Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP

Pål Steigan (1990)

Veiskille

Miljøkrisa og hertuginnens omfavnelse

Del 1: Hva veit vi om kreftene som fører til økokrise

Ørkenplaneten? ||| Jordsmonnet forsvinner ||| Naturkatastrofer - guders eller menneskers verk ||| Forurensning ||| Den internasjonale søppelhandelen ||| Hullet i himmelen ||| Drivhuset ||| Den kjernefysiske vinteren ||| Havørken i nord ||| Skogdøden ||| Plyndringa av genebanken ||| Bioteknologi - velsignelse eller trussel? ||| Kvinnenes miljøkrise ||| Bhopal, den kjemiske industriens Guernica ||| Vannkraftutbygging i 3. verden. Narmada-prosjektet ||| Regnskog ||| Uhjelp og miljøkrise ||| Hvorfor gjeldskrise? ||| De rike landas krig mot de fattige

Miljøkrisa og hertuginnens omfavnelse

I Norge er nå alle partier blitt grønne. Teknokratene sender rundskriv på resirkulert papir og i Sverige snakker bilkongen Gyllenhammar om nødvendigheten av kollektivtransport. Har fanden gått i kloster, eller er kampen for miljøet i ferd med å bli kvalt av tilsynelatende velvilje? Kan miljøkrisa løses ved småflikking på den nåværende samfunnsmodellen, eller må det radikale og drastiske løsninger til?

I desember 1987 sa Lloyd Timberlake, som blant annet er kjent for sin innsats for Brundtland-kommisjonen, følgende om forholdet mellom økologi og økonomi:

"Vi ble overtalt til å tru," sa han med henvisning til den økologiske debatten på sekstitallet, "at disse problemene alltid kan løses med småflikking og tiltak etter at skaden var skjedd. Vi driver hele tida og renser opp, vi forhindrer sjelden. Regulere en industriprosess her, stenge en fabrikk der, rense opp ei elv her. Det er først seinere vi har kommet til å innse at det vi kaller "miljøproblemer" ikke er perifere i forhold til våre politiske og økonomiske systemer, men tvert om innebygd i dem. Vi kan gå enda lenger og hevde at det ikke finnes noe slikt som "miljøproblemer". Sur nedbør kommer av feilslått energiteknologi og bruken av den. Ødeleggelsen av ozonlaget kommer av feilslått industriteknologi og bruken av den. Nitratforurensning og giftstoffer i maten kommer av en feilslått jordbruksteknologi og bruken av den. Ikke noe av dette er miljøproblemer. De er alle sammen politiske og økonomiske problemer. De har ikke miljømessige løsninger. De har alle politiske og økonomiske løsninger." (note 1) Hvilke politiske og økonomiske årsaker ligger bak miljøkrisa, hvis vi fortsatt skal kalle den det? Og hvilke økonomiske og politiske endringer skal til for å bryte den farlige spiralen? Det er fint med resirkulert papir og strenge krav til renseteknologi, men risikerer vi å lure oss sjøl inn i en falsk trygghet ved å satse på lettvinte tekniske løsninger?

Svært mange mennesker har en følelse av hvor alvorlig miljøspørsmålet er. Folk er djupt urolige. Men det er vanskelig å ta alvoret innover seg med full tyngde. Det er vanskelig å ta konsekvensen av at det kan bli stadig mer ubeboelig på denne kloden. Særlig er det vanskelig å gjøre det, fordi det tilsynelatende ikke finnes noen alternativer, eller fordi alternativene virker så drastiske at det nesten er umulig å forestille seg dem.

For å ikke lammes av de store truslene vi står overfor, og for å ikke bli ofre for teknokratenes klamme omfavnelse, er det på tide at alle miljøbevisste folk, uavhengig av tradisjonelle partiskiller begynner å diskutere alternativer til den nåværende samfunnsmodellen. Men for å få et perspektiv på denne diskusjonen, er det nødvendig å få en oversikt over hvor store miljøproblemene egentlig er, og hva som er de viktigste årsakene til dem.

Del 1
Hva veit vi om kreftene som fører til økokrise

Ørkenplaneten?

"Hva som enn skjer med jorda, vil også skje
med jordas sønner. Hvis mennesket spytter på
jorda, spytter de på seg sjøl. Dette veit vi:
jorda tilhører ikke mennesket, mennesket
tilhører jorda. Alle ting henger sammen, slik
blodet forener en familie. Hva som enn måtte
skje med jorda, vil også skje med jordas sønner.
Mennesket vevde ikke livets vev, det er bare
en tråd i veven. Det mennesket gjør med veven,
gjør det også med seg sjøl."

Høvding Seattle

På tross av all teknologien vår, lever vi på og av et tynt lag av matjord. Dette er ikke noen ubegrensa ressurs, og den er sårbar. Et lag med matjord på 2,5 cm kan det ta alt fra 100 til 2.500 år å bygge opp (note 2). Men det kan brytes ned på svært kort tid. Når det så stadig blir flere munner å mette på denne planeten, skulle en kanskje tru at vi ville verne om dette livsgrunnlaget. Det gjør vi ikke. Ekspertene snakker om at noe sånt som 6 millioner hektar dyrkbar jord blir til ørken hvert år (note 3). Det er et tall det er vanskelig å ha noe forhold til, men en smule regning viser at det skulle svare til nærmere 1,5 ganger Danmark. I tillegg er det 21 millioner hektar, eller vel tre ganger Danmark som blir så ørkenliknende at det er liten økonomisk nytte av landet. Så god råd vi må ha! Ørkenspredninga skjer på alle kontinenter, også der man minst skulle trudd at det var mulig, nemlig i tidligere regnskogområder. I gamle dager trudde folk at de furene en kan se på overflaten av planeten Mars med en rimelig god kikkert var kanaler etter en fortapt sivilisasjon. Er det sånn vår planet vil se ut om noen hundre år? Skal jorda bli en ørkenplanet?

Ørkenspredning, avskoging, for hard utnytting av grunnvannet, fører alt sammen til knapphet på vann. Carterrapporten (note 4) så for seg kriger om ferskvann etterhvert som knappheten ble verre. I den indiske delstaten Uttar Pradesh var det i sekstiåra 17.000 landsbyer som ikke hadde nok vann. Tjue år seinere, i 1985, var tallet økt til 70.000 (note 5).

En gang i tida var store deler av det vi nå kjenner som ørkenen Sahara et fruktbart område. Vi veit at det har levd mennesker der som har etterlatt seg vitnemål om en jordbruks og husdyrkultur. Kanskje var husdyrholdet med på å skape ørkenen. Kanskje var det i første rekke klimaendringer som sto bak. Men det som må ha skjedd over tusener av år tidligere, er vi nå i ferd med å gjøre på noen tiår.

Nå kjenner vi årsakene til ørkenspredninga. Det er ikke dårlig klima, og ikke Guds straffedom. Det er rovdrift. Noe av denne rovdriften står den lokale befolkninga for, fordi det er de som bruker verneskogen til brensel. Det er deres husdyr som beiter landet bart. Men å plassere ansvaret der, ville være himmelropende urettferdig. Ansvaret ligger i den delen av verden som bruker mesteparten av verdens ressurser, og som også uten sammenlikning sløser mest med dem, altså i det rike, industrialiserte og sjøltilfredse nord.

Hva er det som gjør befolkninga i de trua områdene så desperate at de rykker opp ungplanter og bruker dem til brensel? I motsetning til oss bymennesker i nord, lever de i naturen, i miljøet. De veit nøyaktig hva som skjer når de sanker disse stakkars vedpinnene. De veit at de setter livet på spill på lang sikt. Likevel gjør de det fordi de veit like godt at alternativet er å sette livet på spill på kort sikt.

Alle seriøse miljøstudier de siste åra har vist at det ligger økonomiske og politiske årsaker bak ørkenspredninga. Det har med handelsvilkår å gjøre. Det har med agrobusiness og storkapital å gjøre. Det har med gjeldskrise og eiendom å gjøre. Brundtland-kommisjonen sier at ørkenspredninga bl.a. kommer av "dyrking av eksportprodukter på uegnede beitemarker" som igjen har tvunget gjeterfolkene over på marginal jord, jord som ikke tåler dette presset og lett omdannes til ørken." (note 6) Men hvem og hva tvang disse landa over i et eksportretta jordbruk i første omgang?

Et typisk eksempel er Senegal. Det var ikke bønder i Senegal som fant på at de skulle dyrke jordnøtter for eksport. Det var det franske kolonistyret som trengte denne fettholdige nøtta til sin såpeproduksjon. For å tvinge bøndene til å produsere jordnøtter innførte kolonialistene en manntallsskatt. Den måtte betales i penger. I tillegg blei det innført tvangsarbeid og tvangsdyrking. For å betale skatten, måtte bøndene dyrke noe de kunne få solgt for penger, altså jordnøtter. I første omgang ga denne dyrkinga penger til overs som de brukte til å kjøpe franske importvarer med. De var billigere enn de lokale produktene. På den måten blei det lokale handverket ruinert. Siden det bare var franskmennene som kjøpte opp jordnøttene, hadde de også makt til å skru prisene nedover. Dermed måtte bøndene hele tida utvide arealet og øke produksjonen. Resultatet var at matvareproduksjonen gikk tilbake og det blei nødvendig med matvareimport - til et land som bare få år tidligere hadde vært nettoeksportør av korn. Ved denne ensidige og intensive dyrkinga av jordnøtter blei jorda etterhvert utpint. Resultatene kjenner vi; bøndene i Senegal sank ned i bunnløs gjeld og jorda forsvant. For å overleve må senegalesiske bønder nå låne til neste års såing.

Den prisen senegalesiske bønder måtte betale for å bli trukket inn i det kapitalistiske verdensmarkedet var høy. De blei ruinert, landet deres blei ødelagt og de måtte sulte. Kolonimakta satt igjen med overskuddet, uansett om Senegal i mellomtida ble "sjølstendig". (note 7)

Når vi sier handelsvilkår, dreier det seg formelt sett om priser på råvarer og industrivarer. Men i virkeligheten dreier det seg om økonomisk, politisk og militær makt. Det rike nord har makt til å tvinge fram lave priser på råvarene fra det fattige sør, slik Frankrike gjorde med Senegal. Det rike nord har også makt til å prakke på det fattige sør sine industrivarer, sjøl om lokal produksjon kanskje ville vært vel så bra. Når fattigfolk i Senegal eller Mali brenner den verneskogen som skulle sikra framtida for ungene deres, handler det om internasjonal energipolitikk. Vi i Norge bruker 300 ganger mer energi pr. hode enn det Mali gjør. Vi kan (foreløpig) betale prisen på dette ekstravagante forbruket. Men Mali kan ikke kjøpe vår olje, eller solcelleteknologi. Sjøl det fattige forbruket de har, truer livet deres på kort sikt.

Det er altså de samme økonomiske drivkreftene som har skapt økokatastrofen i Senegal, som har gjort landet til en fattig nykoloni. Og Senegal er bare et tilfeldig valgt eksempel. Det er jo velkjent at det er de samme mekanismene som har gjort Ghana til kakaoprodusent (og gjeldsslave), Brasil til kaffeprodusent (og gjeldsslave) osv. På tross av at denne politikken har ført til katastrofe i store deler av verden, er det den samme politikken som anbefales på nytt og på nytt. Marx sa det på denne måten:

"Dere trur kanskje, mine herrer, at produksjonen av kaffe og sukker er Vest-Indias naturlige skjebne. For to hundre år sia hadde naturen, som ikke bryr seg om handel, verken planta sukkerrør eller kaffebusker der." (note 8)

Det pussige er at det viser seg at det ville vært økonomisk lønnsomt å stoppe ørkenspredninga og vende pila den andre veien. I følge Norman Myers og andre (note 9) ville det vært store penger å tjene på å gjenvinne land fra ørkenen. Dersom en klarte å stoppe ørkenveksten mener de at det som kunne vært dyrka på denne jorda representerer en potensiell verdi på 20 milliarder dollar. Spørsmålet er da: Hvis det er så lønnsomt å stoppe ørkenen, hvorfor blir det så ikke gjort?

Det er forskjell på bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Å stanse ørkenen er god samfunnsøkonomi, men om det er god bedriftsøkonomi er avhengig av rentenivå, av hvilke avkastninger en bedrift ville få på annen investering osv. Dessuten er det ikke gitt at verdens matvaremonopoler ser seg tjent med at Sahel-landa blir sjølberga på korn og basismatvarer. For å bruke et understatement.

Jordsmonnet forsvinner

Slammet langs elvene Nilen, Eufrat, Tigris og Indus la grunnlaget for noen av de første høykulturene. Det næringsrike elveslammet gjorde det mulig å drive et rikt landbruk, som skapte et overskudd som igjen la grunnlaget for sigguratene, pyramidene, basrelieffene, hieroglyfene, handverket, astronomien, matematikken. Men også krigerkasten, presteskapet, faraoene; klassedelinga. Det rike elveslammet var de findelte partiklene fra fjell og jord langs elveløpet, altså erosjon. På den måten kan en gjerne si at erosjonen skapte høykulturene. Men erosjonen kan også ødelegge kulturer. Menneskelig aktivitet har bidratt vesentlig til å øke erosjonen. Det gjøres på mange måter. Ikke minst har det moderne landbruket, som med sine store åkre, sine monokulturer, sine tunge maskiner, har ført til at jorda har blitt mer sårbar for vind og regn. Snauhogsten legger jordsmonnet nakent for elementene. Der røtter tidligere holdt vann og jord på plass, er det ikke lenger noe til å stoppe flommen. Jorda forsvinner. Ødelegginga av skogene skaper også tørke. Tørken forvandler jordsmonnet til støv, som stormene tar med seg.

Det er slike forhold som har gjort et av de rikeste jordbruksområdene i verden, prærien i USA, til et mulig katastrofeområde. I trettiåra hadde ikke minst Oklahoma sin tørkekatastrofe, der staten blei en "dust bowl" og fattigfolk måtte rømme for å overleve. Steinbeck skreiv om det og Woody Guthrie sang om det. Få ville tru at det kunne gjenta seg. I 1988-89 var USA og Canada på nytt ramma av en tørke som tvang farmere mange steder til å pløye avlinga ned i jorda igjen. Målt i nedbørmengde var tørken mange steder faktisk verre enn i den store førkrigstørken. Kornbeltet i Midt Vesten hadde i underkant av 25 prosent av normal nedbør. Tretti prosent av maisavlingene gikk tapt, og mye av hveteavlingene. I etterkrigstida har amerikanske kornprodusenter slått seg opp til å bli en krumtapp i verdens matforsyning. Amerikanske farmere produserer 15 prosent av verdens hvete og 46 prosent av verdens mais, bare for å nevne noen nøkkelprodukter (note 10). Korn har blitt et politisk og økonomisk våpen. Med sin privilegerte stilling kunne USA bruke kornet til å tvinge fram politiske resultater. Nøkkelrollen til de nordamerikanske kornet, gjør jordbrukskrisa i USA og Canada til et internasjonalt spørsmål.

De økologiske forholda som ligger bak denne krisa er velkjente. Amerikansk jordbruk har utplyndra jordsmonnet. Hard bruk av tungt maskineri har pakka jorda og malt den til ørsmå partikler. Så utrolig mye som 800.000 km2 av USAs jordbruksland har blitt redusert til uproduktivt land. Det er om lag det dobbelte av Norges flateinnhold. Landet har mista ca. en tredel av det dyrebare matjordlaget, og taper nå så mye som 5 milliarder tonn i året (note 11). Kunstig vanning har tømt grunnvannsreservene og tørka ut jordskorpa. Saltutslag på jorda blir stadig mer vanlig. Ensidig drift, rasering av skog, osv. har gjort landet sårbart. Overgjødsling og intensiv drift har utpint jordsmonnet. Sannsynligvis vil det vise seg at suksessen til det nordamerikanske landbruket har ligget i å låne ressursene til generasjoner av ufødte mennesker, og omdanne dem til den velkjente "quick buck", lettjente penger. Og den kjappe dollaren har ikke vært så liten heller, nemlig ca. 300 milliarder dollar i året. Men kostnadene med dette landbruket stopper ikke der. Når regnestykket skal gjøres opp, må en føye til en stadig større innsats av energi, en må føye til en stadig økt giftmengde fra insektgifter og ugrasgifter. (Disse giftene er årsak til halvparten av vannforurensninga i USA.)

Naturkatastrofer - guders eller menneskers verk

De siste åra har det stadig kommet meldinger om store naturkatastrofer som har krevd tusenvis av menneskeliv. Jordskjelv, tørke, flom, vulkanutbrudd og orkaner har gang på gang prega nyhetsbildet. I oktober 1988 meldte Røde Kors at antallet naturkatastrofer alt var dobbelt så høyt i de tre første kvartalene av året som i hele 1987. Den voldsomme flommen i Bangladesh der millioner av mennesker ble rammet og tusener drept, og jordskjelvet i Armenia, var det mest sjokkerende naturkatastrofene i et år av katastrofer. Har det skjedd flere naturkatastrofer, eller er det bare det at vi hører mer om dem? Og hvis det er sånn at det har skjedd flere naturkatastrofer enn "vanlig", hva kommer det av? Er naturen ute av lage eller finnes det andre og mer håndgripelige årsaker?

Jordskjelvet i Armenia er neppe utløst av menneskelig virksomhet. Men tallet på ofre kunne vært vesentlig mindre, hvis ikke de nye boligområdene og skolene hadde vært så slett konstruert. I tilfellet Bangladesh er noen av årsakene lette å få øye på. Landet er et eneste stort delta, der de mektige elvene Ganges og Bramaputra kommer med sine vannmasser fra Himalaya på veien mot Indiahavet. Disse elvene har gjennom generasjoner vært landets velsignelse og forbannelse. Rikt elveslam danner næringsgrunnlaget for hundre millioner mennesker og periodiske flommer feier de skrøpelig husene i deltaet på sjøen. Likevel er det noe nytt som har skjedd. Det fattige fjellandet Nepal har nesten ikke skog igjen. Rein rovdrift har utrydda svære skogstrekninger på mindre enn et tiår. Kortsiktig fortjeneste på tømmermarkedet har gjort fjellsidene nakne. Men også mangel på kjøpekraft, mangel på energi. De fattige fjellfolkene har blitt nødt til å fortsette rovdrifta på jakt etter energi. Dyr olje og oljebasert teknologi er utafor rekkevidde. Utnyttelse av vannkrafta krever et industrielt og teknologisk nivå som de ikke har. Etter at flatehogsten har gjort sitt, gjør den desperate jakta på brensel resten.

Frisk skog har en utrolig evne til å binde vann. Når skogen er borte, faller regnet på blottlagt jord og pisker den vekk. Jordsmonnet blir til slam som fyller elvene og vannet fosser uhemma ned fjellsidene. Tilbake ligger nakne steinen.

Der Spiegel la fram en mildt sagt urovekkende dokumentasjon av hva som er i ferd med å skje i Alpene (note 12). Som de fleste vil kjenne til, har det vært flere store raskatastrofer de siste par åra. De største tapene av menneskeliv har nord-italienske landsbyer lidd. Hele landsbyer er feid av gårde i gjørme og vann, slik som landsbyen Bordino som ble ødelagt sommeren 1987. Finnes det noen felles årsak til dette, eller er det bare av de tragiske, men uunngåelige ulykkene en må regne med? Der Spiegel viser at det finnes sterke og meget alvorlige årsaker til at slike ting skjer. Kort fortalt handler det om en hensynsløs utnytting av naturressurser, med kortsiktig økonomisk profitt som mål.

En viktig årsak til naturkatastrofen i Alpene er biltrafikken. Eksosen fra hundretusener av biler dreper skogen. Denne trafikken bringer millioner av solhungrige nordboere til Italia, Jugoslavia og andre middelhavsland. Dette er en ferieform som mange av oss setter stor pris på, men prislappen for Alpenes del begynner å bli vel stor. Det som skjer når skogen dør er jo blant annet at fjellsidene blir mye mindre i stand til å holde på fuktighet. Så lenge trærne lever filtrerer de nedbøren ned mot bakken, de bidrar til fordamping og binder fuktighet til rotsystemet. Men når trærne dør, pisker regnet uhindra ned på bakken og renner videre nedover fjellsida. Slik oppstår flommer og jordskred.

Men det er også andre faktorer som omvandler alpeparadiset til katastrofeområde, viktigst av alt er den hensynsløse utbygginga som foregår over alt. Skianleggene konkurrerer om å ha flest mulig løyper og skitrekk. Da må skogen, dvs. verneskogen, raseres. Det hogges breie gater i skogen, og disse gatene bearbeides med tunge maskiner og sprøytes vinterstid med snøkanoner. Resultatet er at bakken blir som betong; den blir helt ute av stand til å holde på fuktigheta. Der hvor det fantes en verneskog blir det i stedet ei vannsklie. Etterhvert fører dette rimeligvis til voldsom erosjon, og fordi fjellet kan være ganske løst, kan erosjonen ofte fjerne mer enn jordlaget. Mange steder fører erosjonen til steinskred.

Turismekapitalen vil gjerne ta i mot flest mulig biler og flest mulig gjester, derfor lages det svære parkeringsanlegg, og det bygges hoteller og hytter i områder der det aldri skulle ha vært bygd noe som helst. Slik blir feriedalene reine ulykkesfeller. Og det drives en estetisk voldtekt på landskapet; på det høyeste fjellet i Vest-Tyskland, Zugspitze, er det i turismens navn plassert en sinnsvak betongbunker på toppen. I Finnmark er det mange som ser en parallell i turistmaskinen på Nordkapplatået.

I tillegg kommer et intensivt jordbruk, basert på kunstgjødsel og store driftsflater, noe som fører til utpining av jorda og dårligere dreneringseffekt.

Det hele er kommet så langt at mange alpeveier nå trues av jord-, stein- og snøskred i områder der sånt var helt ukjent tidligere. Å bygge beskyttelsesanlegg mot skredfaren vil koste milliarder. Å gjenreise verneskogen vil koste noe liknende. Fagfolk er samstemte; hvis det ikke skjer ei radikal og rask omlegging i Alpene vil landskapet snart forandre seg fra Europas takhage til katastrofemuseum.

I Mellom-Europa er det alt en seriøs diskusjon om dette. Sveitserne har innført en del restriksjoner mot biltrafikken, og kommer sikkert med flere. Er det ikke på tide at vi her hjemme tar lærdom av dette, før Lillehammer-OL gjentar nøyaktig de samme feilene? Målt med Brundtland-kommisjonens målestokk er ikke OL noe bærekraftig prosjekt.

OL er et rotterace der lokale profittører og sentrale finansfolk kjemper om de milliardene som dette prestisjeprosjektet vil koste. Noen av dem kommer til å bli styrtrike. Men miljøkostnadene vil bli så store, at det klokeste ville vært å si nei til hele OL.

Utviklinga i Alpene bekrefter den tendensen vi har sett over hele verden i de seinere åra. Australia og Borneo ble rammet av store skogbranner i 1982-83. Afrika sør for Sahara har opplevd en langvarig tørke, som særlig har rammet land som Etiopia, Sudan, Mali, Tchad og andre nasjoner i Sahelbeltet. Men også land som Zimbabwe, Moçambique, Sør-Afrika og Brasil har opplevd katastrofearta tørke. Nepal har regelmessig vært hjemsøkt av flom. Også India, Peru, Yemen, Honduras og Nicaragua har blitt herja av flom. Jordskjelv og vulkanutbrudd har ramma Colombia. En undersøkelse som er gjennomført av Sveriges Røde Kors, viser at det døde seks ganger så mange mennesker i naturkatastrofer i 1970-åra som i 1960-åra, og tendensen fortsatte i 1980-åra. Det internasjonale instituttet for miljø og utvikling, Earthscan (note 13), mener at det ikke er noe som tyder på at klimaet i 1970-åra generelt var verre enn i 60-åra, eller at det er flere vulkanutbrudd eller jordskjelv enn før. Derimot tyder alt på at menneskene stadig gjør seg mer sårbare overfor naturkatastrofer. Instituttet har sammenligna de store naturkatastrofene i de siste tiåra og vist at det er en nær sammenheng mellom et lands økonomiske utviklingsnivå og hvor sterkt det blir rammet av slike katastrofer. Sagt på en annen måte: jo fattigere et land er, jo flere er det som dør i en storm eller et jordskjelv. (Sammenlikn jordskjelvene i Armenia og San Francisco!)

I store deler av verden foregår det en omfattende felling av skog som er langt raskere enn gjenveksten. Når Nepal har vært hjemsøkt av regelmessige flomkatastrofer i de senere åra, så skyldes det ikke økte nedbørmengder, men avskoging. Landa i Andes-området i Sør-Amerika har i 80-åra både vært utsatt for flom og tørke. I hele dette området er avskoging et stort problem.

Når et jordskjelv rammer en storby, slik som Mexico by i 1985, eller en orkan med springflo feier inn over Gangesdeltaet i Bangladesh, viser det seg at det er blant de fattigste at dødsofrene er mest tallrike. Dette er ikke tilfeldig. Millioner av de fattigste i Bangladesh er henvist til det sumpaktige deltaområdet som er mest utsatt for flom. De fattigste i Rio de Janeiro bor i skråninger der skura deres kan vaskes bort i et kraftig regnskyll. De fattige i Mexico by eller i Guatemala har ikke råd til jordskjelvsikre hus, enda de bor i en sone der jordskjelv stadig vil forekomme. I Guayaquil i Ecuador ble det i alt 11975 slått fast at et stort flertall av de fattige innbyggerne bodde i elendige skur i et sumpområde mot havet. I 1983 førte El Niño (note A) til en flom i slummen som krevde svært mange menneskeliv. Den førte også til epidemier da slumboerne fikk sin egen kloakk inn i husene. Slumboere over hele den tredje verden bor i helsefarlige områder som også er mest utsatt for naturkatastrofer. Det gjelder Mexico by, Port-au-Prince i Haiti, Bangkok i Thailand, Monrovia i Liberia, Lagos i Nigeria og mange andre storbyer. Hvis disse byene rammes av naturens luner, vil det helt sikkert føre til tusenvis av dødsofre. Og tendensen er at menneskene gjør seg stadig mer sårbare på denne måten.

Fra 1982 ble landa i Sahelbeltet utsatt for tørke og sult og nå kommer katastrofemeldingene fra Etiopia igjen. Men det er tvilsomt om dette skyldes klimaforverring. I Etiopia har store områder i Wollo, Tigre og Gondor blitt så utpint og avskoget at det er tale om permanente ødeleggelser. Den etiopiske regjeringens hensynsløse krig mot ulike folkegrupper i landet har bidratt sterkt til sulten og nøden. På grunn av fattigdom er verneskogen ofte den eneste mulige energikilden i Sahel. Og når verneskogen blir brukt til brensel, rykker ørkenen fram over åkerland og beitemark. Tidlig i 1984 ble 150 millioner mennesker regnet som truet av sult i Afrika. Hvor mange som faktisk sultet i hjel, finnes det ingen endelig oversikt over, og det vil neppe noen gang finnes, for de fattige i Afrika telles ikke så veldig nøye.

Også det sentrale jordbruksområdet i USA ble rammet av tørke i 1983 og i 1988-89. Det førte til store problemer for mange farmere, men ingen sultet i hjel.

Tørke og flom kan framskyndes av den måten menneskene bruker eller misbruker jorda. Det samme har foreløpig ikke skjedd med jordskjelv og orkaner. De bare kommer. Likevel søker de sine ofre blant de fattigste i samfunnet. Høsten 1985 ble Mexico by rammet av et stort jordskjelv. Flere tusen mennesker ble drept, for det meste i de fattige bydelene, der bygningene ikke var konstruert for å tåle et skjelv. Det samme skjedde i Guatemala i 1976 og i Managua i Nicaragua i 1972.

Rapportene fra Earthscan og Sveriges Røde Kors viser at det er en kraftig økning i tallet på ofre for naturkatastrofer. Men de peker også på at lidelsene kan reduseres kraftig ved å fremme økonomisk utvikling og sosial likhet. Naturkatastrofer kan ikke unngås, men hvor store skader de skal føre med seg, er i høy grad et økonomisk spørsmål. Vi kan føye til at mennesket i dag skaper naturkatastrofer i stor målestokk, for å opprettholde et økonomisk system og en livsstil der den kortsiktige fortjenesten er alt og den langsiktige balansen ikke teller.

Forurensning

I januar 1989 fikk skolebarna i Mexico by fri fra skolen. Grunnen var at det var farlig å puste inn lufta i byen. I en by med nesten tre millioner biler med dårlig forbrenning er lufta helsefarlig sjøl ved korte opphold. Dessuten finnes det titusener av industribedrifter som ikke akkurat er berømt for rensetiltak. Alfonso Cipres, en av lederne for miljøbevegelsen i Mexico, mener at forurensningene har krevd innpå 600.000 menneskeliv de siste seks åra (note 14). Han regner med at 340 av årets 365 dager må regnes som en økologisk unntakstilstand i byen. Meksikanske aviser har skrevet om fugler som har falt rett ned fra trærne på grunn av den giftige lufta. Dersom veksten i folketallet fortsetter som hittil vil byen ha 30 millioner innbyggere ved årtusenskiftet. Hva slags liv vil de leve, hva slags framtid har de?

Mexico by er heldigvis ennå et av de mest ekstreme eksemplene. Men langt fra det eneste. Dessverre. Lufta vi puster i blir raskt giftigere. Vannet og maten også. Gradvis, og i et forbløffende tempo, forgifter vi omgivelsene og oss sjøl.

Norge har bare fjerdeparten av det folketallet som finnes i Mexicos hovedstad i dag. Og vi har god plass. Det ville derfor vært utenkelig at vi skulle ha problemer i samme format. Men er vi nå så forferdelig gjeve? Antall astmatilfeller i Oslo har økt tre ganger på ti år. To av tre småbarn har hyppige eller kroniske ørebetennelser som for en stor del kan føres tilbake til forurensning (note 15). 70 prosent av norske kloakker går urensa ut i havet. Det er funnet dioxin i krabber på Sørlandet. Kanskje stammer gifta fra Hydro, som utmerker seg ved et av verdens største punktutslipp av dioxin. Sommeren 1988 fikk vi et lærestykke i hva det kan bety. Algene blomstra opp i Skagerrak og la havet dødt etter seg. Seler i tusentall døde på grunn av hva? Forskerne mener at de døde på grunn av et samla miljøstress, og ingen enkeltgift eller enkeltårsak. Vi er vant til å tenke på havet som noe uendelig, den veldige blåmyra som kan ta imot hva det skal være uten å la seg merke med det. Glem det!

Likevel er forurensning i form av utslipp kanskje det problemet det er lettest å gjøre noe med. Svovelutslippet i Norge er mye mindre enn på sekstitallet. Det som trengtes var blant annet å gå bort fra tunge fyringsoljer. Allergikere hadde problemer den gangen også, men det var lite skriving om det i avisene. For ikke å snakke om den lokale forurensinga på de ensidige industristedene. Glomfjord, Årdal, Odda, ensidige industristeder som hadde vokst opp som et ledd i den nasjonale oppbygginga omkring kraftkrevende industri. Kyr og planter blei forgifta, og sjølsagt folk også. Langt oppe i dalsidene vitner døde trær om forgiftinga. Fisken i fjordene blei så full av tungmetaller at den var direkte helsefarlig. Verst var det der arbeiderklassen bodde. Det var hensynsløs rovdrift, men kapitalen klarte stort sett å tyne arbeidsfolk til taushet. En kombinasjon av servile, sosialdemokratiske fagforeninger og den trusselen, som ofte ikke engang behøvde å bli uttalt: jobben din, framtida di. Ingen problemer med å fjerne utslipp, det er bare å legge ned fabrikken. Denne disiplineringa var sterk nok til å kneble mye kritikk, og sikre mange arbeidsfolk en altfor tidlig død.

Nå, som forurensinga ikke lenger er et lokalt spørsmål, og den internasjonale konkurransen om å tilpasse seg rensekrava har hardna til, er det forbløffende hvor fort og hvor mye som kan renses. Fria Proteatern i Sverige sang en gang at "först när skiten faller ner på direktörns hatt, så får vi en miljödebatt". Heller ikke overklassen kan rømme fra den globale forurensinga. Til og med George Bush går nå inn for langt tøffere rensekrav overfor industrien. Disse erfaringene burde venne folk av med å være redde for å stille for harde krav til stansing av utslipp.

Men, som Naturvernforbundet har sagt gang på gang, en rensestrategi er en blindvei. Hvis en kan sette inn ubegrenset med energi er det få grenser for hva som kan renses. Men dermed sitter vi i energifella nok en gang. Løsninga må ligge i en type produksjon som forurenser minst mulig i utgangspunktet, slik at det blir mindre å rense i neste omgang.

Den internasjonale søppelhandelen

Da den norske generalkonsulen ble arrestert av myndighetene i Guinea for å ha medvirka til import av 15.000 tonn giftavfall fra USA, blei opinionen her til lands kjent med en ny og voksende næringsgrein, søppeltrafikken, eller egentlig trafikken med giftavfall. I desember 1988 meldte nigerianske myndigheter at enhver som blei funnet skyldig i giftdumping i Nigeria, ville bli dømt til livsvarig fengsel. Dette vedtaket kom som et svar på en eksplosjonsarta vekst i de rike landas dumping av kjemisk avfall i den tredje verden. Det er anslått at OECD-landa hvert år skaper 250-300 millioner tonn giftig avfall (note 16) og at store mengder av dette avfallet eksporteres. Sjøl om mye av avfallet sendes til land som har avansert teknisk utstyr til å behandle det, sendes minst 20 mill. tonn til land i den tredje verden som ikke har slike muligheter. Den økonomiske drivkrafta bak gifteksporten til den tredje verden er lett å få øye på, når det oppgis at det koster mellom 160 og 3.000 US-dollar pr. tonn å behandle avfallet i et av industrilanda, så krever enkelte afrikanske land helt ned i 2,50 dollar pr. tonn for å ta i mot det (note 17). Hvis vi antar at den gjennomsnittlige prisen for å behandle giftig avfall i industrilanda er 400 dollar pr. tonn, og den gjennomsnittlige prisen som landa i den tredje verden betaler for å selge landet sitt som giftsøppelplass er 20 dollar pr. tonn, så snakker vi om et potensielt marked på inntil 100 milliarder dollar for geskjeftige mellommenn. Og sjøl om avfallet skulle stinke, så overføres lukta som vanlig ikke til pengene. Mer enn ett "respektabelt" firma vil se slike summer som et godt nok argument for å begi seg inn i kampen om markedsandelene. Og mer enn ett korrupt regime i den tredje verden vil være mottakelig for seddelknitrende argumenter.

På et område like stort som Finnmark fylke - 50.000 km2 - planlegger det sveitsiske firmaet Suter & Suter å anlegge verdens største avfallsplass i Namibia. For to milliarder dollar har firmaet tenkt å kjøpe rettighetene til å gjøre om det nordlige Namibia til et kjemisk mareritt. Den såkalte Skjelett-kysten fra Walvis Bay til grensa mot Angola skal endelig få bære sitt navn med rette. Dersom planene går gjennom skal det bygges ei havn, tre forbrenningsanlegg og en jernbane inn i dumpingsområdet. Det skal også bygges et boligområde for arbeiderne, dette avgrunnens folk som skal forkorte livene sine med å behandle det giftige avfallet (note 18). Hvordan det vil gå med dette prosjektet etter valgene i Namibia, gjenstår å se, men det er grunn til å følge årvåkent med.

Pålitelige kilder hevder f.eks. at Guinea-Bissau har inngått avtaler om giftimport som vil ta over 10 prosent av det giftige avfallet som EF-landa dumper, samtidig som denne vestafrikanske staten skal ta i mot giftig avfall fra farmasøytisk industri i Sveits og giftavfall fra USA (note 19). Blant det som dumpes er dioksiner, kjent fra Seveso-katastrofen i Italia, radioaktivt avfall, asbest og plantegifter.

Den økende motstanden mot giftdumpinga har gitt resultater. Det norske giftskipet ble tvunget til å gjøre vendereis med uforretta sak, og et annet giftskip ble i rask rekkefølge tvunget til å forlate Bahamas, Bermuda, Honduras, Den Dominikanske republikken, Guinea-Bissau og Colombia. I mai 1988 ble giftskipet Zanoobia hindra i å losse i Genova gjennom en havnearbeiderstreik. Den alliansefrie bevegelsen har vedtatt en handlingsplan mot gifttrafikken og UNEP har foreslått en konvensjon mot giftdumping, som blant annet inneholder et forbud mot å brenne giftavfall til sjøs fra 1994.

Hva skal en så si om gifttrafikken til den tredje verden, om et produksjonsapparat som er så skakkjørt at det fører til gigantiske søppeldynger, og en handelsmoral av det slaget som av kalde, økonomiske grunner dumper denne gifta i fanget på folk som er for svake og fattige til å stå imot? Enhver får finne de adjektivene og andre karakteristikker som en synes passer. Og tro endelig ikke at dette er en geskjeft som drives av snuskete menn i underverdenen. Den drives av velkledde og kultiverte menn med høy status i sine egne land.

Hullet i himmelen

I 1973 påviste kjemikerne Sherry Rowland og Mario Molina uavhengig av hverandre at det KFK-utslippet (klorfluorkarboner) verden hadde i 1972 (ca. 800.000 tonn årlig) ville bryte ned 20-40 prosent av ozonlaget i løpet av 30 år (note 20). Alt på syttitallet advarte miljøorganisasjonene mot hva som ville skje med atmosfæren dersom menneskene fortsatte å bruke KFK-gasser som drivgass i sprayflasker, som kjølemiddel i kjøleskap og frysere osv. Dette førte i USA, Norge og noen andre land fram til forbudet mot å bruke slike gasser som drivgass i spraybokser. Men bortsett fra sprayboksene skjedde det ingenting. Bruken av freonekspanderte skumgummimadrasser og isoporplater, freonavkjølte fryse- og kjøleskap og industriell bruk av KFK og haloner har fortsatt med uforminsket styrke. Databransjen er for eks. storforbrukere av haloner til sine datarom.

På begynnelsen av åttitallet kom de første meldingene om at disse gassene faktisk førte til det man trodde, nemlig at det beskyttende ozonlaget rundt jorda blei ødelagt. Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA trudde først at det var noe galt med instrumentene da de første målingene over Antarktis kom inn. Men da forskerne endelig skjønte at tallene var riktige, gikk det opp for dem at det var i ferd med å danne seg et svært hull i ozonlaget over Antarktis. Siden den gangen har dette hullet vokst meget raskt. Det varierer riktignok med årstidene, men i gjennomsnitt øker det fra år til år. (Rett skal være rett: noen forskere trur ennå at de variasjonene som er påvist dreier seg om normalvariasjoner. Ikke noe er bedre enn om de skulle ha rett. Men det ville vært svært risikabelt å satse livet på det.) Det er få i dag som tviler på at KFKene og halonene er hovedårsaken til at solfilteret er på god vei til å ødelegges. Det er fortsatt usikkert om denne prosessen har kommet særlig langt på den nordlige halvkula. Noen norske forskere har ment at faresignalene har vært overdrevet. Men så lenge vi veit at verden slipper ut store mengder stoffer som står i fare for å bryte ned det viktigste skjoldet vi har mot livsfarlige kosmiske stråler, så er det faktisk en fattig trøst at det ennå ikke har kommet så langt over Toten.

Sissel Rønbeck gjorde et stort vesen av at Norge var med på Montreal-avtalen som tilsynelatende forutsetter en reduksjon i produksjonen av disse gassene til 50 prosent i 1998. Men sjøl om denne produksjonen ble innstilt i dag, ville våre synder i fortida fortsette å forverre situasjonen langt inn i neste århundre. Når industrien har fått ti år på seg til å redusere produksjonen fra et livsfarlig nivå til et nivå som fortsatt er livsfarlig, viser det hva som har forrang på denne kloden. Kommende slekters livsvilkår må værsågod stille bak i køen når storprofittørene skal sikre sine interesser. I 1998 vil det ha gått 26 år siden Rowlands og Molinas oppdagelse. Likevel vil ikke produksjonen av de farlige gassene bli redusert mye fra den gangen de gjorde sine beregninger. Industrien skal få lov til å øke produksjonen til 110 prosent av 1986-nivået fram til 1990. Først på midten av nittitallet skal produksjonen være 10 prosent lavere enn i 1986. Og i 1999 skal produksjonen være på 65 prosent av 86-nivået (note 21). Forskerne sier nå at det er nødvendig å kutte produksjonen med 85 prosent i løpet av 8 år, og at sjøl da vil det ta 400 år å få ozonlaget tilbake til normal tjukkelse.

Det betyr at ødeleggelsene vil fortsette.

Drivhuset

I den såkalte Gaia-teorien til Jim Lovelock blir jorda med alle levende organismer sett på som en gigantisk levende organisme. Dette er et nyttig bilde. (Denne nytteverdien er nestengått tapt, fordi det har vokst fram en nyreligiøs mystisisme som gjør Gaia til sin nye guddom (note 22).) Gaia-begrepet, etter den greske jordgudinna, griper fatt i det merkelige faktum at livet på denne planeten ser ut til å være den avgjørende forutsetninga for nettopp livet på denne planeten. Jorda ville vært en ganske ubeboelig planet, hvis det ikke hadde vært sånn at de levende organismene faktisk fantes og skapte livsvilkår for hverandre. Den atmosfæren vi puster i er skapt av hundrevis av millioner års utvikling, der levende organismer har omforma den opprinnelige atmosfæren til den sjeldne blandinga den har i dag. Grønne planter bruker sollys til å spalte karbondioksid i oksygen og næringsstoffer. De andre organismenes forbrenning skaper på sin side karbondioksid som avfall. Karbondioksidet i atmosfæren har den pussige virkninga at det slipper gjennom nesten all den kortbølga varmestrålinga fra sola, men holder igjen mye av den langbølga varmestrålinga fra jorda. Dette har skapt en høyere middeltemperatur på kloden enn det som ville vært tilfelle uten karbondioksid. Dette kalles drivhuseffekten, og er i seg sjøl helt avgjørende for den formen for liv vi kjenner. En annen pussig ting er at denne drivhuseffekten har vært ganske konstant i titalls av millioner år. På den måten har samspillet mellom artene bidratt til å opprettholde gunstige livsvilkår på kloden, sjøl om enkelte arter har gått til grunne og andre har oppstått. Det er denne enestående sjølreguleringa av balansen mellom milliarder av arter, som får jorda som sådan til å framtre som en levende organisme.

Denne balansen ble ikke vesentlig påvirka av de første 99,9 prosent av menneskenes virksomhet på jorda. Sjøl det primitive svedjebruket, innføringa av jordbruket for 10.000 år sia, byene, krigene, osv. skapte ikke vesentlige endringer i balansen. Men det var da grunnlaget for de seinere endringene ble lagt. Gjennom jordbruksrevolusjonen trådte mennesket for første gang fram som noe mer enn et dyr blant andre dyr. Det gjorde seg til skapningens herre, og begynte å omdanne naturen i sitt bilde og tilpasse den sine behov. Dyre- og planteartene som vi kjenner i dagens landbruk, er skapt gjennom tusener av år med menneskelig aktivitet. Kulturlandskapet med sine spesielle biotoper, har også påvirka de ville artenes vekstvilkår og utvikling.

Men det er først i den siste promillen av vår historie til nå, som vi mennesker på en avgjørende måte er i ferd med å forrykke den atmosfæriske balansen. Med den industrielle revolusjonen, og den dramatiske økninga i bruken av fossile energikilder som kull og olje, har det skjedd noe nytt i planetens historie. Karbondioksidinnhold i atmosfæren øker, og det øker raskt. Fra 1850 til 1980 har nivået økt med 30 prosent, og prognosene peker i retning av at det vil dobles fra 1850 til 2050. Dermed vil mye mer av den varmestrålinga bli holdt tilbake i atmosfæren. Drivhuseffekten blir til en løpsk drivhuseffekt. Vi veit ikke i dag hva dette vil føre til, men vi veit at det er en høy poker vi spiller. Sannsynligvis vil den gjennomsnittlige temperaturen på kloden øke, og den vil øke mest i polområdene. Noen forskere mener at den gjennomsnittlige temperaturøkninga vil bli på om lag 3°, mens temperaturen i polområdene kanskje vil øke med så mye som 7°. Dette kan føre til at polarisen smelter. Dersom innlandsisen på Grønland, i Canada og på Antarktis smelter, vil disse veldige vannmagasinene utløse en syndflod i alle lavereliggende områder på kloden.

Olav Orheim peker på at den første virkninga på havnivået vil komme av at det varmere havvannet simpelthen har et større volum. Innafor de temperaturøkningene det er snakk om kan denne volumøkninga kanskje føre til en stigning i havnivået på 0,8 til 1,5 meter (note 23).

Det er regna ut at flere øysamfunn i den tredje verden ville bli ubeboelige, slik som Maldivene, Kiribati og andre fattige småsamfunn. For ikke å snakke om hva det ville føre til i det tettbefolka og svært lave Gangesdeltaet i Bangladesh, der hundre millioner mennesker bor i et område som vil være trua. Ved en økning av havnivået på 1 meter, vil 10 prosent av Bangladesh være borte. I det området bor det kanskje dobbelt så mange mennesker som i Norge. Våre flatlandsvenner i Danmark ville sjølsagt få visse problemer, det samme ville verdens havnebyer. En full nedsmelting av innlandsisen ville oversvømme området der det bor hundrevis av millioner mennesker. Et slikt perspektiv ligger nødvendigvis noen generasjoner inn i framtida, for sjøl om de verste antakelsene om temperaturøkning slår til, vil det ta tid å smelte all isen. Men sjøl om det skulle ta så mye som et par århundrer, bør vi i det minste være klar over at i et geologisk perspektiv er det et uhyre raskt drama som foregår. Men lenge før Aker Brygge kan bli akvarium vil drivhuseffekten ha gjort andre skader.

De siste årene har vært preget av abnormt vær. To snøløse vintre har fått folk til å spørre om klimakatastrofen alt er i gang. Sentral-Europa rammes av stormer med ett års mellomrom som det statistisk sett skulle ta 300 år mellom. Det er for tidlig å trekke en konklusjon, men det er på høy tid å ta saka alvorlig.

Endring av temperaturbalansen vil påvirke vindsystemet på jorda. Høytrykks- og lavtrykksbeltene vil flytte seg. Dette vil påvirke havstrømmene, slik at der varme havstrømmer tidligere bidro til milde vintre, kan de bli erstatta med kalde strømmer og omvendt. Dessuten bidrar også karbondioksidutslippene til å svekke ozonlaget. Det er ingen i dag som kan si nøyaktig hva klimaendringene egentlig kan bety. Vil Golfstrømmen forlate norskekysten? Vil Nord-Europa få permanent lavtrykk? Vil stormene bli verre? Vil vi få middelhavsklima på Møre-kysten? Vil Sahara begynne å blomstre igjen, eller vil Spania bli ørken?

Vi står faktisk oppe i et eksperiment der planeten er laboratoriet og der, vi og ikke minst våre ufødte etterkommere, er forsøkskaninene. Det finnes kynikere som har regna på hvem som vil vinne og hvem som vil tape økonomisk på drivhuseffekten. Noen firmaer i USA er ganske godt fornøyde, fordi de hører med blant dem som kommer ut med en god profitt hvis en bestemt modell slår til. Det samme gjelder visstnok Sovjet, som ser en mulighet for at Sibir kan bli varmere, og dermed gunstigere for kornproduksjon. Å sette sin lit til fortjeneste på denne typen russisk rulett virker mildt sagt vanvittig. For det er svært mange skudd i magasinet og det er menneskenes framtid som sitter foran løpet.

Drivhuseffekten er kanskje den mest truende av alle de økokatastrofene som er i anmarsj. Den henger sammen med sjølve grunnlaget for vår type produksjon, vår energibruk, vår type jordbruk, transport osv. Norman Myers (note 24) mener at sjøl om det blei innført en 300 prosent skatt på fossile energikilder, ville det bare utsette fordoblinga av karbondioksidnivået med et tiår eller to. Det er få ting som tyder på at vi er i ferd med å finne noen utveier, og drivhuseffekten forsterkes av den raske utryddelsen av verdens skoger. Skogen bryter ned karbondioksid og produserer oksygen. Hva skjer når den blir borte samtidig som vi øker utslippet av karbondioksid? Hva skjer når dette suppleres med et tynnere ozonlag?

Orheim mener at dersom menneskeheten skal håndtere drivhuseffekten, kan det være nødvendig med inngrep i vår levemåte som de fleste av oss antakelig vil finne helt utenkelig i dag: "Jeg frykter at det kan bli mange miljøkatastrofer, og mange flere som dør av sult, før nasjoner er villige til å diskutere slike vanskelige avgjørelser," konkluderer han (note 25).

Den kjernefysiske vinteren

Både USA og Sovjet, Nato og Warszawapakten baserer forsvaret sitt på kjernefysiske våpen. Det er få år siden en av de amerikanske toppene i Nato gikk ut med ei erklæring om at en begrensa kjernefysisk krig kan vinnes. Den foreløpige tøværet og tilløpet til begrensninger i opprustninga har på mange måter tatt krigsfare og kjernevåpen av den politiske dagsordenen. Men fortsatt er f.eks. Norges forsvar i siste instans bygd på kjernefysisk gjengjeldelse. I dette ligger illusjonen om at en kjernefysisk krig kan vinnes.

Carl Sagan, forsker i den amerikanske romforskningsorganisasjonen NASA, og ei gruppe andre forskere, gjorde en modellstudie av konsekvensene av en eventuell kjernefysisk krig. Fram til da hadde diskusjonen i stor grad dreid seg om de direkte skadene fra en slik krig og den radioaktive strålinga. Det nye Sagan og kollegene hans gjorde var å se globalt og økologisk på resultatene av en slik krig. De hadde meteorologiske data fra værsatellittene til rådighet, og erfaringer fra mange studier av andre planeter i solsystemet. Blant annet hadde de data fra spredning av støv fra vulkanutbrudd i atmosfæren. De hadde svære datamaskiner som kunne simulere kompliserte modeller.

Til å begynne med gikk forskerne ut fra en krig der store deler av atomarsenalet ble tatt i bruk. Beregningene viste at en slik krig ville skape støv- og røykstormer som ville formørke atmosfæren i lang tid og dermed senke temperaturen til vinternivå, sjøl om krigen skulle bryte ut midt på sommeren. Resultatet ville bli sammenbrudd i avlingene, frost, massesult, epidemier og en serie andre økologiske katastrofer. Beregningene sjokkerte forskerne, og ikke mindre sjokkerte ble de da de fulgte modellen videre. De kom til at de store endringene i temperaturene på kloden høyst sannsynligvis ville endre hele klimabalansen på kloden, vindsystemene, havstrømmene osv. Slik oppsto begrepet den kjernefysiske vinteren. Nå hadde utgangspunktet vært en stor kjernefysisk krig. Derfor endret forskerne premissene i retning av det militærstrategene kaller en "begrenset atomkrig", noe i retning av en krig med mellomdistanseraketter i Europa, men uten bruk av de strategiske våpnene. En skulle ventet at dette ville gitt radikalt annerledes resultater. Men her kom det neste sjokket. De økologiske konsekvensene av en "begrenset atomkrig" er nesten like vidtrekkende og ødeleggende for livet på kloden, som en omfattende kjernefysisk krig. Den kjernefysiske vinteren vil uansett feste jerngrepet sitt i månedsvis med de samme klimatiske følgene.

Dette betyr at den kjernefysiske strategien til begge de to militærblokkene bygger på et scenario der livet på kloden blir satt på spill. En slik konklusjon er ikke et overspent agitatorisk følelsesutbrudd. Det er de slutningene den ene supermaktas egne toppeksperter kommer til når de trekker kunnskapene om klima og økologi inn i de militære beregningene. Det er altså mye som tyder på at en eventuell atomkrig ville bli noe i nærheten av den endelige økologiske katastrofen på "romskipet jorda". Av en eller annen grunn er ikke dette perspektivet framme i de ellers utmerkete miljørapportene som utgis for tida.

Havørken i nord

Som kystnasjon har Norge et stort ansvar. Da den internasjonale havrettskonferansen trakk opp prinsippene for økonomiske soner, var det ei klar forutsetning at kystnasjonene måtte vise ansvar for ressursene i havet og ikke drive rovdrift på dem. På grunn av Norges geografiske posisjon og ikke minst på grunn av at Norge også omfatter jan Mayen og Svalbard, med de store økonomiske sonene som følger med disse øyene, er ansvaret desto større. Utafor kystene våre finnes noen av de viktigste oppvekstområdene for fisk på kloden.

Silda ble nesten utrydda av overfiske på 1960-tallet. Sildevandringene mellom norskekysten og Newfoundland var den største dyrevandringa på jordkloden. Silda var også en viktig del av den økologiske kjeden i havet som bytte for andre fisker og for sjøfugl. På 1980-tallet begynte et rovfiske på lodda i Barentshavet, som langt på vei utrydda også dette fiskeslaget. Ottar Brox peker på at lodda på 1970-tallet utgjorde en overføring av 2 millioner tonn biomasse hver vinter (note 26). Samtidig har det vært drevet rovfiske på torsken, som dessuten har fått dårligere oppvekstvilkår på grunn av sammenbruddet i sild- og loddebestanden. Dette har ført til at hele økosystemet i Barentshavet er ute av lage. De veldige planktonmengdene som produseres i havet blir ikke nyttiggjort av fisk og andre sjødyr, sluttproduktet kan derfor heller ikke høstes av mennesker.

Det finnes ikke maken til denne økokatastrofen i vår del av verden. Og som høvding Seattle pekte på; det menneskene gjør med jorda, gjør det også med seg sjøl. De første menneskelige ofrene for denne vanskjøtselen er kystbefolkninga i Nord-Norge. Da folket i Bugøynes etter to år på trygd annonserte i avisene etter en kommune som var villig til å ta imot dem, sendte Le Monde sin korrespondent for å rapportere om dette dramatiske nødropet. Vi er i ferd med å få økologiske flyktninger i Norge, men i Oslo-gryta kan det være vanskelig å innse hvor dramatisk dette er. Kanskje det er først når økokatastrofene blir eksotiske at vi kan se alvoret i dem, og at det også var derfor Le Monde innså dramatikken i Bugøynes, samtidig som den samme avisa uten å blunke godtar at Frankrike baserer 70 % av sin energiproduksjon på atomkraft. Det kan være lettere å skjønne hva det vil si å utrydde regnskogen eller å ødelegge verneskogen i Sahelbeltet. Makthaverne veit å utnytte at flertallet av befolkninga nå er så uvitende om primærnæringene, og særlig fisket. Det framstilles som om folk nordpå er noen plagsomme utgiftsposter som stadig maser på subsidier. Derfor kan Fremskrittspartiet høste jubel blant de mest uvitende ved å snakke om å selge Finnmark til høystbydende, eller å samle befolkninga "der oppe" i noen få byer. (Det siste er jo akseptert langt inn i DNA og Høyre.)

Nord-Norge er fra naturens side svært rikt. Ved siden av den veldige potensielle rikdommen som ligger i havet, er landsdelen rik på mineraler og energiressurser. Når Nord-Norge likevel er inne i den verste krisa i manns minne, kommer det ikke av mangel på naturressurser. Det kommer av en bestemt type økonomi og en bestemt type politikk. På tradisjonelt kapitalistisk vis har fiskerikapitalen investert i stadig dyrere og mer avansert utstyr for å hente opp fisken stadig mer effektivt. For at dette utstyret skal forrentes, må det fiskes maksimalt. Havbunnen støvsuges, og det som er økonomisk uinteressant kan dumpes dødt ut igjen. Sannsynligvis er utstyret så dyrt ta det vil føre til konkurs sjøl om all fisken i havet fiskes opp. Norske, spanske, britiske og sovjetiske trålere har deltatt i rovfisket. Nå legger Syse-regjeringa opp til at den havgående flåten skal få dra til Asia, Afrika og Latin-Amerika for å gjenta suksessen der.

Brox peker på at det er umulig å investere seg ut av problemene. Det hjelper ikke å skaffe stadig bedre redskap for å "hente fisken lenger ute". Hvis gjenveksten og den økologiske balansen ødelegges, er det lite hjelp i å investere mer. Kystfiskeren ville nok, hvis han kunne, ta hele fiskestimen. Når kystfisket representerer et mer økologisk forsvarlig fiske, er det ikke av moralske eller ideologiske grunner, men fordi det reduserer mulighetene for rovdrift. Dessuten veit kystfiskeren at han ikke kan fiske utafor Afrika noen år, hvis fisket slår feil, slik fabrikktrålerne gjør.

Da supertankeren Exxon Valdez gikk på grunn og ødela livet i havet og fjæra med et gigantisk oljeutslipp, ble det bevist for all verden at det ikke finnes oljevernberedskap som kan sikre det utsatte livet i arktiske strøk mot en oljekatastrofe. Da en brasiliansk tanker sprang lekk og slapp ut olje ytterst i Sognefjorden høsten 1989, viste det seg at oljelenser ikke er effektive ved bølgehøyder over 3 meter. Hvis vi kombinerer disse to erfaringene, betyr det at oljeutvinning i f.eks. Barentshavet foreløpig vil være økologisk vanvidd. På tross av dette arbeider norske og sovjetiske myndigheter for å starte oljeutvinning i dette området. Perestrojkaen i Sovjet vil kanskje også bringe fortgang i et norsk-sovjetisk samarbeid om slik oljeutvinning. Kortsiktig kan det virke som et gunstig tilbud til en landsdel med få arbeidsplasser. Men hva om miljøbomben eksploderte og ødela resten av fisket for lange tider? Hva om alle de seismiske undersøkelsene med sprengning under havflaten tar knekken på store fiskestimer? Hvor blir det da av det økonomiske grunnlaget for landsdelen? Som Bente Aasjord fra Naturvernforbundet (note 27) har pekt på, betyr en satsing på oljeutvinning i nord, at en satser på en kortvarig uttapping av en lagerressurs på bekostning av en langsiktig høsting av en fornybar ressurs. En satser på oljeutvinning som truer klimabalansen, samtidig som en setter livet i polarområdene i fare. På hvilken måte kan dette kalles bærekraftig utvikling? Og på hvilken måte viser dette at Norge er noe foregangsland som skal vise verden veien til et mer økologisk forsvarlig samfunn?

Skogdøden

Ronald Reagan sa en gang at det ikke var så farlig at regnskogen blir utrydda, "for det er jo trærne som forurenser verst"! Når et slikt universalgeni kunne nå fram til verdens mektigste embete, er det kanskje ikke så rart at verden er så skakkjørt som den er.

Skogdød er et nyord. Det er skapt på 1980-tallet, etter at det blei klart at skogen i Mellom-Europa ikke bare var skadd av forurensning, men at den faktisk var døende. Til å begynne med blei det anslått at bare ca. 2 prosent av skogen i Vest-Tyskland var dødsmerka, men 5-6 år seinere hadde halvparten av skogen fått denne diagnosen.

Helt til i det aller siste har norske skogforskere vært kategorisk uvillige til å snakke om skogdød. Noen har kommet med overraskende sinte angrep på dem som kom med advarslene. De er dommedagsprofeter og uvitende og gudveithva. Skogen dør ikke, den er bare skadd! Spørsmålet er bare hvor lenge vi skal lese skogens mene tekel på veggen, før vi trekker de nødvendige konklusjonene. Jeg har sett hundrevis av mål med død skog i Italia og i Tyskland. Jeg har sett de samme symptomene, bare på tidligere stadier, på Sjusjøen, på Vestlandet og i Oslomarka. Fyr løs, jeg er ingen ekspert. Men det var eksperter som lagde atombomben og som anbefalte bruk av DDT i jordbruket. Vi trenger desperat til ekspertene, men av og til er sunt folkevett et strå vassere.

Allerede i 1985 påviste Aust-Agder Naturvern skader på Sørlands-skogen som skyldtes sur nedbør. Også NIVAs rapport til Statens Forurensningstilsyn om tilstanden til sjøene i Sør-Norge tyder på at skogen er i ferd med å få skader. I følge Miljøverndepartementet er det oppdaget skader på 30 prosent av skogen på Sørlandet. Dette har fått en god del forskere og skogeierforbundet til å ta advarslene langt mer alvorlig. Bare fra 1988 til 1989 kunne en merke et tydelig klimaskifte blant de ansvarlige instansene. Det er ikke lenger en sannhet at NO2 gjødsler skogen og fører til økt vekst, slik skogforskerne hevda tidlig på 80-tallet. Det er bra. Men det kan ikke glemmes at advarslene har kommet lenge og sterkt, og at de som kom med dem, som f.eks. Nils K. Øyjord og den svenske journalisten Bo Landin (note 28) ble møtt med noe som liknet svært på mobbing.

Mye tyder på at de skogskadene vi kan se, og som vi har begynt å se ganske mye av, er et seint stadium i skogens dødskamp. Det begynner kanskje med at de soppene som lever i symbiose med trerøttene dør. Trærne har vært avhengige av dem for å spalte mineraler fra jordsmonnet, og for å kitte jorda rundt hårrøttene. Når soppmycelet blir borte, svekkes næringsgrunnlaget og trerøttene får kanskje problemer med å holde festet i bakken. Trærne tåler plutselig mye mindre forurensning, mye mindre tørke, mye mindre vind. De kan godt se grønne og fine ut ennå. Isolert sett er det ikke noe i veien med treet. Men det er noe i veien med livsvilkåra til treet.

Denne stressituasjonen for skogen kombineres med intens flatehogst og tungt skogsmaskineri. Deler av Oslomarka høvles ned så det bare er noen kulisser igjen. Bystyret har gått de private skogeierne en høy gang ved å vedta et avvirkningskvantum som tvinger fram hensynsløs bruk av store og tunge skogsmaskiner. Sverre M. Fjeldstad sier at store deler av dyrelivet allerede står i fare (Aftenposten januar 1990). Hva skjer når de store flatene legger mye mer av skogen åpen for uværet, hvis skogen er svekka på forhånd? I fjellområdene drives det flatehogst helt opp til snaufjellet. Hva slags skogbruk er dette? De stedene der dette er gjort tidligere, har det ikke kommet ny skog. De skogbare remsene langs fjellsidene fungerer som kuldetrakter der kaldlufta fosser ned og skaper et mikroklima som tar knekken på unge treplanter.

Store økologiske katastrofer er ikke ukjent i Norge. Det er 3-400 år sia Norge opplevde at dansk kapital lagde Norges første fjellørken for å skaffe ved til gruvedrifta på Røros. (En av grunnene til at det er så mange vakre koppertak i København, enda Danmark ikke har noe kopper sjøl.) Det er fullt mulig å gjenta suksessen, hvis sur nedbør og snauhogst forenes i et felles angrep på skogen. Det er ingen lov som sier at norsk skog vil overleve en generasjon fra nå. Kanskje det er på tide å ta advarslene alvorlig før vi dommedagsprofeter får rett?

I 1988 kunne det amerikanske Office of Technology Assessment informere Kongressen om at sur nedbør krever et sted mellom 50.000 og 200.000 menneskeliv i USA hvert år (note 29). Denne nyheten, som burde sjokkere noen hver, ble gjemt grundig bort i amerikanske media. Den sure nedbøren som dreper skogene, dreper også mennesker. Det er bare så lett å glemme det. Det skrives ikke ut dødsattester hvor denne synderen nevnes. Astmatikere og allergikere, folk med lunge- og hjertesjukdommer er sjølsagt verst utsatt. Men syra kan like gjerne ramme friske mennesker. Når vi ser de pistrete grantrærne langs E-18, eller på Helgeland, bør vi huske på at vi puster inn den samme lufta som har drept dem. De sjuke trærne er ikke bare sjuke trær. De er monumenter over en feilslått politikk og symboler på en økonomi på villspor. Hvor bokføres denne utgiftsposten? Hvem må møte i retten for å svare for alle de dødsfallene som skyldes at en grisk industri har forgifta luft og vann?

Plyndringa av genebanken

I 1847-48 døde omlag 1 million irer av sult, og enda flere utvandra til USA, Australia og andre land. Hungerkatastrofen hang sammen med potetpest. Potetpest pluss godseiervelde er lik hungersnød. Mens Irland eksporterte store kvanta med korn, døde folk som fluer av sult. For kornet var ikke beregna på irer; de fikk greie seg med poteter. Det gikk med et skrik, helt til potetavlinga blei svart av sjukdom. Da døde ikke bare potetene, men også folk. Noe liknende kan skje igjen. Det moderne landbruket har gjort oss enda mer utsatt for denne typen katastrofer.

Når en hel planteart bryter sammen, skyldes det en svikt i immunsystemet. Irskepoteten hadde ingen motstandskraft mot potetpesten. I 1970 holdt USAs maisavling på å møte samme skjebne. Den amerikanske maisen var blitt så reindyrka at den etterhvert besto av genemateriale fra praktisk talt bare en art. I 1970 sto maisen overfor en soppinfeksjon som immunapparatet ikke hadde noe å stille opp mot. Resultatet holdt på å bli katastrofalt, om enn ikke så alvorlig som potetpesten i Irland. I siste liten klarte biologene å finne en utvei. En beskjeden maisart ute i den meksikanske jungelen hadde ikke vært utsatt for reindyrking. Den var lite produktiv, men hadde en helt annen motstandskraft mot naturlige fiender, også overfor soppinfeksjonen.

Fra 2. verdenskrig har antall hveteslag i Hellas blitt redusert med 95 prosent: Canada er et av de største kornkamrene i verden: Tre fjerdedeler av Canadas hvete kommer fra fire arter. Det samme gjør tre fjerdedeler av USAs potetavling. Nesten all kaffen i Brasil kommer fra ei eneste lita gruppe kaffeplanter (note 30). Produksjonen er altså blitt svært mye høyere. Men den henger i en tråd som stadig blir tynnere. Og jo tynnere denne tråden er, jo mer er den avhengig av friske gener utafra for å fornyes. Hvor lenge vil det finnes et tilstrekkelig genemateriale til å spleise den tynne livstråden?

Bioteknologi - velsignelse eller trusel?

Naturvitenskapen er oppe i en av sine største omveltninger noensinne, nemlig den genetiske revolusjonen. Det er ikke lenge siden egenskapene til DNA-molekylet ble oppdaget, og siden da har genetikerne gjort den ene epokegjørende oppdagelsen etter den andre om disse byggesteinene i alt liv. DNA-molekylet er formet som en dobbeltspiral som holdes sammen av basebar, slik trinnene på en stige binder vangene på stigen sammen. Det er fire forskjellige baser, som kan kombineres på flere måter. Disse kombinasjonene utgjør det genetiske "språket". Hele serier med slike variasjoner bærer informasjonen om hvilke egenskaper denne organismen skal få. Det er som et dataprogram som forteller maskinen hvilke instrukser som skal utføres. Mens maskinspråket i datamaskinen er bygd på totallsystemet og lange rekker av tallene 1 og 0, er genespråket bygd på kombinasjoner av de fire basene. Det er nå en hverdagslig sak å kunne gå inn i den genetiske koden for en organisme og "skrive den om". En kan f.eks. bruke et enzym til å "skjære over" stigen på et sted, for å skjøte inn en ny bit. Dette er genesnekring nede på et mikroskopisk nivå, men den er høyst effektiv. Poenget med en slik endring av den genetiske koden er at den blir varig - vi har skapt en ny art.

Evnen til å gripe inn i, endre og bygge om grunnelementene i det organiske livet, arvestoffene, åpner for en hel serie nye utfordringer. På godt og vondt er mennesket i ferd med å skaffe seg makt til å gripe fundamentalt inn i sjølve livet, med de perspektivene det gir. For om lag 200 år sia sa Diderot at det i framtida ville bli mulig å framstille mennesker kunstig. I en viss forstand er spådommen hans i ferd med å gå i oppfyllelse, i hvert fall i den forstand at det er mulig å påvirke og bestemme arveegenskapene til de menneskene som blir født. Dette er tema for en av de helt grunnleggende diskusjonene som vi alle etterhvert må ta stilling til. I lang tid var debatten om bioteknologi i Norge monopolisert av kristenfolket, som sjølsagt har gjort det til et spørsmål om prøverørsbarn i eller utafor ekteskap, og er det noe som er uvesentlig i denne saka, er det vielsesattesten. Reglene for hva som skal være tillatt og forbudt av genemanipulasjon er derimot helt sentralt. Men det er bestemte næringsinteresser, eller for å være litt mer eksakt, profittinteresser, som for tida bestemmer hvilken kurs som blir valgt. Også kristenfolk bør rette oppmerksomheten mot dette.

Bioteknologi er strengt tatt et tema som spenner fra ysting og ølbrygging via krysning og bevisst avl til "genesnekring". En form for bioteknologi har menneskene drevet i minst 10.000 år, og dette har hatt vidtrekkende betydning for livsvilkår, miljø og klima. Det nye er at evnen til å gå direkte inn i DNA-molekylet og "omprogrammere" organismene har økt tempoet i, rekkevidden og omfanget av bioteknologien.

Nå er ikke teknologien et problem i seg sjøl. Den virker alltid innafor bestemte samfunnsmessige forhold. Hvis det ikke var for økonomiske og politiske realiteter kunne man jo bare velge de teknologiene som fungerer bra og forkaste de som fungerer dårlig. Men som jeg siterte Lloyd Timberlake innledningsvis: Problemet er at verdens ledere har sett økologi som et problem uavhengig av økonomi, politikk og eiendomsforhold. Men økologiske problemer er en funksjon av politiske og økonomiske forhold og kan bare ha politiske og økonomiske løsninger.

Dette gjelder i høy grad for virkninga av bioteknologien på den tredje verden. Når vi skal vurdere rekkevidden av det vi står overfor, bør vi kunne lære av den forrige "biologiske revolusjonen" i den tredje verden, nemlig den såkalte grønne revolusjonen. I 1970 fikk Norman Borlaug fredsprisen av norske sosialdemokrater fra ulike partier, fordi han hadde utvikla en spesielt høytytende kornsort. Når han fikk fredsprisen og ikke f.eks. en biologipris, skyldes det den teorien at årsaken til sult i verden ligger i at det produseres for lite mat. Mer matproduksjon vil derfor redusere sulten og dempe opprør og misnøye, trudde de. Og den grønne revolusjonen lyktes i å produsere mer mat. Men den gjorde det gjennom å introdusere korn og andre planteslag som var totalt avhengig av kunstig vanning, plantevernmidler, kunstgjødsel og maskinell bearbeiding av jorda, og dermed av diesel og maskininvesteringer. Altså fikk man et jordbruk som på en ekstrem måte brøt med det økologiske grunnlaget i den tredje verden, et kapitalistisk markedsjordbruk som bidro til å forverre den økologiske balansen radikalt. Samtidig ruinerte den fattigbøndene og mange fattige lands økonomi. Jordbruket i den tredje verden, som i stor grad hadde vært et eksistensjordbruk i pakt med lokale vilkår, ble et markedsjordbruk fullstendig prisgitt et brutalt verdensmarked. På den ene sida var man avhengig av import av såkorn, plantevernmidler, kunstgjødsel, maskiner og energi, og på den andre sida var man avhengig av å selge på et verdensmarked som i løpet av kort tid blei oversvømt av korn, soya osv.

Den grønne revolusjonen lyktes i å produsere mer mat. Land som Mexico og India, foregangsland i den grønne revolusjonen, har økt sin matvareproduksjon kraftig. Men de høyproduktive kornslaga var avhengige av kunstgjødsel og plantegifter. De krevde kunstig vanning og maskinell bearbeiding av jorda. Dessuten var de sterile, slik at bøndene ikke lenger kunne dyrke sitt eget såkorn. Hva fører det til i en verden som domineres av kapitalistiske og imperialistiske bytteforhold? Jo, det førte til at de som var rike fra før blei enda rikere, mens de fattige blei enda fattigere. Det var bare de mest velstående som kunne skaffe utstyr og kapital for å gjennomføre jordbruksrevolusjonen. Og de skapte et jordbruk som var helt avhengig av kunstgjødsel, diesel, plantegifter og kunstig vanning, kort sagt et jordbruk som vokste på bekostning av miljøet, og ikke i samspill med det. De fattige ble presset enda lenger ut mot kanten av stupet. I den grad de fortsatt dreiv jorda, var de ofte tvinga til å utpine den, drive svedjebruk, bruke verneskogen til brensel osv. Vi kjenner allerede til konsekvensene; hungersnød, ørkenspredning, men også utpumping av grunnvannet slik at saltvann trenger inn.

Det jeg prøver å si er at problemet ikke er grønn revolusjon og planteforedling i seg sjøl, men problemet er den økonomiske og klassemessige sammenhengen som den grønne revolusjonen foregikk i. Markedskreftene driver produsentene til å sikre profitten der de kan sikre den. Miljøet er ikke en regnskapspost av samme type.

Det er klare sammenhenger mellom den grønne revolusjonen og flukten fra landsbygda og inn i byslummen, og ørkenspredninga og gjeldskrisa, sjøl om ikke den grønne revolusjonen er den eneste forklaringa på disse fenomenene. Det er også klare sammenhenger mellom den norske entusiasmen for den grønne revolusjonen og den kritikkløse holdninga til norske planleggere og uhjelpere på den ene sida og det tilnærma kunstgjødselmonopolet til Norsk Hydro på den andre sida. Ved å overtale og "hjelpe" bønder i den tredje verden til å legge om til et markedsorientert jordbruk bygd på de nye artene, ble det samtidig skapt et stort marked for den halvstatlige bedriften Norsk Hydros produkter.

Dette er anvendt teknologi i en gitt sosial sammenheng. Borlaugs og de andre biologenes nye planter kom ikke inn i noe vakuum, men i en virkelig verden der den økonomiske makta ligger hos multinasjonale selskaper i det privilegerte mindretallet av verdens land. Denne lærdommen må vi ta med oss i vurderinga av den nye bioteknologiens virkninger på den tredje verden.

Den tredje verden er spesielt utsatt fordi:

Den tredje verden er spesielt utsatt på flere måter:

Dette er det økonomiske og biologiske scenariet foran den bioteknologiske revolusjonen. Det kan neppe herske tvil om at bioteknologien, som i prinsippet kan være en verdifull ressurs for menneskeheten, vil bli en svøpe for de fattige massene i den tredje verden.

Bioteknologien gir løfter om å skape plantearter som kan klare seg uten sprøytemidler og kunstgjødsel. Den gir håp om matproduksjon i områder som i dag er uegna for jordbruk. Den kan frigjøre verdifull jord fra luksusprodukter som kaffe og kakao. Den kan utvikle erstatninger for kjemiske stoffer som i dag ødelegger helse og miljø. Anvendt bioteknologi kan f.eks. vise seg å være svært effektivt i arbeidet med ørkengjenvinning. Dette behøver ikke engang være teknologisk vanskelig, men være et spørsmål om å utnytte kunnskaper til å skape en riktig økologisk balanse. Det er en misforståelse at bioteknologi alltid må være høyteknologisk. De kinesiske fiskeoppdrettene i Tang-dynastiet (fra ca. år 500 e. kr.) utvikla et meget avansert system for å balansere ulike fiske-, fugle- og plantearter mot hverandre, slik at det oppsto en økologisk balanse. Det er avansert. I motsetning til det har vi norsk havbruk med sine computere og sin genemanipulasjon og sin overgjødsling og sitt vanvittige medisinforbruk. Det er høyteknologi og fullstendig primitivt.

Hvis vi skal se langt fram, gir til og med bioteknologien løfter om å kunne gjenopplive utdødde arter, ved å hente opp DNA-molekylet fra biologiske rester. Kanskje kan geirfuglen og dronten få nytt liv ved hjelp av DNA fra fjær på utstoppa eksemplarer? Hvem veit.

Det er altså ikke mangel på muligheter, men gitt maktforholda i verden ser vi også et helt annet sett med muligheter, eller skal vi si overhengende farer:

En uhemma utvikling av superdyr og superplanter kan fortrenge lokale dyr og planter, altså historia om kaninen i Australia, bare i globalt format. Genspleisa organismer som slippes ukontrollert ut i miljøet kan føre til uante konsekvenser. Bioteknologi gir muligheter til f.eks. å lage planter som tåler mer sprøytemidler eller trær som trives i det sureste nedbør. Dette betyr i så fall at forgiftninga kan økes ytterligere uten at agrokapitalen lider store tap.

Vi kan uten videre slå fast at de kommende 10-20 åras bioteknologiske revolusjon er den største omveltninga i landbruket på 10.000 år. Slik maktforholda er på planeten er det høyst sannsynlig at det er det fattige flertallet som vil bli dømt til å betale prisen. I Brundtland-kommisjonen legges det stor vekt på at det er prinsippene for en bærekraftig utvikling som skal legges til grunn også på dette området. Men i komitelederens hjemland ruster kapitalen seg til å delta i kappløpet om geneprofitten. Og til dem lyder regjeringas kamprop ikke "for ei bærekraftig utvikling", men "styrk konkurranseevnen". Derfor er også det statlige bioteknologiutvalget så unnvikende overfor EFs og USAs press for å få knesatt prinsippet om patent på liv. For det er jo nettopp i patentene profitten vil ligge. Dette gjelder også norsk genkapital. Dette er sjølsagt heller ikke ukjent for ei regjering som ser mulighetene for en ny nisje for norsk kapital.

Men det er ikke for seint å gjøre noe. Det går an å føre en politisk kamp nå som både begrenser og kanskje hindrer de verste skadevirkningene. Det går an å gjøre opprør mot genkapitalen. Men da har vi ingen tid å miste. Dagen er nå. Bioteknologi må opp på den politiske dagsordenen. Vi må kreve innsyn i hva biokapitalen her til lands driver med. Vi må solidarisere oss med folkene i den tredje verden i deres kamp mot bioprofittørene. Fattigfolk i den tredje verden har en utmerka kunnskap om sitt miljø. Denne ekspertisen må respekteres, og vi som har de økonomiske og politiske mulighetene til det må sørge for at denne ekspertisen kommer inn på banen på en måte som utfordrer makthaverne i nord (note 32).

Kvinnenes miljøkrise

Husker du skogen av eik og rododendron,
gran og furu,
disse pinjene og sedertrærne
som har forsvunnet? ...

Trærne ved elvene har blitt felt,
elvene har tørket ut;
de ville fruktene og urtene er borte
bærene og de ville grønnsakene er ikke mer.

- indiske folkesanger innsamlet av Ghan Shyam Shailani

Kvinnene i den tredje verden spiller ei hovedrolle i forvaltninga av naturressursene. De er de første som rammes av miljøkatastrofene, og de som rammes hardest. Dette er noe av det sentrale innholdet i ei bok av Irene Dankelmann og Joan Davidson (note 33).

En mann som er opptatt av miljøkatastrofen vil kanskje innvende at miljøkrisa rammer hele menneskeheten, både menn og kvinner. Så hvorfor framheve kvinnene? Det er riktig at dioxin og drivhuseffekt ikke gjør forskjell på kjønn, klasse eller nasjonalitet. Men likevel har miljøkrisa både særegne kjønnsmessige, klassemessige og nasjonale trekk.

Den mannlige arbeideren som jobber med asbest, rammes hardere av miljøødeleggelser enn direktøren (eller f.eks. den kvinnelige personalsekretæren) i samme fabrikk. Det finnes altså også ei miljøkrise for menn, eller for mannlige arbeidere, for å være mer eksakt. Det er ikke få malere som har fått huet ødelagt av løsemidler, ikke få industri- og gruvearbeidere som har fått lungene ødelagt av asbestose og annen faenskap.

Det fattige landet Somalia rammes hardere av ørkenspredninga enn det rike USA. Men det er også slik at den fattige afrikanske bonden rammes hardere og mer direkte av miljøkatastrofen enn lønnsarbeideren i Lagos. Og den fattige afrikanske bonden er i ni av ti tilfeller en kvinne.

Det er så enkelt som at 90 prosent av kvinnene i den tredje verden er direkte avhengige av miljøet rundt seg for å leve. De er avhengige av jorda for å få mat, av skogen for å få brensel og matauk, av det lokale drikkevannet til å drikke og koke. Ødelegges dette miljøet, vil de rammes direkte og hardt.

Kvinnene er de første ofre for miljøkrisa, men likevel umyndiggjøres de i forhold til svært mange av hjelpeprosjektene. Uten kvinnenes aktive deltakelse kan miljøkrisa ikke løses. Som Vandana Shiva sier, blir kvinnene redusert fra å være skapere av liv, til å bli passive ressurser (note 34). Det finnes gode eksempler på at kvinner reiser seg til kamp mot miljømordet, at de organiserer seg og at de krever drastiske endringer av samfunnet og den måten miljøet brukes på. De seinere åra har det oppstått et fruktbart samarbeid mellom kvinner i mange land, et internasjonalt nettverksarbeid som har vist seg meget kreativt.

Med den voldsomme veksten av markedsjordbruket i de seinere tiåra, med satsing på monokulturer og med framveksten av lønnsarbeidet i land som tidligere for en stor del var utafor den egentlige kapitalistiske økonomien, har kvinnene blitt pressa enda mer. Der er blitt marginalisert og de ressursene de lever av har blitt desto mer trua. Samtidig er det nettopp kvinnene som står for store deler av produksjonen av den maten familien trenger for å leve. Kvinnene produserer mer enn 80 prosent av maten i Afrika sør for Sahara, 50-60 prosent av Asias mat, 46 prosent av maten i Karibia, 31 prosent i Nord-Afrika og mer enn 30 prosent i Latin-Amerika. Konsekvensene av dette har blitt grundig dokumentert, blant annet av Kjersti Ericsson i Søstre, kamerater! (note 35). Dankelmann/Davidson viser den økologiske konsekvensen av dette. Det intensive jordbruket på den ene sida og forørkning og andre miljøkatastrofer på den andre sida reduserer den jorda som de fattige kvinnene har til rådighet. I Elfenbeinskysten (Cote d'Ivoire) ble kvinner pressa vekk fra jorda av det industrielle landbruket. De måtte flytte inn i skogen der jordbruket deres ikke bare skapte økologiske skader, men der jorda også var uskikka for dyrking. I Zimbabwe ble kvinner som var vant til å hente vann fra brønner på markene tvunget til å slutte med det fordi vannet var forgifta av kunstgjødsel. På Haiti kunne ikke engang kvinnene unnlate å bruke slikt forurensa vann, fordi de andre vannkildene deres var enda mer ødelagt av kjemikalier.

Skogdød, flatehogst og såkalt "vitenskapelig skogbruk" har også sitt kvinneperspektiv. Kvinnene er allsidige brukere av skogen. De bruker vindfall og greiner til brensel. De bruker røtter og frukter til matauk. De bruker urter til medisiner og farging. De bruker fibre til klær og husgeråd. Når skogen felles for å gi en kortsiktig kapitalistisk profitt, forsvinner en sentral del av livsgrunnlaget for kvinnene. Bina Agarwal viser (note 36) hvilke enorme konsekvenser dette får for kvinnene. Enkelte studier viser at kvinnene i Sahel bruker 3-4 timer pr. dag eller mer til å sanke ved. I deler av Sudan tar vedsanking fire ganger så lang tid som for ti år siden. Og denne byrden faller på kvinnene.

En del av mennene får kanskje lønna arbeid i hogstperioden, men kvinnene overkjøres totalt. Når det eventuelt plantes nytt, er det en ensformig og fattig skog, en skog som mangler de allsidige kvalitetene som kvinnene er avhengige av. Blir skogen borte for godt, står kvinnene overfor ei desperat energikrise som er vesentlig mer alvorlig enn oljekrisa i 1973. For de fattige kvinnene og barna deres går det på livet løs.

Vedmangelen fører til endringer i kostholdet. I Guatemala gir stadig flere fattige familier opp å bruke bønner, fordi det tar så lang tid å koke dem, dvs. det krever mye ved. Bønner har et høyt næringsinnhold, det er ikke alltid erstatninga har det. Mange går over fra mat som må kokes til mat som kan spises rå. Det fører som oftest til en mer næringsfattig og ensidig kost. Dermed svekkes helsetilstanden og sjukdommene finner lettere sine ofre. Kvinnene rammes ofte spesielt hardt av matmangelen, på grunn av gamle fordommer. Akkurat som Edvard Bull kunne fortelle fra arbeiderfamilier i Norge på slutten av forrige århundre, er det også i mange fattige land slik at kvinnen spiser til sist og får den minst næringsrike maten.

Menn rammes også av denne utviklinga, men ofte på en annen måte. En del av de mennene som blir plyndra av de store monopolene, får mulighet, ofte kortvarig og under helt jævlige vilkår, til en lønna jobb i den nye kapitalistiske økonomien, enten som landarbeidere eller som anleggs- eller industriarbeidere. På kort sikt kan noen av dem komme bedre ut av det enn kvinnene. Det oppstår en pengeøkonomi, og menn får mulighet til å tjene penger, mens kvinnene bare får forsvinnende muligheter til å klare seg.

Kvinnene har kunnskaper om hvordan et økologisk jordbruk og skogbruk kan drives. De har tusenårige erfaringer med å forvalte miljøet. De lever av miljøet, derfor kan de det. Problemet er at de fleste utviklingsprosjekter er for det første kapitalistiske og for det andre mannssjåvinistiske. Kvinnene blir satt utenfor. De er ikke med på utforming av prosjekter og de utelukkes fra beslutning og gjennomføring. Derimot må de bære byrdene. Men det hender stadig oftere at kvinner simpelthen tar skjea i egne hender og gjennomfører sine egne planer. Kvinner i Gambia har starta jordbevaringsprogrammer ved å bygge diker mot saltvann og skape frukthager som administreres av kvinner. Ved sida av å styrke næringsgrunnlaget har det også økt tilgangen på ved. Kvinnene driver kombinasjonsjordbruk, der frukt, grønnsaker, krydder og andre vekster dyrkes om hverandre. Dette sikrer også jordforbedring. I Den dominikanske republikken starta kvinnene et hagebruksinitiativ som gjenvant jorda fra et område som var trua av jorderosjon.

Chipko Andolan-bevegelsen (note B) i India er blitt berømt for sine aksjoner for å redde trær fra flatehogst og ødeleggelse. Denne bevegelsen har spredd seg på hele det indiske subkontinentet og omfatter nå både kvinner og menn som kjemper for miljøet sitt. Det samme gjør kvinner i Malaysia, som er blitt kasta i fengsel for miljøkampen sin. Kvinner i Bhopal har tatt opp kampen mot Union Carbide.

Disse og mange andre kvinneaksjoner for miljøet inneholder et virkelig håp om at det går an å gjøre noe. Kvinnenes kunnskaper om miljøet og deres innbitte vilje til å kjempe for det, bærer bud om at miljøkatastrofene kan stoppes og langvarige ødeleggelser kan snus til positiv gjenoppbygging av et allsidig miljø. De krava som må stilles vil nødvendigvis støte mot interessene til de multinasjonale selskapene, til imperialismen. Å legge makta over utviklinga i de fattige kvinnenes hender, betyr å ta den fra de som driver rovdrifta i dag. Det betyr å underminere hele den utplyndringa av råvarer og andre ressurser i sør som de rike industrilanda er totalt avhengige av. Dankelman og Davidson gir nyttige og jordnære anvisninger. Bina Agarwal viser hvorfor de tekniske løsningene på vedkrisa må slå feil, hvis de ikke tar utgangspunkt i folk, deres behov, deres kunnskaper og deres ønsker. De gir så mange konkrete opplysninger som kvinner (og menn) over hele verden kan ha nytte av. De bruker ikke store ideologiske ord og begreper. Men de peker på hva som skal til for å skape ei bærekraftig utvikling, på kvinners og dermed på alle undertryktes premisser. Men de krava kvinner må stille til miljøet, forutsetter at menneskelige behov settes foran profitten. Det forutsetter at langsiktig hushold med ressursene erstatter kortsiktig profittjag. De forutsetter at kvinner sjøl får rå om miljøet sitt og ikke internasjonale monopoler eller byråkratiske makteliter. Kort sagt; hvis kvinnene skal frigjøres fra miljøkrisa, må de økonomiske og politiske maktforholda i verden revolusjoneres fullstendig.

Bhopal, den kjemiske industriens Guernica

Rett før midnatt 2. desember 1984 kjente arbeiderne på Union Carbides fabrikk i Bhopal, India, at det begynte å svi i øynene. På tross av bedriftens elektroniske kontrollsystemer var nettopp sviende øyne det sikreste tegnet på gasslekkasje. Arbeiderne meldte fra til formennene, men de sa at saka kunne vente til etter pausen. Da arbeiderne vendte tilbake etter pausen hadde trykket i gasstanken pressa svære betongfundamenter til side. Tonnevis med betong begynte å vibrere for så å sprekke. Med en hvesende lyd fosset den livsfarlige gassen ut i nattemørket. Kort etter begynte de første gassofrene å komme til sjukehusene. Først var noen hundre mennesker skadd, men talla gikk snart opp i tusener og seinere titusener. I alt døde minst 2.500 mennesker denne forferdelige morgenen. De første oversiktene viste at minst 17.000 blei skadd for livet. Kanskje så mye som 200.000 fikk lettere skader. Folk flykta i panikk. På gatene, i veigrøftene og i de fattigslige hyttene lå lik og døende mennesker. Den største industrikatastrofen noen sinne var et faktum. Tilfeldigheter avgjorde hvem som døde og hvem som overlevde. 12-årige Bablas døde den natta i Bhopal fordi han sneik på toget med kameraten sin fra landsbyen deres lenger sør. Lille Suresh overlevde fordi mora hans var årvåken nok til å røske han ut av søvnen og løpe med han så fort hun kunne da hun kjente den sviende gassen drive fram tårene. Men katastrofen var ytterst klassebevisst. Den ramma i det store og hele fattigfolk, arbeidere, arbeidsløse og familiene deres i rønnene nær fabrikken (note 37).

Hvordan kune noe slikt skje? Og: kan det skje igjen? Enda har ingen gitt noe sikkert svar på hva som egentlig utløste katastrofen. Men hovedtrekka er klare. Union Carbide produserte plantegifta MIC, en av de mange giftstoffene som pøses inn i et stadig mer livsfiendtlig landbruk. MIC er et av de farligste av dem, ikke minst fordi den i gassform er tyngre enn luft og derfor legger seg som et tjukt teppe langs bakken. Den er også svært ustabil. Den etser ned sjøl rustfritt stål og begynner svært lett å reagere med omgivelsene. Den skjebnesvangre natta i 1984 hadde MIC-gassen begynt å reagere med seg sjøl og utvikle varme. Dette satte igang kjedereaksjonen som til slutt sprengte gasstanken.

Når slike livsfarlige stoffer masseproduseres er det i seg sjøl et grunnlag for at katastrofen en dag vil komme. Når de ikke bare masseproduseres, men når produksjonen skjer midt i en by, så er det å be om en katastrofe. Når så alle advarsler avfeies, når sikkerhetssystemene er dårlige, og de som finnes dessuten viste seg å være ute av drift, så er det å produsere katastrofe. Dette kan ikke avskrives som en tragisk, men hendelig ulykke.

Den indiske journalisten Raj Kumar Keswani hadde publisert en serie med artikler året før der han dokumenterte at Union Carbides fabrikk var en tidsinnstilt bombe, som når som helst kunne gå av og spre død og ødeleggelse i vid omkrets. Hva gjorde selskapet med advarslene? Hva gjorde indiske myndigheter? Ingenting.

Hvordan gikk det med ofrene? Noen av de første som meldte seg på scenen var amerikanske advokater som ville føre ofrenes saker mot Union Carbide. Erstatningskrava deres gikk opp i milliarder av amerikanske dollar. Sjelden har vel amerikanske overklasseadvokater tatt så solid parti med de fattigste og svakeste i samfunnet. Nestekjærligheten deres blekna imidlertid noe da det blei klart at de tenkte å ta inntil halvparten av de eventuelle erstatningssummene sjøl. Her ser vi kanskje endelig ei vekstnæring - åtselgribber på framtidas miljøfylling. Den indiske staten nekta likplyndrerne å komme til, alle saker skulle føres av staten. Rettens kvern maler langsomt. Til nå har ofrene bare fått symbolske summer i støtte, og fortsatt dør folk av gassutblåsninga i 1984. Tallet på døde er nå oppe i omlag 3350, og over 26.000 er skadde for livet (note 38).

Vi kan forfølge Bhopal-katastrofen i ulike retninger.

Retning nr. 1: Hvorfor bygges det giftfabrikker i det hele tatt? Dette handler om hva slags økonomi og prioriteringer som gjør giftfabrikker til en nødvendig del av det moderne industrisamfunnet.

Retning nr. 2: Hva driver de kjemiske monopolene på med bak ryggen på oss? Hvorfor får vi bare vite om dioksinet og plantegiftene osv. etterpå, etter at katastrofen har skjedd? Dette handler om informasjon og om hvem som har makt til hva.

Retning nr. 3: Driver kjemimonopolene i nord bevisst spekulasjon i fattigdommen i sør ved å plassere sine mest risikable foretak der det er minst sannsynlig at de vil bli kontrollert, og der eventuelt et utslipp bare vil drepe fattige indere eller afrikanere?

Retning nr. 4: Samfunnet utafor fabrikkene utsettes for fare, men hva med arbeiderne inne i fabrikkene? Hva med arbeiderne i Sandoz-fabrikken i Sveits der det blir produsert nok gift til å drepe hele Rhinen? Hva med arbeiderne i Union Carbides eller Norsk Hydros fabrikker? Dette er arbeidervinkelen, arbeiderklassen som de moderne slavene, forsøksdyra, levende forbruksmateriell.

Bhopal reiser alle disse spørsmåla, åpner for alle disse angrepsvinklene. Og i bånn ligger spørsmålet om hva slags samfunn vi vil ha.

Hvorfor bygges et Union Carbide i Bhopal eller på Java? Fabrikkantene vil hevde at de gjør dette for vårt felles beste. Ved hjelp av sprøytemidler skal det skapes større avlinger, slik at det blir mer mat. Slik skal de hjelpe til å mette verdens sultne befolkning. Dette argumentet har noe for seg. Hele det moderne jordbruket er avhengig av et stort giftforbruk. Og vi som forbrukere er på mer enn en måte knytta til en slik produksjon. Mesteparten av den maten vi spiser har blitt produsert ved hjelp av giftstoffer på en eller annen måte. Dette er en kontrakt som det moderne landbruket er bygd på. Den "grønne revolusjonen" forutsatte bruk av plantegift, kunstgjødsel, kunstig vanning osv. - hele arsenalet til moderne agrobusiness. Norge, og Norsk Hydro er storprofittører på det samme markedet, sjøl om Hydro kan toe henda sine og peke på at de ikke produserer MIC eller DDT. Det de ikke kan løpe fra er at de inngår som et ledd i den samme kjeden som den Union Carbide og Sandoz representerer.

Fabrikantene står ikke med eneansvaret for det giftige landbruket. De er storprofittører på det, men regjeringer, byråkratier, landbrukseksperter over hele verden er medansvarlige. Og knytta til det er vi alle. Vi kan velge om vi skal se Bhopal som en forferdelig ulykke innafor et system vi alle tross alt godtar, eller som en kraftig advarsel om et system som har løpt løpsk. Regjeringene, også den norske, fortsetter å klamre seg til illusjonene om at situasjonen i landbruket i hovedsak er bra, og dermed at giftindustrien er et nødvendig og nyttig onde. Dette er i beste fall sjølbedrag, i verste fall bevisst svindel. Få sektorer i norsk økonomi er så planmessig styrt av politikerne som nettopp landbruket. Storting og regjering har lagt opp til å øke kapitalandelen og presse ut det menneskelige arbeidet i landbruket. Det har automatisk ført til overinvestering, overforbruk av kunstgjødsel, giftstoffer og energi i landbruket. Det sjuke landbruket er diktert av kapitalen og skapt grunnlag av detaljerte anvisninger og krav fra myndighetene.

Stadig flere har begynt å innse at det moderne landbruket er sjukt, at det sluker energi, at det utarmer jorda og fyller oss gradvis med giftstoffer. Det er dette Bhopal symboliserer. Ei næring som til de grader er konsentrert om å gjenskape og utvikle liv, har blitt basert på mer og mer livsfarlige prosesser. I dag finnes det 25 ganger så mange insekter som er motstandsdyktige mot insektgifter som det fantes i 1950. Derfor må det brukes enda mer gift enn før. Det er tusenvis av mennesker som dør hvert år av disse giftene, og kanskje millioner som blir alvorlig berørt (note 39).

De kjemiske monopolene har kjemisk og teknisk ekspertise til å skjønne hva slags stoffer de behandler. De veit hvor farlig MIC, dioxin og de andre stoffene er. Men før det har skjedd ei ulykke er omkvedet alltid det samme. Bekymra arbeidere, fagforeningsfolk eller naboer blir alltid latterliggjort for "ubegrunna og hysterisk" frykt. Det heter alltid at det er "teknisk helt utenkelig og praktisk umulig" at det kan komme til å skje ei ulykke. 18. september 1988 var det en eksplosjon på Hydros anlegg på Rafnes. Eksplosjonen var svært alvorlig. Ei sky av saltsyre og sot dreiv innover mot bebyggelsen. Sirenene sendte signalet "Viktig melding, lytt på radio". Men NRK hadde ikke fått beskjed, så det tok en time før folk fikk vite hva meldinga var. Denne gangen slapp folk med skrekken. Men hvem veit hva som ville vært resultatet dersom en konsentrert sky av saltsyre hadde slått ned over f.eks. en barnehage? Med slike perspektiver, skulle en tru at sikkerheten til enhver tid står i høysetet. Men ledelsen på Rafnes visste på forhånd at rørsystemet var svekka og modent for overhaling. Det var bare det at etterspørselen var på topp og inntjeninga god. En driftsstans i sikkerhetens navn ville ikke vært god butikk.

Måneden før Tsjernobyl var det en Arbeiderpartipolitiker som ville at det skulle plasseres et atomkraftverk på Jeløya ved Moss, midt i et område der en firedel av Norges befolkning bor og arbeider. I likhet med den kjemiske industrien er jo kjernekrafta så sikker. Når politikerne kommer med sånt, kan det ikke utelukkes at det kommer av dumhet og mangel på kunnskap, eventuelt at de er kjøpt opp av den industrien til å si sånt. Men når det kommer slike forsikringer fra firmaene sjøl, har det ingenting med dumhet å gjøre. Det dreier seg om veloverveid og kalkulert svindel. Høy poker med menneskers liv og helse som innsats og store penger i potten.

På lista over giftprofittørene finner vi vesttyske Bayer suverent på toppen, fulgt av Ciba-Geigy (Sveits), Monsanto (USA), Shell, og ICI (Storbritannia). Etter dem finner vi Rhone-Polenc, Hoechst, DuPont, BASF og Dow Chemicals. Union Carbide står på en beskjeden femtendeplass.

Har disse selskapene noensinne på egen hånd kommet ut med informasjon om at det de driver med er en trusel mot dem som jobber i fabrikkene, dem som bor i nærheten eller dem som kommer i kontakt med produktene deres? Er det ikke slik at denne informasjonen systematisk har blitt undertrykt, at den er blitt hemmeligholdt, at ansatte med kritiske opplysninger er blitt trua, at undersøkende journalister har blitt avvist? I boka Aller nederst gir Günter Wallraff flere eksempler på industriledere som bevisst og systematisk holder tilbake informasjon om hvor farlig det er det de driver med (note 40).

Det var sjølsagt ikke miljøavdelinga på Norsk Hydro som gravde fram den enorme kvikksølvkonsentrasjonen under klorfabrikken. Det var Bellona i samarbeid med fagforeninga. Det var Natur og Ungdom som påviste de nedgravde gifttønnene ved Unger fabrikker ved Glomma. Og Naturvernforbundet har ofte stått for det nitide forarbeidet som har gjort slike aksjoner mulig (note 41). En modig kvinne som Sidsel Mørck har i en årrekke tatt den personlige belastninga med å tale Hydroledelsen midt i mot. Her har arbeidsfolks liv og helse og hele lokalsamfunn blitt satt på spill i en hard poker om maksimal profitt. Myndighetene har aller velvilligst vendt ryggen til. Japan opplevde sin Minamata-skandale, der unger blei født som misfostre, fordi mødrene hadde spist fisk fra en fjord som neppe var mer kvikksølvforurensa enn fjorden utafor Porsgrunn.

Det er først når miljøaktivister, undersøkende journalister eller "illojale" medarbeidere graver i møkka, at den drepende sannheten kommer på bordet, eller når hele skitten eksploderer, slik som i Bhopal, slik som ved Sandoz-fabrikken i Basel.

Den holdninga giftprodusentene sjøl har er godt uttrykt av J. Charles Foreman, administrerende direktør i American Institute of Chemical Engineers: "Det finnes ikke noe sånt som et "nullrisiko"-samfunn," (note 42) underforstått; Bhopal og Sandoz er en del av den kalkulerte risikoen vi må være villige til å ta. Men vi er ikke nødt til å akseptere den innebygde konklusjonen. Det er langt fra et "nullrisiko"-samfunn til et fullrisiko-samfunn. De kjemiske monopolene har brakt oss svært nær det siste.

Den egyptiske økonomen Samir Amin har tatt nord-sør-perspektivet på de kjemiske monopolenes virksomhet i Kapitalismens 1984:

"Sentrum forbeholder seg alle de nye industriene og slenger ut til periferien alle de klassiske, dvs. de vi kjenner i dag. (Mer konkret: de industriene som forsøple, som f.eks. stål-, kjemisk og lettindustri.)" (note 43)

Det som har skjedd siden Amin skreiv denne artikkelen har mer enn bekrefta denne påstanden. Ikke minst viser Bhopal til fulle hva det er snakk om. Den internasjonale søppelhandelen, som systematisk utnytter svake og fattige land i den tredje verden som dumpingplass for giftavfall, er nok et eksempel på denne formen for ekstra-ekstra utbytting.

Vannkraftutbygging i 3. verden - Narmada-prosjektet

Fra øst mot vest i det midtre av India renner den svære elva Narmada, 1.300 km lang, eller som veistrekninga fra Oslo til Bodø. Sagnet sier at Narmada er en kvinne, en prinsesse som kongen av fjellene prøvde å fange. Men sjøl den mektige kongen kunne ikke binde Narmada. Hun unnslapp til slettene og velsigna sitt folk med sin fruktbarhet. Nå prøver en ny og mektigere konge å binde Narmada; den indiske regjeringa og internasjonal vannkraftkapital prøver å gjennomføre det sagnkongen ikke klarte. Det er planlagt å bygge 30 store, 135 middels store og 3.000 mindre dammer langs Narmada. En dam er allerede ferdig og to nye er under bygging. Inderen Ashish Kotari deltok på høringa "Stemmer fra sør" i Oslo i november 1988 (note C) og han kunne fortelle hva utbygginga vil koste folket og miljøet i India. 3.500 km2 land vil bli lagt under vann, minst 1.000.000 mennesker vil bli tvangsflytta. Dette dreier seg om fattige mennesker som har utvikla sin livsform og sitt næringsliv i tilknytning til Narmada. De skal rives opp med røttene og plasseres i nye omgivelser. Hva dette vil koste i menneskelige lidelser, fattigdom og menneskeliv, er det ikke mulig å sette opp noen statistikk over. Konfrontert med dette svarte David Hopper fra Verdensbanken at han var klar over at prosjektet ville få meget alvorlige konsekvenser, men at det "ikke kan være noen utvikling uten at noen blir skadelidende". Til dette repliserte Kothari med et meget presist spørsmål: "Hvorfor er det systematisk sånn at det er de fattige som blir skadelidende og de rike som får fortjenesten ved slike prosjekter?"

Ei gruppe som kaller seg FIVAS (Foreningen for internasjonale vannkraftstudier) har sammenfatta noen av de skadevirkningene utbygginga av Narmada vil føre til (note 44).

1) Storstilt flytting av folkegrupper. Ved siden av de menneskelige lidelsene, vil det føre til økt press på de gjenværende skogene. 2) Neddemminga av skogen vil for alltid ødelegge et rikt og unikt skogområde. Eventuell nyplanting andre steder vil ikke kunne gjenskape det genetiske mangfoldet som finnes langs Narmada. 3) De to største dammene aleine demmer ned 56.000 hektar dyrkbar jord. 4) Forsumping og saltanriking av den jorda som skal vannes kunstig. 5) Avskoging fører til at jorda vaskes vekk ved store regnskyll. Dette vil både fylle opp dammene med slam og ødelegge jordsmonnet.

Når en slik plan blir gjennomført på tross av at lokalbefolkninga protesterer, og på tross av de miljøproblemene det vil skape, er det sjølsagt fordi det står sterke krefter bak. Narmada-prosjektet er planlagt i hovedsak som et overrislingsanlegg og ikke primært som et vannkraftprosjekt. (Sjøl om de to største dammene til sammen har en kapasitet på 2,5 GWh) India trenger absolutt vann, men hvorfor har ingen utreda om det finnes billigere og mindre skadelige måter (de første dammene er budsjettert til en pris av 14 milliarder dollar) å skaffe vann til jordbruket på? Og hva slags jordbruk er det som trenger den formen for kunstig vanning som Narmada-prosjektet legger opp til? Er det nok en gang et eksportretta jordbruk, som ikke tar sikte på å mette de fattigste, men på å tjene hard valuta? Og kan årsaken til at man ikke søker billigere og enklere løsninger være at dette vil være en gigantisk inntektskilde for entreprenørkapitalen i nesten en mannsalder (prosjektet vil ikke stå ferdig før om 40-45 år)?

Da daværende statssekretær Karin Stoltenberg blei spurt om hvorfor hun ikke kunne være med på å støtte et lovforslag om at det skal være forbudt for norsk kapital å delta i prosjekter med så alvorlige konsekvenser for mennesker og miljø, svarte hun at hun ikke trudde det var mulig å formulere en slik lov! Til nød og med mange forbehold kunne hun tenke seg å arbeide for en internasjonal konvensjon mot slikt. Det spørsmålet ingen dessverre stilte var: Hvis det er mulig å formulere en konvensjon mot miljøødeleggelser, hvorfor er det da så mye vanskeligere å formulere en lov mot samme sak? Er ikke den virkelige grunnen at norsk kapital skal ha de samme "rammebetingelsene" som annen kapital utenlands. Så lenge de andre får profittere på miljømord, må norsk kapital få lov til å gjøre det også?

Ved å undertegne Brundtland-rapporten har norske myndigheter forpliktet seg til en helt annen prioritering:

"For eksempel bør ikke et vannkraftanlegg bare betraktes som en måte å skaffe elektrisitet på; virkningene på miljøet og på leveforholdene til lokalbefolkningen må også med i regnskapet. Dermed vil det å gi opp et vannkraftprosjekt som ville ha ødelagt et sjeldent økosystem, kunne bli sett på som et mål på framgang og ikke som et tilbakeskritt." (note 45)

Hva med en større sammenheng mellom liv og lære?

Regnskog

Jorge Miles da Silva fra Unionen av indianske folk i Brasil deltok på konferansen "Stemmer fra sør" og opplyste at bare i 1988 var et område på størrelse med Vest-Tyskland brent ned. Skogen trues både av svedjebruk, flatehogst, rydding for kvegavl, vannkraftutbygging, gruver og industriutbygging. De kapitalsterke selskapene tar seg enten til rette, feller skog uten tillatelse, eller de bestikker myndighetene. Av og til slenger de noen skillinger til lokalbefolkninga, slik at de kan si at de har "kjøpt skogen av de innfødte". Uten å kjenne konsekvensene hender det at lokale indianergrupper tar i mot kanskje 50-60 dollar for et verdifullt skogområde. For dem er forestillinga om skogen som privateiendom og som en vare som kan kjøpes og selges, helt absurd. Indianerne betrakter skogen som hellig. De har brukt skogen i fellesskap og brukt den til alt de trenger. Etter "salget" finnes det plutselig ikke noen skog lenger. Som oftest skjer det ikke engang en slik formell transaksjon. De store selskapene plyndrer indianernes urgamle områder og etterlater seg en miljøørken. I 1987 blei 13 indianere drept og 28 såra i kampen om skogen. Også i 1988 blei flere indianere drept da de forsvarte rettighetene sine. Et selskap sendte væpna folk mot dem som protesterte. I desember 1988 blei gummitappernes fagforeningsleder, Chico Mendes myrdet. Mer enn noen annen hadde han stått i spissen for kampen mot miljødrapet. Etterfølgeren hans, Raimundo de Barros, sier at det kan godt være at han sjøl er den neste som står for tur, men likevel vil verken han eller kameratene hans gi opp kampen.

Ødelegginga av skogene i Brasil bygger, som overalt ellers, på en eksportmodell for økonomien. Småprodusentene og småeiendommen blir utelukka. Produksjon for sjølberging blir sett på som bakstreversk. Storproduksjonen er også storforbruk av energi. Derfor trenger de å legge stadig mer regnskog under vann med vannkraftanlegga sine. Dette gir igjen penger i kassa for vannkraftentreprenørene. I Brasil er det planlagt 165 nye dammer, hvorav 79 i Amazonas, fram til 2010 (note 46). Det ser ut som om de mektige entreprenørene får lov til å sette i verk nye, innbringende prosjekter som en del av betalinga for forrige prosjekt. Og hvis de gjør det, er det kanskje ved hjelp av den norske delegaten til Verdensbanken, som i hvert fall i minst to runder har vært med på å sikre kreditter til slike prosjekter. Det brasilianske folkets behov, og spesielt indianernes behov, er det ingen som spør om.

På dette punktet bør all tvil ryddes til side. Det er ikke de fattige folkenes vedsanking eller det tradisjonelle svedjebruket som er trusselen mot regnskogen, eller de andre livsviktige skogene i verden. Den rike verdens rovdrift på disse skogene har pågått i hele kolonialismens epoke. I Nepal har hensynsløs skogdrift for profitt vært drevet fra 1700-tallet. Under 1. verdenskrig blei det eksportert 1,7 millioner m3 teak hvert år, og flatehogsten nådde langt inn i de fjerneste avkrokene av Himalaya. Det samme har skjedd i svært mange land. I dag er det fortsatt tømmerprofitten som driver fram avskoging. I tillegg kommer damprosjekter, industrianlegg,

gruvedrift (særlig strip-mining) og rydding for markedsjordbruk. Det er først når alt dette skjer samtidig og i stor skala at sankinga blir et problem. En fattig tømmerhogger og vedselger i Sudan sier det slik:

"Vi tar trær som hører til andre mennesker. Vi feller dem når de er for unge. Vi betaler aldri avgift ... Vi lever under elendige forhold etter at dyra våre sulta i hjel under tørken. Vi må ha noe å leve av. Hva ellers skal vi gjøre?" (note 47)

En av de få typene uhjelp som kan oppsummeres som nokså entydig suksess er noen typer treplanting. Det bedrer lokalmiljøet, stopper ørkenspredning, er gunstig for jordbruket, kan mestres lokalt osv. Men det betyr ikke at enhver treplantingsaksjon er vellykka. Både Timberlake (note 48) og Agarwal (note 49) viser at myndighetene i slike kampanjer ofte er mer "treorientert" enn menneskeorientert. Et visst antall hektar med ny skog kan gi prestisje i byråkratiet, en fjær i hatten, men hvis ikke folk er med på å skape premissene, viser det seg ofte at nyplantingene blir vanskjøtta, at de blir brukt som ved osv. Det samme skjedde i Kina under mange av de velmente treplantingsaksjonene der. Folk på grasrota veit utmerka godt hva skogen betyr for dem, derfor reiser de seg mot skogdreperne. Men de ser seg samtidig lite tjent med treplanting som ikke tar hensyn til deres interesser. Det har f.eks. hendt at byråkrater har satt i gang treplantingsaksjoner på tradisjonelle beiteområder: Det har skjedd at folk i området der det plantes trær ikke får bruke skogen i hverdagen.

Men regnskog kan ikke plantes. Der hvor det drives flatehogst er den tapt for alltid. Med dagens tempo kan all verdens regnskog utryddes bare få år inn i neste århundre.

Uhjelp og miljøkrise

I det nordlige Tanzania skulle Canada gjennomføre et viktig jordbruksprosjekt. For å gjennomføre dette måtte de fjerne de folka som bodde på jorda fra før. Så utplasserte de en stor mengde kanadiske maskiner og utstyr og rydda området for skog og annen vegetasjon. Slik lagde hjelperne en kunstig prærie, slik kanadierne gjerne vil at en hveteåker skal se ut. Så sådde de hvete. Etter få år var jorda så utvaska og erodert at det gikk djupe canyon-liknende kløfter gjennom åkrene. En betydelig økologisk katastrofe i det lokalmiljøet. Nå er det å tilføye at i denne delen av Tanzania spiser ikke folk hvete. Likevel kan Canada oppsummere prosjektet som en suksess: det blei gjennomført etter tempoplanen, kanadiske firmaer fikk kontrakter og prosjektet ble betalt.

Canada fulgte opp suksessen med å bygge et bakeri i Dar es Salaam. Det var et fellesprosjekt med Tanzania Milling Corporation. Canada ga Tanzania et lån på 7 millioner kroner, men utstyret kosta 15,8 millioner. Og alt sammen skulle kjøpes fra Canada. Bakeriet var imidlertid en kopi av et bakeri i Alberta, Canada. Det var velisolert og bygd for å tåle 30 minusgrader. I Tanzania er det sjelden under 20 plussgrader. Derfor blei det ofte for varmt for bakeriarbeiderne, slik at bakeriet måtte stenge i perioder. For å sikre markedet til bakeriet fikk alle småbakeriene i Dar es Salaam inndratt sine konsesjoner. Bakeriet fikk monopol og hundrevis av kvinner mista jobbene sine. På toppen av det hele var den tanzaniske hveten uegna for dette bakeriet, slik at det i stedet måtte importeres hvete fra Canada. Dette var også en suksess, fordi prosjektet var ferdig i tide og Canada fikk eksportert kapitalvarer og hvete. Men befolkninga fikk dyrt brød og upålitelig matforsyning. (Når bakeriet stengte på grunn av varmen.) (note 50)

I Afrika er det kvinnene som dyrker den jorda som familien skal leve av, mens det er mennene som har blitt de som dyrker de produktene som er beregna på markedet (cashcrops). Hjelpeprosjekter går ofte til cashcrops, og derfor går opplæring og kapital til mennene, mens kvinnene ikke bare utelates, men svært ofte blir direkte skadelidende. I et afrikansk land, skriver Susan George i Hvorfor den andre halvparten dør, ble det satt i gang et hønseprosjekt. Men det ble ikke sørga for vann. Resultatet var at oppgaven med å hente 25 liter vann pr. dag pr. 100 høner bokstavelig talt falt på kvinnenes skuldre. Det moderniserte jordbruket har ført til mer slit for kvinnene. I Malawi trudde uhjelperne at folk var tilbakeliggende fordi de ga opp et nytt jordbruksprosjekt etter ett år. Men nærmere undersøkelser viste følgende: Tidligere hadde folk i dette distriktet klart seg på et sjølbergingsjordbruk. Med det nye jordbruket blei de avhengige av markedet, men de hadde ingen transportmidler for å nå dette markedet. Unntatt kvinnenes skuldre og føtter. Etter en sesong sa kvinnene: "aldri mer!" (note 51).

I boka Afrika i krise viser Timberlake hvordan mange uhjelpsprosjekter direkte blir årsak til økologiske katastrofer. Brønnboringa tvers over Sahel-beltet har gitt slike resultater. De har endra vandringsrutene til kvegnomadene og skapt reine leire rundt hver brønn. Der blir vegetasjonen så overbeita at den ikke klarer å overleve. Resultatet blir ørken, en så gold og næringsfattig ørken at ei ku ikke kan gå tvers over den uten å sulte i hjel. Rundt hver brønn er det skapt en perfekt sirkelrund ørken. Disse brønnørknene danner i dag et belte over Afrika (note 52).

UNCTAD og ny økonomisk verdensordning

Den tredje verden satte søkelyset på det skjeve bytteforholdet mellom industriland og u-land. Opprettelsen av OPEC og nasjonaliseringa av oljekildene var et varsel om økende misnøye og vilje til aksjon. De rike landa lovte dialog og utjamning av bytteforholdet gjennom konferanser, samtaler og gradvise tiltak. UNCTAD - FNs konferanser for handel etc. satte opp timeplaner og produserte tonnevis med papir. Men i alle vesentlige spørsmål blokkerte industrilanda utjamning. På UNCTAD i Manila tok Norge standpunkt for norsk rederkapital og mot u-landas skipsfartskrav.

Prinsippene for NØV skulle være:

Men 10-15 år etter at krava fikk oppslutning i verdensmålestokk er bytteforholdet blitt enda verre. Industrivarene er blitt mye dyrere og u-landas råvarer har falt gjennom bann. I 1975 kunne et tonn kaffe kjøpe 290 fat olje, i 1983 bare ca. 90. Kaffens evne til å betjene renter på utenlandske lån falt med over 60 prosent i samme periode. Kjøpekrafta til sukker og kakao har falt med henholdsvis 50 prosent og 85 prosent i samme periode.

Det er ikke bare det at det ikke har blitt bedre etter alt snakket om utjamning. Det er i denne perioden det virkelig er blitt drastisk mye verre.

Cash-crop

Både uhjelps rådgivere og den internasjonale storkapitalen rådet og tvang u-landa til å satse på cash-crops (kapitalprodukter fra jordbruket) framfor matproduksjon og allsidig næringsutvikling. Tankegangen var besnærende: Dere har mulighet til å dyrke kakao. Det er en vare med høy pris på verdensmarkedet. Hvis dere konsentrerer dere om det, vil

dere tjene så mye at dere både kan kjøpe den maten dere trenger og maskiner og andre industrivarer på verdensmarkedet. Den beste jorda har gått til en produksjon folket ikke har behov for, men som er diktert ut fra interessene til internasjonal agrobusiness. De fattige landa prøver å møte prissaksa med å produsere enda mer cash-crops. Dette fører til rovdrift på ressursene, det fører til ørkenspredning og annen økologisk krise. Det blir som en narkoman som stadig må ta mer stoff for å henge sammen.

Dette forholdet er ikke bare etablert mellom u-landa og de vestlige imperialistiske landa. Sovjet følger i sin samhandel med den tredje verden akkurat samme politikk. For eksempel har Sovjet sørga for at Cubas monokultur av sukker har blitt opprettholdt og forsterka. Sovjet skaffer seg fosfat fra Marokko, jute og råbomull fra India, kakao fra Ghana og bauxitt fra Guinea etter nøyaktig samme mønster som de vestlige landa praktiserer: billige råvarer ut, dyre industrivarer inn.

Hvorfor gjeldskrise

"Det nytter ikke lenger å benekte de
enorme utenlandslånenes bidrag til
miljøplyndringa, den omfattende
utarminga og det etnologiske mordet."

Susan George

Børskrakket 19. oktober 1987 var så klassisk at det kunne vært brukt som lærestykke i kritikken av den politiske økonomien. Riktignok er det ikke mulig å forutse dagen for et økonomisk sammenbrudd ved hjelp av marxistisk økonomi. I så fall hadde det jo, som Marx' gode venn Engels bemerka, vært en grei sak å finansiere de revolusjonære partiene. Men at sammenbruddet ville komme var det meget enkelt å se. I en kommentar høsten 1987, før den svarte tirsdagen i oktober, var jeg inne på årsakene til den krisa som vi nå har sett. Jeg pekte på den fullstendige ubalansen i verdensøkonomien, gjeldskrisa i den tredje verden, stagnasjonen i amerikansk økonomi og det gigantiske underskuddet på USAs handelsbalanse. Artikkelen avslutta med følgende profetiske ord: "Hvor lenge vil Japan og Vest-Tyskland, for ikke å snakke om folkene i den tredje verden, være med på å betale gildet? Og hvor hardt blir fallet den dagen regninga presenteres

Det kunne være fristende å si at krakket i oktober var nettopp det fallet jeg varsla. Så har man liksom lykkes som profet. Og fallet var stort, nærmere bestemt nesten dobbelt så stort som det legendariske fallet i 1929. Men likevel var ikke fallet er så stort at det endrer på de grunnleggende årsakene til denne krisa. Japan og Vest-Europa tør ikke la dollaren falle til bunns. USA griper til enda mer proteksjonisme, noe som kanskje kan redde dagen på kort sikt, men som bare vil skape nye problemer på litt lengre sikt. Og, viktigst av alt, det er ingen tegn til at utplyndringa av den tredje verden blir mildere. Det er ingenting som tyder på at kapitalismen klarer å skape ny vekst i den tredje verden, slik at det kan oppstå et nytt og potensielt uhyre stort marked.

Hva er bakgrunnen for denne krisa? Hvor djup og alvorlig er den?

Tidlig på syttitallet var det et stort overskudd av internasjonal kapital som søkte etter investeringsmuligheter, ikke minst såkalte petrodollar, oljeinntekter fra OPEC-landa. Denne kapitalen fant fram til vestlige banker, som igjen trengte steder å investere denne kapitalen. I de rike industrilanda var det stagnasjon og begynnende krise. Det var lite profitt å hente på å investere der. Kapitalismen er som system ikke opptatt av penger i seg sjøl, men penger som kapital, dvs. ny investering, ny akkumulasjon. Det måtte finnes områder der en kunne investere. Valget falt på den tredje verden. Bankene så å si tryglet en del land, slik som Mexico, Nigeria, Venezuela, Brasil og andre om å låne, låne til billig rente. Når vi ser bort fra de millioner av dollar som ble brukt til å feite opp de sveitsiske bankkontiene til korrupte statsledere, ble mesteparten brukt til produksjon og import. For de imperialistiske landa var det siste svært viktig. Pengeflommen inn i den tredje verden bidro til å dempe krisa i OECD-landa utover i 70-åra. 40 prosent av eksporten fra USA, Japan og EEC gikk til den tredje verden i 1980, mot 30 prosent i 1970. Den tredje verden ble et marked som holdt hjula i gang i nord.

Mot slutten av tiåret endra bildet seg. En ny global depresjon hadde startet i 1979, og for gjeldslanda betydde det bl.a. store problemer med eksportmarkedene, med importprisene og med rentene på låna. Lånerenta fór til himmels. For hver prosent renta økte, økte u-landas gjeld med 3-4 milliarder dollar. Samtidig falt prisene på råvarene fra den tredje verden med minst 1/3, mens prisene på varer disse landa måtte importere steig i samme periode. Så godt som alle eksportinntektene skulle betales rett ut igjen for å dekke rente- og avdragsutgifter.

Den samla utenlandsgjelda for utviklingslanda var i 1986 nesten 1000 milliarder US-dollar. Veksten i gjelda har vært eksplosiv: i begynnelsen av 1970-åra dreide det seg om ca. 100 milliarder, ved inngangen til 80-åra passerte gjelda 450 milliarder dollar, og fem år etter var dette beløpet mer enn fordobla igjen. I 1988 betalte utviklingslanda 276 milliarder mer til de rike landa enn de fikk i lån og nye bidrag (note 53).

USAs eksport til Latin-Amerika falt med 1/3 mellom 1981 og 1984. En million årsverk gikk tapt i USA. For OECD-Europa var tapet av markeder i Afrika viktigst. Europa mistet sju millioner årsverk på tre år. To-tre millioner arbeidsplasser i OECD gikk tapt på grunn av importnedskjæringene i tredjeverden-landa i 1981-84. Når krisa i Vesten ikke har blitt større, skyldes det blant annet at USA har basert sin økonomi på å la omverdenen betale. Det er ikke Brasil, men USA som er verdens største gjeldsland. Hvis USA ble stilt overfor ei gjeldssanering over natta, viser nye tall at kanskje 4 millioner arbeidsplasser ville gå tapt. På toppen av dette vil USA ha verden til å betale stjernekrigsprogrammet. Verden betaler dette gjennom en oppblåst dollarkurs og billige kreditter. Det er påvist at Reagans Strategic Arms Initiative, romvåpenprogrammet SDI, var militært vanvidd og teknologisk umulig, men som gullkanta marked for en kriseridd amerikansk industri, kunne det kanskje fungere som en galgenfrist. Men hvor lenge?

Gjennom gjeldskrisa blir u-landa flådd tre ganger:

Gjeldskrisa tvinger de fattige landa til å drive rovdrift på ressursene sine. Regjeringene i disse landa er ofte i lomma på pengefondet og internasjonale banker. De reagerer på gjeldsregninga ved å sende den videre til sitt eget folk. De skjærer ned på et helsestell og et skolevesen som fra før av er for dårlig. De tvinger gjennom lønnsnedslag og nedskjæring av de lille som finnes av sosiale velferdstiltak. Susan George peker på at en av de offentlige budsjettpostene som strykes aller først er miljøtiltak (note 54).Hun forteller hvordan Brasil gir opp brannvernet i naturparkene, hvordan Costa Rica gjør landets nasjonalparker avhengig av private gaver, hvordan Mexico sparker noen av sine få miljøembetsmenn samtidig som man tapper ned det dyrebare grunnvannet for å dyrke eksportgrønnsaker til USA. For å sikre eksportinntektene gir myndighetene konsesjoner til gruvedrift i sårbare områder, vannkraftutbygging av regnskogen, flatehogst og annet miljømord. Mens de fattige millionmassene som blir de direkte ofrene for IMF-politikkens tvinges til å skaffe seg mat, jord, brensel og andre livsnødvendige ting der de måtte finne det. For enkelte grupper i Mexico er reallønna nå nede på nivå med 1911. I en rapport om årsakene til sulten i Afrika som er utarbeida for Kirkens Nødhjelp heter det:

" ... det internasjonale pengefondet (IMF) har tvunget de afrikanske landene til å foreta drastiske budsjettiltak. Den økonomiske avhengigheten og de kravene som de afrikanske landene må oppfylle for å få lån, gjør det nesten umulig for dem å overvinne den krisen de nå er inne i og legge planer for en annerledes framtid ..."

" ... bankene i de vestlige land styrer vanligvis den nasjonale kredittpolitikken i en retning som favoriserer profittskapende sektorer. Dette går på bekostning av sektorer på landsbygda eller aktiviteter som blir satt i gang på innenlandsk initiativ. Det er altså utenlandske interesser som dominerer Afrika ... "

Og dette har Kirkens Nødhjelp dessverre bare så altfor rett i. Brundtland-rapporten slår fast at gjeldskrisa er en viktig årsak til miljøproblemer i den tredje verden, av samme grunner som vi har vist i eksemplet fra Senegal. Brundtlands regjering sa at den ville tillempe Brundtland-rapporten. Hvorfor tok den da ingen tiltak for å avskrive norske lån til u-landa? Dette ville ikke koste staten noe, for låna vil ikke bli betalt i noe fall. Når det "ulandsvennlige" DNA likevel ikke gjorde noe så opplagt og enkelt, er det av to grunner: For det første: Norge skal ut på verdensmarkedet og slåss med de store. Da nytter det ikke å gi bort et nakketak. For det andre: Et slikt moratorium ville skape en ubehagelig presedens for kapitalen og skade forholdet til IMF og internasjonale banker. Dette har ikke norsk kapital råd til hvis den skal ut og konkurrere med de store på verdensmarkedet. Dette står sjølsagt i gapende kontrast til formuleringene i DNAs program:

Men skille mellom liv og lære har aldri tatt nattesøvnen fra de som lever av å undertrykke andre.

Det finnes viktige innvendinger mot en summarisk sletting av gjeld, ikke minst at den vil favorisere de mest korrupte statslederne i den tredje verden, de som lånte for å fylle bankkontiene sine og utstyre palassene sine med siste nytt i tekniske hjelpemidler. Men det er ingen tvil om at det er mulig å finne andre måter å slette gjeld på, måter som styrker grunnplanet og fremmer utvikling for det store flertallet. Her er det ikke fantasien, men viljen det skorter på. Susan George foreslår f.eks. at utviklingslanda skal betale renter og avdrag over en lang periode i lokal valuta, beregnet slik at den ikke skaper inflasjon. Innbetalingene skal gå til nasjonale utviklingsfond som styres av folkets egne representanter. For kreditorene betyr dette det samme som å avskrive gjelda, men for fattigfolk i den tredje verden vil det bety at de får rådighet over ressurser som kan tjene deres egne formål. For regjeringene betyr det at de ikke uten videre kan spekulere i korrupte låneopptak.

De rike landas krig mot de fattige

Vårt forhold til tragedier og menneskelige lidelser har underlige proporsjoner. Når en jumbojet en sjelden gang faller ned føler vi tragedien sterkt, og mediene dekker den med svære bilder og mange detaljer. Tragedien i Lockerbie gikk sterkt inn på oss alle. Men tallet på mennesker som dør av sult og undernæring hvert år er så stort at det svarer til at 300 jumbojet-maskiner skulle falle ned hver eneste dag hele året gjennom (300x300x365, gjennomfør regnestykket! - det svarer også til fem Hiroshima i uka!) Dette er så ufattelige tall at vi ikke klarer å ta dem inn over oss. Tragedien blir statistikk. I virkeligheten er disse menneskene ikke bare ofre for en gigantisk tragedie, de er falne i den økonomiske krigen mellom imperialismen og verdens undertrykte folk. Og det faller nesten like mange i den krigen hvert år som det gjorde i hele den 2. verdenskrigen. (Og fortsatt opplever vi at folk som kalte seg revolusjonære på syttitallet hevder at kapitalismen av i dag fungerer bra.)

Hvorfor sulter folk i hjel? I følge tradisjonell borgerlig befolkningsteori (Malthus o.a.) sulter menneskene i hjel på grunn av overbefolkning og mangel på mat. Hvor absurd teorien om overbefolkning er, får en et inntrykk av ved å sammenlikne f.eks. Nederland med Sudan. Sudan er et av de landa som er blitt hardest ramma av sultkatastrofen. Men det er svært tynt befolka, bare 8 innbyggere pr. kvadratkilometer, mens Nederland har 348 innbyggere pr. kvadratkilometer og er et av verdens rikeste land. Sjølsagt kan befolkningsøkning skape press på ressursene, men eksemplene Nederland og Sudan viser at rammene ikke er absolutte. Årsakene til sulten må opplagt finnes andre steder.

Sulter folk i hjel fordi det finnes for lite mat i verden? Noen folk trudde det. Som nevnt var det ei slik tenkning som fikk Nobelkomiteen til å gi Fredsprisen til norsk-kanadieren Norman Borlaug.

De nye kornslaga ga faktisk mye større avlinger. Men de krever altså også mye mer kapital. De fattigste bøndene har blitt presset ut av jordbruket. De har mistet livsgrunnlaget og mye av det de oppfatta som sin verdighet. I stedet prøver de å overleve på og ofte under eksistensminimum. Mens deler av verden produserer mer mat enn det strengt tatt er behov for, sulter det i hjel flere enn noen gang. Ja det produseres så mye mat at produsentene ikke får solgt den til priser som gir profitt. Det bygges opp hele "smørberg" og "melkesjøer", og mye mat blir simpelthen ødelagt, kjørt på fyllinga, brent; korn blir omdanna til metanol og brukt som drivstoff i biler. Den dynamikken som skapte den "grønne revolusjonen" endra klasseforholda. Småprodusentene og naturalhusholdninga ble knust og de kapitalsterke og deres pengejordbruk blei favorisert. India, ett av de landa som har hatt suksess med den "grønne revolusjonen" demonstrerer dette tydelig. Produksjonsøkninga har kommet i de delstatene som fra før av hadde flest rikbønder. Punjab, Haryana og Uttar Pradesh hadde en produksjonsvekst på fra 4,3 til 7,2 prosent i året, mens Bihar og Madhya Pradesh bare hadde litt over 1 prosents vekst i samme periode (note 55). Bak disse gjennomsnittstalla skjuler det seg ei eksplosjonsarta økning av fattigdommen. Dette skjerper igjen den økologiske krisa, jorda utpines, skogene felles. Stikk i strid med teorien for den grønne revolusjonen fikk vi altså en vekst i matvareproduksjonen samtidig med en vekst i fattigdommen.

Men hvis folk ikke dør av mangel på mat og heller ikke på grunn av overbefolkning, hvorfor dør de da? De dør av sult og underernæring av flere grunner. For det første dør de fordi de blir fratatt mulighetene til å livberge seg på sin egen jord. For det andre dør de fordi de ikke har kjøpekraft til å skaffe seg maten. De er ikke noe marked, og dermed er de uinteressante for matprofittørene. Maten produseres jo ikke først og fremst for at folk skal få nok å spise. I global målestokk produseres maten for å tjene penger. I den politiske økonomien har vi lært at merverdien skapes i produksjonen. Men den kan ikke realiseres som profitt uten at varene blir solgt på et marked. Hvis de sultne menneskene ikke har kjøpekraft så er de fra denne synsvinkelen helt uinteressante. Dette skjer ikke fordi kapitalistene er spesielt onde. Det er en direkte følge av kapitalismen som system. Derfor kan vi i høy grad si at de som dør av sult og underernæring i verden i dag er en del av den prisen vi må betale for "gleden" ved å ha et kapitalistisk system.

Den alvorlige økologiske krisa verden opplever, og som vi hvert år drives djupere og djupere inn i må derfor ses som det den er: Et logisk resultat av kapitalismens hensynsløse jakt på profitt over hele kloden. Men hvordan ser så regnskapet ut for sosialistiske eller planøkonomiske samfunn?


Noter:

Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP