Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP

Pål Steigan (1990)

Veiskille

Del 4:
Et forsøk på å bidra til en marxistisk teori

Hva med Marx? ||| Fremmedgjøring ||| Fabrikkeierens sønn og arbeiderklassens miljø ||| De to varesirkulasjonene ||| Vareproduksjonen erobrer ytterkantene av kloden ... ||| Kapitalismen, kan den løse miljøkrisa? ||| Avgiftsstrategien

Hva med Marx?

Det blir ofte antatt at Marx sto for det samme ukritiske synet på vekst og forholdet til naturen som det som var rådende i Sovjet under Stalin. Det er sant at Marx var entusiastisk opptatt av den teknologiske utviklinga og at han hadde stor tro på vitenskapens muligheter. Men å stille han på linje med den anti-økologiske tenkninga i f.eks. Sovjet er å gjøre Marx urett. På tross av at den økologiske krisa ikke hadde slike globale dimensjoner på hans tid, hadde han et velfundert og reflektert syn på forholdet mellom mennesket og naturen, eller rettere: menneskets plass i naturen. Marx så ikke på mennesket som noe som sto utafor eller over naturen, men som en del av den:

"Naturen er menneskets ikke-organiske legeme, nemlig den delen av naturen som ikke er menneskelige legemer. At mennesket lever av naturen betyr: naturen er menneskets legeme og det må stå i stadig forbindelse med det for å ikke dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen, innebærer ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg sjøl, for mennesket er en del av naturen." (note 117)

Det var ikke Marx, men Lasalle, som framstilte det menneskelige arbeidet som den eneste kilden til rikdom. I Randmerknader til det tyske arbeiderpartiets program, også kalt Kritikk av Gotha-programmet skriver Marx i det han først siterer programforslaget:

"Arbeidet er kilden til all rikdom og all kultur: (sier Gotha-programmet, min merknad. PS.) Arbeidet er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden til bruksverdiene (og det er jo slikt materiale all verdi består av!) som arbeidet, som i seg sjøl bare er en manifestasjon av en naturkraft, nemlig menneskelig arbeidskraft." (note 118)

Marx var fullstendig klar over at naturen er kilde til bruksverdi, akkurat som det menneskelige arbeidet, som jo i seg sjøl bare er en form for naturkraft. "Arbeidet er altså ikke den eneste kilden til den bruksverdien det produserer. Arbeidet er dens far ... og jorda dens mor." (note 119)

Sjøl om Marx via mesteparten av tida si til kritikk av kapitalens utbytting av den menneskelige arbeidskrafta, så var han fullt klar over at denne utbyttinga også i like høy grad gjaldt naturen. Det går faktisk ei rett linje fra det Marx sa om dette til det dagens naturvernere sier:

"Og ethvert framskritt i det kapitalistiske landbruket er ikke bare et framskritt i kunsten å plyndre arbeideren, men like mye i kunsten å utplyndre jorda. Hvert framskritt som øker jordas fruktbarhet for en kort periode, er samtidig et framskritt i å ødelegge de varige kildene til denne fruktbarheten. Jo mer et land som f.eks. Nord-Amerikas Forente stater utgår fra storindustrien som grunnlaget for sin utvikling, desto raskere forløper denne ødeleggelsesprosessen.

Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene, idet den samtidig undergraver de kildene som all rikdom springer ut av: Jorda og arbeideren." (note 120)

Og ødelegge de varige kildene til fruktbarheten, er nettopp det det moderne industrijordbruket gjør. Bruken av plantegifter, kunstgjødsel og hormoner presser ut safta og krafta i livsgrunnlaget. Bruken av jorda, som jo mer enn noe annet burde være i balanse med naturen, har i dag kommet til et punkt der den er helt fremmedgjort overfor naturen. Marx innså at det var i den retninga det måtte gå. Hvilke former det ville ta og på hvilken måte det ville skje, hadde han sjølsagt ikke mulighet til å si noe om. Men han resonnerte seg fram til at det måtte gå slik, ut fra det han visste om de økonomiske lovene for det kapitalistiske samfunnet.

Tydeligere enn noe annet så Marx konflikten mellom kapitalens krav om kortsiktig profitt på den ene sida, og behovet for strategisk hushold med naturen, i skogbruket:

"Den lange produksjonstida (som bare i liten grad består av arbeidstid) med derav følgende lange omslagstid medfører, at skogbruket er uegnet som kapitalistisk privatforetak, og dette gjelder i like høy grad om et selskap trer i stedet for en enkeltkapitalist. Kulturens og industriens utvikling i det hele tatt har til alle tider forårsaket en så intensiv skogsrasering, at alle tiltak som er satt i verk for å beskytte skogene til sammenlikning virker ubetydelige." (note 121)

Fremmedgjøring

Før Marx for alvor kom i gang med kritikken av den politiske økonomien, var han svært opptatt av hvordan den moderne kapitalismen fremmedgjør menneskene fra produksjonen. Produsentene (arbeiderne) fratas kontrollen over arbeidsredskapene og arbeidsprosessen.

"Det ligger i lønnsarbeidets vesen, når det er underlagt kapitalen, at arbeidets egenart er likegyldig for arbeideren. Han er beredt til å la seg bruke i overensstemmelse med kapitalens behov." (Marx i Kapitalen.)

Når kapitalistene gjør arbeideren til en proletar, en lønnsslave, blir arbeideren også umyndiggjort overfor produksjonen, hun blir fremmedgjort. Arbeideren blir dermed også fremmedgjort fra naturen. Det fører til at tusen år gamle kunnskaper om samspillet i naturen går i glemmeboka. I stedet for innsikt i dette samspillet, vil fremmedgjøringa gjøre naturen til et middel for det individuelle livet. Proletaren fremmedgjøres også fra seg sjøl og fra sin egen virksomhet. Arbeidets egenverdi blir trengt til side for dette ene: å sikre livsoppholdet. Ellinors vise synger om ei framtid der det blir "like fint å jobbe som å danse", altså det motsatte av fremmedgjøringa. Det fremmedgjorte mennesket er også fremmed overfor helheten, menneskearten som helhet, og er derfor ute av stand til å ta ansvar i forhold til denne helheten. Marx sier om dette:

"En umiddelbar konsekvens av at mennesket fremmedgjøres fra sitt arbeidsprodukt, sin livsaktivitet og sitt artsvesen er menneskets fremmedgjøring fra mennesket. Når mennesket stilles opp mot seg selv, så står også det andre mennesket fremmed for det. Det som gjelder for menneskets forhold til sitt arbeid, til sitt arbeidsprodukt og til seg sjøl, det gjelder for menneskets forhold til andre mennesker, liksom til arbeidet og objektet for andres arbeid." (note 122)

Fremmedgjøringa av arbeideren fra arbeidsproduktet er ikke noe perifert i forhold til Marx' teori om utbyttinga. Fremmedgjøringa er helt sentralt for kapitalen i kampen for å redusere den frie arbeideren til proletar. Fremmedgjøringa er det som skjer når arbeideren blir lønnsslave. Den gammeldagse håndverkeren kjente hele arbeidsprosessen. Han hadde sitt eget verktøy og hadde et forhold til det han skapte. Allerede manufakturen løste opp dette forholdet. Arbeidsprosessen ble splitta opp i enkeltdeler. Den enkelte arbeidsoperasjonen ga ikke lenger samme mening. Arbeideren hadde mista kontrollen over produktet sitt, over verktøyet og over seg sjøl. I noen yrker har ikke fremmedgjøringa kommet like langt. En tømrer og en rørlegger er mindre fremmedgjort overfor produksjonen enn en samlebåndsarbeider. Jeg innbiller meg at en sjukepleier eller en lærer også i utgangspunktet vil føle seg mindre fremmedgjort. Men så innføres kapitalistiske effektivitetsnormer, arbeidet stykkes opp og det blir umulig å ta ansvar for helheten. Det livsviktige arbeidet med mennesker blir vurdert som om det var arbeid med likegyldige og livløse ting. Dermed fremmedgjøres også profesjonene.

Erik Dammann gir et godt eksempel på hvordan en arbeider opplever fremmedgjøringas avmakt. Jim Shutt, en faglig tillitsvalgt ved Chrysler-fabrikkene i England forteller om sin situasjon:

"- Når du står åtte timer daglig ved et transportbånd og lager biler,
- Og siden etter jobben må du gå en halv kilometer forbi 200.000 usolgte biler til din egen bil,
- Og sitte i bilkø en time på vei til boligen som ligger ved en støyende motorvei i et eksosforgiftet miljø;
- alt dette for å kunne betale avdragene på bilen og for å kunne kjøpe forbruksvarer,
- som gjør det mulig for deg å glemme for et helvete du har på jobben,
- da er det vel ikke så rart om man før eller seinere reagerer over hvor vanvittig det hele er?" (note 123)

Men fremmedgjøringa rammer ikke bare arbeideren, den rammer menneskeheten som sådan. For når produsentene er fremmedgjort overfor produksjonen, er det ingen igjen som ikke er det. Det er denne fremmedgjøringa som har gjort den ekstreme utplyndringa av naturen mulig og som opprettholder den. Kampen for å oppheve lønnsslaveriet blir hos Marx både en kamp for å oppheve den økonomiske utbyttinga, men også for å føre mennesket tilbake til seg sjøl. Først da er det mulig å gjøre menneskene til hele mennesker og bli ansvarlig overfor produksjonsprosessen.

Hvordan skulle et fremmedgjort menneske være i stand til å ta ansvar for helheten? Hun har allikevel ingen mulighet til å påvirke helheten. Folk jobber med miljøgifter som de veit at de får kreft av og som de veit er skadelige for naturen, men de gjør det likevel fordi de er lønnsslaver som bare må gjøre det de kan få lønn for å gjøre. Så djupt ligger røttene til problemet, og før en rykker opp dem er det også umulig å få til ei grunnleggende vending. Hvis vi vil ansvarliggjøre menneskene, må vi med andre ord oppheve lønnsslaveriet.

Fabrikkeierens sønn og arbeiderklassens miljø

Friedrich Engels blir ofte framstilt som Marx' mr. Hyde, som en vulgærmaterialist som forvrengte Marx' teorier før Marx var kald i grava. Dette er svært urettferdig. Noen av de klareste økologiske kritikkene som finnes i den gamle, klassiske marxismen, finnes nettopp hos Engels. Han var opptatt av dette allerede som ung, da han som 24-åring skreiv den svære studien om Forholda for arbeiderklassen i England. Denne sønnen av en bomullsfabrikant opplevde industrialiseringa på nært hold, og reagerte på holdningene i sitt eget overklassemiljø. Han bestemte seg derfor for å gi ei beretning om de virkelige leveforholda til engelske arbeidere. Ved siden av å være en rapport i nesten Dickensk format om undertrykking, krenkelser og grusomhet, var den også en avslørende studie av det groteske arbeidsmiljøet som fantes i og omkring de engelske fabrikkene.

"I dalbunnen flyter, eller bedre, siger elva Irk, ei smal, kullsvart, illeluktende elv, full av skrot og søppel, som den legger fra seg på den grunnere høyre bredden. I tørt vær ligger det ei rekke med avskyelige, svart-grønne, slimete pøler på denne bredden, der det hele tida bobler opp en stinkende gass som sender en fæl stank som er uutholdelig sjøl på brua førti eller femti fot over elva. . . . Ovenfor brua er det garverier, beinmøller og gassverk som lar alt sitt søppel og utslipp gå ut i Irk, som også mottar innholdet i naboenes kloakker og doer." (note 124)

Miljømordet er altså ikke av ny dato. Det nye er at det har blitt globalt. Men alt for 150 år sia førte kapitalens miljøødeleggelser også til menneskelige lidelser. Engels påviste at alt barnearbeiderne hadde alvorlige fysiske skader og at arbeidsfolk mista livet mange år tidligere enn mennesker som levde i et sunnere miljø. Han var ikke i tvil om hvordan en best burde karakterisere situasjonen:

"Når et menneske skader et annet slik at det andre mennesket dør, kaller vi det drap, og dersom det skjedde med vilje, kaller vi det mord. Men hva skal man da kalle det når den herskende klassen i samfunnet setter arbeidere i en slik situasjon at de dør altfor tidlig? Det er like mye en voldshandling som om den var blitt utført med sverd eller kuler. Alle veit, ikke minst de ansvarlige, at handlinga må føre til død i stor målestokk. Men gjerningsmannen, morderen syns ikke. Man finner heller ikke noe mordvåpen. Like fullt er det overlagt drap med kaldt blod." (note 125)

Engels påviste seinere at dette miljømordet, dvs. mordet på mennesker og natur, ikke var noe lokalt fenomen, men tvert om karakteristisk for kapitalismen. Denne interessante, og svært klarsynte kritikken kom i et av hans mest utskjelte verker, nemlig samleverket om naturdialektikken:

"Ettersom de individuelle kapitalistene engasjerer seg i produksjon og handel for å oppnå umiddelbar profitt, er det bare de nærmeste, mest umiddelbare resultatene som må tas med i betraktning. Så lenge den individuelle fabrikanten eller handelsmannen selger en produsert eller innkjøpt vare med den vanlige beregna profitten er han fornøyd, og bryr seg ikke om hva som etterpå hender med varen og kjøperne. Det samme gjelder virkningene på naturen. Hva brydde de spanske plantasjeeierne på Cuba, som brente ned skogene i fjellsidene og på den måten skaffet seg asken som var brukbar gjødning for en generasjon høyprofittable kaffebusker, hva brydde de seg om at det kraftige tropiske regnet seinere vaska vekk det øvre jordsmonnet for å etterlate seg blanke fjellet! Når det gjelder naturen, akkurat som når det gjelder samfunnet, er den nåværende produksjonsmåten hovedsakelig opptatt av de umiddelbare, de mest håndgripelige resultatene, og er deretter svært overraska over at de fjernere virkningene av disse handlingene viser seg å være helt annerledes. ..." (note 126)

Engels videreførte Marx' synspunkter om det å tørre ut sjølve kilden til fruktbarheten, og han leverte et sterkt innlegg i debatten om menneskets forhold til naturen. Han peker på at mennesket riktignok opptrer som hersker i forhold til naturen. Men han viser også hvordan disse herskermanerene har sin pris:

"La oss imidlertid ikke rose oss sjøl for mye på grunnlag av våre seire over naturen. For hver slik seier tar naturen hevn over oss. Riktignok sørger hver seier i første omgang for at vi oppnår de resultatene vi ventet, men i andre og tredje omgang har det andre og helt uforutsette følger, som så altfor ofte opphever de første resultatene. Folkene i Mesopotamia, Hellas, Lilleasia og andre steder som ødela skogen for å skaffe til veie dyrkbar jord, drømte aldri om at da de fjernet skogen, fjernet de også oppsamlingssentrene og reservoarene for fuktighet og dermed la grunnlaget for dagens elendige utarming i disse landa. Da italienerne i Alpene brukte furuskogen på de sørlige fjellsidene, den samme skogen som ble så høyt verdsatt på nordsida, hadde de ingen anelse om at ved å gjøre dette slo de også beina under meieriindustrien i dette området. De hadde enda mindre anelse om at de gjennom å gjøre dette, tømte de også vannkildene i fjellene mesteparten av året, samtidig som det førte til desto mer rasende flom i regnsesongen." (note 127)

Som vi ser er eksemplene til Engels svært lik hva som hender i dag. Det er akkurat den typen rovdrift han snakker om, som er så typisk for det som f.eks. skjer i Alpene eller i Himalaya. Men vel så viktig er det å merke seg den prinsipielle sammenfatninga av eksemplene: Mennesket kan gjerne innbille seg at det er herre over naturen, men seirene er midlertidige og naturen omgjør gjerne seirene til nederlag i andre og tredje omgang. Vårt såkalte herredømme over naturen innebærer altså ikke at vi på noen måte hersker over naturen slik en erobrer hersker over et fremmed folk, som noen som står utafor naturen.

"Tvert om," sier Engels, "hører vi til naturen med kjøtt, blod og hjerne. Vi eksisterer midt i naturen og alt vårt herredømme over naturen består i det faktum at vi har den fordelen i forhold til andre dyr kan lære naturens lover og anvende dem riktig." (note 128)

Det siste hundreårets misere får en nesten til å si: Ja, mon det!

I sin visjon av sosialismen tenkte Engels seg at en skulle klare å oppheve antagonismen mellom by og land, både for å bedre landbruksproduksjonen og av hensyn til folkehelsen: "Den nåværende forgiftinga av luft, vann og jord kan bare stoppes gjennom en sammensmelting av by og land." (note 129)

Der er ikke bare det at Marx og Engels ikke kan tas til inntekt for en mekanisk maskinoppfatning av naturen. De viste også en forbløffende "moderne" innsikt i sammenhengen mellom den kapitalistiske jakta på profitt på den ene sida og ødelegginga av miljøet på den andre.

De to varesirkulasjonene

Make everything from toy guns that spark
To flesh-colored Christs that glow in the dark
It's easy to see without looking too far
That not much
Is really sacred.

- Bob Dylan

For folk flest, for leseren og forfatteren og hjelpepleieren og sjåføren er det en varesirkulasjon som er interessant. Vi ønsker alle penger, gjerne flest mulig av dem også, men pengene er ikke målet, bare et middel til å skaffe oss mat, betale husleia, betale daghjemmet, ferien, strømregninga; kort sagt alt vi trenger for å leve. For å skaffe disse pengene må vi selge den eneste varen vi stort sett rår over, nemlig arbeidskrafta vår. Vi selger en vare (V), får penger (P), bare for så å kjøpe varer (V), igjen; altså V - P - V. Målet vårt er bruksverdien, vi går veien om penger, men er ikke så mye opptatt av pengene i seg sjøl som av det vi kan kjøpe oss for dem. Vi bytter arbeidskrafta vår mot andre varer. Dette byttet er et bytte av like verdier. Vi kan sjølsagt bli lurt underveis, men sånn i det store og det hele er det et likt bytte som foregår. Verdien av den varemengden vi slutter med svarer til verdien av den varen vi starta med.

For kapitalisten ser varebyttet helt annerledes ut. Ingen blir kapitalist av å bytte smør mot totoms justert furulekt, eller jordbær mot CD-plater. Kapitalisten starter med en kapital (P), for den kapitalen kjøper han varer (V); råvarer, energi, arbeidskraft og får igang en produksjon ... av varer. Disse varene selges på markedet for penger (P). Dermed er sirkelen slutt og klar til å begynne på nytt; altså P - V - P. Men det sier seg sjøl at dersom den siste P-en var like stor som den første, så var det bare tullinger som ville sette igang det hele. Det gir god mening å bytte f.eks. en arbeidstime i to flasker rødvin, unnskyld; i tjue liter skumma melk. Men det er lite vett i å bytte 100 kroner i 100 kroner. Den eneste grunnen til at kapitalisten setter igang hele sirkulasjonen er at den siste P-en er større enn den første. Men hvordan kan den bli det, hvis vi fortsatt holder fast på at det stort sett skjer et bytte av like verdier? Jo, Marx viste at denne verdiøkninga foregår i produksjonen. Den egentlige varesirkulasjonen til kapitalisten ser altså slik ut:

P - V... (produksjon). .V' - P'. Det er arbeiderens ubetalte merarbeid i produksjonen som er det magiske virkemiddelet som gjør at kapitalisten synes det er interessant å sette sirkulasjonen i sving. Ved å investere P sitter han (dersom alt går etter planen og markedet er villig til å kjøpe produktet) igjen med P', som altså er større enn hans opprinnelige P. For kapitalisten er det altså bytteverdien som er målet og ikke bruksverdien. Bruksverdien er bare interessant som et middel, for uten noen (virkelig eller innbilt) bruksverdi, vil varene ikke være salgbare.

Men ikke bare det. Denne logikken gjør det også helt nødvendig for kapitalisten å øke produksjonen hele tida. Det er ikke nok å komme fram til P', for hvis kapitalisten sier seg fornøyd med det og omgjør P' i luksusmiddager eller en flott villa, så er han jo ikke lenger noen kapitalist; en snylter, javel, men ingen kapitalist lenger. Det meste av P' må reinvesteres i ny og utvida produksjon for i neste omgang å komme fram til P", som så igjen (minus kapitalistens eventuelle luksusforbruk) investeres for å komme fram til P' ... osv (note 130).

Kapitalisten kan ikke tillate seg noen stillstand. Han kan ikke si at OK, dett var dett, nå har vi lagd så fine og varige produkter at ingen vil trenge nye det neste tiåret, så av hensyn til jordas ressurser tar vi det rolig ei stund. Han er tvert om nødt til å utvide vareproduksjonen hele tida, uten hensyn til om produksjonen går på bekostning av samfunnets langsiktige interesser. Om det ikke i utgangspunktet er behov for flere varer, må det skapes et behov. Sirkulasjonen må holdes igang, koste hva det koste vil.

Ingen behøver å ta mine ord for dette. Det er bare å samle på de reklamebrosjyrene som havner i postkassa en måneds tid. Gjør det, og så ved månedens slutt kan du gå gjennom dem og se hvor voldsomt det agiteres for at du skal kjøpe mest mulig. Alle behov du måtte ha og alle behov du måtte innbille deg å ha, ja sjøl behov du aldri har tenkt over at du har, kan dekkes når som helst. Det er bare å kjøpe, kjøpe, kjøpe. Den liberale kritikken av reklamen er gammal og velkjent. Jeg har ikke tenkt å kjede leseren med å gjenta den her. Det jeg vil ha fram er at det virker fullstendig utenkelig fra enhver kapitalists synsvinkel at vi skulle dempe omsetninga, at vi skulle redusere unyttige behov osv. Det strir altså mot kapitalens vesen, ja den opphører å være kapital, dersom den skulle innordnes Romaklubbens forslag om bare å erstatte den nedslitte kapitalen.

Vareproduksjonen erobrer ytterkantene av kloden

Det vi har opplevd de siste tiåra er at de ytterste utkantene på kloden og de mest perifere forhold i et økende tempo er blitt dratt inn i den kapitalistiske produksjonen og blitt omdanna til varer. Kapitalen har kunnet ekspandere ved å legge relativt jomfruelige områder under seg. Regnskogen, de store havdypene, den geostasjonære banen (note F), polarområdene, alt dette og mer til har plutselig endra karakter fra å være natur til å bli et ledd i den kapitalistiske produksjonen. Å studere de siste to tiåra er som å lese utdrag av Det kommunistiske manifestet på nytt: Borgerskapet har gjort slutt på alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold, oppløst den personlige verdighet i bytteverdi, avkledt all ærverdig virksomhet dens helgenglorie og redusert alle mellommenneskelige forhold til kontant betaling (note 131).

Det er gjennom nykolonialismen at den kapitalistiske produksjonsmåten for alvor har trengt ut i de ytterste utkantene av planeten. Det er nå den kapitalistiske vareproduksjonen for alvor har begynt å gjennomsyre alle forhold og omdanne dem i sitt bilde. Det er akkurat den samme prosessen som har stilt alvorlige spørsmålstegn ved menneskenes mulighet til å overleve på denne kloden.

De som regner på sånt, hevder at verdenshandelen i dag betjener sju ganger så mange varer som for 40 år sia. Sånne gjennomsnittstall vil likevel skjule den eksplosive veksten på enkelte områder. Verdens fattigste halvpart har ikke opplevd noen sånn vekst, sjøl om også de, i kraft av at de har blitt flere, også har bidratt til denne veksten. Den virkelige eksplosjonen har sjølsagt kommet i det rike nord.

Marx pekte for lenge sia på det han kalte "varens fetisjkarakter" (note 132). Med det mente han det underlige fenomenet at vare er noe mer enn en ting. Den er ikke bare en stol eller en frakk. Den er et produkt av menneskelig arbeid, som er beregna på å bli omsatt på et marked. Varen er derfor uttrykk for et bestemt forhold mellom mennesker. Vareberget som vi omgir oss med er ikke et uttrykk for den eneste mulige formen for menneskesamfunn, men for den helt spesielle formen for menneskesamfunn som dominerer planeten jorda i slutten av det tjuende århundre, nemlig den imperialistiske kapitalismen.

For kapitalistene er det helt avgjørende at folk fortsetter å kjøpe disse varene i stadig større omfang. De kan ikke tåle at enkelte land eller enkelte sektorer av samfunnet river seg løs fra varesirkulasjonens tvangsvelde. Det som kalles forbrukersamfunnet er ikke noe annet enn et ekstremt uttrykk for dette maktforholdet i samfunnet. En kan godt si at i dette samfunnet har ordet "varefetisjisme" fått enda et nytt innhold. De veldige super-supermarkedene som vokser opp i og omkring de store byene er veldige templer til varekultens høyeste vesen. Som vanlige medlemmer av varens menighet, flokker vi oss omkring disse katedralene, for å delta i det religiøse ritualet, forbrukersamfunnets svar på nattverden, nemlig sjølve kjøpet. Det absurde i denne religionen innhenter oss til tider, og kan føre til sjølforakt eller forakt for de andre forbrukerslavene. Også innafor miljøbevegelsen finnes det en tendens til å se forbrukersamfunnet som et produkt av en moralsk svakhet blant vanlige mennesker. Det er menneskenes ærgjerrighet, deres grådighet, deres sløvhet og allmenne slapphet som har skapt varereligionens hellige gral. Ned med massene, leve den miljøbevisste eliten. - Slike synspunkter er heldigvis på retrett, men de har spilt en stor rolle tidligere, og er fortsatt til stede. Det en slik kritikk overser er at det er de grunnleggende maktforholda i samfunnet som har gjort oss til forbrukerslaver i like stor grad som vi er lønnsslaver. De selger oss til og med drømmen om frihet. Du føler deg nedfor og deprimert, hva skal du gjøre? Jo, kjøp noe! Som lønnsslaver står vi fritt til å selge arbeidskrafta vår eller krepere. Som forbrukerslaver har vi omlag den samme valgfriheten. I det moderne samfunnet er lønnsslaveriet og forbrukerslaveriet blitt to sider av samme sak. Forbrukerslaveriet er kapitalistenes måte å tyne den siste resten av frihet ut av oss og kryste lønnsslavenes lønnskonti til siste nikkel. Dermed er makta total. I det norske samfunnet fantes det ennå en stor sjølforsynt sektor til langt opp i sekstiåra, en småbruker- og fiskerøkonomi der det meste en levde av kom fra eget arbeid og fra naturen omkring. Strukturrasjonaliseringa har ikke bare knust denne klassen av småprodusenter, men også knekt denne livsformen. Det finnes i dag knapt noen avkrok av landet som ikke er gjennomtrengt av den kapitalistiske vareøkonomien. Sjøl reindrifta og de tradisjonelle samiske næringene er nå i ferd med å bli fullt integrert i den herskende økonomien.

I internasjonal målestokk ser vi det på klasseforholda i den tredje verden. Mens vi for tjue-tretti år sia ennå hadde et relativt stort og innflytelsesrikt nasjonalt borgerskap med basis i en hjemlig produksjon, er økonomiene i disse landa nå på en helt annen måte infiltrert av de multinasjonale selskapene og deres agenturer. Den hjemlige produksjonen er knust eller sugd opp av de store monopolene. De dikterer betingelsene på en helt annen måte enn før.

Land og nasjoner som for bare ett eller to tiår sia var basert på naturaløkonomi, eller andre produksjonsformer, er blitt sugd inn i verdensmarkedet og vareproduksjonens tyranni.

I takt med dette har alle menneskelige forhold blitt redusert til reine pengeforhold. Mennesket er blitt fremmedgjort, ikke bare fra naturen, men fra seg sjøl.

Vi så i tilfellet med Senegal hvordan den nykoloniale utbyttinga og ørkenspredninga ikke hadde hver sin bakgrunn, men kom fra samme kilde. Det er den samme prosessen som har skapt superutbyttinga, underutviklinga, sulten og den økologiske krisa.

Rosa Luxembourg mente at kapitalismen bare kunne eksistere så lenge den hadde et uutvikla omland som den kunne drive rovdrift på. Til nå har kapitalismen eksistert lenger enn både hun og Lenin regna med. Men den har altså hele tida hatt dette omlandet, denne reserven, å vegetere på, med de menneskelige lidelsene det har ført med seg. Dette har også tydeligvis fungert som et økologisk reservoar. Kapitalismen har til nå sluppet å betale den fulle prisen for hensynsløs rovdrift, nettopp fordi det har vært et svært "uutvikla" omland som kunne ta støyten. Det vi nå opplever er at dette omlandet er infiltrert og i ferd med å bli brukt opp som reservoar. Kapitalismens globale seier krones med at seiersfruktene råtner.

Kapitalismen, kan den løse miljøkrisa?

"Capitalism is the extraordinary belief that the nastiest of the men
for the nastiest of motives will somehow work for the benefit of all."

John Maynard Keynes

I en anmeldelse av Carter-rapporten, skrev Financial Times i sin tid at hovedkonklusjonen på rapporten er at markedskreftene ikke kan løse miljøkrisa i Afrika. Dette var sterk kost til å komme fra den britiske monopolkapitalens mest prestisjetunge avis (etter at The Times har blitt noe fallert). Men dette synet deles ikke av en av de andre tungvekterne på øyriket. The Economist lar seg ikke vippe av pinnen. Der hevder man fortsatt det synet at kapitalismen ikke bare har en mulighet til å løse økokrisa, men det er nettopp gjennom privateiendom og markedskrefter at krisa kan løses (note 133). Det er vel verdt å stanse ved resonnementet, ikke fordi det er særlig vanlig, men fordi det i det minste er konsekvent. Ideen er sånn: Det blir sløst med ressursene, slikt som vann, viltreservater, mineraler osv. fordi de ikke eies av noen. Derfor er det ingen som tar vare på dem, og hvem som helst kan bare trampe ned, utnytte og ødelegge. Hvis ressursene hadde vært private, så ville derimot noen beskytta dem som sin eiendom og som den kloke bonden sørga for gjenvekst. Altså: økokrisene må løses gjennom mer privatisering, ikke mer plan.

Det finnes enkelte fakta som taler for en sånn måte å tenke på. Enhver veit at rekkehushager er mer velstelte enn fellesarealene rundt blokkene. I den tredje verden kjenner vi også mange eksempler på at treplanting har slått feil når trærne har vært statseiendom og bøndene ikke har fått noen fordeler av dem, mens treplanting har fungert bra der bøndene sjøl eier og kontrollerer trærne. F.eks. har Lloyd Timberlake flere eksempler på såkalt samfunnsmessig stordrift som nettopp har slått feil av slike grunner (note 134).

Likevel er argumentet akkurat så absurd som det lyder. Det forutsetter for det første at kapitalismen er stedbundet, noe i det minste Economist burde vite at den ikke er. Det er ingenting ved privateiendommen til en skog, en gruve eller noen annen naturressurs som hindrer kapitalismen i å tømme ressursene på kortest mulig tid, for så å. trekke seg ut og etterlate seg ei rykende branntomt. Historia er jo full av slike eksempler. Svært mye av den hensynsløse rovhogsten i verden drives utfra nettopp privat eiendom; et selskap kjøper opp et område og kler det nakent på rekordtid. Her er det motsetning til den bonden som er småprodusent og som lever av jorda og veit at etterkommerne må leve av jorda. I småbondens tilfelle kan privateiendommen godt fungere miljøbevarende. Men når privateiendommen blir kapital, stiller saka seg annerledes. Da er ikke kapitaleieren nødvendigvis en bonde om ti år, men kanskje heller en eiendomsspekulant, en andelseier i et kommandittselskap eller hva som helst. I så fall betyr det ikke noe for han om jorda ikke kan, gi gjenvekst om tretti år. Kanskje tvert om. En parkeringsplass kan være en vel så effektiv måte å sikre seg grunnrente på som korndyrking. Dersom han kjapt og greit kan realisere mer av verdien enn det som strengt tatt er bærekraftig, så vil han jo styrke seg som kapitalist. Når elendigheta begynner å melde seg, er han jo sjøl over alle haugene.

Tilhengerne av markedsliberalismen argumenterer som om verden fungerer som et hundre prosent friksjonsfritt marked. Et slikt marked forutsetter nødvendigvis fri flyt av kapital, varer og arbeidskraft. Men der er jo ikke tilfelle. Idealmarkedet skulle tilsi at en bonde i Senegal som blir slått ut av markedsjordbruket, skulle kunne omskolere seg og ta jobb som transformatorvikler eller dataoperatør i Norge. Men ikke minst de ekstreme markedsliberalistene av Carl I. Hagen-typen er knallharde motstandere av denne sida av det frie markedet. Dessuten er det en illusjon å forestille seg at arbeidskrafta kan flyte like lett som kapitalen. Dette styrker tendensen til at kapitalen akkumuleres ett sted og fattigdommen et annet. Dette forsterker monopoltendensene, som sjølsagt er endestasjon for enhver frikonkurranse likevel, og dermed blir de såkalte "objektive signalene" fra markedet forvrengt. Når beslutningene treffes ett sted og de problemene og lidelsene som disse beslutningene skaper oppstår et helt annet sted, er det ikke engang sannsynlig at det vil føre til noen omlegging av politikk eller produksjonsstrategi.

Dersom Economist skulle gjennomføre sin "redningsplan" i ytterste konsekvens, ville det jo bety at noen av de minst privatiserte av alle ressurser også måtte privatiseres, ikke minst atmosfæren og verdenshavene. Den som før har kommet nærmest ei slik oppfatning er så vidt jeg veit Donald Duck, som i historia om "Gullhjelmen" erklærte at han ville innføre pusteavgift; fem øre pustet og ti øre sukket! Economist er vanligvis en kynisk og nøktern observatør, som ofte kan avdekke de materielle interessene bak den ideologiske svadaen. Men når det kommer til spørsmålet om kapitalismens fortsatte eksistens, blir tidsskriftet sjøl ideologisk og propagandistisk. François Ramade skriver i Ecology of Natural Resources at "en av de mest tragiske feiltakelsene i vestlig økonomisk tenkning ligger i det faktum at den ikke har tatt hensyn til den virkelige stillinga til Homo Economicus i økosfæren: ikke utafor den, slik man lenge har trudd, men som en integrert del av den og dermed også underkastet all dens biologiske uvisshet." Det er denne innsikten Economist og likesinnede har gått glipp av.

Dermed er det langt større grunn til å gå inn på den sosialdemokratiske eller statskapitalistiske ideen, fordi den er hovedideen innafor internasjonalt institusjonalisert miljøvern. Kan denne versjonen av kapitalismen bli reformert slik at den unngår miljøkatastrofen?

De som svarer ja på dette spørsmålet tenker omtrent sånn: Til nå har kapitalismen vært blind i utnyttinga av naturen. Nå ser også framsynte kapitalister at livsmiljøet er trua. Dette betyr også at kapitalens egne markeder, egne ressurser og egne livsbetingelser er trua. Stilt overfor en slik trussel vil den mest avanserte delen av kapitalen legge om. Storkapitalen vil akseptere miljøforskrifter som er langt tøffere enn dem som finnes i dag. De multinasjonale selskapene vil godta ei regulering som verner miljøet. Ja, så oppfinnsomme som kapitalistene er, vil de snart finne ut at det går an å tjene penger på å skape et bedre miljø. Dessuten: den andre bølgens skorsteinsindustri er på vei ut, inn kommer den reinslige tredjebølge industrien (note 135). Da vil miljøproblemet kunne løses på permanent basis. Etter denne tenkninga er det nødvendig med en mer eller mindre radikal mentalitetsendring og visse former for omlegging av det økonomiske livet. Men det er ikke nødvendig å endre de grunnleggende økonomiske og politiske karaktertrekka ved samfunnet.

Denne tenkemåten er ikke uten et visst grunnlag. En kan f.eks. vise til at kapitalen etter mange tiår med klassekamp endelig aksepterte arbeidervernlover, og at avanserte kapitalister gjerne går inn for velferdstiltak o.l. for arbeiderne. Det er et faktum at visse deler av kapitalen kan ha lettere for å akseptere miljøregler, simpelthen fordi den er knytta til en mindre forurensende industri. Det er et faktum at kapitalen har begynt å støtte enkelte miljøreformer, utfra egeninteresse. Vekst og Vern, fredelig sameksistens mellom kapital og miljøinteresser, ja kanskje miljøvern attpåtil kan bli en kapitalistisk vekstnæring! Enkelte kapitalgrupper har begynt å se mulighetene til å tjene penger på å være miljøvennlige. Og de kan kanskje hente en ekstraprofitt på å være miljøvennlige først! Nå har det nærmest blitt på moten å bruke "miljøpapir", og de produsentene som har vært raske nok til å oppfatte det, opplever i dag fulle ordrebøker og lysende utsikter til stor profitt.

Men hva om forurenserne sjøl må betale det forurensinga koster, ville ikke det gjøre kapitalistene økonomisk interessert i å ta vare på miljøet? Kravet om å la forurenserne betale er et utmerka krav. Det legger ansvaret på rett sted. Det er gode sjanser for at et slikt prinsipp etterhvert vil prege lovgivinga. Men en grunn til at et slikt prinsipp vil vinne fram er ikke minst at de nye kapitalgruppene kan være interesserte i å bruke det til å gi skorsteinsindustriene nådestøtet. ("Ned med Spigerverket, opp med Aker Brygge!")

Hva så om det virkelig blir profitabelt å drive miljøvennlig? La oss se litt på dette. Katalysatoren på biler er et ypperlig eksempel på et kapitalistisk miljøprodukt. Fra et kapitalsynspunkt er den ideell. Katalysatoren er en ny dings som alle må ha, altså skaper den et nytt marked. Kravet om katalysator øker utskiftinga av bilparken. Dette gleder sjølsagt bilprodusentene. Katalysatoren øker etterspørselen etter platina og dermed også prisen på dette sjeldne tungmetallet, noe platinamonopolet sjølsagt koser seg over. Visstnok vil også katalysatoren heve energiforbruket, noe oljeprodusentene vil være glade for. Men løser den miljøproblemene? Utslippet av nitrøse gasser vil visstnok bli radikalt redusert, men annen forurensning i tilknytning til biltrafikken vil ikke bli borte. Det er heller ingen som veit hva økt utslipp av platina i miljøet vil bety. En nedslitt katalysator skal visstnok forurense enda verre enn en motor uten katalysator.

I stedet for å ta ondet ved rota, i stedet for å gjennomføre ei radikal omlegging av persontransporten over til mer kollektive og mindre sløsende løsninger, lager man en "miljøboks". Mens boksen kan være profitabel for produsentene, ville radikale tiltak true de mektige bil- og oljemonopolene. Derfor er sånne tiltak utelukka.

Prinsippet om å la forurenseren "betale hva det koster" å forurense er på en måte å bruke markedsmekanismen til å styre kapitalen inn i et mer miljøvennlig spor. Min tidligere innvending mot kapitalens bedriftsøkonomiske holdning til miljøet blir dermed til dels imøtekommet. Men det skal ikke mye fantasi til å se begrensningene i denne typen tiltak. Nå er som kjent ozonlaget trua. Uten ozonlag kan det ikke bo mennesker på denne planeten. Den eneste prisen som uttrykker den virkelige verdien av ozonlaget er en pris som går mot uendelig. I løpet av tretti år vil "vi" kanskje ødelegge 20 prosent av ozonlaget. Hvor mye er tjue prosent av uendelig, og hvordan skal denne prisen legges på KFK-produsentene? Eller hva er prisen på 3500 indiske fattigfolk som Union Carbide har myrdet i profittens navn? Hvor høy må prisen være for å hindre Union Carbide eller noen annen i å gjøre det samme om igjen? (Selskapet ble dømt til å betale over 400 millioner dollar i erstatning, og sa seg visstnok fornøyd med dommen.) Det er lett å se absurditeten i slike prisbetraktninger. Derfor er det også lett å se at det å la forurenseren "betale hva det koster" å forurense har store begrensninger, når det gjelder å løse miljøproblemene. En slik "pris" kan også fungere slik at kapitalen har kjøpt seg retten til å forurense. Og hvis vi først snakker om prisen på forurensning, må vi sjølsagt i prinsippet se på de totale samfunnsmessige kostnadene med å opprettholde en bestemt type produksjon. Det er ikke nok å se på hva det koster å fjerne kvikksølvet fra fjorden. En må også se på helseskader hos folk, på langtidsskader på livet i havet, på fuglelivet, på luftkvaliteten osv. Vi må se på skadene ikke bare for vår generasjon, men også for kommende slekter. Hvilke myndigheter i Norge er villige til å regne ut den reelle prislappen på miljøskadene fra det nåværende økonomiske systemet og presentere den til rette vedkommende?

De nye "miljøproduktene" kan også bidra til å sløve årvåkenheten. Det er jo fint at vi får giftfritt kaffefilter. Men hva med hele den økonomiske og miljømessige kjeden som fører kaffen fra den tredje verden og hit? Hva med det samla energiforbruket?

Avgiftsstrategien

Kan markedsmekanismen brukes til fordel for miljøet? Vi kjenner mange eksempler på at markedsmekanismen har bidratt til å skade miljøet. Hva om en kunne snu denne virkninga den andre veien? Hva om en kunne bygge inn de virkelige samfunnsmessige kostnadene i et pris- og avgiftssystem som fikk produsenter og forbrukere til å skåne miljøet?

Dette er ideen bak flere av de strategiene som utvikles for tida. Arbeidsgruppa for miljø og økonomi er ei gruppe som argumenterer systematisk for avgifter som det sentrale virkemidlet i miljøpolitikken (note 136). En av deltakerne i gruppa, KrF-politikeren Konstali, er blitt statssekretær med gode muligheter til å fremme denne avgiftsstrategien. Deres argumenter er i stor grad henta fra den klassiske sosialøkonomien. De går ikke inn for å avskaffe privatkapitalismen, tvert om, de går inn for å oppmuntre den innafor bestemte miljømessige rammebetingelser. Disse rammebetingelsene er miljøavgifter som systematisk skal brukes til å gjøre det kostbart å forurense og lønnsomt å produsere mer økologisk. I tråd med sine klassikere legger de stor vekt på prisene som informasjonsbærere, ikke bare om tilbud og etterspørsel, men nå også om den reelle samfunnsmessige kostnaden ved en type produksjon eller livsstil.

Det finnes allerede en del erfaringer med miljøavgifter. Avgift på engangsbokser til mineralvann og øl er en slik. Den har bidratt til at Norge er mindre forpesta av tombokser enn en del andre land. Flaskepanten virker i samme retning, sjøl om den ikke er en miljøavgift. Derimot virker ikke den 100 prosent importavgiften på biler til Norge som noen miljøavgift, men som et ekstra skattegrunnlag for staten. Skulle den ha virka som en miljøavgift, måtte den ha bidratt til en mer miljøvennlig transport. Men det gjør den jo som kjent ikke.

Problemet med analyser av dette slaget, er at de bygger på et samfunn uten klassemotsetninger og klassekamp og uten imperialisme. Hva er en riktig avgift? Hvem bestemmer hva som er en riktig avgift? Hvis avgiften skal ha den tilsikta virkninga, bør den gjenspeile den samfunnsmessige kostnaden med en bestemt produksjon. Hva er den samfunnsmessige kostnaden med Sveriges atomkraftverk? Skal den beregnes utfra en kombinasjon av de miljøproblemene som skapes ved normal drift og de framtidige lagringskostnadene for avfallet, eller skal en regne inn et mulig Tsjernobyl? Københavns befolkning ville i høy grad måtte betale miljøprisen for et sørsvensk Tsjernobyl. Men de ville ikke på samme måte betale prisen for å kutte kjernekrafta i Sverige nå.

I et klassesamfunn vil de ulike kapitalgruppene meget raskt tilpasse seg et nytt avgiftssystem for å bruke det som et virkemiddel i kampen mot arbeiderklassen. De mest innflytelsesrike monopolkapitalistene vil sørge for å bruke sin innflytelse i stortingskomiteer og embetsverk til å holde miljøavgiftene tilbake helt til de sjøl har erstatningsstoffene klare. Etterpå kan avgiftene brukes til å rydde konkurrenter av banen. Dette vil helt sikkert bli brukt massivt mot konkurranse fra den tredje verden. (Vi ser alt i dag hvordan amerikanske produsenter bruker ethvert påskudd til å kreve importstopp av norsk laks, sist på grunn av den sovjetiske ubåten som sank utafor Bjørnøya.)

Slik det politiske systemet i våre typer land fungerer, vil det ta lengst tid å innføre de avgiftene som trengs mest. Antakelig burde en konsekvent miljøpolitikk kreve en raskt økende avgift på olje- og gassproduksjonen i Nordsjøen. Men det ville involvere så mye kapitalinteresser og så mye statlige interesser, at betenkningene og utredningene ville fly som lus på tjærekost mellom departementene helt til brønnene er tørre. Med de miljøkonsekvensene en storflyplass har, burde kanskje avgiftene for å lande på Hurum bli slik at bare den desiderte overklassen hadde råd til å fly. For ikke å snakke om avgiftene for bruk av bil. Det er svært gode grunner til å gjøre det dyrt å bruke bil. Men hva skal så folk flest gjøre når svært mye av samfunnet er bygd slik at en må ha bil? For ikke å snakke om at i et samfunn som vårt, vil en miljøavgift svært fort bli en del av det generelle skattetrykket. Angivelig er alkoholavgiften et virkemiddel til å fremme edruskap. Men det blir ikke spesielt truverdig når Kristelig Folkeparti gjerne balanserer sine budsjettløfter med økt alkoholavgift.

Jeg vil ikke helt avskrive avgifter som et virkemiddel i kampen for en sunnere planet. Jeg trur tvert om at de under helt spesielle vilkår kan spille en viktig rolle. Men fordi heller ikke miljøavgifter vil oppstå i noe klassemessig vakuum, vil jeg sterkt advare mot å tru blindt på dem. I en rettferdig verden på vei mot en mer økologisk form for produksjon, ville miljøavgifter være et svært nyttig virkemiddel. Jeg inkluderer dem gjerne i en ny type sosialistisk planøkonomi, som et supplement til og ei utfylling der planen ikke strekker til. Men så lenge imperialismen rår, vil miljøavgiftene i beste fall bidra til å fjerne gårsdagens miljøproblemer og bli et virkemiddel i utbytting og monopolisering.

Nå kan staten og kapitalen under dekke av miljøprofil sette inn et støt mot vanlige skattebetalere. Den nye utbyttinga heter nå miljøavgift. Vi skal ikke betale for de korrupte gigantprosjektene til Byrådet i Oslo, må vite. Vi skal betale for miljøet. Riktignok er det Byrådet som skal forvalte disse milliardene, til å bygge nye kjøpesentre og motorveier. Eller Staten, til å bygge et nytt Mongstad. Miljøavgifter for å skape et menneskevennlig samfunn, med slike krefter ved makta? O hellige enfold!


Noter:

Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP