Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
En nasjon er et historisk oppstått stabilt fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: felles språk, felles territorium, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart, sier den klassiske definisjonen. Særlig dette med psykisk egenart er nokså uhåndgripelig og det punktet som det er lettest å spinne myter omkring. Det er skrevet hele avhandling over temaer som "den norske væremåten", men i denne artikkelen skal jeg la temaet ligge. Hovedhensikten her er å drøfte nasjonene som noe som er oppstått historisk og å se på den nasjonale kampens rolle i forhold til klassekampen.
Nasjonene oppsto historisk i takt med utviklinga av kapitalismen. Begrepet Frankrike går tilbake til de germanske frankerne. De kom fra Friesland og Sachsen på 400-tallet, og sammen med burgunderne og merovingerne la de gammelt keltisk land under seg. Men noen nasjon var de ikke. De ulike provinsene i Frankrike fulgte vekslende konger fram til sekstenhundretallet og innbyggerne talte ulike språk til langt opp mot nyere tid. Jomfruen fra Orleans, Jean d'Arc, uttrykte 1300-tallets behov for å skape større regionale enheter og en felles bevissthet da hun appellerte til alle franskmenn i Guds navn. Men først Den store franske revolusjonen klarte for alvor å skape en fransk nasjon ved å oppløse de føydale regionene og erstatte dem med uhistoriske og vilkårlige departements og ved å tvinge gjennom Paris-dialekten som felles talemål på bekostning av bretonsk, oksitansk, piemontesisk osv.
Slik har også den tyske nasjonen oppstått gjennom århundrer med løst sammensluttede småriker som bare hadde språket, visse deler av økonomien, en del kulturtrekk og en avmektig keiser felles. Den tyske nasjonen fortsatte faktisk sin fødsel helt opp i forrige århundre gjennom krigene for å samle Tyskland til ett rike. Så seint som i 1866 førte Bismarck krig mot deler av det vi i dag kaller den tyske nasjonen, for å tvinge dem inn under Preussens lederskap. Bayern var f.eks. formelt sett et eget kongedømme helt opp til 1918.
Det at nasjonene har oppstått gjennom en lang historisk prosess og at de for alvor modnet i Europa gjennom kapitalismens framvekst har satt preg på dem. De er født i vold og strid. Ikke bare har undertrykte nasjoner reist seg mot undertrykkernasjoners vold, men i denne prosessen har de ofte øvd vold mot andre undertrykte nasjoner og folk. Norge modnet som nasjon i kamp mot Danmark og Sverige, men også på bekostning av samene, sigøynerne og kvænene/finnene.
En rekke nasjoner har ikke egne stater og en rekke stater er ikke nasjonalstater. Dessuten er det en rekke folk som ikke har konstituert seg fullt ut som nasjoner.
Samene er eksempel på et folk som først seint har blitt en nasjon, så seint at deres territorium alt var delt mellom andre nasjoner.
Baskerne er eksempel på en nasjon uten nasjonalstat. Belgia er et eksempel på en stat som ikke er en nasjonalstat. Belgia oppsto ved en historisk tilfeldighet fordi den nederlandske revolusjonen ikke lyktes i å vinne full seier mot Spania. Derfor klarte ikke nederlenderne å samle alle nederlandsktalende i en felles stat. De sørlige områdene forble under føydal kontroll, først under den spanske, så under den østerrikske greinen av huset Habsburg og nederlenderne her ble sluttet sammen med fransktalende vallonere og noen tyske grupper til en bufferstat.
En kan faktisk reise spørsmål ved om det finnes en spansk nasjon, eller om det i stedet finnes en andalusisk, en katalansk, en kastilliansk osv. Det dreier seg om flere forskjellige språk, ulik historie og ulikt økonomisk fundament.
Araberne har på mange måter alt som skal til for å være en nasjon, språk, historie, kultur, viktige deler av økonomien osv. Men på grunn av kolonialismen og på grunn av at araberne har blanda seg med andre folk, som egypterne, berberne osv. har de også trekk av å være flere nasjoner. Palestinerne er på vei til å bli en nasjon på grunn av den sionistiske undertrykkelsen, men har sine historiske rettigheter knytta til sin arabiske tilknytning.
Kolonialismen har ført til opprettelsen av et stort antall stater som ikke er nasjonalstater og der ulike folk og kulturer ofte er splittet på forskjellige stater og der kolonialismen har tvunget nasjonsbegerepet nedover dem.
Nigeria er en uavhengig stat, som om 30 år vil være en av verdens 3-4 største land, men det finnes ingen nigeriansk nasjon. Det finnes 200 språk, men disse folkegruppene har ofte mer preg av å være folk eller stammer heller enn å passe til det europeiske nasjonsbegrepet.
Imperialismen har utnytta det nasjonale spørsmålet på mange måter. Den har vokst opp knytta til herskernasjoner som har fremma sine nasjonale rettigheter på bekostning av andre: "Rule Britannia, Britannia rule the Waves". De har splitta og undertrykt nasjoner og de har satt undertrykte nasjoner opp mot hverandre. Britene satte hinduer og muslimer opp mot hverandre da de på kunstig vis delte opp det indiske sub-kontinentet etter religiøse skiller. Nå setter de serbere opp mot kroater og bosniere og legger dermed veien åpen for ny imperialistisk kontroll.
Marxisters holdning til nasjonene er knytta til to andre forhold, nemlig på den ene sida forholdet til imperialismen og på den andre sida forholdet til klassekampen.
Grunnleggende mener marxister at klassetilhørigheten er viktigere enn nasjonstilhørigheten, ja vi oppfordrer folk til å forene seg på tvers av nasjonsgrensene: Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere, som det sto på forsida av Klassekampen i gamle dager. I den første verdenskrigen oppfordret kommunistene arbeiderne i de stridende nasjonene om å forene seg mot sine egne borgerskap for å stå mot den imperialistiske krigen. Det var også ut fra en slik synsvinkel at Marx først var tilhenger av at Irland skulle forbli en del av Storbritannia.
Men nasjonenes kamp må også ses i forhold til imperialismen, som handler om klassekampen på det internasjonale planet. Det viktigste vilkåret for all frigjøring i dag er å styrte imperialismen. Hvis den nasjonale kampen kan bidra til dette, bør vi ikke bare ønske den velkommen, men aktivt gå med i den. Hvis den derimot kan styrke imperialismen, gjennom å skape broderkrig eller sjåvinisme, må vi ikke bare avvise den, men aktivt bekjempe den.
Marx så etterhvert at den voldelige opprettholdelsen av den irske tilknytninga til England, virket skadelig på både det engelske proletariatet (som ble smitta av sjåvinismen) og på det irske proletariatet (som ble ekstraundertrykt, både som klasse og som nasjon). Derfor snudde han og gikk aktivt inn for en skilsmisse mellom England og Irland.
Disse to betraktningsmåtene, klasseforhold og forhold til imperialismen, gjør at det nasjonale spørsmålet står helt forskjellig i forskjellige land.
Slik er Le Pens motstand mot EF prinsippielt forskjellig fra det norske nei til EF. Le Pen vil opprettholde Frankrike som en sjølstendig imperialistmakt med egen undertrykking av sine gamle kolonier. For Norge er det et spørsmål om å ikke legge seg motstandsløst under den europeiske imperialimens undertrykking. Norsk motstand mot EF er retta mot de sterkeste imperialistmaktene, deler av fransk EF-motstand er beregna på å styrke en imperialistmakt på bekostning av en annen.
Men det er også mer komplisert enn som så. Norge er sjøl en imperialistmakt og Norge driver sjøl undertrykking av nasjoner og folk. Derfor er ikke norsk nasjonalisme ubetinga progressiv. Den er ikke progressiv dersom den fremmer ringeakt for andre folk og kulturer eller dersom den tar sikte på å styrke norsk imperialisme.
Ikke minst i Europa og i det tidligere Sovjetunionen finnes det en sterk tendens i retning av etnisk baserte nasjonalstater. Dette er en type nasjonalisme som lett kan forstås historisk, men som meget lett utarter og blir reaksjonær. I områder der folkegruppene har blitt så blanda som på Balkan og i deler av Sentral-Europa kan kravet om etnisk reine nasjonalstater føre til en celledeling som går ned til landsbynivået. EF og Tyskland, men også USA, har et hovedansvar for å ha avla fram denne etnosentriske nasjonalismen og på den måten sådd krig mellom undertrykte folk. Etnisk reine nasjonalstater i Baltikum eller på Balkan vil føre til folkemord, apartheid eller gigantiske folkeflyttinger.
En bør bli ytterst skeptisk når EF på den ene sida vil lage en overnasjonal superstat og på den andre sida oppmuntrer den mest ytterliggående oppsplittinga i stadig svakere og stadig mer frustrerte stridende småfyrstedømmer. Hvorfor har du så lange tenner, bestemor, spurte Rødhette. Hvorfor gjør EF to ting som er så tilsynelatende sjølmotsigende? For at jeg lettere skal kunne spise deg, sa ulven.
I sosialismens historie har det vært mye diskusjon om dette temaet. Rosa Luxemburg tok f.eks. avstand fra det norske kravet om sjølråderett i 1905, mens Lenin kritiserte henne. I følge Lenin er retten for en nasjon til sjøl å avgjøre om den vil danne en uavhengig nasjonalstat, et prinsipp. Det betyr ikke at en nasjon nødvendigvis må gjøre det. Men den må sjøl ha retten til å avgjøre det. Derfor mente Lenin at det var et prinsipp for sosialister å forsvare Norges rett til sjøl å bestemme en eventuell løsrivelse fra Sverige, men ikke et prinsipp for norske sosialister å gå inn for en slik løsrivelse. Det måtte vurderes konkret ut fra hva som tjente klassekampen.
Luxemburg argumenterte med at den norske nasjonale bevegelsen var dominert av borgerlige krefter. For Lenin spilte dette ingen rolle i forhold til prinsippet om at Norge sjøl måtte avgjøre spørsmålet om uavhengighet. Lenin forklarer at dersom man ikke godtar dette prinsippet, blir alternativet å støtte de store undertrykkernasjonenes rett til å fortsette å undertrykke. I denne forbindelsen støtta han, som russer, de undertrykte nasjonenes rett til sjølbestemmelse og rett til løsrivelse fra russisk dominans, dvs. finnenes, polakkenes, balternes og andre folks rett til å avgjøre sin egen framtid. Han viste dette konkret i handling i forhold til Finland og Baltikum, og han kalte Russland for nasjonenes fengsel.
Derimot idylliserte Lenin aldri den nasjonale bevegelsen. Han var enig med Luxemburg i at mange av dem var sterkt borgerlig orientert og at en løsrivelse kanskje i enkelte tilfeller ville være skadelig innad i den nye staten. I Finland betydde uavhengigheten at borgerskapet fikk fritt spillerom til å kalle inn tyske kontrarevolusjonære tropper, mens arbeiderklassen ikke hadde mulighet til å få militær støtte fra bolsjevikene. Men dette endret ikke Finlands rett til løsrivelse.
Retten til løsrivelse betyr ikke at det revolusjonære arbeiderpartiet alltid skal gå inn for å støtte løsrivelse. For å ta et konkret eksempel: Kroatene har en ubestridelig rett til å opprette sin egen stat. Men har det tjent arbeiderklassen i Kroatia og på Balkan at det blir forsøkt å skape etniske nasjonalstater i det tidligere Jugoslavia. Kan det ikke tenkes at det hadde vært i arbeiderklassens interesse å kjempe for å rette på skjeivhetene innafor rammen av en føderasjon framfor å innlede det som måtte bli en forferdelse uten ende?
Det nasjonale spørsmålet er altså ikke noe enkelt og liketil spørsmål, sjøl om det finnes visse klare og greie prinsipper. En riktig handheving av disse prinsippene forutsetter faktisk en bevissthet som overskrider den nasjonale bevisstheten, det forutsetter en revolusjonær, proletarisk bevissthet. Proletariatet er den klassen som best bærer menneskehetens felles interesser i denne saka, fordi dets mål bare kan nås ved å oppheve all nasjonal undertrykking og ved å skape likeverd mellom alle folk. Men dette gjør ikke proletariatet nødvendigvis alltid og i alle konkrete saker. Det finnes mange eksempler på at arbeidere i ulike land blir oppildnet av borgerlige og populistiske demagoger til å dra ut for å myrde hverandre. Derfor trenger arbeiderklassen et parti som kan ivareta og kjempe for den politiske bevisstheten om klassens interesser. Den trenger et revolusjonært, marxist-leninistisk parti med en historisk forståelse av forholdet mellom klasser og nasjoner og med en innsikt i imperialismens vesen og kapitalismens lover. Dersom et slikt parti evner å ta ledelsen i den nasjonale kampen og påvirke de prinsippene den blir ført etter, kan den nasjonale kampen bli en del av den internasjonale, revolusjonære frigjøringskampen. Overlates ledelsen til borgerlige eller småborgerlige grupper, kan resultatet bli en klerikalsk-liberalistisk stat som Polen, et brodermord som på Balkan eller halv- eller helfascistiske diktaturer som det vi ser klare tendenser til forskjellige steder.
Den nasjonale kampen gjør altså ikke et parti som AKP mindre nødvendig, men mer nødvendig. Den nasjonale kampen gjør det ikke mindre, men mer nødvendig å skjerpe den ideologiske bevisstheten, den teoretiske skoleringa og en aktivisme basert på en slik innsikt. Å svekke eller tilintetgjøre AKP er å gjøre det enda lettere for demagogiske og populistiske krefter å bringe den nasjonale kampen på villspor.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
