- 
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
 |
Innhold: |
I 1990 kom det ut ei bok som heter I pose og sekk. Framtidsbilder. Boka var redigert av to kvinneforskere, Beatrice Halsaa og Else Viestad, og utgitt på det vesle kvinneforlaget Emilia i samarbeid med Prosjekt Alternativ Framtid. I baksideteksten står det blant annet: "Vi nøyer oss ikke med kortsiktige tidsperspektiver og avgrensede reformforslag, men forsøker å tenke i mer omfattende, langsiktige og helhetlige forandringslinjer."
I år samlet "Forum for systemdebatt" 1.500 mennesker på det første møtet sitt. Omtrent samtidig ble det offentliggjort en opinionsundersøkelse, som viste at flertallet ikke tror vårt økonomiske system kan løse miljøproblemene. Også i år har dessuten viljen til systemkritikk og debatt kommet til uttrykk i bokform. Finn Gustavsen har sammen med flere redigert boka Markedets vidunderlige verden, og den tyske Globaliseringsfellen er utgitt på norsk. Vi revolusjonære er ikke alene om å se faresignalene.
Jan Myrdal snakker om "den onødiga samtiden". I dag framtrer dette uttrykket som for svakt hvert år som går av denne samtida er ikke bare unødvendig, men en trussel mot framtida. Det er riktignok de som mener at historien er slutt. Kapitalismen har vunnet sin definitive seier, den er det eneste tenkelige samfunnssystem og vil eksistere til evig tid. Det er i så fall en underlig seierherre. Kapitalismen har ikke seiret i kraft av at den oppfyller menneskenes heteste drømmer om rettferdighet, trygghet og det gode liv. Flere og flere opplever kapitalismen slik den nå utvikler seg som den viktigste trusselen mot disse drømmene. Det er på tide at systemkritikken tar konsekvensene av sine egne innsikter, og begynner å diskutere det nødvendige - nemlig alternativer til kapitalismen som samfunnssystem.
Hvilken rolle kan den revolusjonære bevegelsen spille i en slik debatt? Vi har diskutert revolusjon og sosialisme i over 30 år, og burde ha noe å bidra med. Men kanskje må vi da kvitte oss med en del gamle uvaner.
På 70-tallet, da den revolusjonære profilen vår var på sitt høyeste, var vi svært opptatt av å patruljere grensene for hva som var en korrekt, marxistisk forståelse av hva sosialisme var. Under navnet ideologisk kamp refset vi andre som hadde en avvikende og feilaktig oppfatning av disse spørsmåla, vi ble en slags meningspoliti. En god del av denne virksomheten var nødvendig for en bevegelse som sloss for å etablere et revolusjonært alternativ i et samfunn der reformisme og sosialdemokrati lenge hadde hatt monopol. Men en slik måte å debattere på hadde også sine sterile sider. Det kom ikke mye nytt ut av denne grensepatruljeringa, vi ble også sjøl redde for å komme til å begå grenseoverskridelser, i vanvare. Og vi skjøv fra oss diskusjonspartnere som vi nok kunne hatt både nytte og glede av å snakke med på en mer åpen måte.
I dag trengs det en annen form for debatt. Vi har ikke lenger noen oppskrift på den ene, sanne sosialismen. Vi har mye å lære av andre som kommer fra andre tradisjoner og tenker annerledes enn oss. Sosialisme-debatten på 70-tallet var på mange måter ekskluderende, den handlet om å skille de rene av sinn og tanke fra de urene. Nå trenger vi en inkluderende debatt, en debatt som dyrker fram alle systemkritiske spirer, uansett hvor de kommer fra og hvilket vokabular de formuleres i.
La meg for en gangs skyld gjøre som Gro, og sitere meg sjøl: I et innlegg på en internasjonal konferanse for revolusjonære kvinner, sa jeg følgende:
"Det er to ulike holdninger vi kan innta i forhold til feminister av ulike avskygninger. Vi kan lete oss fram til det vi måtte ha felles, for eksempel ønsket om å skape et samfunn fritt for kvinneundertrykking og økologiske ødeleggelser, og bestemme oss for at en dialog vil være verdifull. Dette hindrer ikke skarp og poengtert debatt, og klare meldinger på punkter der vi mener de andre tar feil. Eller vi kan lete oss fram til det vi måtte ha av uenigheter, og fastslå at de andre leder kvinnebevegelsen inn på et feilspor og starte en kompromissløs kamp mot dem. Jeg synes vi skal innta den første holdninga. I dagens Norge er det ikke mange mennesker som kaller seg sjøl kommunister, sosialister eller revolusjonære. Men det er mange mennesker som er dypt bekymret for måten kapitalismen utvikler seg på, og som ser behovet for grunnleggende forandringer. Motstanden mot norsk medlemskap i EU sprang blant annet ut av denne uroen. Jeg synes vi skal gå inn i debatten og møte folk der de er." Sitat slutt.
Samme holdning mener jeg vi skal ha, ikke bare til feminister, men til systemkritikere av alle slag. Hva er så styrkene våre som deltakere i denne debatten? Mye kunne vært nevnt, men jeg vil nøye meg med å peke på tre saker:
1) Vi angriper kapitalismen som system, ikke bare symptomene. Og vi har tilegnet oss en viss grunnleggende forståelse av hvordan kapitalismen fungerer.
2) Vi er relativt illusjonsløse i forhold til makta. Det er ingenting borgerskapet ikke er villig til å gjøre hvis det skulle vise seg nødvendig for å bevare deres eget herredømme. Når jeg sier "relativt illusjonsløse" så mener jeg med det at vi ofte har problemer med å ta våre innsikter helt på alvor - når virkeligheten oppfører seg i overensstemmelse med våre egne teorier har vi av og til vanskelig for å tro det vi ser.
3) Vi spør oss hvem som har objektive interesser av et nytt samfunnssystem. Og da ledes blikket nedover, til de undertrykte klassene, og til flertallet. Den revolusjonære bevegelsen er ofte blitt framstilt som elitistisk, fordi den har bygd på Lenins partimodell. Nå er det sikkert ulike meninger i denne forsamlinga om hvor godt Lenins modell egner seg til å organisere revolusjonær kamp i dagens Norge. Jeg skal ikke gå inn i den debatten. Det er uansett noe temmelig paradoksalt i det å sette merkelappen elitistisk på den revolusjonære bevegelsen, for ingen annen politisk retning i Norge har vært så opptatt, både i teori og praksis, av de undertryktes, flertallets, helt avgjørende betydning. Ingen elite kan skape framtidssamfunnet, det kan bare skje gjennom de undertryktes egen handling og kamp, gjennom en stor sosial bevegelse. Mye kan sies om oss, men vi har aldri forfalt til å skylde på folk flest, og forklare verdens elendighet som et resultat av vanlige folks dumhet og egoisme.
Disse tre punktene tror jeg det er avgjørende å holde fast på gjennom den videre debatten. Kapitalismen som system må avskaffes, den herskende klassen vil kjempe med alle midler mot dette, og det finnes ingen annen vei til framtida enn den som går gjennom de undertryktes, flertallets, egen kamp og bevegelse.
Jeg tror også at det er viktig å knytte diskusjonen om sosialismen til det folk i dag opplever som problemer og kilder til stor uro, både i verden og Norge. Her vil jeg forsøke å gjøre det, og samtidig se på hva feminismen kan bidra med i diskusjonen om et nytt samfunn.
Det eksisterer en grunnleggende motsetning mellom kapitalismens systemtvang, som betyr at stadig vekst er nødvendig for at systemet skal kunne fortsette å eksistere, og livsmiljøet på jorda. Stadig vekst, det innebærer stadig mer forbruk av energi og materie. Ut i den andre enden kommer avfall i forskjellige former. Dette har skapt, og skaper, enorme miljøproblemer. All verdens miljøvennlige teknologi kan ikke bryte denne spiralen, så lenge systemtvangen til ekspansjon fortsetter å eksistere. Det kan heller ikke all verdens miljøvennlige holdninger og vilje til nøktern livsstil hos folk flest. Problemene skapes ikke i folks hoder eller forbruksmønstre, men i kapitalens produksjonssfære. Dette betyr ikke at det ikke er viktig å slåss for fornuftige miljøreformer under kapitalismen, eller at vi ikke skal oppfordre folk til å være miljøbevisste, på et personlig plan. Men det betyr at kapitalismen må erstattes med et annet slags samfunn, som ikke har denne tvangsmessige impulsen til stadig vekst.
Det betyr nok også at vi revolusjonære må revidere våre forestillinger om framtidssamfunnet. Vi har tidligere snakket om overflodssamfunnet, der alle får etter behov. Og siden forestillingene våre preges av de erfaringene vi har, så har vi kanskje tenkt oss framtida som et veldig supermarked der vi kunne forsyne oss gratis, for å parodiere litt. Slik kan det ikke bli. Hensynet til miljøet, kombinert med nødvendigheten av en rettferdig fordeling mellom det som nå er rike og fattige land, vil kreve en drastisk omlegging av måten vi lever på. Vil det bety at sosialismen blir et karrig og spartansk samfunn? Jeg ser det ikke slik. Behov er ikke gitt, de er i all hovedsak samfunnsskapt. Framtidssamfunnet må være organisert slik at det ikke skaper behov for stadig nye materielle produkter. Dette er delvis et praktisk spørsmål som handler om samfunnsplanlegging. Men det handler også om at det samfunnet vi nå lever i, systematisk oversetter menneskelige behov til varer: Behov for å føle seg fri, sterk og mandig blir oversatt til en rask sportsbil, behov for å føle seg elsket blir oversatt til slankepulver og dyre kremer, behov for vennskap og sosial trygghet blir oversatt til merkeklær osv. osv. Slik behøver det ikke være i et annet slags samfunn som gir andre muligheter til behovstilfredsstillelse.
Det er dessuten grunn til å minne om at det var den gryende kapitalismen som oppfant puritanismen og det idealet som går ut på at livets mening er arbeid, arbeid og atter arbeid, og at hvert minutt som ikke brukes til noe nyttig, er bortkastet, for ikke å si syndig. Den dag i dag skal en næringslivsleder helst framstå som en person som jobber 15 timer i døgnet. Ser vi tilbake i historia, så finner vi at det var et svare strev å omdanne folk flest til effektive, disiplinerte arbeidsmaskiner i den kapitalistiske produksjonen. Lek, fest, samvær, omgjengelighet var en viktig del av livet til førkapitalistiske mennesker. Den gamle kalenderen var full av fest- og fridager, som kapitalismen i sin iver etter å utnytte tida effektivt, har utryddet.
Kanskje vil det nye samfunnet slett ikke bli mer puritansk og spartansk, men mer lekent, festglad og fullt av mangfoldige uttrykksformer i menneskelig samvær, når livets mening ikke lenger kan søkes i å produsere stadig nye produkter som vi trenger for å kunne produsere enda mer.
Fordi det er slik at de viktigste verdiene i et samfunn, de som settes høyest, knyttes til mannlighet, så er det slik at det er mannsidealet som sterkest er blitt preget av kapitalismens logikk. De svenske etnologene Jonas Frykman og Orvar Löfgren, som har skrevet den morsomme boka Det kultiverte mennesket, beskriver kvinne- og mannsidealet i det borgerlige, oscarske miljøet (den svenske "victoriatida"). "Det er slående i hvor stor grad hjemmets kvaliteter blir kvinnens kvaliteter i det oscarske miljøet," sier de. I hjemmet skal det gjelde andre økonomiske og moralske lover enn i produksjonslivet. Hjemmet står for det emosjonelle, for kjærlighet, omsorg og beskyttelse, for varme, harmoni og trivsel. Disse verdiene verken kan - eller skal - måles i penger. Den oscarske mannen blir definert ut fra produksjonssfærens betingelser, og bør være rasjonell, effektiv og kalkulerende." Disse idealene sildret også ned til andre klasser.
Jeg vil på ingen måte gjenopplive det begrensede, viktorianske kvinneidealet og gjøre det til et forbilde. Jeg vil bare minne om at vårt samfunns verdier, som vi også har innlemmet i sjølbildet og behovsstrukturen vår, er historisk skapt av et system som er modent for skraphaugen. Det er ingen selvfølge at kjærlighet, omsorg, beskyttelse, varme, harmoni og trivsel skal henvises til en liten krok av samfunnet, nemlig familien, og forvaltes av mennesker uten makt og prestisje. Feminismen, som nettopp har vært opptatt av det historiske skapte ved både mannlighet og kvinnelighet, kan tjene som en ekstra påminnelse om akkurat det.
Jeg ser spennende muligheter, ikke bare forsakelser, i et samfunn som ikke bygger på den tvangsmessige produksjonsspiralen og den psykologiske strukturen dette har skapt. Men jeg ser også problemer. Et framtidssamfunn som på grunn av miljøhensyn er avskåret fra å vokse inn i himmelen, vil kanskje by på større utfordringer enn det framtidssamfunnet vi tidligere tenkte oss. Det kan hende at noen motsetninger blir skarpere og må løses med andre midler enn dem vi før trodde vi hadde til rådighet. La meg bruke et enkelt bilde, nemlig kampen om oppvasken. Den enkleste måten å løse motsigelsen mellom en kvinne som gjerne vil at mannen skal ta annenhver oppvask, og en mann som helst ikke vil fordi han har viktigere ting å foreta seg, er å kjøpe oppvaskmaskin. Motsigelsen løses gjennom et nytt produkt, og ved å erstatte bruk av menneskelig arbeid med elektrisk energi.
Jeg vil understreke at dette bare er et bilde. Men det illustrerer kanskje et prinsipp: Å løse sosiale motsigelser, enten det er kjønnsmotsigelsen eller andre, gjennom nye materielle produkter og mer energibruk kan bli vanskelig. Ulikheten i levekår mellom rike og fattige land kan for eksempel neppe løses ved å heve de fattige landas energiforbruk til vårt nivå uten uopprettelige skader på miljøet. Det kan ligge muligheter i alternativ teknologi og alternative energiformer som jeg ikke har oversikt over. Men disse mulighetene er ikke grenseløse. Dette kan bety skarpere motsigelser og hardere politiske kamper, større krav til å finne løsninger som innebærer helt nye organisasjons- og livsformer. Og det understreker enda mer at kampen, blant annet kvinnekampen, fortsetter under sosialismen.
Globalisering av økonomien, den løpske markedsliberalismen. GATT, WTO, MAI. For de fleste av oss er dette ikke stort mer enn bokstaver. Det finnes riktignok noen revolusjonære i Nord-Østerdal som driver et uhyre viktig, langsiktig og strategisk arbeid disse spørsmålene. De er blant de få i vår del av verden som har en like bra forståelse av hva dette innebærer som fattigbønder, arbeidsfolk og kvinner i Sør. I 1992, 1993 og 1994 gikk for eksempel arbeidsfolk i India i hundrevis av demonstrasjoner mot at regjeringa skulle binde landet til GATT/WTO, noe som var mot interessene til 80 % av befolkninga. Demonstrantenes hovedargumenter var følgende, skriver den revolusjonære indiske kvinneaktivisten Srilata Swaminadhan:
Ei slik utvikling truer nå folkene i hele verden. Og hva betyr den for framtidssamfunnet? Kan vi, når tida er inne, overta den økonomiske strukturen som globaliseringa har skapt, men erstatte monopolkapitalens hånd på rattet med arbeiderklassens og det arbeidende folkets? Kan vi skape den store, sosialistiske verdensplanen? Jeg har mine tvil, sjøl om også sosialismen naturligvis vil trenge sine internasjonale organer, både for forhandlinger og bindende beslutninger.
I følge Marx og Engels skapte utviklinga av produktivkreftene forutsetningene for sosialisme og kommunisme på to måter:
En konsentrert og samfunnsmessig produksjon roper på plan og styring. Ja, det stemmer. Men roper en konsentrert og samfunnsmessig produksjon på styring fra flertallet? Eller stiller den seg på mange måter hindrende i veien for at folk kan ha kontroll over eget liv? La meg ta et eksempel fra et område som sjelden trekkes inn i debatten om sosialistiske maktforhold, nemlig kloakksystemet:
Mexico City er en av de mest forurensete byene i verden. Fem millioner mennesker gjør fra seg under åpen himmel her. I mange år har de ventet på at kloakksystemet skulle nå husene der de bor. Det nådde aldri fram. Det vil heller aldri nå fram. Myndighetene og planleggerne vurderte aldri alternativer til vannklosettet. De hadde heller aldri et budsjett som strakk til å for å bygge ut et kloakksystem. Og sjøl om budsjettet hadde vært tilstrekkelig, så ville det ikke være vann nok. Vannet i Valley of Mexico er allerede utilstrekkelig for 20 millioner mennesker. Ved å tørke ut alle områdene rundt, blir nå vannet transportert 100 kilometer bortefra, og så må det pumpes opp i en høyde på 2.400 meter. Hele 40 % av det vannet som er tilgjengelig for bruk i husholdningene blir nå sløst bort på kloakk, til å transportere dritt.
Det er Gustavo Esteva som forteller dette. En del innbyggere utviklet alternativer til vannklossetet. Men disse alternativene ble i mange år forfulgt av sanitæringeniører, myndigheter og planleggere. Esteva forteller at de måtte bruke latrinene og de økologiske doene sine i all hemmelighet, noe som gjorde dem til en del av den sosiale kampen. Fra både høyre og venstre ble de sett på som reaksjonære, de var mot framskritt, skumle hippier som ville tilbake til steinalderen. I 1985 ødela jordskjelvet kloakkledningene til to millioner familier som ikke lenger kunne klare seg uten, og 150.000 mennesker ble hjemløse midt i byen. Esteva og vennene hans var de eneste som hadde den nødvendige erfaringa for raskt å bøte på dette kollektive problemet. Fra da av ble myndighetene tvunget til å stanse forfølgelsen, de måtte til og med støtte de alternative forslagene. Esteva konkluderer (s. 9):
"Gjennom denne episoden lærte vi mye mer enn å skaffe oss billige og fornuftige sanitære ordninger. Vi innså raskt hva det innebar å ha innvollene sine bundet til et sentralisert og teknokratisk byråkrati. Vi visste fra før at kloakksystemet var fryktelig urettferdig, aggressivt diskriminerende i forhold til flertallet, en nådeløs skaper av privilegier . Vi visste ikke at det også er et farlig forurensende system, en metode som i all hovedsak ødelegger sine omgivelser. /.../ Gjennom denne episoden lærte vi en ny type forhold mellom oss sjøl og omgivelsene våre. Vi lærte å verdsette oss sjøl, for sjølstendig å kunne bøte på våre feil og begrensninger. Vår politiske kamp ble radikalisert. I denne prosessen begynte vi å bli kjent med andre som hadde hatt liknende opplevelser. Med dem delte vi en radikal kritikk av det industrielle, standardiserte, teknokratiske og sentraliserte samfunnet, og en drivkraft mot forskjellige former for sjølstendige og gjestfrie livsformer."
Poenget med dette eksemplet er ikke å slå et slag for "gammeldassens venner". Poenget er heller å vise at de store, sentraliserte ordningene også har sine omkostninger. Esteva og andre lærte under jordskjelvet hva det vil si å ha "innvollene sine bundet til et sentralisert og teknokratisk byråkrati". I vår type samfunn er ikke bare innvollene, men de aller fleste kroppsdeler og funksjoner bundet til "et sentralisert og teknokratisk byråkrati", for ikke å snakke om til et mer og mer monopolisert marked, på en eller annen måte. En konsentrert og sterkt samfunnsmessig økonomi binder oss og kontrollerer oss. Den gir oss en rekke goder og fordeler, men tar samtidig mye av makta over våre egne liv ut av hendene på oss.
Kloakksystemet i Mexico kan også stå som et slags bilde på den globaliserte markedsøkonomiens virkninger: Den betyr rovdrift og miljøproblemer, den skaper avhengighet og maktesløshet, den gir privilegier til de rike og forfølger de fattige for å utrydde livsformene deres uten å gi dem alternativer.
Økonomisk konsentrasjon legger også forholda til rette for maktkonsentrasjon, for sentraldirigering, i kapitalistisk eller planøkonomisk form. Det er heller ikke sikkert at stordrift og de store, sentraliserte løsningene er de mest rasjonelle i alle sammenhenger. På svært mange områder kan en stille spørsmålstegn ved om stordrift nødvendigvis er det beste. En alternativ organisering av samfunnet må kanskje bety at mer av sammenhengen må skapes i mindre enheter, i stedet for gjennom store, sentraliserte tiltak som knyttes sammen på toppen. Jeg ser flere grunner til det:
Det er industrisamfunnets orden som nå går i oppløsning. Med industrisamfunnets orden mener jeg en bestemt måte å produsere på kombinert med en bestemt måte å ordne forholdet mellom arbeid og kapital på, skapt både gjennom arbeiderklassens kamp og kapitalens behov for klasseforlik. Denne orden brytes nå ned gjennom et symbiotisk forhold mellom ny teknologi og kapitalens desperate jakt på maksimalprofitt. Vi ser det gjennom:
Jeg skal ikke si så mye om dette. Andre vet mer, og det vil sikkert bli tatt opp i seminarer. Nå kjemper vi en forsvarskamp, der vi stadig blir fratatt våpnene. Oppsplitting av store, tradisjonelle bedrifter, enten i form av outsorcing eller privatisering i det offentlige, fører for eksempel til at folk som før hadde samme arbeidsgiver og dermed samme motstander i kampen for lønn, arbeidstid og arbeidsforhold, ikke har det lenger. Vi må sørge for å skaffe oss nye våpen, organisere på tvers av nye og gamle skillelinjer. Har kvinnekampen og feminismen noe å bidra med her? Ja, absolutt, fordi kvinners interesser aldri har vært reflektert i noen av de store, tradisjonelle organisasjonsformene i arbeidsliv og politikk. Kvinner har måttet organisere seg på tvers og i motvind for å få fram sine saker. En svært livsdyktig og betydningsfull plante, med røtter i både kvinnebevegelsen og i ulike sektorer i fagbevegelsen heter nettopp det, "Kvinner på tvers".
Hva betyr så oppløsninga av den gamle orden i arbeidslivet for diskusjonen om og kampen for sosialismen? Ett er sikkert: Sosialismen kommer ikke til å bygge opp igjen de store industriarbeidsplassene, der kjerneproletariatet stolt skal regjere gjennom arbeiderråd. Visjonene må søkes et annet sted. Og kanskje har feminismen noe å bidra med, noen på tvers-visjoner. For kvinnebevegelsen har det nemlig vært naturlig å spørre, ikke bare "Hvordan skal vi ordne produksjonen i det nye samfunnet?", men også "Hvordan skal vi ordne hus- og omsorgsarbeidet?"
Dermed er vi over i et annet samfunnsmessig forhold som skaper problemer og uro for folk i dag, nemlig: Oppløsning av den gamle orden i familielivet, med klar kjønnsmessig arbeidsdeling og ekteskap som varte til døden skilte ektefellene ad.
Mange, spesielt kvinner, er glade for at denne ordenen har slått sprekker. Men en skal heller ikke underslå at det også er problemer, ikke minst i form av det som er blitt kalt "tidsklemma", med en hektisk arbeidsdag for barneforeldre, både for en dobbeltarbeidende mor og en overtidsarbeidende far som samtidig møter krav om å være omsorgsperson for barna sine på en annen måte enn tidligere generasjoner av fedre var. Ofte har kvinner også dårlig samvittighet overfor barna. Vi blir sinte når Valgerd sier høyt at barna har betalt prisen for kvinnefrigjøringa. Men innerst inne er vi litt redde for at det er sant.
Hva skal sosialismen erstatte den gamle orden i familielivet med? Nå er vårt familieideal ikke så veldig gammelt. Jeg har tidligere sitert Frykman og Löfgren, som beskrev den oscarske kvinnen, full av kjærlighet og omsorg, passiv heller enn aktiv. Den karrierebevisste homo economicus , den økonomiske mannen, ble stilt opp mot den ømme femina domestica., hjemmekvinnen.
Denne "nye" moren, som så det som sitt kall å "bygge et hjem", ble etter hvert også et mål for arbeiderklassen. Fagbevegelsen og den sosialistiske bevegelsen i de mest utviklete industrilanda hadde alt fra 1840-tallet reist kravet om "ei familielønn å leve av", skriver Peder Martin Lysestøl. Den beinharde utbyttinga av både menn, kvinner og barn i fabrikkene truet arbeiderfamilienes eksistens. Slik forholdene var, så også Marx arbeidermødrenes arbeid utenfor hjemmet som en dødelig trussel mot barna. I Kapitalen refererer han til en offisiell legeundersøkelse fra 1861, som påviste at den høye barnedødligheten først og fremst skyldtes at mødrene arbeidet utenfor hjemmet. Dette førte til forsømmelse av barna. Dessuten mistet mødrene "sine naturlige følelser for barnet og som følge av dette sulter og forgifter de dem med vilje" (1983, første bok, del 4, side 136).
Kravet om forbedringer for arbeiderklassen tok det borgerlige familieidealet som modell. Også arbeiderbarna trengte ei mor hjemme. Den kjente sosialdemokratiske pioneren Carl Jeppesen beskrev i en artikkel i Kvinneforbundets tidsskrift Kvinden i 1909 hvordan nøden tvang kvinnene til å ta lønnet arbeid: "...og tages hustruen fra hjemmet, moren fra sine barn, da har familjelivet og barneoppdragelsen mistet sin bedste støtte". I samme artikkel heter det at "Intet i verden burde være uløseligere knyttet sammen end hjemmet og kvinden" (sitert etter Haavet, 1991).
Ett av seminarene som skal gå av stabelen seinere i dag, har fått tittelen: Fra Kollontay til kontantstøtte. Hva var så familieidealet i Sovjet? Alexandra Kollontay har etterlatt seg ei forelesningsrekke fra Sverdlov-universitetet, der hun i entusiastiske vendinger beskriver "det store framskrittet", nemlig at "familielivet holder på å opphøre som livsnorm". "Å skille kjøkkenet fra ekteskapet" er en stor reform, og i det minste i kvinnenes historie like viktig som å skille kirka fra staten, skriver Kollontay. Ekteskapet mener hun vil forsvinne og erstattes av mer kortvarige kjærlighetsforhold når ingen av partene lenger har noen økonomisk fordel av å være gift.
Det er ikke mye glorifisering av den "sosialistiske familien" i dette. Men det finnes også synspunkter i Kollontays forelesninger som henger godt sammen med sovjetstatens seinere oppfatning av kvinnens rolle. "Arbeiderrepublikken vender seg til kvinnen framfor alt i hennes egenskap av arbeidskraft og levende produksjonsenhet," skriver hun. Med det siste mener hun fødemaskin. Målet med Kollontays familiepolitikk er å frigjøre kvinnene til arbeid i produksjonen, og sikre helsa hennes så hun kan gjøre sin plikt mot fellesskapet ved å føde (og amme) sunne og livsdugelige barn. Barneoppdragelsen derimot, er det mest fornuftig at kollektivet tar seg av. I dette perspektivet blir det heller ikke noen viktig målsetting å oppheve arbeidsdelinga mellom kvinner og menn:
"Under perioden med proletariatets diktatur er det mindre aktuelt enn noensinne for proletariatet å slutte seg til den borgerlige feminismens krav om kvinnens likestilling som abstrakt prinsipp. En fornuftig statlig planlegging må tvert imot ta kvinnens fysiske og psykiske særtrekk med i beregningen og fordele de ulike arbeidsområdene mellom kjønnene på det viset som best fører fram til det felles målet.
Arbeiderkvinnenes målsetting under perioden med proletaritatets diktatur kan ikke være likestilling som sådan, men det må være den mest hensiktsmessige utnytting av de kvinnelige kreftene, og beskytte kvinnens interesse som mor."
Kollontays radikale familiepolitikk er altså et middel til å nå dette målet. Dermed blir også familiepolitikken lettere å angripe når den ikke lenger ses på som et middel i "den mest hensiktsmessige utnytting av de kvinnelige kreftene". Og angrepene kom da også. I 20-årene hadde Sovjet den kanskje mest liberale ekteskaps- og abortlovgivning i verden, skriver Egil Fossum i sin bok Fra Stalins Sovjet. I 30-åra begynte en innstramming, og fra 1944 innførte Sovjet en familielovgivning som kanskje var strengere enn den en hadde i Vesten på samme tid. Familien ble betraktet som en basis for hele samfunnet. Jo sterkere familien blir, jo sterkere skulle samfunnet som helhet bli, het det. Styrking av familien ble også en forutsetning for høyere barnetall. De nye lovene gjorde det vanskelig å skille seg. I motsetning til tidligere måtte en gå til sak og bli skilt ved dom. Det var vanskelig å få medhold i retten hvis en ønsket skilsmisse. Det kostet også penger. For mange ville det bli altfor dyrt. Abortlovgivningen utviklet seg i samme retning. Allerede i 1936 ble abort forbudt. Barn av ugifte mødre ble dårligere stilt enn andre barn, hvis da ikke staten tok seg av dem."
Et trekk i det samme bildet er at homofili igjen ble straffbart i midten av 30-tallet, etter at straffebestemmelsene var blitt opphevet i begynnelsen av 20-tallet.
Mange kvinner vil nok føle seg tiltrukket av Kollontays visjon om å "skille kjøkkenet fra ekteskapet." Det er mye å vinne på en kollektiv organisering av husarbeidet. Men hva mener vi om sosialisering av barneoppdragelsen? Kollontays visjon om sterke, friske mødre som føder og kanskje ammer, og deretter staten som overtar barna og gir dem en statsoppdragelse til sosialistiske mønstermennesker, er kanskje ikke det vi drømmer om. Det er heller ikke det jeg drømmer om. Imidlertid har vi nok en tendens til å glemme hvor langt sosialiseringa av barneoppdragelsen i dag er kommet. De fleste norske barn sover riktignok hjemme. Men de tilbringer antakelig en større del av dagen i offentlige institusjoner, som barnehage, skole, fritidsordning, enn sammen med foreldrene. Dette betyr ikke at foreldrene ikke lenger er så viktige. Den utarminga som nå skjer i de offentlige sosialiseringsinstitusjonene innebærer blant annet at det blir enda viktigere for barnas sjanser videre i livet hva slags foreldre de har: Når skolen ikke har råd til å kjøpe inn skikkelige bøker, må de foreldrene som har råd gjøre det i stedet. Når lærerne ikke har tid til å gi barna individuell oppmerksomhet og undervisning på grunn av svære klasser, må de foreldrene som har tid, overskudd og kunnskaper gjøre det i stedet, som privatlærere i hjemmet. Når skolen ikke kan gi barna allsidige og varierte opplevelser og kulturerfaringer, må de foreldrene som har krefter og interesse for det, gjøre det i stedet. Når nærmiljøet blir farlig og tømt for meningsfulle aktiviteter for unger, må de foreldrene som har tid og råd kjøre barna sine til og fra fritidstilbud i stedet. Osv osv. Foreldre blir en uvurderlig ressurs i kampen for å komme seg opp og fram, og polariseringa mellom barna øker - mellom de som har og de som ikke har den rette sorten foreldre.
Derfor er jeg på sett og vis for Kollontays visjon om at staten har ansvaret for barneoppdragelsen. Ikke i den forstand at barna skal bo i svære institusjoner og til nød få besøk av foreldrene sine hver søndag. Men i den forstand at det faktisk er et felles, samfunnsmessig ansvar, både å skape gode, fullverdige offentlige sosialiseringsinstitusjoner for barn, og å skape gode livsbetingelser for barn forøvrig. I dag er det familiens, og særlig morens oppgave, å gjøre opp for alle samfunnets misgjerninger og unnlatelsessynder samfunnet begår mot barna, samtidig som hun får hele ansvaret når resultatet ikke blir så bra. Karen Swift (1996) sier det slik i en artikkelsamling med tema fra barnevernets historie i USA og Canada:
"Lovgivningen utpeker fortsatt familien som problemets kjerne. Barnevernsarbeidere har fortsatt ikke noe virkelig mandat til å jobbe med sosiale og økonomiske betingelser som årsaksfaktorer når det gjelder omsorgssvikt. /.../ Sosialarbeidere som jobber med saker som angår omsorgssvikt framstår dermed som kompetente profesjonelle, ikke ved å utfordre og forandre betingelser som skaper fattigdom, vold og deprivasjon, men ved å identifisere og kontrollere feil og mangler hos mødre."
Under sosialismen skal vi kanskje ikke ha et barnevern som først og fremst overvåker mødre, men ett som i hovedsak saumfarer skoler, barnehager, nærmiljø, oppvekstpolitikk, offentlig planlegging og budsjetter. For det er der betingelsene for en god barndom skapes.
Kanskje er det på også på tide at vi begynner å se på barn på en litt annen måte enn det vi er vant til.
Den norske forskeren Turid Midjo (1997) snakker om to barndomsmodeller. Den første er den familiefokuserte barndomsmodellen som forstår barnet først og fremst med utgangspunkt i kjernefamilien. Barnet oppfattet som passivt og avhengig, det formes av gode eller dårlige forhold i denne familien. Den ideelle barndommen blir den som i størst mulig grad utspiller seg innafor rammene av en god familie. Den andre er den barnefokuserte modellen, som tar utgangspunkt i barnet som individ. Og dette individet opptrer på flere arenaer, som barnehage, skole, fritidsaktiviteter, kameratflokk, ikke bare innenfor familien. Barnet er sjøl aktivt med på å skape sitt eget liv i vekslinga mellom mange arenaer, mange forhold, atskilt i tid og rom, preget av ulike organisasjonsformer og spilleregler. Barn er personer i sin egen rett, ikke bare passive resultater av voksnes omsorgsarbeid.
I forlengelsen av dette siste synet på barn har også noen forskere begynt å definere barns virksomhet på en ny måte.
Hvem er det for eksempel som arbeider på skolen? Det opplagte svaret er lærerne, mens barna lir bearbeidet. Men er det så sikkert? Kanskje er det sånn at barns arbeid blir ikke anerkjent som virkelig arbeid, men i stedet blir det maskert som "naturlig utvikling" eller "å bli opplært" (der voksne står for den aktive innsatsen i opplæringsprosessen. Minner dette oss om noe? Jo, det går an å se en parallell mellom behandlinga av barns samfunnsmessige verdi og bidrag og behandlinga av kvinners arbeid. Feministisk teori har utfordret det synet at kvinners reproduktive arbeid (som bl.a. består i å gjenskape voksnes arbeidskraft fra dag til dag og i å bidra til at en ny generasjon vokser opp til brukbar arbeidskraft) er en slags utsondring av "naturlig" kvinnelighet. Å kalle disse aktivitetene "arbeid", enten de er betalt eller ikke, betyr å understreke kvinners aktive handlinger og reproduksjonsarbeidets sosiale betydning.
Definisjoner og perspektiver har ikke bare akademisk interesse. Dersom kvinnenes virksomhet i hjemmet defineres som arbeid, oppstår en rekke spørsmål: Er det rettferdig at kvinner skal gjøre mesteparten av det arbeidet som ikke er lønnet, mens menn skal gjøre mesteparten av det arbeidet som er lønnet? Er det rettferdig at kvinner, selv om de gjør lønnsarbeid, også skal ha hovedansvaret for det ubetalte arbeidet - være "dobbeltarbeidende"? Er det rettferdig at ubetalt arbeid skal gi mye dårligere pensjonsrettigheter enn betalt arbeid? Med nye perspektiver kommer nye spørsmål om makt- og ressursfordeling i samfunnet.
Diskusjoner om hvordan reproduksjonsarbeidet skal utføres i det sosialistiske samfunnet må også ta med barna som aktive bidragsytere og personer i sin egen rett, ikke bare råmateriale som de voksne skal bearbeide. Vi må diskutere hvordan barns bidrag kan bli samfunnsmessig anerkjent, hvordan barn kan få en stemme i den samfunnsmessige debatten og prosessen, hvordan de kan få innflytelse på sin egen hverdag og større handlingsrom.
Under sosialismen ønsker jeg meg altså:
Hvordan dette konkret skal utformes, vet jeg sjølsagt ikke. Men en diskusjon langs disse linjene kan kanskje gi oss et slags riss av et samfunn med mer likeverdighet mellom både menn, kvinner og barn, og større utfoldelsesmuligheter og mindre dårlig samvittighet for alle.
Det finnes opplagt flere av dagens problemområder som bør trekkes inn i debatten om sosialismen. I stedet for å gå videre på det, har jeg lyst til å trekke fram noen andre spørsmål der feminismen kanskje kan bidra til tenkninga rundt sosialismen. Men da må det også sies at feminismen ikke er noe entydig. Det finnes mange slags feminismer, og feminismen som tenkning og bevegelse bærer motsetninger i seg. Én helt sentral motsetning er denne:
På den ene sida har vi den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til "kvinner". Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Det kvinnelige er altså ikke stort å samle på. Den franske feministen Colette Guillamin (1995) sier for eksempel at det å slåss for retten til å være annerledes enn menn, er på ingen måte nødvendig. Det innebærer bare å slåss for retten til fortsatt å være undertrykt, siden det nettopp er undertrykkinga som gjør oss annerledes. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Simone de Beauvoir er den fremste representanten for denne retninga innenfor feminismen.
På den andre sida har vi den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier. Vandana Shiva (1989) kan ses som én representant for denne retninga.
Det er lett å se problematiske sider ved begge disse retningene. Den siste, som handler om å oppvurdere kvinnelige verdier, kan lede oss lukt inn i både livmorsmystikk og kontantstøtte. Den andre kan lede til en ukritisk glorifisering av ytterst tvilsomme sider ved vår sivilisasjon. Jeg tror både kvinner og menn i dag vil ha nokså vondt for å svelge følgende sitat fra dronninga sjøl, Simone de Beauvoir:
"Men å føde og amme er uansett ingen aktive viljehandlinger, men kroppsfunksjoner. De er ikke knyttet til en bestemt målsetting, og derfor finner kvinnen ingen støtte for en stolt bekreftelse av sin eksistens i dem. Hun underkaster seg passivt sin biologiske skjebne. Hjemmets sysler, de eneste som er forenlige med moderskapets byrde, sperrer henne inne i et liv av gjentakelse og immanens. Samme sysler dag etter dag, ja, stort sett fortsetter de hundreår etter hundreår, og de skaper ikke noe nytt. Mannens tilfelle er radikalt annerledes. Han forsørger ikke kollektivet gjennom en enkel livsprosess som en arbeidsbie, men gjennom handlinger, som hever ham opp over hans dyriske vilkår. Homo faber er allerede fra tidenes opprinnelse en oppfinner. Kjeppen og klubba, som han bevæpner seg med for å slå frukten ned fra trærne eller for å drepe dyrene, er verktøy som gir ham et fastere grep rundt omverdenen. Han nøyer seg ikke med å føre hjem fisken som han har dratt opp av havet, først må han gjøre seg til herre over vannet ved å hule ut trestammer til kanoer. For å tilegne seg verdens rikdommer må han annektere selve verden. Gjennom dette blir han bevisst sin makt. han setter opp mål for seg og finner midler til å nå dem, d.v.s. han virkeliggjør seg sjøl som eksisterende. Han skaper for å holde stillingen. Han ser lenger enn til nuet, han vil åpne framtida. Derfor har jakt- og fisketurene en hellig karakter. En feirer vellykte turer med fester og seierstog. Mannen hevder seg dermed som menneske. Denne stoltheten viser han også i dag, når han har bygd et damanlegg, en skyskraper eller en atomreaktor. Han har ikke bare arbeidet for å bevare den eksisterende verden, han har sprengt grensene og lagt grunnlaget for ei ny framtid.
Virksomheten hans har også en annen dimensjon som ytterligere understreker hans store betydning. Den er nemlig ofte forbundet med fare. Om blodet bare var et næringsmiddel, ville det ikke vært mer verdt enn melk. Men jegeren er ingen slakter, det er farlig å innlate seg på kamp med ville dyr. For å øke stammens eller klanens anseelse setter krigeren sitt eget liv på spill. Og dermed beviser han med ettertrykk at livet sjøl ikke er det mest verdifulle for mennesket, men at det hør tjene hensikter som er viktigere enn å overleve.
Her har vi nøkkelen til hele gåten. På det biologiske planet er det bare gjennom å fornye seg at en art består, men denne fornyelsen er bare en gjentakelse av ett og samme liv i ulike former. Det er gjennom å strekke seg ut over livet i form av sin eksistens, at mennesket sikrer at livet gjentar seg. Gjennom transcendens skaper mennesket verdier som fratar den blotte biologiske gjentakelsen all verdi."
Det annet kjønn ble skrevet i 1949. Siden den gang har glansen fra "transcendente" damanlegg, skyskrapere og atomreaktorer bleknet betydelig.
Jeg tror det er et blindspor å gjøre motsetninga mellom disse to formene for feminisme absolutt. Å være undertrykt, det er å bli fratatt noe, å bli redusert, bli tvunget inn i en underordnet sosial posisjon og få resultatene av denne posisjonen tilskrevet som personlige, evt. biologiske egenskaper, slik Simone de Beauvoirs retning peker på. Kjønn er et sosialt forhold, ikke en egenskap. Dette forholdet er vi for å oppheve, i den forstand er vi for å oppheve kjønn.
Men det er også slik at nødvendig arbeid blir gjort av undertrykte, virkelige erfaringer vinnes, det finnes innsikter som bare kan oppnås fra den posisjonen, slik Vandana Shivas retning peker på. Dette har vi ikke vanskelig for å se når det gjelder den undertrykte klassen, nemlig arbeiderklassen. I vår bevegelse har vi lagt stor vekt på å se alle saker fra arbeiderklassens standpunkt, vi har overveiende understreket på de positive trekkene ved den undertrykte klassen, ja, tildels romantisert arbeiderkultur osv. Vi har ikke hatt like lett for å se at det å være undertrykt som klasse også innebærer å bli redusert, bli tvunget inn i en posisjon, fratatt utviklingsmuligheter. Klassikerne har riktignok hatt blikk for dette. Lenins respektløse snakk om at økonomistene "stirret henført på arbeiderklassens brede bak" og hans forkjetrete påstander om at revolusjonær teori må tilføres arbeiderklassen utenfra viser for eksempel at han også så de svake sidene ved den undertrykte klassen, ikke bare de sterke. Men spontant tror jeg vår bevegelse har hatt en tendens til å tilslutte oss Simone de Beauvoir i synet på kvinnene og motstykket til Vandana Shiva i synet på arbeiderne, for å forenkle litt.
Jeg er overbevist om at vi må ha begge sider med oss, både i synet på klasse og kjønn. Målet vårt er jo å oppheve både det sosiale forholdet som gjør noen til arbeidere, og det sosiale forholdet som gjør noen til kvinner. Da må vi ikke romantisere resultatene av undertrykkinga, det reduserte og forkvaklete. Men vi må heller ikke kaste vrak på det verdifulle, det som peker framover. Ofte henger imidlertid disse sidene nøye sammen. Arbeiderklassen har for eksempel gjennom sin kamp skapt det solidariske kollektivet. Det har de vært nødt til, som forsvar mot en mektig klassemotstander. Samtidig har de skapt det grunnlaget som sosialismen må hvile på. Men kanskje har også det solidariske kollektivet si vrangside, nemlig det som Aksel Sandemose har formulert som janteloven: Du skal ikke tro du er noe.
Vi er mot den borgerlige individualismen og setter arbeiderklassens solidaritet opp mot den. Og individet ble da også ganske riktig oppfunnet av den borgerlige revolusjonen. Den franske forskeren Donzelot (1980) forteller at da Bastillen ble stormet under den store franske revolusjon, var det blant de frigjorte en rekke mennesker som var blitt fengslet av fedrene sine, fordi de hadde kommet i motsetning til farsmakta. Fedre hadde nemlig rett til å straffe barna sine for ulydighet på denne måten. Stormen på Bastillen ble dermed et symbolsk bilde på angrepet på patriarkatet, på et hierarki med den eneveldige kongen på toppen av alle de eneveldige småkongene i familiene. Den borgerlige revolusjonen dreide seg blant annet om en frigjøring fra patriarkatet, fra sønnenes underkastelse under farens myndighet. Det liberale samfunns "frie, like" individer var de voksne mennene, som befridd fra den patriarkalske makta, inngikk samfunnsmessige kontrakter med hverandre, "broderlige bånd".
Også i eneveldets Norge var kongen den øverste patriark. Staten hadde ikke kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som hadde ansvaret for å oppdra og utdanne nye undersåtter. Også husmenn og tjenestefolk var underlagt "han far sjøl i stua". Historikeren Sølvi Sogner (1990) beskriver hvordan patriarkatet svekkes ved at husmenn og tjenestefolk, og etterhvert voksne sønner, bryter ut av familieøkonomien og avhengighetsforholdet til familieoverhodet etter som nye arbeidsmuligheter åpner seg. I kjølvannet av det økonomiske utbruddet kommer også nye, samfunnsmessige rettigheter, som stemmerett. Sogner ser altså en sammenheng mellom en økonomisk "frigjøringsprosess" fra familien og det å oppnå samfunnsborgerlige rettigheter, bli et uavhengig individ.
Som vi vet har det tatt tid å virkeliggjøre den borgerlige revolusjonen for kvinnenes del. Kampen for å komme ut av familiens skygge, å bli et sjølstendig individ, ikke bare et vedheng til en mann, pågår fortsatt. I dag utspilles den blant annet i forhold til kvinnelønn, kontantstøtte og vilkårene for enslige mødre. Men kampen for retten til å være et individ handler ikke bare om økonomisk sjølstendighet. Det handler også om det liberale honnørordet valgfrihet. Virkelig valgfrihet er, som vi vet, en illusjon for flertallet i et samfunn med klasse- og kvinneundertrykking. Hver gang dagens politikere roper på "valgfrihet", er de ute etter å angripe rettighetene til flertallet. Men likevel - for kvinner har det å slåss for valgfrihet vært en viktig del av frigjøringskampen - retten til å velge hvem vi vil være, uavhengig av fastlåste forestillinger om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig - ja, retten til å være et individ, ikke bare et eksemplar i en kategori.
Jeg ser det slik at retten til å være individer, med utfoldelsesmuligheter og virkelige valg, er et frigjørende mål for alle undertrykte, både arbeidere og kvinner. Men det kan lett tapes av syne, på grunn av den kollektive kampens krav. Derfor er det grunn til å spørre: Har også kvinnekollektivet sin jantelov? Den svenske forskeren Gerd Lindgren har skrevet en liten artikkel som heter "Rangordning og ritual". Hun beskriver møter som en arena der mennene kan få informasjon om, og få bekreftet, sin rang i organisasjonen. Det er ikke hva som sies som er det viktige, men hvordan det blir møtt. Jo oftere andre menn refererer til det en sjøl har sagt, jo høyere status har en. Møtet er altså et rituale der rang fordeles mellom mennene, og der skifter i rangordning kan vise seg. Kvinnene er utdefinert av dette spillet.
Men hva med kvinnene? Har ikke de sine ritualer? Jo, sier Gerd Lindgren, men kvinnenes ritualer foregår ikke på, men bak scenen. Og de handler ikke om å bekrefte rang, men om å bekrefte likhet. Hun nevner et eksempel fra et sykehus: Kvinnene stimler sammen på bakrommet og forteller historier fra familielivet for hverandre. Når en har fortalt noe, får hun bekreftende smil, latter og nikk fra de andre. En stiller ikke spørsmålstegn ved hverandres fortellinger, men kjenner seg igjen og mener at en sjøl ville gjort det samme, og mener at hun som forteller har rett. Stemningen er hyggelig, og en kjenner seg glad etterpå. En historie handler om bollebaking dagen før. Maria kom hjem tidligere den dagen og bakte kanelboller - to plater. Da hun var ferdig, gikk hun en lang tur med hunden. Tilbake igjen fant hun mannen og de to tenåringsbarna sine i ferd med å spise boller før middag. Alle kvinnene i skyllerommet ler og holder med henne i at det var bra at hun hadde mer ingredienser igjen, slik at hun kunne bake nye boller, de var nemlig beregnet på et selskap som skulle holdes om kvelden. Men en av de unge jentene setter latteren i halsen. Hun spør om det virkelig var Maria som burde bakt de nye bollene. Det kunne vel mannen hennes ha gjort, han var vel voksen nok til å skjønne at bollene var beregnet på selskapet om kvelden. Det glade bekreftelsesritualet blir brutt, og et raskt blikk på klokka får kvinnene til å forlate skyllerommet. Dette ritualet inneholder informasjon om ekteskapskontrakten i Marias og de andres familier. Kontrakten bekreftes av alle bortsett fra én som krenker de andre gjennom å sette spørsmålstegn ved den. De andre ser historien som en kjærlighetshistorie, mens den unge jenta ser den som en historie om kvinneundertrykking. De har ulik oppfatning av hva kvinnelighet skal bety. Likhetsritualet om kvinnelighet brytes av den unge jenta, og utstøtningsprosessen mot avvikeren kan begynne.
I dette tilfelle var det den kvinnebevisste som ble utstøtt. Men også revolusjonære og kvinnebevisste kvinner har hatt problemer med å takle uenighet og annerledeshet på en måte som har styrket oss, ikke svekket oss, og det trass i at vi har hatt kvinners rett til å være individer, være seg sjøl, ikke bare kloner av en kvinnestereotyp, som mål.
Du skal ikke være annerledes, og du skal ikke tro du er noe. Dette kan bli vrangsida når kollektivet og solidariteten har stor betydning. Vi må vokte oss vel for å ta janteloven med oss inn i sosialismen og gjøre den til en dyd. Det betyr på ingen måte at vi skal kaste vrak på kollektiv og solidaritet. Kollektiv og solidaritet er det grunnleggende, både for kampen i dag, og for det nye samfunnet. Men vi må også huske at målet vårt er å fjerne de begrensningene klasse- og kvinneundertrykkinga legger på vår utfoldelse som enestående og helt særegne individer.
Vi må ikke romantisere resultatene av undertrykkinga, det reduserte og det forkvaklete. Men vi må også se styrken og det verdifulle hos de undertrykte. I boka Ville svaner, som handler om tre kvinnegenerasjoner i Kina, forteller forfatteren Ju Chung følgende historie om de den gang nygifte foreldrene sine: Begge var kommunister. Faren hadde en ledende stilling, moren var i en mer underordnet posisjon. Rett etter seieren over Kuomintang ble de forflyttet fra en by til en annen. Som ledende kader hadde faren rett til plass i et kjøretøy. Morens rang ga henne ikke slike rettigheter. Hun måtte gå til fots i mange dager under svært strabasiøse forhold og bære sin egen opp-pakning på ryggen. Moren bar nag til faren i lang tid for dette. Det var nemlig flere av de andre ledende, mannlige kadrene som ordnet det slik at konene deres fikk plass i et kjøretøy sammen med dem.
Hvorfor oppførte forfatterens far seg slik? Han var en prinsippfast og ubestikkelig kommunist. I det gamle, kinesiske samfunnet var slekts- og vennskapsforbindelser alt. Hadde du slike forbindelser, var din lykke gjort. Et slikt samfunn avlet det vi kaller korrupsjon og nepotisme. Kommunistene ville stå for et nytt samfunn, bygd på andre prinsipper. Fordelingen av godene skulle skje etter andre kriterier enn slekt- og vennskap med de mektige. Ikke personlige forhold, men universelle rettferdsregler skulle gjelde. Dette var farens referanseramme. Han mente det var viktig å vise i praksis at kommunistene levde etter de nye prinsippene. Derfor lot han den unge kona si streve seg gjennom søla, til fots. Hun, derimot, tolket handlingene hans ut fra en annen referanseramme, nemlig kjærlighetsforholdet mellom de to. Og fra en slik referanseramme framsto handlemåten hans som kulde og mangel på omsorg.
Mora i Ville svaner tenkte slik mange kvinner gjør. Kvinner er opptatt av personlige bånd, samhørighet, mellom seg og andre. Handlingsvalgene deres styres langt på vei av konsekvensene for forholdet til konkrete andre mennesker. De spør seg automatisk: Hvilke følger får det jeg gjør for andre og forholdet mitt til dem? Denne karakteristiske kvinnemåten å forholde seg på, som kvinneforskere har kalt "omsorgsrasjonalitet" eller "relasjonsorientering", springer ut av den oppgaven de har hatt og har i samfunnet.
Det er lett å se svakhetene ved en snever omsorgsrasjonalitet som ikke omfatter mer enn det som tradisjonelt har vært sett på som kvinnens verden, nemlig hjemmet og familien. Men det er også lett å se svakhetene ved prinsipper og regler som er ute av stand til å se konkrete mennesker. Visst trenger vi prinsipper og evnen til å se de store linjene. Men er det noe vi virkelig trenger i kampen for et nytt og bedre samfunn, så er det en velutviklet evne til å se konkrete mennesker. Uhyggelig mange menneskeskjebner er blitt knust når sosialismens store planer, ideer og prinsipper skulle kjempes igjennom. Ofte har det riktignok vært slik at de som har prøvd å bygge sosialismen har stått i situasjoner der konsekvensene av alle gjennomførbare valg ville være fryktelige. Men det er også tilfelle at konkrete mennesker og deres konkrete liv har hatt en tendens til å bli svært små og betydningsløse, ved siden av de store planene og prinsippene. Og dette har åpnet for fryktelige overgrep.
Kanskje er en ny tenkemåte i ferd med å oppstå? Dagens kvinner står med ett bein i hver leir. Ved at de er blitt yrkesaktive arbeidere, er de også blitt direkte deltakere i klassekampen, de står midt i de store, samfunnsmessige motsigelsene mellom klassene. Men ved at de fortsatt er omsorgspersoner i hjemmet, er de også prega av behovslogikk og ansvarsrasjonalitet. Gjennom kombinasjonen med klassesolidariteten er behovs- og ansvarslogikken i ferd med å få en samfunnsmessig dimensjon. Og kanskje er det nettopp denne tenkemåten som peker framover, mot et sosialistisk samfunn.
Sentralt i sosialismens terminologi står begreper som klassekamp og klassefiende. Det er begreper som avspeiler en svært håndfast virkelighet. Arbeiderklassen og alle andre undertrykte må føre kamp for sine interesser, kortsiktige og langsiktige. I den kampen står de overfor en fiende. Å glemme det tjener bare de kreftene som ønsker at utbytting og undertrykking skal vare evig. Samtidig er slike begreper egnet til å skape en avstand som kan gjøre det mulig å overse at også fiender er mennesker. Dette er en svært almen mekanisme - ved å kategorisere folk på en måte som gjør dem fundamentalt annerledes enn oss sjøl, blir det lettere å bryte de vanlige normene for hvordan mennesker bør behandles. Dette har nok skjedd også i sosialismens historie, i perioder der merkelappen "klassefiende" og "imperialistisk agent" har sittet løst, med fryktelige resultater. Det er et livsviktig spørsmål, også for revolusjonære, hvordan en kan føre kamp uten å umenneskeliggjøre verken virkelige eller innbilte fiender.
Et samfunnssystem lever ikke sitt eget, abstrakte liv, det kommer til uttrykk i konkrete mennesker. Dette betyr at når en skal bekjempe klassefienden, så må en også bekjempe konkrete mennesker. Samtidig er det farlig å redusere noen til ikke-mennesker. Noen av dere har kanskje lest den mystiske forfatteren Travens fantastiske roman De hengtes revolusjon. Den handler om den grusomme undertrykkinga av de indianske slavearbeiderne på plantasjer i Mexico. Og den handler om indianernes rettferdige opprør. I en scene i boka skildrer forfatteren hvordan indianerne drar hjem til oppsynsmennene på plantasjen, oppsynsmenn som har tynt dem og mishandlet dem dag etter dag. Og hva gjør indianerne? Jo, heter det i den engelske versjonen: "They killed them and their litter." "Litter", det er et ord som vanligvis brukes om dyr, et kull med kattunger, grisunger eller hva det måtte være. Ved å bruke dette ordet, forvandler Traven ungene til oppsynsmennene til noe ikke-menneskelig, og vi reagerer ikke så mye på at indianerne ikke bare dreper plageåndene sine, men også slår ihjel barna deres.
Spontane overgrep av denne typen vil måtte forekomme når utpinte og undertrykte folk reiser seg i et rettferdig raseri mot dem som holder dem nede. Men nettopp derfor er det desto viktigere at den revolusjonære teorien, linja for kampen, i størst mulig grad setter opp et gjerde mot dette å umenneskeliggjøre motstanderne, i stedet for å la døra stå på gløtt eller i verste fall på vidt gap.
Har feminismen noe å bidra med her? Kanskje det. Jeg vil på ingen måte hevde at feminister aldri har framstilt menn som stereotype monstre med få menneskelige trekk. Jeg vil heller ikke påstå at jeg sjøl aldri har gjort det. Men på grunn av kvinneundertrykkingas karakter har det vært vanskeligere å plassere alle menn i en kategori utafor menneskeheten. Vi har måttet bekjempe mannsmakta som system og måten den har ytret seg på gjennom konkrete menn, samtidig som vi har levd med menn som fedre, kjærester, sønner, arbeids- og partikamerater. Vi har stått overfor denne dobbeltheten hele tida. Vi har måttet slåss mot mannsmakta, også når den ble utøvd av fedre, kjærester, sønner, arbeids- og partikamerater. Men det har heldigvis vært umulig å redusere mannlige mennesker til mannsmakt.
Det går ikke an å trekke en direkte parallell mellom klassekamp og kvinnekamp på dette punktet. Likevel tror jeg det er noe å lære av denne erfaringen. Mennesker kan reelt være klassefiender. Men de kan ikke reduseres til bare det. Og enda farligere blir det dersom selve ordet klassefiende blir et middel til å redusere folk til noe ikke-menneskelig, uansett hvem det blir brukt om.
Skal innflytelsen fra feminismen og kvinnebevegelsen ha mulighet til å prege det sosialistiske samfunnet, så må det stå makt bak. Og det er slett ikke noe enkelt spørsmål. Feministiske forskere opererer ofte med andre maktbegreper enn det vi er vant til. Et eksempel er ei forskergruppe ledet av nederlandske Rosi Braidotti, som på oppdrag av FN har skrevet ei bok om kvinner, miljø og utvikling. Deres oppfatning av makt er hentet fra en kjent, fransk sosiolog som heter Michel Foucault. Han ser ikke på makt som noe individer , institusjoner, klasser etc. har og utøver mot andre. Makt er overalt - innebygd i måten vi oppfatter og handler i verden på, slik at vi hele tida sjøl gjenskaper makta hvis vi ikke klarer å bryte med disse forestillings- og handlingsmønstrene. Foucault opererer med begrepet "diskurs" - som er en måte å forstå verden på som også får sosiale praktiske konsekvenser. I "diskursen" er makt og kunnskap sammenvevd - å forstå verden på en bestemt måte får praktiske konsekvenser i form av maktutøvelse. Den vestlige vitenskapen er en slik dominerende "diskurs" - et maktspråk med praktiske følger.
At bestemte maktforhold er innebygd i vår tenkemåte, i vårt verdensbilde, og at vi sjøl bidrar til å gjenskape dem, er et viktig politisk poeng etter mitt syn. Dette poenget understreker dybden i undertrykkinga, problemene med å fri seg fra den og faren for å gjenskape undertrykkinga. Det er et poeng som jeg synes er undervurdert i vår bevegelse. Men når denne maktforståelsen blir enerådende, blir det problematisk. Og det skjer hos Braidotti og co. Hovedoppgaven blir dermed ikke den praktiske kampen, men å bryte med den dominerende diskursen. Å finne opp nye ikke-undertrykkende diskurser blir kjerna i frigjøringsstrategien.
En kan få inntrykk av at forfatterne mener det er mulig å kritisere seg til en ny verden. Men ofte nytter det dessverre ikke bare å være bevæpna med en ny diskurs, en må også ha våpen. Sjøl fikk jeg for eksempel høre følgende historie da jeg for 10 år siden besøkte geriljaen på Filippinene: Ei gruppe mennesker levde av å brenne trekol. Filippinene er et land der svært mye av skogen er rasert og miljøødeleggelsene enorme. Geriljaen diskuterte problemene med å leve av å brenne ned skogen med trekolbrennerne, og prøvde å overbevise dem om at det var bedre, både for dem og skogen på lang sikt, dersom de gikk over til å dyrke jorda. Men de var jordløse, og måtte derfor okkupere noe av de store godseiernes jord. Og geriljaen måtte love å forsvare jorda deres med våpen i hand. Miljøkamp i Sør utspilles ofte i en slik virkelighet. Makt er også noe som noen har og utøver mot andre, og den politiske linja må ta hensyn til det.
Men makta sitter også i strukturer, institusjoner, organisasjonsformer, konvensjoner, tenkemåter. Når det gjelder kjønnsmakt, er ikke dette alltid like lett å få øye på, og det forandrer seg også stadig. Mange kvinneforskere er opptatt av at maktforholdet mellom kjønnene tar mer kamuflerte former i dagens Norge enn det gjorde tidligere. Vi må regne med at kamuflasjekunsten ikke vil bli glemt under sosialismen!
At kvinneinteresser skal ha makt under sosialismen, må antakelig bety mye mer enn at kvinner skal være rikelig representert i de betydningsfulle styringsorganene. Kvinneforskeren Janneke Roos har f.eks. pekt på at norske kvinner har tatt steget inn i politikken, ja, de blir til og med kvotert inn. Men kjønnskonflikten og kvinneinteressene har ikke noe organisert uttrykk i statlig og kommunalt styringsverk, noe som gjør at kvinnespørsmål lett blir usynliggjort og må kjempes fram mot den rådende strukturen. På regjeringsplan er f.eks. likestilling puttet inn i Barne- og familiedepartementet. Og det stilles sjelden spørsmål om hvordan politiske vedtak påvirker kvinnenes situasjon, det finnes ikke organiserte rutiner for det.
Organisasjoner er kjønnet, sier kvinneforskere i dag, og med det mener de at organisasjoner har innebygd noen uuttalte regler som bidrar til å opprettholde maktforholdet mellom kjønnene. Fra kvinner og ledelse til kjønn og organisasjoner heter f.eks. ei bok av to organisasjonssosiologer, Elin Kvande og Bente Rasmussen, som er opptatt av kvinneperspektivet. Med den tittelen mener de å si at før var en opptatt av hva det var for noe merkelig med kvinner som gjorde at de sjelden oppnådde å bli ledere, eller hvis de skulle bli det, så måtte det bli på en helt særegen kvinnelig, intuitiv og omsorgsfull måte, som et slags motstykke til eller et pusterom fra den "normale" lederrollen. Men, sier disse to, det er mer fornuftig å spørre: Hva er det for noe rart med organisasjoner som gjør det "unormalt" for kvinner å være ledere? Kanskje er det slett ikke slik at organisasjoner er kjønnsnøytrale, kanskje er de i virkeligheten innrettet slik at de tar det for gitt at det "normale" er å være mann.
Hvis kvinner og kvinneinteressene skal få gjennomslag under sosialismen, så må vi gå til angrep på alle kjønnete strukturer av denne typen. Uten det vil vi ikke kunne få til en grunnleggende og djuptgående revolusjon av forholdet mellom kjønnene. Og da blir det bare en ny versjon av et gammelt samfunn, ikke et virkelig nytt. Men, kjære søstre og kamerater, så smålåtne er vi ikke!
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
