Les også:
Jobbe til man blir 70år? Dette er ett spørsmål ungdom må stille seg i dag, for det er så lenge vi må jobbe for å oppnå en pensjon vi kan leve av (forhåpentligvis). Jeg synes det hadde vært fint "hvis helsa holder". Jeg har en morfar som har klart det. Morfar er godt over 70år og selger juletrær hvert år og kjører begravelsesbil. Jeg ønsker også at jeg kan jobbe når jeg er over 70, men jeg tror ikke det blir sånn.
Alle arbeidsplasser har sine yrkesskader. Men det er lettere å jobbe på et kontor til man blir 70, enn å jobbe på en byggeplass til man er 70. Det er lettere å holde et foredrag når man er 70, enn å løfte på pasienter når man er 70. I mange jobber er det utenkelig å kunne være så heldig at "helsa holdt" når man da kan gå av med en pensjon, å overleve på, som 70 åring. I tillegg er det stor forskjell på å jobbe fra man er 18 til 67 år full tid, og det å jobbe fra man er 27 til 67 år full tid. Og enda verre er det at han som i jobber 49 år får antagligvis mindre pensjon enn han som jobber 40 år.
Det kunne kansje vært mulig å jobbe fra man var 18 til 70+ hvis vi hadde hatt en verden der folk kom foran profitt. Der man var viktig på jobben fordi du var ett godt menneske, og ikke fordi du skapte mer profitt enn de andre. I dag blir arbeidslivet hardere. Folk jobber mer og mer. Arbeidslivet krever at mer blir gjort på mindre tid. Kroppen og hodet slites ut raskere. Problemet er ikke at folk ikke vil jobbe lenge, men at de ikke orker det. Det største problemet i norsk arbeidsmarked er ikke at folk ikke vil jobbe, men at jobbene ikke finnes. Det er 100.000 arbeidsløse.
Dagbladet og NRK vil framstille pensjonsdebatten som en generasjonskonflikt mellom 68ere og 98ere. Konflikten ligger ikke der. En 68er som har jobba i barnehage i snart 40 år har ikke en gigantiske pensjonen å se fram til, men Ine Marie Eriksen vil få en ganske fin stortingspensjon hvis hun bare klarer å bli valgt inn to ganger til. Konflikten er mellom Næringslivet og Arbeiderne, mellom de godt betalte og høyt utdanna ,og arbeidere med dårlig lønn og kortere utdannelse. Denne konflikten vil sette klassekampen på dagsorden igjen i Norge.
Da er du svært, svært heldig. Da kan du trøstig holde deg til det gamle pensjonssystemet, til folketrygden fra 1967, på det som var kronen på verket, selveste grunnpilaren i vårt velferdssystem.
Jeg er født i 1950. Lite visste mine foreldre at jeg dermed må forholde meg til pensjonskomiteens innstilling, den skal gjelde for meg og alle andre født i samme år som meg eller senere. Og det fins intet mer truende forslag for vår alderdom. Forslaget kommer om noen uker, men lekkasjene er mange og de er villet. Vi skal forberedes på det de regner som uunngåelig, en helt annen alderdom enn vi hadde tenkt oss.
Muligheten for å gå av før 67 år fjernes i praksis for vanlige lønnsmottakere. Er du sliten, men ikke ufør når du er 62 år, kan du jo velge å gå av tidligere, men du straffes økonomisk resten av ditt liv. Tjener du 300.000, kan du vente deg at pensjonen går ned fra dagens 14.000 i måneden til 10.000 i måneden.
En kraftig økning av pensjonen for høye inntekter som i sin helhet skal betales av de med vanlige inntekter. Tjener du 500.000, øker pensjonen fra 16.000 i måneden til 21.000; tjener du 300.000, går månedslønna ned fra 14.000 til 12.500. Tjener du 200 000, blir du minstepensjonist.
20 gode år er ikke lenger nok. I dag beregnes pensjonen etter de 20 beste åra, nå må du ha minst 40 gode år. Det er ikke lett for noen å oppnå 40 gode år, om det nå skyldes omsorgsoppgaver, sykdom, utdannelse, permittering eller arbeidsledighet. Etter min mening er dette det verste forslaget i hele innstillingen. Kynisk nok skal de uheldige iblant oss ikke bare straffes i yrkeslivet, de skal bære straffen helt fram til de dør.
Pensjonistene skal ikke lenger få den samme økning i inntekt som andre i samfunnet, pensjonene skal følge prisstiginga, ikke lønnsøkingen. Hva hjelper det om et motvillig stortingsflertall nå år etter år er presset til å la pensjonistene få samme lønnsøkning som andre, nå skal dette lovfestes slik at politikerne ikke lenger kan presses.
De stats- og kommuneansatte skal gi fra seg sin avtalefestede rett til 66 % av lønna i pensjon. Dette bør de gjøre i solidaritet med de privat ansatte, som nå skal tas fra det lille de har hatt krav på. De glemmer helt at målsettinga i 1967 var at alle skulle få en folketrygd på 2/3 av inntekten, slik de offentlige ansatte har. Mister de sin tariffpensjon, kan vi andre bare glemme å få denne målsettinga oppfylt.
I utgangspunktet skulle en tro at et slikt forslag var umulig å få igjennom. Men ser vi oss om i EU, så er lignende forslag vedtatt i Sverige og Finland, delvis vedtatt i Tyskland og foreslås i Frankrike og Italia. Over alt under voldsomme protester. Bak står EU som har vedtatt at hver EU-borger skal jobbe fem år lengre i 2012. Dette skal ikke skje ved at vi får et mindre brutalt arbeidsliv, jobber det går an å leve med. Nei, dette skal skje ved at vi ikke skal ha råd til noe annet. Men du får ditt frie valg: du kan jobbe videre og dø tidlig, eller gå av mens helsa er så noenlunde. Da blir du riktignok fattig til du dør. Spørsmålet er om du vil være fattig i mange år eller noenlunde velhavende i noen få.
Deres eneste argument er at vi ikke har råd til å fortsette med dagens ordning, den vil bryte sammen. For å bevise dette er det laget mange regnestykker. Felles for dem alle er at de ser på forholdet mellom antall i arbeid og antall pensjonister. Fra dagens 2,6 yrkesaktive per pensjonist så vil vi gå ned til 1,6 yrkesaktive per pensjonist i 2050. Men de glemmer å si noe som helst om at 2,6 yrkesaktive i 2050 vil produsere mye mer enn 1,6 yrkesaktive i 2003. De glemmer også at fra 2050 vil antall pensjonister gå kraftig ned, da er etterkrigsgenerasjonen borte. De glemmer også å nevne at yrkesaktiviteten i Norge ligger 10 % over gjennomsnittet i EU. De glemmer å si at det faktisk fødes flere unger i Norge enn i EU-land. De prøver desperat å fortelle oss at oljeformuen egentlig ikke er så mye å snakke om. At Norge på alle viktige punkter kommer ut bedre enn våre konkurrentland, det fortier de. Og dette er før debatten starter.
Mitt tips er at de vil slite. Mitt tips er at vi ikke vil finne oss i det. Mitt tips er at heller ikke dagens 54-åringer som kommer godt ut av det, vil finne seg i det. For de har jo barn som med unntak av de mest velhavende, alle som en vil rammes. Ja hvor skal egentlig Sigbjørn Johnsen og regjeringa hente sine støttetropper? Hvem vil slåss for et så åpenlyst usosialt forslag? Jeg går ut ifra at Arbeiderpartiet forstår at dette ikke er måten å gjenvinne sin gamle posisjon på, sjøl om partiets representanter i pensjonskomiteen er totalt på bærtur. SVs representant er foreløpig bare på tur, vi får håpe hun finner fram kart og kompass i tide.
Påstandene "pensjonsalderen må øke fordi det er for få i arbeid", og "vi jobber mindre enn for 30 år sida" blir forsøkt banka inn i befolkninga. Begge er gale.
1. Det er IKKE nødvendig å heve pensjonsalderen. Problemet er IKKE mangel på arbeidskraft. Problemet er at arbeidskrafta ikke blir brukt!
2. Folk jobber IKKE mindre enn "før". I forhold til da Folketrygda ble oppretta, er for det første kvinnene blitt yrkesaktive. Dette har betydd en ekstrem økning i antall lønnsarbeidere. Halve arbeidsstokken er i dag kvinner. For det andre har produktiviteten økt. Tempoet er høyere. Det siste er et argument for at pensjonsalderen ikke skal bli høyere. De slitne er mer slitne. Så får heller de med lette jobber jobbe lenger hvis de har lyst, - men tving ikke sliterne til å måtte gjøre det samme!
Lars Østby i Statistisk sentralbyrå (Klassekampen 7. januar) tenker seg en pensjonsalder på 75 år for kvinner og 71 for menn, slik at vi er pensjonister i bare 12 år før vi dør. I gjennomsnitt ... Klassekampens redaktør skriver den 9. januar at "vi skal ikke ta stilling til dette forslaget her, men det er åpenbart at samfunnet bør stimulere folk til å stå lenge i arbeid". Østby, jeg skulle ønske du kunne sitte og forske i vei til du er 100 hvis du vil. Men foreslå ikke at lærere, hjelpepleiere, transportarbeidere og andre med tunge løft og psykisk stress, skal være nødt til å jobbe til de er 75! Det er en helt hårreisende tanke. Ingen skal ha et slikt krav. Og husk at en arbeider ofte har jobba i både 10 og 15 år før en velutdanna akademiker i det hele tatt har begynt.
De grunnleggende resultatene av den nye pensjonsreformen ser ut til å være
Samlet sett har derfor forslaget til endringer i pensjonsordningene en grunnleggende usosial profil.
Begrunnelsen er at antallet som ikke er i jobb blir større, mens antallet som er i jobb synker. Derfor blir det færre som er i arbeid som må fø på flere som ikke er i arbeid. Altså vil pensjonssystemet komme i krise.
Denne argumentasjonen er feil. Den tar ikke hensyn til at produktiviteten øker. I virkeligheten er det slik at hver person stadig produserer mer virkelig rikdom per arbeidstime og arbeidsår. Stikkordene er maskiner og automatisering. For 100 år siden måtte de fleste i Norge jobbe på jorden for å produsere den maten vi levde av. Nå trengs bare noen få prosent av befolkningen til dette. Det samme foregår etter hvert i alle greiner av arbeidslivet. Behovet for fabrikkarbeidere har nå gått ned i mange år. De siste årene har mye av tjenesteproduksjonen blitt kraftig rasjonalisert på grunn av datarevolusjonen.
Hvor mange goder som kan fordeles mellom oss alle, bestemmes altså egentlig ikke av antall arbeidsføre aleine, men av antall arbeidsføre pluss økningen i produktiviteten. Med jevn økning i produktiviteten trengs det stadig mindre arbeidstid for å fø på alle.
Det trengs altså egentlig stadig kortere arbeidstid for å skape stadig flere goder for hele befolkningen. Alt ligger altså til rette for at et mindre antall arbeidsføre kan fø på flere eldre.
Hovedårsaken til omdanningen av pensjonssystemet er derfor ikke at det blir færre arbeidsføre. Det er at en samfunnsklasse benytter anledningen til å ta fra de som har minst penger og tyngst arbeid for å gi til de som har det best.
Men under denne årsaken ligger en grunn. Vårt økonomiske system har siden 1980-tallet vært inne i en grunnleggende avkastningskrise. Det er for liten avkastning på kapitalen i de høyt industrialiserte landene til å øke hele kapitalen med stort over 2 prosent per år. Samtidig krever de store monopolene en avkastning på 15 prosent. Dette betyr at de store monopolene må suge til seg mye profitt utover den gjennomsnittlige avkastningsprosenten. Dette er hoveddrivkraften bak alle tiltakene for å overføre offentlige midler og tiltak til de "private". Noen trenger å sulte ut offentlig sektor for å tjene mer penger på det.
Det ironiske er at de på denne måten også fjerner den kjøpekraften i de breie lag som må til for at de skal få solgt de varene og tjenestene som de produserer. Dermed legger de solide grunnlag for kommende økonomiske kriser.
Verdas helseorganisasjon (WHO), der Gro Harlem Brundtland nyleg var sjef, gir kvart år ut Informasjon om helsa i verda. Rapporten i 2003 fortel at ei nyfødt jente i Sierra Leone kan vente å leve til ho blir 36 år, mens ei jente i Japan kan håpe på å bli 85 år. Sierra Leone i Afrika er eit av verdas fattigaste land, mens Japan er blant dei rikaste. (Menn må rekne med å leve litt kortare enn kvinner.)
I ein rapport frå norske Folkehelseinstituttet med tittelen Bedre helse - store forskjeller blir det slått fast at dei med låg utdanning og låg inntekt døyr først, mens rike og velutdanna lever i gjennomsnitt ti år lenger. Det inneber at vi i Noreg har dei største helseforskjellane i Vest-Europa. Pensjonskommisjonen sitt forslag, som vart offentleggjort i dag, vil forsterke og vidareutvikle denne skilnaden: Pensjonane til dei som i yrke tener ein halv million kroner i året eller meir skal auke (i forhold til regelverket i dag), mens pensjonane til dei som tener 300.000 kroner eller mindre skal minke!
Verdas helseorganisasjon (WHO) sin rapport i 2003 gir eit skarpt bilde av effektane av ein grenselaus global kapitalisme. Frå før veit vi at både rikdommen til dei rike og talet på fattige i verda aukar frå år til år. Det inneber at folk i dei rike landa stadig dreg frå folk i den tredje verda: Latin-Amerika, Afrika og Sør-Asia. Men det inneber at skilnadene på folk innafor kvart land, både hos oss og i fattige land, aukar.
WHO melder at avstanden mellom nasjonane i den første og den tredje verda blir stadig større. Dei siste åra har venta levealder gått ned i nokre fattige land, mens han har auka i dei rike. Helsa i verdssamanheng har vorte dårlegare fordi "det ikkje blir investert tilstrekkeleg verken i førebygging eller i kurering, og også fordi prioriteringane i dei rike landa blir lokalisert til område som ingen ting har å gjere med det som skjer i dei fattige nasjonane". Situasjonen i Afrika er særleg ille på grunn av aids-epidemien, men ikkje berre derfor.
I 2002 døydde 57 millionar barn i verda - 98 % av desse i utviklingsland. Kvar time mistar 500 afrikanske mødrer eit barn på under fem år. Blant desse ungane er dødsårsakene i hovudsak svolt, malaria eller sjukdommar som det elles i verda finst botemiddel mot. Siste tiåret har "barnedødeligheten" auka i minst 10 afrikanske land, melder WHO. Aids er hovudårsaka til dødsfall i aldersgruppa 15-39 år.
Den moderne nyliberale grenselause og globale kapitalismen skaper ikkje berre ulik fordeling av rikdom mellom folk og nasjonar. Han drep, ikkje berre med masseøydeleggingsvåpen, men også med sjukdom og svolt. Pensjonskommisjonen vår har vist seg å vere trendy!