Til innholdsfortegnelsen | Til Røde fane | Til AKP
I dette kapittelet: Utvikling eller avvikling? | Økonomisk utvikling – et nøytralt begrep? | Drømmen om den "reine", vestlige sosialismen | De stygge, blinde flekkene
I begrepet "utviklingsland" ligger et bestemt syn på forholdet mellom rike og fattige land innebygd : Landa i den 3. verden lider av et slags etterslep i forhold til Vesten. Etterhvert vil de overvinne dette, og bli som oss. Flere og flere vil tre inn i rekka av utvikla, kapitalistiske land. Denne oppfatninga finnes også i en marxistisk variant. Den bygger på at imperialismen har en historisk progressiv funksjon i den 3. verden, ved at den bidrar til utvikling av produktivkreftene og til industrialisering. Dermed skapes det også en moderne arbeiderklasse, som etterhvert kan stille seg i spissen for en sosialistisk revolusjon, når tida er moden (Se bl.a. Brewer 1980 for en diskusjon om ulike marxisters syn på imperialismens rolle i forhold til den 3. verden.) Et slikt syn kan sjølsagt støtte seg på atskillige Marx- og Engels-sitater, og er for så vidt ikke helt fremmed for bildet av "den mektige, enhetlige bølgen" som jeg har beskrevet ovenfor (med den svært viktige forskjellen at Marx og Engels skrev i en helt annen historisk epoke, før den moderne imperialismens tid). Naturlig nok har dette synet fått lite gjennomslag i virkelige, kjempende bevegelser.
Men her ligger et vanskelig og uavklart punkt i sosialistisk teori. Innafor den klassiske tradisjonen er sosialismen blitt sett på som et barn av den høyt utvikla kapitalismen. Kapitalismen skaper sjøl forutsetningene for det nye samfunnet: Materielt, ved at produktivkreftene utvikles, og ved at produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig. Politisk, ved at den nye, eiendomsløse arbeiderklassen vokser fram og organiserer seg. Etterhvert blir denne klassen sterk nok til å styrte borgerskapet gjennom en revolusjon. Utvikla kapitalisme er altså et nødvendig stadium på veien til sosialismen.
I tråd med dette trodde Marx og revolusjonære på hans tid at de første, sosialistiske revolusjonene ville komme i utvikla, kapitalistiske land. Slik skjedde det som kjent ikke. Det tilbakeliggende Sovjet var først ute, og siden kom Kina. Lenin pekte på at det som begynte som en borgerlig-demokratisk revolusjon mot tsarismen, nødvendigvis måtte komme i konflikt med imperialismen. Stalin uttrykte det slik i sin forelesningsrekke om "Leninismens grunnlag (norsk utg. 1945, s. 13):
"Tsarismen var ikke bare imperialismens vakthund i det østlige Europa, den var samtidig også den vesteuropeiske imperialismes agentur for å presse ut av befolkningen hundrer av millioner i renter på lån som den hadde fått i Paris og London, i Berlin og Bryssel."
Og siden imperialisme er kapitalisme på et nytt og internasjonalisert stadium, måtte opprøret mot tsarismen også bli et opprør mot kapitalismen, altså en sosialistisk revolusjon.
I artikkelen "Om ny-demokratiet" fra 1940 argumenterer Mao langs samme linjer, men enda skarpere: En nasjonal-demokratisk revolusjon har ikke lenger muligheten til å utvikle en nasjonal, sjølstendig kapitalisme. Den veien er definitivt stengt for koloniale og halvkoloniale land. Forsøkene på å skape en sjølstendig kapitalisme vil bare føre landet inn i en ny, halvkolonial status, dominert av de store imperialistmaktene. Den nasjonal-demokratiske revolusjonen i land av Kinas type må derfor bryte med imperialismen og utvikle seg videre, til en sosialistisk revolusjon.
Lederne for de to store revolusjonene hevdet altså at kapitalismens utvikling til imperialisme hadde skapt en ny situasjon: Tilbakeliggende, halvføydale land kunne ikke gå veien om en utvikla kapitalisme for å nå fram til sosialismen. Tilbakeliggenheten måtte overvinnes innafor en ny samfunnsform, som brøt med kapitalisme og imperialisme. Og Lenin var klar i sitt syn på imperialismen i sin kjente bok om emnet fra 1914: Kapitalismens overgang til det imperialistiske stadiet betydde at den var blitt snyltende og råtnende (Lenin norsk utg., s. 9, 1934):
"...kapitalismens parasittisme og forråtnelse er særegen for kapitalismens høyeste historiske stadium: imperialismen. /.../ kapitalismen har nå utsondret en håndfull særlig rike og mektige stater (mindre enn en tiendedel av jordens befolkning, etter den mest "liberale" og overdrevne beregning mindre enn en femtedel) som ved simpel "kupongklipping" plyndrer hele verden."
Samir Amin (se Amin, 1990) står for et syn på imperialismen som på viktige punkter ligger nokså nær Maos, slik han formulerte det i "Om ny-demokratiet" (Mao, eng. utg., Peking 1965). Amin hevder at kapitalismen ikke homogeniserer, jevner ut, men tvert imot polariserer, skaper ulikhet. Det stemmer at kapitalistiske produksjonsforhold trenger inn i hver eneste krok av verden. Den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen (oppsamling av rikdom) skjer i global målestokk. Men den skjer på premissene til, og under kontroll av, herskerklassen i de kapitalistiske sentrene, i vår del av verden. Kapitalismen og imperialismen skaper med nødvendighet polarisering: Rikdom og makt ved den ene polen – sentrene, fattigdom og avmakt ved den andre polen – periferien. For de fattige landa, de som ofte går under betegnelsen "utviklingsland", betyr imperialismen heller avvikling enn utvikling.
Et slikt syn innebærer ikke at det aldri, under noen omstendighet, kan skje ei kapitalistisk utvikling og industrialisering i noe 3. verden-land. Vi har jo eksempler på at det har skjedd. (Ett slik eksempel er Sør-Korea. Men det må være helt spesielle vilkår til stede. Se Utvik (1991) for en drøfting av disse vilkårene for Sør-Koreas vedkommende.) Men vellykket industrialisering og utvikling på grunnlag av integrering i verdensmarkedet er ikke regelen.
Å framstille imperialismen som "historisk progressiv" er bedre egna til å rettferdiggjøre vestlig utsuging og undertrykking enn til å inspirere revolusjonær kamp. Samtidig har også vestlige marxister (og andre) som i hovedtrekk deler Maos og Amins standpunkt, vært lite villige til å innse hvor skarpt dette bryter med "den mektige, enhetlige bølgen". Hvis imperialismen polariserer, vil den sterkeste krafta til å skape forandring, ikke nødvendigvis bo i høyt utvikla, kapitalistiske samfunn. I et slikt perpektiv er det heller ikke underlig at opprørene mot kapitalismen kommer først i de områdene der folk rammes hardest, i periferien, og ikke i de kapitalistiske sentrene. "Ny-demokratiske" revolusjoner, som ikke har annet valg enn å prøve og gå over i en sosialistisk fase, er en rimelig og logisk følge av det polariserende, imperialistiske verdenssystemet. At de tilbakeliggende Sovjet og Kina ble de første sosialistiske landa er derfor ikke utslag av helt spesielle, historiske omstendigheter. Men slik blir det ikke alltid oppfattet. At ting har "gått galt" i Sovjet og Kina, er blitt tolket som et uttrykk for at revolusjonene der ikke har skjedd etter oppskriften. Mange av problemene og de mer frastøtende sidene ved disse samfunnene er blitt forklart med det vanskelige (for ikke å si håpløse) i å skape sosialisme med det utgangspunktet Sovjet og Kina hadde. Det må en vestlig revolusjon, og en vestlig sosialisme til for å vise hvordan det egentlig skal gjøres.
Men hvis Mao og Amin har rett i at landa i den 3. verden ikke har noen annen mulighet enn å bryte med imperialismen , så må de starte oppbygginga av det nye samfunnet fra et annet utgangspunkt enn høyt utvikla kapitalisme. Dette er situasjonen for flertallet av de utbytta og undertrykte på jorda. En sosialistisk teori som oppfatter dette som en beklagelig feil , har ikke mye å fare med.
Til dette vil noen si at folkene i den 3. verden må finne sin vei til et nytt samfunn, og vi i Vesten må finne vår. Så enkelt er det ikke. Det er sant at den sosialistiske teorien som tar utgangspunkt i flertallet, høyst sannsynlig vil bli utvikla av representanter for flertallet, d.v.s. i den 3. verden. Men hvis kapitalismen og imperialismen er et sammenhengende, globalt system som med nødvendighet skaper polarisering, får det konsekvenser også for oss. Vi kan ikke ta våre egne samfunn "for gitt" som utgangspunkt for å bygge sosialisme. Våre samfunn er delvis bygd på utsuging av folkene i den 3. verden. Ingen virkelig sosialisme kan bygges uten at de nåværende sentrene frigjør seg fra denne utbytterrollen. Den kampen folkene i den 3. verden fører, og den vi må føre, er verken "en mektig, enhetlig bølge" eller to parallelle kamper. Det er en sammenhengende kamp der vi slåss fra forskjellige utgangspunkt.
I den klassiske oppfatninga ligger det at sosialismen må bygge på en økonomi med høy produktivitet. Så lenge mesteparten av folks tid går med til å produsere livsnødvendigheter, er det bare et lite mindretall som kan frigjøres til annen type virksomhet: Intellektuelt arbeid, å styre og administrere samfunnet. Dermed er det umulig å oppheve de sosiale skillene, og trekke det store flertallet inn i styre og stell. Kommunismen, det klasseløse samfunnet, må være et samfunn uten knapphet, der alle kan få tilfredsstilt behovene sine. Den klassiske formuleringa av dette premisset finner vi "Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap" av Friedrich Engels fra 1882. Engels hevder at inndelinga i klasser er knytta til bestemte, historiske omstendigheter. Klassesamfunnet har bare sin historiske berettigelse så lenge produksjonen er utilstrekkelig. Det vil bli feid vekk når de moderne produktivkreftene utvikles for fullt (svensk utgave 1938, s. 67):
"Og faktisk forutsetter det klasseløse samfunnet en historisk utviklingsgrad, der ikke bare eksistensen av den ene eller den andre konkrete herskende klassen, men eksistensen av en herskende klasse overhodet, altså selve klasseskillet, er blitt en anakronisme, foreldet. Det forutsetter altså en så høyt utviklet produksjon, at en viss samfunnsklasses tilegnelse av produksjonsmidlene og produktene, og dermed av det politiske herredømmet, monopolet på utdannelse og den ideologiske ledelsen, ikke bare er blitt overflødig, men er blitt et hinder for utviklinga, både fra økonomisk, politisk og intellektuelt synspunkt. Dette punktet er nå nådd."
"Dette punktet er nå nådd," skrev Engels i 1882. Det høres underlig ut for moderne ører. Én grunn er nok at vi har fått bildet vårt av hva "knapphet" og "overflod" er farget av det kapitalistiske forbrukersamfunnet vi lever i. På slutten av forrige århundre var forestillingene om dette annerledes. En annen grunn er at Engels må ha snakket om noen få, vest-europeiske land. Påstanden om at et samfunn uten knapphet var mulig i 1882, blir enda rarere hvis vi ser det i global målestokk. Og hvor kom rikdommene i de vestlige landa fra? Fra utbyttinga av den hjemlige arbeiderklassen, sjølsagt. Men også fra utsuginga av koloniene. Den indiske forskeren Maithreyi Krishna Raj siterer A. Sen, som sier: "Hvor kom kapitalen til den industrielle revolusjonen i England fra? Enorme summer strømmet inn i England fra det oversjøiske, fra slavehandelen og, fra 1760, den organiserte plyndringa av India." Raj peker også på avindustrialiseringa av India, som særlig skjedde etter 1813, da de britiske fabrikantene trengte et marked. I generalguvernørens rapport fra 1834 –35 kan en lese: "Elendigheten har knapt en parallell i handelens historie. Bomullsvevernes bein blekner på Indias sletter." (Raj 1988, s. 26). (Se også Myrdal: "India venter" (1980), der han stiller sammen britenes inntekter fra eksport av indisk ris, hvete og annet korn med antallet døde i hungerskatastrofer.). Det kan neppe ha vært Engels´ mening at grunnlaget for et klasseløst overflodssamfunn skulle være utsuginga av undertrykte folk.
At sosialismen må bygge på en økonomi med høy produktivitet, og at målet er overflodssamfunnet, er et temmelig problematisk standpunkt i vår tid. For flertallet på jorda må startpunktet for å bygge et nytt samfunn bli en økonomi som ikke bare er "tilbakeliggende", men fordreid og rasert av imperialistisk utsuging. Filippinene, et land som først var spansk koloni, deretter kolonisert og nå dominert av USA, kan tjene som eksempel: Filippinene mangler selve fundamentet for moderne industri, slik som produksjon av grunnleggende metaller, kjemikalier og maskiner. De fabrikkene som finnes, er avhengige av importerte produksjonsmidler og råmaterialer. Filippinske råvarer produseres ikke med tanke på videreforedling hjemme, men for eksport og videreforedling i utlandet. Viktigste næringsvei er jordbruket. Både sentrale matprodukter og eksportavlinger produseres på et svært lavt teknologisk nivå. Importerte traktorer brukes bare på 4 % av jorda, og dette er på jord der det dyrkes eksportavlinger (Sison/Werning 1989).
Hvordan økonomien skal utvikles i slike land, er et svært spørsmål som jeg ikke kan gå inn på i sin fulle bredde. En av dem som har behandla dette, er Samir Amin (1990). Et sentralt begrep hos Amin er "de-linking". Det kan kanskje oversettes med "fri-kopling". Med de-linking, eller frikopling, mener han ikke at et land avskjærer seg helt fra alle økonomiske forbindelser med omverdenen, og satser på fullstendig sjølberging. Frikopling betyr å gå inn for ei økonomisk utvikling som i hovedsak er styrt av de indre behovene og indre forholda i landet. Disse forholda skal bestemme de økonomiske forbindelsene med andre land. Det motsatte av frikopling er tilpasning. Da styrer de ytre forholda, det kapitalistiske verdensmarkedet, den indre, økonomiske utviklinga i landet.
Amin ser frikopling som en helt nødvendig forutsetning for å få til en økonomisk og sosial utvikling som tjener folkemassene i land i den 3. verden. Borgerskapet i den 3. verden er ute av stand til å løse denne oppgaven. De blir mer og mer kompradorisert, dvs. alliert med og underlagt borgerskapet i de kapitalistiske sentrene. Derfor må denne frikoplinga gjennomføres av andre krefter: en brei, folkelig allianse, som består av flere klasser og flere tendenser På grunnlag av ei slik frikopling kan det så settes i gang ei utvikling der sosialistiske forhold i større og større grad kan vinne fram. En av de viktigste oppgavene til denne breie, folkelige alliansen er nettopp å utvikle produktivkreftene på en slik måte at den økonomiske utviklinga kommer folket til gode, ikke bare skaper en rik over- og eventuelt middelklasse. Særlig viktig er det at det er et likt bytteforhold mellom jordbruk og industri, slik at den økonomiske utviklinga ikke skjer gjennom utsuging av landsbygda. Etter Amins mening fulgte den maoistiske strategien i hovedsak denne modellen. Og Kina klarte å bringe sin veldige befolkning fra bunnløs nød til anstendig fattigdom, med egne krefter, uten å utbytte andre land. Det er et strålende resultat. Men når en har prøvd å komme videre fra dette nivået, har det oppstått store problemer.
Amin kaller ikke det samfunnet som oppstår i 3. verden-land etter en eventuell frikopling for "sosialisme". Navnet er ikke hovedsaken. Det viktige er at et sånt samfunn forutsetter maktforhold som gjør det mulig å sikre ei økonomisk og sosial utvikling til beste for folkeflertallet. Dette innebærer at en må ha en økonomisk strategi som styrker folkeflertallets makt og kontroll, i stedet for å bygge opp under en økonomisk og politisk elite. "Økonomisk og teknologisk utvikling" er ikke nøytrale størrelser. Et eksempel: Økonomisk vekst blir oftest målt i form av økning i bruttonasjonalprodukt. Bruttonasjonalproduktet måler i hovedsak den mengden av varer og tjenester i et samfunn som inngår i vareøkonomien. Noe av det som blir produsert utafor vareøkonomien blir også tatt med, på den måten at en prøver å regne ut hva produktet/tjenesten ville kostet dersom den skulle kjøpes på markedet. Hva som tas med, varierer litt fra land til land. Et fellestrekk er imidlertid at arbeid som oppfattes som "husarbeid", og det er stort sett alt ubetalt arbeid som gjøres av kvinner, uansett innhold, ikke regnes med (se Waring, 1989). La oss si at vi har en afrikansk bondefamilie som forsørger seg ved å dyrke det de sjøl trenger til livets opphold. Mannen pløyer åkrene og dyrker hirse. Kona henter vann, henter brensel, dyrker grønnsaker, passer en gris og noen høns, lager mat. Hun deltar dessuten i luking og innhøsting på mannens hirseåker. I bruttonasjonalproduktet vil mannens arbeid komme til syne i form av den prisen (forholdsvis lav) han ville fått for hirseavlinga si dersom han hadde solgt den på det lokale markedet i nærmeste landsby. Konas arbeid kommer ikke til syne i det hele tatt. I bruttonasjonalprodukt-termer vil denne familien framstå med en svært lav inntekt, og dermed en svært lav levestandard. Så blir det tørke, og umulig å drive jordbruk der familien bor. Mannen drar inn til en storby for å prøve og skaffe seg arbeid. Kone og barn blir igjen for å klare seg som best de kan. Mannen har utrulig flaks, og får faktisk en jobb. I pengeverdi er inntekta hans nå langt høyere enn det han ville fått for hirseavlinga si på det lokale landsbymarkedet. Men nå må han kjøpe alt han trenger for å leve, til høye storbypriser. Det blir ingen penger igjen å sende til kone og barn, så de sulter. Skal vi tro bruttonasjonalprodukt-termene, har det skjedd ei "økonomisk utvikling" for denne familien. De har økt inntekta si, og dermed levestandarden.
En ikke ubetydelig del av det som presenteres som "økonomisk vekst" er prosesser av denne typen. "Bruttonasjonalprodukt" er ikke et nøytralt, såkalt objektivt mål på økonomisk utvikling. Det er et mål som har en rekke politiske standpunkter innebygd i seg. Ett av disse standpunktene er at alt som utvider varemarkedet, er bra for verden. Et annet er at kvinners og barns levekår er fullstendig uten interesse.
Et annet eksempel: De fleste land i den tredje verden har en tradisjonell, ikke-kapitalistisk sektor ( i hovedsak ikke-kapitalistisk jordbruk) og en kapitalistisk sektor som på ulikt vis "snylter" på den tradisjonelle sektoren. Den tradisjonelle sektoren forsyner blant annet den moderne med svært billig arbeidskraft. En av de mest motbydelige formene dette tar, er utbyttinga av unge jenter og kvinner i sex-industrien. Thailand har f.eks. satset målbevisst på utvikling av turisme som ledd i en "eksport"-ledet vekststrategi. Som kilde til valutainntekter har turismen fått større og større betydning. I 1970 lå inntektene fra turismen likt med inntektene fra gummieksport, i 1986 var de første dobbelt så høye som de siste. Staten tar dessuten inn en skatt på hotellrom på opptil 16% og en skatt på "underholdning" på opptil 16,5 %. Det anslås at 6–8% av den kvinnelige befolkninga mellom 15 og 34 år arbeider som prostituerte. Disse rekrutteres i stor grad fra den utfattige, thailandske landsbygda. En viktig del av Thailands "eksport-ledete" vekst er altså avhengig av at det finnes et stort antall jenter/kvinner som ikke har annet "valg" enn prostitusjon (Thanh-Dam Truong 1990). Den fattige landsbygda er et nødvendig "bakland" for utviklinga av den moderne turistindustrien.
Det er ikke slik økonomisk vekst folket i Thailand trenger, sjøl om den fører til høyere bruttonasjonalprodukt. Verken økonomisk vekst, teknologisk utvikling eller produktivitet kan diskuteres uten å spørre hvem den tjener. I en diskusjon av kvinner og utvikling i India formulerer Maithreyi Krishna Raj det slik (s. 102):
"Er teknologi kjønnsnøytral? Hvem avgjør hvilke nye teknikker som skal tas i bruk, og hvilke interesser tjener på det? Følges teknologiske endringer på ulike områder av produktiv aktivitet også av endringer i
eiendomsforhold til produksjonsmidlene, arbeidsdeling, oppsamling av overskudd og bruk av arbeidskraft? Kan teknologiske spørsmål studeres uten å ta produksjonsforholda (forholda mellom menneskene i produksjonen, eiendoms- og maktforhold, min anm.) med i betraktning? Kan disse analyseres uten å ta hensyn til maktforholda i hjemmet?"
Raj peker på at forholdet mellom teknologi og kvinner må undersøkes langs mange dimensjoner: a) virkning på sysselsetting, b) virkning på type arbeid, c) virkning på helse og ernæring d) virkning på generell, sosial status, e) tilgang på teknologi som øker produktivitet og fører til mindre slit. Dette gjelder imidlertid ikke bare kvinner. En strategi for økonomisk utvikling som skal tjene de fattige massene i den 3. verden, må stille alle disse spørsmålene, og kanskje flere.
Også blant sosialister har det ofte herska ei oppfatning av "utvikling" og "modernisering" som noe nøytralt. "Lenin overtok Taylor-systemet for rasjonalisering av industrien, Stalin jublet over den amerikanske effektiviteten og dagens Kina lærer med glede industrirasjonalisering fra Japan eller Sør-Korea," for å si det med Pål Steigan (1990, s. 110). Sosialistiske land som har prøvd å utvikle og modernisere sin økonomi, har overtatt kapitalismens teknologi og produksjonsmetoder. Med på kjøpet har fulgt atskillig av kapitalismens ledelsesmetoder, verdinormer og syn på forholdet mellom mennesker og natur.
Tanken om at sosialismen må være et barn av den høyt utvikla kapitalismen, og at det klasseløse, kommunistiske samfunnet må bygge på materiell overflod, innebærer lett at likeverdige forhold mellom menneskene må "vente" til den økonomiske utviklinga har nådd et visst nivå. Dette er både riktig og ikke riktig. Det er riktig at et lavt økonomisk utviklingsnivå betyr at mye tid og arbeid går med til å produsere de daglige nødvendighetene. Da er det vanskelig å unngå at det bare blir et mindretall som kan bruke tida på andre ting: styre, administrere, intellektuell og kunstnerisk virksomhet. Og dette mindretallet vil få en annen posisjon i samfunnet enn flertallet. På den andre sida er ikke "økonomisk utviklingsnivå" et entydig begrep. Tror en det, kan en i framskrittets navn komme til å rettferdiggjøre ei "utvikling" som ødelegger levekårene for flertallet, og som styrker makta til krefter som minst av alt er opptatt av å skape et bedre liv for vanlige mennesker. En økonomisk strategi for den 3. verden må ha premisset om mest mulig likeverdige forhold mellom menneskene innebygd i den økonomiske utviklinga, ikke premisset om at dette må "vente".
Disse problemstillingene er høyst aktuelle, også for oss i vår del av verden. Vi står ikke, på samme måte som folkene i den 3. verden, overfor oppgava med å utvikle produktivkreftene. Men i en forstand gjør vi det. For det første vil vår oppgave være å omlegge økonomien og utvikle produktivkreftene på et helt nytt grunnlag, til lavenergi, lavressurs-produksjon. Det økologiske perspektivet gjør dette helt nødvendig. Vi tåler rett og slett ikke mer av den typen økonomisk utvikling kapitalismen har stått og står for, dersom det fortsatt skal leve mennesker på denne kloden. For det andre vil oppgaven være å utvikle en økonomi befridd fra utbyttingsforholdet til den 3. verden. Vi trenger en likeverdig, global utvikling innafor rammene av det økologiske hensyn tillater. Det må bety ganske drastiske endringer i vår livsform.
Folkene i nord vil neppe være villig til å ofre sine goder til fordel for folkene i sør, blir det ofte hevdet. Men en likeverdig, global utvikling innafor økologisk forsvarlige rammer handler på litt sikt om muligheten til å skape et liv som er verdt å leve, både for folk i nord og folk i sør. Ei slik utvikling er også i vår interesse. Williams snakker om hvor farlig det er å diskutere forbruk og forbruksmønstre atskilt fra alle de virkelige prosessene i verden. Én slik virkelig prosess handler om krig og fred. Ettersom presset på ressursene øker, kan den nåværende vestlig-kapitalistiske produksjons- og levemåten bare opprettholdes gjennom stadige kriger (Williams 1989, s. 224):
"Opinionen vil bli mobilisert til fordel for det som kalles å "bevare freden", men som i virkeligheten handler om røvertokter og trusler om intervensjon for å sikre forsyninger og holde priser nede."
Det ulikeverdige forholdet når det gjelder forbruk av jordas ressurser vil uunngåelig lede til stadige kriger, sier Williams. Og er ikke fred en viktig del av en fornuftig definisjon på levestandard?
Williams kom med sin påpekning i 1982. Jeg skriver dette nesten 10 år seinere, i 1991, like etter avslutninga av nettopp en slik krig som Williams snakker om: USAs krig mot Irak. Krigen ble markedsført som en aksjon for å befri et lite, hærtatt land: Kuwait. I virkeligheten var det en krig for å sikre USAs kontroll over Midt-Østens oljeressurser, og for å holde oljeprisen nede. Billig olje er uunnværlig for USAs måte å produsere og leve på. Golf-krigen kostet rundt 6 milliarder kroner dagen, like mye som et norsk, årlig bistandsbudsjett. Mens krigen pågikk, rammet sultkatastrofen på nytt millioner mennesker i Afrika.
Er folkene i nord tjent med en såkalt "levestandard" som betyr at stadig større ressurser må brukes til blodige kriger for å forsvare "vår rett" til billig olje og andre råvarer? Og er vi tjent med den utviklinga en slik prosess vil drive fram i våre egne samfunn: Økt rasisme, frykt, skjerpet overvåkning og kontroll av annerledes tenkende, ensretting av media, innskrenking av ytringsfriheten, svære forsvarsbudsjetter, enorme forskningsressurser som brukes til krigsformål i stedet for til løsning av miljøproblemene?
Vi har ikke mindre grunn enn folkene i den 3. verden til å fjerne den nøytrale auraen rundt utviklingsbegrepet, og se hvilke interesser som skjuler seg bak. Også vi må stille alle Maithreyi Krishna Rajs spørsmål. Og premisset om et mest mulig likeverdig forhold mellom menneskene, må bygges inn i strategien for en økologisk forsvarlig økonomi.
At sosialismen må bygges på et samfunn med høy produktivitet, og at det klasseløse, kommunistiske samfunnet er et samfunn uten knapphet, må i beste fall kraftig problematiseres. I alle fall må tanken om at likeverdige forhold mellom menneskene må "vente" til det økonomiske utviklingsnivået er høyt nok, forkastes. Teknologiske løsninger og økonomisk utviklingsvei må velges ut fra om de skaper likeverdighet eller ikke.
Hvis bildet av "den mektige, enhetlige bølgen" skiftes ut med den polariserende imperialismen som tvinger fram sosialistisk oppbygging fra radikalt ulike utgangspunkt, betyr det en rekke utfordringer til revolusjonære i Vesten. Mange revolusjonære i min generasjon har opplevd skuffelse og desillusjonering i forhold til det de lot seg begeistre av i ungdommen. Synet på sosialismen og sosialistiske land har gått gjennom mange faser. Oppfatninga av Kina kan tjene som eksempel. En naiv entusiasme under kulturrevolusjonen ble avløst av en mer nøktern vurdering etter Maos død og firerbandens fall. Nå la vi hovedvekta på at Kina var et tilbakeliggende 3. verden-land, som hadde enorme vansker å overvinne i forsøket på å bygge sosialismen. Det var ikke rart om ting ikke kunne bli så fine og flotte i et slikt land. De objektive forholda gjorde at Kina måtte bli et dårlig kompromiss mellom den ideelle sosialismen og virkeligheten.
Den mer nøkterne vurderinga av Kina gjorde at vi begynte å se på samfunn i vår egen del av verden med større håp. Her var forholda annerledes, og her kunne ideelle sosialismen virkeliggjøres i all sin prakt. I denne fasen hadde vi nesten en tendens til å se på det som irriterende uflaks at revolusjonen seira først i slike umulige land som Sovjet og Kina. Hadde det bare skjedd slik Marx trodde det ville skje, at revolusjonen kom først i de framskredne, kapitalistiske landa, så hadde vi hatt noen ganske andre vakre og flotte fyrtårn å vise fram!
Mange av de frastøtende trekka ved sosialistiske samfunn og sosialismens historie har vi tilskrevet det "tilbakeliggende" utgangspunktet Sovjet og Kina hadde. Og det er naturligvis riktig at samfunnssystemet i disse landene er et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt, der et halvføydalt innhold ofte har kommet til å fylle "sosialistiske" former. Dette må en se i øynene og analysere så fordomsfritt som mulig. Problemet oppstår når disse landenes erfaringer blir avvist som "feil", som ikke "egentlig". Da ligger det under at det er i land av vår type den "egentlige", reine, plettfrie sosialismen kan skapes. Vi er normen, de andre er et mindreverdig avvik.
La oss gjøre det tankeeksperimentet at de første, seierrike revolusjonene hadde kommet i europeiske, fullt utvikla kapitalistiske land, f.eks. England og Frankrike. Da hadde antakelig vårt bilde av sosialismen sett helt annerledes ut i dag. Kanskje hadde den sosialistiske ettpartistaten vært et ukjent fenomen. Men betyr det at de sosialistiske samfunnene og sosialismens historie ville vært uten avskyelige sider? Neppe. Men de ville vært andre. Kanskje hadde rasismen vært langt mer framtredende hvis sosialismen hadde oppstått først i gamle koloniland som var vant til å se på seg sjøl som "sivilisasjonens bærere". Det var representanter i den 2. Internasjonalen som snakket om å ha en "sosialistisk kolonipolitikk" Det franske kommunistpartiet klarte ikke å ta et klart standpunkt for den algirske frigjøringsbevegelsens krav om sjølstendighet etter 2. verdenskrig. Simone de Beauvoir skriver i memoarene sine fra denne tida (eng. utgave 1968, s. 352):
"Kommunistpartiet fryktet at det ville fjerne seg fra massene dersom det framsto som mindre nasjonalistisk enn de andre partiene. Offisielt uttrykte det opposisjon mot regjeringa, men det oppfordret ikke lenger alle som kunne til å trosse regjeringa. Partiet gjorde ikke noe forsøk på å bekjempe rasismen til de franske arbeiderne, som både betraktet de 400.000 nord-afrikanerne bosatt i Frankrike som inntrengere som tok jobbene deres og som et underproletariat som bare fortjente forakt."
Dette var en krig der franskmennene opprettet konsentrasjonsleire i Algerie. Mer enn 1 million mennesker døde i disse leirene i løpet av tre år. Og det var en krig der bestialsk tortur og grusomheter mot sivilbefolkninga var daglig kost.
Også i vår del av verden ville sosialismen vært et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt. Også i vår del av verden ville gammelt innhold lett komme til å fylle nye former. Det er lite trolig at en slik vestlig sosialisme ville vært spesielt "rein" eller plettfri. Forskjellen er antakelig at vi ville hatt atskillig vanskeligere for å se plettene, fordi de ikke på samme måte ville bryte mot våre egne forestillinger og fordommer.
Mange trekk ved samfunnene i den 3. verden som vi synes er frastøtende, er dessuten skapt og/eller opprettholdt av imperialismen. Amin (1990) mener at den typen parlamentarisk demokrati vi har i vesten, bare er mulig i de kapitalistiske sentrene, ikke i periferien. I de kapitalistiske sentrene er det en viss sammenheng mellom arbeidsproduktiviteten og arbeidsfolks levekår. Dette gir grunnlag for en større grad av klassefred, som gjør en parlamentarisk styringsform mulig. I den 3. verden, derimot, er det ikke grunnlag for det nødvendige minimum av sosial harmoni mellom massene, som må betale prisen for den imperialistiske utbyttinga, og herskerklassen som er kompradorisert, dvs alliert med imperialismen. Amins synspunkt kan være riktig eller ikke riktig. Sikkert er det ihvertfall at imperialismen er et viktig hinder for framveksten av demokrati, også i nokså begrenset forstand, i den 3. verden. Dette blir godt illustrert av to korte nyhetsoppslag om Zambia i VG onsdag 27.juni 1990. Begge oppslagene står på samme side, men uten at journalisten har funnet grunn til å sette dem i sammenheng. Det ene oppslaget forteller at Kaunda har styrt ved hjelp av ettpartisystem, og med trange kår for opposisjonen. Studentopposisjonen krever flerpartisystem . Det andre oppslaget forteller om harde opptøyer i landet på grunn av økning i matvareprisene. Prisen på den viktigste matvaren, maismel, har økt med 150%. 20 mennesker er drept i Lusaka, der det nærmest er krigstilstand. Byens borgervern-grupper, som består av sivile i nært samarbeid med politiet, har fått grønt lys til å skyte for å drepe. Oppslaget avslutter slik: "Prisøkningen er et ledd i Zambias forsøk på å komme økonomisk på fote, anbefalt av Verdensbanken og Pengefondet. Tilsvarende opprør skjedde i Kopperbeltet i 1986. Det ble da erklært unntakstilstand, og studentorganisasjoner ble forbudt." Og så kan en jo spørre seg om hvorfor det ikke står et ord om at Verdensbanken og Pengefondet hindrer demokrati i Afrika.
Lenin snakket om at imperialismens superprofitter gjorde det mulig for herskerklassen i de rike landa å "kjøpe opp" et sjikt i sine egne lands arbeiderklasse som så støttet herskerklassen mot sine egne klassefeller. Det er liten tvil om at imperialismens superprofitter blir brukt til å "kjøpe opp" et herskende sjikt i den 3. verden, som blir belønnet for brutalt å holde sin egen befolkning nede. Rekken av diktatoriske regimer som har mottat store summer i støtte fra det "demokratiske" vesten, er uten ende. Men det hindrer ikke Vestens politikere i å klage over manglende demokrati i det "underutviklete" Sør.
En av de store utfordringene for revolusjonære i Vesten, er å bryte med forestillinga om våre egne land som stedet der den "egentlige", sanne sosialismen kan skapes. Vi må slutte å se på oss sjøl som mønster, de andre som avvik. For det første bor flertallet av jordas utbytta og undertrykte mennesker i Sør. En sosialisme som er noe verdt, må løse flertallets problemer. Det er flertallet som spiller hovedrollen. For det andre er tanken om oss sjøl som "mønster" et håpløst utgangspunkt for virkelig frigjøring i vår del av verden. Med et slikt utgangspunkt vil vi aldri klare å fri oss fra det Amin (1988) kaller "eurosentrismen": det dominerende tankesystemet i det kapitalistiske Vesten. Innafor dette tankesystemet ses de fattige landa gjennom den hvite arrogansens briller. Og det er utvikla et system av "selvfølgelige sannheter" som bekrefter vår overlegenhet og fraskriver oss alt ansvar for tilstandene i verden forøvrig.
Klarer vi ikke å fri oss fra eurosentrismen, vil den flytte med som nissen på lasset inn i et nytt samfunn. Og snart vil det nye samfunnet, som skulle bygge på frigjøring og solidaritet, ikke være annet enn et stygt vrengebilde. Det største problemet revolusjonære i vesten vil stå overfor i sin kamp, vil sannsynligvis være nettopp den imperialistiske arven. Kanskje vil den vise seg som ei tyngre bør i forhold til virkelig frigjøring enn halvføydale og tilbakeliggende forhold i den 3. verden.
Progressive, samfunnsmessige bevegelser i dag må bli seg bevisst hvilke "hvite", blinde flekker de har. Dette gjelder både fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen. Det er dessverre ikke vanskelig å finne eksempler på "hvitt" perspektiv hos alle disse bevegelsene. La meg ta noen:
I forbindelse med truselen om nedlegging av jern- og metall-industrien i Oslo, ble Fellesforbundets leder John Stene intervjuet i Aftenposten (sommeren 1989). Han klagde over at daværende statsminister Gro Harlem Brundtland var altfor mye speiderpike når det gjaldt synet på u-hjelp. Nå måtte også Norge innse at vi måtte kaste oss inn i kampen om bistandsmarkedet på samme premisser som andre land, og sikre at pengene vi ga, var bundet til kontrakter for norske bedrifter.
Jeg ser ingen grunn til å forsvare norsk u-hjelp slik den er i dag. Den gjør antakelig mer skade enn gagn. Men det er ille når en tillitsvalgt i norsk fagbevegelse går inn for at bistand til fattige land først og fremst skal være en måte å sikre norske arbeidsplasser på (og uten at det kommer noen storm av protester fra grunnplanet). Det er å befeste et syn på folk i den 3. verden som noen som er til for vår skyld, noen vi kan bruke for å sikre oss sjøl. Det er å infisere norske fagorganiserte med en imperialistisk tenkemåte.
Et annet eksempel er kampanja mot omskjæring av kvinner. Hvordan denne ble opplevd av en arabisk feminist, uttrykkes av Nahid Toubia fra Sudan(1988, s. 101):
"I det siste tiåret har omskjæring av kvinner fått omfattende oppmerksomhet i vestlige media og internasjonale organisasjoner så vel som nasjonale organer. Vesten har handlet som om de plutselig har oppdaget en farlig epidemi som de så gjør til en sensasjon i internasjonale kvinnefora, og skaper slik en back-lash av overfølsomhet i de samfunnene det gjelder. De har framstilt dette som et ugjendrivelig bevis på hvor barbariske og vulgære de underutviklete landa er, et synspunkt de alltid har fremmet. Det ble det avgjørende argumentet for det primitive ved arabere, muslimer og afrikanere, alle i ett slag."
Dette betyr ikke at ikke Toubia ser på omskjæring som djupt skadelig og kvinneundertrykkende, noe som må bekjempes. Men hvordan? I de områdene av Sudan hvor dette praktiseres (de nordre områdene), er 98 % av alle kvinner omskåret, uavhengig av foreldrenes utdanningsbakgrunn, klassetilhørighet og bevissthet i forhold til sunnhet og helse. Dette gjelder både legedøtre, døtre av sosialarbeidere, lærere og universitetsprofessorer.
Toubia viser hvor uhyre vanskelig det er for kvinner å "velge" å ikke omskjære døtrene sine. For det første vil en ikke omskåret kvinne miste muligheten til å gifte seg, noe som er ensbetydende med å miste muligheten til et anstendig liv. For det andre er presset fra den utvidete familien, fra den kollektive gruppa på den enkelte, sterkt. Omskjæring henger nøye sammen med hele kvinnens situasjon i samfunnet. Toubia skriver (s. 102):
"Det er helt nødvendig at vi finner tilfredsstillende svar på de spørsmåla en kvinne vil stå overfor når hun prøver å ta standpunkt mot omskjæring. Hun vil spørre seg sjøl: Hvordan er det mulig for meg å velge å handle annerledes enn mora mi, tantene mine og vennene mine? Hvordan kan jeg leve hvis jeg bryter etablert tradisjon og velger en vei på grunnlag av ny kunnskap og en helt ukjent praksis? Hvordan er det mulig for meg å risikere å frata datteren min hennes eneste sjanse til et liv (i ekteskapet) ved ikke å omskjære henne?"
Svarene på disse spørsmålene er neppe en vestlig sensasjonskampanje. Det hører forøvrig med til historia at klitorisamputasjon er blitt foretatt også på vestlige kvinner, som medisinsk "behandling" mot "abnormal" seksualitet. (Se Lilleaas i Materialisten 4, 1988, s. 11–12.)
Et tredje eksempel er den fornyete interessen for befolkningsspørsmål som har dukket opp i deler av miljøbevegelsen. I USA har flere miljøorganisasjoner startet intens lobbyvirksomhet for å få flere midler til befolkningsreguleringsprogrammer. Noe av bakgrunnen er at reaksjonære kristne fundamentalister som slåss mot kvinners rett til abort i USA, også har utvidet kampen mot abort og prevensjon til å gjelde hele verden. Dette er det fornuftig og riktig å bekjempe. Kvinner i alle land trenger enkel tilgang til sikker og uskadelig prevensjon. Og de trenger sjølbestemt abort for å slippe og sette livet på spill i illegale aborter. Men vestlige miljøvernorganisasjoners kampanjer for befolkningsregulering i den 3. verden får lett en annen vinkel: Voksende folketall blant de fattige er en trusel mot oss. En representant for en av lobbygruppene, Nancy Wallace, uttaler seg slik: "Vi har nådd grensen for hva vi kan gjøre med andre deler av miljøet." Den fattige befolkninga i den 3. verden er tydeligvis en del av vårt, dvs. hvites miljø, som utvikler seg i ugunstig retning. Interessen for befolkningsspørsmål (i den 3. verden) var også merkbar på den alternative miljøkonferansen i Bergen i mai 1990 (parallelt med den store ministerkonferansen for å følge opp Brundtlandkommisjonens rapport), fra vestlige miljøaktivister og feminister. Og Norges bistandsminister, Tom Vraalsen, uttalte seg svært dramatisk på en FN-konferanse om familieplanlegging i mai 1990: "The increasing numbers are in fact eating away at the earth itself." Altså: "Det økende antallet eter faktisk vekk selve jorda." En ser for seg de fattige massenes angrep som Bibelens grashoppesvermer i Egypt. De er en forbannelse og legger alt øde etter seg.
Igjen: Overbefolkning er et virkelig problem.
Men hvorfor får folk mange barn? Den japanske journalisten
Yayori Matsui stilte en fattig kvinne i Bangla Desh med ti barn
dette spørsmålet. Hun fikk til svar: "Jeg trenger
ekstra hender til å hjelpe meg, og når jeg blir gammel,
kommer jeg til å trenge noen som kan ta seg av meg."
(Matsui, eng. utgave, 1989, s. 14.)
Matsui intervjuet også en sosialarbeider i samme område,
som er opptatt av familieplanlegging fra kvinnesynspunkt. Hun
fortalte at ansatte i statens familieplanleggingsprogram fikk
månedlige steriliseringskvoter som de skulle oppfylle. Mange
kvinner ble utsatt for et enormt press, for ikke å si tvang,
i denne forbindelsen. Andre fikk prevensjonsmidler som ikke er
godkjent i vestlige land, f.eks. preparatet Depo-Provera, som
mistenkes for å være kreftframkallende. Sosialarbeideren,
Farida, uttalte seg slik (s. 16):
"Jeg kjenner til et tilfelle der en svigermor tvang sin seksten år gamle svigerdatter til å sterilisere seg, for å få betalinga fra regjeringa. En annen kvinne ble operert under usanitære forhold, der menn satt og røykte og slektninger så på. De stakkars kvinnene på landsbygda blir mishandlet, behandlet som dyr og truet med både sterilisering og Depo-Provera ... Jeg kan aldri akseptere en familieplanleggingsmetode som bruker kvinner fra den 3. verden som forsøksdyr. Å bruke tvang er verken effektivt eller humant. Vi trenger grunnleggende tiltak for å få i gang økonomisk utvikling, dette vil angripe selve fattigdomsproblemet."
Det er flere grunner til at kvinner får mange barn. En viktig grunn er utvilsomt fattigdom. Fattigdom kan bety at det å få mange barn blir et fornuftig valg, slik svaret Matsui fikk fra den fattige kvinnen, illustrerer. Men å angripe fattigdommen koster. Det er i strid med interessene til de herskende i de fattige landa sjøl, og det er i strid med interessene til de herskende i de rike landa. Å formulere "befolkningsøkninga", ikke fattigdommen, som problemet, betyr at en ikke trenger å angripe de rikes rikdom, bare de fattige kvinnenes kropper. At fattige kvinners kropper skal bli slagmark for en krig mellom vestlige abortmotstandere på den ene sida, og vestlige befolkningsregulerere som frykter at de fattige skal "ete vekk jorda" på den andre sida, er et uhyggelig perspektiv.
Folkelige bevegelser, som fagbevegelsen, kvinnebevegelsen,
miljøbevegelsen, står overfor et valg: Hvem skal
de kjempe mot, og hvem skal de forene seg med? Hvis en ikke blir
seg bevisst sine egne blinde flekker, kan en lett bli låst
inne i det eurosentristiske perspektivet og "velge"
å forene seg med makthaverne i sitt eget land mot de fattige
landa, uten sjøl å være klar over at en har
foretatt et slikt valg. Men en folkelig bevegelse som "velger"
slik, mister sitt frigjørende potensiale, både på
kort og lang sikt.