Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP

Pål Steigan (1990)

Veiskille

Del 3
Det store gapet mellom innsikt og handling

Romaklubben ||| Hva gikk galt? ||| Brundtland-kommisjonen ||| Energiproblemet ||| Brundtland vs Brundtland ||| Energi ||| Forurensning ||| Norge og den tredje verden ||| Målestokker for ei bærekraftig utvikling ||| Arne Næss og økofilosofene

Romaklubben

I 1972 utkom rapporten fra Romaklubben under navnet Grenser for vekst. Blant hovedaktørene var den seinere BI-sjefen Jørgen Randers. Blant sponsorene var Fiat og annen europeisk og amerikansk storkapital. Rapporten tegna et dystert bilde av det økologiske framtidsperspektivet for jorda. Karakteristisk nok åpna den med et sitat av daværende FN-generalsekretær U Thant fra 1969 der burmeseren sa at dersom ikke verden kom sammen innen ti år for å løse de økologiske problemene i fellesskap, så var han redd det ville være for seint. Budskapet i rapporten var at den ekspotensielle veksten (altså slik tall øker når de stadig multipliseres med et tall som er større enn 1) ikke kunne fortsette. Gruppa studerte forbruket av lagerressurser, energi, den økende forurensninga over hele kloden, befolkningsveksten osv. og kom til at dersom den klassiske veksten fortsatte uhindra, så ville den i neste omgang føre til ei drastisk forverring av alle livsvilkår på kloden. De fant for eksempel at med den vekstraten som fantes i 1970, ville de fleste av de ikke-fornybare ressursene på jorda være på det nærmeste uttømt i 2070 (note 96). De fant at praktisk talt all forurensning ser ut til å øke ekspotensielt, og de fant at forurensninga i stor grad sprer seg over hele kloden. De la blant annet fram materiale som viste en rask vekst i blyforurensning på Grønland og i Antarktis. Alt den gangen ble det pekt på de farene som det økte karbondioksidinnholdet i atmosfæren representerte for framtidige generasjoner. Gruppa baserte seg i stor grad på ulike datamodeller for ressurser, befolkning, kapital osv. og la vekt på å ikke være for pessimistisk i vurderingene. Uansett hvordan de vridde og vrengte på modellene, ble sluttresultatene nedslående. De kom til at med den veksten som var vanlig rundt 1970, ville verden stagnere før midten av neste århundre og gradvis kveles i sin egen dritt. Sjøl om de dobla de antatte ressursene på jorda var resultatet nokså likt, med det unntaket at da ville forurensninga sprenge alle grenser. De fant heller ikke noen vesentlige utsikter til at ny teknologi i seg sjøl ville være i stand til å løse problemene. Og reduksjoner av forurensingene med 10, 20, 30 prosent ga ingen bedring i modellenes konklusjoner.

På grunnlag av dette konkluderte rapporten med at den eneste farbare veien for menneskeheten (og for en fortsatt kapitalisme, min merknad) var å søke et likevektssamfunn så snart som mulig. Gruppa var sterkt opptatt av å stanse befolkningsveksten, og fikk derfor et nokså ny-malthusiansk preg. Men de innså i det minste at befolkningsvekst aleine ikke er det eneste som påvirker framtidig ressursbruk. Derfor gikk de inn for også å stanse veksten i kapitalen. Først da viste datamodellene at en kunne unngå sammenbrudd. Hva slags tiltak mente Randers & co var nødvendige for å få dette til?

På mange måter har utviklinga etter 1970 vært nøyaktig motsatt av det Romaklubben anbefalte. Særlig har kapitalen ikke vist noe magemål. Når annen vekst ikke har vært mulig, på grunn av svikt i markedene, har kapitalen søkt til det alltid kjøpekraftige militærmarkedet. Der har forbruket av all verdens ressurser vært enormt. Det er gode grunner til å anta at våpenfabrikkene sørget for å holde krigen mellom Iran og Irak i gang lengst mulig, for å få avsetning for varene sine. De solgte snart til den ene og snart til den andre parten, for å holde krigsflammene ved like. Det kostet flere hundretusen menneskeliv, men bidro som sagt til å holde etterspørselen ved like i en tid da andre markeder var lite livlige (note E).

I Vesten har det nok vært en viss nedgang i bruken av enkelte ressurser i forhold til produksjonen som helhet. Et eksempel er energibruk pr. produsert enhet i industrien. Men samtidig satses det stadig mer og mer energi, kunstgjødsel og gift i et stadig mer forurensende landbruk. Forurensinga fra industrien har også økt, sjøl om det har blitt utvikla noen bedre rensemetoder. Romaklubbens studie viste at en så liten reduksjon av forurensninga på enkelte sektorer som den vi har sett, ikke ville ha noen vesentlig virkning på katastrofeperspektivet. Det var først når en reduserte forurensninga med 75 prosent eller mer at det virkelig var snakk om å bryte ut av kattepina. Som vi har sett har det vært lite av den overføringa av ressurser til helse og utdanning som Romaklubben mente var nødvendig. Desto mer har gått til sånt som de argumenterte mot, som motorveier, biler, en stadig hyppigere utskifting av kapitalvarer osv. De som trudde de hadde sett bruk-og-kast samfunnet i 1972 er for blåøyde å regne i forhold til hva som har skjedd på de seksten åra vi har hatt siden. I samme periode har hver nordmann økt sitt søppelberg til det dobbelte.

For ikke å snakke om hvor rørende det i dag er å lese om gruppas anbefalinger om å overføre veksten fra de materielle verdier til åndsproduksjon, kunst, musikk og sosialt samspill. Romaklubben hadde sjølsagt helt rett i at alt dette er vekst som i liten grad truer jordas bæreevne, noe en ikke kan si om produksjon av isoporplater eller nøytronbomber.

Hva gikk galt?

Romaklubben mangla ikke autoritet da den kom med sin rapport. Den mangla ikke innflytelse i maktelitene. Tvert om, den var elitens rapport til eliten. Likevel gikk alt eller nesten alt annerledes enn det anbefalte. Hvorfor?

Jo, sjølsagt fordi kapitalen har sin egen logikk. En sak er at Fiat-direktør Agnelli kan sponse en rapport som viser at det bærer til helvete med ekspressfart dersom ikke kapitalen stopper sin evige ekspansjon. Men en helt annen sak er hva herr Agnelli gjør med sin egen kapital. Den må jo ekspandere. Han vil jo gjerne fylle veiene med Fiat-biler. Kanskje budskapet om nullvekst var mynta på Volkswagen eller Ford?

Problemet med Romaklubbens rapport er at den tar utgangspunkt i en verden uten klasser. Ikke er de utbytta milliardene i den tredje verden synlige, ikke er kapitalens utplyndring av dem synlig. Motsetninga mellom arbeid og kapital i industrilanda er heller ikke synlig. Dette viser seg aller tydeligst når Romaklubben gjør Bertrand Russells ord om arbeidstida til sine. Russel anbefaler at enhver vekst i arbeidsproduktiviteten bør tas ut i form av redusert arbeidstid. Og Romaklubben siterer utførlig hans argumentasjon for dette. Og hvordan gikk det så? Jeg behøver ikke gå i detalj. Fra 1972 har arbeidstida blitt noe redusert, men på ingen måte i takt med produktiviteten. Og på slutten av åttitallet økte arbeidstida igjen og ikke minst innafor Romaklubbens "eget" område, EF, hvor fleksibilitet og nattarbeid og søndagsarbeid og dobbeltarbeid har blitt idealet. Så mye for Romaklubbens bærekraftige utvikling. I dag er vi ikke bare kommet dit gruppa i sine verste perspektiver spådde at vi ville komme rundt 1990. I tillegg til de krisene som var synlige den gangen, har vi fått andre som de ikke en gang hadde muligheter til å forutse. Og i stedet for å ta raske skritt i retning av å løse problemene, slik de anbefalte, tar vi raske skritt i retning av å forverre dem.

Når vi sammenlikner Romaklubbens anbefalinger med det som faktisk har skjedd, ser vi tydeligere enn noe annet at den kapitalismen som også Romaklubben bygger på, ikke er i stand til å ta hensyn til ei langsiktig bevaring av den planeten vi lever på. I stedet for å følge klubbens anbefalinger, viser kapitalen en slem tendens til å følge de lovmessighetene som Marx forutså at den ville gjøre: akkumuler eller dø!

Brundtland-kommisjonen

Rapporten fra FNs kommisjon for miljø og utvikling, eller Brundtland-kommisjonen, inneholder et rikt materiale om den økologiske krisa. Rapporten har klart å samle svært mye av kunnskapene om de økologiske krisene i en tilgjengelig form. På mange måter er det en revolusjonerende rapport. For første gang skriver politikerne under på den analysen som miljøaktivistene lenge har vært aleine om. Økokrisa er satt på det politiske kartet på en helt annen måte enn tidligere.

Men kommisjonens rapport lever i et merkelig dobbeltliv med seg sjøl. Les dokumentasjonen i rapporten, les hva disse menneskene fra hele kloden har blitt enige om å advare mot! Les tallene deres og sjekk gjerne det vitenskapelige bakgrunnsmaterialet. På område etter område forteller kommisjonen oss at det går til helvete, og det i et helt upåklagelig tempo. Men hvilke konklusjoner trekker kommisjonen av denne erkjennelsen? Hvis det f.eks. er slik at mellom en fjerdedel og en tredjedel av verdens dyre- og plantearter står i fare for å bli utrydda fram mot midten av neste århundre, slik kommisjonen sier, skulle en vente at kommisjonen skulle foreslå en total omlegging av kursen på denne planeten? Det fremmes en god del vettuge forslag. Og mange av dem er så radikale at regjeringa Brundtland vegret seg mot å følge dem opp, på tross av de forpliktelsene det lå i å ha kommisjonslederen som regjeringssjef.

En bærebjelke i rapporten er det som kalle:, "vekst og vern". Kommisjonen fremmer det ganske diffuse, men for øvrig nokså unyttige begrepet bærekraftig utvikling. Men kommisjonen gir også følgende ramme for det den kaller en bærekraftig verdensøkonomi:

"Hvis økonomiske, sosiale og miljømessige katastrofer skal kunne unngås i en stor del av utviklingslandene, må det skapes nytt liv i den økonomiske veksten i verden. I praksis betyr det en raskere økonomisk vekst både i industri- og utviklingsland, friere adgang til markedene for utviklingslandenes produkter, lavere rentesatser, mer teknologioverføring og vesentlig større kapitaltilførsel, både på forretningsmessige og på særlig gunstige vilkår. " (note 97)

Kommisjonen innrømmer at det finnes kritikk mot denne strategien fra folk som frykter at særlig en ny runde med sterk vekst i industrilanda vil presse miljøet enda et stykke ut over grensa for hva det tåler. Den innrømmer også at dette vil bety et økt press på energiressursene og ikke-fornybare råvarer. Likevel insisterer den på at økonomisk vekst er løsninga.

Det er helt tydelig at det er de store imperialistmaktene som har vært drivende i å sikre seg frikort til fortsatte miljøødeleggelser på denne måten. Representanten fra EFs miljøkommisjon uttalte seg omtrent ordrett på den samme måten, slik han er sitert seinere i rapporten.

"For det første er det helt nødvendig med fortsatt økonomisk vekst hvis problemene med miljøødeleggelser og fattigdom, særlig i den tredje verden, skal bli løst. For det andre må vi få miljøvern og økonomisk vekst til å harmonere. ... For det tredje er det utbredt enighet om at innføring av strenge miljøstandarder stimulerer til fornyelse, fremmer oppfinnsomhet og øker sysselsettingen. For det fjerde må det svært omfattende holdningsendringer til for å nå målet om en bærekraftig utvikling, et godt miljø og en anstendig levestandard for alle." (note 98)

Her er det ikke snakk om at de fattige landa trenger økonomisk vekst for å løse sine miljøproblemer og for å frigjøre seg fra fattigdommen. Her dreier det seg om global økonomisk vekst, uten unntak. Allerede det første punktet er en forvrenging av kommisjonens egne oppdagelser. Det er ikke slik at de økologiske problemene er skapt av fattigdom, eller at fattigdommen hindres av mangel på produksjon på jordkloden. Det er tvert i mot slik at det samles en ufattelig rikdom på den ene polen, mens den fattige verden synker ned i en vanvittig fattigdom. Når industrilanda tvinger u-landa til å bruke den beste jorda si til å dyrke luksusvarer til de rike landa, skaper det både fattigdom og økokatastrofe. Dette er jo samtidig utvilsomt en form for økonomisk vekst! Er det noen grunn til å tru at mer sånn økonomisk vekst vil gjøre miljøproblemene mindre? Vil bioteknologien brukes til å snu verdistrømmen tilbake til de fattige landa, eller vil den føre til en enda verre skjevhet? Vil enda mer effektive måter til å tappe ressursene på havbunnen eller i Antarktis føre til en balanse mellom miljø og vekst?

Kommisjonen dokumenterer jo i sitt eget tallmateriale at det aldri har vært slik til nå.

Energiproblemet

Kommisjonen lanserer ulike scenarier for å anslå virkningene av framtidig energibruk. I et lavt scenario forutsettes det at verdens samla energibruk bare skal øke med 12-13 prosent (fra 9,9 til 11,2 terawatt) fram til år 2020. I et høyt scenario er det anslått ei økning på 250 prosent (9,9 til 35,2 TW). Men sjøl i det høye scenariet vil ikke verdens befolkning komme opp på et energiforbruk som svarer til gjennomsnittet for de rike landa i dag. Da måtte nemlig produksjonen øke med 450 prosent (til 55 TW).

Hvis utjamninga i verden skulle skje på den måten, ville menneskehetens timeglass renne ut fortere enn noen dommedagsprofet har vågd å spå. Ei samling på den rike verdens gjennomsnittlige energiforbruk vil skape en drivhuseffekt som vi bare kan forestille oss når mara rir oss som verst. Ozonlaget ville vel være tapt, og hele energibalansen på kloden ville antakelig gå samme veien. Sjøl det høye scenariet som kommisjonen regner med vil få store økologiske skade virkninger, forutsetter faktisk en kraftig reduksjon av energibruken i nord, til fordel for det fattige sør.

Det lave scenariet forutsetter at den rike verden senker sitt gjennomsnittlige energiforbruk med 50 prosent, mens den tredje verden øker sitt med 30 prosent. Som alle kan forstå, vil det på tross av dette fortsatt være ei djup kløft mellom fattige og rike. Det lave scenariet har ikke tatt seg bryet med å spørre EFs representant om hvordan han skal kombinere en halvering av energibruken med den formen for økonomisk vekst som han forestiller seg. Dersom de rike landa skulle nå et mål som kommisjonen tydeligvis ser som helt nødvendig for våre barnebarns livsvilkår, må sjølsagt nedtrappinga av energibruken starte øyeblikkelig. Ikke minst gjelder det et land som Norge, for vi bruker mye mer enn et gjennomsnittlig industriland. Vårt forbruk pr. innbygger ligger faktisk på et nivå som er 300 ganger hva et land som Mali i Sentral-Afrika bruker. Vi bruker 100 ganger mer energi enn det svarte Afrika. Dette hindrer ikke den norske regjeringa i å legge planer for økt energiforbruk i Norge! Økt vannkraftutbygging, gasskraft, økt bilbruk osv. inngår i alle regjeringas konkrete planer for framtidas Norge. Syse har aldri gitt inntrykk av å ha tenkt en alvorlig tanke om miljøspørsmål, men hvordan fikk tidligere statsminister Brundtland Norges energipolitikk til å harmonere med kommisjonsleder Brundtland?

Hvis kommisjonen har rett i sine energiscenarier, er situasjonen faktisk meget alvorlig, fordi det betyr at sjøl en lav vekst i forbruket, som fører til en altfor liten grad av utjamning, i seg sjøl truer med å akselerere drivhuseffekten et langt stykke ut over det faretruende nivået den har i dag. Å ta kommisjonen på alvor ville bety å lage hurtigvirkende planer for en drastisk senkning av det gjennomsnittlige energiforbruket i et land som vårt, for ikke å snakke om USA, Japan og Vest-Tyskland. Hvis dette ikke skal skje i form av en alvorlig senkning av levestandarden, må det skje i form av en radikal omlegging av måten samfunnet fungerer på. Kommisjonen dokumenterer at det skjer ei altfor rask tapping av verdens lagerressurser, en urovekkende rask ødelegging av jordas artsmangfold, en tilsvarende skummel rasering av regnskogen. Likevel presterer EFs miljømann i kommisjonen å skape en framtidsvisjon der miljø og en uspesifisert økonomisk vekst vandrer harmonisk hånd i hånd. Riktignok snakker han om at miljøstandardene vil stimulere til fornyelse og oppfinnsomhet til gavn og nytte for såvel miljø som vekst.

Det er kanskje urettferdig å legge så stor vekt på de orda fra EFs representant som kommisjonen sjøl siterer. Men problemet er at det han sier er helt på linje med kommisjonen. Vekstbegrepet som sådan blir på ingen måte problematisert. Når vi ser hva den typen vekst vi har opplevd i etterkrigstida har gjort med planeten vår, burde det være på høy tid å diskutere hva slags økonomisk vekst vi har råd til. Hva slags vekst er bærekraftig?

Det er gode grunner til at kommisjonen ikke går inn på dette problemet. Det ville nemlig true sjølve maktbasisen til de rike landa og de multinasjonale selskapene om noe slikt skulle komme på tale. Dermed blir det en skrikende kontrast mellom Brundtland-kommisjonens nyttige dokumentasjon og de anbefalingene den gir. Kommisjonsrapporten harmoniserer ting som ikke lar seg harmonisere. Den dekker over de uhyre bitre klassekonfliktene som ligger under prioriteringa av verdens ressurser. Dermed kan de virkelig ansvarlige unndra seg kritikk, ja de kan framstå som om de er på parti med arbeidet for ei bærekraftig utvikling.

På tross av at miljøkrisa i dag har helt andre dimensjoner enn den hadde da Romaklubben skreiv om grenser for vekst, ser det ut til at Brundtland-kommisjonen prøver å glatte over hele problemet ved hjelp av formelen "vekst og vern". Men kommisjonen tilbyr ett viktig våpen, nemlig et krav til alle regjeringer og alle institusjoner på kloden om å legge fram et miljøregnskap for politikken sin. "Miljøvern og bærekraftig utvikling må bli en integrert del av mandatet til alle departementer, internasjonale organisasjoner og store private organisasjoner. De må bli gjort ansvarlige og regnskapspliktige for at deres politikk, programmer og budsjetter befordrer og støtter virksomheter som økonomisk og økologisk er bærekraftige både på kort og lang sikt." (note 99)

Brundtland vs Brundtland

Våren 1989 la Brundtland-regjeringa fram sitt program for oppfølging av Brundtland-rapporten. Det hadde på forhånd vært en del polemikk om saka, ikke minst fordi miljøorganisasjonene hadde kommentert førsteutkastet i svært negative vendinger. Akkurat i miljøspørsmål er mange øyne retta mot Norge. Det forplikter å ville framstå som foregangsland. Derfor var også skuffelsen stor da Brundtlands regjering kom med sin stortingsmelding nr. 46. Journalistisk sett er meldinga et godt stykke arbeid. En kan lett få inntrykk av at dette er et dokument som varsler om viktige kursendringer, et radikalt miljøprogram. Men nærmere analyse viser at man på en ubehagelig måte omdefinerte en del av de sentrale begrepene i Brundtland-kommisjonen. Oppgavene ble stilt slik at miljøødeleggelsene vil kunne fortsette i stort tempo.

Den snedigste omdefineringa foretok den forrige regjeringa med begrepet bærekraftig utvikling. Det er fra før av et diffust, men ganske nyttig begrep. Men for å fungere trenger det presisering. I stedet ble det utvanna. I verdenskommisjonens rapport blir enhver regjering, institusjon osv. stilt til ansvar. De blir "gjort ansvarlige og regnskapspliktige for at deres politikk, programmer og budsjetter befordrer og støtter virksomheter som økonomisk og økologisk er bærekraftige både på kort og lang sikt." Dette betyr konkret at den norske regjeringa f.eks. er regnskapspliktig for virkningene av norsk Veiplan eller bygging av storflyplass. Er dette bærekraftig eller er det ikke? Brukt på en slik måte er begrepet ikke bare et uforpliktende honnørord, men et ganske skarpt våpen. Dette skjønte tydeligvis Brundtlands regjering, så den omdefinerte det til et "dynamisk og sosialt vekstbegrep" som "først og fremst (har) mening i global sammenheng" (note 100). Ved hjelp av dette grepet forsvinner den konkrete regnskapsplikten som verdenskommisjonen innførte. Derfor presenteres heller ikke noe forsøk på å vise at den politikken den står for er bærekraftig. Den lister opp en utrolig mengde tiltak. Mange av dem er konkrete og nyttige. Noen av dem er skadelige. Og noen er så uforpliktende at det knapt betyr noe. Men det gjøres ikke noe forsøk på å måle om disse tiltaka er tilstrekkelige eller om de samla og hver for seg bidrar til å skape "bærekraftig utvikling".

Energi

Fra naturens side er Norge svært privilegert med energiressurser. Vi har all denne vannkraften, kull på Svalbard, olje og gass under havbunnen. Sånn sett er vi født med sølvskje i munnen. Vi har ingen knapphet som tvinger oss til å være økonomiske. Dette stiller store krav til ei regjering i Norge. For energi er big business. Staten og energimonopolene tjener store penger på å suge opp olje i Nordsjøen i stort tempo. Forbrenning av fossile brensler er hovedkilden til drivhuseffekten. Derfor er tempoet i oljeutvinninga ei viktig miljøsak i seg sjøl. Dessuten er det totale energiuttaket et problem.

Verken den forrige eller den nåværende regjeringa ønsker å legge bånd på den norske energiprofitten. Det stilles ikke opp som noe problem at Norges viktigste eksportvare bidrar til CO2-utslippet. I stedet defineres Norges utslipp lik det som slippes ut innafor landets grenser. At vi lever av å selge utslipp til andre, er ikke noe problem.

Som nevnt i kapitlet om Brundtland-kommisjonen, forutsetter den at de rike landa senker sitt energiforbruk med 50 prosent innen 2020. Dette er nødvendig for å gjøre det mulig for de fattige landa å øke sitt energiforbruk. Norge, som ligger på topp i energiforbruk innafor den rike verden, burde jo da ha en spesiell forpliktelse til å senke sitt forbruk av energi. Men nei. "Regjeringen vil arbeide for en gradvis utflating av det samlede energiforbruket fram mot århundreskiftet." (note 101) Brundtland (som statsminister, ikke FN-representant) mener altså at Norge skal fortsette å øke energiforbruket i den første tredelen av perioden fram til år 2020. I Energimeldinga ble det lagt opp til en økning i energiforbruket med 29 prosent i perioden 1985-2000, mens oljeforbruket skal øke med 36 prosent (note 102). Stortingsmelding 46 er dessverre bare ei sandpåstrøing på disse usolidariske prognosene. Hvis dette skal oppfattes som et signal til alle land i verden som bruker mindre energi enn oss, så sier det seg sjøl at hele energiscenariet til verdenskommisjonen er blåst til himmels. I Vest-Europa ellers har energiforbruket stort sett flatet ut på 1975-nivå, i Danmark ligger det vel 10 prosent lavere enn på midten av syttitallet. Norge ligger derimot nærmere 30 prosent høyere enn den gangen, og skal altså fortsette å øke (note 103).

Norges bidrag til drivhuseffekten er mindre enn hva det totale energiforbruket skulle tilsi, nettopp fordi vi baserer elektrisitetsforsyninga vår på vannkraft. Men på noen områder faller Norge likevel igjennom. F.eks. må regjeringa innrømme at vi bruker mer fossile brensler til transport enn andre industrialiserte land. Men dette noe pinlige forholdet, tilskrives kjapt og greit "geografiske forhold", altså spredt bosetning og lange avstander. Akkurat som om det skulle være en naturlov at regjeringa legger ned jernbanestrekninger eller satser på langtransport på trailer parallelt med eksisterende jernbanenett. Tog kan frakte det mangedobbelte antall folk med samme energimengde som det personbiler bruker. Overgang fra jernbane til bil betyr derfor større energiforbruk og større utslipp av CO2. Dette er politikk og økonomi og har ikke noe med geografi å gjøre.

Storflyplass har vært en gjenganger på Løvebakken. Lokalpolitikere har dratt i ulike retninger, fra arealene i Hobøl ble båndlagt, til den gradvise utbygginga av Gardermoen og fram til utbyggingsvedtaket om flyplass på Hurum. Dette prosjektet er så stort, så kapitalkrevende og vil få så store konsekvenser for økonomi og økologi, at det er oppsiktsvekkende at myndighetene ikke har gjort noe forsøk på å studere om dette er et bærekraftig prosjekt i Brundtland-kommisjonens betydning. Alt tyder på at en slik undersøkelse ville betydd kroken på døra for hele storflyplassen. Mer satsing på tog på mellomdistansene ville sannsynligvis undergravd trafikkgrunnlaget. Den samfunnsmessige merkostnaden av økte CO2-utslipp, skogdød og luftforurensning ville tatt knekken på sjøl de mest nøkterne lønnsomhetsbetraktningene. Men en slik analyse er aldri gjort, og blir sikkert heller ikke gjort, før etterpå når vi får regninga.

Regjeringa Brundtland gikk riktignok inn for økt satsing på energiøkonomisering, men siden det ikke tallfestes noe mål, er det svært lite forpliktende. Derimot var den samme regjeringa klar når det gjaldt å legge større energiavgifter på forbrukerne. Her er det nye skatteinntekt i sikte, denne gangen med miljøprofil.

Norge er ei sinke i forskninga rundt alternativ energi. Oljerikdommen fungerer som ei solid sovepute. Faktisk var det større satsing på alternative energikilder ved inngangen til 1980-åra enn ved utgangen av tiåret. I 1987-kroner ble det investert 60 millioner kr til forskning i alternativ energi i 1979, og bare om lag 20 millioner hvert år fra 1983-88 (note 104) - dette til tross for at Norge har det største vindkraftpotensialet i Europa, og et tilsvarende potensiale i bølgekraft. Det brukes i dag mer penger på forskning i atomkraft i Norge enn på studier av alternative energikilder.

Forurensning

Av myndighetenes svært lite bærekraftige energipolitikk følger også en tilsvarende uholdbar forurensningspolitikk. Mens førsteutkastet til stortingsmelding gikk inn for å fryse CO2-utslippet på dagens nivå, gikk den endelige meldinga inn for at den kan fortsette å øke fram til tusenårsskiftet, for så å stabiliseres. Til og med fra ei norsk regjering er dette sjokkerende lite ambisiøst. Hvis verden som helhet samles omkring et slikt nivå, vil vi få nettopp de dramatiske klimaendringene som de fleste frykter.

Når man regner med økning av CO2-utslippet, har det ikke minst sammenheng med at den samme regjeringa regner med ei økning av biltrafikken med 50 prosent i den samme perioden. Denne økninga er så stor at den opphever miljøgevinsten av katalysatoren og sjølsagt bidrar vesentlig til å øke CO2-nivået. Stilt overfor de alvorlige konsekvensene av CO2-utslipp, med drivhuseffekt, klimaendring osv. er det forstemmende at det mest konkrete regjeringa klarer å si om kollektivtrafikken er at den vil "styrke og prioritere kollektivtrafikken i de største byområdene", og "bruke en økt andel av samferdselsmidlene til investeringer i kollektivtrafikksystemet".

En tabell i stortingsmeldinga illustrerer at utviklinga av kollektivtrafikken går den gale veien. Ei sammenlikning mellom bensinprisen og prisen på månedskortet i Oslo i faste kroner viser at mens prisen på kollektiv transport har gått opp med 120 prosent fra 1980 til 1989, har prisen på bensin gått ned. I virkeligheten er tallene enda verre, fordi det ikke nevnes at mens det tidligere var skattefradrag for månedskort har myndighetene for et par år siden hevet fritaksgrensene så mye at skattefradraget faller bort. De som reiser kollektivt har altså blitt systematisk straffet for dette gjennom hele 1980-tallet. Dette har sjølsagt stimulert bilbruken og svekket grunnlaget for kollektivtransporten. Trafikken på norske veier har da også blitt fordoblet de siste femten åra (note 105).

Hvordan står dette i forhold til en "miljøpolitisk snuoperasjon"? Det som sies om kollektivtransporten minner mer om en miljøpolitisk dekkoperasjon. Og mistanken om en dekkoperasjon blir enda sterkere når bladet Natur og samfunn (note 106) kan opplyse at samferdselsdepartementet har nedsatt et utvalg som skal utrede Norges tilpasning til EF på transportsektoren. I Innledninga til utvalgets rapport sies det at sjøl om miljøulempene ved moderne transport er kommet høyt på den politiske dagsordenen, har utvalget ikke sett det som sin oppgave å foreslå konkrete tiltak for å styre transportutviklinga ut fra bestemte miljøhensyn. Det er konkurranseevnen og profitten som settes i høysetet, og derfor legger man også opp til å legge seg flat for EF. I Vest-Tyskland regner man med en vekst i trailertransporten på 60 prosent i samband med det indre marked i 1992. Det er denne utviklinga vi skål tilpasse oss. Derfor er det ikke så overraskende at myndighetene ikke gjør noe radikalt med CO2-utslippet.

Landbruket står for en viktig del av forurensninga gjennom overgjødsling (nitratforurensning) og plantegifter. Utviklinga fra 1945 til i dag har også gått mer og mer i retning av industrialisering. Bruken av maskiner og olje, bruken av kraftfôr og kunstgjødsel har økt voldsomt, uten at produktiviteten har økt tilsvarende. Fra siste halvdel av 1970-åra har vekslende regjeringer økt effektivitetsnormene i jordbruket, slik at denne utviklinga har blitt forsterka. Arbeidskraft og mer miljøvennlig drift har blitt pressa ut av landbruket; inn med maskiner, plantegift og overgjødsling. Regjeringas politikk med tilpasning til EFs indre marked, gjør at norsk landbruk i enda høyere grad vil måtte bli mye mer kapitalintensivt og miljøskadelig. Fortroppen for denne typen EF-jordbruk finnes i Nederland. Der er landbruket en viktigere forurenser enn industrien. Det er disse landbruksbedriftene som vil styre utviklinga og tvinge de få norske bøndene som blir igjen på samme galeien. I forhold til de uhyre sterke økonomiske kreftene som ligger i EF-utviklinga er det heller patetisk at regjeringa ville "tilpasse de økonomiske virkemidlene for å forhindre bruk av produksjonsmidler som medfører miljøskade" (note 107).

Samtidig tas det ikke noe oppgjør med "bruk-og-kast"-samfunnet. På tross av den store veksten vi har hatt i søppelmengden her til lands, ser myndighetene for seg at mengden kommunalt avfall vil øke med nesten 50 prosent fra 1984 til årtusenskiftet (fra 1,7 millioner tonn til 2,5 millioner tonn)

Norge og den tredje verden

Det er stor enighet blant de som kjenner rekkevidden av gjeldskrisa i den tredje verden om at den i seg sjøl er et av de alvorligste miljøproblemene verden står overfor. Gjeldskrisa representerer ei blodtapping av den tredje verden som tvinger et par milliarder mennesker inn i ei desperat jakt på ressurser. Hvis dette problemet ikke blir løst, er det lite sannsynlig at noen av de store internasjonale miljøproblemene blir løst. Derfor er det svært viktig å legge merke til hva regjeringa vil gjøre i forhold til gjeldskrisa. Norge er et rikt, kapitaleksporterende land. Indirekte og direkte tjener norske bedrifter og finansinstitusjoner, ja også statskassa, på årelatinga av det fattige sør. Hva akter så regjeringa å gjøre?

Det eneste tiltaket som retter seg direkte mot ulandsgjelda er et løfte om å bevilge midler til gjeldsfondet på Norads budsjett, "slik at Norge kan spille en aktiv rolle i å bidra til å løse gjeldsproblemene" (note 108). Ingenting om at Norge sjøl vil sanere gjeld eller vil jobbe innafor rikmannsklubben for å sanere gjeld. Hvorfor tok ikke ei DNA-regjering stilling for ei omfattende sanering av gjelda? Gjelda er jo bare et uttrykk for de urettferdige handelsbetingelsene som den forrige regjeringa sjøl sa at den vil bekjempe. Men faktum er at norsk import fra fattige utviklingsland falt fra 6 prosent i 1980 til 4 prosent i 1986-87 (note 109). Handlinger teller mer enn ord.

Det kan kanskje virke underlig at jeg er så gjennomført kritisk til Brundtland-regjeringas oppfølging av Brundtland-kommisjonen. Den representerer da tross alt et stort skritt til det bedre? Utvilsomt. På noen områder, men slett ikke alle, er den antakelig en av de beste i sitt slag i verden. Der ligger dens fortjenester. Men der ligger også dens - og verdens - tragedie. På tross av det positive er innholdet likevel slik at dersom vi ikke når lenger enn hit, så vil økokatastrofene bli større og dommedagsprofetene få rett. Fordi den ikke går til røttene, og ikke kan gå til røttene av ondet så lenge den ikke gjør opprør mot imperialismen og kapitalens rovdrift, blir DNAs politikk i siste instans ei melding om reformismens fangenskap. En del av de som har utforma denne politikken veit at det de legger fram ikke er tilstrekkelig, at neste FN-kommisjon vil kunne oppsummere enda alvorligere problemer om ti år enn hva Brundtland-kommisjonen kunne. Men de veit samtidig at de ikke kan bryte med de grunnleggende økonomiske og politiske premissene som er lagt.

Målestokker for ei bærekraftig utvikling

I dag finnes det ikke økonomiske måleredskaper for ei bærekraftig utvikling. Det vekstbegrepet som dominerer samfunnsdebatten, er knytta til det håpløse begrepet bruttonasjonalprodukt. Det er en målestokk som like gjerne kan fremme skadelig vekst som nyttig vekst. Vekst i BNP sier ingenting om hvorvidt folkets velferdsnivå er blitt større. Veksten kan komme som bankpalasser eller motorveibygging, eller vekst i tjenester som f.eks. forsikring. Det kan godt registreres som vekst å legge ned et lokalsamfunn med en stor grad av naturaløkonomi og vennetjenester og flytte folk inn til bolignød og sosialkontorkø i storbyene. Disse menneskene blir da i større grad forbrukere av varer og tjenester som gir utslag på BNP, men antakelig er samfunnet som sådan blitt fattigere. Og den økologiske bærekraften er blitt dårligere.

Den gigantiske hovedveiutbygginga rundt storbyene, storflyplassen og de glitrende kjøpepalassene vil bidra stort til økning i BNP De vil bli registrert som et mål for vår velstand og utvikling. Men det er ikke likegyldig for folk hvor veksten kommer. Det er mulig at en offensiv satsing på kollektivtransport ville gi en lavere økning i BNP, men økologisk og for samfunnets kollektive velstand, ville den være kvalitativt bedre enn hovedveisatsinga. Dette finnes det ingen økonomiske indikatorer for. Sjøl folk som er oppriktig opptatt av miljøvern har ingen målestokk de kan bruke som viser den økonomiske fordelen av å ikke rasere miljøet, derfor faller det utafor de kvantitative konsekvensanalysene. Miljøet er interessant og viktig, helt til regnestykkene skal settes opp og avgjørelsene tas. Da er det de klassiske, og ubrukelige, målestokkene som er avgjørende. Det er ikke lett i ei håndvending å skape en slik målestokk, men myndighetene kunne i det minste innrømt at de målestokkene de sjøl bruker, og som er vanlige for regjeringer over hele verden, er for dårlige til å ta miljøproblemene på alvor. En slik erklæring hadde stimulert til kreativ debatt og forskning. Når dette ikke innrømmes, fungerer det som en falsk trygghet. Tilsynelatende har man et godt grep om hva ei bærekraftig utvikling vil si. I virkeligheten er man på nattfersk is. Et riktigere bilde ville en få dersom en i stedet for BNP gjorde et forsøk på å beregne nytteverdien av et prosjekt og deretter trakk fra verdien av de negative virkningene, belastninga på lagerressursene, skadene på miljøet osv.

Arne Næss og økofilosofene

Folk som Arne Næss, Sigmund Kvaløy m.fl. sto sentralt i den norske økologiske debatten på 70-tallet. Fortsatt hører de med blant dem som angrep problemene mest prinsipielt og systematisk. Det er faktisk slik at deler av den grønne opposisjonen i Øst-Europa ved utgangen av 80-åra fortsatt hentet inspirasjon fra skriftene til Arne Næss. Debatten om økologi og samfunn på 70-tallet skapte begrepet økofilosofi, som fikk universitetsstatus og Arne Næss gikk et skritt videre og utvikla noe han kalte økosofi.

I 1973 formulerte Sigmund Kvaløy en sentral tanke i økofilosofenes kritikk på følgende måte:

"Hva er mennesket for et vesen, som kan "erobre" verden ved hjelp av mirakuløs teknikk, men i forhold til sitt livsgrunnlag opptrer like primitivt som midd i en melsekk - som ekspanderer eksplosjonsartet inn i sin egen undergang." (note 110)

Det var viktig å slå fast at mennesket ikke har noen "rett" til å utøve et diktatur over andre arter på jorda. Samtidig som det var viktig å rive ned mennesket fra den sjøltilegna pidestallen. Som jordas hersker og forvalter, gjør mennesket sannelig en slett jobb. Økologisk tankegang, som jo i utgangspunktet ikke er noen filosofi, men ei retning innafor biologien, har den fordelen at den studerer sammenhenger framfor enkeltstående ting. Økofilosofene forsøker å utnytte dette for å frigjøre tenkninga fra ei mekanisk oppfatning av verden, som jo har vært den dominerende innafor europeisk vitenskapstradisjon. Flere økofilosofer fant inspirasjon i buddhistisk og taoistisk tradisjon, nettopp fordi Østens tenkere på en helt annen måte enn vi i Vesten har vært opptatt av prosesser og helhet. For noen har dette blitt ei bru over i religiøsitet og mystisisme, mens f.eks. Kvaløy understreker at den økofilosofiske tenkemåten bare likner på buddhismen og taoismen, men at den for å fungere må utfylles av langt skarpere tankeredskaper enn det en finner der.

Kvaløy skisserte hva han mente er karakteristisk for industrivekstsamfunnet. I kortform dreier det seg om fire punkter:

Det Kvaløy tar opp her, minner på vesentlige punkter om den klassiske kritikken til Marx. Marx sa at det karakteristiske for den kapitalistiske produksjonen er produksjon av bytteverdier, ikke bruksverdier. I dette perspektivet reduseres alle menneskelige og andre verdier til varer, bytteverdier på et marked. Konkurransen og ikke bruksverdien, solidariteten eller fellesnytten er avgjørende. Dermed tas også teknologien i bruk, ikke utfra om den gavner folk, men om den tjener krigen mot konkurrentene. Slik kan nyttige teknologier, som ville spart arbeid og ressurser bli lagt på hylla, mens teknologier som er ytterst skadelige og nedbrytende bli satt inn i massemålestokk, uten at noen har gjort noe forsøk på å vurdere hva konsekvensene måtte bli på lengre sikt. Også Ottar Brox og Hartvig Sætra har gitt nyttige bidrag til denne delen av debatten.

Arne Næss har i boka Økologi, samfunn og livsstil fra midten av syttitallet gitt en omfattende argumentasjon for det han og Kvaløy kaller en økosofisk tenkemåte. Der argumenterer han også overbevisende for at en økologisk forsvarlig politikk er uforenlig med kapitalismen. Med kapitalisme mener Næss i denne sammenhengen storkapitalisme, inkludert byråkratkapitalisme som i Sovjet og liknende samfunn. Han oppsummerer denne argumentasjonen i seks punkter (note 112):

Dette er den overordna argumentasjonen mot at kapitalismen kan fungere økologisk forsvarlig. Men i tillegg kommer:

På dette grunnlaget trekker Næss følgende konklusjon:

"Ansvarsfull økologisk politikk er anti-kapitalistisk, de samfunnstyper man sikter på er uforenlige med kapitalismen." (note 113)

Da jeg diskuterte dette med Næss i mai 1989, var han ikke lenger villig til å bruke begrepet kapitalisme. Han mente at en del kapitalister også har begynt å skjønne hvor det bærer, og at dette var et tegn på at alvoret i situasjonen begynte å skape politiske muligheter for forandring. Men de endringene Næss ønsker i 1989 er fortsatt like uforenlige med kapitalismens grunnleggende vesen, som de krava han stilte på syttitallet.

Om sosialismen sier Næss blant annet:

"Innen kapitalisme må en bedrift gå med overskudd, - innen sosialisme må bedriften innfri produksjonsmål. Beinhard konkurranse om å innfri slike mål har ført til miljø-ødeleggelse og ødeleggelse av desentralisert småindustri i sosialistiske land. ... Sosialistiske og kapitalistiske industrielle storsamfunn synes i dag å stå overfor omtrent de samme problemer og synes omtrent like rigide når det gjelder omlegging av kursen." (note 114)

Næss er altså klart anti-kapitalistisk, samtidig som han kritiserer den typen sosialistiske land som verden har sett til nå. Som alternativ trekker han opp ei radikal omlegging av politikk og økonomi i retning av et økologisk forsvarlig samfunn. Slik han argumenterer må det være ikke-kapitalistisk samfunn (sjøl om han ikke utelukker kapital i liten og avgrensa målestokk), det må være et samfunn med en høy grad av planøkonomi (med blant annet makt og myndighet til å hindre økologisk skadelig produksjon og økologisk skadelige prioriteringer), med bruksverdiproduksjon fremfor bytteverdiproduksjon. På mange måter argumenterer han altså for at det "grønne samfunnet" må være mer sosialistisk, eller kanskje heller kommunistisk, enn noe sosialistisk land til nå. Der han klart skiller dette samfunn fra de formene for sosialisme som har eksistert til i dag er den vekta han legger på desentralisering, mangfold og lokal deltakelse.

Erik Dammann gjorde også en viktig innsats da han gjennom boka "Fremtiden i våre hender" maktet å gjøre økopolitikk til allemannseie. I Revolusjon i velferdssamfunnet (note 115) går han videre for å prøve å finne ut hva som må skje med det økonomiske systemet som skaper de økologiske krisene. Han mener at det ikke er småflikking som må til, men en veritabel revolusjon i det globale økonomiske systemet:

"Enten man tar utgangspunkt i de økologiske begrensninger, i vår psykiske tilpasningsevne, i de stadig mer skjerpede motsetninger, i ren verdivurdering eller i frykten for atomkrig om råvarekildene, er det klart at industrivekstsystemet ikke kan overleve i det lange løp. Som alle historiske epoker er også den kapitalistiske stordriftens epoke underlagt forandringens lov, og aldri tidligere har en fremskriving av de eksisterende utviklingslinjer talt så klart om et nødvendig sammenbrudd eller faktisk uomgjengelige katastrofer hvis ikke revolusjonen kommer i tide." (note 116)

De forslaga Dammann kommer med om hvordan samfunnet bør endres, bryter totalt med det kapitalistiske systemet. De har mye sosialistisk i seg, samtidig som Dammann sjøl ønsker å unngå begrepet sosialisme, fordi han mener det fungerer som ei hindring for debatt, mer enn som ansporing.


Noter:

Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP