Hovedsida til sirkelen | AKP si hjemmeside | Andre AKP-hefter
I Freds- og antikrigsprogrammet til AKP hevdes det:
"Folkekrigsstrategien vil fortsatt være hovedformen for å oppnå nasjonal frigjøring i de fleste tredjeverden-landa. Det vil også fortsatt være slik at forsvar av nasjonal sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil være en høyst aktuell politikk for mindre, imperialistiske land som Norge."
I punkt 4 i paroleplattformen i programmet står det også:
"I vår epoke er den nasjonal-demokratiske frigjøringskampen en integrert del av den anti-imperialistiske kampen og den sosialistiske revolusjonen."
1) Standpunkta som ovenfor er sitert fra Freds- og antikrigsprogrammet blir kritisert av flere med ulike begrunnelser. Eksempler:
Drøft dette med bakgrunn i erfaringene fra for eksempel palestinernes, kurdernes og øst-timoresernes kamp - vår egen EU-kamp eller kamper for nasjonal sjølråderett som folk og nasjoner i andre imperialistiske land har ført/fører.
2) Imperialismen prøver å utnytte kampen for nasjonal frigjøring og forsvar av menneskerettighetene til sine formål - såkalte "humanitære intervensjoner" er en av metodene.
Kan vi likevel i noen tilfeller støtte at stormaktene blander seg inn i væpna konflikter, sjøl om de meler sin egen kake? AKP støtta intervensjonen på Øst-Timor. Hva er forskjellen fra Kosova? Gir formuleringene i Freds- og antikrigsprogrammet, punkt 2, 4. ledd, en grei rettesnor)?
av Terje Valen
I denne tida med krigen på Balkan [artikkelen blei skriven i april 1999] er det rimeleg å sjå på omgrepet sosialisme i høve til kampen for nasjonal sjølvråderett. Under den sosialismen som det jugoslaviske kommunistpartiet gjekk i spissen for å bygge, fann dei ymse etniske og religiøse gruppene sine plassar i den felles staten Jugoslavia. Grunnlaget for det var at alle folkegruppene i det store og heile fekk fordelar av fellesskapen. Det samme skjedde etter den russiske revolusjonen av 1917 i det som då blei Unionen av sosialistiske sovjetrepublikkar.
Etter som sosialismen i desse statane blei meir og meir utvatna og korrumpert, blei denne einskapen svekt. Då dei siste restane av den sosialismen som blei bygd etter revolusjonen i 1917 og sigeren i den antifascistiske krigen i 1945, forsvann på 1990-talet, og den frie kapitalistiske marknaden fekk rå, gjekk både den sovjetiske og den jugoslaviske statlege einskapen i oppløysing. Det var eit indre grunnlag for sammenbrudda av desse sosialistiske pionerprosjekta og den nasjonale einskapspolitikken. Dette gjorde det vanskeleg å hindra oppløysinga med det sterke økonomisk-politiske presset som dei tyske, hemmelege tenestene og dei amerikanskleidde Bretton Woods-institusjonane (Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet) sto for. Rikdommane i Jugoslavia blei røva, og landet blei gjennom krava frå finansinstituasjonane kasta ut i ei djup økonioisk krise. Arbeidsløysa eksploderte, og statsmakta og nasjonalbanken kunne ikkje lenger klare å følge opp med hjelp til dei ulike delane av landet. Alle folkeslaga fekk det verre, og det materielle grunnlaget for å piske opp borgarleg-nasjonale rørsler blei lagt. Ut frå dette blei det så også danna ei rekke borgarleg-nasjonale rørsler og statar. Den storserbiske nasjonalismen, som Milosevic har stått for, har spilt ein spesiell rolle i kraft av at den hadde kontrollen over den sentrale statsmakta i den gamle Jugoslavia.
Mange av desse rørslene og statane hadde det kjenneteiknet på borgarleg nasjonalisme at dei kjempa for at visse etniske og religiøse grupper skulle få fordelar og dei andre ulemper. Mange stader er det blitt sett i gang det som er blitt kalla etnisk reinsing. Det tyder at visse grupper med folk som har eller blir tillagt annan religion eller anna etnisk opphav, blir fordrivne av dei som leier den herskande folkegruppa.
Dette har skapt ekstremt mykje strid og oppsplitting i mindre og mindre statsdanningar som slåss mot kvarandre, og det svekkar all motstand mot dei store imperialiststatane. I dag er det tidlegare Jugoslavia delt opp i interessesfæren til Tyskland (Kroatia) og til USA (Bosnia). Albania er også innlemma i interessesfæren til USA. Den føderale jugoslaviske republikken (Serbia, med Vojvodina og Kosova, samt Montenegro) er den einaste staten i området som ikkje er innanfor interessesfæren til dei vestlege stormaktene.
Den siste etniske reinsinga i området er fordrivinga av kosova-albanarar som altså bur/har budd innanfor den serbiske staten. Staten som Milosevic leier, har tatt frå dei nasjonale og demokratiske rettar som dei hadde fått i den gamle jugoslaviske staten. Dei har kravd meir sjølvstyre og demokrati att, er blitt undertrykte og har blitt meir militante og valdelige i kampen sin. Ei politisk retning har kravd lausriving frå Serbia og starta geriljakrig for å få det til. Dette er ein rettvis krig mot undertrykking av folkestyre og nasjonale rettar.
Nokre av dei har også gått inn for å jage dei serbarane som bur der (om lag 10% av folkesetnaden) ut frå Kosova. Dette er borgarleg nasjonalisme og ein urettvis politikk. Det har gitt Milosevic påskott til å gå til motangrep og drive vekk albanarane. Det har altså vorte borgarkrig i Den føderale jugoslaviske republikken. Kosova-albanarane kjempar ein rettvis kamp for sine demokratiske og nasjonale rettar. Staten som Milosevic leier, kjempar ein urettvis krig.
USA har nytta dette høvet til å prøve å utvide interessesfæren sin i området endå meir. Dei har tilsynelatande tatt parti for ein av partane i borgarkrigen, kosova-albanarane. Dei har fått dei andre NATO-landa til å gå inn for eit utkast til avtale mellom NATO og Serbia som inneber at ikkje berre Kosova, men heile Serbia reelt sett vil bli okkupert av NATO-troppar dersom avtalen blir sett ut i livet (Rambouillet-avtalen, anneks II, punkt 8). Dette var eit krav som Serbia sjølvsagt ikkje kunne gå med på utan å gi opp det nasjonale sjølstendet til staten. Det var altså ein provokasjon som ikkje kunne gi noka politisk løysing, men som tvert imot skulle gi eit påskott til å angripe Serbia. Og med dette som utgangspunkt har USA fått dei andre NATO-landa med på å gå til krig mot Serbia og å bombe i sund heile den serbiske infrastrukturen. Dette er ein urettferdig krig. Serberane sin kamp mot angrepet er rettferdig.
Alt dette er gjort utan vedtak i FN og altså utan noko folkerettsleg grunnlag. Einaste grunnlaget er den naturlige harmen blant folk mot den brutale etniske reinsinga som går føre seg mot kosova-albanarane. I året før krigen begynte reknar dei med at om lag 2.000 kosova-albanarar blei drepne, og mange måtte flykte, mellom anna til Noreg, der regjeringa ikkje meinte at det var så farleg for dei heime at dei kunne få asyl her.
Ifølgje ein marxistisk analyse vil den borgarlege nasjonalismen i imperialismen sin epoke alltid føre til slike resultat. Dette er fordi den borgarlege nasjonalismen i denne epoken har ein grunnleggande tendens til å herske gjennom å splitte og derfor sette den folkegruppa som den herskande klassen tilhøyrer, over alle andre.
Den herskande klassen har i dag eit hovedmål med all politikken sin, det er den såkalla globaliseringa. Dette er eit anna og meir vagt ord for det som marxistar kallar imperialisme og som ligg innebygd i kapitalen sjølv når han har nådd det monopolistiske stadiet sitt. Dette kan du lese om i Lenin: Om imperialismen, som no kjem i ny utgåve i Dei norske bokklubbane sin serie «Århundrets Bibliotek».
Det viktigaste momentet i globaliseringa, eller altså imperialismen, er monopolkapitalen sine investeringar utanfor sitt eige land for å skaffe seg størst mulig avkastning eller profitt. Det andre er røving av andre statar sine råmaterialar eller råstoff. Og det tredje er tileigninga av billeg arbeidskraft både i form av flyktningar og i form av låge løner i interessesfærane. Dette har skjedd og skjer både i det gamle Jugoslavia og i Slovenia, Kroatia og Bosnia.
Under den borgarlege nasjonalismen har det vore marxistane si linje at alle nasjonar har rett til eigen statleg eksistens, dvs. til å bli nasjonalstatar. Dette tyder at andre statar ikkje har rett til å blande seg inn utanfrå og bestemme denne saka. Men det har også vore marxistane si linje å kjempe mot den imperialistiske og sjåvinistiske hovudkarakteren som den eigne staten sitt borgarskap driv i retning av. Difor kjempar marxistane mot den eigne staten sin imperialisme utanfor eigne grenser og mot at staten «deira» undertrykkjer etniske grupper og minoritetar innanfor eigne grenser.) Ifølgje den marxistiske analysen er ikkje den moderne staten ein etnisk eller religiøs fellesskap. Han er ein fellesskap av medborgarar der alle skal vere like for den borgarlege loven. Å ta utgangspunkt i rase, etnisitet eller religion tener berre til å splitte nasjonalstaten.
I høve til ein marxistisk analyse er ikkje nasjonen og det nasjonale spørsmålet noko stilleståande som ikkje endrar seg med tida og i høve til ulike samfunnssystem. Difor snakkar marxistar om fire etappar i framveksten av nasjonen.
Den første etappen er den lange historia då det blei lagt visse grunnlag for at nasjonar kunne vekse fram. Dette er heile tida før kapitalismen si tid. I denne lange historiske perioden voks det fram visse grunnlag for dei varige menneskelige fellesskapa som seinare blei til nasjonar. Vi kan nemne elementa felles språk, territorium og kulturelt fellesskap, som alle voks ut av ein tendens til felles økonomi.
Men først med kapitalismen kunne desse områda smelta saman i ein nasjonal einskap gjennom opprettinga av ein nasjonal marknad med dei økonomiske og kulturelle sentra som følgjer av dette. Dette er den andre etappen i framveksten av nasjonane. Borgarskapet var den samfunnsklassen som var hovuddrivkrafta i denne utviklinga. Så lenge desse nasjonane først og fremst sto i motsetnad til den gamle føydale ordninga, så spelte borgarskapet ei progressiv historisk rolle. Frå denne tida har vi også dei delane av den borgarlege samfunnsteorien som er demokratisk og framtidsretta. Til dømes var ikkje desse nasjonane noko fellesskap grunna på etniske eller religiøse forskjellar. Dei var grunna på teorien om medborgaren med medborgarlege rettar. Alle som blei definerte som medborgarar og som budde innanfor nasjonalstaten sine grenser, var likestilte innafor retten (den borgarlige retten som var bygd opp rundt den private eigedomsretten) og derfor ikkje diskriminerte som medborgarar, men ut frå om dei hadde privateigedom eller ikkje. Dei var altså i prinsippet ikkje diskriminerte som medborgarar i nasjonalstaten, men som ikkje-eigarar i det sivile liv.
Men med tida blei den borgarlege nasjonen utgangspunkt for borgarskapet sin trong til å erobra investeringsområde, marknader, råvarer og billeg arbeidskraft utanfor grensene av den eigne nasjonen. Dei borgarlege statane endra karakter og blei imperialistiske. I dag er dette tilfelle med mange statar, men vi treng ei grundigare undersøkelse for å seie om det finnes noko unntak frå denne regelen.
For at arbeidarklassen skal kunne oppheve kapitalismen, må arbeidarklassen, ifølgje Marx, oppheve seg til nasjonal klasse. Han må ta statsmakta frå borgarskapet og opprette sitt eige demokrati, som kviler på eit klassediktatur over borgarskapet. Dette plar vi kalle ein sosialistisk revolusjon. Den nye herskarklassen opprettar ei proletarisk-politisk statsmakt. Dette er denne tredje fasen i utviklinga av nasjonane.
I høve til nasjonane seier den marxistiske teorien at kommunistane i denne epoken må gå i spissen for at dei forskjellige nasjonale minoritetane innan statsgrensene må få utvikle særtrekka sine friast mogeleg, for at dei skal få størst mogeleg fordel av den statlege fellesskapen. Dette gjeld område som økonomi, språk, kultur og den forma for politisk sjølvstyre som den nasjonale minoriteten meiner han treng for å utvikle området sitt. Dette siste gjeld også om dei som bur innan eit geografisk område meiner å ha konstituert seg som nasjon og vil lausrive seg politisk og bli ein eigen sjølvstendig stat.
Dersom den sosialistiske staten er omringa av kapitalistisk imperialisme og imperialistiske stormakter og dersom det økonomiske grunnlaget i denne staten ikkje er svært godt utvikla, vil ei kommunistisk utvikling der vere svært vanskeleg og kanskje umogeleg. Dei imperialistiske stormaktene vil heile tida jobbe overfor minoritetar inne i den sosialistiske staten for å destabilisere og svekke denne. Ein viktig metode er å piske på nasjonale motsetnader i den sosialistiske staten slik at dei kan få brote i stykke den sosialistiske staten i mindre delar som det er lettare å ta økonomisk og politisk makt over.
Med ein veik sosialistisk økonomi vil ikkje den sentrale statsmakta kunne oppfylle ein god del av ønska til folka i minoritetsnasjonane og til dei nasjonale minoritetane. Nett som dei ikkje kan oppfylle ein god del av ønska til dei forskjellige gruppene og enkeltindivida i den sosialistiske staten. Her er eit stort beite for dei inne i den sosialistiske staten som vil ha vekk sosialismen. Dei kan blåse til misnøye og få til rørsler som overflatisk sett står fram som demokratiske, men som i vesenet sitt har som mål å likvidere det proletariske demokratiet og innføre det borgarlige demokratiet att, dvs. innføre det borgarlige klassediktaturet over proletariatet att. Desse kreftene vil få hjelp og støtte av heile propagandaapparatet og den materielle makta i den imperialistiske verda, som berre ventar på å få tilgang til dei avstengde marknadene. Denne støtta vil ofte kamuflere seg som kamp mot diktatur og for demokrati.
I denne situasjonen kjem leiinga for den sosialistiske staten i ei svært vanskeleg stilling. Det kan hende at leiinga ikkje har økonomisk grunnlag for å komme i møte dei rettferdige krava frå nasjonale minoritetar. Viss desse minoritetane går i spissen for at område lausriv seg og skapar sine eigne nasjonalstatar, så må ho la dei lausrive seg eller bli skulda for å ikkje vere demokratisk. Samstundes veit ho at viss nasjonar lausriv seg frå den sosialistiske staten, står denne staten svekka tilbake og vil også sjølv lettare falle for press frå imperialismen. Samstundes vil dei nye nasjonalstatane lettare falle inn i interessesfæra til dei store imperialiststatane.
Leiarane vil prøve å utvikle økonomien så fort det lar seg gjøre, og kanskje fortare. Kan hende dei kjenner seg pressa til å drive opp tempoet utan nok politiske diskusjonar og tilpassing. Dei tar i bruk byråkratiske metodar. Så vil dei kanskje prøve seg med kompromiss osb, men dei vil kanskje også ta tiltak for å kontrollere opposisjonsrørslene rundt omkring for at ikkje den sosialistiske staten skal sprekke i sund over heile fjøla. Dei får kanskje motsetnader i øvste statsleiinga, eller i leiinga for det kommunistiske partiet, eller mellom forskjellige parti. Og dei reinskar kanskje ut folk som står på mindretalslinjer, eller som er usamde med den sterkaste gruppa i leiinga. Alt i beste meining, og alt utan særleg mange andre alternativ.
Med ein varig bruk av slike kontrolltiltak er dei inne på den farlige vegen der avstanden mellom styrande og styrte veks att, og der det blir lagt grunnlag for ein herskande kaste som kan utvikle seg til ein ny herskande klasse. Vi får utvikling av det som i Sovjet er blitt kalla «gulag», arbeidsleirar, fengslar, likvidering osb. på politisk grunnlag.
Og når det har komme så langt, så er det berre eit spørsmål om tid før den herskande kasten vil gripe makta og innføre eit system der dei verkeleg kan konstituere seg som ein herskande klasse, nemleg kapitalismen. Dette har vi sett både i Sovjet og i det tidlegare Jugoslavia, der det altså ikkje berre har vore ei statlig oppløysing, men der dei nye, mindre statane i området er blitt lagde direkte under stormaktene sine interessefærer. Med unnatak av Den føderale republikken Jugoslavia.
Andre stader, som i Kina, har den nye herskande kasten klart å halde på den statlege einskapen gjennom ein fase med innføring av kapitalisme og danning av ein ny ikkje-proletarisk herskande klasse.
Dette har vore nokre av dei viktigaste motsetnadene som sosialismen i dette århundret har rørt seg innanfor. Viss vi ikkje kjenner til dette, vil vi ha ei idealistisk oppfatning av historia i denne epoken, og vi vil demonisere og kanonisere politisk retningar, parti og leiarar på feil grunnlag.
Men like viktig er det at vi no, ved starten på neste årtusen, er i ferd med å forlate denne situasjonen. For første gong sidan 1917 erobrar den moderne kapitalismen, dvs. imperialismen, alle delar av verda. Alle motsetnader vert drivne til spissen sin. Samstundes som det er ei enorm utvikling av produktivkrefter (teknologi osv.), blir det også øydelagt produktivkrefter i ei mengd som vi kanskje aldri har sett før. I tillegg til supermakta USA prøver no dei imperialistiske statane i Europa å skape ei ny supermakt her, Europaunionen, som kan ta opp konkurransen om verdshegemoniet med USA. Kina veks også fram som ei mogeleg ny supermakt innan nokre tiår. Stormakta Japan er inne i store vanskar for tida. Alt dette gjør at rivaliseringa mellom super- og stormakter vil skjerpe seg til i levetida til den generasjonen som blir fødd no. Dette vil svekke desse maktene.
I denne situasjonen veks også tendensen til overproduksjonskriser og depresjon i økonomien. Einaste måten å komme over dette på er å få «fart» på økonomien att. Den sikraste måten for å klare det er omfattande krigar utanfor eige territorium. For USA var 2. verdskrigen den store hjelpa til å bli verdas supermakt nr. 1. Det har dei ikkje gløymd der. Det er ikkje tilfeldig at USA starta krigen mot Irak då økonomien i USA sto like framfor ein nedgangskonjunktur tidleg på 90-talet og at dei startar krig mot Serbia like ved inngangen til den forventa nedgangskonjunkturen i år 2000. Her fell økonomiske behov saman med USA sine behov for interessesfærar i dei tidlegare sosialistiske statane i Europa.
Arbeidarklassen og dei undertrykte nasjonane i verda vil utover i neste århundret måtte gripe statsmakta i ei mengd statar for å legge grunnlaget for å gjøre sosialismen til det leiande politisk-økonomiske systemet i verda. Klarar vi ikkje dette, vil vi kverne rundt i ei evje av religions- og rasekrigar, av mafia og politisk og sosialt anarki. Det er også mulig vi vil gå til grunne som menneskeart. Men det er godt mulig at arbeidarklassen kan klare å ta den politiske makta frå borgarskapet i mange nok og sterke nok stater. Når det har skjedd, kan vi sleppe unna den skrutvinga som dei sosialistiske statane i dette hundreåret har jobba innanfor. Då vil det, ut frå harde og brutale kampar som vi nok ikkje slepp unna, kunne opne seg heilt nye vilkår for ei menneskeleg utvikling på jorda. Og då vil det endeleg bli vilkår for å kunne gå vidare frå denne første og politiske fasen av kommunismen, til den andre og høgare fasen av kommunismen der klassane, statane, den fiendtlege motsetnaden mellom åndeleg og manuelt arbeid og mellom by og land er opphevd og med det grunnlaget for alle dei fiendtlege motsetnadene mellom menneska og mellom menneska og naturen rundt. Då er vi framme ved den tilstanden der individa innanfor heile menneskefellesskapen kan oppnå fridom frå naud, utbytting og undertrykking og fridom til utøving av alle dei skapande evnene sine til beste for seg sjølv og kollektivet. Dette er altså den fjerde fasen i utviklinga av staten: med den utvikla kommunisme vert han opphevd.
Det er i denne verda med beinhard imperialistisk rivalisering og økonomiske kriser at vi kommunistar og sosialistar, i eit lite land i Europa som er truga av EU- og USA-imperialismen og samstundes er imperialistisk sjølv, skal gjøre vårt til å skape sosialisme og kommunisme i verda. Ikkje noko glansbilete av ein framtidig kommunisme eller sosialisme kan endre på det. Ein optimisme i dagens verd kan berre springe ut av ei djup overtyding om at Marx har rett i at proletariatet er ein klasse som kan oppheve borgarskapet si politiske makt og opprette ei menneskeleg verd gjennom organiseringa si og kampen sin. Og at dei berre kan klare å ta dei første stega i denne retninga ved hjelp av ein brei einskapsfront der alle som vil oppheve den nasjonale undertrykkinga og kapitalismen, er velkomne, ved hjelp av ei væpna makt og ved hjelp av leiinga til eit kommunistisk parti med mykje erfaring.
... Imperialistisk krig betyr anneksjon og vold for å erobre markeder eller trygge privilegier. Nasjonale frigjøringskriger er rettet mot denne aggresjonen. I kampen for fred er det alltid nødvendig å skille mellom rettferdig og urettferdig krig. Anti-imperialistiske frigjørings- og forsvarskriger er nødvendige for å vinne eller forsvare undertrykte nasjonens politiske frihet.
Samtidig med imperialismens gjennombrudd ble det lansert sosialdemokratiske teorier om at den økonomiske utviklinga hadde gjort kravet om nasjonal sjølråderett til en foreldet parole. Nå gjentas denne propagandaen i samband med forsøkene på opprette et stor-EF. Men ideologien er falsk. «Overnasjonalitet», bygd på stormaktsdominans og monopolenes markedsfrihet fører med seg nasjonal undertrykking og innskrenking av det politiske demokratiet. Bindende internasjonale avtaler trengs på en rekke områder, bl.a. i miljøkampen, men dette må bygge på et likeverdig samarbeid mellom frie nasjoner.
Forsvaret av nasjonenes rett til egen statlig eksistens, inkludert retten til løsrivelse innafor flernasjonale stater, er et prinsippspørsmål for den revolusjonære arbeiderbevegelsen.
Sammenbruddet for sovjetimperialismen og avslutninga av den kalde krigen fører ikke til at kampen for norsk sjølråderett blir mindre viktig. Et uavhengig nasjonalt forsvar mot stormaktsaggresjon er nødvendig også i framtida.
Den norske staten er etablert på to nasjoners landområder, den norske og deler av den samiske nasjonens områder. Befolkninga i Norge i dag består av ulike nasjoner og folkegrupper. Kolonialismen har delt Sameland mellom fire stater, og den norske staten har systematisk ranet til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvæner, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking. Kolonistyret i dansketida er den historiske bakgrunnen for undertrykkinga av det norske målet. Det er nødvendig å føre kamp for dialektene - og for nynorsken som en skriftlig samnemner for disse.
Innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden, blir utsatt for åpen rasisme, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og en restriktiv asylpolitikk har både skjerpet den rasistiske undertrykkinga og gitt næring til åpen, rasistisk virksomhet.
Arbeiderklassen kan bare vinne fram gjennom å kjempe mot alle former for nasjonal undertrykking, rasisme og sjåvinisme. I Norge må dette bety en anerkjennelse av samenes nasjonale rettigheter - inkludert kollektiv eiendomsrett til de samiske områdene. Det innebærer også retten til gjennom egne organer å utforme politiske vedtak for utviklinga av den samiske nasjonen, også oppretting av egen stat. Det betyr også avvisning av rasistiske innvandringslover og full støtte til innvandrernes og flyktningenes språklige, kulturelle og religiøse rettigheter.
Dette programmet, som er fra oktober 1999, er gjengitt i studiesirkelen. Vi viser her til nettutgaven av AKPs programmer.