Dette er ei innledning som ble holdt på Rød Sommerleir på Strand leirsted i juli 2003. Den ble laget av AKPs kvinneutvalg. Astrid Melheim og Turid Kjernlie holdt innledninga for kvinneutvalget. Vi har lyst til å diskutere med flere. Vi kunne ha jobba mye mer med denne teksten, vi kunne ha tatt med flere områder av kampen. Organisering. Kvinner i mange ulike situasjoner i samfunnet. Klasseskiller mellom kvinner. Det er mye mer. Men vi har altså valgt, denne gangen, å sette en lyskaster på det vi oppfatter som viktige eksempler på en patriarkalsk offensiv mot kvinnene og kvinnekampen.
Ta gjerne kontakt med oss! Vi lager nå en ny kvinnepolitisk studiesirkel! Vil du ha den? Vil du være med på studiesirkel hvis vi også er der du bor?
Vil du abonnere på gratisavisa vår? Den heter akp.no og kommer en gang i måneden.
Vil du se hjemmesida vår, www.akp.no? Der er det virkelig mye kvinnepolitisk stoff - til og med bøker!
Ta kontakt! akp@akp.no - www.akp.no - 22 98 90 60
Hilsen Arbeidernes kommunistparti (AKP)
Turid Kjernlie, kvinnepolitisk leder
Jorun Gulbrandsen, leder
Det er for å gjøre kvinnebevegelsen, kvinner i fagforeningene, alle jenter og kvinner bedre forberedt på å kunne slåss mot det som venter. Og for at vi ikke skal la oss lure.
Men før vi starter med disse punktene vil vi kort si hva vi mener når vi bruker begrepet "patriarkatet".
Med patriarkat mener vi mannsherredømme, mannsrett, mannens førsterett, eller samfunnsstrukturer med mannsdominans. Vi kommer ikke til å gå inn på ulike teorier om patriarkatet. Vårt ståsted er at kvinner undertrykkes både av det kapitalistiske systemet og det patriarkalske systemet. Fokuset for denne innledningen er å prøve å identifisere det patriarkalske systemet i Norge i dag.
Hvis bruken av patriarkatbegrepet virker fremmedgjørende så er det nok et lite egnet begrep. Men vi tror at i betydningen mannsherredømme, mannsmakt, vil dette begrepet hjelpe oss til å se mer nyansert på motkreftene kvinnekampen har. Vi tror det er unødvendig å si at et patriarkalsk samfunn og et patriarkat ikke innebærer at hver enkelt mann er en patriark. (Men nå har vi nå sagt det, da).
I arbeidsløshetstider pleier menn å gå foran kvinner i jobbkøen. Ser vi det i dag?
Tradisjonelt har menn slåss mot kvinners rett til lønnsarbeid i slike tider. Ser vi det i dag? Eller ser vi andre måter hvor kvinner "går først" - ut av arbeidslivet?
Vi spør og spør og spør. Og har ikke alle svar. Men er ivrige etter å få en diskusjon.
Det kan hende kvinner har fordel av å se at det er både kapitalismen og mannsretten de slåss mot, ved å sette navn på begge, kjenne dem igjen og snakke om de felles erfaringene med dem. Fordi det har vært lite snakk i den revolusjonære bevegelsen om patriarkatet i flere år, vil vi snakke om det.
Kjersti Ericsson avslutter boka Kjønnsspillet med ordene: "Dette kan virke som ei pessimistisk bok. Den handler ikke om at verden går framover skritt for skritt, om at rettferdighet og likeverd stadig vinner terreng. Tvert imot handler den om hvordan gamle mønstre stadig overlever i nye forkledninger, om hvordan vi ofte går bak ryggen på oss sjøl og motarbeider våre egne mål." (Ericsson 1992, side 164.)
Vi syns disse orda passer godt som ei innledning til det vi skal snakke om. Historisk utvikling eller forandringsarbeid er ikke prega av ei rett linje som peker fram og opp. Gang på gang har historia vist oss at kvinners kamp har ført til viktige delseire, men at mange av disse seirene undergraves gjennom at makta iverksetter mottiltak. Vi velger å kalle denne makta mannsmakta eller patriarkatet. For at dette skal være nyttige begreper må vi prøve å identifisere nærmere hvordan denne mannsmakta eller patriarkatet ser ut i dag. Hva slags innflytelse har den, hvor ser vi den, og hvem utøver den?
Vi skal ta for oss fem områder:
Eller sagt på en annen måte: Vi skal gå inn i forskjellige skap:
I AKPs partiprogram står det (punkt 1.5.8):
Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir undertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket ei rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirkning på sjøloppfatningen og verdensbildet deres. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.
Vi er enig i det som sies her. Menn gis en rekke materielle fordeler, en rekke sosiale fordeler, og en rekke psykologiske fordeler. Derfor tenker de annerledes om seg sjøl, om verden og ikke minst om seg sjøl i verden. Dette er en annen måte å omtale patriarkatet på.
I tittelen til denne innledninga heter det: "Inn i skapet?" Det er et ett skap vi som kvinner gjerne skulle hatt større tilgang til, og det er pengeskapet. Det forventes at kvinner skal sette pris på mange typer skap, - ekteskap, moderskap, klesskap, toalettskap, men pengeskapet hører liksom ikke til den kvinnelige sfæren. Vi syns dette er det viktigste skapet for kvinner. Økonomisk sjølstendighet er en forutsetning for både likestilling og kvinnefrigjøring.
De siste 20 åra har kvinners yrkesaktivitet økt fra å ligge 23 prosentpoeng under menns yrkesaktivitet til i dag ligge 7 prosentpoeng under. Tall fra første kvartal i år viser at 69 prosent av kvinnene i alderen 16-74 år var med i arbeidsstyrken, mot 76 prosent av mennene.
Den økte yrkesaktiviteten blant kvinner har ført til at det for unge jenter er sjølsagt å tenke seg ei framtid der yrkesaktivitet og sjølforsørging naturlig hører med. De aller fleste unge jenter i dag tenker at de skal ha arbeid, og ikke bare arbeide mens de venter på å gifte seg og få barn, slik en vanlig holdning på 1950- og 60-tallet var.
Likevel er mange kvinner mer eller mindre forsørget av menn.
I gjennomsnitt tjener menn kr 88.300 mer enn kvinner, og gapet har økt med 4.900 kr siden 1998. 9 prosent av kvinner med lønnsinntekt tjener mer enn 300.000 kr. Av mennene er det 33 prosent av dem med lønnsinntekt som tjener over 300.000.
En viktig grunn til at kvinners inntekt er mye mindre enn menns er kvinners deltidsarbeid. Men obs! Dette er ikke hele forklaringa på inntektsforskjellen mellom kjønnene. (Heltidsarbeidende kvinner har i snitt ca. 85 prosent av menns lønn.) Deltid gir mindre penger, så et viktig mål for oss må være at kvinner ser på heltidsjobb som like sjølsagt som det å skulle være yrkesaktiv. Her får vi lite hjelp fra makthaverne i Norge. Regjering, Storting og kapitalmakta trekker den motsatte veien. Vi drister oss også til å identifisere disse kreftene som patriarkatet.
|
At kvinnene har gått ut i lønna arbeid, og at unge jenter ser det som sjølsagt å skulle ha en jobb og være sjølforsørga, er en stor seier for kvinnekampen. Tåles denne seieren, eller vil noen/patriarkatet ha revansj?
Vi syns vi ser tydelig tegn på det siste.
Vi ser:
Noen av disse punktene handler om svekking av kvinners stilling i arbeidslivet. Andre handler om en tydeligere mannsprofil på velferdsstatens ytelser. Men de fører til det samme: å gjøre kvinner fattigere og dermed mer avhengig av menns forsørging.
Vi skal ikke gå inn på alle de nevnte punktene, men vi skal se litt nærmere på svekkinga av gravides stilling i arbeidslivet og kontantstøtteordninga før vi går over til å snakke om familien.
Likestillingsloven forbyr forskjellsbehandlinga på grunn av graviditet, amming og bruk av permisjonsrettigheter som er forbeholdt det ene kjønn. En arbeidsgiver kan heller ikke legge vekt på graviditet eller amming ved ansettelse. I endringene av likestillingsloven som ble gjort for ett år siden ble det gjort omformuleringer og en skjerping av forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av graviditet. Bakgrunnen for denne skjerpinga var mange eksempler på at gravide mista jobben, eller ikke fikk den jobben de søkte på. Likestillingsombudet rapporterte om mange saker:
Mange av kvinnene som har fått behandlet saker hos likestillingsombudet, var i "vikarjobb" og hadde hatt jobben lenge. Det er helt klart at mange kvinner mister arbeidet sitt på grunn av graviditet og fødsel selv om det ikke er lovlig. Arbeidsgivere omgår loven fordi de lar folk gå i korte tidsbegrensa midlertidige stillinger, "engasjementer", og lar dem være selvstendige næringsdrivende i stedet for å ansette dem.
Vikariater og sesongarbeid er ikke noe nytt. Men det er en utvikling i retning av at faste jobber gjøres av folk med korte kontrakter slik at bedriften kan kvitte seg med dem på kort varsel. På mange arbeidsplasser går kvinner på slike kontrakter år etter år.
Dette rammer både kvinner og menn. Men kvinner rammes hardere enn menn. Kvinner mister lettere jobben - fordi de blir gravide. Når bedriften reduserer antallet ansatte, er det tilfeldigvis den gravide som ikke passer. Ingen behøver å si at det er graviditeten som er årsaken. Hun får bare ikke en ny periode.
Kvinner jobber. Mange kvinner forsørger seg sjøl, de forsørger barn, aleine eller sammen med andre. Når kvinner sies opp på grunn av at de føder de barna som samfunnet trenger, kan det bety en økonomisk katastrofe. Arbeidsgiverne har klart å uthule kraftig de absolutte og lovbeskytta rettighetene som kvinner har hatt og har: Svangerskapspermisjon med lønn og jobben tilbake etterpå.
Å få barn for menn og å få barn for kvinner tror vi får helt forskjellige konsekvenser og helt forskjellig betydning.
For kvinner betyr det at du plutselig har fått helt andre rammer som styrer livet ditt. Nå skal du få hverdagen til å gå i hop med barnehage/barnepass.
Barn blir syke, og barnehagen ringer far som ringer mor som kommer og henter barnet. Alt det synlige og usynlige hus- og omsorgsarbeidet tar på et slags vis styringa over hverdagen din - alt må snos rundt det.
Og det forventes av andre og av deg sjøl at dette er ditt ansvar - det er din skam om du ikke klarer det, eller gjør det dårlig. Og du kan sole deg i glansen av suksess hvis du lykkes.
Men for de fleste menn trenger ikke det å få barn bety annet enn at du får et høyt elsket barn som du selvfølgelig bryr deg om, men som ikke på noe vis setter mer rammer for livet ditt enn du sjøl vil.
Ingen mann får sitt liv målt opp mot hvordan barn og hushold skjøttes.
Han kan delta mye eller lite, han kan være snill og flink mann som får mye ros og åtgaum fordi han hjelper til hjemme, eller han kan være en som ikke gjør noe særlig med husets sysler - og da får han verken det ene eller andre - han er vel i grunnen helt vanlig.
I dag har vi 42 ukers svangerskapspermisjon med full lønn (52 uker hvis du vil/kan velge 80 prosent lønn) som i all hovedsak tas ut av kvinner. 82 prosent av menn benytter seg av fedrepermisjon som er fire uker. 11 prosent av mennene tar mer enn de fire ukene som bare er forbeholdt far.
At kvinner tar ut så mye lenger permisjon enn menn, fører til at kjønnsdelinga av arbeidet lett blir slik at mor tar hovedansvaret for hjem og barn, og far tar hovedansvar for penger og forsørging. Kjønnsrollene forsterkes på denne måten fra dag 1 etter at barnet er født. Lengre svangerskapspermisjoner for kvinner mener vi vil sementere ei slik arbeidsdeling mellom kvinner og menn.
Kontantstøtta forsterker denne utviklinga. Sjøl om kontantstøtta nå skal økes til 3.657 kroner per måned, er det ikke noe å leve av. Regjeringa sier at hensikten med kontantstøtta er at den skal gi avlastning til en stressa småbarnsfamilie og mulighet for familien til å være mer hjemme med barna når de er små.
Med dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er det ikke noen overraskelse at av de som velger å bruke kontantstøtta og være hjemme, er det mor som gjør det. Men langt de fleste velger å ha dagmamma for barnet og kanskje jobbe redusert.
Kontantstøtteordninga har til nå ikke ført til store endringer av kvinners yrkesaktivitet, men ordninga fører til en dårligere barnehageutbygging til de minste ungene. Dette gjør i sin tur det vanskelig for mange kvinner å unngå lange avbrudd i yrkesaktiviteten når de får barn. Det er fare for at de i lange perioder blir stående helt eller delvis utenfor arbeidslivet.
Kvinner med utenlandsk bakgrunn møter naturligvis de samme utstøtingsmekanismene. Men har i tillegg rasismen i det norske samfunnet å stri med. Både den strukturelle statlige rasismen og enkeltmenneskers fordommer. En undervurdering av kvinnenes kompetanse strenger mange kvinner ute fra arbeidslivet. Dette er en sak fagforeningene burde ta et virkelig tak i!
Når kvinnebevegelsen og kvinnefagforeninger har slåss, og en del fortsatt slåss for sekstimers normalarbeidsdag, heving av kvinnelønna og gode barnehagetilbud til alle unger, er det fordi dette er vilkår for kvinners deltakelse i arbeid og samfunnsliv.
Det handler ikke bare om et bedre liv for den enkelte kvinne med små barn, men det handler om store samfunnsmessige endringer av kvinners rolle.
En slik endring vil få konsekvenser for mannsherredømmet, og være en trussel for patriarkatet. I så fall vil denne kampen ha motkrefter som strekker seg langt utafor det kapitalistiske maktapparatet. Hvordan ser det ut i fagbevegelsen? Mange fagforeninger har droppet sekstimersdagskravet, unge medlemmer i Norsk Sykepleierforbund sier de er mot å snakke om kvinnelønn, kvinnekrav, kvinneperspektiv osv. Det er som vi ser det en motoffensiv mot nødvendige krav som vil styrke kvinners stilling også der. Det er liksom ikke in å være kvinne!
Antall inngåtte ekteskap var færre i 2001 enn i 2000 og 1999, og det kan derfor synes som et paradoks at media en stund har beskrevet ekteskap, store bryllup og barnefødsler som en ny trend blant unge.
Det er krefter som forsøker å relansere ekteskapet og kjernefamilien, og det er deres propaganda vi nå utsettes for. Både kapitalismen og patriarkatet er tjent med en styrking av familien, og den primære målgruppa for propagandaen deres er kvinner. Brud med stor B blir forsøkt gjort til noe attraktivt for jenter/kvinner. Hvorfor?
Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige. Familien har også ansvaret for det private arbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Mat, hvile, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.
Opp mot denne forståelsen av familien kan vi i regjeringas familiemelding lese: "Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet - den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap og den beste ramme rundt barns oppvekst." (Stortingsmelding nr 29, 2002-2003, side 5.)
At regjeringa og vi ser ulikt på hva familien er, er ikke overraskende, men vi møter den samme ideologien fra mange hold. Familien forsøkes fremstilt som en frivillig valgt samlivsform. En samlivsform som velges av så mange fordi den er den beste til å ivareta kjærlighetsbehov, omsorgsbehov, trygghet og stabilitet. Dette er en form for sukkerspinn rundt det faktum at familien er et hinder for kvinnefrigjøring. Familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. For bare med en slik ideologi og romantisering av familien kan den framstå som attraktiv for jenter og kvinner.
Hvis ikke kvinnene tok ansvar for omsorgsoppgavene helt frivillig og gratis måtte enten det offentlige ta det ansvaret, eller vi måtte ha lønn som kunne dekke kjøp av disse oppgavene.
Tidsnyttingsstudier viser at kvinner bruker noe mindre tid på husholdsarbeid (husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, kjøp av varer/tjenester, annet husholdsarbeid og reiser i samband med husholdsarbeid) i dag enn for tretti år siden, men menn bruker ikke tilsvarende mer.
| Kvinner | Menn | |
| 1971 | 5,9 timer | 2,2 timer |
| 1980 | 4,8 timer | 2,4 timer |
| 1990 | 4,4 timer | 2,6 timer |
| 2000 | 3,9 timer | 2,7 timer |
(Statistisk sentralbyrå 2002)
Hvis vi istedenfor husholdsarbeid ser på husarbeid, så bruker menn 51 minutter per dag, mens kvinner bruker 1 time og 59 minutter.
Denne forskjellen som i løpet av ei uke utgjør nærmere 9 timer (8 timer og 56 minutter), tydeliggjør den kjønnsdelte arbeidsdelinga i familien.
Vi ønsker oss et samfunn der hvert individ er økonomisk sjølstendig, der hus- og omsorgsarbeidet er organisert kollektivt, og der relasjoner mellom mennesker ikke er knytta til økonomisk forsørging. Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige vilkår. Hvis ikke familien var en økonomisk grunnenhet, hva slags samlivsformer ville vi da velge, hva slags kjærlighetsforhold ville vi utvikle, - og til hvem?
I dag er "den ekte kjærligheten" knytta til, og forbeholdt den andre voksenpersonen i familien. Vennskapsforhold er liksom ikke av samme verdi, og vår lojalitet er først og fremst forbeholdt den andre voksne innafor familien. Vi kan snakke om kjærlighet til barn, men å snakke om kjærlighetsforhold til venner er uvanlig. Kjærlighet mellom venner blir ikke sett på som like betydningsfull, den er ikke like "ekte" og forpliktende som den kjærligheten som er knytta til forsørgersystemet. Kanskje vi burde tenke helt annerledes om ekthet.
Menn har mange personlige privilegier å miste ved oppløsning av familien som forsørgersystem. Menn er vant med fra de er små at de er hovedpersoner ikke bare i eget liv, men alles liv. De får omsorg, noen ordner de sosiale relasjonene, noen er limet som holder familie og venner sammen og skaper trivsel og hygge. Disse noen er damer. Menn har kort og godt koner og mødre som tilrettelegger for dem.
I følge en MMI-undersøkelse om lykke, som var førstesideoppslag i slutten av juni i år, så var skilte menn de mest misfornøyde. Det må vel være fordi de får mye i familien som de ikke klarer å ordne på egen hånd. De er jo vant til at noen (mor - kone) ordner det meste. Er det da i menns interesser å oppløse familien. Vi mener sjølsagt ja, men samtidig understreker vi at oppløsning av familien som økonomisk grunnenhet i samfunnet er en trussel mot patriarkatet. Derfor ser vi nå en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rollen familien spiller.
Forsørgerpremisset er nå lagt tungt inn i tenkninga om kvinner med utenlandsk bakgrunn. Fra før har vi den kvinneundertrykkende regelen som sier at kvinner ikke har sjølstendig status ved skilsmisse (hvis skilsmissen skjer før de tre årene er gått før de har permanent oppholdstillatelse.) Nå er det flere, både SV og FrP, som går inn for å sette aldersgrenser og strengere krav til forsørgelsesplikt ved ekteskap, hvis det er snakk om å gifte seg med utlending. Dette er virkelig patriarkalske holdninger satt i system.
Familiens sosiale rolle har blitt et viktig område for propaganda. I april i år kom regjeringas familiemelding der det uttrykkes bekymring over at utviklingstendensen er at færre gifter seg. Det var færre som giftet seg i 2001 enn i 2000 og 1999. I september 2003 skriver Aftenposten: "En romantisk bryllupsvind feier friskt over Norge." Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antall inngåtte ekteskap har økt i 2002, og ikke siden midten av 1970-tallet har tallet vært høyere. Er det propagandaen som har virket? Samtidig viser statistikken en økning i antall skilsmisser og samlivsbrudd. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet nå. I familiemeldinga stiller man dermed spørsmålet "Er det for enkelt å skille seg?"
Vi tror det er helt andre spørsmål man burde stille seg!
De siste tre åra har det også vært nedgang i antall fødte. I 2002 var fruktbarhetstallet 1,75. Alderen på førstegangsfødende stiger fortsatt, og var i 2002 27,7 år (Statistisk sentralbyrå 2003). Noen syns dette er ei bekymringsfull utvikling. Så nå skrives det og snakkes det om familiens og ekteskapets fortreffelighet som om dette er det hotteste valget for unge mennesker. Ut fra Narvesens utvalg av brudemagasiner, utdrikningslagenes fornya popularitet, store bryllup, og lite kritiske røster kan man bli lurt til å tro at det faktisk er flere som velger å gifte seg. Det er ikke det, men den ideologiske offensiven har startet. I tillegg til offensiven med fokus på det romantiske mellom de voksne, så følges det på med utsagn der barnas behov sies å være best ivaretatt i familien, og spesielt i ekteskapet.
Et lite sitat fra den ferske familiemeldinga: "... erfaring viser at ekteskapet gir den beste og mest stabile ramme rundt barns oppvekst. Når friheten for voksne og tryggheten for barna kolliderer, bør barnas beste ha forkjørsrett." (Stortingsmelding nr 29, 2002-2003, side 6.) Med andre ord: Hvis de voksne ønsker å prøve andre samlivsformer, så gjør de det på barnas bekostning. Dette er argumenter kvinner har hørt i mange sammenhenger. "Kvinnekamp går utover barna." Det er ikke bare en usann påstand, den er i tillegg et slag under beltestedet. Det er lett å ramme kvinner gjennom å si at de gjør ting som går utover barna. For mødre vil barnas beste.
I Dagblad-artikkelen om MMIs undersøkelse om hva som gjør kvinner og menn lykkelige, så uttaler en kvinne: "Mange jenter på min alder (30 år) har ikke familie og barn. Kanskje har de prioritert karriere. Jeg misunner dem ikke. Singel resten av livet må være det aller verste." Dette utsagnet syns vi illustrerer at familien er et trangt sted å være for kvinner.
Mange lever uten fast kjæreste deler eller hele livet, men det blir sett på som litt mindreverdig. Du har ikke lyktes, sjøl om du sjøl syns du har det fint. Sex og singelliv er en tv-serie som handler om jenter som har gode jobber, og hverandre som venner. Men fokuset er på jakten etter "mannen i livet". Sterke jenter som burde kunne leve gode liv, men mannen mangler. Budskapet til unge jenter er tydelig i denne og liknende serier. Lykken er knytta til mann, barn og familie.
Et godt samfunn for barn tar ansvaret for at alle skal ha det like bra, uavhengig av hvor de bor og hvilken samfunnsklasse de tilhører.
Det lar seg sjølsagt ikke gjennomføre fullt ut i et klassesamfunn. Likevel har det stor betydning for barn flest at det er en gratis, god folkeskole for alle, gratis helsetjeneste, gode boliger, trygge uteområder og økonomisk støtte i form av barnetrygd fra staten. I Norge har en slik tankegang vært nokså rådende.
I dag endres denne linja dramatisk og fort. Det skjer en rask privatisering av levekårene for barn. De velstående kjøper et "godt liv" til barna. Klasseskillene mellom barn øker. Barns levekår blir mer prisgitt de tilfeldighetene som har gjort hvem de har fått som foreldre, - "blodets bånd" er blitt viktigere.
I de siste to-tre årene har vi merket stadig større krav til foreldre. Dette fører til at mange har sine egne barn som prosjektet i sitt liv. De utsletter sine egne behov, kjører barn til aktiviteter hele uka, hele året, helgene. Alt for å sikre barnet en optimal oppvekst som i sin tur skal sikre et vellykket voksenliv. Dagsavisen 7. januar 2003: "I løpet av det siste tiåret har antallet omsorgsreiser, hvor formålet er å følge og hente andre, steget kraftig, viser ny rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI). Og den som oftest setter seg bak rattet når ungene eller andre familiemedlemmer trenger skyss, er altså mor."
Hva gjør dette med utslitte barn? Det er ikke noe mål å gi de fattige penger, slik at også deres barn skal oppleve samme stress! Hva det gjør med utslitte foreldre, vil kanskje ikke vise seg. Men dyrt er det. Enslige foreldre og andre med dårlig råd har ikke sjanser til å følge med på karusellen, om de ville. Og det er lett å ville det når en stadig får høre at dårlige skoleresultater og narkotikamisbruk skyldes at foreldre bruker for lite tid og ressurser på å følge opp barna.
Det ene opphavet til økte klasseskiller er strukturendringer: Kapitalismens økonomiske behov for å svekke de offentlige, gratis fellesgodene vi får over skatteseddelen, slik at vi i stedet skal betale for tjenestene som varer.
Det andre opphavet er en middelklasse med kjøpekraft. Det er de som vil betale penger når barna deres skal gå på skolen. De vil betale forsikringer mot det meste. Styrking av familieansvaret har altså et klasseinnhold som passer inn og er et resultat av en økonomiske offensiv for at markedet skal bestemme stadig mer. Med økte klasseskiller barn imellom som resultat.
(I vinter hadde AKPs avis akp.no et intervju med Eli Aaby om reproduksjonsteknologi. Det klipper vi inn her:)
Vi hører mye om reprodusjonsteknologi for tiden. akp.no har snakket med Eli Aaby om hva dette er, og hvilke følger det får for kampen for kvinnefrigjøring.
- Hva tenker du på med betegnelsen reproduksjonsteknologi?
Aaby: Dette er en samlebetegnelse på befruktning av egget utenfor livmora som kalles in vitro-fertilisering (IVF), inseminasjon, og ICSI som er innføring av sædcelle i et egg utenfor kroppen.
- Hvorfor er du skeptisk til denne teknologien?
Aaby: Først og fremst fordi dette overhode ikke skjer på kvinners premisser. Under dekke av å ville hjelpe ufrivillig barnløse, utsetter ivrige forskere kvinner for til dels eksperimentell behandling. Etter hvert som det kan vises til bedre resultater blir metodene mer og mer tilgjengelig og presset på kvinner om å føde økes. Kvinner i vesten utsettes for et fødepress som ingen tidligere generasjoner har sett maken til. NOU 13, 1999 om kvinnehelse viser at ingen tidligere generasjoner har hatt en så stor andel av kvinner som har født som nå.
- Hvordan fører mer tilgjengelig teknologi til økt fødepress?
Aaby: Før var det sånn at når en kvinne ikke fikk barn, måtte det godtas, av henne og av omgivelsene. Nå er det et press på kvinner om å prøve alt for å føde såkalte egne barn. Og har kvinnen valgt en mann som ikke har god nok sæd til å befrukte henne, tar legen sædcellen bokstavelig talt i halen og dytter den inn. Altså finnes det ikke lenger noen god grunn til ikke å føde sin manns "virkelig ekte" barn.
- På hvilken måte mener du at eggdonasjon eller sæddonasjon styrker kravet om "egne" barn?
Aaby: Tidligere kunne de som ikke fikk "egne" barn ta seg av barn født av andre gjennom adopsjon, fosterbarn og stebarn, og det var - og er - akseptert. Men nå når mulighetene er der til at i hvert fall den ene kan bli biologisk forelder, får ideene om viktigheten av blodets bånd, og det å kjenne sitt eget biologiske opphav, næring. Dette styrker et syn på mennesker/barn som slektas eiendom. "Noe av oss føres videre."
- Denne teknologien er her og den brukes - hvordan synes du kvinnebevegelsen skal forholde seg til den?
Aaby: Det er litt som med kirka, jeg er mot den, men når den først finnes, så får vi i hvert fall også ha kvinner og homofile som prester. Jeg skulle ønske det hadde gått an å stoppe kunstig befruktning og heller utvikle flere måter å realisere livene på enn tilnærmet ensidig vektlegging av foreldreskap, og særlig morskap. Men det går nok ikke, derfor mener jeg at teknologien skal være tilgjengelig for alle. Rike, gifte heterofile skal ikke ha særfordeler foran andre kvinner.
- Tror du at denne teknologien kan brukes til noe positivt, f.eks under helt andre samfunnsforhold?
Aaby: Jeg har vanskelig for å tenke meg det. Grunnen til at det ikke går an å få slutt på dette nå er to ting: Det ene er alle dem som ønsker seg barn og som er villig til å gå igjennom ild og vann for å få ønsket sitt oppfylt. Det andre er de sterke kommersielle mulighetene som ligger i markedet. Og bak ligger patriarkatet og lurer med krav om ekte blodsbånd. Jeg ønsker meg et samfunn hvor kommersielle aktører ikke spiller noen rolle, og hvor menneskene kan få oppfylt sine behov for å gi og få omsorg i mye videre rammer enn slektsbånd setter.
Forslaget om tvungen delt omsorg, eller kalt ved dets rette navn "boplikt for barn" var kanskje det første forslaget som her i landet satte fokus på farsmakta i betydningen å gi rettigheter til far som samtidig fratar mor (og barn) rettigheter. Senere har det blitt flere. Den nye barneloven med de nye bidragsreglene og utvida fokus på biologisk farskap er et eksempel. Regjeringas familiemelding som er gjennomsyret av holdningen om mer makt til far, er et annet.
Vi er for en endring av farsrollen, og vi er for et lovverk som ivaretar mødre og fedres rettgheter. Men vi vil slåss mot den ideologien som vil øke farsmakta og samtidig svekke kvinners innflytelse og rettigheter. Dette er en kvinnefiendtlig ideologi som når den får fritt utløp viser sin iboende kvinneforakt. Noen eksempler:
Mannsforsker Jørgen Lorentzen skriver i Klassekampen 24. juni i år at for fedre som ønsker å realisere et nærværende farskap så kan partneren være en like viktig motstander som arbeidslivet i kampen om rettighetene. Vi lurer på om han mener at det er kvinners skyld at menn ikke er nærværende fedre?
Forsker Runar Døving skriver i artikkelen "Vaffelhjerter i kjærlighetens navn" om det han kaller kvinners hjemlige makt. Han mener at kunnskap om gode og billige kjøp, og ikke minst hvor det lønner seg å handle, synes å være kunnskap som alle kvinner er opptatt av, på tvers av familiens økonomiske nivå. Denne kunnskapen mener han erverves i et raskt tempo gjennom utveksling med andre kvinner på bussen eller på bilturen på vei til Sverige for å handle. Denne beskrivelsen syns vi vitner om forakt gjennom latterliggjøring og fordumming av kvinner. Sjølsagt skjønner vi at kvinner får kompetanse på innkjøp fordi de gjør det mest og snakker mest med andre som gjør det samme. Og vi vet godt at enkelte kvinner vil ha ting vasket akkurat slik de sjøl gjør det. Men hovedsaken, det viktigste, er at kvinner blir satt i en situasjon i familien som det er vanskelig å komme ut av, sjøl om mange vil akkurat det. Det aller mest vanlige er å høre fra kvinner at de virkelig ønsker at andre, mannen, tar sin del, ikke at de tviholder på alt arbeidet sjøl for å ha stor makt.
Videre sier Døving at konsekvensene av kvinners hjemlige makt viser seg på to områder: Lovendringer har gått i favør av kvinners kontroll over barna. Barnelov, abortlov og skilsmisselov er eksempler han trekker fram. Den andre konsekvensen er at kvinnene kommer best ut på en rekke andre områder: De opprettholder flest sosial relasjoner etter samlivsbrudd, de lever lengre, drikker mindre og begår sjeldnere selvmord. Dette mener han tyder på at kvinner behersker samfunnet bedre, og at dette gir dem en makt som blir oversett. Men er det virkelig makt det er snakk om?
Disse to eksemplene omhandler to mannlige forskere som vel av de fleste regnes som relativt seriøse. I tillegg til slike ytringer har vi for tida mange ytringer av mindre seriøs art som fremstiller kvinner som hinderet for menns kontakt med barn, ja for menns utfoldelse i det hele tatt, - derfor må kvinnene nå settes på plass. Noen som kaller seg "Familievern for menn" krever for eksempel abortveto for menn innafor ekteskapet. Den mer kjente Foreningen 2 foreldre har konsekvent tatt rollen som en organisasjon som vil styrke farsmakta.
Daglig leder (Per Christian Dotterud) i Reform ressurssenter for menn uttaler til Dagbladet: "Menn definerer seg ikke ut fra kjønn, slik mange kvinner gjør. Menn er mer opptatt av egen situasjon og sine egne personlige problemer. Som at dagens kvinner kan velge bort menn i livene sine. Kvinner er ikke avhengig av oss på samme måte som før. Det er noe som skremmer. Klart dette er vanskelig for menn." (Dagbladet 1. juni 2003.)
Vi tror det er rett at menn ikke definerer seg ut fra kjønn. I patriarkatet er menn mennesket, og kvinner er kjønn. Vi ser det allerede i barnehagen. Jentelus er noe helt annerledes forferdelig enn guttelus. For jenter å få guttekopp er i grunnen helt greit, for gutter å få jentekopp er en katastrofe. For gutter smitter det annenrangs ved jenter over, for jenter smitter det førsterangs over - og det er jo ikke farlig.
Kvinner tar alle mannsjobber, det gir status. Menn tar ikke kvinnejobber, det trekker dem ned. Kvinner kler seg i mannsklær, det er ikke latterlig. Menn kler seg ikke i kvinneklær, det er mer enn latterlig, da deltar de i et dårlig revynummer eller er transer.
I samme Dagblad-artikkel som vi viste til tidligere, siteres en av platearbeiderne på Herøya: "Kvinnekampen som var, den var rettferdig, men å fortsette likestillingen blir feil. Nå må vi se på forholdet mellom menn og kvinner på andre områder." Hva disse andre områdene er utdypes ikke mer i artikkelen. Men et område som patriarkatet gjennom "farsbevegelsen" har definert som revansjområde er foreldreskapet.
Internasjonalt snakker man om en Fatherhood Movement eller Dads movement. Det er ikke en progressiv bevegelse som slåss for en ny farsrolle, men en bevegelse som vil øke og utvide menns makt over kvinner. Organisasjonene innafor denne bevegelsen har som utgangspunkt at kvinner har for stor makt over familie og barn, og at lovverket diskriminerer menn ved et samlivsbrudd. Som Fathers-4-justice i England sier på sitt nettsted: "If we tolerate this, then our children will be next." Her er et nennsomt uvalg av kravene fra den internasjonale, litt brokete "farsbevegelsen":
Million Dads March, som har sitt utspring i USA, men med forgreininger i Europa sier at bevegelsen har tre store fiender: 1) skilsmisseindustrien, 2) militante feminister, 3) oss selv (på grunn av uvirksomhet og innbyrdes strid). Som mange andre organisasjoner innafor "farsbevegelsen" påberoper de seg å handle i Guds navn.
Et lysark som illusterer hva Millions Dads March:
Sjøl om mye av den internasjonale farsbevegelsen er langt mer ultrakonservativ enn de norske organisasjonene som slåss for økt farsmakt, så syns vi det er nødvendig å ha det internasjonale perspektivet klart for oss når vi vurderer utspillene fra for eksempel Foreningen 2 foreldre.
Den nye barneloven som trådte i kraft 1. april i år gir rett til å kreve farskap fastslått gjennom DNA-testing. Dette gjelder også gamle saker der det har vært avsagt dom tidligere. Likeså kan menn som mener de er far til et barn, kreve å få dette testet. Aftenposten 6. juli 2003 skriver: "I forskningen hevdes det at for mellom tre til ti prosent av barn som fødes i norske ekteskap, er "far" neppe den biologiske far." Hva så, spør vi. For hvem og på hvilken måte er dette et problem?
Vektlegginga av biologisk foreldreskap slik det kommer til uttrykk gjennom barneloven, stiller krav til barn om at de skal måtte leve med et bytte av far. Fra barnets perspektiv vil en DNA-test som viser en annen biologisk far enn den faren man har hatt i kanskje 10-12 år oppleves som et stort svik. Du velges vekk som datteren/sønnen til faren din. I alt snakket om "barns beste" og at kvinnene nå må sette barna foran kvinnekampen, er det i dette tilfelle lite snakk om hva som er best for barnet.
I vinter skreiv AKPs avis akp.no om dette. Vi sakser:
"I noen land skal ikke kvinner ha kontakt med andre menn enn sin nære familie og etter hvert sin ektemann. Kvinnen låses inne, for å si det enkelt. Det skal ikke være tvil om hvem som er far til barna. Patriarkatet rår.
I Norge brukes teknologi og staten for å sørge for det samme. Samfunnet går inn på vegne av mennene for å overprøve kvinnens rett til å si hvem som er far til barnet. I ettertid. Patriarkatet rår.
Barneloven ble endra i desember 2002. Foreningen 2 foreldre og Fremskrittspartiet har jobba lenge for det.
Nå: "Barnet, kvar av foreldra og tredjemann som meiner han er far til eit barn som allereide har ein far kan alltid reise sak for domstolane om farskap." Barneloven er endret for å styrke mannens rettigheter overfor mor og barn. Nå kan en mann som tror han er far, få DNA-test uten mors samtykke, og den tidligere treårsfristen er fjerna. Hvis det viser seg at han er den biologiske far, kan han altså kreve å bli den juridiske og sosiale far også. Uavhengig av hva mor og barn måtte synes om saken.
Barnet får jo en ny far ...
Men hvis barnet mister den han trodde var far, så får han jo en ny far - en biologisk! Slik er det forklart så fint i Odelstingsproposisjon nr 93, 2001-2002:
"Dersom en endringssak fører til at barnet får en annen juridisk far, vil dette kunne få store praktiske konsekvenser for barnets daglige liv. En juridisk far kan gå til sak for å få del i foreldrebeføyelser over barnet. Dette betyr at han vil kunne få fastsatt samvær og eventuelt få del i foreldreansvaret. Den tidligere juridiske far mister alle rettigheter i forhold til barnet, samtidig som barnet mister alle rettigheter i forhold til ham. Dersom farskapssaken fører til et samlivsbrudd mellom mor og den som har vært barnets juridiske far, kan barnet miste kontakten med den mannen som har vært juridisk og sosial far for barnet. Barnet vil imidlertid kunne få opprettet kontakt med den som er barnets biologiske far."
Det er moderne å mene at biologi betyr alt. En mann hvis sæd viser seg å ha bidratt til et barn, har rettigheter over alle menneskelige hensyn.
"Jeg er ikke din far ..."
En annen situasjon er en mann som har betalt bidrag som skilt, kanskje i flere år. Han finner ut at han likevel ikke er far. Han kan nå få pengene tilbake fra staten. Det barnet han har vært far for, har han urettmessig underholdt. I USA er det flere eksempler på slike saker. Der forteller fedre hvordan de modig fortalte sin 10-åring: Jeg er likevel ikke din far.
Forsvar barnet
I vår kultur er det lett å forstå adopterte som ønsker å vite hvor de kommer fra. Det er heller ikke vanskelig å forstå at både kvinner og menn kan ha det vanskelig når de er usikre på farskapet. Det legitimerer likevel ikke at barnets rettigheter i barneloven skal svekkes. Vi spør: Ofres barna i patriarkatets kamp mot kvinnene?" (Sitat akp.no slutt.)
Det siste vi skal ta opp under overskriften farsmakt er de nye bidragsreglene som trer i kraft i oktober i år. Disse reglene slår svært urettferdig ut for den som barnet bor fast hos. De aller fleste bidragsmottakere (kvinner) får mindre bidrag, og de aller fleste bidragsytere (menn) skal betale mindre. Reduksjonene i bidrag gjelder også i de tilfellene der far ikke har samvær med barnet. Bidragsytere med høy inntekt kommer best ut med de nye bidragsreglene, og mange kvinners økonomiske situasjon forverres. Dette rammer også ungene, men igjen er fokuset på "barns beste" fraværende. Vi ser igjen at barnas beste ikke er så relevant når menn slåss for fordeler /privilegier.
I økonomiske nedgangstider forsøker kapitalismen og patriarkatet å uthule kvinners rettigheter og muligheter til å jobbe for å bli økonomisk sjølberga og uavhengige. I kjølvannet av dette propaganderes den avhengige kvinnen. Motene forandrer seg, kvinner kles hjelpeløse og små. Kvinner skal bry seg maksimalt om utseendet som veien til lykken.
Vi mener at patriarkatet slår tilbake mot 1970- og særlig 1980-tallets mer uavhengige kvinner.
Naomi Wolf sier i boka Skønnhetsmyten som kom ut i USA i 1991: ""Skjønnhet" er et verdimål på lik linje med gullstandarden. Den er som all økonomi politisk bestemt, og er i moderne tid den ideologi som best bevarer og opprettholder menns makt." "Skjønnhetsmyten handler ikke om kvinner idet hele tatt. Den handler om menns institusjoner og om institusjonell makt."
Moten er stort sett bestandig slik at kvinner skal kle seg for å behage menn, ikke henne sjøl. Kvinners klær og sko skal gjøre kvinner tiltrekkende for heteroseksuelle menn, de skal gjøre kvinnene små eller få dem til å virke små, slik at de fleste menn kan virke større enn dem. Sjøl om det kan bety at kvinner skades, at de fryser, at de ikke kan løpe.
I Kina før revolusjonen ble føttene til små jentebabyer snørt med bandasjer, slik at de ikke skulle vokse. Disse jentene kunne aldri siden løpe, de kunne nesten ikke gå et skritt, og de hadde det veldig vondt bestandig siden. Både mødre og jenter mente dette var fint, for det var et skjønnhetsideal for hvordan kvinner skulle være - for menn. Men kvinnene var i fangenskap.
For 100 år sida eller mer, skulle kvinner gå med korsetter. De ble snørt med tau i livet og over nedre del av ribbeina, slik at de hadde vanskelig for å puste. Klærne passa best til at de satt stille. Noen påstår at kvinner fikk skåret av de nederste ribbeina for å bli tynne i livet. I dette fangenskapet ble de pene - for menn.
På 1950- og 60-tallet gikk jentene i Norge med høye og tynne hæler på spisse sko, sommer som vinter, og mange fikk plager i ryggen og sammenklemte tær. Det var ikke mulig å løpe eller gå med vanlige, lange skritt. Men de fikk lange bein for mennene å se på, og da var det fint likevel.
I korsettets tid hadde ikke gifte kvinner rett til å eie penger. (I 1888 fikk gifte kvinner rett til særeie.) Tjente hun penger, hadde mannen rett til dem. Hun hadde ikke stemmerett. Hun fikk ikke utdanne seg. Skulle hun leve sammen med andre enn foreldrene sine, måtte hun gifte seg.
På 1950- og utover 60-tallet, var det ikke vanlig at kvinnene forsørga seg sjøl. Kvinnene ble jaga fra lønnsarbeidet de hadde hatt før og under krigen, mennene skulle ha det når de kom tilbake. Men før og under krigen begynte kvinner å gå i langbukser og sko de kunne arbeide i. Da kvinnene ble fratatt arbeidet, oppstod atter en feminin mote, kvinnene skulle igjen leve for å behage menn mot å bli forsørga.
Så kom 1970-tallet med ny epoke med kvinner i lønnsarbeid. Den kapitalistiske produksjonen og administrasjonen trengte flere arbeidere. Denne situasjonen førte til at en ny kvinnebevegelse oppstod, med kamp for kvinners rettigheter på mange områder. Moten endra seg igjen, som under krigen. Bort med stiletthæler og andre upraktiske plagg. Langbukser, skjorter og gåsko blei vanlig.
I dag øker arbeidsløsheten. I dag ser vi igjen resultatet av at mannsmakta slår tilbake. Kvinnen som skal leve for å behage mannen er ikke fullt ut på plass, men en slik kvinne som ideal vokser fram. Hun som er behagende hustru for mannen, mor til hans barn og som er pen for alle menn. Når det viktigste er å få seg en mann, er vi på'n igjen med å kle oss for å behage. Nå tripper jenter igjen med bittesmå, høyhæla sko ved siden av gutten som går som et menneske i vanlige sko. Hun fryser i alt for lite klær. Han har t-skjorte, jakke og langbukser. Hun går med liten babyveske, han har klær med lommer. Hun kler seg for å virke liten i forhold til han som ser større ut.
Forandringa av kvinner kan nå gjøres enda mer grundig. Den teknologiske utviklinga har skapt kosmetiske operasjoner som markedsføres aggressivt. Ansikt, øyne, nese, panne, kinn, lepper, hake, hals, pupper, mage, lår, knær, ankler, alt har prislapper på operasjonslegenes lister. De opererer friske kvinner for å tjene seg styrtrike på skjønnhetstyranniet. Og jentene kommer, for vi lærer hver dag hvor stygge og fulle av feil vi er. Naomi Wolf sier at det er et resultat av fysisk diskriminering. Markedsføringa begrunner operasjonene som "kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp", altså som et framskritt. Men naturlige kvinnekropper er tydeligvis mindreverdige og må opereres. "Kvinner er kandidater til operasjonsbordet fordi vi på linje med andre tilsidesatte folkegrupper betraktes som mindreverdige", sier Wolf (Skjønnhetsmyten). Det er tilstrekkelig å være kvinne for å bli operert!
Hva gjør det med unge jenter når de fra alle husvegger, aviser, blader, filmer, musikkvideoer, får det samme budskapet om hvordan de "egentlig" skal være, og at de ikke har det rette utseendet? At mange blir lei seg, alt for sjølkritiske og misfornøyde, er helt sikkert. Det er veldig trist at flott unge jenter utvikler en ekstremt negativt syn på sin egen kropp. I tillegg utvikler mange jenter sjølforakt. Når egen verdi blir så sterkt knytta til hvordan en mener en ser ut, synker også egenverdien i egne øyne. En blir lite verdt, rett og slett. Hvor lett er det å slåss for en viktig plass i forholdet til andre mennesker hvis en synes en er så verdt det? Hvor lett er det å slåss mot urett som rammer en, på skole og på arbeid, hvis en ikke synes at en har rett til å stå oppreist, synlig og alminnelig stolt? Vi tror konsekvensen av skjønnhetstyranniet er mye større enn at noen jenter er litt misfornøyd og kjøper litt for mye klær ...
Det er vanskelig å påvise, men lett å tenke seg, at kvinnebildet i pornoen også påvirker hvordan jenter vil gjøre seg tiltrekkende for gutter. Pornoen har i dag kanaler for massespredning, og trenger inn til alle mennesker. Det obligatoriske pornoutstyret dermed likeså. Alle gutter lærer hvordan sexy kvinner skal være. Jenter også. Pornoen er altså et sterkt virkemiddel for å få jenter til å kle seg slik at de behager alle (hetero) menn.
Så kan det innvendes: Svartmaler vi? Jenter utdanner seg, kvinner jobber, driver organisasjoner, skriver bøker, er over alt. Jenter er sterke, og viser det!
Vi svarer: Ja, jenter kan alt og er sterke. Det er mannsmaktas problem. Derfor får vi de samme fortellingene om og om igjen om kvinner som utdanna seg, har gode jobber, men som forstår hvor de virkelige verdiene ligger, og det er hos familien. Både litt jobb og mye familie. Alle disse kvinnene er pene og lykkelige.
Ideologien passer sammen med dagens kapitalisme som sørger for stadig høyere arbeidsløshet, omgjøring av offentlig sektor til profittindustri, barnehager for den som kan betale. Motstanden mot dette blir mindre hvis kvinnene mørnes med propaganda om familielivets lykke. Mannsmakta sørger for at mennene får jobbene med mindre motstand fra kvinnene, hvis kvinnene er mørnet. Mannsmakta og kapitalismen holder i hverandre som to foldete hender.
Kvinner skal ta seg av mennene og deres barn, kvinner skal være pene for menn, men ikke et sjølstendig individ på likefot med menn. Økonomisk ulikhet og ulikhet i makt setter kvinnene i en situasjon som er farlig for dem. Vi skal vise hvordan det gir seg utslag i vold mot kvinner.
Vold er et alvorlig helseproblem for jenter/kvinner, og fører også til mye redsel. Det er ikke kapitalismen som slår og voldtar, det er gutter og menn som gjør det. Det er i hovedsak menn som har laget lovene, som er politiet og som er dommere. Det er i hovedsak kvinner som er ofrene, både for voldsmennene, politiet, lovene og dommerne.
Organisasjonen Menn mot vold gjorde en spørreundersøkelse i Trondheim i 2002. De delte ut skjemaer til 2.000 kvinner utafor butikkene på samme dag og klokkeslett.
De fant:
(Populasjon: 1.997 skjemaer. Svar: 973 (48,7 %). Ofre: 215. Antall ofre sett på hele populasjonen: 10,8 %.)
Av de anmeldte voldtektene fører bare en av ti anmeldelser til at mannen blir dømt (KFs Vold mot kvinner, 2002). Kvinnen må nemlig bevise at hun ble voldtatt. FN har kritisert Norge for dette.
På krisesentrene rundt om i landet var det i 2000 2.654 kvinner som overnattet, og det var ca 25. 000 kvinner som tok kontakt med krisesentre (Krisesentersekretariatet 2001). Statistikk fra 2001 viser at 50 prosent av kvinnene oppgir fysisk mishandling som grunn til at de oppsøker et krisesenter. Psykisk mishandling (deriblant drapstrusler og trusler med våpen), voldtekt og barnemishandling er andre grunner kvinnene oppgir. Daglig leder ved et av landets krisesentre anslår at vi klarer å fange opp ca 10 prosent av kvinnemishandlingen.
Vi har ingen gode undersøkelser i Norge på omfanget av kvinnemishandling (Sætre 1997), men en fersk svensk undersøkelse viser at 46 prosent av alle kvinner er utsatt for vold fra sin partner i løpet av livet. Alternativ til vold har gått ut med tall som sier at 100.000 kvinner blir mishandlet i løpet av et år. Dette er usikre tall, men vi velger likevel å presentere dem for å vise at omfanget av kvinnemishandling er stort, og mørketallene er enorme.
Tall fra Kripos viser at i 2000 ble 11 kvinner drept av sin ektemann/tidligere ektemann eller samboer/tidligere samboer. Det utgjorde 28,9 % av alle drapene begått i 2000. I alt ble 21 kvinner drept dette året (Kripos, drapsstatistikk). Halvparten av de kvinnene som ble drept i fjor, ble drept av en mann de sto eller hadde stått meget nært (Ellestad 2000).
Menns vold mot kvinner, og samfunnets neglisjering av den, er det tydeligste tegnet på mannsmakta i samfunnet. Mannlig overmakt kommer ikke først og fremst av at mannen er fysisk sterkere, men først og fremst er sterkere økonomisk, sosialt, politisk, i samfunnet. Det er derfor menn kan kjøpe seg adgang til kvinners kroppsdeler via prostituerte, eller kjøpe seg koner fra Øst-Europa eller Sørøst-Asia. Det er nesten ingen som reagerer på det, nettopp fordi det er en mannsrett. Et uttrykk for patriarkatet kan godt kalles mannsretten.
Når det er lov for menn å kjøpe kvinner for å tilfredsstille seg sjøl seksuelt, slik det gjøres i prostitusjonen, er bare et uttrykk for at menn har rett til å utøve voldelige handlinger mot kvinner. Dette er så allment akseptert, nesten ingen reagerer.
Vold mot kvinner er en innarbeida og akseptert del av vår kultur. I barnehagen må gutter lære å ikke slå, og det er nødvendig å bekjempe de voksnes aksepterende holdning om at "gutter er gutter" når de gjør det.
På skolen blir jenter systematisk opplært til å tåle gutters vold, og i stedet for at lærerne nedkjemper den voldelige sida ved guttekulturen, plasserer de jenter som fysiske hindere mellom voldelige gutter.
På ungdomsskolen blir gutters trakassering og vold mot jenter forklart av voksne som at han bare flørter, eller at gutter har så mange hormoner og derfor ikke kan noe for det.
I underholdningsfilmene og TV-seriene er stadig vekk kvinner ofrene for menn, de er voldtatt og drept, vi får nærmest inntrykk av at det er et slikt liv kvinner naturlig må vente seg.
I ukebladene får vi historiene om den stakkars mannen som har det fælt og derfor slår. Vi kvinner forstår mannen, og forsøker å oppføre oss slik at han endrer seg - i det lange løpet. Det veldig lange løpet etter hvert ...
Så er ikke minst pornoen det redskapet som knytter vold til seksualitet, altså til et slags parforhold. Det er ikke tvil om at porno forteller budskapet om at kvinner liker vold. Det forteller også den omvendte historia om vold: Nemlig at kvinner skal få vold om de ikke liker det. For de fortjener ikke noe annet, de er nemlig noen fordømte luddere og tisper.
Hele tida, makt, makt, makt, mannlig makt.
Både skjønnhetskravet, pornoen og familiepremisset er farlig for kvinner. Alle tre tinga blir aktivt fremmet i dag. Vi må møte det med kamp mot skjønnhetsreklamen, mot porno og med kamp for at jenter går inn for å forsørge seg sjøl.
Vi har i denne teksten satt fokus på det vi ser av de viktigste offensivene mot kvinners tilkjempa rettigheter. Vi har prøvd å synliggjøre patriarkatets rolle i denne motoffensiven. Usynliggjøring, - ikke bare av kvinner, men av kvinneundertrykkinga er et trekk ved det kapitalistiske patriarkatet som skiller det fra andre epokers patriarkat. Harriet Holter (1976) skriver at dette henger sammen med overgangen fra fysisk/personlig herredømme til indirekte upersonlig herredømmeformer som kjennetegner utviklinga fra føydalisme til kapitalisme. Vi vil legge til at den formelle likestillinga også bidrar til en slik usynliggjøring. Hvordan kan man snakke om kvinneundertrykking i et land med likestillingslov? Vi tror derfor det er nødvendig å være årvåkne for patriarkatets revansjlyst, og at en slik årvåkenhet vil tjene den videre kampen mot kvinneundertrykking og fram mot kvinnefrigjøringas tid.
Kvinneutvalget i AKP