Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP

Pål Steigan (1990)

Veiskille

Del 2
Hva veit vi om kreftene som fører til økokatastrofe

Erfaringer fra sosialistiske land ||| Saltørken så langt øyet rekker. Ødelegginga av miljøet i Sovjet ||| Miljøkrisa i Polen, Tsjekkoslovakia ||| Den gode jord? Erfaringer fra økokrise i Kina ||| Avskoging og jorderosjon ||| Den brennende elva ||| Hva har det vært med sosialismen som har skapt økokrise? ||| Økologi og den stalinske planmodellen ||| Etatisme eller sosialisme ||| Statseiendom eller arbeiderkollektiver? ||| Demokratiet som forsvant

Erfaringer fra sosialistiske land

Vi har sett hvordan kapitalismen har redusert uberørt natur til en handelsvare i kampen om å tyne ut mest mulig profitt. Vi har sett hvordan markedsmekanismene fører til rovdrift. Men hvis det er sånn, burde vel sosialistiske land kunne vise til en langt bedre miljøpraksis? En kan si mye om sosialistiske land, men det er i hvert fall ikke snakk om kreftenes frie spill på noe marked. Likevel viser det seg, som vi straks skal komme tilbake til, at sosialisme ikke har vært noen garanti for en god miljøpolitikk. Hvorfor?

Før det er mulig å svare på dette, melder med en gang det første spørsmålet seg: Hva er et sosialistisk land? Jeg stilte dette spørsmålet til ei forsamling av marxist-leninister en gang og ba om skriftlige svar fra sju tilfeldige deltakere. Ikke to ga likelydende definisjoner på hva som er minimumskrav til at et samfunn kan kalles sosialistisk! Dette sier litt om den ideologiske forvirringa som hersker på venstresida. Men det sier vel så mye om den kaotiske virkeligheten. En kan sjølsagt vri seg unna problemet ved å definere sosialismen som et samfunn der alt er godt, og dermed vil ingen samfunn leve opp til definisjonen. Altså vil heller ingen sosialistiske samfunn ha ført noen dårlig miljøpolitikk! Dette er en type sirkeldefinisjon som er svært lite formålstjenlig. Jeg har i stedet valgt å se på land som har innført en sentralstyrt planøkonomi, der alle vesentlige avgjørelser om fordeling av ressurser gjøres planmessig og ikke som et resultat av tilfeldige virkninger på et marked. Blant disse har jeg konsentrert meg om de største planøkonomiene, nemlig Kina og Sovjet. Det er godt kjent at jeg ikke regner Sovjet som noe sosialistisk land, men som ei imperialistisk supermakt. Det burde også være kjent at jeg alt før Tienanmen var svært kritisk til den samla virkninga av de økonomiske reformene i Kina. Men Sovjet innførte en planøkonomi under Stalin, som har vært modell for de fleste sosialistiske eller "sosialistiske" landa som har oppstått siden, inkludert Kina. De miljømessige virkningene av denne planøkonomien melder seg på lang sikt. På tross av de store politiske forskjellene mellom Stalin og Bresjnev, er det nesten forbløffende hvor lite den sentrale planleggingsmekanismen ble endra fra Stalins tid til Bresjnevs. Og sjøl i dag er det lite nytt som har skjedd i økonomien, på tross av Gorbatsjovs sjarmoffensiver, perestrojkaen og alt det.

Derfor er det ikke urimelig å bruke studiet av forholdet mellom miljø og økonomi i land som Sovjet og Kina, for å prøve å komme nærmere et svar på hva som er drivkreftene bak, og årsakene til den begredelige situasjonen som har oppstått.

Saltørken så langt øyet rekker -ødelegginga av miljøet i Sovjet

Sjefredaktør Sergeij Zalygin i Novij Mir mener at Sovjet har kanskje fem eller seks år på seg i kampen mot miljøkatastrofen i Sentral-Asia, "Så er det slutt. Siden kan vi snakke om perestrojka eller om hva vi måtte ha lyst på. Da kommer ressursene våre til å være endelig ødelagt." (note 56)

En gang hadde Aralsjøen en utstrekning på 66.000 kvadratkilometer og var verdens fjerde største innsjø. Det er faktisk ikke så mange år siden. Men i dag er overflaten krympet med kanskje så mye som 40 %, fordi vannstanden har sunket med 13 meter. I den grunne sjøen betyr dette at kystene har flytta seg 70-80 kilometer innover. Tidligere havnebyer ligger flere mil fra sjøen. Fiskebåter står på tørt land, og der sjøen pleide å være er det oppstått en saltørken. Derfor har det oppstått reine saltstormer, der saltet fra Aral fyker utover i det flate slettelandet så langt som 40 til 80 mil fra sjøen. Vinden fører med seg mellom 75.000.000 og 100.000.000 tonn salt i året. Et godstog med samme saltmengde ville blitt 12-16.000 km langt (note 57) Andrej Monin, medlem av vitenskapsakademiet, beskriver dette slik i Novij Mir: "Man blir møtt av en hvit, tilsynelatende snødekt flate, livløs fra horisont til horisont." Klimaet i området er sjølsagt helt ute av balanse og helsetilstanden blant folk forverres raskt.

Spedbarnsdødeligheten er helt oppe i 92 pr. 1.000 levende fødte, det vil si på linje med noen av de fattigste landa i den tredje verden. I følge forfatteren Orazbai Abdirajmanov lider 93,7 prosent av kvinnene av kalorimangel på grunn av ensidig og mangelfullt kosthold (note D).

Årsaken til dette dramaet i Sentral-Asia er velkjent. I et gigantisk forsøk på å omdanne Usbekistan til en stor bomulls- og risprodusent blei vannet fra elvene Syr-Darja og Amu-Darja ledet ut i vanningskanaler og overrislingsanlegg. Når vi ser hva det har ført til, kan vi trygt slå fast at hele prosjektet har vært vanvittig. Den samla vannføringa i disse to elvene var en gang 90 km3 pr. år.

Vanningsprogrammet tok ikke på noen måte hensyn til elvenes bærekraft. Det var ikke noen form for balanse mellom vannføringa i elvene og den vannmengden som ble leda vekk. Vannføringa fra Amu-Darja er nede i 3 km3 pr. år, mens det er lenge siden Syr-Darja nådde fram til Aralsjøen! Dermed har vi den sjeldne situasjonen at et innlandshav i løpet av et tiår eller så rykker ned fra posisjonen som verdens fjerde største til en utsatt sjetteplass. Med det nåværende tempoet kan sjøen ha forsvunnet helt allerede i 2010! I første omgang rammes tre millioner mennesker direkte av denne katastrofen, men de indirekte virkningene er enda større. Sannsynligvis vil omvandlinga av Aralsjøen til saltørken føre til store forandringer av klimaet langt utover Usbekistan. (En rystende og god reportasje i National Geographic nr. 2 ,1990 viser i bilder og satellittfotos hvor ille dette er blitt.)

Lenger øst i Sovjet er en annen innsjø i fare. Det er Bajkalsjøen som er så stor og djup at den rommer en femtedel av verdens flytende ferskvannsressurser. Den trues av forurensning. En cellulose- og papirfabrikk i Bajkalsk står for 70 prosent av utslippene. Flere dyre- og plantearter er alt i fare, og sjølve drikkevannet som sådan er truet (note 58). Alt i 1958, da fabrikken blei bygd, protesterte fiskerne, fordi de frykta for hva som ville skje med fisken. I 1966 krevde 30 vitenskapsfolk, forfattere og kunstnere i et åpent brev til myndighetene at sjøen skulle vernes. Men myndighetene hadde et annet syn på Bajkalsjøen. I et sentralkomitevedtak blei det slått fast:

"Industrien trenger ferskvann. Bajkalsjøen har store mengder av dette. Men dens verdi består ikke bare i dette at den har så mye vann, men også i at den er et biofilter med en enorm kapasitet som omdanner det forurensede vannet fra elvene til reint vann. Denne rensevirkninga beror på biologiske prosesser i Bajkalsjøen. Hvis det skulle strømme reint, eller nærmest destillert vann inn i sjøen, da ville livsprosessene opphøre og sjøen ville miste sin renseevne." (note 59) ...

Kommentarer overflødige!

Også Svartehavet er meget utsatt. Ikke bare Sovjet, men også Tyrkia og Donau-landa bidrar til at dette innestengte havet nå er i ferd med å dø. Flere fiskearter er praktisk talt utrydda. Blåskjell- og østersstammene er nede på 10-20 prosent av hva de var for bare noen tiår sia. Makrellen finnes nesten ikke mer. Derimot er det rikelig med alger av ulike slag, enkelte arter har økt 1.000 ganger i antall. Og tarmbakteriene fra all den urensa kloakken formerer seg som aldri før (note 60).

I hele Sovjetunionen er sløsinga med vannressursene et gjennomgående problem. På et plenumsmøte i sentralkomiteen 1984, blei det oppgitt at hele 43 km3 vann gikk tapt på veien fra kilde til bruker. Dette henger sammen med at ressursene ikke ses på som verdier. "Vann er gratis". Sovjet er et land som i prinsippet har enorme ressurser. I følge offisiell "marxist-leninistisk" ideologi er det ikke noe problem å utvide produksjonen og ressursbruken. Gigantomanien er rådende. Jo mer storstilt, jo mer grensesprengende dimensjoner, jo bedre. (Nettopp gigantomanien er en sjukdom som Krustsjovs og Bresjnevs Sovjet førte videre fra Stalins tid. Den henger sammen med oppfatninga av menneskene som naturens herskere, og med et bestemt dogme om at storstilt statsdrift er sosialistisk, mens små kooperativer er borgerlige. Hvis en vil se denne gigantomanien ført ut i sin ytterste konsekvens, kan man kaste et blikk på de ville prosjektene til den styrtede "sosialistiske keiser" Ceauscescu, ikke minst "moderniseringa" av Transilvania!) Det fantes planer for å sprenge kanaler med atomminer slik at de elvene som munner ut i Nordishavet skulle renne sørover til jordbruksdistriktene bl.a. ved Aralsjøen. Disse planene var vedtatt, og de er fortsatt ikke endelig skrinlagt. At dette kunne føre til voldsom ubalanse i Nordishavet og uforutsigbare klimaforandringer, var argumenter som ikke slo gjennom. Først i de siste par åra har det vært mulig for økologer og opposisjonelle å kritisere disse stormannsgale planene offentlig.

Kampen mot miljøødeleggelser i Sovjet er kommet lengst i de baltiske statene (note 61). Her går kampen for et levelig miljø sammen med den nasjonale kampen. Siden det er sentralmakta som har tatt beslutningene som rammer folk og dyr langs Østersjøen, blir kampen for livsmiljøet også en del av kampen for den nasjonale uavhengigheten. Den første av de baltiske miljøorganisasjonene oppsto i 1984, nemlig Latvias økologiske klubb (eller VAK, Vides Aizsardzibas Klubs). Denne organisasjonen, og de mange som har oppstått etterpå, har bidratt til at miljøkrisa langs Østersjøen har blitt dokumentert. Det viser seg at Rigabukta står for 11 prosent av nitrogentilførselen til Østersjøen, mens Polen står for ca. 20 prosent. De siste tjue åra har fisket blitt redusert med 70 prosent. I sommermånedene fører oppblomstringa av blågrønne alger til at det er nødvendig å innføre badeforbud mange steder. Bare tre mil fra Riga har myndighetene oppretta et område for å ta i mot atomavfall, blant annet fra Tsjernobyl, men angivelig også fra utlandet. Målinger viser en radioaktivitet som er dobbelt så høy som i Sverige dagene etter Tsjernobyl. Så seint som i september 1988 kunne Baltikum fått sitt eget Tsjernobyl, da en av reaktorene i Ignalinas brant. Kort etter blei det organisert en stor demonstrasjon rundt kraftverket. Kanskje fører motstanden til at videre utbygging av kraftverket innstilles for godt.

I følge en offisiell rapport har halvparten av de nyfødte barna i havnebyen Ventspils i Latvia medfødte skader som kan føres tilbake til miljøet (note 62). Den lokale ammoniakk- og metanolfabrikken bidrar med en vesentlig del av forgiftninga. Dette er så rystende tall, at en vegrer seg for å ta dem på alvor. Det har vært så mye hemmelighetskremmeri omkring miljøødeleggelsene i Sovjet, at det vil gå lang tid før sannheten kommer på bordet. Underveis kan det sikkert forekomme overdrevne rapporter. Men likevel er det ingen tvil om at tendensen i disse rapportene er riktige. Det viste seg jo for eksempel at en atomkatastrofe i Ural, som det gikk rykter om i mange år, og som sjøl amerikanerne tvilte på, faktisk hadde funnet sted. I mange sovjetiske byer er den miljøfarlige produksjonen plassert midt i de tjukkeste befolkningssentrene. Det forklarer de store menneskelige lidelsene i forbindelse med forgiftninga. Italia hadde sitt Seveso, Sovjet og Øst-Europa har hatt mange, men først nå får vi høre om dem. Nye satellittbilder viser f.eks. at Vest-Finnmark alt nå rammes av giftskyene fra den sovjetiske byen Nikel på Kolahalvøya.

Den nye åpenheten i Sovjet har også gjort det mulig for miljøopposisjonen å protestere mot de nye havneplanene ved Leningrad. Store moloer skal skjerme byen fra Finskebukta. Problemet er bare at de samme moloene vil redusere utskiftinga av vannet drastisk, slik at kloakken fra Leningrad og det sterkt forurensa vannet fra Ladoga vil samle seg opp i det indre bassenget. Tungmetaller og andre giftstoffer vil hope seg opp og avleire seg på havbunnen. Resultatet kan bli en mega-utgave av det vi kjenner fra enkelte norske terskelfjorder, der vannet i dybden nærmest er uten liv. I den grunne bukta utafor Leningrad kan denne prosessen ta enda kortere tid, dersom moloene bygges. Ennå kan ingen si nøyaktig hvilke konsekvenser det vil få for lokalklima, for overflatedyr og for mennesker at sjøen utafor millionbyen dør.

Tsjernobyl ble et slags vendepunkt. Sannsynligvis har verden aldri vært så nær "Kina-syndromet" som den vårdagen i 1986 da dette atomkraftverket like ved Kijev i Ukraina brant ned. Tsjernobyl viste hva slags farer atomkrafta utsetter oss for daglig. Den viste også med all ønskelig tydelighet at jorda er en verden. Atomskya anerkjenner ingen grenser. Den djevelske ironien ved Tsjernobyl er at noen av dem som lever mest i pakt med naturen, nemlig reindriftssamene i Norge og Sverige, var blant dem som fikk atomutslippet mest innpå kroppen. Med radioaktivt for og radioaktive rein var samene hjelpeløse mot krefter de ikke en gang kan se. Fortsatt i 1990 fødes abnorme husdyr i Kijev-området på grunn av radioaktiviteten. Nye landsbyer må evakueres. Og fortsatt blir svært mye av informasjonen om de virkelige skadene hemmeligholdt.

Miljøkrisa i Polen, Tsjekkoslovakia

Etter 2. verdenskrig innførte Polen ei miljølovgiving som var langt forut for si tid, og økologi ble obligatorisk fag i skolen. Dette landet, som var så langt framme, er nå offer for ei av de alvorligste krisene i Europa.

Natur og Ungdom arrangerte sommeren 1988 ei reise gjennom hele Øst-Europa, for å studere miljøproblemene og komme i kontakt med den gryende grønne bevegelsen der. Marianne Gjørv, som deltok i delegasjonen, forteller at Huta Lenina, det "moderne stålverket" i Krakow, bruker teknologi som blei forbudt i Japan for 20 år siden (note 63). Av de 400 måtene en kan rense utslipp på, var det ikke tatt i bruk en eneste. Resultatet kan merkes. Lufta i Krakow er til å skjære med kniv. Astma, bronkitt og andre luftveisplager er utrulig utbredt. Det eneste som er gjort for å møte problemene er å bygge ut sjukhuset til å ta i mot flere slike pasienter! I Katowitze er det enda verre enn i Krakow. Sollyset har vanskelig for å trenge gjennom smogen. Beinstrukturen til ungene utvikler seg feil, folk får hukommelsessvikt osv. Vannet i elva Wizla, som er en av de største forurensende i Østersjøen, brukes fortsatt til drikkevann. I polske byer smuldrer kulturen bort i rekordtempo. Forvitringa er så voldsom at statuene mister armer og ansiktstrekka deres blir utviska på noen få år. I dette klimaet skal mennesker leve og vokse. Arbeidere er til og med blitt lokka til den verste industrien med høyere lønninger.

DDR har en av de knappeste ferskvannsreservene i verden, i forhold til folketallet, bare 17 prosent av elvene er egnet som drikkevannskilder. Forventa levealder for mennesker over fem år har stagnert siden sekstitallet, og i enkelte distrikter går den også ned (note 64). De østtyske industribyene er blant de mest forurensa i verden, og møter stort sett bare konkurranse fra sine granner i Tsjekkoslovakia og Polen.

Men hva er den økonomiske drivkrafta bak den vel så store økokrisa i Øst-Europa? En kan beskylde disse byråkratiske diktaturene for mye, men ikke spesielt for å la markedskreftene råde. Hva er det da? Den kjente tsjekkoslovakiske Charta-underskriveren Ladislav Hejdanek svarer:

"Akkurat nå er situasjonen åpenbar, de har ikke råd til å rense opp. De har latt industrien forfalle etter 1948. Resultatet er at vi sitter med en nedkjørt, forurensende industri, og uten midler til å erstatte den med teknologi som forurenser mindre. Hele filosofien i planøkonomien og de prioriteringene den bygger på, har hatt svært mye å si for økokrisa i Tsjekkoslovakia. Vi ble tvinga til å være våpensmia til Warszawapakten. Vi skulle satse på stål over alt annet. Men vi har ikke så mye annen energi enn brunkull. Den er svært svovelholdig, slik at den gir store miljøproblemer. Skogen ødelegges, og mange mennesker får problemer med lungene og luftveiene. Ved å tvinge Tsjekkoslovakia inn i en så avlegs modell, ble vi ikke bare satt tilbake økonomisk, men også økologisk. Den kalde krigen spilte inn i dette veivalget. Kapprustninga var en av årsakene til den uforholdsmessig store satsinga på stål. I stedet skulle vi ha satsa på den avanserte delen av industrien, som vi hadde gode forutsetninger for og som ville gitt mindre miljøproblemer.

Myndighetene har heller ikke noen oversikt over hvor alvorlig situasjonen er. Økonomien og de økonomiske resultatene er omgitt med så mye løgn og svindel. De som sier sannheten risikerer problemer, derfor holdes viktig informasjon tilbake for myndighetene. Hvis en planøkonomi skal fungere trenger den ubetinget åpenhet, demokrati og frispråk. Hvis det ikke er tillatt å kritisere, vil problemene bli forsterka. Det har skjedd hos oss. I virkeligheten var problemene klare for mange år sia. Men det var tabu å snakke om dem. I mens har vi plyndra vårt eget miljø. Vi er nede på de aller dårligste brunkulleiene, og svovelen legger seg over alt."

En rapport som var utarbeidet i 1984 av Vitenskapsakademiet på oppdrag fra myndighetene i Tsjekkoslovakia viste hvor langt økokrisa var kommet. Den blei stoppa og hemmeligholdt. I vest ble den offentliggjort i det vesttyske Die Zeit, for øvrig blei den spredd illegalt av Charta-folkene. I denne rapporten går det fram at industriutslipp sørger for at det hvert år faller 35 tonn fast avfall pr. innbygger over tsjekkoslovakenes hoder! Mye av dette er meget giftig og lagres i jorda og i grunnvannet. Skogene dør og drikkevannet, som for det meste finnes i skogdistriktene, blir stadig mer forgifta. Rapporten melder om urovekkende mange sjukdomstilfeller blant nyfødte, spesielt i nord-Böhmen, der mye av industrien ligger. Hvert tredje nyfødte barn i byen Most rammes, mens det i landsgjennomsnitt gjelder hvert tiende barn. Antall krefttilfeller øker også merkbart. Skader på bygninger og minnesmerker som skyldes forurensning koster staten hvert år mellom 15 og 20 milliarder kroner. Regjeringsrapporten mente at krisa er kommet så langt at mottiltak knapt vil ha noen virkning i inneværende generasjon (note 65). Ikke underlig at rapporten ble hemmeligstempla.

I oktober 1988 meldte tsjekkoslovakisk fjernsyn at 58 prosent av skogen var ødelagt av luftforurensning. I den tsjekkiske republikken og i det nordlige Böhmen er mer enn to tredeler skadd. Avisa Svobodné slovo meldte i desember samme år at over 90 prosent av soppartene er utryddet og halvparten av dyreartene i fare. Nové slovo skrev i oktober 1988 at elvene i den slovakiske republikken inneholdt 20 prosent mer kjemikalier og oljesøl i 1988 enn året før. Vannforurensning påfører Tsjekkoslovakia skader til en beregnet verdi av 6,5 milliarder tsjekkiske kroner hvert år. I januar 1989 forteller Rudé právo sine lesere at det i et spesielt kritisk tilfelle var så mye som 400 mikrogram svovel pr. kubikkmeter luft i det nordlige Böhmen. (Verdens helseorganisasjon har satt 60 mikrogram som faregrense.) (note 66)

Lufta i Praha er en plage, med gjennomsnittlig 136 mikrogram svovel pr. kubikkmeter. Du kjenner den biter i lungene og legger seg som et belegg på tennene. Riktignok er Praha ennå ikke blitt så ille som Beijing var sist jeg besøkte den byen i 1984. Kullfyringa er verst. Jeg opplevde noe liknende i Albania en gang. Det var på den kaldeste tida i februar. I arbeiderstrøkene stakk jernrørspiper rett ut av vinduene. Innafor blei det fyrt med noe som må ha vært dårlig køl. Det svei. Likevel er Albania kanskje et av de landa i Øst-Europa som er heldigst stilt når det gjelder energi, blant annet på grunn av store mengder vannkraft og egne oljeressurser.

I Tsjekkoslovakia er andre byer verre stilt enn hovedstaden. Men smogen er alltid dyr, og når du krysser den vakre Karluvo Most på vei til Mala Strana, ser du ofte lektere med brunkull som bukserer seg oppover mot strømmen i Vltava.

"Satsinga på tungindustrien førte til ei tilsvarende satsing på energi uten hensyn til de samfunnsmessige kostnadene," sier Charta-underskriver Radim Palous. Men likevel var nettopp miljøspørsmålet et av de områdene der det var mulig å drive kritikk før massebevegelsen slo det gamle regimet over ende. Innenfor det offisielle ungdomsforbundet SSM, oppsto det ei gruppe som kaller seg Brontosaurus (ut fra tankegangen: "Brontosaurusene overlevde ikke").

Ved sida av Brontosaurus, som hadde en slags halvoffisiell status, dukket det opp flere uavhengige miljøgrupper i Tsjekkoslovakia. Denne miljøopposisjonen ble en forløper for den store og fredelige revolusjonen på seinhøsten i det merkelige året 1989. I denne kampen fant de hverandre, veteranene fra 1968 og de unge, som kanskje blei født i 1968.

Journalisten Jiri Dienstbier utdypet denne systemkritikken: Miljøproblemene i Tsjekkoslovakia er egentlig ikke noe frittstående og uavhengig problem: miljøkrisa er egentlig ei systemkrise. Siden jeg møtte han i Praha i mars 1989 har han blitt utnevnt til utenriksminister. Vi får se om den regjeringa han deltar i er i stand til å gi landet en sunnere kurs.

Samtalene med opposisjonen i Tsjekkoslovakia bekreftet mine mistanker om at årsakene til den nesten utrolige økologiske krisa i Øst-Europa må spores tilbake til bestemte sider ved den stalinske planøkonomien. Den oppnådde en del oppsiktsvekkende seire i kampen for å få til en rask vekst i tungindustrien og enkelte prioriterte sektorer. Dette innrømmer også den tsjekkoslovakiske reformøkonomen Ota Šik (note 67). Men satsinga på tungindustrien ble et uangripelig dogme, å kritisere den var å kritisere sosialismen. Tungindustrien trakk veldige ressurser fra andre sektorer, slik som landbruket, lettindustrien, servicenæringene, slik at de ble underutvikla. Samtidig brannskatta tungindustrien energiressurser, luft og vann. Direktørene kunne bli straffa om de ikke nådde planmålet for stål eller sement, men ikke dersom de brukte for mye energi eller om de slapp ut mye gift.

Tsjekkoslovakia var kanskje det landet som hadde de beste forutsetningene for å skape en avansert sosialisme. Det hadde en avansert industri og teknologi, et høyt utdanningsnivå, en demokratisk tradisjon. Men det ble tvunget av Stalin og Sovjet til å følge blåpapirmodellene fra Moskva. Med skjebnesvangre konsekvenser både for sosialismen og for naturen i Tsjekkoslovakia.

Den gode jord? Erfaringer fra økokrise i kina

Da jeg begynte å jobbe med miljøkritikken, hadde jeg ei forestilling om at Kina under Mao representerte et vesentlig alternativ til den vestlige (og sovjetiske) miljøfiendtlige politikken. Det var mye som talte for et slikt syn. Jeg kjenner ikke til noen annen revolusjon der myndighetene umiddelbart etter maktovertakelsen har utstedt ordre om å "plante trær overalt", slik det ble gjort i Kina. Norad skreiv entusiastisk om kinesisk treplanting for å temme ørkenen, og den meget anerkjente miljøforskeren og kritikeren Norman Myers gir stor ros til det kinesiske folkekommunesystemet i sitt Gaia Atlas (note 68).

Da jeg opplevde Kina første gang som nyfrelst norsk maoist, med de rosenrøde brilleglassa som det nå engang betydde, slo det meg, og det slår meg den dag i dag, hvor stor vekt vertskapet la på resirkulering, treplanting og prinsippet om avfall som ressurs. Det ble pekt på fabrikker som nyttiggjorde seg avfallet fra andre fabrikker. Det ble pekt på gjenbruk og vekselvirkning mellom industri og landbruk. Sjøl i dag er dette avanserte prinsipper. Før jeg gikk djupere inn i materien filosoferte jeg en del over hva grunnene kunne være til en slik miljøbevissthet i Kina i forhold til det vi har sett i Sovjet.

Den østeuropeiske, stalinske modellen var gjennomsyra av et maskinsyn på naturen. Dette gjelder også den offisielle Moskva-filosofien. Moskva-skolen var prega av europeisk mekanisk filosofi, f.eks. slik den er formulert av Francis Bacon. Menneskets oppgave er å beherske naturen og få den til å tjene mennesket.

Mao var derimot prega av tradisjonen fra Konfusius og Mencius, av Østens innsyn i motsigelser, harmoni og balanse. Kunnskapen om kontinuiteten mellom de gamle filosofene og Mao var anatema under kulturrevolusjonen. Men dersom en studerer Mao fordomsfritt, er det ikke vanskelig å se at han har røttene sine i kinesisk filosofi. Tenkning om motstridende krefter, om yin og yang, om harmoni, møter deg overalt i kinesisk filosofi. Og Mao gjentok det til stadighet. Han var svært opptatt av klassisk filosofi. Liksom Heraklit så Mao motsetninger i alle ting, liksom Konfusius var han opptatt av harmoni. Et par av hans viktigste verker er kritikker av den mekaniske og ensidige russiske filosofien under Stalin. I en artikkel som kalles Om de ti viktigste forholda fra 1956 fremmer han det tilsynelatende paradokset at dersom en ønsker tungindustri bør en satse på jordbruk. "Du vil ha høna til å legge egg, og likevel forer du henne ikke. Du vil ha hesten til å springe fort, og likevel lar du han ikke beite." (note 69) Det nytter ikke å satse bare på det ene. Det finnes en identitet mellom to sider i et motsetningsforhold, som det gjelder å ta vare på og utvikle. Dette er bare ett av utallige eksempler på at Mao var prega av de gamle tenkerne, og den var en direkte utfordring av den sovjetiske modellen. Han ble sjøl forma gjennom studier av de kinesiske klassikerne, og sjøl om han seinere gjorde opprør mot konservatismen deres, var han prega av dem hele livet. Filosofisk sett er det ingen tvil om at det kinesiske kommunistparti, som var vokst opp, ikke på universitetsinstitutter eller i en europeiskprega industri, men ute blant alminnelige fattigbønder, var et parti som hadde helt andre forutsetninger for å skjønne de økologiske sammenhengene i livet.

Folkekommunemodellen bygger også på en slik tanke. Den skulle ikke være landsbygd i vanlig forstand, og ikke by i vanlig forstand. Den skulle være en symbiose av landbruk, håndverk og industri. De knappe ressursene skulle utnyttes til siste rest, ingenting skulle gå til spille. En skulle satse på korn, men også på grønnsaker og binæringer. En skulle kombinere det nye og det gamle.

Som modell er dette fortsatt besnærende, og kanskje ligger framtida et sted langs disse linjene.

Problemet er bare at jo mer en går inn på å studere virkeligheten, vekk fra parolene, festtalene og de gode intensjonene, og over til den grå hverdagen, så falmer disse vyene. Det ser ut til at virkeligheten ble ganske annerledes.

Som nylig innvotert medlem i FN deltok Kina på Miljøvernkonferansen i Stockholm i 1972. Den kinesiske delegasjonens standpunkter er karakteristiske for begynnelsen av syttitallet. De har en skarp og ganske riktig kritikk av den miljøkrisa som er skapt av de imperialistiske landa:

"Vi anser at den sosiale hovedårsaken til (miljøkrisa) ... ligger i at etter hvert som kapitalismen har utviklet seg til imperialisme, har de kapitalistiske monopolgruppene i sin jakt på superprofitter innført et alvorlig produksjonsanarki og kvitter seg etter eget forgodtbefinnende og uten å bry seg om hvordan det går med folket, med skadelige stoffer, som forgifter og forurenser omgivelsene." (note 70)

Men om den kinesiske kritikken var riktig, så var den svært grunn. Det var deler av den grønne bevegelsen i Vesten og ikke kineserne som la fram den virkelig sviende, konkrete dokumentasjonen på at det faktisk var slik. I sitt syn på hva som burde og kunne gjøres for å løse miljøproblemene, la Kina fram en del ganske riktige prinsipper. De gikk inn for streng planlegging, gjenbruk av spillmaterialer, mangesidig utnytting, omdanning av søppel til ressurser, skogplanting osv. Men delegasjonen ga en rosenrød framstilling av hvor langt dette arbeidet var kommet i Kina (note 71).

På to punkter var det kinesiske standpunktet ganske umodent og nokså blåøyd. For det første bagatelliserte Kina den gangen de miljømessige problemene knytta til befolkningsøkning. (Det samme gjorde vestlige maoister på den tida.) I en slags polemikk mot nymalthusianerne ble det gitt meget optimistiske vurderinger av menneskenes uuttømmelige muligheter til å løse miljøproblemene i takt med økt folketall. "Menneskehetens historie har bevist at takten i utviklinga av produksjonen alltid langt overskrider takten i befolkningstilveksten." (note 72) I denne sammenhengen ble Kina holdt fram som et godt eksempel, for der hadde befolkninga økt med 40 prosent på 23 år, uten at det hadde medført noen miljøproblemer (!). Mindre enn et tiår seinere angret kinesiske myndigheter bittert på denne optimismen og satte inn meget drastiske tiltak for å begrense folkeveksten. En av årsakene til at dette ble nødvendig var nettopp ressursknapphet: for mange munner å mette på et krympende matjordgrunnlag.

For det andre sto Kina, i likhet med India og andre u-land, for en forståelig og rettferdig avvisning av vestlig moralisering over industriforurensning i u-landa. De opplevde det, slik mange fortsatt gjør, som nærmest rasistisk, og i hvert fall nokså arrogant av Vesten å kritisere de fattige landa for industriutslipp, så mye faenskap som Vesten sjøl hadde gjort. Og skulle nå Vesten finne enda et påskudd til å holde de fattige landa nede i permanent fattigdom? Dette fant de seg rimeligvis ikke i, men i kampen for den gode sak; retten til utvikling, ble det feid ikke så få skjeletter under teppet. Sannheten er jo at mye av den nye ulandsindustrien bygde på en svært lite ressursvennlig teknologi. Den spydde og fortsetter å spy ut gift uten spesielt sjenerende kontroll. Mao sa en gang at en skal notere seg kritikk, sjøl om den kommer fra fienden, fordi den kan inneholde noe riktig. Det hadde vært lurt av kineserne i 1972 om de hadde fulgt dette rådet. Så kunne de kanskje ha begynt tidligere å se hvor alvorlige problemer de hadde i sin egen bakgård.

Rett skal være rett, på tross av at det har vært gjort store feil underveis, så har Kina lykkes i noe så oppsiktsvekkende som å mette 22 prosent av verdens befolkning på 7 prosent av verdens dyrkingsjord. Denne prestasjonen står det respekt av. Men som vi skal se, det har kosta.

Avskoging og jorderosjon

På syttitallet var faktiske tall og kritisk dokumentasjon av miljøsituasjonen i Kina utilgjengelig for utlendinger og for de fleste kinesere. De første artiklene og undersøkelsene som motsa den offisielle idyllen ble kjent først i 1978. Seinere har de blitt etterfulgt av et stort antall undersøkelser som alle peker i en og samme retning: Kina er midt oppe i meget alvorlige miljøkatastrofer og årsakene til dem kan i stor grad føres tilbake til den politikken som har blitt ført etter frigjøringa i 1949. Den største samla oversikten over denne økologiske blåmandagen finnes hos den amerikansk-tsjekkiske professoren Vaclav Smil (note 73). Mesteparten av hans materiale stammer fra kinesiske kilder, sjøl om han også underbygger det med satellittfotografier fra NASA, egne studier og annet kildemateriale. Når det nå er grunn til å tegne et helt annet bilde av det kinesiske miljøet enn det som har vært gjengs tidligere, er det altså fordi forskere i Kina sjøl har begynt å gå til bunns i problemene og fordi de, i hvert fall fram til juni 1989, i større grad fikk lov til å si sannheten om miljøkatastrofene i Kina. Dette gjør også Smils bok til desto mer rystende lesning.

Første gang jeg begynte å ane de økologiske konsekvensene av feilsatsing i kinesisk økonomi, var da jeg leste statistikken fra den offisielle folketellinga på begynnelsen av 1980-tallet. Når en sammenlikner fødselsrater og dødsrater som framgår av denne statistikken, kommer en fram til at det må ha skjedd en veritabel katastrofe i kinesisk økonomi på slutten av femtitallet. Dødeligheten overgikk plutselig de verste krigsåra, og årskullene sank dramatisk i forhold til de foregående åra. Sjøl om en korrigerer aldri så mye for statistiske variasjoner, er det umulig å komme til noen annen konklusjon enn at Kina må ha opplevd en av de verste hungerkatastrofene i. vårt århundre, ja i menneskehetens historie. Hugh Deane, redaktør i US-China Review, mener at antall døde var over 20 millioner og "sannsynligvis nærmet seg 30 millioner" (note 74). Han viser her til Carl Riskin: China's Political Economy (1987). William Hinton, som er mer positiv til denne perioden enn Deane, svarer at han anser det for å være allmenn enighet om at "utopisme, voluntarisme, kommandisme, gigantisme, likhetsmakeri, overdrivelser og andre onder fulgte med Det Store Spranget, skapte kaos i det økonomiske og sosiale livet og bidro kraftig til produksjonskriser, avlingssvikt og til slutt sult." (note 75) Hvor alvorlig sulten var, gjør han ikke noe forsøk på å vurdere.

De lokale partilederne i Jinan sør for Beijing fortalte en delegasjon fra AKP i 1984 at i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult i disse åra. De fortalte om hvordan de sjøl hadde gravd opp smårøtter fra bakken og plukket blader fra trærne for å få noe å spise.

Noen hevder at kinesisk folketelling er bare svindel, gjennomført av Deng for å sverte Mao. Sjølsagt drives det, som alltid før, svindel med tall i Kina. Men det er tvilsomt om den mest kapitalistinspirerte kinesiske leder eller planlegger er tjent med en statistikk som opererer med 20 millioner 30-åringer mindre enn det som faktisk finnes. Dessuten er problemet litt spesielt for Deng og de andre som sitter med makta i dag. De stemte nemlig for "Det store spranget". Hvis det var så katastrofalt som jeg trur, er det liten grunn til at de skulle ønske å få fakta på bordet. Dette stemmer også overens med hva vi har sett siden 1978. Det har ikke kommet en eneste stor studie fra kinesiske myndigheter som har forsøkt å gjøre feila under det store spranget til hovedsak.

Til nå har jeg ikke sett noen fyldestgjørende analyse av omfanget av og årsakene til den forferdelige tragedien. Men jeg har en sterk mistanke. I 1958 ble Kinas økonomi lagt kraftig om. Etter Maos oppmuntring til å satse på landbruk og lettindustri i 1956, ble vekta lagt fullstendig om til å satse alt hva remmer og tøy kunne holde på tungindustri. Denne politikken blei kalt "Det store spranget framover". I løpet av et halvt år skulle Kinas stålproduksjon øke fra fem millioner tonn på årsbasis til over ti. For å få til dette ble kanskje så mange som seksti millioner bønder, gutter og voksne menn for det meste, utkommandert midt under innhøstinga til blant annet å hogge trær og brenne trekull for de nye bakgårdsjernverkene. Store skogstrekninger ble ødelagt og hardt tiltrengt arbeidskraft ble tatt fra et jordbruk som alt hadde meget store problemer med å skaffe folk nok mat. Denne utopiske og ødeleggende politikken ble kritisert alt i juli 1959 av daværende forsvarsminister Peng Dehuai i et brev til Mao (note 76). I stedet for å lytte til en som hadde vært ute og hørt bøndenes bitre klager, valgte Mao å utstøte Peng fra partiledelsen og fordømme kritikken som et forsøk på statskupp. Pengs kritikk ble undertrykt i femten år og den virkelige statistikken om det som skjedde blei behandla som en statshemmelighet. Under kulturrevolusjonen var det strengt forbudt å kritisere Det store spranget, og den som gjorde det blei pr. definisjon erklært som en "vandrer på den kapitalistiske vei" (note 77).

Vaclav Smil hevder at "Det store spranget" førte til ei enorm avskoging. Mesteparten av det tilgjengelige tømmeret rundt titusener av landsbyer blei felt i løpet av noen måneder. Det er ikke usannsynlig at nettopp denne kraftige avskoginga bidro kraftig til flom- og tørkekatastrofene som Kina opplevde på slutten av femtitallet. Sammenhengen mellom avskoging og flom og tørke har vi jo vært inne på før, og sjelden har vel avskoginga i noe land blitt gjennomført så raskt og dramatisk som da seksti millioner kinesiske bønder ga seg i kast med oppgaven. På sekstitallet blei avskoginga bremset, og det blei satt i gang treplanting i stor stil for å rette på noe av skaden. Noen av disse prosjektene har fortsatt gjennom åttiåra, bl.a. "Den store grønne muren", som skal stanse den massive erosjonen og ørkenveksten i nord.

Men totalt har avskoginga fortsatt. Smil mener at Maos politikk med "å ta korn som nøkkelleddet" bærer et hovedansvar for dette. Forskningskontoret ved det kinesiske skogdepartementet slår fast at felling av skog for å dyrke korn og skogbranner til sammen har ødelagt 6,7 millioner hektar skog siden 1949 (note 78). Politikken med å "ta korn som nøkkelleddet" var en bærebjelke i Kinas kamp mot sulten. Korn er det viktigste næringsmiddelet i Kina, ris i sør og hirse i nord. Uten korn var hungersnøden et faktum. Derfor var denne politikken høyst forståelig og langt på vei nødvendig. Men var den økologisk holdbar?

Økologisk innsikt tilsier et samspill. Hvis kornarealet skulle økes for enhver pris, så måtte det skje på bekostning av noe. Var det innebygd i planene? Sannsynligvis hadde ikke planleggerne noen innsikt i hvilke ringvirkninger felling av skog og pløying av grasslettene for å dyrke korn ville ha på den økologiske balansen.

I Sichuan-provinsen satte den statlige plankommisjonen opp en fellingskvote som var tre ganger større enn hva som kunne regnes som bærekraftig skogsdrift. Og dette er ikke noe enestående eksempel.

Jorderosjon er et alvorlig problem i Kina. Jeg har et par ganger flydd inn mot Beijing fra vest i morralyset. Det tørre og golde landskapet, ørken og halvørken, er det jeg husker best. Dette er Kinas historiske arv, og ikke noe som har oppstått nylig. Store deler av Kina er i faresonen. Det skal lite til for å forrykke balansen. Under kampanjene for å "ta korn som nøkkelleddet" og "lære av Dachai" ble det dyrka korn på steder der det aldri skulle vært dyrka korn. Dette var et ledd i en forkrøpling og forvrengning av Maos kornpolitikk, for den opprinnelige utgaven lød: "Ta korn som nøkkelleddet, driv husdyrhold, skogbruk, fiske og binæringer for å skape en allsidig rikdom på landsbygda." I praksis blei korn svært ofte stilt opp mot resten.

Noe av det mest tragiske er kanskje pløying av grasslettene i minoritetsprovinsene. Her hadde folk en økonomi bygd på husdyrhold. Grasslettene var deres næringsgrunnlag. Grasrøttene bandt jorda og graset var en fornybar ressurs for kveg, småfe og hester. Men så blei husdyrhold langt på vei stempla som borgerlig. I Indre Mongolia og Xinjiang var dette et angrep på mongolenes og uigurenes kulturelle og økonomiske egenart. Slettene blei pløyd og sådd til. De forblåste slettene med sine lange vintre ga liten avkastning på kornet, mens de pløyde markene var lett bytte for nådeløs vind. I den gamle revolusjonsbasen i Shaanxi er nå erosjonen kommet opp i 10.000 tonn pr. km2 pr. år. Da dette området var en revolusjonær base i 1940-åra hadde folk tilgang til fra 400-700 kg korn pr. person, mens de i 1977 var nede i 250 kg pr. person (note 79). Jorda var utpint, og mye jord var gått tapt på grunn av erosjon. Erosjonen førte til at elvene ble mudra til, ikke minst Kinas svøpe, Huang He, som fører med seg så mye slam at elveløpet mange steder ligger høyt over slettelandet. Høye diker skjermer det tettbefolka landet mot vannmassene. Dikene er imponerende resultater av kollektivt arbeid. Men dette arbeidet ble også satt i fare på grunn av den økte erosjonen. Alvoret i erosjonsproblemet illustreres ved at Kinas tilførsel av kunstgjødsel hvert år tilfører mindre næring enn det som går tapt ved erosjon! Den vilkårlige "gjenvinninga" av innsjøer som har vært drevet for å skaffe nytt jordbruksland, har også i svært stor grad bidratt til ei forverring av miljøet. Det har forandret lokalklimaet og gjerne ført til tørke, samtidig som det nye dyrkingslandet ofte blei ubrukelig etter kort tid.

Den brennende elva

Forurensning er et eget kapittel i Kina. Tidligere fikk vi høre mange vakre historier om hvordan man gjenvant ressurser fra avfall og motvirket forurensning på den måten. Noe sant var det vel i det. Men virkeligheten er likevel ganske annerledes. Mens det har vært stramme krav til bedriftene om hva de skulle produsere, har det knapt eksistert utslippskontroll. Prispolitikken har dratt i samme retning. Kapitalvarer ble underprisa og tungindustrien fikk store subsidier. Det ga større prestisje til planleggerne og kadrene å starte et nytt kjempeprosjekt, enn å reparere på og utbedre eksisterende fabrikker og anlegg. Dette motvirka sparing på ressursene. Prisen på energi var satt utfra politiske krav, og hadde liten eller ingen sammenheng med de samfunnsmessige kostnadene med å skaffe energien. Folket skulle ha billig energi og industrien skulle hjelpes i gang. Begge deler svært gode formål, men den kunstig billige energien fungerte som ei sovepute. Hvorfor skulle man spare på energi, som er så billig? Resultatet har blitt at Kina har en av verdens mest energisløsende industrier. I 1978 brukte Kina 4,2 kg kullekvivalenter pr. dollar BNP, noe som er nesten fire ganger gjennomsnittet i Vesten, og nesten to og en halv gang det Sovjet brukte (note 80). Utslipp av karbondioksid, svovel, tungmetaller osv. er skremmende høyt. Smil nevner et sjokkerende eksempel på hvor langt denne forurensninga er kommet enkelte steder: En del fabrikker i Beijing-området har i mange år sluppet ubehandla oljeavfall ut i Ba He elva, der olja etterhvert samla seg i et tjukt lag. I 1979 kom noen bønder i skade for å kaste et glødende trestykke ut i elva. Elva blei antent og brant i en halv time!

Kinesiske kilder forteller i detalj om alle disse problemene. Om ødelegging av grunnvannet, om forgifting av ferskvannsreservene, om ødelegging av naturskjønne områder, om hensynsløs utnytting av enkelte dyre- og plantearter. Grunnen til at fakta om disse forholda nå er kommet på bordet, er at det fra 1979 har blitt lovlig å kritisere slike forhold. Før blei informasjon om slike problemer undertrykt, og dermed var det også vanskelig å få noen diskusjon om årsaker eller mulige løsninger. Antakelig har massakren på Tienanmenplassen satt en stopper for også denne formen for kritikk.

Sjøl om kinesernes utgangspunkt har vært mye bedre enn Sovjets, ser det ut til at de i store trekk har havna i nøyaktig den samme typen stalinsk planleggingsmodell som Mao kritiserte. En kombinasjon av uvitenhet (som i høy grad er forståelig), ensidig og byråkratisk satsing uten hensyn til miljøet (som kunne vært unngått hvis en hadde tatt lærdommene fra Stalins feil alvorlig), og maktarroganse (som er utilgivelig), har til sammen bidratt til å skape den kinesiske miljøkrisa. Kinas planleggere kan være villeda av det japanske eksemplet. Japan har fått til noe Kina ønsker å få til, derfor er det stor stemning for å gjøre som Japan. Japan har fulgt en politikk med å bli "møkkete først og rense opp etterpå". Det ser ut til at noen i Kina trur at dette er en farbar vei. Her gjør det seg gjeldende noen misforståelser. For det første glemmer man da hvor store ofre det japanske folket måtte gjennom og fortsatt må gjennom på grunn av denne kortsiktige politikken, kvikksølvofrene i Minamata var blant de alvorligste, men langt fra enestående. For det andre glemmer man tall: Kina er så uhorvelig mye større enn Japan, både i folketall og utstrekning. For det tredje glemmer man at det i dag finnes kunnskap om forurensning og metoder til å hindre den som ganske enkelt ikke fantes i 50- eller 60-åra. Det betyr at dersom Kina satser på det, kan landet unngå en del av de problemene Japan fikk og som landet fortsatt har. (Japanske myndigheter diskuterer om de skal bygge en svær dam i fjellområdene i Kyoto-området for å dumpe kjemisk avfall der. Hva det vil bety for grunnvannet er det ikke alle som tør å tenke på.) (note 81) For det fjerde glemmer kineserne, typisk nok, at Japan har eksportert mange av sine miljøproblemer ved å la fattige land gjøre grovarbeidet med den mest forurensende industrien.

Det at Kina er så svært betyr at landet får helt spesielle problemer. Mens de giftige skyene fra japanske fabrikker raskt blåser ut over havet, vil de i Kina henge lenge over befolknings- og jordbruksområder. Giftige utslipp i japanske elver, vil, i likhet med i England, ganske fort renne ut i havet. I Kina derimot vil vannet bruke lang tid, det vil bli samla opp i dammer og innsjøer, og mye av det vil sige ned i grunnvannet. Der vil giftstoffer ødelegge grunnvannsreserver som det kan ha tatt tusener av år å bygge opp. Denne ødeleggelsen kan være et faktum i løpet av få år, og når et grunnvannsreservoar er ødelagt, er det nesten umulig å rense det igjen.

Kinas forsøk på å følge veien med å "bli møkkete og så rense opp", kan ende opp med å "bli møkkete og forbli møkkete". Samtidig har miljøkrav en lav status i Kina, kunnskapen er lite utbredt, miljøgrupper med innflytelse finnes nesten ikke og lovgivinga er på begynnerstadiet. Samtidig fører de nye markedskreftene til stort anarki i produksjon og styring. Under mottoet om å "bli rik først", ofres miljøhensyn på alteret til en kortsiktig profitt. Tidligere blei miljøkrisa skapt gjennom feilaktige administrative beslutninger og feilaktig politikk. Nå risikerer Kina å få nye kriser på toppen av de gamle, men denne gangen som resultat av markedskreftenes relativt frie spill. Det mest urovekkende er at dette skjer i et land der det ikke finnes noen "grønn" opposisjon eller noen kanaler der miljøkritikken kan gjøre seg gjeldende for alvor.

Den nye miljøkrisa blir bekrefta i et offisielt dokument fra China Features utarbeidet av Ni Bainan. Han skriver at den nye økonomiske politikken har skapt økende forurensning, og siterer Qu Geping, leder av det nasjonale kontoret for miljøbeskyttelse, som sier: "Vi burde ikke utvikle økonomien gjennom å ofre det livsviktige miljøet vi lever av. Gjør vi det, vil vi overlate en fryktelig arv til våre barn." (note 82) Det er lite sannsynlig at arkitektene for det kinesiske reformprogrammet hører på det øret. Eller for å si det mer presist: I viktige deler av kinesisk økonomi er det nå profitten som bestemmer hvordan ressursene skal utnyttes. Kombiner det med mangel på renseteknologi, mangel på økologisk ekspertise og mangel på en kritisk opinion, så oppstår en livsfarlig cocktail.

Nå har riktignok 1980-åra brakt noe godt også, ikke minst et omfattende skogplantingsprogram, som fra 1978-85 har ført til planting av 6 millioner hektar skog - sannsynligvis det største miljøprosjektet i verden. Det har også blitt innført bedre lover mot miljøødeleggelser. Industrien har fått strengere miljøkrav. Problemet er bare at de nye økonomiske reformene truer med å undergrave det positive som er gjort. De nye landsbyfabrikkene har blitt en stor forurensningskilde, og de som snubler over hverandre for å bli rike først, tar ingen hensyn til om de ødelegger miljøet underveis. Disse problemene innrømmes også langt på vei av det nasjonale kontoret for miljøbeskyttelse, som særlig peker på vannforurensning og luftforurensning i byene som akutte problemer.

Men alvorligere er det at det ideologiske sammenbruddet for kollektivismen i Kina har rasert forutsetningene for et stort felles løft for miljøet. Hvis noen skal bli rike først, er de ikke så nøye med hva som skjer med miljøet. Offisielle kinesiske dokumenter viser at nettopp de nye, privateide småforetakene er blant de verste miljøsynderne.

Hva har det vært med sosialismen som har skapt økokrise?

De statene som hevder at de bygger på en marxistisk teori har på ingen måte gått i spissen for å løse miljøproblemene. De har tvert imot skapt noen av de alvorligste miljøkrisene i verden. Hva kommer dette av? Er det slik som Vaclav Smil argumenterer for at det er privatisering som er løsenet der kollektiviseringa har skapt ubalanse? Er det sosialismen som sådan som har spilt fallitt, eller er det en bestemt versjon av sosialismen?

Nesten alle sosialistiske land til nå har vært tilbakeliggende land, land som i mange tilfeller ikke en gang hadde nådd fram til et kapitalistisk utviklingsnivå. Da de satte i gang med sin modernisering hadde de ingen sosialistiske forbilder, bare kapitalistiske. Den teknologien og den avanserte produksjonsmåten som var tilgjengelig var den som var utvikla i kapitalistiske land. Lenin overtok Taylor-systemet for rasjonalisering av industrien, Stalin jublet over den amerikanske effektiviteten og dagens Kina lærer med glede industrirasjonalisering fra Japan eller Sør-Korea.

Når vi f.eks. kan se at det klassiske vestlig-kapitalistiske synet på forholdet mellom menneske og natur også har vært dominerende i sosialistiske land, har det nettopp sammenheng med hvor de sosialistiske landa henta sine produksjonsforbilder.

Vi som lever i de privilegerte og rike landa bør høre lyden av singlende glass, hvis vi kritiserer de fattige landa for å ønske seg vekst. Folk som må jobbe i et år for å tjene vår daglønn, ønsker seg sjølsagt vekst. Det skulle bare mangle. Problemet er at glitteret omkring vår vekst har blenda dem så de ikke ser problemene. De har trudd at de kunne herme. Det ser ikke ut til å ha falt dem inn at det kan finnes andre former for vekst. Noen kritikk av vekstbegrepet har ikke forekommet, eller i hvert fall ikke sluppet ut. Produksjonen har i store trekk vært lagt opp som den i vest, og det ser ut til at mye av verdinormene har fulgt produksjonsmåten med på veien.

På mange måter får Alvin Toffler (note 83) rett når han sier at sosialismen og kapitalismen egentlig ikke er så forskjellige. De er annenbølgesamfunn, skorsteinssamfunn og samlebåndssamfunn der eiendomsformene riktignok er forskjellige, men produksjonen er forbløffende lik.

Mens det i Vesten på mange måter er markedets anarki med profittmaksimering og rovdrift som driver fram økokrisa, har det i de mer eller mindre sosialistiske landa vært en planøkonomi uten økologisk styring, uten økologisk innsikt. Den sosialistiske planen har på en planmessig måte prøvd å oppnå det som kapitalismen oppnår på en spontan og krisearta måte. Samtidig sørger planbyråkratiet for å investere ensidig og svært skeivt i den prestisjefylte og energikrevende tungindustrien, mens lettindustrien og servicenæringene blir underutvikla. F.eks. mottok tungindustrien i Sovjet 34 prosent av investeringene i perioden 1928-55, mens lettindustrien bare fikk 5 prosent og landbruket 12 prosent. Storindustriens andel av industriproduksjonen vokste fra 39,5 prosent i 1928 til 70,5 prosent i 1955 (note 84)

Denne ensidigheten representerte ei voldsom belastning på miljøet. Den førte til en dramatisk vareknapphet, en elendig servicesektor, utilstrekkelig husbygging og som det er påvist i flere studier: den bidro til å reversere den opprinnelige kvinnefrigjøringa. Kvinnene ble nødt til å sørge for det familien ikke kunne få fra lettindustrien og servicenæringa. Og siden kvinnene tradisjonelt fantes i disse annenrangs sektorene, bidro disse sektorenes lave status til også å svekke kvinnenes. Hilda Scott har i en innsiktsfull analyse av kvinnenes kår i Tsjekkoslovakia vist hvordan denne utviklinga gjenreiste kvinneundertrykkinga i en ny form (note 85). Den første femårsplanen var meget ærgjerrig. Industriproduksjonen skulle øke med 57 prosent innen utgangen av 1953. Likevel ble planmålene justert ytterligere opp, til 98 prosent vekst! Og tungindustrien skulle ha et resultat på 230 prosent av 1948-nivået. Dette var å drive en brutal kapitalakkumulasjon på bekostning av landbruket, arbeiderklassen og ikke minst kvinnene. En del tradisjonelle håndverksnæringer, både på landsbygda og i byene, var kvinnenes enemerker og ga dem en viss økonomisk sjølstendighet i familien. Det var vanskelig å få gjort reparasjoner, fordi håndverkerne ble tvunget til å stenge. Det var vanskelig å få tak i variert mat, fordi bøndenes markeder ble forbudt. Supersentraliseringa av økonomien betydde at svært mye av denne virksomheten ble forbudt som "kapitalistiske halen", som det het i Kina. I dag veit vi at denne planleggingsmodellen, med dens enorme tungindustrifiksering, også var en katastrofal miljøpolitikk.

Vi ser altså at den kritikken av sosialistiske lands kvinnepolitikk, som er utvikla ikke minst av Kjersti Ericsson, faller sammen med den kritikken vi kommer til hvis vi nærmer oss problemet fra en økologisk synsvinkel. Mye tyder på at vi nærmer oss noe som kan bli en marxistisk kritikk av den sosialistiske politiske økonomien, slik den har framstått til nå.

Når planleggingsbyråkratiet ikke bare mangler innsikt i økologiske forhold, men dessuten er en arrogant elite med liten respekt for folkets kunnskaper om miljøet sitt, skjerper dette problemene.

Det ser også ut til at den spesielle sosialistiske doktrinen som ble utforma i Sovjet på 1920- og 30-tallet har vært spesielt anti-økologisk. Denne doktrinen, (dvs. kalles gjerne) stalinsk, men kritikken rammer ikke bare Stalin. Trotsky og hans gruppe var like tungindustrifiksert som Stalin, og foreslo flere av de økonomiske løsningene som Stalin seinere skulle slå inn på gjennom femårsplanene og tvangskollektiviseringa. De løsningene som Sovjet valgte, som var diktert av helt bestemte historiske forhold, og som også møtte store problemer, har siden fått stå som sjølve definisjonen på sosialistisk politikk. Og disse normene har vært så effektive at de preger venstresida i to så forskjellige land som Somalia og Norge opp til i dag.

Økologi og den stalinske planmodellen

Stalin sjøl sa lite om miljøproblemer. I sine kongressrapporter snakka han av og til om slike problemer som tørken, der han går inn for treplanting som et (utvilsomt nyttig) tiltak (note 86). Ellers er det, som rimelig kan være, produksjonen og atter produksjonen som preger beretningene. Den desperate situasjonen Sovjet sto i er sjølsagt en høyst reell bakgrunn for denne ensidige fikseringa på flere tonn stål og flere tonn korn. Det var også noe tidstypisk i dette. Se på DNAs plakater fra trettiåra; svære skorsteiner spyr ut svart røyk, som et symbol på at hjula skal i gang og folk skal få arbeid. Mora mi var i tramgjeng før krigen og reiste rundt på lasteplan og sang "Vi er barn av stålet og betongen", altså fei vekk gråbeingårder og alt det gamle rukkelet, opp med moderne og luftige leiligheter og fabrikker. Verken det idylliske nærmiljøet eller hensynet til naturen fikk spille noen sentral rolle.

At nøden og fattigdommen stiller det sånn er forståelig, men det kan ikke hindre oss i å se etter hva som er til å lære av og hva som eventuelt kan eller ikke kan brukes som en modell.

Imperialismen har vært svært så aktiv i å presse de sosialistiske landa inn i ei tungindustriprioritering. Intervensjonskrig, blokade, trusel om invasjon og trusel om full krig, har uten tvil ført til at de ulike sosialistiske landa, enten de ville eller ikke, har vært nødt til å prioritere tungindustri. Det er ikke bare et imperialistisk verdensmarked som har vært med på å underminere og pervertere sosialistiske samfunn. Eller som Stalin uttrykker dette i en tale i 1931: "Vi ligger femti eller hundre år etter de framskredne landene. Vi må ta igjen dette forspranget på ti år. Enten gjør vi det, ellers blir vi knust." (note 87) Naziinvasjonen i 1941 viste at dette ikke bare var tomme ord.

En av de mest sentrale definisjonene til Stalin, er den han gir av den sosialistiske økonomiens grunnlov.

De vesentlige trekkene og kravene ved sosialismens økonomiske grunnlov skulle kunne formuleres omtrent som følger: Sikring av den maksimale tilfredsstillelsen av samfunnets stadig voksende materielle og kulturelle behov gjennom en uavbrutt vekst og fullkommengjøring av den sosialistiske produksjonen på grunnlag av den høyeste teknikken (note 88).

Utvendig sett er formuleringa grei nok, fordi den knytter planøkonomien til samfunnets materielle og kulturelle behov, og ikke til f.eks. planleggingsbyråkratiets oppfatninger. Dette hadde fått betydning dersom den sovjetiske (stalinske) planmodellen faktisk hadde lagt folks materielle og kulturelle behov til grunn for planene sine. Da ville det vært umulig å se bort fra folks behov for forbruksvarer, kvinnenes behov for hjelpemidler til å gjøre dagliglivet lettere, osv., slik det faktisk ble gjort (note 89).

Men denne grunnloven åpner ikke for noen form for kritikk av sjølve vekstbegrepet. Det er uavbrutt vekst, punktum. For folk som nesten ikke har noe, er dette for så vidt et brukbart utgangspunkt. Det er tilsynelatende lenge til de står i fare for å møte noen fysiske grenser for veksten. Men bare tilsynelatende. Det har vist seg at på enkelte områder knytta til tungindustrien går det ganske raskt å møte disse grensene. Det er grenser for hvor mye energi du kan bruke på å produsere et tonn stål før energisløsinga i seg blir et problem. Det er grenser for hvor mye avfall du kan pøse ut i drikkevannet før det blir en helsefare. Det er grenser for hvor hardt du kan utnytte grunnvannet osv. Det er nettopp overskridelsen av disse grensene som har gitt de svære økologiske problemene i Sovjet, Kina, Tsjekkoslovakia osv. lenge før en har metta folks materielle, for ikke å snakke om deres kulturelle behov.

Den ukritiske behandlinga av vekstbegrepet avskjærer en fornuftig debatt om forskjellen mellom kvalitativ og kvantitativ vekst. Det er ikke et en-til-en-forhold mellom et samfunns materielle nivå og antall tonn stål det samfunnet produserer. Det kunne jo tenkes at framgangen kunne bestå i at man fant måter til å klare seg bedre med færre tonn stål, eller at framgangen besto i å produsere like mange tonn stål med mindre innsats av arbeid og energi. Slike forbedringer fantes det ingen måleredskaper for innafor den stalinistiske økonomien.

Sannsynligvis bidro sjølve det økonomiske planleggingssystemet aktivt til miljøfiendtlige prioriteringer og tiltak. Det var sannsynlig at bedriftslederne ville få problemer om de ikke klarte å oppnå planmålet for antall tonn tallerkener (!) eller rujern, men det fantes ikke noen særskilte mekanismer som kunne straffe dem dersom de sløste med energi, eller tømte kjemikalier ut i elvene. Tvert om; en kan godt si at den ensidige vekta på antall tonn produsert premierte bedriftslederne for å ikke la seg affisere av slike "underordna" hensyn som miljøet i jakta på planmåla. Det fantes målsettinger for økning av energiproduksjonen, men ikke for energiøkonomisering. Uno Abrahamsen skriver i en kronikk i Klassekampen at det finnes ei gruppe økonomer/planleggere i Sovjet i dag som ser på land som en gave fra naturen, og derfor uten pris. Dette kan føre til at heller ikke ødelegging av natur opptrer som noen økonomisk størrelse i regnskapene (note 90)

Ressursgjenvinning ville, i et slikt system, framstå som sløsing med tid og arbeidskraft. I motsetning til sitt motstykke i Vest, styrte ikke den stalinske direktøren fabrikken ut fra en maksimalprofitt. Men i likhet med sin vestlige kollega, ville han oppdage at dersom han kutta noen svinger her og der, ville han bli premiert. Den vestlige kapitalisten har fram til nå nesten uten risiko kunnet forgifte omgivelsene, og det samme gjaldt i enda høyere grad den sovjetiske direktøren.

Stalin og hans gruppe i SUKP hadde også et nokså ensidig syn på teknologi. Teknologien var framskreden eller tilbakeliggende, basta. Den sosialistiske økonomien skulle tuftes på den høyeste teknologien. Dette positivistiske synet på teknologisk framgang var også tidstypisk. I dag ser vi mye klarere at ikke alle teknologiske framskritt er samfunnsmessige framskritt. Det kan hende at bruken av dem truer sjølve livsgrunnlaget for menneskeheten. Det kan hende at de bare tilsynelatende er svært framskredne, men i virkeligheten er ganske primitive. For å minne om et eksempel som er nevnt tidligere: Norsk havbruk pøser inn kapital og medikamenter, mens de kinesiske fiskedammene i Tang-dynastiet var ytterst velutvikla som økologiske systemer der nesten ikke noe gikk til spille. Hva er mest avansert? Moderne uhjelp har gang på gang vist oss hvor primitiv såkalt moderne teknologi kan være i forhold til mange tradisjonelle teknikker. Jeg vil være en av de siste til å avvise moderne teknologi, vi trenger den og den har mye å gi, også miljømessig. Men ikke all moderne teknologi betyr et framskritt og ingen teknologi kan brukes ukritisk.

Det er i dag ikke ressurser nok på jorda til at noe stort utviklingsland kan neglisjere miljøspørsmålet slik Stalins Sovjet gjorde. Til det er situasjonen for kritisk. Vi i de rike landa har simpelthen fjerna reserven, eller det vil si; våre overklasser har gjort det, noe som for så vidt kommer ut på ett så lenge vi ikke har vett på å kvitte oss med dem. De økologiske krisene som industrilanda har skapt, blokkerer i dag i virkeligheten u-landa fra å følge samme type vekstmodell som den det ennå var mulig for Sovjet og til og med Kina å følge.

Etatisme eller sosialisme?

Det kan være grunn til å reise diskusjon om det vi til nå har kalt sosialisme i Sovjet, Kina, Albania eller andre lite utvikla land egentlig burde kalles noe annet. Marx (og Engels) mente at sosialismen, eller egentlig kommunismen, bare kunne oppstå og bestå under helt bestemte vilkår. De to grunnleggende forutsetningene for en slik økonomi er for det første høyt utvikla produktivkrefter og for det andre et politisk og sosialt utvikla, revolusjonært, proletariat. Dersom disse forutsetningene "ikke er til stede, så er det likegyldig for den praktiske utviklinga om ideen om denne omveltninga er blitt forkynt hundrevis av ganger - slik kommunismens historie beviser" (note 91).

Disse forutsetningene var helt opplagt ikke til stede i de fleste sosialistiske revolusjonene. Russland var langt mindre tilbakeliggende enn Kina, men sjøl Russland var dominert av føydale og halvføydale forhold. Proletariatet hadde vokst uhyre raskt, særlig på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av vårt århundre. Og særlig hadde det blitt skapt en meget konsentrert storindustri i byene, der titusener av arbeidere møttes under samme tak. Denne raske urbaniseringa og konsentrerte utviklinga av storindustrien og industriproletariatet, skapte en subjektiv forutsetning for oppstand, for revolusjon. Men massen av det russiske samfunnet var fortsatt tilbakeliggende. I landet som helhet mangla produktivkreftene, og for så vidt også klassen til å drive samfunnet fram til en virkelig sosialisme. Da bolsjevikene plutselig satt med makta, etter en kort og nokså ublodig revolusjon i 1917, var de klar over dette dilemmaet.

De hadde avanserte ideer om hva slags samfunn de ønsket, men mulighetene for å realisere drømmene var det verre med. Bedre ble det ikke da imperialistmaktene hadde rasert landet ytterligere gjennom intervensjonskrigene fra 1918-1922. Lenin håpet intenst på at revolusjonen skulle få unnsetning fra en revolusjon i ett eller flere framskredne land, først og fremst Tyskland. Da dette håpet brast, forsøkte han å ta konsekvensen av gapet mellom ønsker og realitet gjennom å utvikle "den nye økonomiske politikken", NEP. NEP var en innrømmelse til virkeligheten. Man gjeninnførte en del kapitalistiske forhold, simpelthen fordi utviklinga av produktivkreftene var kommet for kort til å unnvære dem. I virkeligheten var dette også en innrømmelse til Marx.

"Denne sum av produksjonskrefter, kapitaler og sosiale samkvemsformer - avgjør også om den revolusjonære rystelsen, som periodisk gjentar seg i historien, vil være sterk nok til å omstyrte grunnlaget for alt bestående eller ei ..." (note 92)

Unnsetninga fra Vest kom ikke. Sovjet måtte gå løpet aleine. Dette var grunnlaget for de intense fraksjonskampene i Sovjet i 1920-åra, og som altså Stalin gikk seirende ut av. Navnet på den politikken de valgte, ble kalt "sosialisme i ett land". Det var ei linje for å bruke statsapparatet til å revolusjonere samfunnet ovenfra. De manglende forutsetningene skulle stampes fram fra jorda med tvang. Det er dette den egyptiske marxistiske økonomen Samir Amin kaller etatisme. Dette er en fellesbetegnelse han bruker for den overgangsøkonomien og - politikken som har blitt ført i land som Sovjet og Kina. I følge Amin har revolusjonene i disse landa hatt en sosialistisk ideologi, mens klasseinnholdet har vært folkelig-demokratisk i utgangspunktet, og ikke proletarisk-sosialistisk (note 93). Revolusjonene seira i virkeligheten på grunnlag av ei brei folkelig allianse som inneholdt mange forskjellige klasseinteresser. På den måten var de sosialistiske revolusjonene på mange måter av samme type som de borgerlig-nasjonale. Men bare de sosialistiske nådde målet med nasjonal uavhengighet, fordi de lyktes i å få til ei "frikopling" fra imperialismen, som ga en helt annen manøvreringsmulighet i forhold til det imperialistiske verdensmarkedet.

Sosialismen var ikke mulig som noe kortsiktig prosjekt, men mer som et langsiktig mål. På tross av dette gikk både Sovjet og Kina inn for økonomiske og politiske tiltak som lå langt utenfor hva som var mulig. Dette bygde på stats- og partibyråkratiets tru på politikkens allmakt, trua på at politiske kampanjer kan fylle det vakuumet som fantes i de materielle forutsetningene. Derav de grove utslaga i retning av voluntarisme som gjorde så stor skade i begge disse landa, og deres etterfølgere.

Noe av tragedien for disse landa, lå i at kommunistene ikke så, eller ikke ville se, rekkevidden av sine egne problemer. De vågde ikke å ta teorien sin på alvor, og forsøkte i stedet å glatte over det veldige gapet mellom teori og virkelighet. Dette måtte bli halsbrekkende. I stedet for å få en nøktern og jordnær diskusjon om hvordan de gigantiske motsetningene mellom samfunnets ideologiske overbygning og de halvføydale, halvkapitalistiske produksjonsmåtene skulle løses, fikk en se de besynderligste forsøk på å benekte problemet.

Dette betyr ikke, slik Reiulf Steen hevder (note 94) at den revolusjonære veien spilte fallitt. I et land som Kina ble sjøl nokså moderate reformer fort revolusjonære, fordi de umiddelbart støtte mot interessene til de føydale jordeierne og imperialistene. Massenes umiddelbare interesser kunne bare sikres gjennom en revolusjonær maktovertakelse. Men derfra burde perspektivet på omdanninga av samfunnet sannsynligvis vært et annet. Den enorme revolusjonen i produksjon og eiendomsforhold som Kina gjennomførte fra 1949-56 var antakelig allerede mer enn nok for en generasjon. Dersom en hadde brukt kreftene på å konsolidere disse seirene, framfor å forsøke å tvinge fram "20 års utvikling på en dag", er det mulig at utviklinga på lang sikt hadde blitt mye bedre. Da hadde man helt sikkert støtt på andre problemer, som store klasseskiller innad og press fra verdensmarkedet fra utsida. Men problemet forsvinner ikke ved å late som om det ikke eksisterer.

"Hvis man innbiller seg at det er mulig å komme ut av konkurransen gjennom forordninger, så vil man aldri bli kvitt den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man skal avskaffe konkurransen, men opprettholde lønna, så foreslår man å forordne det rene nonsens. Men nasjonene utvikler seg ikke ifølge kongens befalinger. Før de fabrikkerer den slags forordninger, må de i det minste forandre sine industrielle og politiske eksistensbetingelser, følgelig hele sin eksistensmåte grunnleggende." (note 95)

De sosialistiske landa har gjort mange slike forsøk på å fjerne problemer gjennom forordninger, med det resultatet at de bare har gjenoppstått i en annen form. Slik har man f.eks. forsøkt å late som om verdiloven ikke eksisterer ved å sette vilkårlige priser på f.eks. energi, med de konsekvensene det har hatt for miljøet.

Statseiendom eller arbeiderkollektiver?

I den stalinske doktrinen er statsbedrift og statseiendom idealet for sosialistisk virksomhet. Storkollektiver ble til enhver tid definert som prinsipielt bedre enn små kollektiver. Dermed ble f.eks. husdyrhold i Somalia eller grønnsakdyrking i Kina skumle kapitalistiske virksomheter. Denne dyrkinga av staten har gjort det mulig å framstille reaksjonære og folkefiendtlige prosjekter som tvangsflytting i Etiopia og Romania som "sosialistiske".

De sosialistiske landa har operert med begrepet "høyere og lavere kollektiver". Det høyeste nivået er statsdrift. I dette har det ligget et sterkt imperativ om å gjøre alle kollektiver så store som mulig så fort som mulig. Vi veit at dette har skapt en ny form for fremmedgjøring, et stats-livegenskap. Hadde det ikke vært mulig å være mye dristigere i å satse på frivillige produsentkollektiver? Hvorfor denne patriarkalske skepsisen til at arbeidsfolk ikke skulle være i stand til å styre produksjonen på grunnplanet? Denne debatten var oppe mellom Lenin og arbeideropposisjonen i 1921, der Lenin sto på sentralismen. Og sjølsagt må det finnes en samordnende politikk som forener arbeiderkollektivene, men måtte det gjøres gjennom detaljstyring? Kunne det ikke like godt vært gjort med utgangspunkt i at staten kontrollerte "kommandohøydene" i økonomien, slik som finans, transport osv., men overlot de konkrete beslutningene på grasrota til dem som hadde best forutsetninger for å løse dem?

Demokratiet som forsvant

Sosialismen ønsket å skape et mer demokratisk samfunn enn de borgerlige parlamentariske samfunnene, der folk i stor grad bare får stemme hvert annet eller fjerde år, men politikerne ellers gjør som de vil. Og framfor alt der hele økonomien er unndratt demokratisk kontroll og overlatt til en liten klasse kapitaleiere. I stedet utvikla de sosialistiske landa seg til samfunnssystemer der valgene var de reine farser og der all opposisjon og kritikk ble undertrykt. Ødeleggelsen av det sosialistiske demokratiet har også fått alvorlige konsekvenser for miljøet, fordi det ikke har vært mulig å framføre noen organisert kritikk av disse sidene ved den økonomiske politikken. Den som ikke har støtta den vedtatte veksttakten eller tvangskollektiviseringa eller den enøyde satsinga på tungindustrien, har vært definert som "et borgerlig element", en "vandrer på den kapitalistiske vei", en "småborger". Og vedkommende kunne prise seg lykkelig hvis han bare ble frosset ut av politikken. I mange tilfeller førte slike anklager til tap av jobb, forfølgelser, fengsling osv. Dermed fratok disse landa seg sjøl evnen til sjølkorrigering. Det fantes ikke korrektiver innafor systemet som kunne motvirke feil i økonomien eller politikken. En organisert grønn opposisjon var utenkelig. Dette er forklaringa på at det kunne gå så langt, at katastrofene kunne bli så omfattende som de faktisk har blitt.

Dermed kan vi oppsummere at heller ikke sosialismen, slik vi har sett den til nå, har representert noen vei ut av økokrisa. Hva er det da som må til hvis vi skal ha noen mulighet til å unngå dommedagsvisjonene?


Noter:

Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP