å ta abort mot sin vilje, at vi trengte legene til å ta avgjørelsen om hva som var vårt eget beste. Dette argumentet dukker opp igjen når det er snakk om nye medisinsk-teknologiske muligheter som fosterdiagnostikk. Da hører vi igjen at det kan bli for vanskelig for kvinna å bestemme, at legene må gå inn som avgjørende myndighet.
Det var - og er - også dem som mente at det ville bli mer «umoral» dersom kvinnene kunne bestemme sjøl og det blei lett å ta abort.
I debatten om nødprevensjon og medisinsk abort kommer det samme synet på kvinners sjølbestemmelse fram: Nødprevensjon blir kalt for «angrepille», hvem skal angre? Hva skal angres? Det tok lang tid å få den i reseptfritt salg, enda det er en medisin med så få bivirkninger at den kan selges på alle butikker og bensinstasjoner, akkurat som kondom. Hvorfor? Det var ikke motstand fra legene, men fra legemiddelfirmaene som var redde for anti-abort-lobbyen, og fra bl.a KrF som var redde for at det skulle bli for «lettvint». De vil ikke at det skal være lettvint å ha sex hvis du ikke vil bli gravid.
Dette er kvinneforakt og behov for kontroll over kvinner tydelig demonstrert, og godt kamuflert.
På 1960-tallet skjedde det en revolusjon for kvinners seksualitet da p-piller og spiral kom. «Den seksuelle revolusjonen» kom sammen med andre store endringer i samfunnet, bl.a. at store grupper flytta inn til byene og fikk høyere utdanning. Mye av den seksuelle revolusjonen var på menns premisser. Prevensjon var vanskelig tilgjengelig, mange leger ville ikke gi p-piller og spiral til ugifte kvinner, og det var svært vanskelig å få abort for vanlige kvinner. (De rike har alltid ordna seg.) Samtidig med krav om sjølbestemt abort reiste kvinnebevegelsen på 1970-tallet krav om bedre seksual- og prevensjonsopplysning og gratis prevensjon. Det har skjedd mye på ungdomshelsefronten. Det er stort framskritt at 16-19-åringer kan få gratis p-piller på resept fra helsesøster, jordmor eller lege. Men latterlig stivbeinthet at 15- og 20-åringer må til lege og må betale for pillene. Nødprevensjon er i salg over disk hos apotek, og mange helsestasjoner for ungdom deler ut gratis. Dette er en lettelse for mange og sannsynligvis årsaken til nedgangen i aborttalla siste år. P-pillene og spiralene er blitt bedre, dvs med mindre bivirkninger og høyere sikkerhet, men det er fortsatt kvinner som må ta ansvar for å bruke prevensjon.
Dette er saksa fra akp.no nr 2, 2003. Hun som intervjues er Eli Aaby.
Hva tenker du på når vi snakker om reproduksjonsteknologi?
Da snakker jeg om «prøverørsbefuktning» eller IVF (in vitro fertilisering = befruktning av egget utenfor livmora), inseminasjon, og ICS - innføring av sædcelle i et egg utenfor kroppen.
Vi tenker som regel på at teknologisk utviking er til gode for menneskene, hvorfor er du skeptisk til denne teknologien?
Først og framst fordi dette overhode ikke skjer på kvinners premisser. Under dekke av å «hjelpe» ufrivillig barnløse, utsetter ivrige forskere kvinner for til dels eksperimentell behandling. Etter hvert som de kan skilte med bedre resultater blir metodene mer og mer tilgjengelig og presset på kvinner om å føde utvides. Kvinner som lever i Vesten utsettes for et fødepress som ingen tidligere generasjoner har sett maken til. NOU 13, 1999 om kvinnehelse viser til at ikke i noen tidligere generasjoner har så stor andel av kvinnene født som nå.
Men i vår verden er det jo ikke nødvendig å føde for å bli mor, i mange land er det mange foreldreløse barn som trenger foreldre.
Presset går ikke først og fremst på at kvinnene må oppfylle seg helt som kvinne gjennom å bli mor, det kjenner vi fra historia. Nå gjelder det å føde såkalte egne barn. Og har hun valgt en mann som ikke har god nok sæd til å befrukte henne, tar legen sædcellen bokstavelig talt i halen og dytter den inn. Altså finnes det ikke lenger noen god grunn til ikke å føde sin egen manns virkelige ekte barn.
På hvilken måte mener du at eggdonasjon eller sæddonasjon styrker kravet om «egne» barn?
Tidligere kunne de som ikke fikk «egne» barn, ta seg av barn født av andre gjennom adopsjon, fosterbarn, stebarn, og det var - og er - akseptert. Men nå når mulighetene er der til at i hvert fall den ene forelderen kan være «ekte», får ideene om viktigheten av blodets bånd og det å kjenne sitt eget biologiske opphav, næring. Dette styrker et syn på mennesker/barn som slektas eiendom. «Noe av oss føres videre.» I ei tid da folk eier mindre og mindre land, blir arv viktigere og viktigere, det er et paradoks Marx ikke forutså
Denne tekonologien er her og den brukes, hvordan synes du kvinnebevegelsen skal forholde seg til den?
Det er litt som med kirka, jeg er mot den, men når den først finnes, så får de i hvert fall ha kvinner og homofile som prester. Jeg skulle ønske det hadde gått an å stoppe kunstig befruktning og utvikle flere måter å realisere livene på enn ensidig vektlegging av foreldreskap og særlig morskap. Men det går nok ikke, derfor mener jeg at teknologien skal være tilgjengelig for alle, at ikke rike, gifte heterofile skal ha særfordeler foran andre kvinner.
Trur du at denne teknologien kan brukes til noe positivt under helt andre samfunnsforhold?
Jeg har vanskelig for å tenke meg det. Grunnen til at det ikke går an å få slutt på dette nå, er to ting, det ene er alle de brukerne som ønsker seg barn og som er villige til å gå igjennom ild og vann for å få ønsket sitt oppfylt. Det andre er de sterke kommersielle mulighetene som ligger i markedet og bak ligger patriarkatet og lurer med krav om ekte blodsbånd. Jeg ønsker meg et samfunn hvor kommersielle aktører ikke spiller noen rolle og hvor menneskene kan få oppfylt sine behov for å gi og få omsorg i mye videre rammer enn slektsbånd setter.
|
1. Påstand: «Likestillingsloven, som også kom i 1978-79, og det offentlige likestillingsarbeidet i Norge hadde ikke vært mulig uten loven om sjølbestemt abort.»
2. Kan prevensjon og abort være for lettvint?
3. P-piller er den medisinen folk veit mest om bivirkningene til (og minst om virkningene). Hvorfor er det sånn, når det er en medisin med så få alvorlige bivirkninger at helsemyndighetene mener den egentlig kan selges reseptfritt?
4. Hva tror dere er grunnen til at det ikke opplyses om bivirkningene av «prøverørs»-befruktning i aviser og ukeblader?
Vi anbefaler nettstedet til Kvinnefronten, tema abort og reproduktive rettigheter: www.kvinnefronten.no, se innholdsfortegnelsen over temaer.
Eli Aaby: «Seksualitet er politikk», i Røde fane nr 4, 1996, på nettet: http://www.akp.no/rfane/1996/04/eli-aaby.php3
Den beste boka: Ellen Aanesen: Ikke send meg til en «kone», doktor!
Denne teksten er skriven av Ingrid Baltzersen og er saksa fra Røde Fane nr 2, 2000.
Frå me er små regner folk med at ein er heterofil. Små jenter vert pynta i små kjolar og små kåper, og små gutar vert pynta i små dressar med små hattar. Og så vert dei sett saman og fotografert, og alle seier: «Så søtt lite par». På barneskulen vert ungane erta for kjærastepar viss dei har vener av motsett kjønn, og seinare er spørsmålet til ei jente: «Har du type? Kva for ein gut er du forelska i?» Ein vert heile tida pressa inn i eit heterofilt ideal, og dei som ikkje passar inn i idealet, vert lett usynlege. For det er enklare å unngå spørsmåla eller å lyga, enn å svara: «Eg er forelska i Grete».
Og vidare i livet hender ofte akkurat det same. For det gjeld ein regel: «Alle er heterofile inntil det motsette er bevist.» Heterofile kan fortelja om helga med mannen, den fine typen dei såg på byen osv. Det å sleppa ein slik tilfeldig bemerkning kan for homofile og lesbiske vera vanskeleg, fordi ein då gjer ein aktiv handling. Ein seier ikkje berre tilfeldigvis kva ein gjorde i helga, ein fortel og noko om seksualiteten sin. Og ein veit ikkje alltid kva reaksjonen er. Ei heterofil dame får ikkje eit forbausa spørsmål: «Har du mann?», mens ei lesbisk jente kan venta å få alle reaksjonar. Dette gjer det enkelt å usynleggjera seg sjølv. For sjølv om ein som regel får ein eller annan positiv reaksjon, så kan ein risikera at helvete er laus, berre fordi ein opplyste at filmen ein gjekk på med kjærasten var fin. (...)
NOVA-rapporten fortel om akkurat det når dei oppsummerer tidlegare forskning om homofile. Dei refererer til forskning som har vist at homofile, spesielt menn, har levd på utsida av samfunnet eller hatt eit dobbeltliv. Dei har ofte hatt heterofile familiar, og i tillegg oppsøkt eit homofilt miljø. Det å «komma ut» til familie og vener har ikkje vore noko sentralt, heller det å komma inn i miljøet og finna likesinna. Først på 1960- og 70-talet vart det å komma ut sentralt. Korleis lesbiske kvinner har løyst dette problemet, er meir uklart. Antakeleg har dei ikkje hatt så stor sjanse til å treffa andre lesbiske på byen, og har nok anten levd gifte eller som ugifte frøkener, og eventuelt levd ut legninga si i nære venskap.
Det å starta ein homofil eller lesbisk familie var altså ikkje eit alternativ, og det at ein ikkje levde i nesten normale familiar, var ein av grunnane til at ein vart stigmatisert. Kapitalismen tener på kvinneundertrykkinga og patriarkatet, og ser ingen grunn til at nokon skal kunna visa alternative livsformer som kan truga dette systemet. Det å krevja å få vera lukkeleg og ikkje i ein tradisjonell familie truger systemet. Det å krevja å vera homofil, lesbisk eller for den saks skyld einsleg, gjer at fleire kan hende kunne tenkja seg å leva alternativt frå normen.
I tillegg til å tena på å stigmatisera homofile og lesbiske fordi dei har falt utanfor familiesystemet, tener kapitalismen generelt på å stigmatisera homofile og lesbiske. Det å stigmatisera ei gruppe gjer at andre grupper tek ut aggresjonen på den gruppa, og ikkje på kapitalismen. Men no når det å vera homofil og lesbisk nesten vert normalt, treng den gruppa nødvendigvis å vera dei homofile? Kva hender viss homofile, lesbiske og bifile vert normale?
Kva liv som er den såkalla normalen no, er vanskeleg å sei. Men sjølv om det å ha sex med personar av same kjønn ofte vert framstilt som «mote», ser eg ein annan tendens i samfunnet mot det å laga ein god gammaldags familie. Det å forlova seg med fin ring til jenta, å planleggja gigantbryllaup i i alle fall eit år, og det at mora til ungane er heime nokre år (fordi barnehagar skal vera usunt), har blitt eit ideal.
Dette idealet er vanskeleg å leva opp til for heterofile. No skal ein først ha ei utsvevande ungdomstid, og så skal ein laga ein trygg gammaldags familie, i ei tid der folk vert skilde like ofte som tidlegare. Ofte er det økonomiske hensyn som gjer at folk tar valet om å bli 1950-tals familie. Det å ha ei heimeverande mor er ofte billegare enn at mora går i jobb, fordi barnehage er vanskeleg å få tak i, mora tener ofte mykje mindre enn faren, og kontantstøtta er omtrent like mykje som differansen mellom mors lønn og barnehageprisen.
Spørreundersøkingar kan sei ein del om korleis grupper vert oppfatta. NOVA-rapporten fortel om ei positiv utvikling i korleis folk ser på homofile. Dei har samanlikna spørreundersøkingar frå 1967, 1983, 1988 og 1992 og fann følgande framgang på spørsmål:
Desse tala viser framgang, men seinast i 1988 meinte 25 prosent av befolkninga at me som ikkje er heterofile, ikkje burte tenkja og føla slik me gjør.
Me har sett den siste tida at samfunnstoppar har stått fram indirekte eller direkte. Anne Holt inngjekk partnerskap, Per Kristian Foss fortalte at han var homofil. Det å vera høgt oppe i Høgre og samtidig homofil er ikkje eit stort problem lenger, slik det var då Wenche Lowzow stod fram. Desse folka er jo eksempel på folk som endeleg meinte at det å stå fram ikkje kunne skada dei meir enn dei tålte.
Homofile, lesbiske og bifile vil antakeleg bli sett på som normale viss ein tilpassar seg 1950-talets familieideal. Og det er eit ideal som er idealet til mange homofile, lesbiske og bifile og. Dei vil finna ein person som dei kan leva trygt saman med resten av livet, og som dei kan starta ein liten familie med.
Spørsmålet er om dei fleste homofile og lesbiske passar inn i dette idealet, og eit stort spørsmål er og kva som då hender med den mangfaldige homokulturen som finst i dag.
Homorørsla har skapa eit samfunn på sida av det andre samfunnet, der forskjeller frå den såkalla normale seksualiteten lettare vert godteke. Me har folk som ikkje føler seg vel i den kjønnsrolla dei har, og tek ut andre sider av seg, slik som butch lesber og femi homser. Folk som ikkje føler seg som det biologiske kjønnet sitt i det heile tatt, dei transseksuelle, høyrer og ofte til miljøet. I homoparadar viser ein stolt fram lærhomsar, sterke topplause lesber, menn i miniskjørt og høghæla sko, og kvinner og menn som går hand i hand og ser heilt vanlege ut.
Det homofile miljøet har på mange måtar vore ein seksuell fristad, og her har det blitt utvikla nye samlivsformer. Når ein først har havna utanfor det tradisjonelle familiemønsteret, er det enklare å utforska vidare vegane livet har. Og folk lever på heilt ulik måte. Nokre har eit fritt seksualliv og lever åleine, men med gode vener, fordi dei ikkje føler for å stifta ein familie, noko heterofile ofte føler eit sterkt press om. Nokre har forhold til fleire personar på ein gong. Og mange lever i vanlege parforhold. Kjønnsrollene vert og lettare utforska, ein har ikkje ferdig laga roller slik som dei heterofile. Sjølv om heterofile har større variasjon i kjønnsrollene sine no enn for tretti år sidan, så havnar ein likevel ofte i dei gamle fellene. Når ein er to av same kjønn, kan ikkje begge ha problem med å takla kjensler, slik som den tradisjonelle kjønnsrolla for menn er, og begge kan heller ikkje berre tenkja på den andre slik som den tradisjonelle kjønnsrolla for kvinner er. Arbeidsdelinga i heimen er heller ikkje så sjølvsagt, jenter har ofte lært det arbeidet som mora gjorde og gutar det arbeidet faren gjorde. Og det er litt vanskeleg når begge kan mekka bil og ingen kan laga mat og omvendt. Eg trur at det fører til at homofile, lesbiske og bifile må tenkja gjennom og utprøva fleire ting som heterofile tar for gitt.
Sjølv når homofile lagar ein familie, er det ofte dei ikkje lagar ein tradisjonell familie. To jenter og to gutar kan ikkje laga barn av seg sjølv, og difor hender det at ungar i homofile familiar har fire foreldre som samarbeider om å ta seg av dei.
Homomiljøet har og blitt ein utviklar for ny teori rundt kjønn og legning. Egalias døtre av Gerd Brantenberg er eit eksempel på det. I romanen vert kjønnsroller sett på hovudet og kvinnehistoria vist gjennom eit alternativt samfunn der kvinnene er direktørar og menn husfedrer. Romanen fortel om korleis historia kanskje kunne ha gått viss andre ting hadde hendt ein gong i urtida. Andre har òg laga slike utopier som seier mykje om samfunnet vårt. Ei amerikansk forfattar som heiter Marge Piercy har laga ein slik i boka Kvinne ved tidens rand. Ho har laga ein positiv framtidsutopi, der kjønn, familie og legning ikkje eksisterer på same måte som her. Alle menneske får ta ut dei sidene dei har, og difor er det ikkje stor forskjell på kjønn. Og når kjønn ikkje finst, men menneska er ulike og spanande, forelskar ein seg i personar og ikkje kjønn. Familien er og organisert litt på same måte som dei homofile familiane eg nemnde; ei lita gruppe av menneske oppdrar ungar saman.
Desse spanande tankane vart skapa av kvinner som er feministiske og lesbiske, inspirert av det homofile miljøet. Dei set saman radikale tankar, med dei ideane kring kjønn og famile som har blitt prøvd ut i det homofile miljøet. Utan at forfattarane hadde forsøkt å sprenga grensene kjønn og heteroseksualitet lagar, hadde ikkje desse spanande bøkene blitt til.
Sjølvsagt skal homofile ha rett til å gifta seg, få ungar og alt det andre heterofile får. Men viss ein berre krev slike ting, vert det lett å glømma alle dei som ikkje kan eller vil passa inn i den nye hetero-liknande normen. Sjølv om legninga vår har blitt undertrykt i mange hundre år, tyder ikkje det at me må svelga rått alt det dei heterofile har.
Det å pressa seg inn i 1950-talets familieideal med kjernefamilie og tradisjonelle kjønnsroller, er ikkje sunt, verken for heterofile eller homofile. Men biletet av familien er jo ikkje så svart-kvitt. Etter det store heterofile brullaupet ender som regel kjernefamilien i dag i eit par skilsmisser. Ynskjer me å ta del i den delen av kjernefamilien og?
Kan homofile, lesbiske og bifile bli normale i dette samfunnet? Og viss me kan det, kva er dei positive og negative konsekvensane for oss som enkeltpersonar og gruppe?
1. Kravet frå homofile og lesbiske om å ha lov til å adoptera og vera fosterforeldre, møter sterk motstand frå styresmaktene. Kva kan grunnen vere?
2. På kva måte kan homofile og lesbiske forhold fungera nedbrytande på den borgarlege familiepropagandaen?
3. Ingrid Baltzersen vart intervjua i akp.no i vår: Avisa spurde: «- Ingrid, hvis du tenker langt inn i framtida, etter tre generasjoner med kommunisme og klasseløst samfunn: Hvem blir vi forelska i?» Ingrid svarte: «Vi blir forelska i folk!» Diskuter det!
Fleire artiklar i Røde Fanes arkiv: http://www.akp.no/rfane/tema.htm#homse
Ursula LeGuin: The left hand of Darkness og The dispossessed
Marge Piercy: Kvinne ved tidens rand
I media skrives og snakkes det om kvinnevold. Når menn utøver vold mot kvinner, er da navnet på fenomenet kvinnevold?
I kvinnefotball er det kvinner som er aktørene, i kvinneyrkene er det kvinner som er arbeidsutøverne, med kvinnehelse forstår vi at det handler om helsen til kvinner, men med kvinnevold skal vi altså forstå menns vold.
Vi har hatt mange tilslørende omskrivninger av menns vold mot kvinner. «Husbråk», «familievold» og «vold i parforhold» er begreper som unngår å vise hvem som utøver volden. Betegnelsen kvinnevold setter fokus på hvem som utsettes for volden, men ikke hvem som utøver den. Hvorfor er det så vanskelig å bruke betegnelser som viser at det er menn som er ansvarlige for volden?
Vold mot kvinner blir i stor grad utøvd i hjemmet av ektefelle/samboer, og hvert år må over fire tusen kvinner og barn søke tilflukt på landets krisesentre i frykt for liv og helse. Menns vold mot kvinner kommer ikke først og fremst av at menn er fysisk sterkere enn kvinner, men fordi menn er sterkere økonomisk, sosialt og politisk i samfunnet. Denne maktstrukturen gjenspeiles også i familien, mannen er familiens overhode. I den siste tida har vi kunnet lese om mange tilfeller der menn har drept koner og kjærester, og også fedre som har drept døtrene sine. Dette beskrives ofte som sjalusidrap (formildende) eller som æresdrap (forskjønnende)
Når menn dreper koner, kjærester og døtre handler det om menns makt over kvinnene i familien, at menn føler de eier familien sin. Ved å gå ut av ekteskapet, eller gifte seg med en som far ikke godtar, utfordrer kvinnene denne makta. Det systemet av sosiale praksiser der menn dominerer, undertrykker og utbytter kvinner, kan ta forskjellige former i ulike kulturer, men innholdet er det samme - systematisk mannsdominans på samfunnsnivå. Å slåss mot menns vold mot kvinner må derfor innebære en kamp mot patriarkatet (mannsmakta).
Det vanlige bildet av prostitusjon er enten ei utslått jente som selger kroppen sin for penger til dop, eller ei såkalt luksusprostituert kvinne som lever et glamorøst liv med flotte klær og mye penger, og som selger kroppen sin for å opprettholde en høy levestandard.
Men det bildet som viser hva prostitusjon i virkeligheten dreier seg om, blir sjelden vist; en mann med buksene rundt anklene, penis i den ene hånda og pengene i den andre med rett til å kjøpe kvinners kropp for egen tilfredsstillelse. Igjen ser vi at utøveren av volden, mannen, blir usynliggjort og den som blir utsatt for volden, kvinna, blir den synlige.
Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet. Handel med kvinner med prostitusjon som formål er blitt en av de største globale, illegale forretningsvirksomhetene. Millioner av kvinner fra fattige land blir hvert år tvunget eller lurt med løfter om arbeid, eller de drar fordi de ikke ser andre muligheter til å forsørge seg og familien. De ender opp i et stadig voksende prostitusjonsmarked.
Noen mener man må skille mellom tvungen og frivillig prostitusjon. Vi mener det ikke gir mening å prøve å lage et slikt skille. Begreper som sosial arv, kjønn, klasse og samfunnsmessige strukturelle forhold er vanligvis er en del av diskusjonen når menneskets mulighet til fritt å velge det livet en ønsker å leve, diskuteres. I prostitusjonsdebatten om tvang kontra frivillighet er slike perspektiv fraværende.
Fattigdom, få muligheter for jobb, stoffmisbruk, tidligere seksuelle overgrep, dette er noen av grunnene til at kvinner såkalt «velger» prostitusjon.
Ideologien og mytene om «den lykkelige hore» og letttjente penger er med på å sukre frivillighetsideen.
Noen land har legalisert prostitusjon og ønsker at prostitusjon skal anerkjennes som arbeid på linje med sykepleie eller snekring.
Prostituerte blir «sexarbeidere» som skal betale skatt på lik linje med andre. Det argumenteres med at de prostituerte på denne måten vil vinne respekt og unngå den stigmatiseringa som de utsettes for i dag. Vi mener at selve stigmaet ligger i prostitusjonens vesen. Stigmaet er noe av det horekundene tenner seksuelt på. Prostitusjon skal fra horekundens side være dunkel og fordekt. Det skjulte og «ulovlige» gir horekunden makt. Legalisering av prostitusjon endrer ikke på dette og fører ikke til mer respekt for prostituerte.
De som tjener på legalisering, er de som allerede tjener store penger på prostitusjon - hallikene, bordelleierne og de som handler med kvinner, ofte veletablerte og respekterte forretningsmenn. Staten vil også kunne tjene på dette ved at bruttonasjonalproduktet øker med penger tjent på vold og overgrep mot kvinner og barn.
Og han som kjøper, kan med samfunnets velsignelse fortsette å øve vold mot kvinner.
Som det eneste land i verden har Sverige gått motsatt vei ved å vedta en lov som kriminaliserer kjøp av prostituerte.
Motstandere av loven mener at dette vil skade de prostituerte ved bl.a. at prostitusjonen vil «gå under jorda», noe som gjøe det vanskeligere å beskytte kvinnene mot vold eller hjelpe dem ut av prostitusjonen. Vi er uenig i dette. Kriminalisering av kjøp av prostituerte vil nok ikke fjerne prostitusjon, men det er et viktig og nødvendig signal om at samfunnet ikke godtar at menn kan kjøpe kvinners kropper. Å vedta en lov som kriminaliserer kjøp av prostituerte, er å ta på alvor prostitusjonens skadevirkninger. Det er å ta på alvor at prostitusjon er vold mot kvinner og like lite akseptert av samfunnet som voldtekt og annen mishandling. Det er å ta på alvor at menns kjøp av kvinners kropper ikke er en rettighet, men et utslag av menns makt som er uforenlig med et samfunn med full kvinnefrigjøring.
Ordet pornografi kommer fra gresk og betyr fremstilling av kvinner som prostituerte. Porno er materiale i skrift og bilder som formidler, og bidrar til å opprettholde den seksuelle underordninga av kvinner. Pornoen tar eksisterende maktforhold, kvinneundertrykking og rasisme og framstiller disse forholda som seksuelle og ønskelige - som forutsetninger for seksuell glede.
Pornoliberalere prøver å gjøre ordet porno synonymt med seksuelle skildringer, og motstandere av porno blir stemplet som seksualfiendtlige og puritanistiske.
I sitt forsvar for ytringsfrihet og alles (menns) rett til å få sine fantasier oppfylt, ser de ikke undertrykkinga og maktforholda som ligger til grunn for produksjonen av pornoen, og de ser ikke at det handler om kjøp og salg av virkelige mennesker. Når kvinner blir utsatt for vold i pornoen er det ikke en fantasi som bare eksisterer for leseren/seeren. Det er virkelige kvinner som må utføre handlingene vi ser.
Vi mener at porno lyver om seksualitet og sprer myter om hvordan kvinner og menn er og skal være. Pornoen legger trange rammer for seksualitet, og er helt avhengig av puritanismens syn på sex. I et samfunn med et åpent og naturlig forhold til seksualitet ville porno ha dårlige vilkår. Vi ønsker oss et slikt samfunn.
Med dagens teknologiske utvikling er ikke lenger porno noe du må gjøre store anstrengelser for å få tak i. Har du tilgang til en datamaskin, er du bare noen tastetrykk fra all verdens porno.
Derfor blir pornoens syn på kvinner som alltid villige, kåte, som sier nei, men mener ja og som godt kan like litt vold og tvang, spredd i et stadig større omfang.
Det er dette bildet av seksualitet ungdom møter når de forsøker å hente seksualveiledning gjennom pornoblader og filmer. Slik blir både gutters og jenters syn på egen og det andre kjønns seksualitet forma av det bildet pornoen viser.
Vi ser at pornoens bildespråk stadig får større innpass i reklame og ukeblader. Enten man skal selge parfyme, bil eller sjampo, så brukes pornoens uttrykksmåter.
Den samme pornofiseringa ser vi i ukeblader, kanskje spesielt i ungdomsblader for jenter.
1. Hvorfor slår menn?
2. Noen mener at kriminalisering av horekunder vil ramme de prostituerte ved at det blir økt vold når prostitusjonen må skje i det skjulte. Diskuter påstanden.
3. Hvordan virker pornofiseringa av det offentlige rom inn på kvinners syn på seg sjøl og sin egen seksualitet?
http://www.noabuse.no/vo/index.html
Kvinnefrontens pornoundersøkelse: http://www.kvinnefronten.no/temasider/porno/pornohefte.html
«Det var en gang et land der kvinnene styrte», http://www.akp.no/avis/2002/03-detvarengang.html
Siri Jensen var på kvinnekonferansen i Beijing og skrev en rapport til Røde Fane. Sjøl om det er noen år siden den ble holdt (1995), er diskusjonene som ble ført de samme som i dag. Vi klipper derfor deler av artikkelen:
«Globaliseringa av økonomien, og den omfattende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp, var gjennomgående temaer på kvinnekonferansen i Beijing. Diskusjonene synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør. (...)
Klasse og rase kom sterkere inn i debatten. Fra hun som organiserte hushjelper i Sør-Afrika og pekte på at mange kvinner på konferansen kanskje hadde hushjelper hjemme. Fra feminister som understreket at feminismen står for grunnleggende systemforandring og er klar på spørsmålene om klasse, rasisme og alle former for undertrykking. Fra en ung svart kvinne som ikke ville tvinges til å velge mellom hvilken undertrykking som var den viktigste. Hun ville slåss mot både kvinne-, klasse- og rasistisk undertrykking slik den er vevd sammen. Det ble tydelig at fellesinteressene som kvinner må defineres av dem som er underst, for ikke å bygge rasisme, klasseundertrykking og homofobi inn i plattformen for kvinnekampen. Tanker fra Kjersti Ericssons bok Den flerstemmige revolusjonen hadde gjenklang her. (...)
Den pakistanske feministen Nighat Said Khan satte søkelys på noen viktige motsigelser. Hun mente det var nødvendig å kaste et sjølkritisk blikk på utviklinga som har ført til at mange av de etablerte feminister som i Nairobi deltok på Forum, denne gangen er en del av den offisielle konferansen med posisjoner i FN eller i nasjonale regjeringer. Og se på om ulike former for økonomisk støtte fra FN-systemet er med på dirigere kvinnegruppers dagsorden, gjennom prosjektjobbing planlagt utfra hva det er mulig å få støtte til. Hun spissformulerte det slik:
Det er ikke kvinnebevegelsens oppgave å skaffe kvinner tre måltider om dagen, det er regjeringenes oppgave. Feminismens mål er systemforandring, ikke like rettigheter slik det er i dag.
Hun kritiserte tendensen til å ufarliggjøre kvinnekampen ved å snakke kjønnsnøytralt om diskriminering istedenfor om kvinneundertrykking, og dermed ende opp med å være opptatt av menn. Resultatet er krav om mannestudier, mannekvotering etc. Analysen blir at ulikhetene skyldes sosialiseringa, slik at hvis man bare endrer oppdragelsen av menna, så er problemene løst. (...)
Globalisering
Den viktigste utfordringa for alle som vil forandre verden, er å forstå den voldsomme krafta som ligger i kvinners opprør. Og at kvinneperspektivet ikke er et delområde som innsnevrer forståelsen og ekskluderer andre sider, men at det utvider helheten og gjør det mulig å se og forstå mer.
Vi må lære av kunnskapene og de helhetlige analysene av globaliseringa av økonomien fra dem som blir hardest rammet av alle konsekvensene.
Multinasjonale selskaper konkurrerer på verdensbasis, undergraver nasjonal industri og dikterer arbeids- og lønnsbetingelser. Et system basert på underleverandører gjør at eierforholda er uklare, arbeidsgiveren ofte usynlig og kamp nesten umulig. Kvinnene utnyttes som ekstremt fleksibel arbeidskraft i midlertidige jobber uten rettigheter, til en viss grad etterspurt, i hvert fall så lenge de er unge. Vi traff en 35 år gammel kvinne fra Hongkong som hadde jobba siden hun var 13. Hun gråt da hun fortalte at nå var hun for gammel. I Japan ansetter de kvinner på midlertidige kontrakter selv om de jobber i årevis, for å omgå rettigheter og kunne sparke dem som de vil.
Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, SAP, tvinger regjeringene til å åpne økonomien for utenlandsk kapital og skjære ned på offentlige utgifter til helse, utdanning etc. Jordbruksproduksjon for eksport erstatter kvinnenes matproduksjon som familiene skal leve av. Ressurser som jord, vann og brensel forsvinner. For kvinner er miljøspørsmål ikke spørsmål om en framtidig katastrofe, men om hverdagens slit for å overleve. For kvinner i urbefolkning som tvangsflyttes når utenlandsk kapital skal bygge dammer eller gruver, blir dette enda klarere. Kvinner fra Biliar i India fortalte hvordan menn i familier med en viss inntekt, fikk tilbud om jobb i gruva. Kvinner, som tidligere hadde hatt en viktig økonomisk rolle, og familier med lavere inntekt, fikk ingenting.
Mange var opptatt av statens rolle, som aktiv døråpner for kapitalen, og at det må stilles krav til staten om å ta ansvar for innbyggernes helse, utdanning etc. I dag får NGOer støtte fra vestlige regjeringer til enkeltprosjekter for helse, utdanning, arbeid etc, samtidig som de samme regjeringene støtter opp under Verdensbankens krav om at staten skal kutte ned på sine utgifter til det samme. Slik undergraves både statens ansvar og innbyggernes rettigheter, og hjelpen blir en del av imperialismen (uten at dette begrepet ble brukt).
Uansett hvilket tema som var utgangspunktet, analysen knytta sammen konsekvensene for den nasjonale økonomien, for arbeiderne og fagforeningsorganisering, for kvinnene, urbefolkning, og for miljø og utvikling i vid forstand.
Vold mot kvinner
Det ble også trukket en tydelig sammenheng mellom den økonomiske utviklinga og kvinnehandel/seksualisert vold mot kvinner. Fattigdom og arbeidsløshet gjør at kvinner tar jobb i andre land. Kvinneandelen av arbeidere som jobber utafor eget land, øker kraftig. Svært mange jobber som hushjelper, der de nærmest blir holdt som slaver i familiene. Ei filippinsk hushjelp er nylig blitt henrettet og ei annen benådet for drap på arbeidsgiveren i selvforsvar. Mange importeres også til sextjenester og underholdningsindustrien. 70.000 kvinner blir årlig importert til underholdningsindustrien i Japan på seks måneders oppholdstillatelse. Mange får lønna utbetalt på flyplassen når de sendes hjem. Kvinner som ikke er registrert hos myndighetene eller er fratatt papirene sine, tør ikke protestere. Arbeidsløsheten og den seksualiserte volden mot kvinner henger tett i hop.
Ta volden mot kvinner og kontrollen av kvinners kropp på alvor, oppfatte det som systemtrekk ved kapitalismen og imperialismen og en daglig av del av kvinners liv.
100 millioner kvinner mangler i verden. De er borte på grunn av abort av jentefostre, drap på jentebabyer, diskriminering i tilgang på mat og helsetjenester, omskjæring, usikre forhold under svangerskap og fødsler (UNDPs World Report 1993). Både disse overgrepene og mange andre ble belyst på høringa The Asian Women's Human Rights Council gjennomførte om forbrytelser mot kvinner, vold, økonomisk utsulting, krig etc. Det setter blant annet sensasjonsoppslagene om jentedrap i Kina i relieff. Vold mot kvinner er et systemtrekk ved verden i dag.
Salg av kvinner, både innafor og over landegrensene, er raskt økende. Aktivister pekte på at arbeidet for å stoppe dette blir motarbeidet av den økonomiske utviklinga. Sexindustrien skaffer valuta, fattigdom og arbeidsløshet gjør det mulig for oppkjøpere å få tak i unge jenter (og gutter). Og de blir stadig yngre. Hvite rike menn vil ha dem slik for de tror de da unngår aids. Oppkjøperne bruker flytende masse som utvider seg når den stivner, i skjeden på jenter ned til åtte år, for å utvide den slik at de kan misbrukes. På et seminar om karibisk feminisme snakket en flott svart ung jente fra de karibiske øyer om hva det gjør med oss, når selve den seksuelle utfoldelsen, livsgleden, kroppen vår, alt fra tidlig ungdom sjelden oppleves uten rasisme eller sexisme. Og hun sa det litt undrende slik: - Det er en grunnleggende radikal ide at kvinner skal kunne eie sin egen kropp.
(...) Sitat Siri Jensen slutt.
|
Vi gir gjerne penger når det er innsamlingsaksjoner til hjelpeorganisasjoner som driver med nødhjelp. Samtidig mener vi at solidaritetsarbeid er det viktigste. Vi sakser fra en tekst som ei gruppe kvinner med erfaring fra slikt arbeid, skrev i en studiesirkel:
«Forskjellen mellom solidaritetsarbeid og humanitært arbeid er som forskjellen mellom streikestøtte og suppeutdeling til de sultende. Det er ikke suppa (eller ullteppene) det er noe galt med. Men grunnlaget for suppekjøkkenet er at de mette har makt til å kontrollere suppeøsa, og bestemme når og hvordan de sultne skal få spise seg mette. Humanitært hjelpearbeid forutsetter at noen har makt til å kontrollere rikdommen og dele den ut til verdige mottakere etter eget skjønn. Jo mer folk lider, jo verdigere er de til hjelp. Selv de hederligste humanitære organisasjonene legger mye arbeid i å overbevise giverne om at hjelpen bare går til verdige trengende. De som ikke nøyer seg med å lide, men slåss, mister retten til humanitær hjelp. Den rike verdens humanitære organisasjoner frykter «klassehatet» i den tredje verden, som forrige århundres overklasse-«velgjørere» i Norge fryktet arbeidernes klassehat. Solidaritetsarbeid er tvert imot motivert av det samme hatet mot undertrykkerne. Det er ment som en støtte til de som kjemper.»
1. Solidaritetsarbeid og humanitært arbeid: Forskjeller?
2. Hvilke interesser har kvinner i Norge felles med kvinner i den tredje verden? Hvilke fiender har vi felles med kvinner i den tredje verden?
3. Da Sovjet okkuperte Afghanistan i 1979, var det mange som sa at det var nødvendig, ikke minst fordi kvinnene i Afghanistan var så undertrykt. Kvinnenes situasjon under Saddam Hussein har vært trukket fram som et formildende trekk ved USAs bombing og okkupasjon av Irak i 2003. Hva mener dere om denne formen for frigjøring?
Chiku Ali: «Et gram forebygging er mer verdt enn et tonn straff. Om kjønnslemlesting», i Røde Fane nr 1, 2001. På nettet: http://www.akp.no/rfane/2001/01/chiku-ali.php3
Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, kapittel 3: «Den hvite arven». På nettet: http://www.akp.no/hefter/flerstemmig/kap3-dha.htm
Vi ser at gutter leker med biler eller monsterdokker. Jenter kler på søte lekehester. Mor rydder og rydder. Far jobber overtid eller kjører traktor. I reklamen får kvinner orgasme av å vaske håret. På film blir de drept. Mens menn styrer all olje, alle banker og hele verden.
Hva er dette? Ligger det i genene? Det er ikke rart mange lurer, for det ser ut som om det samme skjer om og om igjen. Men framtredelsesformer forteller ikke nødvendigvis noe om årsaken. Har du vondt i magen, kan det være sult, overspising, gjenglemt saks eller sykdom.
Verden reproduserer seg sjøl: En gutt som vokser opp, ser samfunnet slik det er og forholder seg til det. Når far og alle andre menn gjør et bestemt arbeid på jobben og hjemme, er det slik menn er. Det blir like naturlig som at grantrær er grønne. Derfor går reformer svært sakte. Ved store omveltninger er det lettere, da deles kortene ut på nytt. Om det en gang vil vise seg at det virkelig finnes oppvaskgener og traktorgener, eller tjene-mye- og tjene-lite-gener, veit vi ikke. Men inntil videre har vi nok å gjøre med det som handler om opplæring!
Baby gråter litt. Voksne som ikke kjenner babyen, kommer inn.
Dette forteller ingenting om babyen, men om de voksnes forventninger til kjønn. Voksne modellerer barn.
Voksne roser ulik oppførsel. Det forsterker oppførselen = barna vil gjøre det de får ros for.
Barne-tv. Guttebamser klarer mer enn jentemennesker. En undersøkelse av programmene i de nordiske landa viste at gutter var hovedpersoner dobbelt så mange ganger som jenter, både som mennesker og dyr. Guttene kunne gjøre og finne opp alt som tenkes kan. Jenter rydda og var snille.
Tegneserier. Gutter er i overveldende flertall. Mennesket er mann. Kvinner er unntak.
Reklamekatalogene. Jenter er mor og prinsesse. De skal lære å arbeide for andre og være pene for menn. Gutter skal bli ingeniører og skremme andre med våpen.
Reklame for voksne. Kvinner ligger i sengene. Ofte sammen med bamser eller barn.
Mediene. Bare en håndfull aviser har kvinnelig sjef. Menn er langt oftere enn kvinner ressurspersoner og intervjuobjekter. Kvinnene havner gjerne på underholdningssidene.
Skolen. Jenter plasseres mellom bråkete og voldelige gutter. Da venner de seg til å bli slått uten å klage for mye. Alle jenter og gutter ser det. Alle ser at voksne ikke venter at gutter kan lære å oppføre seg, og at de derfor setter støtdempere mellom dem.
Gutter tar ordet. Jenter venter på tur.
Bråkete og sinna jenter som sier ifra, er det verste vi veit. Jenter skal oppføre seg. Vi har da så evig nok med guttene ...
Gutten gjør forsøk og har fysikk. Jenta skriver rapporten og har norsk.
Forventninger: «Jenter er så rolige, men gutter trenger å røre på seg.»
Ledere
Barn ser hvem som har innflytelsesrike poster i samfunnet og som uttaler seg til avisene (tall for 2002).
I det siste har vi hørt mye om hvor fælt det går med guttene når jentene er i flertall på universiteter og høyskoler, er flinke på skolen, klarer seg bra sosialt og det ene med det andre. Men vi kan gi trøst til dem som bekymrer seg på guttenes vegne: Gutter blir sjefer uansett, de tjener mest og får makta. Det er lurere å skifte kjønn enn å gå på skole - hvis en er jente. Hvis det ikke er aktuelt - slåss for de godt betalte jobbene!
Utdanning - prosent kvinner |
|
| Videregående opplæring 2002 | |
| Allmennfaglige studieretninger | 53,7 |
| Allmenne økonomiske og adm-fag | 53,6 |
| Musikk, dans og drama | 74,0 |
| Idrettsfag | 40,3 |
| Yrkesfaglige studieretninger | 47,4 |
| Helse- og sosialfag | 91,7 |
| Formgivingsfag | 85,3 |
| Medie- og kommunikasjonsfag | 59,0 |
| Hotell- og næringsmiddelfag | 57,2 |
| Kjemi- og prosessfag | 30,0 |
| Trearbeidsfag | 19,0 |
| Tekniske byggfag | 9,7 |
| Mekaniske fag | 5,1 |
| Elektrofag | 4,2 |
| Byggfag | 1,6 |
| Statlige høgskoler høsten 2002 | |
| Sjukepleierutdanning | 89,5 |
| Sosionomutdanning | 82,8 |
| Bibliotekarutdanning | 79,4 |
| Allmennlærerutdanning | 71,4 |
| Journalist-/fotoutdanning | 64,3 |
| Varehandel, hotell- og restaurant | 51,0 |
| Industri og bergverksdrift | 26,0 |
| Jordbruk, skogbruk, fiske | 23,0 |
| Sivilingeniørutdanning | 20,9 |
| Ingeniørutdanning | 16,9 |
| Olje- og gassutvinning | 16,0 |
| Bygge- og anleggsvirksomhet | 8,0 |
Porno
I pornoen er ikke kvinner hele mennesker med jobb, venner, folk rundt seg, sorg og gleder, et liv. De er utelukkende framstilt slik at menn skal få lyst til å onanere når de ser bildene. Dette sprer et falskt kvinnebilde.
Porno har ei annen alvorlig side: Det er i pornoen vold knyttes sammen med seksualitet. Pornoens budskap er at kvinner liker vold.
Kopiering av pornoens utstyr
Reklame for kjole - med strippestang
Reklame og vold mot kvinner
Død kvinne - blod på gata. Hun er antakelig så lekker i den fine kjolen at hun blir drept.
Prostitusjon
I dag er det lov for menn å kjøpe seg adgang til kvinners kropper for å tilfredsstille seg sjøl seksuelt. Dette er det grelleste uttrykket for mannsretten og mannsmakta i samfunnet. Praktisk talt alle godtar det. Mannen har rett, mannen har behov. I byene går folk uten videre forbi bordellene. Annonser for prostitusjon florerer i Dagbladet. Barn og ungdom vokser opp med prostitusjon som noe helt naturlig. Det gjenskaper det samme menneskesynet om at kvinnen er annenrangs. Et forbud mot kjøp av kvinner ville skape andre holdninger! Derfor er mannssamfunnet mot forbud. De vil ha sin mannsrett i fred.
Kvinner som ofre for vold
I filmer og kriminalserier på fjernsyn er ofte kvinner ofrene. De forfølges, voldtas og drepes. Vi skjønner hva kvinner kan vente seg av livet. Filmene dyrker en ekstrem offerrolle.
Medienes kvinnebilde: Kvinner er omsorgspersoner hjemme og på jobb, er til for andre, strever intenst for å bli pene, er ofre for vold og har liten makt.
Medienes mannsbilde: Menn gjør vanskelige ting på jobb og i samfunnet, har kvinner som er til for dem, trenger ikke være pene, er de som står for volden mot kvinnene og har stor makt.
Den ideologiske forminga som påvirker hvordan vi ser på oss sjøl, virker! Vi får ofte et sjølbilde som fører til at vi ikke slåss mot den uretten som gjøres mot oss, vi føler ofte sjølforakt og forakt mot andre kvinner. Det kan være vanskelig å reise seg opp og slåss for sine rettigheter!
Husk: Alt er lettere å gjøre når vi er flere sammen!
Dette er en reklameplakat fra siste verdenskrig (1940-45). I USA, som i andre land, var mennene ute i krigen. Da var kvinnene straks ønska inn i fabrikkene og alle andre steder. Brått kunne kvinner bli flygere, flymekanikere, skyskraperbyggere, ALT kunne de brått gjøre. Vekk var snakk om gener og hjerner og hva de passa til. Så kom mennene hjem. Kvinnene ble på nytt straks passe til noe. Det var denne gang å være hjemme og passe mann og barn og være deilig og pen for alle menn.
Så vi kan si at krig er bra for kvinner. Men det mener vi ikke. Krig er jævlig for alle. Krig går også mest utover kvinner og barn. Men når vi i denne sammenhengen ser kritisk på myter om hva kvinner og menn biologisk «passer til», ser vi at det kan fort skje endringer i akkurat det når samfunnets, industriens, maktas behov endrer seg!
1. Noen påstår at det vi ser som ulike jente- og gutteroller, i stor grad er medfødt. Vi sier det er lært. Hva kan være konsekvensen av de ulike synene?
2. Ta et eller flere jente- eller kvinneblader og noen aviser. I hvilke sammenhenger ser dere menn? Kvinner? Hva er likt, hva er ulikt?
3. Er det reklame eller noe annet dere vil klage på? Skriv!
Medier: Elisabeth Eide (red.): Narrespeil. Sex, kjønn og medier
Skole: Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?
Porno: Kvinnefrontens hefte: Porno - kvinneforakt og løgn, på nettet: http://www.kvinnefronten.no/temasider/porno/pornohefte.html
I dette kapitlet siterer vi Kjersti Ericsson. Hun har skrevet den beste teksten vi kjenner til om kvinnene under kapitalismen og sosialismen. Det er boka Søstre! Kamerater!. Den er internasjonalt kjent, og regnes som en moderne «klassiker». Oversatt til engelsk og spansk, og snart på tysk. Du kan lese den på www.akp.no, her. Du kan bestille den hvis du heller vil lese den som bok.
«Sosialismen må ikke ses på som en «ferdig» samfunnsdannelse, men som en prosess, et overgangssamfunn, en vei fra det gamle til det nye. Det endelige målet er ikke sosialisme, men et klasseløst, kommunistisk samfunn. Forestillinga om sosialismen som et «ferdig» samfunnssystem har gjort mye skade i den kommunistiske bevegelsen. Sosialismen er et kompromiss, eller snarere en kamp mellom motsetninger. Den sosialistiske revolusjonen innfører statsmakta til flertallet, nemlig arbeiderklassen og det arbeidende folket. Men den fjerner ikke arbeidsdelinga i samfunnet. Skillet mellom håndens og åndens arbeid, mellom arbeidere og eksperter, mellom de som blir styrt og de som styrer, finnes fortsatt. Dette står i motsetning til at arbeiderklassen utøver statsmakta, faktisk og direkte.
Så lenge arbeidsdelinga eksisterer, er den en kilde til å undergrave arbeiderklassens og det arbeidende folkets makt. Derfor må det føres en kamp for å bygge ned og til slutt oppheve arbeidsdelinga. Dette må skje på to måter: For det første ved å skape materielle forutsetninger for omfattende samfunnsmessig deltaking og allsidig utvikling for arbeiderklassen og det arbeidende folket. Noe av det viktigste her er nedsetting av arbeidstida. Så lenge flertallet av befolkninga må bruke mesteparten av den våkne tida si til å produsere det samfunnet trenger, er det små sjanser til å lykkes med å «oppheve arbeidsdelinga», uansett hvor gode forsetter en har. For det andre må det utvikles et politisk system som i størst mulig grad sikrer at arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar direkte i statsstyringa innafor de rammene de materielle forholda gir.»
Kapitalismen er i dag veldig produktiv. Det går med liten tid til å produsere tingene vi trenger. Denne tilstanden brukes til å gjøre folk arbeidsløse.
«Under sosialismen behøver ikke ei slik utvikling føre til arbeidsløshet, slik den gjør under kapitalismen. Den frigjorte tida kan tas ut i form av kortere arbeidstid, og/eller ved å overføre ressurser og arbeidskraft til en stor, offentlig servicesektor som kan erstatte mye av det ubetalte arbeidet i familien. Det finnes ingen garanti for at et slikt valg blir gjort. Men en høyproduktiv økonomi gir større valgfrihet, og større muligheter for kvinnene. Det kommunistiske «behovssamfunnet» er dessuten utenkelig så lenge menneskene må bruke mye tid på å produsere det de trenger til livets opphold.»
«Å bygge ned familien som økonomisk enhet vil som sagt kreve en stor servicesektor og mange mennesker i omsorgsyrker. Jeg tenker meg mange små, koselige kafeer og restauranter i tilknytning til arbeidsplasser og boliger der vi som oftest spiser maten vår i stedet for å lage den hjemme. Da spares både arbeidet med matlaging og handling. Jeg tenker meg mange små, velbemannete og bekvinnete daghjem, skoler, fritidshjem, aktivitetssentre for folk i alle aldre, trygdeboliger med skikkelig tilsyn og service, kultursentra, biblioteker, svømmehaller osv. osv. En kvinnevennlig sosialisme vil kreve en stor, offentlig «tertiærsektor» som ikke ustanselig blir angrepet med nedskjæringer, innstramminger og bemanningskutt. Og tjenestene som ytes, bør være gratis eller svært billige.
Etter hvert som arbeidstida går ned, og organiseringa av samfunnet forandrer seg, er det godt mulig at en del av behovet for denne sektoren vil falle bort. I dag er det skarpe skiller mellom «arbeid» og «fritid», mellom «skole» og «lek», mellom «voksnes verden» og «barns verden», mellom «offentlig sfære» og «privat sfære». Slik vil det også være i den første fasen av det sosialistiske overgangssamfunnet. Men etter som det tar mindre og mindre tid å produsere de livsnødvendighetene samfunnet trenger, og menneskene blir frigjort til å utfolde skaperevnene sine på en allsidig måte, i overensstemmelse med egne forutsetninger og behov, vil begrepet «fritid» miste mening.»
«Hvordan skal vi slåss for å bryte ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker under sosialismen? Kvinnenes særstilling på arbeidsmarkedet og familien som økonomisk enhet er gjensidig med på å opprettholde hverandre, og ei linje for kvinnefrigjøring må angripe på begge punkter. (...) Kanskje må hovedlinja for kvinnenes «lønnskamp» under sosialismen være at lønna skal bety mindre og mindre: At mer og mer av det vi trenger for å leve og ha det bra, både tjenester og produkter, skal bli gratis, så vi kan bruke det etter behov: gratis daghjem, gratis fritidshjem, gratis bolig, gratis kollektivtrafikk, gratis kafebespisning osv osv osv. Det ville være en type krav som var i full overensstemmelse med det strategiske målet vårt.»
«Skal kvinnene spille sin rolle som del av den herskende klassen, må de ha materielle muligheter til det. Og det dreier seg ikke minst om tid! Å senke arbeidstida (og fjerne husarbeidet som byrde for kvinnene) er både et ledd i å bygge ned arbeidsdelinga mellom menn og kvinner, og mellom styrende og styrte.»
«Sosialismen kommer til å overta kapitalismens «infrastruktur» - bebyggelse, transportnett, veier osv. I denne «infrastrukturen» er det bygd inn et skarpt skille mellom «privat» og «offentlig». Arbeidsplasser, teatre, sportsarenaer, kafeer er skarpt atskilt fra boliger. Og boliger, det er kjernefamilieboliger, der hver enhet har sitt eget, strengt private revir. (...)
Kvinnene er derfor interessert i at store deler av kapitalismens «infrastruktur» brytes ned, og en ny bygges opp: En boligmasse som ikke signaliserer at kjernefamilien er den eneste mulige måte å leve på. En planløsning i bygder og bydeler som «blander» det private og det offentlige, og som gjør det mulig for mennesker å treffe hverandre i mange ulike sammenhenger, og bli kjent med hverandre i mange ulike roller. En materiell struktur som fremmer samvær, nærhet og omsorg over generasjons- og familiegrenser.»
Kjersti Ericsson argumenterer også for at det må utvikles en «dagliglivets teknologi» som tjener kvinnene.
Hun oppsummerer:
«En modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:
- En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
- En økonomi med en stor, offentlig servicesektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
- En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom kvinne- og mannsyrker, langsiktig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
- En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
- En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»
«Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster? Kanskje vil noen velge å bo sammen to og to: mann og kvinne, kvinne og kvinne, mann og mann. Kanskje vil noen velge å bo i større grupper, med flere generasjoner? Barn må bo sammen med voksne, ikke i institusjoner. Men kanskje blir ikke det biologiske slektskapet så viktig som nå? Også i våre dager er det nok av barn som har «mødre», «fedre» og «søsken» som de ikke er biologisk i slekt med. Og mange har to familier, noe som kan være vanskelig hvis det er fiendskap mellom dem, men som kan være ålreit hvis forholdet er godt.
Jeg tror ikke på det lykkelige, livslange monogami som hovedform. Forestillinga om et slikt «renset» monogami bygger på at dette skulle være den «naturlige» og «riktige» formen for kjærlighet. Når det ikke fungerer, skyldes det de problemene samfunnet påfører folk. Men monogamiet oppsto som et resultat av en bestemt sosial og økonomisk organisering av samfunnet. Når denne organiseringa forandrer seg, vil også kjærligheten forandre seg.
Vil det bety at folk jager rotløst fra partner til partner, med like rotløse barn på slep? Neppe. Kanskje de vil bo i nokså stabile samlivsgrupper, store eller små, og danne kjæresteforhold på tvers av bogruppene? Hvorfor må kjærester absolutt bo sammen, når de kan besøke hverandre så ofte de vil og dessuten gjøre masse ting sammen ute? Kanskje er det lettere når kjærligheten dør, dersom det ikke betyr at hele livet omkalfatres i tillegg?
Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene djupere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har? Hvis vi ser litt mer helhetlig på hva som vil prege et samfunn som nærmer seg kommunismen, så vil vi finne nettopp slike muligheter.»
«Å organisere kvinnebevisstheten vil ikke ha mindre betydning under sosialismen enn under kapitalismen. Siden en av de viktigste kampene som må føres under sosialismen, nettopp er kampen mot kvinneundertrykkinga, må kvinnene være organisert som undertrykt kjønn. En slik masseorganisasjon av kvinner, som er en virkelig kamporganisasjon, vil både kunne utvikle kvinnebevisstheten hos flere og flere kvinner, og sette makt bak kvinnekrava. I tillegg vil kvinner i andre organisasjoner, og i ulike typer posisjoner, trenge en «kvinnefront i ryggen» for å kunne fungere bra på kvinners premisser.»
1. Hva er forskjellen på kommunisme og sosialisme?
2. Sosialismen. På den ene sida har vi økonomiske forutsetninger. På den andre sida har vi kampen for en kvinnevennlig utvikling. Eller med andre ord, forholdet mellom de materielle forholda og ideene/ønskene. Hvordan kan en se denne kampen for seg i Norge?
3. Les avsnittet «Kjærligheten vil forandre seg». Hva tror dere?
Kjersti Ericsson: Søstre! Kamerater! Kan leses her eller bestilles fra AKP.
Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen. Leses her.
Kjersti Ericsson: Feministisk sosialisme? Se her. Kan også bestilles.
Kampen mot undertrykking og diskriminering av kvinner foregår på mange måter. Berit Vegheim har skrevet ei sammenfatning for Kvinnefronten om tre ulike perspektiver i kvinnekampens historie (basert på Brita M Gullis artikkel om det samme). Vegheim tar opp kampen for likeverd, for likestilling og for frigjøring og viser hvordan de ulike perspektivene har betydning bl.a. for kravene som blir stilt. Vi sakser fra hennes artikkel. Se henvisning til slutt i dette kapittelet.
Kvinner og menn er like mye verd, men forskjellige. «Likeverdstankegangen springer ut av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, hvor kvinnenes omsorgsrolle ses som komplementær til menns forsørgelse.» Det er dermed ingen spesiell kamp for å endre kjønnsrollemønsteret. Kvinner og menn deltar på hver sin arena (privat og offentlig). Typiske krav er oppgradering av husmoryrket og kontantstøtte. Ofte blir kjønnsrollene forklart med biologi, - kvinner og menn passer til ulike oppgaver.
Kvinner skal være likestilte med menn. «Historisk og faktisk henger likestillingskravet sammen med kvinners ønske om inntreden på menns arenaer.» Derfor blir det viktig å endre kvinners kjønnsroller (ikke menns). Kvinner vil delta der menn deltar, i politikken, utdanninga og i arbeidslivet. Typiske krav er stemmerett, likestillingslov, lik rett til utdanning og arbeid, likelønn, barnehageplasser. Biologi er ikke et viktig argument, kvinner er like dyktige som menn.
Kvinner er undertrykt. «Frigjøring gjennom bevisstgjøring og politisk kamp.» Kjønnsroller må endres for begge kjønn. Begge kjønn må delta på den private og den offentlige arenaen. Typisk er kamp mot kvinneundertrykking på alle livets områder. Det må skapes et samfunn som ikke har noen form for undertrykking. Alle mennesker har et potensiale som blir hemmet av kjønnsroller. Biologi er uviktig.
Så langt Berit Vegheims inndeling som vi mener er nyttig. I hverdagen går de ulike strategiene i hverandre. Eksempel: Når omsorgen for barn i hovedsak overlates til mora, og når barnehageplasser er mangelvare og dyre, blir det riktig å kreve at kvinner som er hjemme med barn, får dette regnet som en del av sin ansiennitet når de søker jobb. Noen vil si at det er å godta husmorrolla og likeverdsstrategien. Vi mener at ettersom mennesker lever i en virkelig verden, av penger og ikke av ideer, må en balansere mellom det ønskelige (full dekning av gratis barnehager) og det virkelige. Målet om kvinners økonomiske sjølstendighet må i dette tilfellet veie tyngst. Da slåss en for det som virker.
Krav om likestilling er viktig. Det er riktig å kreve at kvinner har rett til å gjøre alt som gutter har rett til. For 35 år sida fikk ikke jenter være med i musikkorps. Holmenkollstafetten fikk jenter ikke være med i før på begynnelsen av 1970-tallet. Den første kvinnelige biskopen ble tillatt av biskopmennene først i 1993. Vi er mot statskirken, men så lenge det finnes biskoper, skal det også finnes kvinnelige biskoper. Likhet for loven. Noe annet ville være å si at vinner er bedre eller dårligere som mennesker, enn menn. En kvinnelig biskop eller statsminister endrer holdninger: Se, kvinner kan alt. Denne kampen kan sammenliknes med borgerrettskampen som svarte har ført og fører, det er en demokratikamp.
Her er forholdet mellom individuell kamp og kollektiv viktig å se. En del av likestillingskampen har sin bakgrunn i at en del kvinner er i stand til å gjøre «karriere» i det borgerlige samfunnet, slik at også de kan bli direktører og ministre. Vi er for kvinnelige direktører og ministre. Men det store flertallet av kvinner kan ikke bli fri ved individuelle karrierevalg, men ved at hele samfunnets forandres. Så likestillingskampen har sin absolutte begrensning. Den fører også til økte klasseskiller mellom kvinner.
Noen glemmer at likestillingsloven er vedtatt for å styrke kvinnenes stilling i arbeids- og samfunnsliv. Eksempel: Innafor fagforeningene er det folk som slåss mot at kvinneutvalgene skal fortsette. Nå skal de hete likestillingsutvalg og være til for kvinner og menn. Noen slåss mot kvotering av kvinner under henvisning til likestilling. Likestillingskamp behøver i dag ikke være kvinnevennlig. Å behandle folk likt gir ikke likestilling når utgangspunktet er ulikt. Eksempel: Svangerskapet er ikke avskaffa. Et kvinnevennlig samfunn må ta hensyn til kvinnenes biologiske særstilling. Her er menn og kvinner altså ikke like! Når kvinner får barn, får det helt andre konsekvenser for hennes mulighet i arbeidslivet og samfunnet generelt enn når en mann blir far. Det ser vi for eksempel på kvinner som mister arbeidet sitt på grunn av graviditet og fødsel. Menn mister ikke arbeidet sitt om de blir far. Derfor må et samfunn som har både kvinnevennlighet og likestilling som mål, ta spesielle tiltak som styrker bare kvinners stilling.
Innvendinger fra jenter er: «Jeg vil ha jobben (eller bli valgt) fordi jeg er dyktig, ikke fordi jeg er jente». Det standpunktet er det lett å forstå. Men de som blir kvotert inn, er dyktige! Det er en myte som spres, at de kvoterte er underkvalifiserte. Reglene for kvotering er slik at du har en nedre grense for kvalifikasjoner, og alle over den grensa er kvalifisert. Når noen bare ansetter eller velger menn, velger de vekk kvalifiserte kvinner fordi de er blinde for kvinners kvalifikasjoner. I samfunnet er det menn som blir kvotert inn hele tida, de velges fordi de er menn, men det blir ikke sagt på den måten. Når 13 prosent av parlamentsmedlemmer verden over er kvinner, er ikke årsaken at halve befolkninga ikke er kvalifisert. Grunnen er at mennene som har makta i partiene, ikke synes at «de andre», nemlig kvinnene, er det. Derfor vil kvotering, som at halvparten av de som står øverst på listene skal være kvinner, være et kampmiddel for at kvinner skal bli rettmessig representert.
Kamp for likeverd og likestilling er nødvendig i kvinnekampen. Men kampen skjer på premissene til det borgerlige samfunnet og endrer ikke samfunnet grunnleggende. Vi vil noe mer. Vi vil ha frigjøring.
Det handler om individenes muligheter. Om at ethvert menneske skal være fri fra de båndene som sosiale maktforhold holder en fast i. Økonomiske forhold, hvor en er vokst opp i verden, hvilket kjønn en har - det er ikke lenger viktig i et samfunn der menneskene er fri. Frihet fra undertrykking, sosiale fordommer og maktforhold gir menneskene mulighet til å slutte seg sammen på ulike, frivillige måter. Menneskenes forskjellige interesser, kunnskap og lyst vil kunne være grunnlaget for hva de gjør i samfunnet, slik Kjersti Ericsson skriver. Så full kvinnefrigjøring handler om en kamp for å bli et individ med full råderett over seg sjøl.
Dette kan ikke bli virkelig i et klassesamfunn som tvinger flertallet til å bare streve for å opprettholde livet på grunn av økonomisk nød. Heller ikke der samfunnet dømmer folk fra Asia, Afrika og Latin-Amerika og kvinner som annenrangs mennesker. Bare et klasseløst samfunn der menneskene deler alt, kan menneskene være fri og samarbeide frivillig. Full kvinnefrigjøring er en viktig grunn til at vi som skriver denne sirkelen, er kommunister.
Dette er utsagn som ikke sjelden dukker opp i avisspaltene, i intervjuer osv. Folk må få kalle seg hva de vil for oss, men en må jo lure på hvorfor «alle» kaller seg det. Det kan være fordi det er viktig for noen å svekke forståelsen for kvinners felles kamp. Det kan være fordi feminisme er så populært i den kvinnelige delen av befolkninga, at «alle» må være det. Vi vet ikke. Men vi vet hva vi legger i begrepet feminisme: En forståelse av at kvinnene har en underordnet stilling i samfunnet som kommer av undertrykking (maktforhold). At maktforholdene er samfunnsmessige, altså er innebygd i samfunnets strukturer som økonomi, lover, arbeidsdeling og dets historie og alminnelige holdninger. At samfunnet må endres for at kvinnenes situasjon skal endres. At samfunnet bare endres gjennom kamp, kvinnekamp. Vi revolusjonære sier i tillegg, - gjennom klassekamp. Overklassens kvinner kan kjøpe seg ut av mye av kvinneundertrykkinga. Men ikke helt. Også i overklassen blir kvinner undervurdert og tilsidesatt av menn.
Feminisme kan sammenliknes med antirasisme. Hva med disse tenkte utsagnene fra mennesker med mørk hudfarge i et land med rasisme:
Kvinner organiserer seg fordi de ser at de trenger det i sin kamp. For at hver og en skal få det bedre, må det lages avtaler og regler som gjør at alle får det bedre. Det er mange eksempler:
Vi som har laget denne studiesirkelen ønsker at mange unge jenter og voksne kvinner organiserer seg i AKP. Bli med på å forandre verden. Målet er ikke mindre enn det!
1. Hva skiller og hva forener de tre strategiene (likeverd, likestilling, frigjøring)?
2. Diskuter kvotering.
3. Hva er feminisme?
4. Organisering. Kan organiseringa av kvinner styrkes der dere er? Kan dere styrke den kvinnepolitiske delen av AKP ved å melde dere inn?
Berit Vegheim: «Likeverd, likestilling og frigjøring - tre ulike perspektiver i kvinnekampens historie», http://www.kvinnefronten.no/temasider/feminisme/likeverd.htm
Kvinner på tvers' jubileumshefte: Pustehull og handlingsrom, bestilles fra Norsk Sykepleierforbund, boks 539 Sentrum, 0104 Oslo, se også http://home.no.net/kptvers/jubileumshefte.html
AKPs program, kapittel 7, http://www.akp.no/program/program2001.html#7
Til AKP si heimeside ||| Kvinneutvalget i AKP ||| Mer lesestoff