Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP
Rekkevidden av problemet ||| Kapitalisme uten imperalisme? ||| Miljøfascisme ||| Den teknologiske utveien ||| Arbeiderklassen og ansvaret for framtida ||| Alternativ framtid? ||| Minimumskrav til ei løsning ||| Framtida begynner NÅ ||| Sammenfatning. Et økokommunistisk manifest
På ozon-konferansen i London i mars 1989, sa Mostafa Tolba, lederen for UNEP, FNs miljøorganisasjon, at ødeleggelse av ozonlaget ville være like katastrofalt som en atomkrig. En nøktern og saklig observasjon.
Da Worldwatch-instituttet presenterte sin årlige State of the World-rapport samme år, uttalte instituttets leder, Lester Brown, at verden nå har om lag ti år på seg til å gjennomføre grunnleggende forandringer. Ved inngangen til det neste århundret, vil terningen være kastet. Enten har verden lykkes i å snu de truende utviklingstendensene, eller også vil miljøødeleggelser og sosial nød styrke hverandre gjensidig i en sjølforsterkende negativ spiral.
Dessverre er disse uttalelsene bygd på et overveldende materiale fra virkeligheten. La oss repetere punktvis:
Situasjonen er med andre ord ytterst alvorlig. Dette skjer ikke langsomt og med perspektiver på årtusener eller århundrer, men i sprang på år og tiår. Det er ikke en atomkrig som er i emning, men flere.
Disse menneskets kriger mot naturen og mot seg sjøl, er ikke tilfeldige hendelser. De er tvert om nært knytta til det økonomiske og politiske systemet som hersker i verden. I de nøkterne faktaene om de økologiske krisene leser vi nekrologen over et økonomisk system. Det er bare grunnleggende, radikale endringer som kanskje kan snu skuta før det er for seint. Hvis vi ikke gjør det nødvendige, er det ikke bare gravskrifta over et system vi har foran oss, men beretningen om vårt eget sjølmord.
Noen kaller dette dommedagsprofetier. Hadde de bare hatt rett! Ingen i Troja var glade i Kassandra fordi hun varsla om byens undergang. Men hun fikk rett. Hvis ingen i dag tar på seg Kassandras oppgave, vil det ikke være mulig å snu før nederlaget er et faktum. Det kjente franske oseanografen Jacques-Yves Cousteau sa nylig (januar 1990) at det nærmest ville være ulogisk om vi skulle lykkes. Han mente ødeleggelsene var kommet for langt. Men han innrømte at det tross alt kan tenkes at vi av en eller annen, nærmest irrasjonell grunn allikevel skulle klare det!
La oss like gjerne innse det med en gang. Det er ingen naturlov at menneskesamfunnet skal overleve. Det vil tvert i mot helt sikkert gå under en eller annen gang i framtida. Vi er de første mennesker som opplever ei tid da mennesket for første gang har skaffa seg midler til å gjøre slutt på den formen for liv på jorda som vi setter mest pris på. Hva vi gjør eller ikke gjør i de nærmeste tiåra, kan få avgjørende innvirkning på om menneskets framtid på jorda blir lang eller kort. Sjøl om vi umiddelbart skulle klare å gjøre alt som er nødvendig, vil virkningene av de skadene som allerede har skjedd fortsette å plage våre barn og barnebarn. Fedrenes synder vil hevne seg i flere slektledd, for å bli en smule bibelsk. Dessuten vil det helt sikkert ikke bli mulig å gjennomføre alt på en gang. Det vil være treghet i systemet. Det vil stå hard kamp om retninga. På noen områder vil det sikkert også bli gjort nye feil, fordi kunnskapene om virkninger på det globale økosystemet er mangelfulle. Derfor er det realistisk å regne med at sjøl i det best tenkelige scenariet for framtida, vil vi i lang tid får større økokatastrofer enn i dag. Dette er ikke et argument for å bli sittende på sin brede bak. Det er et argument for å få ut fingeren fortere enn svint. Derimot har jeg visse reservasjoner mot påstanden om at innen ti år er det for seint. Den kan fungere lammende og den kan fungere slik at folk unnlater å kjempe for grunnleggende systemendringer som det er lite sannsynlig at vi kan få i løpet av et tiår.
I Buddhas lignelse om det brennende huset, sitter mennesker inne i et hus som brenner. De har svidde øyebryn og klærne har fått brannskader, men de nekter å flykte, for de har ikke sett tegningene for det nye huset. Vi er sånne mennesker. Det er på tide å bestemme seg for å pelle seg ut av det brennende huset, og finne ut hvordan nybygget bør se ut for å unngå at katastrofen fortsetter.
Worldwatch-instituttet mener at en omfattende jordreform i den tredje verden er en avgjørende forutsetning for å snu den negative utviklinga:
"Hvis ikke mønsteret for fordeling av jord endres, vil tallet på småbønder og jordløse bønder i utviklingslanda øke med nærmere 30 prosent fram til år 2000 til omlag 220 millioner husholdninger. Uten tilgang til sikker eiendom, kreditt og nødvendige tjenester, vil disse menneskene ikke ha noe reelt valg. De vil bli nødt til å utpine jorda og til å dyrke områder som ikke bør dyrkes." (note 137)
Kan dette problemet løses ved kapitalistiske virkemidler? Til nå er det nettopp konkurransen med internasjonal agrobusiness og lokale storbønder som har tvunget disse menneskene bort fra jorda. Skal kapitalen nå på et tiår reversere denne prosessen og få til den største jordreformen i historia? Det kravet Worldwatch stiller her, er faktisk det økonomiske hovedkravet til revolusjonære bevegelser i de fattige landa. Det var dette fattigfolk håpet å få til da de støttet Cory Aquino på Filippinene. Men som et medlem av en av de største jordeierfamiliene i landet og som representant for den herskende klassen, har hun sjølsagt ikke innfridd løftene. Dette er en av årsakene til at fattigfolk på Filippinene nå tvinges til å ødelegge sitt eget miljø. Worldwatch nevner et eksempel fra Palawan, den største provinsen i landet. Jordeiereliten ville ikke gå med på noen omfordeling av jorda, og de tvang derfor jordløse bønder til å begynne som nybyggere på Palawan. Dette trua de opprinnelige innbyggerne på øya, samtidig som nyrydningene fort måtte oppgis og nye områder ryddes. De opprinnelige innbyggerne hadde utvikla bærekraftige dyrkingsmetoder med blant annet åtte års hvileperioder for jorda. Men på grunn av presset utafra, måtte de oppgi dem og redusere hvileperiodene til to år. Slik ble jorda utpint og avlingene redusert. Fattigfolk ble satt opp mot fattigfolk. Eliten beholdt privilegiene sine. Og det økologiske systemet ble ødelagt (note 138).
Worldwatch mener at en grunnleggende jordreform er en økologisk nødvendighet. Enig i det. Men i Brasil eier 4,5 prosent av jordeierne 81 prosent av jorda utafor Amazonas-området, i Peru kontrollerer 2 prosent av jordeierne 78 prosent av jorda (note 139). Ei økologisk nødvendig omfordeling vil bety ikke noe mindre en omfattende revolusjon mot den herskende klassen i store deler av den tredje verden.
Apartheid er også miljøkatastrofe. 44 prosent av de svarte i Sør-Afrika er tvunget til å bo i Bantu-homelands. Mye av jorda der er ikke engang dyrkbar, likevel er flertallet av innbyggerne eksistensjordbrukere. John Hanks i World Wide Fund for Nature sier at det "neppe er overraskende at nettopp disse områdene har noen av de verste tilfellene av overbeiting, avskoging og jorderosjon på hele det afrikanske kontinentet." (note 140)
Har kapitalismen til nå vist noen som helst evne til å snu disse forholda opp-ned? Er det ikke nettopp slik at den mye tiljublete frie konkurransen med nødvendighet fører til konsentrasjon av kapital, av eiendom og makt? Er det ikke slik at nettopp de store imperialistlanda har bidratt aktivt til å opprettholde apartheid?
Det er sant at kapitalen i sin tid aksepterte arbeidervernlover - i de framskredne industrilanda. Samtidig iverksatte de samme kapitaleierne ei utplyndring uten sidestykke overfor folk i de mindre utvikla landa. Det er ikke arbeidervern og elskverdig samarbeidsånd som preger de nye industrielle tvangsarbeidsleirene som går under navnet økonomiske soner i den tredje verden. Det som foregår innafor fabrikkportene her er slik at de burde smykkes med Dantes ord: "Den som trer inn her lar alt håp fare". Kan det ikke tenkes at vi får ei liknende utvikling på miljøsida, eller rettere; har vi det ikke allerede? Alan B. Durning skriver i en rapport for Worldwatch at det er en direkte sammenheng mellom miljøkrisa og den økende fattigdommen, og at mens den rikeste femdelen på jorda har økt sine inntekter, har den fattigste firedelen bare sunket enda djupere ned i fattigdom.
Han anslår at dersom det ikke skjer noe radikalt med fordelinga av rikdommen på jorda vil kanskje halve menneskeheten være under fattigdomsgrensa i midten av neste århundre. Disse fattige milliardene vil ikke ha noe annet valg enn å tyne miljøet sitt langt ut over yteevnen, for i det hele tatt å overleve til neste dag (note 141).
Hvis vi kaldt og nøkternt vurderer den sannsynlige utviklinga på grunnlag av erfaringer vi kjenner godt, er det ikke miljøvennlig framtidskapitalisme som stiger fram. Det blir for naivt, hvis man, som SV-lederen Erik Solheim i siste valgkamp, roser Volvos Pehr G. Gyllenhammar for hans nye miljøvennlighet. Det er et helt annet scenario som tegner seg. Heller ikke denne gangen vil faen gå i kloster. Heller ikke denne gangen vil kapitalens løsninger tjene interessene til fattigfolk over hele verden.
Det er tvert imot sannsynlig at vi får en økofascisme, en økoimperialisme og en økorasisme. Det er en viss mulighet til at vil oppleve miljøtiltak i Sentral-Europa som faktisk virker. Kapitalen er ikke sentimental. Men når profitten står i fare for å drukne i møkka, så er det mulig å bli kvitt møkka. Deler av industrien er kommet til et punkt der strenge miljølover kan bli et konkurransefortrinn.
Etter å ha solgt sin egen annenrangs og forurensende teknologi til den tredje verden, kan Vesten, med miljøkrava i ryggen, kvitte seg med brysomme konkurrenter i de fattige landa ved å legge en ny handelshindring til de gamle: Ha, ha, vi vil ikke importere varer fra en sånn forurensende industri. Når dere nå en gang er så tilbakeliggende, kan dere ha det så godt.
Dette er ikke science-fiction. Det er velkjent, og vi så det sist i diskusjonen om drivhusgasser. De sterkeste industrilanda stilte seg negative til Norges forslag om å lage et fond som kunne hjelpe utviklingslanda ut av avhengigheten av KFK o.l. Mens Du Pont og ICI, for ikke å snakke om vår gamle kjenning Union Carbide ganske snart vil ha erstatningsstoffer klare. Som de sjølsagt vil ta patent på, og forlange en blodpris for. Miljøvern som vekstindustri, jommen sa jeg smør!
Økoimperialisme som konkurransefortrinn. Først fører profitten til elendighet, la oss så gjøre profitt på elendigheten. Dette er det nye credoet til den framskrittsvennlige kapitalisten. Den mest avanserte økoimperialismen ligger i fortsettelsen av bioteknikken. Her støvsuger de samme monopolene regnskogene og andre områder som ennå ikke har blitt utarma av kapitalistisk monokultur for genetiske ressurser. Genematerialet lagres i genebanker. Her utvikler ICI, Bayer, Hoechst eller Du Pont nye arter, som de så selger med patentbeskyttelse til blant annet de fattige landa. De får sine egne generessurser i retur, men denne gangen til en ågerpris. Svartmaling? Hvorfor er det ellers så viktig for USA, Japan, EF og etterhvert også norsk kapital å skape et lov- og regelverk for patentering av liv?
Økorasismen finnes allerede i den internasjonale søppelbransjen. Den tredje verden er allerede en stor fyllplass for giftavfall fra de rike landa. Internasjonale konvensjoner i FN-regi tar sikte på å redusere dette problemet, men i mellomtida foregår svineriet. Det er også økorasisme å først bidra til å skape økologiske flyktninger gjennom rasering av et område, og deretter å vende ofrene den kalde skulderen når de søker hjelp. Alle beregninger tyder på at tallet på mennesker som flykter fra økokatastrofer som flom, tørke, ørkenspredning osv., i nær framtid vil overgå tallet på de som flykter fra kriger. På toppen av det vil knappe ressurser, vann mangel, matmangel, igjen føre til kriger, økokriger, som skaper enda flere flyktninger. I mellomtida skjerper de rike landa sine innvandringsbestemmelser.
I fortsettelsen av økoimperialismen og økorasismen ligger folkemordet. Alle disse menneskene i den tredje verden er jo en belastning på miljøet. De bruker avlegs, forurensende teknologi, de brenner regnskogen, og ikke er de noe kjøpekraftig marked heller. Hvorfor ikke like gjerne la dem stryke med? Det dør allerede langt flere mennesker av sult og underernæring enn det gjorde i den verste hungerkatastrofen på syttitallet. Det kommende sammenbruddet for det moderne markedsjordbruket vil skape en alles kamp mot alle om maten. Etter rekordhøsten i 1986 falt landbruksproduksjonen i det strategisk viktige kornområdet i USA og Canada dramatisk to år på rad. Mens verden ved innledninga av 1987-innhøstinga hadde nok korn på lager til å mette verden i 101 dager, var lagrene ved innledninga av 1989-høsten bare tilstrekkelig til 54 dagers forbruk. Dette er den knappeste marginen siden åra umiddelbart etter annen verdenskrig (note 142).
Det skal uhyre lite til før denne marginen tilintetgjøres. De klimaendringene som vi allerede har begynt å merke, kan være tilstrekkelig. Dette vil drive kornprisene i været, og verdens fattigste milliard vil stille aller bakerst i køen nok en gang. Og denne gangen kan det bli en sult som vil få sjøl de store katastrofene på sytti- og åttitallet til å blekne.
Skal kapitalismen kunne møte dette? Kapitalismen som er så sinnrikt innretta at Italia får millionstøtte fra EF for å ødelegge deler av tomatavlinga, og det i en verden der 14 millioner småbarn sulter i hjel hvert år! Stilt overfor økohunger vil de rike landa sikre seg og sitt først. Dette vil sjølsagt i enda større grad tvinge fattigfolk i den tredje verden til å drive rovdrift på morgendagen for å overleve dagen i dag.
Marx var henrykt over nye vitenskapelige og teknologiske framskritt og Lenin definerte sosialismen som sovjetmakt pluss elektrifisering. Disse holdningene blir av og til feiltolka som ei tru på teknologiens allmakt. Riktignok har mange kulturelle og politiske framskritt bygd på teknologiske framskritt: Gutenbergs trykkeri var ei forutsetning for å gjøre litteraturen tilgjengelig for millioner. Men ved ethvert tidspunkt i historia står mennesket overfor et knippe av valgmuligheter, også når det gjelder teknologi. Dette gjelder i dag mer enn noensinne. De valgene som treffes er prega av klassemessige, sosiale, kjønnsmessige og ikke minst økonomiske forhold.
Ut fra sitt vesen kan ikke kapitalismen gjøre noe annet enn stadig å forsøke å erstatte levende, menneskelig arbeid med maskiner. Utviklinga innenfor jordbruket er et ypperlig eksempel på denne tendensen. Fra å sysselsette et flertall av befolkninga, har jordbruket i de ledende industrilanda sunket ned til å sysselsette bare tre-fire prosent. I landarbeidernes og bøndenes sted har vi fått stadig tyngre maskiner, automatiserte prosesser, plantegifter (reduserer lukearbeidet), kunstgjødsel (reduserer arbeidet med organisk gjødsel) osv. Den samme prosessen har vært i full gang lenge innafor tradisjonell industri. Fra Henry Fords samlebånd til Fiats verkstedroboter.
Denne utviklinga er på samme tid et framskritt og et tilbakeskritt. Den er et framskritt i kunsten å tyne ut merverdi av det menneskelige arbeidet, merverdiraten i automatisert industri er skyhøyt over den klassiske industrien. Den er også et framskritt når det gjelder å fjerne slitsomt og farlig arbeid og overlate det til maskiner, sjøl om dette aldri har vært noe hovedmotiv (jfr. atomindustrien). Den er et framskritt i å behandle store mengder informasjon. Samtidig er denne teknologiske utviklinga et tilbakeskritt når det gjelder menneskets forhold til den umiddelbare produksjonen. Den styrker fremmedgjøringa og den styrker forestillinga om mennesket som noe som står over og utafor naturen. Og den er ikke minst et tilbakeskritt i kraft av sin enorme utsuging av menneske og natur, de to kildene til rikdom.
På denne måten underminerer kapitalen seg sjøl mens den styrker seg. Jo mer den styrker seg, jo mer underminerer den seg sjøl. Slik sett forbereder den sin egen undergang, akkurat slik Marx sa. Men det som er nytt siden Marx' tid er at kapitalismen kanskje kan rekke å undergrave muligheten for enhver sivilisasjon, før et nytt samfunn rekker å skyve den ned fra scenen.
Den teknologiske utveien er ingen løsning på dette problemet. Så lenge valget mellom alle de mulige teknologiene blir foretatt utfra hva som gir mest profitt, og ikke utfra hva som tjener menneskeheten best, vil problemet bare skjerpes.
Bioteknologien er et godt eksempel. Den er kanskje mer revolusjonerende enn noen tidligere teknologi, fordi den dreier seg om å gripe inn i de fundamentale livsprosessene. Men derfor er den også en mer usikker tjener. Bioteknologien kan kanskje i neste århundre utvikle former for liv som produserer mat av oljesøl eller hva det skal være, og som avløser det døende industrilandbruket. Flott, ypperlig. Men propagandistene for biokapitalen glemmer fortsatt at jorda er et økosystem, og at enhver form for tukling med det, nødvendigvis vil få følger som ikke var tilsikta. Det snakkes for eksempel entusiastisk om å utvikle alger som kan ta nitrogen direkte fra lufta, altså uavhengig av jord eller vann. Men hva om denne algen tilpasser seg et liv der den reproduserer seg lystelig mens den svever rundt i lufta og omdanner lufta til algesuppe? For en vidunderlig ny verden!
Det er fare for at de nye økokatastrofene, etter skogdøden og ørkenspredninga, vil bli bioteknologiens blundere. Fantastene snakker om å utvikle bakterier som bryter ned metall, og ser her muligheten for å fjerne verdens bilkirkegårder og skraphauger. En drømmebakterie for enhver stålkonstruksjon, fra Eiffeltårnet til Golden Gate-brua eller stålkonstruksjonene i enhver moderne høyblokk. Det er mulig noen vil si at jeg maler gamleerik på stueveggen, særlig fordi ingen snakker om biokatastrofer i samband med Brundtland-kommisjonen eller Worldwatch-rapporten. Men det skal bare et par uhell av den typen til før verdenssituasjonen er dramatisk endra. La oss si at et laboratorium i jakta på en superproduktiv organisme, klarer å "snekre sammen" et virus som har samme egenskaper som HIV, men som smitter gjennom luft, og ikke på den nokså usikre og selektive måten som HIV-viruset bruker.
Nei, løsninga ligger ikke i teknologien. Det er heller ikke slik at den mest avanserte teknologien er den som er mest fancy. Dette viser eksemplet med Tang-dynastiets fiskedammer i forhold til det ensidige og sårbare norske havbruket. Det trengs en kulturrevolusjon i vurderinga av hva som er avansert teknologi. En teknologi som er risikabel, som kan ha vidtrekkende eller uoverskuelige skadevirkninger, som er sårbar osv. er ikke avansert, uansett om den er stappfull av blinkende dioder og kompliserte prosesser. En virkelig avansert teknologi er en som er tilpassa bruk, som er minst mulig skadelig, som tjener folks behov, er bærekraftig på lang sikt, ikke-sløsende osv. Den kan være enkel eller være full av kompliserte forutsetninger. Det spiller ingen rolle.
Derfor kan ikke problemet stilles så enkelt som et valg mellom høy- eller lavteknologi. Informasjonsteknologi er f.eks. svært viktig for å kjempe mot miljøkrisa. Dessuten kan et produksjonssystem som i større grad flytter informasjon framfor mennesker og varer, bli langt mer fordelaktig fra et energisynspunkt. Datarevolusjonen er den første teknologiske revolusjonen som ikke nødvendigvis krever stadig større konsentrasjon av folk i byer. Den gjør det også mulig å gi folk flest en helt annen innsikt i helheten enn hva tidligere teknologier gjorde. Gjør det mulig. Teknologien sikrer ikke noen av delene. Hvis vi skal dra denne typen fordeler av den nye teknologien, krever det politiske og økonomiske systemendringer. Det kravet som må stilles til teknologien er at den er riktig, sett fra menneskenes og miljøets side. Så får den være så komplisert eller ukomplisert den vil
Det har eksistert en sterk skepsis til miljøbevegelsen i fagbevegelsen, og omvendt. Det er til og med illustrert fotografisk. Skogsarbeidere fra Løvenskiold møter miljøaktivister i Marka. Titania-arbeidere raser mot Bellona.
Skepsisen har ikke vært uten grunn. Da SV og Venstre presterte å støtte de mest flåsete ideene om alternativ produksjon i Tyssedal, samtidig med at arbeidsfolk sloss med ryggen mot veggen for lokalsamfunnet, bidro det til å diskreditere miljødebatten i arbeiderklassen. Og det finnes sjølsagt Stutum-holdninger i arbeiderklassen også. Carl I. Hagen er jo ekspert på å vegetere på de mest tilbakeliggende ideene han kan oppdrive i arbeiderklassen. Slik har det blitt en unyttig konfrontasjon mellom to deler av samfunnet som burde ha felles interesser av å stå sammen mot utbytting av arbeid og natur.
I Sulitjelma ga myndighetene lenge blaffen i alt som het miljøhensyn, men da det ble opportunt het det plutselig at driften på verket måtte innstilles av miljøhensyn. Jeg var en runde på smeltehytta og i gruva i den forbindelsen. Spesielt husker jeg en gammel arbeider som viste meg rundt på smeltehytta. Vi gikk på gangveien over ovnene i det en av ovnene blåste ut en ladning røyk. Det svei så jeg trudde lungene skulle rives ut av brystet. Pesende og halvblind famla jeg meg inn i pauserommet, der det var noe mer vanlig atmosfære. Gamlingen kom etter meg med en liten tørr hoste, nærmest et kremt. "Er fin den gufsen fra ovnen," sa han, "den rensker skikkelig opp. Har ikke vært sjuk en dag etter at jeg kom hit." Ingen skulle fortelle han at det var noe problem med forurensning fra smeltehytta i Sulis! Sjølsagt var det en livsløgn. Det visste både han og jeg. Men hva skal arbeidsfolk gjøre når de har hus og hjem og kameratskap og framtid knytta til ei sånn bedrift? Her har de gitt helsa si til bedriften og samfunnet, og først når de har blitt sugd tørre, blir de spytta ut igjen med sarkastiske bemerkninger om miljøhensyn.
Det er arbeiderklassen som alltid har lidd mest under miljømordet. Det er på dem de kjemiske stoffen utprøves. Det er de som dør langsomt av forgiftning og støvlunge.
Da jeg jobba som transformatorvikler på ASEA Per Kure fra 1971-1975 brukte vi ennå asbest ved sveising. Asbestplater ble bløtt opp i vann og forma rundt sveisestykket for å isolere mot varmen. Etter sveising var asbesten blitt tørr og måtte brekkes løs. For å holde akkorden, brukte montørene trykkluft til å blåse bort de fibrene som lå igjen. De livsfarlige asbestfibrene ble hengende i lufta i hele verkstedet. Hvor mange som vil få seinskader av dette, vil vi først vite når det er for seint. Nå er slikt forbudt. Den gangen visste vi egentlig hvor farlig det var, men det ble hevda at det var umulig å finne erstatningsstoffer. (Kunnskapene om sammenhengen mellom asbest og lungesjukdommer går tilbake til antikken.) I dag brukes bl.a. barbervatt, som viser seg å isolere tilstrekkelig. Denne historia forteller flere ting. Den viser at arbeiderklassen er direkte fysisk utsatt for de farlige stoffene i produksjonen. Den viser også at argumentet med at "det er produksjonsteknisk umulig" brukes helt uavhengig om dette er tilfelle eller ei, og sjøl når stoffene beviselig utsetter folk for livsfare. Og dette er ikke en gang historie. Fra kanadisk side drives det i dag en kampanje om hvor ufarlig og bra asbest er! Tilfeldigvis er Canada verdens største produsent av asbest.
Arbeiderklassen har rike erfaringer på dette området, og burde kunne bli ei sentral kraft i kampen for å redde kloden, sammen med fattigfolk i den tredje verden, kvinnebevegelsen og vanlige folk over alt. Det har mangla en teori og en politisk strategi som har knytta arbeiderkampen til miljøkampen. Dette har vært en gjensidig svakhet, både fra miljøbevegelsen og fra arbeiderbevegelsen. Men nå er situasjonen så alvorlig at vi må legge dette stadiet bak oss. Og det er da også i ferd med å skje.
I søpla i Oslo slåss reinholdsarbeiderne mot privatisering. Dette er en kamp for arbeidsplassene. Men de har sett at de ikke kommer noen vei ved å føre en rein forsvarskamp. Derfor har de tatt offensiven. Sammen med Naturvernforbundet, Husmorlaget og andre organisasjoner har de tatt Brundtland-kommisjonen på alvor. De går inn for et framskredent program for kildesortering og resirkulering av avfall. Miljøbevegelsen har lenge sagt at søppel er ressurser på avveier. Hva er vel mer naturlig enn at arbeidsfolka i søpla nå går i spissen for å gjøre ord til handling på dette området. En mer ansvarlig behandling av avfallet vil fjerne farlige giftstoffer, som ellers ville forgifte grunnvannet og atmosfæren. Noe av det kan sikkert bli reine gullgruven, i nærmest bokstavelig forstand. På den måten vil det også minske presset på naturen, fordi stoffer som alt er tatt ut av naturen brukes på nytt. En slik søppelhandtering vil nesten helt sikkert kreve flere årsverk enn i dag. Og hva så? Er det ikke et problem i Norge at det er så mange arbeidsløse?
Arbeidere, kontorfolk og ingeniører på EB Hasle (tidligere ASEA Per Kure) sloss for å beholde transformatorfabrikken, etter at den norske ledelsen i det multinasjonale ABB-konsernet gikk inn for å legge den ned. Dette var en moderne og høyeffektiv bedrift. Som en av to trafo-fabrikker i Norge var den strategisk viktig for det norske samfunnet. Så avhengig som vårt samfunn er av sikker strømforsyning, er det merkelig at ikke de som tenker på forsyningssikkerheten for lengst har forbudt en ytterligere innskrenkning av trafoproduksjonen i Norge. Etter å ha fått en pustepause, da nedleggingsplanene ble utsatt, satte fagforeningene i gang å utvikle en strategi for bedriftens rolle i miljøpolitikken. Det er nemlig sånn at det norske strømforsyningsnettet taper store energimengder hvert eneste år på grunn av at mye av utstyret er gammelt. Brundtland-kommisjonen sier at de rike landa må trappe ned sitt energiforbruk. For at dette ikke skal bli en altfor smertefull prosess, må vi i det minste se til at vi bruker energien mest mulig effektivt. Dette bestemte de fagorganiserte på EB Hasle seg for å gjøre noe med. De la opp en plan som tok sikte på en full restaurering av strømforsyningsnettet i Norge, slik at en kan oppnå den samme produksjonen med et lavere bruttoforbruk av energi. Dette ville sjølsagt bety flere arbeidsplasser i mange ledd. Og dette ville vært arbeidsplasser som hadde bidratt til å vri produksjonen og ressursbruken i mer miljøvennlig retning. Dette er nybrottsarbeid. Antakelig ville sjølve gjennomgangen av strømforsyninga og de løsningene en ville kommet fram til, ført til ny kunnskap om hvordan en kan spare energi andre steder. Prosjektet kunne altså skapt en god sirkel, i motsetning til den onde sirkelen som vi kjenner så altfor godt. Konsernledelsens takk til "sine arbeidere" for at de var så framsynte å utvikle en strategi for produksjon i pakt med framtida, var å legge ned bedriften.
Med utgangspunkt i ei gruppe medlemmer på Norsk Hydros forskjellige anlegg i Grenland, lagde Porsgrunn AKP (m-l) i 1988 en analyse av Hydros framtid (note 143). Hydro har vært det store miljøproblemet i norsk arbeiderbevegelse. Alle i Skien, Porsgrunn og Brevik og de andre stedene der Hydro har sin produksjon, veit at mye av denne produksjonen er farlig for liv og helse. Men samtidig lever de av den. Det klassiske dilemmaet. Sidsel Mørck har jo opplevd hva det vil si å pådra seg pampers og direktørers vrede ved å røre ved denne helligdommen. Hydroanalysen fra Porsgrunn har skapt et nytt grunnlag for en allianse mellom miljøbevegelsen og arbeiderbevegelsen i Grenland. Den tar blant annet opp den kunstgjødselproduksjonen som Hydro har bygd mye av sitt imperium på. Når fagorganiserte, som lever av å produsere kunstgjødsel, peker på behovet for å gjøre jordbruket mindre avhengig av kunstgjødsel, er det skapt et nytt grunnlag for debatt. Porsgrunn-analysen går inn for at forberedelsen til denne omlegginga skjer så snart som mulig, i stedet for at det kommer som et sjokk om ti eller femten år. Den samme innstillinga preger analysen av PVC-produksjonen og bruken av olje og gass. Det ville være å gå for langt å påstå at dette løser de store problemene arbeiderne i kjemisk industri står overfor i det kommende tiåret. Men de har vist en metode som er svært nyttig, altså i stedet for å la seg passivisere av motsetninga mellom miljøhensyn på den ene sida og arbeidsplasser på den andre, har de gått ut med et program som tar miljøproblemene på alvor for å lage arbeidsplasser i pakt med miljøet.
I Groruddalen i Oslo har ei rekke fagforeninger, med klubbene på STK Alcatel, Fabritius, Fellesmeieriet og jernbaneverkstedet blant de fremste skapt et miljøprosjekt av en helt ny type, nemlig Puls-prosjektet. De har konsentrert seg om Alnaelva og hva fagbevegelsen, bedriftene og befolkninga kan gjøre med den. Groruddalen er utkant i Oslo. Akkurat som Oslo-politikerne gir f. i hva som skjer med folk på Finnmarkskysten, gir Storting og bystyre f... i hva som skjer i Groruddalen. Der bor bare arbeidsfolk likevel. Derfor ser dalen ut som en blanding av motorveimareritt og fyllplass for containere. Mens Akerselva har blitt et etableringsområde for jappete teknologibedrifter, og derfor også mer miljømessig interessant, er Alna bare en stinkende kloakk. Fagforeningene bestemte seg for å gjøre noe med dette, og skapte miljøprosjektet Puls. Samtidig som de gjør felles sak for det ytre miljøet i denne arbeider- og arbeidsplassdalen, benytter de anledning til å rette søkelyset på bedriftenes rolle. De angriper utslipp, men også det indre miljøet. De har begynt med elva, men den er først og fremst en katalysator. Det ligger i forlengelsen av prosjektet å ta opp fabrikkslummen i dalen og kollektivtrafikken. (Groruddalen er den eneste dalen i landet som er vertskap for tre motorveier, samtidig som kollektivtrafikk for befolkninga stort sett er identisk med det som skal til for å frakte dem til og fra jobb.) Industriarbeiderklubbene vil knytte til seg miljøbevegelsen, skolene, beboerforeninger og alle andre som vil ta del i kampen mot miljøødeleggelsene i hverdagen. De stiller også krav til LO-ledelsen om å endre sin miljøpolitikk. Et av krava er at verneombudene på bedriftene skal gis rett til å stanse farlige utslipp på linje med retten til å stanse helsefarlig arbeid. På LO-kongressen 1989 fikk forslaga fra Puls stor oppslutning, og er i dag en del av LOs handlingsprogram. Det som står igjen er å få LO til å følge opp dette i praksis. Sekretariatet har som kjent en enestående evne til å la gode vedtak havne i skuffen.
Miljøengasjementet i arbeiderklassen er noe nytt. Det er en ny tendens. Kan arbeiderklassen ta ansvar for framtida, også når det gjelder miljøet, og gå i spissen for å gjøre noe i praksis? De prosjektene, tiltaka og kampanjene jeg har nevnt er ikke enestående. Det var arbeidsfolk i Odda som reiste krav om fjelldeponi for industriavfallet, som tidligere hadde forpesta Sørfjorden. Bedriftsledelsen stritta imot. I ettertid har det vist seg at avfallsmaterialet i fjelldeponiet har blitt reine gullgruven, og da har rimeligvis pipa fått en annen lyd. Jernverksarbeiderne i Rana har også tatt opp kampen for miljøet i samband med kampen for arbeidsplassene.
Advarselen fra Worldwatch om at vi må handle i nittiåra dersom ikke verden skal oppleve vidtgående katastrofer, fikk store oppslag i pressa. Etterpå gikk planlegginga av motorveier, storflyplasser og regnskogødeleggelser videre som før. Men vi andre bør ta dette på alvor. Det er for mange klokker som viser fem på tolv til at vi kan fortsette å late som om klokka er tre over seks.
Problemet er at verdens politikere ikke kan eller vil ta konsekvensen av en slik innsikt. Brødpolitikerne i de parlamentariske demokraturene er mest opptatt av å sikre sitt eget mandat. Sjøl de mest liberale senatorene i det amerikanske senatet avviste å ta noen som helst hensyn til gjeldskrisa i Latin-Amerika, under slagordet "Det er ingen brasilianske bønder i min valgkrets!" Og de åpne diktaturene behøver ikke en gang å ta slike hensyn. Problemet er jo at det er det rådende økonomiske og politiske systemet i verden som har ført oss opp i den krisa vi kaver rundt i. Det er helt utenkelig at de som bestyrer og har bestyrt dette systemet skal være i stand til å endre det grunnleggende. De har kommet til makta fordi de på en eller annen måte har tjent og tjener det rådende systemet. De økonomiske maktmonopolene, enten de heter IBM, Exxon eller Gosplan, har brakt dem til makta, eller bidratt til at de har beholdt den. Skal så de samme menneskene utforme en politikk som retter hovedskytset mot de økonomiske strukturene som de sjøl er produkter av? Bare tanken er så absurd at den knapt kan formuleres. Og erfaringa er minst like dyster. I hele den perioden da verden har blitt lovt at kapitalismen og det imperialistiske verdensmarked skulle bringe framskritt og velstand til alle mennesker, har situasjonen bare gått fra ille til verre. På toppen av sultkatastrofene har vi nå fått de menneskeskapte naturkatastrofene og en serie med økologiske katastrofer er underveis. På tross av dette har de ledende politikerne og ideologene i de rike landa aldri stilt spørsmålstegn ved sitt eget paradigme, sin egen verdensoppfatning. Susan George skriver at når en utviklingsmodell har vært brukt i flere tiår, og i stedet for å fjerne menneskelig lidelse og undertrykking, har forsterka den, så burde sjølve utviklingsmodellen være moden for revolusjon. Men det skjer ikke (note 144).
De økonomene som står bak denne modellen har lønna si og arbeidsplassen sin knytta til de kapitalsterke institusjonene som er mest interessert i å opprettholde dette systemet. Skånlands argumentasjon om at vi må skjære ned på forbruket og den offentlige servicen, fordi vi bruker over evne, deklameres også av hans kolleger i nær sagt alle land, uansett hvor fattig landet er og uansett hvor lavt dette forbruket er fra før. Når slike mennesker ikke er i stand til å se at hele det systemet de forsvarer, har spilt fullstendig fallitt, er det bare et tegn på hvor fullstendig den ideologiske og teoretiske krisa deres er.
Bedre blir det ikke hvis en prøver å tenke alvorlig gjennom hva som må til for å hindre katastrofa.
Stilt overfor den verste trusselen som den menneskelige sivilisasjonen noensinne har stått overfor, skal ingen by oss noe smått. En dramatisk situasjon krever vidtgående endringer. Slik jeg ser det, peker alt det foreliggende materialet på at det er nødvendig med en nær sagt fullstendig omlegging av hele den måten verdens økonomi og politikk er organisert på.
1. Bryt de multinasjonale selskapenes makt. Det er simpelthen umulig å få noen form for kontroll med og styring av de internasjonale miljøproblemene så lenge et lite antall kapitalistiske selskaper forvalter verdens ressurser og dens framtid etter sitt eget forgodtbefinnende. Dessuten er det nettopp disse selskapene som utbytter mennesker og miljø aller mest ekstremt.
Hvordan kan noen seriøst mene at den beste veien til en forsvarlig og langsiktig behandling av verdens generessurser ligger i å la Union Carbide, ICI og Hoechst dirigere dem slik at det gir mest profitt? Hvordan hindre at markedsjordbruket utpiner den siste biten matjord, samtidig med at folk sulter i hopetall, hvis en ikke knekker makta til agrokapitalen?
Når vi kan vise hvordan gjeldskrisa fører til en gigantisk verdioverføring fra den fattige delen av verden til den rike, så betyr ikke dette at det overføres verdier til hvem som helst i vår del av verden. Verdiene overføres til de store kapitalistiske monopolene, og akkumuleres der som superprofitt. Det er disse økonomiske stormaktene som dominerer det økonomiske systemet i verden.
Brundtland-kommisjonen er uhyre forsiktig med å kritisere de multinasjonale selskapene, på tross av at de i høyeste grad er medskyldige i mange av de økologiske problemene vi opplever. Kommisjonen appellerer til disse selskapene om å begynne å tenke økologisk. Men ingen har gitt oss noen grunn til å anta at disse selskapene ikke også i framtida vil prioritere profitten på topp, med de økologiske konsekvensene det måtte få. Når noen av disse selskapene om litt sikrer seg patent på liv, vil verden være enda mer prisgitt denne usannsynlig lille klikken av monopolkapitalister. For det er virkelig en liten klikk. Det er kanskje 200 selskaper som er så store at de kan diktere regjeringer sine vilkår over hele verden, kanskje færre. Ledergruppene i hvert av disse selskapene består av en håndfull menn, neppe mer enn ti til tjue. Uten å være valgt av noen, sitter denne klikken med mandat til å rå over jordas framtid. De ville fått rikelig sitteplass i den nye byhallen i Oslo. Ingen seriøs miljøpolitikk kommer utenom spørsmålet om å oppheve denne gruppas makt og å sikre samfunnets makt over denne veldige kapitalen.
Verdens ledere har deltatt i årevis på en serie UNCTAD-konferanser for å endre de urettferdige handelsvilkåra, som dømmer de fattige landa til evig fattigdom. De har fylt kilometervis av dokumentsider om ny økonomisk verdensorden, til glede for papirindustrien og konferansehoteller verden over. I hele denne perioden har handelsvilkåra bare gått fra ille til verre. Nå skal de i gang med en ny runde. Nå skal det prates om bærekraftig utvikling så simultantolkene i det minste får nok å gjøre i årevis. Men, så lenge det ikke gjøres noe med de virkelige maktforholda i verden, og da særlig med de multinasjonale selskapene, er det ingen grunn til å tru at resultatet blir det spor annerledes denne gangen.
2. Produksjon for profitt må erstattes med produksjon for behov. Det kan ikke være en bedrifts profittmuligheter som avgjør hvordan miljøet og framtida forvaltes. Den bedriftsøkonomiske profittbetraktninga ser suverent bort fra de samfunnsmessige kostnadene. Tilsynelatende er den kapitalistiske produksjonsmåten svært effektiv. Men hovedårsaken til at det tar seg slik ut er at de fulle kostnadene ved denne produksjonsmåten ikke bokføres. Et jordbruk eller en industri som klarer å utarme sitt eget fundament i løpet av en generasjon eller to er ikke lønnsom fra en global synsvinkel, uansett hvor "lønnsom" den er. Hva er så produksjon for behov? Hva er behov? Noen grunnleggende behov er lette å definere. Mat, klær, bolig, helse, utdanning; alt dette er nevnt i drøssevis av internasjonale erklæringer. Likevel er det svært mange mennesker, også i den rike delen av verden, som ikke får en gang slike elementære behov dekka. Ressursene til det finnes, altså må økonomien legges om slik at i hvert fall disse behovene dekkes for alle. Men disse behovene kan dekkes på ulike måter. Mat kan være graut eller russisk kaviar; bolig kan være ettroms leilighet eller en herregård. Med andre ord snakker vi om et system som må være solidarisk. Det kan ikke tåles at noen lever i luksus så lenge andre ikke får sine elementære behov dekka.
Profittmaksimering må med nødvendighet bety en stadig utvidelse av sfæren for vareproduksjonen, med de mer og mer katastrofale følgene det vil få for miljøet. Jeg refererte tidligere Romaklubben, som mente at det var nødvendig å bryte med bruk-og-kast samfunnet og i stedet produsere produkter med lang levetid. Den høyst borgerlige og respektable Romaklubben hadde helt rett i dette. Men det slår beina under muligheten til å drive uhemma jakt på profitt. Det slår beina under den stadig mer oppjaga varesirkulasjonen og den tingliggjøringa av tilværelsen som det moderne kapitalistiske samfunnet vegeterer på. Og det er akkurat det som må til.
Vi har så mange erfaringer med at den hensynsløse profittjakta ender i nettopp økologisk katastrofe, at vi simpelthen ikke har råd til å gi kapitalismen flere sjanser til å bevise det samme på nytt.
Når markedsliberalistene skal argumentere for profittsystemet, bruker de eksempler som har lite med virkeligheten å gjøre. De argumenterer som om kapitalismen av i dag var en frikonkurransekapitalisme, mens dette systemet faktisk opphørte på begynnelsen av vårt århundre. Det er ikke lenger tilstrekkelig for kapitalen å oppnå profitt. Det hjelper ikke at FNs økonomer regner ut at det vil gi god avkastning på kapitalen om en investerte i å stanse ørkenen. Hvis avkastninga er bedre i bioteknologien eller på valutabørsen, så suges den tilgjengelige kapitalen dit. Den nye teknologiske revolusjonen har ført til at enkelte teknologier har blitt mindre kapitalkrevende. Dermed har spekulasjon blitt et enda mer yndet investeringsobjekt. I denne målestokken har kampen mot ørkenspredninga ingenting å stille opp. Derfor investeres det også så lite. På tross av at det ville gitt et pent overskudd. For i vår del av verden er et pent overskudd bare så altfor lite. I oppropet for utredninga om en Alternativ Framtid sies det slik:
"Vi opplever at det ikke er menneskelige mål, men konkurransen mellom industrilandene som nå bestemmer vår utvikling. For å sikre Norges konkurranseevne må politikerne sette industriens og handelens krav foran innbyggernes ønsker. ... For å sikre sin vekst må maktblokkene konkurrere om innflytelse over andre verdensdelers energi og råvarer. Mens ressursene minker, øker undertrykkelsen, spenningen og krigsfaren. ... Vi tror Norden i fellesskap kan vise at det finnes en annen vei, hvor solidaritet og menneskelige mål settes høyere enn økonomisk vekstkonkurranse." (note 145)
I marxistisk terminologi er dette det samme som å kreve slutt på et samfunn der profitten styrer økonomien for å skape et samfunn der menneskers behov styrer den. Eller brudd med en økonomi basert på bytteverdi for å skape en økonomi retta inn på bruksverdi. Siden dette oppropet ble formulert har den faktiske utviklinga i norsk og internasjonal økonomi gått enda en god del skritt i den retninga som Alternativ Framtid beskriver som negativ. Willoch, Brundtland, Berge og nå Syse har prioritert konkurranseevnen så høyt og folks interesser så lavt at vi nå sitter igjen med nesten 200.000 arbeidsløse, nedbygging av skoler, daghjem, sjukehus, parallelt med at vi får enda flere kjøpesentre og pengepalasser. I 1987 ble det brukt 7,2 milliarder bare til investeringer i inventar til varehus. Det er 4,5 ganger Miljøverndepartementets budsjett.
Skiftet fra produksjon for profitt til produksjon for behov er noe mer enn ei økonomisk forandring. Det handler om ei total forandring av verdigrunnlaget og prioriteringene i samfunnet. Vi har sett hvordan de sosialistiske landa overtok svært mye av prioriteringene og de filosofiske holdningene sammen med den kapitalistiske teknologien. Vekst for enhver pris, og målt på nøyaktig den samme måten, ble målestokken på suksess. Naturen ble redusert til økonomiske verdier, denne gangen ikke i en markedsøkonomi, men i en planøkonomi. Og det gikk altså omtrent på samme måten. I en slik reduksjonistisk tenkning, forsvant også mye av menneskenes kunnskaper om naturen.
3. Langsiktig plan må erstatte kortsynt anarki. Det lar seg beregne hvor mye jordas bæreevne tåler av belastninger på ulike områder. Det finnes gode oversikter over råvarer og energiforbruk. Den kapitalistiske konkurransen og den "sosialistiske" byråkratplanen har sammen brakt oss på randen av katastrofen. Før det er for seint må de erstattes av former for styring og plan som tar de økologiske forutsetningene på alvor. Men dette må med nødvendighet gå på bekostning av de imperialistiske landa og de imperialistiske utbyttingsforholda som de har etablert.
Alle miljøorganisasjonene stiller mange krav om planøkonomi. Ikke ved at ordet planøkonomi blir nevnt, men ved at det kreves sentral styring og kontroll med hva som brukes av ressurser, hva som slippes ut, hvordan og for hvem det produseres osv. Krava om planøkonomi går faktisk langt ut over det nasjonale planet og over til det regionale og globale planet. Regnskogen angår oss alle, derfor må verdensøkonomien innrettes slik at regnskogen reddes.
Men har ikke planøkonomien spilt økologisk fallitt med uttørkinga av Aralsjøen og katastrofene under Det store spranget? Jo, en viss type planøkonomi har spilt fallitt, nemlig den formen for kommandoøkonomi som ble utforma under Stalin, og som siden har stått som forbilde andre steder. Men dette har ikke fjernet behovet for plan.
Miljøbevegelsen krever overordnede, nasjonale rammer for inntektsutjamning både nasjonalt og internasjonalt, for bevaring av nasjonens samlede ressursmengde og biologiske produksjonsevne og andre grunnleggende samfunnsforhold (note 146). Dette er et krav om en form for planøkonomi. Det er dessuten et spill for galleriet når høyresida går mot planøkonomi. Alt som heter plan er liksom diskreditert med sammenbruddet for de byråkratkapitalistiske økonomiene. Man overser glatt at de store monopolkapitalistiske selskapene i seg sjøl er svære planøkonomier. Verdens største industriselskap C. Itoh i Japan hadde i 1987 en omsetning på 106 milliarder amerikanske dollar, eller ca. 800.000.000.000 kroner (note 147). Samme år var Norges bruttonasjonalprodukt ca. 70 milliarder kroner. Itoh drives innad som en velorganisert og planmessig styrt bedrift. Forskjellen er at den opererer på et marked der det er anarki og at målet for planen ikke er folkets vel, men eiernes profitt. De kapitalistiske økonomiene bruker i stor grad planøkonomiske tiltak for å styre lønninger, rentenivå og investeringer. Spørsmålet er ikke om det trengs plan eller ikke, men plan om hva og for hvem?
4. En økologisk planøkonomi av en ny type. Som vist tidligere har den klassiske planøkonomien verken frigjort seg fra kapitalismens vekstoppfatning eller fra dens endimensjonale forhold til naturen. Svaret er ikke å gi opp plan, men å skape en ny type plan, en plan med mange fasetter, og der produsentene på grasrota på en helt avgjørende måte er med å forme planen underveis.
En planøkonomi som er elitens plan over hodene på og eventuelt mot folket, er dømt til å bli både uvitenskapelig og skadelig. All tenkning og alle planer må i siste instans prøves mot praksis. Praksis er den avgjørende prøven for den vakreste tankekonstruksjon. Består den ikke prøven, er det nødvendig å gå den etter i sømmene på nytt. Dette understreker demokratiets rolle i planøkonomien, og vitenskapeligheten rolle. Hvis det er forbudt å kritisere planen, hvis det er forbudt å peke på negative resultater, hvis det svindles med statistikk eller dekkes over alvorlige feil og svakheter, forsvinner muligheten til å rette på teorien eller planen. Når sannheten om de økologiske resultatene av planøkonomiene, i likhet med mye annet, har vært ikke-tema, forsvinner muligheten til å korrigere kursen underveis. Eller å legge helt om, hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Demokratiet er altså ikke bare en sentral menneskerettighet. Det er også en avgjørende produktivkraft.
Når jeg snakker om planøkonomi som ei forutsetning for å løse økologiske kriser, må det være helt klart at jeg mener en helt ny type planøkonomi enn den som stort sett har vært praktisert til nå.
Planen må ikke være ensidig. Den må fange opp de viktigste fasettene i samfunnet og evne å veie dem mot hverandre. Den må ikke være byråkratisk. Den må ikke være byråkratenes tvangstrøye for folket, men tvert om vokse ut fra folkets eget initiativ. Derfor må den også, på en eller annen måte, desentraliseres. Dette er en slags sjølmotsigelse. Plan betyr sentralisme. Desentralisering kan bety det motsatte av plan. Likevel finnes det ingen vei utenom det å prøve å forene disse motsetningene. Hvis folk skal kunne ta ansvaret for den økonomiske og økologiske utviklinga, må de ha makt over sin egen situasjon og det arbeidet de sjøl gjør. Makt er noe annet og mye mer enn bare å kunne slippe en stemmeseddel i urna annenhvert år. Jeg kjenner gode marxister som ser på dette forslaget om desentralisering av planøkonomien som den reineste populismen. Men sa ikke allerede Marx at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk? Og har ikke de klassiske planøkonomiene til nå vært prega av ei formynderholdning overfor folket som har opprettholdt arbeiderklassens stilling som et proletariat, altså en klasse fratatt kontrollen over produksjonen? Er det ikke på tide å gjøre opprør mot denne byråkratiske måten å tenke plan på?
Markedsliberalistene ser på markedet som et effektivt virkemiddel til å formidle informasjon; informasjon om behov og ønsker, informasjon om ressurser og kostnader. Dette er falsk reklame. Prisene i en markedsøkonomi gir slett ikke den informasjonen det reklameres om. De kan like gjerne, for ikke å si som oftest, gi informasjon om at det er et monopol som har kontrollen, eller at fattige land blir plyndra for råvarer på grunn av de rådende maktforholda i verden. Prisen på peanøtter eller kaffe i Norge forteller ingenting om hva denne produksjonen egentlig koster produsentlanda av forsakelser, jorderosjon og ørkenspredning.
Med moderne informasjonsteknologi har planøkonomien fått en støttespiller som kan gi meldinger om konsekvensene av planene mye raskere og mer pålitelig enn et marked. Det er ingenting i veien for at produsentene kan utnytte datanettverk til å tilpasse seg hverandre, supplere hverandre og unngå både overproduksjon og underproduksjon. Informasjonsteknologien er den første teknologiske revolusjonen som ikke forutsetter sentralisering for å oppnå størst mulig slagkraft. Den gjør det også mulig å utvikle "skreddersydd masseproduksjon". Dette er ikke science-fiction. Dette er metoder som er utvikla av storkapitalistiske selskaper, og som alt nå gir kunden mulighet til å påvirke det produktet hun kjøper, uten at masseproduksjonens fordel går tapt. På grunn av at dataprogrammene kan styre ressursbruken og simulere et utall konsekvenser av ulike valg, vil det også være mulig å redusere sløsinga. I et framtidig økologisk samfunn, vil produsentkollektivene sjøl kunne simulere de økologiske virkningene av de produksjonsmåla de setter seg, de vil kunne avstemme disse måla overfor andre produksjonskollektiver og dermed unngå den tradisjonelle planøkonomiens byråkratisme. Et medlem av den kinesiske plankommisjon fortalte meg i sin tid at de den gangen satt på store landsomfattende møter for å diskutere fordelinga av maskiner. Denne prosessen må ha vært uhyre tungvint. Og hvorfor la slike beslutninger stige til topps, når produsentkollektivene kan løse dem bedre og mer rasjonelt? Kanskje en framtidig sosialismemodell kan dra nytte av de styringsmekanismene som sosialdemokratiske økonomer utviklet for en kapitalistisk blandingsøkonomi? Norsk landbruk har vært planøkonomisk styrt uten kollektivbruk. Hvis staten har villet øke kornproduksjonen, har den brukt jordbruksavtalen til det. Har den villet øke melkeproduksjonen, har den brukt jordbruksavtalen til det. Bøndene har reagert raskt og disiplinert på disse signalene, antakelig raskere og mer effektivt enn i noen kommandoøkonomi. Riktignok har innholdet i planen vært å styre slik at Norsk Hydros interesser har vært ivaretatt, og slik at maskinprodusentenes interesser har vært ivaretatt. Men det er ingen lov som sier at ikke de samme styringsmekanismene kan brukes til å fremme et økologisk riktig landbruk i en sosialistisk planøkonomi.
I Det kommunistiske manifest sier Marx og Engels at målet for revolusjonen av produksjonsforholda er at all produksjon konsentreres i hendene på de sammensluttede individene, slik at den "offentlige makt mister sin politiske karakter". Dermed skapes en "sammenslutning der hver enkelts frie utvikling er forutsetninga for alles frie utvikling". Dette likner ikke mye på den umyndiggjorte østeuropeiske eller kinesiske statsproletar. Disse orda i Manifestet er visjonære, men ganske dunkle. Det er ikke klart hva som ligger i dem. Men hva om vi prøvde å konkretisere denne visjonen, hvordan ville den så se ut?
For at produksjonskollektiver skal kunne fungere som frie sammenslutninger av frie mennesker, må de sosialistiske rammebetingelsene sikres. Det vil si at staten må ekspropriere finanskapitalen, den store grunneiendommen, den vesentlige delen av transport- og kommunikasjonsvesenet, industrikapitalen og energiforsyninga. I Norge vil det i praksis bety at den største og tyngste delen av økonomien var sosialisert. Dermed ville staten ha alle forutsetninger for å styre økonomien uten å måtte forfalle til detaljstyring og byråkratisme. Denne posisjonen må brukes til å gi de økologiske rammebetingelsene som produsentkollektivene må fungere innafor.
5. Bryt med bruk-og-kast-samfunnet. De fleste av oss har opplevd å kjøpe en vare som er pakket inn i en eller flere plastesker, som er pakket inn i et etui som ligger i en ny plasteske. Og varen er kanskje en engangs barberhøvel. Allerede Romaklubben foreslo kraftig omlegging i retning av varige produkter. Siden da har søppelbergene bare vokst. Nå er det på høy tid å gå radikalt i motsatt retning. Kunnskapene og teknologiene for å lage varige produkter er der. Det er et spørsmål om økonomisk prioritering og økonomiske drivkrefter. Ved å innskrenke den stoffmengden som er i omløp, blir det lettere å få til gjenbruk og å innskrenke søppelproblemet. I dagens økonomiske system tvinger konkurransen produsentene til stadig å lansere nye produkter. Det lønner seg ikke for forbrukeren å reparere en radio. Kjøp en ny med nyeste nytt i støyreduksjon og equalizer! Store deler av rasjonaliseringsgevinsten i datateknologien går tapt i bransjens stadige kamp om å holde konkurrentene ute. Det ligger ingen premiering i å satse på gjenbruk, utskiftbarhet, standardisering, reparasjonsvennlighet. Det må skapes et system som gjør det fordelaktig for produsentene å gå vekk fra engangsproduktene og det store emballasjeforbruket og over til å produsere holdbare og reparerbare produkter.
Konsumsamfunnet er en del av umyndiggjøringa. Det er bra for de herskende om folks frustrasjoner får utløp i kjøpekarusellen. Hvis folk trur de kan kjøpe seg lykken, vil de ikke begynne å kreve for mange politiske endringer. Folk er også økonomisk knytta til forbruksspiralen, og her kommer det virkelige slaveriet til uttrykk. Som lønnsslaver er vi avhengige av et høyt forbruk for at det skal være etterspørsel etter arbeidskrafta vår. Da Brundtland-regjeringa ved hjelp av lønnslov og offentlig innstramming klarte å redusere det private forbruket i perioden 1988-89, økte også arbeidsløsheten proporsjonalt. Samtidig etablerte stadig flere norske bedrifter seg i utlandet. I et samfunn basert på lønnsarbeid vil det være slik. Dersom en krever et brudd med forbrukerkarusellen uten å kreve et brudd med lønnsslaveriet, får en et fattigdomssamfunn med høy arbeidsløshet. Derfor må systemendringene være langt mer radikale, og gå til sjølve rota av det økonomiske systemet.
6. Avskaff lønnsslaveriet. Ved å redusere menneskene til lønnsslaver, fremmedgjør kapitalismen dem fra produksjonen, og gjør dem derfor også ute av stand til å ta ansvaret for produksjonen, og for de følgene den får. En lønnsslave er samtidig en forbrukerslave. For å bryte ned det ekstreme forbrukspresset, som både tyner natur og mennesker, må menneskene frigjøres fra utbyttinga.
Vi er ikke bare økonomiske lønnsslaver. Vi er også åndelige lønnsslaver. På tross av at lønnsarbeidet bare har beherska økonomien i Norge i drøyt tre generasjoner, har vi vanskelig for å tenke oss at økonomien kan organiseres på en annen måte.
Kvinnebevegelsen har påvist at det gratis omsorgsarbeidet kvinnene gjør tilsvarer omfanget av det lønna arbeidet. Dette viser at lønnsarbeid ikke engang i dag er enerådende. Fordi dette arbeidet skjer innafor en pengeøkonomi, fordi det er et privat ansvar og ofte et dobbelt eller trippelarbeid, får det karakteren av ekstrem utbytting. Samfunnet baserer seg på at en del av samfunnsmedlemmene (kvinnene) gjør helt nødvendig arbeid for samfunnet uten vederlag. Å gjøre alt dette arbeidet til lønnsarbeid er en umulighet. Innafor en pengeøkonomi blir derfor kvinnene stående i en umulig posisjon. De vil kvitte seg med en urett, men veit samtidig at full økonomisk godtgjøring for dette arbeidet aldri vil bli mulig. Konflikten lar seg ikke løse innafor et system som er basert på lønnsarbeid. Den klassiske lønnsarbeidermodellen ville vært å opprette en statlig eller kommunal institusjon som tok seg av oppgaven, aldershjem i stedet for kårytelser, barnehage i stedet for barnepass hjemme. Å overføre alt gratisarbeidet til slike institusjoner ville ikke bare være umulig, det ville også være svært lite ønskelig. Vi veit alt nå at den omsorgen institusjonene kan gi, er svært begrensa. En ytterligere sektorisering av omsorgsarbeidet ville bli nokså ille.
Løsninga ville antakelig være å integrere omsorgsarbeidet i den måten samfunnet ellers er bygd opp på. Altså kollektive løsninger, men fortrinnsvis ikke som separate institusjoner. Det er noe abnormt i at konkurransesamfunnet skiller ut stadig flere mennesker som uproduktive, som passive omsorgsmottakere. Gamle mennesker kan godt klare seg hvis de får hjelp. Det er slett ikke alle sjukdommer som helbredes best på institusjon. Det er bare vår tid i det vestlige industrisamfunnet som har hatt råd til og som har vært ensidig nok til å definere hele ungdomstida som uproduktiv. Dette skaper også et gap mellom forbruk og ansvar, mellom teori og praksis. Hele dette systemet er modent for nytenkning. Men for at ikke løsninga skal bli en ny runde med privatisering av ansvaret, må det settes nye helhetsløsninger i stedet. André Gorz peker på at mye av det andre produktive arbeidet folk gjør også står utenfor lønnsarbeiderøkonomien (note 148). Folk snekrer og driver hagearbeid, pusser båt og plukker bær. Dette er arbeid som er direkte retta inn på å skape bruksverdier. I materiell forstand er det ikke mindre produktivt enn tilsvarende arbeid som kompenseres med lønn. Folk bytter også denne typen arbeid, uten at det egentlig foregår noen økonomisk transaksjon. Den nye teknologien øker mulighetene for å gjøre mer sånt, uten at stordriftsfordelene forsvinner. En personlig datamaskin med optisk leser, modem og laserskriver er et ganske kraftig enmannstrykkeri. På slutten av Husak-diktaturet klarte opposisjonen i Tsjekkoslovakia å utgi flere boktitler med slike hjelpemidler enn det store offisielle forlaget.
Alt arbeid både i produksjonssfæren og reproduksjonssfæren må bli likeverdig skapende medmenneskelig sosial virksomhet. Dette betyr å erstatte lønnsarbeidersystemet med et system der menneskene får de grunnleggende behovene dekket innafor et samfunn med gjensidig kollektivt ansvar og solidaritet. Nabohjelp og dugnad er kjente norske begreper. De har fungert i hundrevis av år. I vår tid har de blitt bombardert og undergravd av pengeøkonomien, eller gjenoppstått som svart arbeid. Men det hadde ikke vært noe i veien for å gjenskape slike kollektive løsninger innafor en økonomi som har brutt med vareøkonomien.
Dette er ikke de byråkratiserende kollektivene som en finner i Sovjet og andre liknende land, og heller ikke den like umyndiggjørende formen for sosialdemokratisk institusjonssamfunn. En slik oppbygging av samfunnet vil være økologisk fordelaktig, fordi den reduserer ressursforbruket. Ressursene brukes mest mulig direkte til å løse problemene der de er. Samtidig oppdrar menneskene seg sjøl i den typen solidaritet og medmenneskelig kollektivt ansvar som er den moralske forutsetninga for å komme økokatastrofene til livs.
Dette vil også påvirke boformene. Den sosiale boligbygginga skapte anstendige, rimelige, og for en stor del golde bomiljøer for arbeiderklassen. Den nye privatiseringsbølgen har skapt en ny bolignød parallelt med en ny og sløsende boligluksus. Også arbeiderklassen prøver å få en andel av borgerskapets privilegier og pantsetter framtida si for en enebolig. Men er det dette vi vil? Hadde det ikke vært bedre å få til boformer som kombinerte det kollektive med behovet for det personlige og private? Hva om samfunnet hadde premiert folk som gikk sammen om kollektive boformer? Tomtearealer kunne brukes mer effektivt. Det samme kunne energi og husholdningsmaskiner. Generasjonene kunne komme nærmere hverandre. Ikke noe av dette er utopi. Folk lager bokollektiver i dag. Det er tegnet gode boliger som gjør denne boformen attraktiv (note 149). Men rammevilkåra er ikke til stede. Samfunnet premierer de individuelle løsningene og de sterile bomaskinene. Lag et boligfinansieringssystem der kollektivboligen er økonomisk fordelaktig for folk og overlat initiativet til folk sjøl. Da ville en få se et skred av kollektive løsninger. Dag Solstad har beskrevet hvordan den sosialdemokratiske planleggeren som ikke turte å gå over gangen for å låne en liter melk hadde tegnet det han oppfatta som den ideelle kollektive boform på Romsås i Oslo (Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Oktober 1984). Slik kollektivisme ender i boligslum og fremmedgjøring.
Et bærekraftig samfunn må også endre forholdet mellom bolig og arbeid. Drabantby- og sovebysystemet har vist seg å være svært forurensende. Når hele arbeidslivet baseres på stadig lengre arbeidsreiser, bindes store mengder energi og kapital til dette ene. Denne transporten stjeler også stadig mer av folks tid, aller mest ekstremt i Japan der folk tilbringer timer på reise til og fra arbeid. Kjøpesentersystemet har betydd ei ny omdreining på den samme spiralen. Nærbutikker forsvinner, du må ha bil for å komme til butikken. Gamle folk, funksjonshemmede, småbarnfamilier uten bil blir mest skadelidende av alle, og miljøet ødelegges. Alternativet er tettere og mindre byenheter og tettsteder der folk i stor grad kan gå eller sykle til jobb, og der alle nødvendige institusjoner og butikker finnes i nærheten. Informasjonsteknologien gjør det mulig å la folk gjøre jobbene nær hjemmet, framfor at de skal pendle milevis.
7. Skap en solidarisk verdensøkonomi. Kollektivismen kan i dagens verden ikke være lokal eller nasjonal. Den må være global. Slagordet om en ny økonomisk verdensordning er rettferdig, sjøl om arbeidet med den ble en fiasko. (Sannsynligvis var også en god del av NØV-krava feilformulert.) Dagens usolidariske verdensøkonomi forsterker miljøproblemene og lar de fattigste av de fattige betale. Når et flertall av verdens befolkning er gjeldsslaver under et økonomisk system som systematisk utplyndrer dem, kan miljøproblemene ikke løses. Denne utplyndringa er i seg sjøl et viktig bidrag til miljøkatastrofene, og kan ikke fortsette dersom vi skal ha håp om å unngå sammenbruddet.
På tross av all uhjelp går verdistrømmen i verden fra de fattige til de rike. Det betyr at et rettferdig verdenssamfunn ikke kan oppstå før de mekanismene som skaper denne utbyttinga fjernes. De rike industrilanda har bygd denne verdistrømmen inn i hele sin livsstil og sin økonomi. Riktignok har Norge, med sine rike tilganger på energi, spesielle forutsetninger for kraftkrevende prosessindustri. Men uten bauxitten fra Jamaica, Guinea, osv. ville det ikke bli produsert en eneste barre aluminium. Hvis industrilanda kutta ut alle overføringer til utviklingslanda og samtidig opphørte å rane ressursene deres, ville ulanda oppleve det som en voldsom lettelse. U-landas problem er at de rike landa utbytter dem. Denne utbyttinga må opphøre dersom regnskogen og atmosfæren skal reddes.
I dette perspektivet er nasjonal sjølberging ikke uttrykk for nasjonalistisk nisseluementalitet, men ei forutsetning for global solidaritet. Vi må regne med ei drastisk omlegging av kosthold og levevaner.
8. Bryt med de patriarkalske, sjåvinistiske og rasistiske strukturene. Kvinnenes økokrise er blant annet et resultat av at kvinnenes kunnskaper tråkkes på og utdefineres i et system som er dominert av patriarkalsk ideologi og kapitalistisk profittmaksimering. Det er uten tvil det hvite, rike "nord" som har skapt den nåværende økokrisa, blant annet ved å sette til side kunnskapene, erfaringene og interessene til flertallet av menneskeheten. Skal kampen for ei bedre framtid lykkes, trenger vi kunnskapene og erfaringene til flertallet av folkene på jorda. Rasisme og kvinneundertrykking gjør dette umulig.
Kvinnene har ikke skapt de nåværende maktstrukturene og økonomiske mønstrene. De har vært holdt utenfor de rommene der avgjørelsene tas. Når de nå gjør krav på "halve himmelen", kommer de på en måte utenfra. De har andre verdier og prioriteringer, og kan føre inn noe nytt og friskt. Kvinnene har en annen kunnskap enn menn om folks behov, om nærmiljøet og konsekvensene av konkurransesamfunnet. Derfor er det om å gjøre at kvinnene ikke mister forutsetningene for nytenkning når de nå erobrer nye posisjoner. Kvinnene i Norge har f.eks. bedre forutsetninger enn menn for å se privatbilismens forbannelser. De har på kort sikt mer å tjene på kollektivtrafikk enn hva menn har. Det finnes også en form for kollektivisme blant kvinner, som kan utnyttes til å bygge et mer solidarisk samfunn.
Det fattige flertallet på jorda veit mye mer enn oss i det rike nord om skyggesidene ved dagens økonomiske verdenssystem. De har kunnskaper om naturen i sitt nærmiljø som ofte overgår det som finnes ved de beste universitetene i Vesten. De har ofte løsninger på samspill med naturen som er overlegne våre teknologiske snarveier. Det er svært viktig at denne ressursen kommer menneskeheten til gode. Det er tragisk når disse tradisjonelle kunnskapene bukker under og land i den tredje verden omdannes til rotløse parodier av de industrialiserte landa, slik vi har sett sterke tendenser til under reformperioden i Kina, og slik det har skjedd i byene i den tredje verden.
9. En ny energibasis. Oljas tidsalder nærmer seg slutten. De kjente reservene dekker forbruket i tretti år til. Legg til en margin for ukjente reserver og likevel vil oljeøkonomien i et historisk perspektiv befinne seg i skumringstimen.
I løpet av denne korte perioden må det skapes en ny energibasis for verdensøkonomien. Det har vært foreslått å satse på kull, der de kjente reservene kanskje kan dekke nåværende energibehov i noen hundre år. Men både i forbindelse med olje og kull kommer klimakatastrofene inn som den avgjørende hindringa. Samfunnet må så raskt som mulig komme vekk fra de fossile energikildene og over på langt reinere energi.
Finnes det alternativer? Foreløpig bare i liten målestokk. Vannkraft er bare et alternativ for en liten del av energiforbruket i verden. Atomkraft har foreløpig spilt fallitt. Ingen veit om det noen gang blir mulig å bruke fusjonskraft. Og forskninga på alternative energikilder har kommet kort.
Denne situasjonen maner i det minste til storstilt energisparing. Et bærekraftig framtidssamfunn må være et samfunn som får mest mulig velvære for samfunnsmedlemmene på lavest mulig energiforbruk. Med den eksisterende teknologien i dag kan de rikeste industrilanda raskt halvere sitt energiforbruk. Men fortsatt må det skapes alternativer til den dagen oljekildene er tørre. Kan det hende at vitenskapen har løsninger i ermet som bare ikke er kjent ennå? Det har vært så mye profitt og næringsinteresser knytta til oljeindustrien at en til og med kan forestille seg at monopolene kan ha lagt alternativer på is med vilje. Fra tid til annen dukker det opp artikler om en jugoslavisk-amerikansk fysiker og oppfinner ved navn Nikola Tesla. Han arbeidet en periode hos Edison og sto sjøl for over 700 patenter. Som fysiker gjorde han seg så bemerket innafor forskning på magnetisme at den internasjonale enheten for magnetisk flukstetthet bærer hans navn. Han skal visstnok ha funnet opp en elektromotor som var i stand til å hente strøm direkte fra jordmagnetismen. I så fall kunne en bil kjøre omkring med sitt eget kraftverk under panseret. Noen få forskere har prøvd å gjenoppta Teslas arbeid, men de har i stor grad blitt mobbet ut av det gode selskap. Kanskje er teslamotoren bare tankespinn. Det er sikkert også begrenset hvor mye en kan belaste jordas magnetiske felt i økologisk sammenheng. Men det er påfallende hvor lite som er gjort for å finne ut av dette. Kan det være at forskninga omkring dette er stoppet fordi den truer interessene til oljelobbyen, og kan det tenkes at andre løsninger også støver ned i arkivskuffer av samme grunn?
I Norge har ei gruppe på SINTEF gjort et interessant arbeid der de prøver å utnytte oljeressursene under havbunnen mer effektivt og prøver å gjøre noe konstruktivt for å løse CO2-problemet. Torstein Holt og Erik Lindeberg (note 150) har foreslått at det bygges gasskraftverk på skip over kontinentalsokkelen. I stedet for å slippe CO2 fra kraftverket ut i atmosfæren, skal gassen pumpes ned i oljebrønnene under sokkelen. Dette vil øke trykket nede i brønnen, slik at mer olje kan pumpes ut fra hver brønn. Metoden med å pumpe CO2 ned i oljelagene er velkjent. Den brukes i USA og andre steder. Men problemet i Nordsjøen har vært mangel på CO2. Hvis en har et kraftverk på stedet som produserer CO2 som et avfallsprodukt, kan en slå to fluer med en avis: gasskraft uten CO2-utslipp, og mer olje fra hvert hull. For Norge er dette uaktuelt. Vi burde trappe ned oljeproduksjonen og kutte ut alle planer om gasskraftverk. Men andre steder kunne det være aktuelt med en slik produksjonsform, forutsatt at den kom i stedet for og ikke i tillegg til annen forbrenning av fossile brennstoffer. Olje, kull og gass er lagra solenergi. Hva om vi klarte å utnytte den veldige solenergien mer direkte? Vann-, vind- og bølgekraft er egentlig bruk av solenergi. Så snart som mulig må det legges tunge restriksjoner på fossile brennstoffer slik at industrien tvinges til å bruke reinere energi.
Dette er bare antydninger. Poenget er at det må gjøres en stor og nyskapende forskningsinnsats, som det i dag ikke settes av penger til. Og samtidig må det gjøres mye for å senke energibehovet i de rikeste landa.
10. Total omlegging av samferdselspolitikken. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har sørget for at hovedstadsområdet skal drukne i trafikkproblemer framover. I stedet for å satse kollektivt, satses det på veiprosjekter til milliarder. Det skal bygges storflyplass som vil kreve enda flere veier osv. Resultatet vil bli mer biltrafikk, mer forurensning, mer støy og flere drepte og skadde i trafikken. Dette kombineres med nedlegging av kollektivtransport og elendig service. Hvor finnes det visjoner og strategisk tenkning?
Det er nå mer opplagt enn noen gang at det er på tide å ta et grunnleggende oppgjør med privatbilismen. Og da mener jeg privatbilen som viktigste transportmiddel for persontrafikk i byer og byliknende områder. Det er ikke biltrafikken i utkantene som er problemet.
Dette handler ikke om moralisme. (Jeg bruker sjøl privatbil i dag.) Nå må det tenkes prinsipielt.
I 1911 var gjennomsnittshastigheten til hestedrosjene i New York 11 kilometer i timen. En New York-drosje med 200 hestekrefter under panseret har i 1989 en gjennomsnittshastighet på hele 7 kilometer i timen. En gjennomsnittsamerikaner vil ha tilbrakt to arbeidsår i bilkø innen han når pensjonsalderen. I Los Angeles brukes to tredjedeler av arealet til veier og parkeringsplasser (note 151). Hvert år får vi tusenvis, titusenvis og hundretusenvis av trafikkskadde, tapte årsverk, store belastninger på helse- og sosialbudsjettene. Bare i Norge har vi 10-11.000 trafikkskadde i året. Forbruket av olje øker karbondioksidinnholdet i atmosfæren og dreper skogen. På diktatorisk vis har bilen grepet inn i byplanlegginga og formet den på sine premisser, og ikke på menneskenes.
I tillegg til dette kommer sjølsagt de direkte private og samfunnsmessige kostnadene til sjølve biltrafikken: veier, bensin, avgifter, vedlikehold, forsikringer osv. Hvor ellers tar vi 400 voldelig drepte som en dagligdags sak i Norge, utenom i trafikken? Til sammenlikning begås det femti-seksti vanlige drap i året. (Tallet på trafikkdrepte i verden totalt er anslått til ca. 250.000, eller noe sånt som tjue jumbojeter i uka! I USA blir det antatt at opp mot 30.000 mennesker dør hvert år på grunn av forurensning som skyldes bilen (note 152).
Hva er det bilen har å tilby folk? Først og fremst fleksibilitet. Du kan, stort sett, komme dit du vil, når du vil. Du kan kjøre til Middelhavet eller til Sognefjellshytta. Du kan kjøre unger til daghjem og kjøpe varer ei mil unna en gang i uka. Du kan laste opp ski eller byggematerialer eller komme deg til jobben fire mil unna. Du kan kjøre gamle og sjuke til døra. Du kan komme tørrskodd fram i regn og sludd. Dette oppleves som verdifullt. En kan godt si at noe av det er luksusbehov, men mye er helt nødvendig. Når det ikke bygges daghjem eller opprettes jobber der folk bor, og det ikke finnes kollektiv transport, så er den moralske pekefingeren verdiløs. Derfor opplever folk 10 kroner for halvtimes parkering eller veibommer - ikke som transportpolitiske eller miljøpolitiske tiltak, men som det det er, nemlig ekstraskatter på vanlige folk. Katalysatoren er - i beste fall - bare en liksomløsning. Fra industriens synspunkt er den ideell. Den skaper en ny industri. Den tvinger folk til å skifte ut bilparken raskere. Den sluker mer energi og den er glimrende nyheter for de få som eier platinagruver. I verste fall blir den ei ny forurensningskilde, fordi ingen veit hvilken virkning tungmetallet platina vil ha.
En alternativ transportløsning må svare til folks reelle behov. Og den må være dristig nok til å gå til roten av ondet. Litt mer kollektiv transport og litt utsettelse av takstøkning er bare liksomtiltak. Her må en gå radikalt til verks. Det må bygges et helt nytt kollektivtransportsystem. Det må ha et format som gjenoppbygginga etter krigen. Kanskje det vil koste 100 milliarder eller mer. Det bygges opp med nyeste nytt innen energibruk, kommunikasjonsteknologi, datastyring osv. Det gjøres så finmaska at det dekker kanskje 90 prosent av det behovet som privatbilismen søker å dekke i dag. Det bygges et omfattende sykkel- og gangveinett med en standard som gjør det trygt og fristende å bruke det - altså: lav- og høyteknologi hand i hand. Størsteparten av tungtransporten legges over fra vei til bane. Et nytt kollektivsystem bør for det meste betales over skatteseddelen, slik at de daglige arbeids- og skolereisene er "gratis". For fornøyelsesreising over større avstander må det betales etter bruk. En god del av investeringene i et slikt system er noe annet enn reint pengebruk. Det vil skape et meget stort antall jobber i industri, bygg- anlegg og service. Det vil erstatte en kostbar pengeflom til utlandet (Ford og Shell for å si det enkelt) med et innenlandsk marked. Etter hvert som dette systemet tar over gjeninnføres lisensordning for bil der søknader må behovsprøves.
Økonomien i dette er ypperlig, både fra forbrukernes og samfunnets side. En gjennomsnittsfamilie bruker 35 000 kr på bilhold i året. For å få råd til dette når skatten er betalt, må de tjene 60.000 kr, dvs. at tredjeparten av en industriarbeiderlønn går til bilen!
Det kan ikke gå T-bane til enhver sidestubb eller tog til enhver avkrok. Men lær av de tyske trikk- og T-baneløsningene i byene, lær av tyrkiske minibusser, lær av thailandske hurtigbusser, bruk stordrosjer som bestilles over et datanett. Så lenge vi fortsatt må bruke bilen, så premier kompiskjøring. Legg høye avgifter på varehus som forutsetter at folk bruker bil, gi skattelettelser til butikker som bringer varene på døra til folk. Lær av nederlendere og dansker i bygging av sykkelveier. Lær av byen Basel i å senke takstene på offentlig kommunikasjon umiddelbart. Kort sagt: bruk fantasien, mobiliser folk til å finne løsninger. Problemet er ikke uløselig. Det forutsetter bare evne til nytenkning, fantasi og evne til å lytte til folk.
Sykkelen er en mye mer effektiv energimaskin enn forbrenningsmotoren (beregninger viser at man kan sykle ca. 50 ganger så langt på en bestemt energimengde som det en kan kjøre med bil), men sykkelen kan forbedres ytterligere. Det amerikanske månedstidsskriftet Scientific American har vist fram sykkelmodeller med dobbelt eller tredobbelt så stor effektivitet som de som ruller på veiene i dag. Hva med en overbygd tandemsykkel med et lite bagasjerom med marsjfart på over 40 km i timen? Et ingeniørteam i Sveits har konstruert en slik doning som kommer opp i topphastigheter mellom 80 og 90 km/t (note 153).
Dette er et radikalt forslag. Men det er i og for seg ikke noe sosialistisk forslag. Det lar seg i prinsippet gjennomføre under en kapitalistisk blandingsøkonomi. Skal en komme videre må en sjølsagt gjøre noe grunnleggende med forholdet mellom arbeidsplass og bolig osv. Det fattige Norge som nettopp hadde løsrevet seg fra Sverige klarte å bygge Bergensbanen og i det hele et jernbanenett som vi drar nytte av den dag i dag. Det pinlige er at dette systemet ikke har fulgt med utviklinga, at det rike Norge har blitt for fattig til å tenke så strategisk som det fattige Norge hadde råd til å gjøre. Men sjøl om ei slik løsning av transportkrisa ikke forutsetter en revolusjon, så ser jeg små muligheter til at de politikerne og maktpersonene vi har i dag er i stand til å tenke eller gjennomføre noe så dristig. Men la oss i det minste møte deres tåpeligheter med noe mer enn et resignert nei.
11. Et grønt landbruk. Både kapitalismen og sosialismen har premiert monokulturer og et ensidig landbruk, med de resultatene vi kjenner. Skal jordas fruktbarhet bevares, kommer vi ikke utenom å satse på grønt landbruk. Det betyr allsidighet i produksjon av planter og dyr. Det betyr kompostering og resirkulering. Det betyr plukkhogst framfor flatehogst. Det betyr mye mer bruk av naturgjødsel.
Denne typen landbruk er mer arbeidskrevende. Plantegifter har erstatta luking og tunge maskiner har erstatta folk. Romaklubben hadde rett da den foreslo overgang til grønt landbruk framfor industrilandbruk. Men det betyr at en ikke samtidig kan drive klappjakt på små og mellomstore bønder, og en kan ikke skjerpe lønnsomhetskrava til landbruket stadig vekk. Et mer miljøvennlig landbruk vil kreve mer arbeid.
Vi har strengt tatt ikke noe valg. Insektene blir mer og mer motstandsdyktige mot insektgiftene. Ei utpint jord krever stigende mengder kunstgjødsel, som havner i vassdragene og overgjødsler dem. Vi får algekatastrofer osv. I stedet for et landbruk som fremmedgjør seg fra naturen, må vi få et landbruk som er i pakt med naturen. Det kan godt hende at bioteknologien vil gi oss nyttige redskaper her, men i så fall er det fordi vi får styringa over bioteknologien og ikke lar den løpe løpsk. For i så fall kan vi få overraskelser vi neppe kommer til å like.
Dette betyr nei til EF-tilpasning. Det betyr ja til spredt bosetning og allsidig utnytting av naturgrunnlaget i et land som Norge. Våre skog- og fjellstrekninger er dårlig egna til jordbruk. Men de produserer store mengder biomasse som kan omdannes til mat av beitende husdyr. Kort sagt, sauer er fortsatt ålreite dyr!
---
Tilbake til naturen? I miljøbevegelsen er det folk som ser med lengsel på fortida, tida før fabrikkene og skogdøden. Dette er et blindspor. Det går ingen vei tilbake. Det lever over 5 milliarder mennesker på jorda og snart er vi seks milliarder. De kan ikke få sine behov dekka ved å gå tilbake til fortidas teknologi. Hvis 5-6 milliarder skal dekke sitt energibehov ved å brenne ved eller torv, vil sjøl en romtemperatur som i middelalderen ikke kunne redde klimaet på kloden.
Et bærekraftig samfunn trenger industrien og teknologien. Men det vil gjøre andre prioriteringer og andre strategivalg. Å fornekte dette, ville i praksis bety å dømme flertallet av menneskeheten til fortapelse.
Hva er behov? Marx drømte om å skape et samfunn der enhver ytte etter evne og fikk etter behov. Han sa at dette forutsetter et overflodssamfunn. Mot dette vil en økolog innvende at ressursene er begrensa. Overflodssamfunnet vil bety sløsing med knappe ressurser. Derfor er Marx' drøm umulig å gjennomføre. Dessuten: hvem avgjør hvilke behov som kan dekkes fullt ut? Hvis alle i Norge mente at de hadde behov for å bo i Holmenkollåsen med 12 rom og svømmebasseng, så ville det ikke kunne innfris.
Siden det er begrensa hvor mye energi som kan brukes på jorda hvis en skal unngå klimakatastrofe, så vil dette også begrense hvilke behov som kan dekkes.
Dette er gode innvendinger, om ikke nødvendigvis mot Marx, så i hvert fall mot mange av oss marxister. Forestillinga om det paradisiske framtidssamfunnet er sjølsagt en illusjon. Det beste vi kan håpe på er å lage et rimelig bra samfunn, der alle mennesker får de viktigste behov dekket. Hvis en skal gjøre seg noe håp om å få det til, kommer en sjølsagt ikke utenom å skape et nytt moralsk og filosofisk grunnlag for samfunnet. Behov og dekking av behov har sjølsagt også en moralsk dimensjon. Er det moralsk å benytte f.eks. hundre ganger så mye ressurser som sine medmennesker? Er det moralsk å dekke sine egne behov på bekostninga av andre?
Forestillinga om ei samfunnskake som vi alle må dele er ikke helt reell, så lenge det finnes en snyltende overklasse som raner til seg brorparten før resten av selskapet får satt seg til bords. Men i det øyeblikket det ikke lenger finnes noen slike utbyttere, vil kaka i seg sjøl være endelig. Hva da?
Noen mener at mennesket er så grunnleggende egoistisk at det ikke vil kunne gå inn i en samfunnsmessig kontrakt av denne typen. Kanskje er disse innvendingene riktige. Det finnes dessverre nok av elendighet. Men i så fall er mennesket som art på vei ut av historia. Hvis homo sapiens ikke kan ta den fulle konsekvens av at vi lever i ei ytterst sårbar økologisk nisje, så vil arten utslette seg sjøl relativt raskt.
Noen biologer mener at omsorgsinstinktet er like fundamentalt hos mennesket som overlevelsesinstinktet. Sagt litt skjematisk: det er god egoisme for mennesket å ta hensyn til andre. Stilt overfor et økologisk katastrofeperspektiv blir dette en innlysende erkjennelse. Men spørsmålet er: lar den seg overføre til en samfunnsøkonomi? Lar det seg gjøre å skape en økonomi der mennesker premieres på en eller annen måte når de handler i samsvar med fellesinteressene. Jeg trur nemlig ikke det går an å se bort fra at folk ønsker å tilfredsstille sine egne behov. Politisk og moralsk mobilisering kan være gode virkemidler, men de er ikke tilstrekkelige til å få et samfunn til å fungere. På en eller annen måte må økonomien som sådan forsterke solidariteten og fellesnytten.
Platon skapte sin visjon om et klasseløst idealsamfunn for 2.400 år siden. Thomas More skrev om sitt kommunistiske Utopia i 1516. I sin ungdomsskrifter skrev Marx om et samfunn der han kunne være gjeter om morgenen og kritiker etter middag, uten noen sinne å bli verken gjeter eller kritiker. I Kvinne ved tidens rand skaper Marge Piercy et økokommunistisk framtidssamfunn bygd på en kombinasjon av moderne teknologi og naturkunnskapen til indianerne i New Mexico. I The Voyage from Yesteryear lar James P Hogan sine framtidsmennesker skape et samfunn uten lønnsarbeid, uten stat, uten kjernefamilie og uten overklasse, på grunnlag av avansert innsikt i økologi og teknologi. Ursula K. LeGuin viser oss en visjon av et klasseløst knapphetssamfunn i økologisk balanse i boka The Dispossessed. Utopiene har vært mange, men løsningene har vært få. I dagens verden er det en avgrunn mellom utopiene og virkeligheten for det store flertallet av jordas innbyggere. Hvordan slå bru over denne avgrunnen? Hvis det ikke skapes ei slik bru, blir resultatet lett håpløshet og avmakt. Derfor må vi innse at framtida begynner nå.
På grasrota i hele verden har folk begynt å søke nye veier. Uavhengig av regjeringer og myndigheter har de begynt å ta framtida på forskudd. Kvinnenes nettverk og deres aksjoner for å verne trær eller skaffe reint vann er en del av dette. Blitzungdommen i Oslo og boligokkupanter i Hamburg, København og Amsterdam prøver å lage sine egne kollektive løsninger. Arbeidsløse folk i England har oppretta arbeidsbyttesentraler der de bytter tjenester med hverandre uten å gå veien om noe marked. På denne måten har de i arbeidsløshetens og markedsøkonomiens midt-England skapt et sosialt nettverk som vender ryggen til staten og kapitalen. Et slikt fellesskap vil sjølsagt innafor kapitalismen sprenges av markedslovene. Dette påviste Marx allerede i forrige århundre. Utopistenes kommunistiske verksteder måtte gå dukken når de ble stilt overfor markedet. Men dette reduserer ikke det verdifulle i folks kommunistiske handlinger.
Det var det samme arbeiderne i Paris gjorde da Napoleon 3. hadde kjørt Frankrike i grøfta. For å unngå sult og nød, tok de makta i sjølve byen i 1871 og organiserte den etter sine egne hoder og sine egne idealer. Det de skapte var en hverdagskommunisme, et likeverdig samfunn som tok utgangspunkt i folks behov. Dette var en revolusjon, og derfor kom Thiers' bødler og massakrerte kommunen. Det finnes hundrevis av eksempler på at folk tar framtida i sine egne hender. Det blir bare ofte undervurdert. I det tyske området Schwartzenberg på grensa til Tsjekkoslovakia tok arbeidsfolk makta i noen uker i 1945. De ville skape et samfunn som ikke var kapitalistisk, men som heller ikke var byråkratsosialistisk. På grunn av en misforståelse mellom de allierte fikk området styre seg sjøl noen uker etter Det tredje rikes sammenbrudd (note 154). Hva hadde skjedd dersom dette eksperimentet hadde fått leve?
1989 har vært et av de største revolusjonsårene i Europas historie. Millionmassene i Øst-Europa har styrta de korrupte regimene i land etter land gjennom massemobilisering på gata. Disse revolusjonene har mye til felles med revolusjonene i 1848. Også i Øst-Europa spilte nasjonalismen inn som en viktig drivkraft, slik den gjorde i 1848. Og i likhet med i 1848 var det sosiale revolusjoner, revolusjoner mot undertrykking og utbytting, mot korrupsjon og maktmisbruk. Det som kanskje ikke er så kjent, og som er nytt siden 1848, er at massemobiliseringa i flere land startet som et opprør mot miljørasering. Dette skjedde i Estland, Latvia og Litauen. Også i Tsjekkoslovakia, DDR og til og med Bulgaria fantes det en aktiv og kritisk miljøopposisjon som gikk forut for kjempedemonstrasjonene. Miljøkampen har ført til at folk begynner å stille spørsmålet om makta i hele samfunnet på dagsordenen. Dette er å ta slagordet "Framtida er nå" på alvor. Vestens politikere tar festen for "sosialismens sammenbrudd" på forskudd. De demokratiske, anti-byråkratiske og antikorrupte ideene som bar fram revolusjonene i øst lar seg ikke stanse av en berlinmur som ikke lenger finnes.
Da folket i Bugøynes averterte i avisene etter noen som ville ta i mot hele lokalsamfunnet, var det så sensasjonelt at Le Monde sendte sin medarbeider til Finnmark for å rapportere om dette enestående fenomenet. Det finnes mange lokalsamfunn i Nord-Norge som er i ferd med å bli like ille ute som Bugøynes. Hva om de gikk enda et skritt lenger? Hva om de erklærte overfor staten: Dere har forlatt oss, vi forlater dere. Vi går i kompaniskap med andre i vår situasjon, vi beslaglegger om nødvendig statens og den sørnorske kapitalens gjeld og skatter. Vi begynner pomorhandel langs kysten, og bytter varer slik forfedrene våre gjorde. Kommer det en utenlandsk eller sørnorsk tråler for å støvsuge havbunnen for fiskeyngel, senker vi den. Kommer det til utpanting stiller vi folk som kaster pantefuten på sjøen. For et ramaskrik det ville bli. For en uparlamentarisk handlemåte! For en frekkhet! Men en slik sjøltekt ville være rettferdig. Den ville bety å ta ansvaret for framtida her og nå. Den ville være solidarisk mot kommende generasjoner og mot livet på jorda. Og folk ville bryte ut av passiviteten og handlingslammelsen. De ville lære hva slags krefter de har, og de ville skape nye og spennende ideer om hva slags samfunn de vil ha.
---
De endringene som må til for å redde jorda krever intet mindre enn den største politiske og økonomiske revolusjonen i menneskehetens historie, så det er på tide vi begynner. Nytter det? Er ikke de endringene som må til på kort tid så store at det er urealistisk? Costeau mente også det, men han innrømte oss en mulighet, nemlig det irrasjonelle ved mennesket. Kanskje er nettopp trua på at det skal være mulig å gjøre det umulige akkurat det irrasjonelle elementet som skal til for å lykkes.
1. Motsetninga mellom mennesket og naturen omkring det nådde et kvalitativt nytt nivå med jordbruksrevolusjonen for 10.000 år sia. Vi kjenner menneskeskapte økokatastrofer fra denne perioden. Sannsynligvis har overbeiting og utpining av jorda vært med på å gjøre tidligere fruktbart land i Sahara til ørken. De greske åsene var utsatt for nedbeiting av sauer og geiter, og har siden aldri fått igjen den samme skogen som de hadde før.
2. Med jordbruket trådte mennesket fram som en mulig hersker over naturen, og omskapte den for å tjene sine egne formål. Mennesket skapte kulturlandskapet, skapte nye dyre- og plantearter osv.
3. Synet på mennesket som noe annet og løsrevet fra, hevet over naturen er grunnfesta i vestlig tenkning gjennom mange århundrer.
4. Med kapitalismens erobring av verden fungerte denne tenkninga både som ei rasjonalisering av kolonimaktenes herjing og som seierherrenes ideologi for å omdanne verden i sitt bilde. (Også den 2. internasjonale mente at det var kolonimaktens oppgave å "bringe sivilisasjonen" til de "tilbakeliggende folkene". I dag er oppfatninga at "utviklingsland" skal "utvikles" til å bli mest mulig lik oss, dvs. det nordvestlige forbrukersamfunnet.)
5. Økokrisa gikk over i en kvalitativt ny fase med kapitalismens verdensomspennende seier. Den moderne økokrisa er kapitalismens/imperialismens egentlige avkom. Krisa gikk fra et lokalt nivå (som den danske kolonimaktas rasering av Rørosvidda eller den engelske frikonkurransekapitalens ødelegging av nærmiljøet rundt industriene i Manchester og Liverpool) til et globalt nivå (ødelegginga av regnskogene, prærien osv.).
6. Marx har grunnleggende rett når han (i polemikk med Lasalle og andre) sier at kapitalismen må utbytte begge de to kildene til verdi, naturen og den menneskelige arbeidskrafta (som i seg sjøl er en naturkraft).
7. Marx har rett når han hevder at den konsekvente utviklinga av kapitalismen i landbruket må føre til utpining av jorda til det ytterste. Den stadige tilføring av kunstgjødsel til jorda i det moderne landbruket viser at jorda sjøl er utpint og ikke greier å gjenreise næringsgrunnlaget.
8. Marx har en teori om naturens rolle i produksjon av bruksverdi som bekreftes av moderne økologisk tenkning. I denne sammenhengen ser Marx mennesket som en del av naturen og underlagt dens lover og ikke omvendt.
9. Marx la på denne måten grunnlaget for en avansert, dialektisk forståelse av forholdet mellom økonomi og økologi, men deretter konsentrerte han seg om den direkte samfunnsmessige sida, nemlig produksjon av bytteverdi. Og bytteverdi handler om forholdet mellom mennesker i et samfunn.
10. Denne historisk nødvendige spesialiseringa til Marx har skapt forenkla og skjematiske oppfatninger hos marxistene som til forveksling likner Bacons oppfatning av forholdet mellom menneske og naturen (herskerrollen). Som Marx viser i kritikken av Gotha-programmet (tese 7) var det tyske sosialdemokratiske partiet sterkt influert av ideen om at naturen ikke danner grunnlaget for all verdi. Og det tyske partiet var "fyrtårnet" i datidas arbeiderbevegelse, og har påvirka alt fra det norske sosialdemokratiet til russiske bolsjeviker.
11. De sosialistiske samfunna til nå har, på tross av en del ønsker om det motsatte, stort sett praktisert erobrerrollen overfor naturen. Etter alt å dømme har de ikke bare importert den kapitalistiske produksjonsteknologien og dens arbeidsorganisasjon (den hierarkiske modellen), men også dens produksjonsideologi (vekstfilosofien).
12. Den stalinske planmodellen basert på det Stalin kaller "sosialismens økonomiske grunnlov" (stadig større tilfredsstillelse av samfunnets stadig større materielle og kulturelle behov) er i sitt vesen anti-økologisk. Det å gjøre tungindustrien til økonomiens "gud" og det viktigste "lokomotiv" ruinerte arbeider-bonde-alliansen og alliansen mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, samtidig som den ruinerte miljøet. Uttørkinga av Aralsjøen og omdanninga av det indre av sovjetisk Sentral-Asia til saltørken er bare ett av mange eksempler på denne økonomiens miljømessige fallitt.
13. Sosialismen har, i økologisk forstand, gjort det samme med miljøet som kapitalismen har gjort, ikke ut fra profittmotivet til enkeltkapitaler, men ut fra planbyråkratiets antiøkologiske modeller og mål.
14. Innafor marxismen representerer Mao et uforløst skritt i riktig retning. Han var ikke utdanna i den tysk-russiske skolen, men i det konfusianske. Det er sterke drag av østlig filosofi i Maos marxisme, motsetninger utelukker ikke hverandre, de utfyller hverandre, harmoni, balanse med naturen. Mao la stor vekt på treplanting med en gang etter revolusjonen for å bedre miljøet, han ønsket å skape byer som ikke utpinte landsbygda og landsbygd som nærmet seg byen uten å bli byer. I den opprinnelige folkekommune-tanken lå det slike økologiske perspektiver. Han la vekt på gjenbruk, på utnytting av kinesiske bønders tusenårige kunnskaper om naturen omkring seg, naturmedisin, fiskeoppdrett m.m. Han tok avstand fra Stalins utbytting av bøndene og sa noe så kjettersk i tysk-russiske ører som at dersom du vil ha tungindustri skal du satse på jordbruk og lettindustri.
15. Men Mao forfalt til stalinisme i den praktiske gjennomføringa av den sosialistiske oppbygginga: Det store spranget var en økonomisk og økologisk katastrofe og mer stalinsk enn Stalin. Ståldirektivet (stål som ledende faktor) førte til ensidighet, underutvikling av andre sektorer, rovdrift på energiressursene osv. Energipolitikken som fulgte av dette har gitt verdensrekord i uøkonomisk bruk av energi (vilkårlig lave priser stimulerte til sløsing). Korndirektivet førte til jorderosjon, utpining av jorda og overgrep mot ikke-han-folkegrupper (som mongolene) som ikke var korndyrkere.
16. Imperialismen har en rikelig del av ansvaret for at de sosialistiske landa har prioritert stål og våpen. USA var på randen av å atombombe Kina og true Øst-Europa med krig. Dette påførte fattige land militærutgifter og -prioriteringer som gjorde vondt verre. (Eks. Tsjekkoslovakias hensynsløse fyring med brunkull for å produsere våpen og maskiner i stedet for en produksjon som landets ressurser lå mer til rette for.)
17. Den moderne kapitalismen ønsker å løse økokrisa, fordi den truer profitten. I noen områder har ødeleggelsen kommet så langt at arbeiderne ikke kan utbyttes effektivt pga. miljøbestemte helseskader. Men akkurat som kapitalismen ikke kan styrke etterspørselen og øke utbyttinga samtidig, kan den ikke intensivere utplyndringa av naturen og redde naturen samtidig. Den er derfor dømt til å mislykkes.
18. Den moderne økokrisa kan kaste menneskeheten ut i sin verste ødeleggelse noen sinne. Vi står overfor de verste miljøkatastrofene på millioner av år, sannsynligvis uopprettelig. (Er regnskogen tapt, så er den og dens millioner av dyre- og plantearter tapt for alltid.)
19. Kapitalen må ekspandere eller dø. Det har ingen hensikt å investere en million for å få igjen en million. Hele målet med den kapitalistiske investeringa er å øke kapitalen. Dette kan bare oppnås ved å omdanne stadig mer jomfruelig område til bytteverdi. Kapitalismen omdanner alt til varer, og det i en målestokk Marx og Engels ikke kunne ha forestilt seg. De siste tjue åra har jordkloden blitt trukket inn i varekverna mer enn noen gang, Antarktis, havbunnen, den geostasjonære banen i verdensrommet og nå sist arvestoffene, sjølve byggesteinen for alt liv. Dette forsterker, som Samir Amin sier, tendensen til at rikdommen akkumuleres i nord og fattigdommen akkumuleres i sør. Rosa Luxembourg hadde rett da hun sa at imperialismen forutsetter et område som ligger utafor systemet som den hele tida kan trekke veksler på. Miljøkrisa er tegn på at disse vekslene er overtrukket.
20. Skal krisa kunne løses, må energibruken reduseres drastisk. Det kan ikke skapes en bærekraftig verden der alle mennesker i gjennomsnitt forbruker like mye energi som vi gjør. Brundtland-kommisjonens mål om at industrilanda skal halvere energibruken innen år 2020 er forsiktig, men det finnes intet industriland som tar det alvorlig, aller minst Norge. Stoffsirkulasjonen i systemet må minimaliseres og baseres på at stoff som tas ut for det meste også føres tilbake. Rensefilosofien har utspilt sin rolle. Dette kan ikke skje uten en global økonomisk og maktmessig omfordeling. Worldwatch som sponses av Industrifondet sier at 200 millioner jordløse bondefamilier må få jord om ikke regnskogen skal forsvinne og ørkenene vokse. Det er det største bonderevolusjonære kravet som er stilt i menneskehetens historie.
21. En slik omlegging av verdensøkonomien betyr produksjon av varige produkter, gjenbruk og bruksverdiorientert produksjon. Jfr. Romaklubben som i 1972 kom til at dette var blant de ufravikelige krava til ei bærekraftig utvikling. Dette betyr ikke nødvendigvis stagnasjon og barkebrødtider. Jobber der folk bor er økologisk bedre enn pendling, og billigere. Kollektive transportløsninger og redusert transportbehov i hverdagen er billigere og mer økologisk enn motorveiutbygging.
22. En slik type økonomi er uforenlig med et økonomisk system basert på bytteverdi, og det kolliderer fundamentalt med forsøk på å motvirke profittratens fallende tendens.
23. Tesen om miljøprodukter og miljøteknologi som satsingsområde for å vitalisere kapitalismen og løse økokrisa er bunnfalske. De forutsetter som alltid kjøpekraft for å kjøpe seg ut av krisa. De som trenger det mest har minst av denne kjøpekrafta allerede nå. De kan ikke låne penger for å kjøpe denne teknologien, fordi de allerede er knust av gjeld. De kan ikke håpe på en rettferdigere fordeling av verdiene på verdensmarkedet så lenge det imperialistiske systemet og de multinasjonale selskapene rår grunnen.
24. Kapitalismen kan løse deler av den forrige generasjonens økokriser. (Det går visstnok laks i Themsen, sjøl om Maggie Thatcher neppe spiser den.) Men den produserer stadig raskere nye økokriser. Gjeldskrisa er allerede en kraftig økokrisemaskin. Når bioteknologien for alvor blir område for maksimal kapitalinnsats, vil det bli produsert økokriser som verden til nå ikke har turt å drømme om. (Virus uten noen form for motstandere på kloden, mikrober som spiser armeringsjern, superveps med mordinstinkt osv.)
25. Hva slags forandringer må til? (Ei ufullstendig liste av minimumskrav.)
26. Dette summerer seg opp til den største økonomiske og politiske omveltninga i menneskehetens historie. En kan kalle dette samfunnet hva man måtte ønske. Det er opplagt ikke kapitalistisk, men det er heller ikke sosialistisk, slik sosialismen til nå har vært praktisert og definert. Det har en del klare likhetstrekk med det Marx kalte kommunisme, men det inneholder også noe nytt; et økokommunistisk framtidssamfunn.
27. Dette målet er både utopisk og realistisk. Det er utopisk fordi framtida aldri vil se akkurat slik ut og fordi målet vil forandre seg på grunnlag av erfaringer. Det er realistisk fordi det samsvarer med de objektive interessene til flertallet av menneskeheten og det samsvarer med de store bevegelsene på grunnplanet over hele verden.
28. Et slikt samfunn er ikke noe som noe parti eller noen genial samfunnsreformator skaper om femti eller hundre eller tusen år. Kampen for det starter her og nå. Den må springe ut av folkenes egen kamp for å gjenvinne framtida. Modellene utprøves også nå. Det finnes kimer av økokommunisme i grasrotbevegelsene. De må utvikles gjennom kampen, bli kjent og danne forbilder for andre. Dersom disse eksperimentene er noe tess, i den betydning at de åpner for en grunnleggende mye bedre måte å forholde seg til naturen på, må de regne med å bli møtt med makt fra de som tjener så grovt på den nåværende ordninga.
Resten av boka ||| Andre bøker og hefter ||| Heimesida til AKP