Hun er en svært produktiv forfatter og debuterte for 30 år siden med den AKP-inspirerte "proletarromanen" Jenny har fått sparken. Hun er kanskje den eneste ml-forfatteren som har tatt et jordskjelvliknende oppgjør med en totalitær og ensrettet politisk fortid.
- Jeg måtte skrive boken Aske. Det var nødvendig for egen del å trenge ned i galskapen, rett og slett hvordan dette var mulig, sier Brekke som siden 1992 har vært leder av norske PEN, den internasjonale skribentorganisasjonen som skal verne om ytringsfrihet.
Toril Brekke til Halden Dagblad 29. september 2006
Av de mange borgerlige unoter AKP-erne ville avskaffe, var det inderliggjorte sjeleliv. Ironisk nok er det nettopp på det gamle AKP-forlaget Oktober at vår samtids største inderlighets eksponent utgir sine kritikerroste romaner. I Kallet - romanen står hun i fare for å gå så langt «inn», at hun blir sin egen parodi.
Cathrine Krøger om Hanne Ørstaviks bok i Dagbladet 8. september 2006
Tirsdagens nyhet om at regjeringen på grunn av økende sykefravær bryter samarbeidet om "Inkluderende arbeidsliv" og velter mer av sykelønnsutgiftene over på arbeidsgiverne, har ført til heftig debatt. En av debattantene er forsker og spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland ved Institutt for samfunnsmedisin. Hun kritiserer regjeringen, og mener det er vanskelig for forskere som henne å nå gjennom til politikerne.
- Forskeren mener at sykefraværsdebatten er så politisert at fagfolk ikke kommer igjennom med alminnelige faktaopplysninger, skriver NTB, som har intervjuet Wergeland.
Hvem er så denne forskeren som ikke når frem med sine faktaopplysninger i en politisert debatt? Wergeland er sentral i AKP (ml) og RV. Hun har i årevis gjort seg bemerket med ekstreme politiske oppfatninger. Tidligere i år uttalte hun for eksempel til Klassekampen at "Arbeiderpartiet har gått over til nyliberalismen".
Når det gjelder arbeidslivet er Wergeland kjent som en kompromissløs og ensidig forsvarer av arbeidstagersiden. Hun har gjentatte ganger hevdet at arbeidstagerne burde være mer sykemeldt enn i dag. Hun vil at man skal kunne beholde fulle sykepenger lenger enn dagens grense på ett år. Hun mener det må innføres sekstimersdag med full lønnskompensasjon. Hun er motstander av pensjonsreformer som gjør det lønnsomt å jobbe lenger.
Kort sagt er Wergelands løsning at vi senker sykefraværet ved å jobbe mindre med like høy lønn. Regningen kan arbeidsgiverne og staten ta.
Men er dette en upolitisk og rent medisinfaglig konklusjon? Eller preges den av Wergelands kommunistiske grunnholdning? Ikke behov for balanse
Hun tilhører en politisk retning som forfekter at kapitalistene skal fratas sine midler i en revolusjon. Da er det jo ingen vits i å finne en balanse mellom velferd og sosiale ordninger på den ene siden, og lønnsomhet og verdiskapning i næringslivet på den andre - slik for eksempel et medlem av regjeringen må gjøre.
Strengt tatt er det vel bare en fordel at dagens system fungerer dårlig, slik at det fremtidige kommunistiske samfunnet fremstår som mer fristende.
Det skal selvsagt være plass for forskere med ekstreme politiske ståsteder. Men Ebba Wergeland er neppe den rette til å beklage seg over politisering av forskningsdebatten. Det er svært vanskelig å se hvor forskeren Wergeland slutter og kommunisten Wergeland begynner. Det er fristende å vri litt på Bibelen: Ebba Wergeland ser den politiske splinten i sin brors øye, men ikke hammeren og sigden i sitt eget.
Are Slettan kommenterer i NA 24 7. september 2006
Den amerikanske samfunnsdebattanten Bruce Bawer, som har bodd i Norge i lengre tid, har fått forbausende lite oppmerksomhet i norsk presse for sin siste bok. (...) I Hwile Europe slept. How Radical Islam is Destroying the West From Within kan engelskkyndige verden over lese at nordmenn har et naivistisk og snillistisk syn på innvandrere og islam, og at vi er "overraskende provinsielle". (...) Sitatene/hendelsene burde sjekkes, for Bawer er litt omtrentlig i sin omgang med fakta. Han skriver blant annet at de fleste norske journalister er utdannet i Volda, som er drevet av AKP-ere (og at Aftenpostens Hilde Haugsgjerd har vært redaktør i Klassekampen), og at det er derfor norske journalister er så politisk korrekte.
Fra Dagbladet 7. september 2006
Det finnes riktignok mange fornøyelige passasjer, som beskrivelsen av en debutants ydmyke møte med forlaget, modernisme-diskusjonene i tidsskriftet de kupper i god AKP-ånd, og Nils sine tidvis komiske forsøk på å være opprører og slektsgransker på samme tid, men romanen står ikke på egne bein.
Stian Bromark om Espen Haavardsholms Tjue i Dagbladet 4. september 2006
Dette er ikke første gang norske intellektuelle – inntil det farlig naive – allierer seg med ekstremister i kamp for "de undertrykte". I det 20. århundre omfavnet mange av dem både stalinisme og fascisme. Mange norske intellektuelle forherliget de utroligste -ismer som nazisme, "den væpna revolusjon", "marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning", AKP-ml.
Man beundret terrorister og massemordere som Stalin og Pol Pot. Jeg vet ikke om Pål Steigan kommer inn under kategorien intellektuelle, men hans organisasjon markerte seg ved å lage sitt eget revolusjonære språk. Det var et underlig "proletarisert" norsk, med lange sammensatte ord med samnorsk preg, antakelig for å understreke at de var imot det bestående.
Tor Sørnes i Moss avis 18. august 2006
Hamsun er ikke alene. De politiske vanskapningene florerer blant forfattere. Rolf Jakobsen var med i Nasjonal Samling. Dag Solstad, Espen Haavardsholm og Kjell Askildsen marsjerte i den kanskje enkleste og latterligste politiske bevegelsen som har sett dagens lys i Norge; AKP (m-l).
Utenfor Norge finner vi flere eksempler. Frankrikes største prosaist i det 20. århundre var jødehateren Louis Ferdinand Céline. Ezra Pound tilbrakte krigen med å støtte aksemaktene via italiensk radio, Sartres maoisme, fredsvennen Romain Rollands støtte til Stalin, Camus' dunkle forsvar av kolonikrigen i Algerie. . . Et nyere eksempel er Oriana Fallacis fremskredne islamfobi.
Ole Asbjørn Ness kommenterer Gaarder-kronikken i Aftenposten 9. august 2006
Når en avis fortsatt kaller seg Klassekampen, må leseren ha lov til å forvente en viss revolusjonær grunntone. Iblant skjærer det i ørene til de mest fintfølende, gjerne representert ved ledelsen i partiet AKP. Da rykker de ut og forlanger at avisa kommer tilbake på plass. Man kan, uten å ta for hardt i, si det slik: Det nærmeste AKP kommer revolusjon i Norge er når partiet forsøker å avsette Klassekampens redaktør i ny og ne.
Simen Ekern i Dagbladet 26. juli 2006
"Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter," fastslo forfatteren, sosiologen, reklamemannen og humoristen Nils-Fredrik Nielsen allerede i 1984. Seipanetter var uttrykk for noe ueksklusivt, en massekonsumgreie som sekstiåttere ikke vil ha. Sekstiåttere vil ha spesielle, annerledes og gjennomtenkte ting, sa nå avdøde Nielsen til Dagbladet. Han samlet en hel generasjon i sekstiåtter-begrepet. Hans definisjon på en ekte sekstiåtter var "en person som var politisk engasjert på venstresida i perioden 68-70 og som var aktiv gjennom to tredjedeler av syttitallet". I dag er de veltilpasset på vei mot siste avstigning på reisen fra AKP til AFP.
Erling Ramnefjell i Dagbladet 15. juli 2006
Med over 25 års avstand til begivenhetene burde en nå være i stand til å svare på disse spørsmålene, på en relativt objektiv måte. Dette synes jeg Hjorthol lykkes i, til tross for at han sjøl den gangen var distriktssekretær for Finnmark AKP og dekket Alta-saka for Klassekampen. Han gir stort sett en upartisk og truverdig framstilling av både motstanderne, tilhengerne og myndighetene.
James Godbolt omtaler Lars Martin Hjorthol si bok om Alta-kampen (Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt) i Tønsbergs blad 14. juli 2006
- Er det stor politisk avstand mellom SU og SV?
- Nei, det synes jeg ikke. Den er større mellom Ap og AUF, og mellom Høyre og Unge Høyre. Men vi er jo revolusjonære, og der ligger det en forskjell.
- Er det strid i SU om støtten til revolusjonen?
- Nei, det har tvert imot vært stor enighet om det revolusjonære prinsippet, sier Bergstø. Men revolusjonen er ingen væpnet revolusjon etter gammel AKP-modell, bare en sosialistisk "tredje vei".
SU-leiar Kirsti Bergstø i Aftenposten 8. juli 2006
Lisbeth Holand studerte også ved Blindern. Hun er en del av 68-er generasjonen med studentopprør og radikalisering. - Jeg har egentlig lurt litt selv på hvorfor jeg ikke havnet i AKP (ml). De var iherdige, og vi ble overfalt hver dag og måtte argumentere for vårt syn. Men jeg tror jeg hadde for mye tvisyn for AKP. Unge Holand havnet i unge Venstre. Men etter hvert som det ble snakket om alt man ønsket å gjennomføre, men lite skjedde, følte hun at SV sto henne nærmere.
Lisbeth Holand til Brønnøysunds Avis 1. juli 2006
For Christina blir det travle tider også etter sommeren.
- Vi jobber med å danne et helt nytt parti frem til neste valg. RV sliter med dårlig rykte på grunn av sin historiske tilknytning til AKP. Derfor vil vi distansere oss fra fortiden ved å lage en helt ny bevegelse med et eget prinsipprogram som skal arbeide for sosialistisk folkestyre, men ta avstand fra kommunisme. Jeg kan ikke si så mye mer foreløpig, men det blir kjempespennende!
Christina Husvik, leiar i Asker og Bærum Raud Ungdom, til Budstikka.no 23. juni 2006
Hva gjør Den norske Forfatterforening for sine medlemmer, slik at de tør slippe seg løs og tenke muligheter istedenfor problemer? Ved å ta seg selv og sitt virke på alvor og legge AKP-tiden bak seg, oppdager man nemlig at fiendebildene kjapt kan omdefineres til et rikt og mangefasettert bilde av forhandlingspartnere og samarbeidspartnere.
Det har begge undertegnede gjort. Vi meldte oss ut av Den norske Forfatterforening som en konsekvens av at vi ville gjøre nettopp det.
Unni Lindell og Anne B Ragde i Aftenposten 24. juni 2006
- LO-leder Gerd Liv Valla var medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL). Denne gruppen mente, ifølge nettleksikonet Wikipedia, at AKP var "en småborgelig organisasjon" og at bøndene måtte betraktes som en reaksjonær klasse.
- Jan Bøhler, som i dag er en lederskikkelse på Arbeiderpartiets venstreside, var derimot en aktivist i SUF, senere AKP (m-l). Bevegelsen støttet Stalin og ville innføre proletariatets diktatur gjennom en væpnet revolusjon i Norge. Denne opplysningen er merkverdig nok ikke med på Bøhlers offisielle CV på Stortingets hjemmesider.
I dag kan bevegelsene være vanskelig å skille fra hverandre, men fronten mellom Bøhler og Valla dengang gikk blant annet på at Vallas bevegelse hadde Albania som politisk ledestjerne, mens Bøhlers AKP dyrket Kina.
Var det noen som snakket om at Jannik Lindbæk har en forhistorie?
Gunnar Stavrum kommenterer i Nettavisen 7. juni 2006
- Noen intervjuer du husker som ekstremt ubehagelige?
- Ja da, noen er ren kamp, som om man sitter med et tau og drar og drar. En gang hadde vi Sæmund Fiskvik som gjest, det var svett, husker jeg. Et langt liv med AKP-(ml)-tankegang har gjort ham komplett paranoid for ethvert spørsmål. Han startet på bakrommet med å si: "Æ ser du har en plan. Den planen ska æ sabbotér." Velkommen til Store Studio, tenker jeg da. Fy fader. Og så har du en del gjester som er så nervøse at de egentlig bare vil dø.
Anne Lindmo til Dagbladet Magasinet 29. mai 2006
Per Danielsen gikk på Teisen Gymnas, hjemmebanen til AKP med Trond Øgrim og Pål Steigan. Kanskje ikke så uventet, men Per og Pål ble aldri venner.
- Jeg så det som en oppgave å rydde opp etter Pål Steigan og hans disipler. Teisen Gymnas var helt rødt da jeg begynte, men snudde til blått. Og jeg var med på det! Det krevde stor innsats å kjempe mot beinharde, intolerante stalinister. De herjet i alt organisasjonsliv, det var et helvete.
Per Danielsen kjempet ikke bare mot kommunister innenlands. Juletider 1972 reiste han til krigsherjede Vietnam. I en måned var 19-åringen utsendt reporter for Unge Høyres medlemsblad Extra.
- Jeg reiste fritt i hele Sør-Vietnam med service fra den amerikanske hær og luftvåpen. Jeg fikk tilbud om å være med på bombetokt over forsyningslinjen fra nord til syd, men det takket jeg nei til. Jeg ville ikke utsette meg for noen krigsrisiko, sier han.
Og Per Danielsen angrer ingenting.
- Jeg er fortsatt tilhenger av menneskerettigheter og demokrati. Og hva er veien dit? I hvert fall ikke kommunisme. Vårt styresett er det beste.
Per Danielsen til Dagbladet Magasinet 22. mai 2006
Etableringen av S[caninavian]L[eather]M[en] skapte bølger både i homomiljøet og i dagspressen. Det ble advart mot en skummel subkultur som kunne avpolitisere den homofile bevegelsen. SLM hadde både AKP'erne og politiet på nakken.
SLM v/Michael, Svein, Rainer og Per-Olav i Blikk 12. mai 2006
Sykelønnsordningen har også vært en torn i øyet for Frp, støtte til fagforeningskontingenten, og at LO-ledere er representert i Arbeiderpartiets sentralstyre. Hele innstillingen i Frp er negativ og gretten. De vil skru klokka tilbake. Det vil skape et samfunn med større utrygghet og enda større forskjeller.
I over hundre år har de fleste arbeidsfolk skjønt sitt eget beste og tatt vare på sitt liv. Vi har et av verdens beste land å leve i. Nå vil Siv Jensen være vår profet! Vi har opplevd før at folk i "gymnaslærer Pedersen" og andre AKP-disipler ønsker å lære oss veien framover. Jeg mener den jobben skal vi greie ganske godt sjøl.
Vi har lært å stå på egne bein. Vi har lært oss samhold og samarbeid for å nå mål.
Kaare Byrjall i Varden 12. mai 2006
Etter sviktende analyse av nåtida, kan den såkalt høyreintellektuelle Witoszek gjenopprette sin status ved å referere til kommunismens overgrep. I før nevnte Dagbladet-kronikk skriver hun at den unge venstresida "bidrar til vårt århundres generelle hukommelsestap. Enda verre, ved å kapre edle begreper og saker som de ikke trenger å dø eller lide for (for ikke å si å forstå), så fornærmer det og banaliserer minnet om de som har virkelig dødd eller fremdeles lider for en sak." Forsøket på å kriminalisere politisk aktive som ikke trenger frykte livet, er svært underlig. Like tvilsom er påstanden om vårt århundres hukommelsestap. Interessen for kritiske bøker om Gulag, Stalin, Stasi og Mao er jo overveldende stor, selv om kommunismen på ingen måte er noe å frykte for vestlige borgere. Sjansen for at Kristin Halvorsen eller Torstein Dahle blir noen ny Mao, er like stor som sjansen for at Erna Solberg blir Norges Pinochet. Den er null.
Men dessverre er ml-bevegelsen et så fascinerende fenomen at Norge tilsynelatende må ta et oppgjør med kommunismen som om den væpna revolusjonen faktisk skulle vært gjennomført og borgerkrigen et historisk faktum. Det passer i den sammenhengen bra at vi har folk som Nina Witoszek som holdnings- og tankemessig er tilpasset tilværelsen som opposisjonell i et kommunistisk diktatur. Hennes siste angrep på "norske eliter" i Aftenposten 4. mars 2006 befester hennes posisjon som en Don Quijote i den kritiske offentligheten. Hun skriver at Klassekampen-redaktørene er dagens autoritære krefter i Norge, og at landet har et problem med at tenkningen her er altfor preget av absolutter og prinsipper. Igjen er det ekstremtilfellet AKP som får stå som representant for det norske, sågar for norske eliter, mens landet i praksis ikke har hatt noen ideologisk orienterte i maktapparatet på snart femti år, om du ser bort fra Kristin Clemet.
En ting er at Nina Witoszeks filosofering om det hun kaller "geitost-faktoren" i norsk politikk får komme på trykk. Verre er det at hun er kåret til en av Norges ti viktigste intellektuelle og belønnet med Fritt Ords pris 2005. Er det så få intellektuelle på høyresida at de må kvoteres inn i offentligheten? Det er sant at uforholdsmessig mange journalister stemmer på SV. Men de veies i stor grad opp av de mange redaktørene og avissjefene som står politisk til høyre.
Det bidrar også til balanse at venstresida er enestående gode på splittelse innad. Lyserøde debattanter er ofte vel så opptatt av å markere distanse til den ytterliggående venstresida som av å avsløre overgrep fra samfunnets mektigste. De moderat radikale "kosmopolittene" føler videre en langt større avstand til den "sinte" venstresida enn til åndsmennesker på høyresida. De bruker derfor energien sin på å ta den venstresida de ikke liker, det være seg antiamerikanister, fagbevegelsen eller AKP-ere. Kjernen på venstresida ser det hele som en konspirasjon, og et tegn på at alle journalister i Norge egentlig tilhører høyresida og eliten. Det er vanskelig å si om det er riktig av venstresida i denne situasjonen å kritisere folk som Dag Herbjørnsrud og Bernt Hagtvet og slik risikere å støte fra seg de lyserøde. Men oppgjøret med antiamerikanismen er et så døvt prosjekt at det er vanskelig ikke å kritisere det, samme hvor mye man liker Woody Allen, South Park og Bruce Springsteen.
Even Andreas Øvald (redaksjonsmedlem i tidsskriftet Demo) i Morgenbladet 12. mai 2006
- Regnet øste ned, og det var kaldt, og jeg husker at jeg tenkte "Stakkars folk", sier Harald Hornmoen, tidligere anmelder i Puls og nå førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, til Magasinet.
- Marley fikk imidlertid opp temperaturen, og det ble gode vibber etter hvert. Det var en god konsert, om enn ikke optimal, sier Hornmoen, som spesielt husker AKP og Rød Ungdoms utdeling av løpesedler på konserten.
- Marley hadde falt i unåde hos de venstreradikale fordi de syntes han nå stort sett sang om kjærlighet og dop og ikke politikk. De mente han hadde solgt seg til kommersialismen.
Dagbladet Magasinet minnest Bob Marley 11. mai 2006
Jeg ser at Bygdnes fra Harstad føler seg indignert og vil ha seg frabedt min påstand om at AKP antagelig selv sto bak sprengningen av Oktober Bokhandel i Tromsø, og at dette er myter som er i live selv i Narvik. Til alt overmål beklager HT at dette ble tatt med i innlegget mitt, men det får nå så være. Hvis Bygdnes ikke hadde vært så hårsår, ville han skjønt betydningen av ordet antagelig, og at dette innebærer at påstanden inneholder en del usikkerhet.
Hvis det er så at det dreier seg om en myte, skal man være klar over at mange myter har en kjerne av sannhet. Hva denne kjernen består av i dette tilfellet, kan selvsagt være gjenstand for diskusjon. At Folkvord har nevnt denne episoden i en bok han har skrevet, var jeg ikke klar over. Jeg har prøvd å lete opp noe på nett om denne episoden, men finner lite om det. Det eneste jeg fant var for en tid tilbake en referanse til en bok om nynazisme hvor det ble framhevet at det etter all sannsynlighet var nynazister som sto bak. Muligens var dette en bok av Richard Blindheim, men det er jeg ikke sikker på.
Bygdnes skriver også at venstresiden i Norge ikke har utført politisk motivert vold eller drap. Han har, etter det jeg vet, rett når det gjelder drap, men ikke når det gjelder vold. Fra utpå 80-tallet og fram til i dag har vi med ujamne mellomrom sett nyhetsreportasjer hvor bl.a. blitzere og pro-palestinsk ungdom kaster stein (og molotov-coktails?) mot andre. Dette kan sikkert bortforklares med feil kameravinkling, eller at det er vold for å hindre at borgerskapet skal yte vold.
Hvis vi på listen også tar med politisk motivert hærverk kan vi føye til kvinnegruppers hærverk mot blant annet erotikkbutikker, og dyreverneres hærverk på pelsfarmer, det vil si en total mangel på respekt for annen manns eiendom. Jeg er ikke noen tilhenger av pelsfarmer, men det får være måte på reaksjonsformer.
Man har også opp gjennom tidene overhørt palestinaskjerf-ungdom si at vi skal banke/drepe nazijævlene eller kappittalistschvina skal drepes. Dette er nok bare retorikk beregnet til selvhelbredelse og intern statushøyning, men er med på å danne et bilde av hva disse grupperingene står for. Det forundrer meg at ikke noen av de andre påstandene mine om vold, bevæpning etc ble imøtegått, hvilket gjør at jeg har mine ord i behold i alle fall der.
Harstad Tidende 3. mai 2006 (usignert på nettet)
Ragde forteller at hun i starten av sitt forfatterskap slet med å være helt feil.
- Selv på 90-tallet skulle en forfatter helst være middelaldrende Oslo-mann med AKP-ml-bakgrunn. Hadde jeg vært lur hadde jeg droppet karsk og trønderdialekta og kledd meg annerledes. Det har vært sårt og vondt at jeg som person ødelegger for mine egne bøker.
Anne B Ragde til Økonomisk rapport 30. mars 2006
Klipp frå førstemaiferiringar i tidlegare år:
Norgesglasset, NRK 1. mai 2006 - sjå her
Det vil si, har man liten økonomisk nytteverdi eller er i veien på andre måter, har man ingen rett til å leve. Dette er konsekvensen av å lukke Bibelen og dermed åpne for de Sataniske kreftene som vi vet gir oss død og elendighet.” (Kilde: Hva er og vil sosialismen?, www.Kommentar-Avisa.no)
Hvorfor Norge fikk 1. mai inn som en offentlig høytidsdag i 1947 kan man virkelig undre seg over!
Kikker man i Østlandsposten før årets 1. mai kan vi bla lese: "- Støtt Palestina - Hamas er demokratisk valgt! Vi oppfordrer alle til å delta i årets 1. mai-arrangement!" RV og AKP i Larvik v/ Erik Ness.
Det er ikke tvil om hvilken ånd som man lar seg styre av denne første dagen i mai, man lar seg drive av den ånd som er totalt ødeleggende. Man støtter Hamas, de som slakter jøder, fordi de er jøder.
Lars-Arne Høgtveit på Vesterålen Online 1. mai 2006
[Stig] Andersens Hitler-parallell får også Sand til å gripe til usympatiske herskere når han skal svare på tiltale:
- Norsk kunst ble politisert på 70-tallet. AKP-ml generasjonen dominerte kultur- og kunstlivet i nærmere to tiår, og det var nesten et Stalinistisk regime. Noe av denne kulturen henger fortsatt igjen, og Andersen representerer en etterlevning. Men heldigvis er han en utdøende rase, sier han.
- Vi representerer et fritt og uavhengig kulturliv. Og jeg er vant til kritikk, sier Sand - og lar seg ikke affisere.
Vebjørn Sand kommenterer ein artikkel i Aftenposten i Fredriksstad Blad 30. april 2006
- Jeg har alltid vært veldig engasjert. Det kommer nok av bakgrunnen min. Foreldrene mine var arbeidsomme mennesker, og jeg har nok en slags «gjør din plikt, krev din rett»-mentalitet med meg som satt i veggene i Groruddalen. Og så har jeg alltid likt å brenne for ting, sier Bøhler, som entret Blindern da han kom i 20-årene. Det ble det straks en hissig litteraturdebatt av, og da han kom i 30-årene nærmest levde og åndet Bøhler for fritidsklubbevegelsen i Groruddalen. Hans motdebattanter i den "hissige litteraturdebatten" på 70-tallet var for øvrig ikke ukjente forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet, og både de og resten av AKP-miljøet ble av Bøhler beskyldt for å skrive jublende "hoffpoesi" for diktatorene i Kina og Albania. Denne debatten raste på kultursidene i Dagbladet en hel sommer, og Bøhler følte at han en gang for alle tok et oppgjør med sin fortid i SUF, forløperen for AKP (ml).
For om Bøhler i tenårene hadde trøbbel med å velge mellom Beatles og Rolling Stones, falt det ham lett å velge mellom SUF og AUF i 1969. Da han og faren forsøkte å finne ut hvem av dem som arbeidet mest innbitt mot Vietnamkrigen, falt det lokale AUF-laget på Grorud totalt igjennom. Der var det jo bare gamle gubber i 30-40-årene.
- Og i Vietnamspørsmålet var de passive, for å si det forsiktig, sier Bøhler. Så det ble SUF, og Bøhler sloss mot Vietnamkrigen helt til det var på tide å dra i militæret. Der ble han hovedtillitsvalgt for soldatene, og det var på et tillitsmannskonferanse i Stavanger Bøhler traff den jenta han like etter giftet seg med. De fant seg leilighet, og rørleggersønnen Bøhler tok seg jobb som sveiser på Rosenberg Verft i Stavanger.
- Var det litt sånn Gymnaslærer Pedersen og sjølproletarisering?
- Nei, det var ikke det! Jeg hadde jo giftet meg, jeg trengte rett og slett bare en vanlig jobb, avviser Bøhler som noen år senere fikk en datter. Han ble familiefar og flyttet tilbake til Groruddalen og Oslo. På 80-tallet ble han skilt, og etter noen år som fritidsklubbleder gikk han inn i Oslo-politikken på slutten av 80-tallet. Han ble ansatt som byrådssekretær, og han byrådsleder Rune Gerhardsen dannet et kraftfullt og effektivt politisk tospann i Rådhuset. Bøhler viste stort talent for å legge til rette for følelsesladede, strategisk smarte politiske utspill, og tidlig på 90-tallet ble Rune G. landskjent for sine medieutspill. De irriterte ofte vettet av Gro og Ap-ledelsen, som da Rune G. tok sitt oppgjør med snillismen. Denne evnen til å irritere partiledelsen har Bøhler på mange måter tatt med seg videre i livet.
Jan Bøhler vert portrettert i Dagsavisen 29. april 2006
- Mange feminister ble med i AKP (ml), sier Berg. - Men sjøl hadde jeg ikke klassebakgrunn til å kunne bli ml-er. For å si det litt flåsete kom jeg kanskje ikke fra et tilstrekkelig pent møblert hjem.
Det betyr ikke at hun gikk klar av de politiske kampene. - Det var en tøff politisk skole, der vi lærte å stå oppreiste gjennom krevende debatter. Hver 8. mars diskuterte vi parolene, vi diskuterte hva som var internasjonal solidaritet og om kvinnekamp eller klassekamp var det viktigste. Og stadig var det tverrpolitiske aksjoner som ble kuppet av ml-erne.
- En del av de debattene og møtene på den tiden var en påkjenning, sier Berg. – Verst var det at jeg ikke alltid skjønte hva som foregikk, fordi jeg ikke var blant de som hadde "snakket sammen" på forhånd. Når noen hadde gjort det, hjalp det heller ikke å argumentere. Fordi vedtakene allerede var fattet, et annet sted. Og det var ikke artig å bli kalt "sosial-fascist", fordi jeg gikk i feil 1. mai-tog. Jeg har fortsatt vanskelig for å se humoren i en del av det som foregikk. Et ordtak sier at av skade blir man klok. Det er jeg ikke enig i. Else Michelet har treffende sagt at av skade blir man først og fremst skadet.
Anne-Jorunn Berg vert portrettert av Kilden 28. april 2006
At det var et undertrykkende samfunn på 70-tallet, kan diskuteres, men det jeg reagerer mest på er uttalelsen din om Stalin. Stalin drepte millioner av mennesker, og under ham var det et iskaldt og kynisk samfunn. Selveste Lenin advarte mot å innsette Stalin siden han var en brutal mann som brukte grusomme midler for å oppnå sine mål. Hitler og Stalin sto igjen som de grusomste diktatorer verden hadde sett. Å støtte et totalitært samfunn, uansett om det er kommunistisk, eller nazistisk, strider mot menneskerettighetene. AKP (m-l) hadde kanskje gode hensikter, men å forvente at "folket skulle reise seg og skape et bedre samfunn" som du skriver, er naivt.
"Henrik 16, Unge Høyre, som ønsker et demokratisk og liberal-konservativt samfunn" debatterer i aftenposten.no 27. april 2006
Høsten 1968 ble preget av etterdønningene etter studentopprøret i Paris. Studentersamfunnet hadde spennende debatter.
- Det var et levende forum inntil det ble ødelagt av AKP (m-l), sier Stenseth som trekker frem Arne Næss og Sigmund Kvaløy og deres økofilosofi som en sentral påvirkningskraft.
Nils Christian Stenseth, nyutnemnt som Albert Einstein-professor av Det kinesiske vitenskapsakademiet, til Fredriksstad Blad 23. april 2006
- Skal vi si at uten AKP som eiere ville dere også blitt like alle andre?
- Nei, men tilknytningen til arbeiderbevegelse og fagbevegelsen er en avgjørende forskjell mellom oss og andre. Det handler om å bygge sammen kulturradikalisme, sosialisme og fagbevegelse. Dette er det politiske prosjektet.
- Det er ditt prosjekt?
- Det er mitt prosjekt. Men det er dette venstresida handler om, i hvert fall i presse-sammenheng. Det er da arbeiderbevegelsen vinner på en kul måte.
- På en kul måte?
- Arbeiderbevegelsen har i perioder vært antiintellektuell og antikultur, og da får et venstresosialistisk prosjekt problemer, det blir stivbeint og lite moro. På den annen side har man hatt kulturradikale bevegelser som går seg bort i rene identitetsmarkeringer.
Bjørgulv Braanen til Morgenbladet 21. april 2006
- Jeg ser på dette som så alvorlig at det bør få konsekvenser for NRK og John G. Bernander, sa Ågot Valle til Dagbladet. Og ifølge Aftenposten vil Valle skrive til kulturminister Trond Giske for å be ham gripe inn i kraft av å være NRKs generalforsamling.
Dette smaker av AKP (ml)-tid, der statens mektige eierskap blir brukt til å overstyre redaksjonelle beslutninger tatt av et NRK. Forslaget til Valle er så hinsides at det er vanskelig å ta seriøst.
Stein Ove Korneliussen på Startsiden Neste Klikk 5. april 2006
Natsuno Kirinos noe aparte thriller fra japansk husmorliv er befriende annerledes, et nattsvart rundtur i fabrikkarbeid av en sort akp(m-l) aldri ville ha klart å fantasere frem. Rått, underfundig og tragisk, men også sykt morsomt.
Lars Helge Nilsen i bokmelding (Natsuo Kirino: Ute) i Bergens Tidende 3. april 2006
Greven og black metal var kanskje for det norske 90-tallet hva AKP(ml) var for 70-tallet - en ytterliggående kult som tok seg så alvorlig at også andre gjorde det.
Hans Fjellestad til VG 31. mars 2006
Mot slutten av intervjuet spørres hun hva AKP først ville grepet tak i først om de kom til makten. [Jorun] Guldbrandsen svarer da bl.a. at en del forbruksvarer, eks. brød, melk og poteter, skulle gjøres gratis. Hvorfor ikke ta litt i når en først hallusinerer? Hvorfor ikke beslutte å avskaffe alt vondt i hele verden?
Det er ikke bare gymnaslærer Pedersen som bidrar til å latterliggjøre m-l bevegelsen i disse dager.
Martin Bøyum i Dagbladet 19. mars 2006
Steffen Sørum er forfatter og jobber selv som forlagsredaktør. Han ser ikke hvordan forfatterforeningens prosjekt kan bedre forfatternes situasjon.
- Forfatterforeningen har hatt en spørreundersøkelse blant medlemmene som går direkte på forholdet til forlagene. Men spørsmålene rører ikke det jeg mener vi trenger fra forfatterforeningen. Jeg ønsker meg at de jobber mer med tradisjonell fagforeningspolitikk, med pensjon, gratis gym, forsikringer og helse. Disse klubbene blir litt AKP(m-l) for meg, sier han.
Sørum mener forfatternes kontakt med forlaget gjennom forlagsredaktørene gir god nok mulighet til å ordne opp i ting de ikke er fornøyd med.
Steffen Sørum kommenterer at Forfatterforeninga kanskje vil danne klubbar for kvart forlag, Klassekampen 18. mars 2006
Det finnes en person som kan gjøre Dagbladet til en ledende dagsavis for radikale lesere i Norge. Han arbeider i dag for en bred samlet venstreside i en avis som har et håpløst navn og ufortjent få lesere. Han har arbeidet for å lege sårene mellom SV-ere og AKP'ere fra 70- og 80-tallet. Han er et politisk dyr med en liberal grunnholdning og har til overmål et kulturelt sinn. Dagbladets ansettelsesutvalg burde ikke la sjansen gå fra seg til å kontakte Bjørgulv Braanen for en lengre samtale om en fremtidig revitalisering av det Hans Fredrik Dahl har kalt Norgeshistoriens nest viktigste avis.
Alf van der Hagen på leiarplass i Morgenbladet 17. mars 2006
En sterk partiorganisasjon alene er som en svale, den gjør ingen sommer. Hadde det vært så enkelt, hadde AKP-ml gjort det bra ved valg. Nei, det er politikken og sakene som er avgjørende. Meningsmålingene viser at Frp og Siv Jensen er i støtet. Jens Stoltenberg og regjeringen sliter.
Arne Strand i Dagsavisen 16. mars 2006
- Det er ikke noen ny situasjon. Under fredsdebatten i Norge på 1980-tallet var det mange som aktivt anbefalte selvsensur for ikke å tirre den russiske bjørnen, for ikke å omkomme i ragnarok.
Jeg føler situasjonen trykkende. Nå har vi gjennomlevd den kompakte borgerlighet, AKP-tida og fredsbevegelsen med presset fra Sovjet, for så å ende opp i en situasjon hvor muslimer skal kunne refse oss.
Tore Stubberud til Dagbladet 9. mars 2006
Filmen om "Gymnaslærer Pedersen" er utgangspunkt for Kjartan Rødlands harselerende analyse av noen av AKPs bedrifter i de harde 70-årene (BT 2. mars). Med bitende ironi stiller han dem i historiens skammekrok.
I ettertid er det lett å gjøre seg lystig over skakkjørt idealisme, slik også filmen gjør. (I Dagbladet nylig pekte Vigdis Hjorth på at filmen rommer for lite av Rudolf Nilsens rene og ranke og for my bagatelliserende lystighet.) Mon ikke Rødland lar seg forføre av sin egen retorikk når han sier om den tid at "få lot seg skremme". "For øvrig etterlot de seg intet," hevder han, og viser selv med andre ytringer at den påstanden er helt feil. Han skriver jo nemlig også at "samfunnet utviklet seg i motsatt retning av hva de forkynte". Gid det hadde vært så vel at få lot seg skremme! For meg står det mer slik at "folk flest" ble såpass skremt av det vi så og oppfattet av AKPs ideologi og holdninger at vi ble skremt bort fra et vidstrakt venstreradikalt område langt over på høyre siden av gjerdet. Det er jo dette som ligger i Rødlands egen påstand om at "Carl I. Hagen & hadde AKP å skremme med". Demonstrasjoner i Oslo mot Vietnamkrigen i 1960-årene samlet tusener av frie radikale. Etter hvert oppdaget vi at AKP og co. infiltrerte, og annekterte, enhver progressiv meningsytring, og mange trakk seg tilbake. Jeg synes noen av filmscenene, der kollektiv begeistring pares med uselvisk idealisme, er gripende. Det gjør vondt å sammenlikne med i dag, da Peer Gynts motto om å være seg selv nok, synes å ha blitt en gyllen leveregel. Det tragiske er at AKP nettopp er en viktig del av årsaken til at store samfunnssektorer hos oss blir mer og mer dekadente. Så langt er det kommet, at vi nesten ikke registrerer det lenger, bare når det bryter til overflaten, som med oppslaget om topplønn og designmøbler til helsedirektørene i stedet for helse til folk flest, blir det litt oppstuss.
Når pendelen svinger, bort fra idealisme og medmenneskelig solidaritet, mot grådighet og hedonisme, er den ikke lett å snu. Mitt poeng er at AKPs virksomhet var en viktig kraft bak dette pendel-utslaget. Trolig har ingen gjort mer for å ødelegge en fornuftig venstreradikalisme i vårt land. Det var arven de etterlot seg. Og deres våpenflørt var neppe harmløs. Det finnes kanskje ikke noe farligere enn frustrert idealisme, fra den i "Gymnaslærer Pedersen" til Pol Pot og Osama bin Laden. Lovmessigheten i den farlige pendelsvingningen har vist seg sjokkerende tydelig i Kina, der den perverterte kulturrevolusjonen på få år ble erstattet med hemningsløs kapitalisme, der den jevne mann ikke skjuler sin beundring for det rike USA. Så kan vi bare håpe at tiden snart er inne for at pendelen vil begynne å svinge der .
Oddvin Alfarnes i Bergens Tidende 9. mars 2006
Skal man gjøre karriere som fotballtrener, kan det være en fordel å ha en fortid som AKP-medlem.
Det mener i hvert fall Jarle Jensen fra Kabelvåg som har trent aldersbestemte fotballag i en årrekke, og som har gått skole i AKP.
- Der lærte vi å jobbe systematisk og vi ble modige, sier han til Lofotposten. Egenskaper som er gode å ha i fotball.
Et godt eksempel er jo å se på Drillo, mener Jensen.
Jarle Jensen sitert i P4 28. februar 2006
- Syntes du filmen Gymnaslærer Pedersen gir et objektivt, nyansert og sannferdig bilde av AKP-ml?
- Ja. Helt klart. Men jeg har ikke sett den da.
Torstein Horgmo vert intervjua på Tacky 27. februar 2006
- Eivind Lodén minnar meg om predikanten som skreiv i margen på manuset sitt: "Dårleg argument her - skrik høgt." Eg var student då AKP-ml hadde si storhetstid, og er van med at "høgrekrefter" og "revisjonistar" er merkelappar på folk med eit anna syn. Men eg føler meg ikkje særleg truffen.
Magne Audun Kloster (KrF) i bupliktsdebatt i Hjelmeland kommunestyre, sitert i Bygdaposten 10. februar 2006
- Hvordan valgte du bokas tittel?
- Fordi kameratgjengen het Pøbelkomiteen. På 70-tallet bodde det mange AKP-ere på Grorud, og de skulle ha komiteer. Når vi skulle sette navn på gjengen vår, ble det altså en komité - en pøbelkomité.
Arne Svingen forklarer til Startsida Neste klikk 30. januar 2006
AKP hindret avisallianse
I fjor forsøkte Ny Tid og Klassekampen å få til et samarbeid. Men AKP sto i veien.
AKP har ikke bare vendt tommelen ned for Pax og Oktober forlag som medeiere i Klassekampen. Det var også AKPs eierskap i Klassekampen som sto i veien da avisen i fjor forsøkte å få til samarbeid eller sammenslåing med Ny Tid.
Ifølge styreleder Åge Rosnes var det flere grunner til at kontakten ble brutt. En av dem var kravet om at AKP måtte ut av Klassekampen.
- Det ble raskt klart at det kravet ikke kunne innfris, sier Rosnes, og legger til at Ny Tid var villige til å gi slipp på SV som eiere.
Avsløring i Dagsavisen 24. januar 2006
Tom Pape er en gammel KUL'er fra 1970-åras Blindern. I sine formende år lå han derfor til venstre for AKP'eren Jan Bøhler som nå leder Oslo-partiet. Men også da var Pape en utbryter. I den sosialistiske leir har det som kjent alltid vært slik at man først bekjempet dem som lå politisk nærmest. Men samtidig var disiplinen så sterk at de endte i det sekteriske.
Gudleiv Forr i Dagbladet 20. desember 2005
Noen reagerte på sekstitallets frihet med å skape seg trygghet innen egne lydighetsstrukturer. De ble en bekreftelse på lydighetens farer. Fra AKP(ml) til Knutby har vi fått se igjen og igjen hvordan mennesker i blind lydighet mot ledere, prinsipper og systemer kunne få seg til å innta de mest ekstreme standpunkter. Mange ødelagte liv og triste skjebner ligger igjen etter 70- og 80-tallets autoritære bevegelser, ikke minst innen kristne kretser.
Erling Rimehaug i Vårt land 10. desember 2005
Etter at Stein var ferdig med å spille fotball i hver ledige stund, seile på isflak ned Namsen og fiske småørret i bekken, gikk han fra realskole til gymnas. Alle diskusjonene med far bar frukter - etter kort tid var den unge mannen aktiv AKP(ml)-agitator i gatene i Namsos. Som 18-åring gikk han inn i Folkebevegelsen mot EEC, og han er fremdeles en del av Nei-bevegelsen.
- Det var en fabelaktig tid. Jeg er stolt av det vi gjorde i -72 og i -94. Overnasjonaliteten har utviklet seg til å bli stadig større. Vi var imot union den gangen, 20 år før det ble det, og grunnen er enda større i dag, mener Grøtting.
Sin AKP-bakgrunn står han for, men mener at folk er alt for opptatt av partipolitikk. Det er sakene som er viktig for Stein. Han vil avskaffe friskolene og innføre klassedelingsreglene igjen.
Stein Grøtting, leiar for Skolenes Landsforbund, til LO-aktuelt 14. november 2005
- Hva synes du om Attac?
- Det har ikke mye med sosialismen å gjøre.
- RV?
- Vi har følelsen av at de ikke egentlig vil kapitalismen til livs.
- AKP?
- De har begått mange feil, men vi ser dem som noen vi kan samarbeide med i framtiden.
Hans Petter Hansen, redaktør i Friheten, til Morgenbladet 28. oktober 2005
Forfatter, spilldesigner og tidligere Grønt Gras-entusiast Christian Vennerød, diskuterte det gode liv med Arne Næss og daværende finansminister Per Kleppe på Chateau Neuf-scenen.
- Det var uten tvil landets viktigste talestol, nest etter Stortingets da, og et veldig livlig debattsamfunn. Store forfattere fremførte banebrytende tanker, sier Vennerød.
På 80-tallet kollapset debattkulturen på Chateau Neuf, og Storsalen har siden den gang vært utleid til et privat teater. Vennerød karakteriserer begynnelsen av årtiet for høyt hår som et sort kapittel for et studentengasjement der "studentene mistet hodet fullstendig".
- Det hele munnet ut i surrealistisk propaganda fra Arbeidernes Kommunistpartis (AKP) side, det var helt forferdelig. Debatten ble til krangel og roping av slagord, som gikk på bekostning av fruktbar meningsutveksling, sier Vennerød.
Christian Vennerød til Universitas 19. oktober 2005
- Marx har en rå penn. Han skriver både skarpt og poetisk. Enhver samfunnsengasjert person bør lese Marx. Vår foreldregenerasjon og AKP (ml)-striden har gitt Marx et klisjéaktig preg - det blir litt sånn som t-skjorter med Che Guevara på, mener Amdam og Rasmussen.
- Men det er mye punkrock i politisk teori. Marx-sitatet på plata - for en attitude som ligger i det! sier Amdam. Som er fostret opp med koblingen hardcore og radikal politikk gjennom 80-tallets innflytelsesrike amerikanske hardcore-scene.
Vokalist Torgny Amdam i Amulet til Dagsavisen 11. oktober 2005
Forfatteren var som ung militærnekter, stemte Sosialistisk Folkeparti (SF) og bidro i partiets ukeavis Orientering. I 30-årsalderen sluttet han seg til en utbrytergruppe fra SF, som etter hvert ble til "ml-bevegelsen", hvis ideologiske grunnlag var "marxismen-leninismen / Mao Tse-Tungs tenkning", og som i 1973 ble til Arbeidernes Kommunistparti (AKP (m-l)). Verken bevegelsen eller partiet hadde tallmessig stor oppslutning i befolkningen, men en rekke fremtredende skjønnlitterater, andre kunstnere og kjente akademikere deltok, og øvet stor innflytelse i hvert fall innen kulturlivet. Grennes var altså blant dem; han gikk så langt som til å sitere Mao Tse-Tung i sine stensilerte skrifter. Om dette skriver han nå slik:
"I norsk sammenheng er kritikken av akademisk kunnskap og politisk engasjement på venstresiden knyttet til myten om 68-generasjonen. Jeg deltok selv som en sentral aktør i det mangfold av 'bevegelser' som hadde sin intellektuelle basis i akademiske institusjoner. Men ettertiden har vist at den viktigste konsekvens av 'kampen' ikke var bedre forhold for 'proletariatet' (ifølge sosialfilosofen Peter Drucker forsvant arbeiderklassen i løpet av år 2000), men en kraftig impuls til deltakernes sosialisering som samfunnsaktører. Min egen utvikling var også tidstypisk og sier mye om utviklingen av psykologi som profesjon. Jeg oppdaget at kamp for bedre arbeidsvilkår og et mer rettferdig samfunn like godt kunne utkjempes innen arbeidslivet og med arbeidslivets ledere som partnere, heller enn som motstandere. De som har størst mulighet til å endre arbeidslivet, finnes ikke på 'gølvet' eller i fagforeninger. De finnes som ledere på alle nivåer i en organisasjon" (side 21).
Dag Østerberg siterer Carl-Erik Grennes (Hva er psykologi?) i Morgenbladet 23. september 2005 og Nytt norsk tidsskrift nr 3, 2005
Det har alltid vært sånn, det er datan, vi har alltid gjort det sånn. TYTING !! Det blir ikke mer riktig av den grunn. Kanskje du skulle regne på hvor mange mandater de enkelte grupperingene ville fått med med en rettferdig valgordning, og du kan gjerne ta med Ger Livs kumpanjonger i AKP, Nord Koreas siste kamerater. Vel ... og Kuba da. En mann, en stemme = demokrati. Egentlig burde da kanskje de som produserte mest ha en ekstrastemme da, eller de som tjener mest, eller de med høyest IQ. Evensen, ta til vettet da MANN ! Eller ta Melange !! Korporativisme er kanskje også bra da heller ??
Usignert nettinnlegg ("Demokrat") på Sarpsborg Arbeiderblads nettstad 21. september 2005
- Hva var så spesielt med Grorud?
- Alle på Grorud kom egentlig fra andre steder, i byen eller helt andre kanter av landet. Mange sosiale sjikt og ulike mennesker ble rista sammen i den drabantbyen. Det var masse barn på Grorud. Legebarn, arbeiderklassebarn, arkitektbarn og barn av folk som pusha Klassekampen, sier han og forteller at det mest spesielle med Grorud, egentlig var alle AKP-erne.
- Grorud var helt rødt i 70-åra. På et tidspunkt var over halvparten av lærerne på ungdomsskolen AKP-ere, og klasseforstanderen vår fortalte oss blant annet om hvordan telefonen hans ble avlytta. Oppslutningen om solidaritetskomiteer av alle slag var stor. Det inspirerte oss gutta til å kalle oss Pøbelkomiteen, sier Arne Svingen og gliser litt over minnet.
Arne Svingen om boka si (Pøbelkomiteen) til Vårt Land 14. september 2005
I romanen rives Freddi mellom barndommen og voksenlivet, AKP(m-l) og Unge Høyre, kunsten og arbeidslivet, rusen og hverdagen. Og Freddi forteller om musikken som forandret livet hans; Jim Reeves, Roxy Music og Sex Pistols. Sverre Knudsen er ikke Freddi, men akkurat her er de 100 prosent enige. Motsetningen mellom den gryende punkeren Freddi og de alvorlige politikerspirene i SUF og senere AKP(m-l) preger også fortellingen. Freddi er ikke så politisk engasjert, og for ham handlet tilhørigheten mer om musikkinteresse og utseende. "Veien fram til vårt politiske standpunkt var ganske komplisert og fullstendig tilfeldig. Det hadde mye med parkaser å gjøre, dessuten handlet det litt om været, litt om design og mye om musikk," forteller Freddi. Det var rett og slett så enkelt at mod-parkasen, gjort kjent av The Who, var mye mer omfangsrik og henslengt enn de strenge og stive suffeparkasene som minnet for mye om lagerfrakker for kalde lagre. I det spirende rockemiljøet var fraksjoneringen om mulig enda mer alvorlig og omfattende enn på den politiske venstresiden.
Øyvind Holen om Sverre Knudsen sin roman Sukkersug i Ballade 16. september 2005
"En gjeng revolusjonære studenter okkuperer bygninger, vinner studentvalg, og lager en masse leven. Hva gjør du?"
Eksempelet ligner på hendelser ved UiO i slutten av 1960-årene. Studentene okkuperte da Kollegierommet, blokkerte kollegiemøter og fakultetsmøter, og fortalte medlemmer av Det akademiske kollegium (den tidens universitetsstyre) at de ville være blant de første som ville bli hengt i lyktestolper når revolusjonen kom til Norge. Kollegiet under ledelse av rektor Hans Vogt taklet situasjonene med klokskap og moderasjon. Han lot seg ikke provosere, tilkalte ikke politi, selv om det var nære på en gang, da kollegiemedlemmene satt innesperret i 10. etasje i Administrasjonsbygningen i flere timer. Etter hvert døde konflikten ut av seg selv.
I den hypotetiske situasjonen ovenfor ville jeg følge Hans Vogts eksempel. Så lenge revisor godtok regnskapene til Studentparlamentet, ville jeg ikke foreslå for universitetsstyret at støtten til Studentparlamentet skulle fryses. Jeg ville i private samtaler støtte de andre studentorganisasjonene. Revolusjonær Reisning ville sikkert blant sine studentparlamentsmedlemmer også ha relativt fornuftige studenter, som etter en tid ville bli ubekvemme med situasjonen. (Det skjedde med flere AKP-ML-ere omkring 1970.) Jeg ville forsøke å få noen av disse mer moderate i tale, og ellers vente på at fornuften ville seire, og at konflikten ville gli over.
Rektorkandidat Lars Walløe svarer på spørsmål frå Universitas 7. september 2005
Førde skriver dette: "Eg var samtidig med AKP (m-l) i Studentersamfundet og i mange andre sammenhengar der dei kom ut frå bura sine. Den gongen engasjerte dei meg i harde debattar og framferd som fekk fram det verste også i meg. Men mi interesse for sekta gjekk nokså snøgt over. Eg hadde flaks og kom over i skikkeleg politikk. Frå den dagen har eg ikkje brukt mykje tid og omtanke på dei norske marxist-leninistane. Dei er og var eit marginalt fenomen som forunderleg lite kom til å prege den norske samfunnsutviklimga. Eg ser nå at historikarane ofrar mykje merksemd på at vi her i landet fekk den sterkaste og mest seigliva marxists-leninist-rørsla i heile Vest-Europa. Men dersom vi nøkternt skal vurdere kva som står igjen etter dette i og for seg imponerande organisatoriske resultat, blir det mindre til bisn for oss alle."
Aktuell siterer Einar Førde (Innsyn. Artiklar 2002-2004) 5. september 2005
Leder i AKP, Jorun Gulbrandsen (54) mente imidlertid at 68-generasjonen spiller en rolle i dag. De har ingen stor politisk makt, men de har idealene med seg som forsvarere av barnehager og biblioteker, arrangører av 8. mars i krinkler og kroker i landet vårt og som forkjempere for andre gode ting i samfunnet.
- De er en underskog, Dette er folk som har vært der hele tida, men de er ikke i maktapparatet, slo hun fast. Dette synet deltes av flere i panelet bestående av Bjørn Enes, Erling Fossen, Paal-Helge Haugen, Jorunn Gulbrandsen, Jahn Thon og Laurie Grundt.
Fædrelandsvennen 2. september 2005 refererer frå debatt under Protestfestivalen 2005
Etter endt gymnas gikk turen til hovedstaden, hvor han i 1968 ble leder for SUF sentralt og ledet partiet i bruddet med moderpartiet SF i 1969. I 1970 forlot imidlertid Grønmo sin kometkarriere på ytterste venstre fløy og vendte tilbake til studiene, den egentlige grunnen til at han flyttet til Oslo. SUF på sin side ble til SUF (ml) og i 1973 til AKP (ml), men da var allerede Grønmo på god vei inn i sin akademiske karriere.
- Jeg har beholdt min kritiske grunnholdning, men jeg er ikke lenger så skråsikker på løsningene som da jeg var leder for SUF. Dette har skjedd etter hvert som jeg har fått mer innsikt og kunnskap, og verden rundt oss har endret seg, forteller Grønmo i dag.
Rektor ved Universitetet i Bergen, Sigmund Grønmo, til Studvest 31. august 2005
Valgnummeret gir en annerledes, rask og fyndig veiledning i de valgmulighetene vi står foran 12. september. Språkføringen er ikke parlamentarisk. Skribent Geir Levi Nilsen er neppe medlem av Stortingets presselosje. Og sympatien hans er ikke på noens side. Jeg siterer (innenfor åndsverklovens begrensninger - det er mye mer å lese):
(...) Om SV: "Tidligere totalitært parti som sleiket politiske massemordere i ræva på 1970-tallet like mye som AKP-ml." (...)
Om RV: «Et av de få politiske partiene vi kan respektere. Konsekvente drittsekker. Vil drepe alle.» (...)
Dagbladet (28. august 2005) siterer Gateavisa sitt valnummer
I fjor fikk hun Riksmålsprisen. Det er derfor hun i år sitter i juryen og leser det som kommer av norsk litteratur. Og hun liker det hun leser.
- Endelig ser det ut til at vi er blitt kvitt AKP(ml)-litteraturen. Jeg har en følelse av at det å fortelle historier er tilbake. Men jeg er mettet på å lese oppvekstromaner om unge gutter som står og kikker i gardinsprekken på nabokona som kler av seg. Akkurat det er jeg passe fed up av å lese om. Kom med noe nytt!
Anne B Ragde til Dagbladet 23. juli 2005
Det politiske hodet Braanen er den eneste gjenlevende avisredaktøren som ser på seg selv som en politisk korsfarer: Dagens politiske misere skyldes nyliberalismen. Det som legitimerer nyliberalismen teorerisk er postmodernismen. Postmodernismen står i dyp gjeld til Nietzsche. Altså: Drep Nietszche. Dette er hovedinnholdet i Braanens lille røde, en særdeles tynn suppe kalt Det tredje Venstre - for en radikal individualisme. Det private hodet Braanen er akp'er så god som noen og hadde sine formative år på 70-tallet. I rørsla var det som kjent ikke lov til å være ung og kåt, og mange akp'ere fra den tiden bærer med seg et undertrykt og schizofrent forhold til det annet kjønn. Derfor allierer Braanen seg med merkelige fremtoninger som for eksempel Jon Hustad, Nils Rune Langeland, Bjørn Vassnes, Ottar Brox og Kåre Lunden. Tilårskomne herrer i alle aldre med et antikvert kvinnesyn. Braanen ansetter riktignok noen kvinner - mange av dem på vikariater - men ingen blir invitert inn i badstua der Klassekampen blir formet.
Alle vet at Braanen er en utmerket bladfyk og hadde det journalistiske hodet vært alene hadde KK blitt en nødvendig avis. Men dessverre bedriver Braanens politiske og personlige hode med massivt intrigespill og sørger for at Klassekampen er blitt den mest forutsigbare avisa på denne kloden.
Erling Fossen i Dagbladet 19. juli 2005
Helge Hiram Jensen ordlegger seg meget udrammensk, snarere en smule beste vest?
- Jeg synes det er viktig å ta vare på dialekten sin, sier Helge. Som barn av 68-ere og med sine første barneår i studentbyen på Kringsjå, er det nettopp beste vest som har formet ham, språklig sett.
Helge og negerdukken Trærne gikk i en AKP-inspirert barnehage, med struktur og arbeidsgrupper.
-Vi måtte i oppvaskkompaniet, når vi ikke ville sove når alle skulle sove.
Helge Hiram Jensen til Drammens Tidende 19. juni 2005
73 år gamle Odd Kristian Olafsen trenger hjelp til mye. Av og til for å komme seg opp om morgenen. Men nå har Hof kommune besluttet at han ikke lenger kan få hjemmesykepleie i helgene. (...)
Olafsen regner seg som AKP-ML'er, og synes det er uhørt at dårlig offentlig økonomi skal gi slike utslag. Han er ikke i tvil om at det er økonomi som er grunnen til at tilbudet hans er blitt dårligere
- Dersom kommunen mangler penger burde den gi beskjed til Erna Solberg om at hun for komme å foreta kuttene selv, mener han.
Odd Kristian Olafsen til Jarlsberg blad 18. juni 2005
- Hvordan er det å se ml-bevegelsen, som lenge var synonym med ditt eget liv, bli mytologisert på den måten den gjør?
Berdahl drar på det.
- Nei ... Hva var det jeg tenkte om det? Den perioden har jo veldig lett for å bli anekdotisk. Når vi forteller om den, blir det fort mange morsomme historier, og det er jo en fare. På den annen side kan det raskt få et science fiction-preg, litt sånn: "Herregud, hva var det egentlig de folka drev med?"
Han smiler.
- Og begge deler er vel litt sant. Men det viktige er at man ikke glemmer selve tida, og hva den gjorde med oss. Det var jo ikke bare ml-erne som ble revet med. SV-erne var ganske gærne, de også.
En av grunnene til at Geir Berdahls gamle miljø fortsatt får så mye oppmerksomhet, er selvfølgelig at deltagerne har manøvrert seg inn i sentrale posisjoner i norsk offentlighet. Oktober-forfattere som Dag Solstad, Edvard Hoem og Per Petterson er for lengst kanonisert inn i Bokklubb-adelen. Tidligere Oktober-redaktør Torleiv Grue er nærmest blitt rikskjendis som Kolon-sjef og Ari Behn-redaktør. Mens Geir Berdahls gamle venn Bjørn Smith-Simonsen driver Pax, Norges andre forlag med røtter i den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.
I tillegg har denne kretsen - hvis man kan kalle den det - sin egen bokhandel (Tronsmo), sin egen avis (Klassekampen), og er på ingen måte redd for vekselbruk og synergieffekter. Når Tronsmo sliter, går Pax og Oktober gjerne inn på eiersiden sammen. I Klassekampen, hvor Oktober-forfatteren og Berdahl-vennen Jon Michelet tidligere var redaktør, er Geir Berdahl nå styreleder. Og her i Morgenbladet sitter - har du sett! - Smith-Simonsen øverst ved styrebordet.
- Dere har klart dere bra, denne gjengen av kamerater fra 1970-tallet?
- Ja, det har vi. Men du må huske at vi fortsatt driver med det lille og alternative. Det er ikke Dagbladet eller et av de store forlagene vi er i, vi holder fortsatt på det samme som da vi startet opp, og vil gjerne bygge videre på det. Og det synes jeg er ålreit.
Berdahl tar seg til skjegget.
- Så kan du si: Er det sånn at vi stenger for andre? Det kan godt hende at vi gjør, men jeg tror også vi har beholdt dristigheten og vågemotet i det å få til nye prosjekter. Så da har vi vel noe å gjøre her ennå.
Lys og glede. Men nok fortid, nå. Vi hopper over den vittige historien om da Dag Solstad møtte Geir Berdahl for første gang på AKP-leir på Jeløya, hvor den blivende Tronsmo-ekspeditøren Berdahl var travelt opptatt med å skrive veggavis på nynorsk ("Dag har en trang til mytebygging, men jeg lar alltid historiene hans stå uimotsagt. Det er som regel et snev av sannhet i dem"). Og vi dropper anekdoten om Berdahls Oktober-makker Knut Johansen, som en gang på det frilynte 1980-tallet lot håret gro, og dermed fikk refs av en gammel ml-er for å ha tatt permanent ("Selv tror jeg bare at Johansen hadde det bra. Og lykken gjorde at han fikk krøller i håret").
Geir Berdahl til Morgenbladet 17. juni 2005
Men Turki al-Hamad gir ikke noe endimensjonalt bilde av opprørstida på 1960-tallet. Helten Hisham er en sammensatt fyr, som prøver ut sin opprørstrang på flere områder. Vel så mye som politikken, har nok de vakre sexscenene og forsøkene med rusmidler irritert presteskapet.
I romanen ligner baath-gruppa på AKP (ml) i Norge. Romanen Adama viser hvor like politiske strømninger kan være i to så forskjellige land som Norge og Saudi-Arabia. Den mest iøyenfallende forskjellen er at Hisham er sterkt knyttet til mor, far og familiens verdier. I Norge var nok ødeleggelsen av familien kommet adskillig lenger rundt 1970.
Tom Egil Hverven omtaler Turki al-Hamad si bok Adama i NRK Kulturnytt 17. juni 2005
På Forfatterforeningens årsmøte fikk AKP-forfatter Edvard Hoem stor applaus for følgende uttalelse: "Den første som bryter normalkontrakten, er den første som blir ekskludert."
Den totalitære tankegangen lever altså i beste velgående!
Gunnar Stavrum kommenterer Edvard Hoem i TV2 Nettavisen 16. juni 2005
... I en humoristisk tone lister han opp fiender som leger, filologer, akademikere, AKP'ere. Men så skjer det noe. Ved et bestemt legenavn blir ansiktet grått og blikket hardner: "Den mannen kunne gjort meg til enkemann!" Så nevner han en kjent AKP'er, og myke Hegge gjemmer seg, den harde kommer frem: "Den mannen fyller meg med vemmelse!"
(...)
Jeg skjønte allerede som 12-åring hvor absurd det var å forgude tyranner som Stalin. At norske akademikere gjorde lenge etterpå, er mer absurd enn Ionesco og Beckett. Det første store oppgjøret med AKP'erne tok jeg i -75, det neste i -77. Jeg har alt i utklippsbøkene mine ...
Per Egil Hegge til Aftenposten 7. mai 2005
- Nei. Ville journalisten vite noe om Norges forhold til USA, spurte han bare utenriksministeren ... som aldri ble stanset. Ja, du er selv politiker, sitter i Sentralkomiteen i AKP.
- Jeg har sagt ja til å stå langt nede på RVs liste, mot løfte om ikke å risikere noe arbeid.
- Men du risikerer å stryke med i første utrenskningsbølge etter revolusjonen. En satiriker!
- Ja, se på disse hendene. Jeg har ingen sjanse.
- Du står i en blodrød tradisjon. Jeg husker at FIVH i 1979 hadde en kasse med gratisbøker. Først stod Slik vart Kamputschea fritt, utgitt på Oktober.
- Jeg kom med på 80-tallet, men har snakket med andre om Stalin- og Pol Pot-tiden. Det var noen mystiske allianser: Man måtte støtte sin fiendes fiende - og ble stående igjen som tullinger.
- Lenin spurte i 1904: Hva må gjøres? Nå har vi 2005.
- Det er vanskelig for meg å si hva andre bør gjøre, jeg som selv ikke bidrar med noe nyttig.
Steinar Lem intervjuer Knut Nærum i Folkevett 3. mai 2005
Et 30-talls bedrifter møtte opp da Utenriksdepartementet arrangerte informasjonsmøte om Irak for norsk næringsliv fredag.
De ble møtt av et titall demonstranter fra blant annet Blindern Fred, som krever at norsk næringsliv "holder fingrene av fatet i Irak". Blant demonstrantene var evigunge Stein Lillevolden og AKP-toppen Arnljot Ask.
offshore.no og NTB rapporterer 2. mai 2005
Dei heimkomne har ein heilt spesiell status som folkekjære kunstnarar og formidlarar i Noreg. Det gjeld mange framifrå medienamn, frå ein Eirik Bye og Ole Paus til ein Edvard Hoem og Erlend Loe. Det er myter og eventyr rundt deira ville liv. Kan hende har dei vore harde på flaska, men så kom dei heim og fann ut kva som verkeleg var viktig her i livet. Ein klassisk slacker som Ingvar Ambjørnsen blir nesten å rekne som ein ansvarleg politikar. Poenget er ikkje kva som reint faktisk har skjedd, om det er krigsdeltaking, sjømannsliv, hasjrøyking i Hardanger eller medlemskap i AKP-ml. Det viktigaste er at dei har levd før - ein annan stad, som ikkje er heilt verkeleg.
Kulturanalyse ved Nils Rune Langeland i Dagbladet 16. april 2005
Regjeringsdeltakelse vil kunne skape rom for nye fløypartier. RV og Demokratene? Av eksisterende partier ligger Rød Valgallianse (RV) og Demokratene best an til å kunne kapre frustrerte SV- og FrP-velgere. Hvis de greier å utvise kløkt. RV kan beskyldes for mye, men kløkt er ikke et begrep som rinner en nærmest i hu. Derfor har partiet, tross eksistens i over 30 år, ikke maktet å oppnå politisk innflytelse.
Å kvitte seg med kommunistarven ville være en begynnelse. Derfor er det ikke gitt at partiets ferske landsmøtevedtak om å slå seg sammen med Arbeidernes kommunistiske parti (AKP) er en god ide. Tanken om forening for å skape et venstrealternativ til SV er god, men det er de moderate kreftene som bør forenes hvis en ønsker velgesuksess.
Svein Tore Marthinsen i Adresseavisen 13. april 2005
I 1974 flytter han hjem til Loppa, og kommunesenteret Øksfjord der hvor familien nå bor.
- Første sommeren fiska jeg, før jeg fikk jobb som bygningsarbeider på det nye helsesenteret. Til høsten kommer jeg inn på et sveisekurs i Hammerfest og flytter til byen.
Sånn oppdager Jarl at han trives i Hammerfest. Her finner han også et levende politisk miljø, og i 1975 melder han seg inn i AKP m-l.
- Vi tror på målet, som er en fullstendig revolusjon.
Han blir valgt inn i kommunestyret, hvor han raskt gjør seg bemerket som bemerkelsesverdig engasjert og uredd.
Men på slutten av 70-tallet begynner troen å skurre. For det han i utgangspunktet har baserer hele sin ideologi på, nemlig demokratiet, er fraværende i AKP m-l.
Etter en intern kamp med sitt eget parti. En kamp som går over fire år, med utallige leserbrev i partiavisen og innlegg på møter, melder han seg ut i 1982 eller 1983. Han husker ikke nøyaktig årstallet, for også det er et tilbakelagt stadium, og uvesentlig for framtiden.
- Sånn var det. Noen slag vinner du og andre taper du.
Jarl Hellesvik vert portrettert i Finnmark Dagblad 9. april 2005
Årets Vømmølfestival - den tiende i rekken - blir høytidelig åpnet før konserten med Vømmølgutan i Hærfossen torsdag 2. juni. I fjor var det Sp-høvding Erik Bartnes som sto for åpninga. I år er det en professor ved navn Pål Steigan som har fått det ærefulle oppdrag.
- Steigan ble forespurt etter han nærmest gråtkvalt erklærte sin kjærlighet til Vømmøl-musikken i et intervju nylig. Vi ser på dette som en unik sjanse til å koble en spenstig åpningstale opp mot muligheten til å gi en gammel AKP'er rekonvalens i et miljø med stor takhøyde, bemerkes det fra arrangementskomiteen som allerede har fått flere kritiske spørsmål knyttet til akkurat det valget.
- Vi ser stort på ting i vårt allerede så fargerike miljø, utdypes det.
Trønder-avisa intervjuer Alf Vømmølbuen og deler ut titlar 2. april 2005
- Mine foreldre var freds- og rettferdighetsaktivister, sier Erling Borgen og beskriver samtidig seg selv. Da han i 1963, 15 år gammel, tok på seg konfirmasjonsdressen for å dra til Madserud tennisbane for å demonstrere mot at Norge spilte mot apartheidstaten Sør-Afrika, var han en av 300 som ble arrestert.
- Hvorfor dress?
- Mor sa at demonstranter måtte være ordentlig kledd, smiler han vemodig, og minnes at da en politimann senere meddelte at han fikk påtaleunnlatelse, sa lovens representant også at moren kunne være stolt av sin sønn. Senere har nok andre deler av politiet hatt en ganske annen oppfatning av Erling Borgen. Han har nemlig nettopp fått se mappen sin hos Overvåkingspolitiet. Mappen bekreftet at unge Borgen ble overvåket, men ikke fotfulgt, fra 1965. Så ble han da aldri AKP'er. I ml-leiren mente de at Erling Borgen var reaksjonær.
- Jeg har alltid følt avsky for fundamentalister, det være seg politiske, markedsøkonomiske eller religiøse, sier han og tilføyer at det er kristenfundamentalistene som nå har overtatt Det hvite hus.
Erling Borgen til Aftenposten 2. april 2005
Enten vet han noe, og da får han publisere det han vet, eller så får han holde kjeft. Vi trenger ikke enda mer ryktespredning om den tragiske saken. Det kan godt være at Nilsen og hans AKP-venner ikke synes det gjør noe, men vi vet at selv ubegrunnet tvil er salt i såret for mange i denne saken.
Nordlys på leiarplass om Bjørn Nilsen 31. mars 2005
Enkelte har reagert negativt på at Moland nå ønsker å lage komedie av en totalitær ideologi som AKP-ml-bevegelsen, og frykter at han vil bagatellisere en av de mørkeste skamplettene i nyere norsk historie. Moland selv velger å tolke historien mer nyansert.
- Jeg tror mye av det sosiale engasjementet på 70-tallet skyldes at man så store forskjeller på folk, at man handlet på vegne av andre enn seg selv fordi man ville rette opp skjevheter. Her var ikke AKP alene. Men det er klart, å forfekte antidemokratiske aksjoner som væpnet revolusjon og proletariatets diktatur, det er det ikke så mye positivt å si om, sier Moland.
Hans Petter Moland til Dagsavisen 30. mars 2005
Når dette er sagt kan jeg fortelle at jeg aldri delte ML-bevegelsens syn på det storslagne i albanske traktorer og slåmaskiner og Kina. Eller Stalin for den saks skyld.
Jeg var aktiv i ML-rørsla en kort periode på slutten av 60-tallet og gikk ut etter det tragiske kuppet i Chile 11. september 1973, da mine meningsfeller hadde problemer med å vite hvordan de skulle forholde seg til dette siden Kina var lunken til Allende.
Det var da det sto klart for meg at opportunismen - det være seg i politisk arbeid eller i arbeidslivet er det største hinderet for åpenhet og en "decent deal"..! :))
Terje Engen på ballade.no 14. mars 2005
Det følgende er heller ikke særlig saklig, men jeg kan ikke dy meg: Narvik SV er nå blitt "beriket" med en rekke tidligere AKP-ere og RV-ere. Vi som husker hvordan de herjet på 70- og 80-tallet, har problemer med å glemme de rå metodene som ble brukt den gang. For meg er det vanskelig å ha tillit til politikere med slik bakgrunn. Jeg skjønner dessuten ikke hvordan tidligere ml-ere føler seg hjemme i SV. Partiet var jo det verste revisjonistpartiet. Men da som nå var hovedfienden Ap.
Grethe Skarsfjord i Fremover 10. mars 2005
Partiet rykket inn i alle mulige posisjoner på Stortinget etter brakvalget i 1993 - i komitélederverv, i presidentskap - overalt. Det slåss om hver ball og holdt et så høyt press at gamle AKP-ere trodde revolusjonen var nær, og meldte seg inn, sammen med rusliberalere fra Grünerløkka og Moskva-kommunister.
Stein Aabø om Senterpartiet i Dagbladet 9. mars 2005
Så lenge NATO var hjørnesteinen for Norges sikkerhet og frihet under den kalde krigen var SF naturligvis et miniparti. Ungdomsorganisasjonen i partiet (SUF) brøt ut og ble roten til AKP(m-l), enda en ny politisk organisasjon på venstresiden. De virret rundt i ungdomsmiljøene i landet og skulle ikke bare melde Norge ut av NATO, men drømte om "væpna revolusjon" og nært samarbeid med Mao-Kina, Albania og Nord-Korea.
Steinar Berge (overlege og lokalpolitikar (H)) i Sunnmørsposten 23. februar 2005 i spalten "Innsikt"
Det er ei kjend sak at kunstnarar dreg vekslar på eige liv og eigne erfaringar. Den unge Lars Amund drøymde om å utdanna seg til pianist. Han gjekk på musikkonservatoriet i Bergen, men braut av utdanninga etter halvgått løp. På den tida var han aktiv i AKP (m-l). Men Vaage nektar for at avbrotet har med sjølvproletarisering å gjera; å slutta å studere og heller bli ein skikkeleg arbeidar.
Lars Amund Vaage til Haugesunds avis 23. februar 2005
Gründeren som skapte Spar Kjøp og Spar Shipping kaller salget av Statoil-aksjer en skandale. Han vil at staten skal ha hundre prosent eierskap og kontroll med alle våre naturressurser, og er rasende på den sterke motstanden mot statlig eierskap her til lands.
Budskapet kommer ikke fra en AKP'er som allerede er begynt å pusse på 1. mai talen. Det er en av de svært få bergenserne som kan kalle seg milliardær, som har en så oppsiktsvekkende positiv holdning til statens eierrolle i næringslivet. Finansbladet Kapital beregnet i fjor Helge Eide Knudsens formue til å være 1,04 milliarder kroner. Bare tre bergensere og drøye 50 nordmenn er rikere.
Bergens Tidende 19. februar 2005
Det var den morsomste perioden i mitt liv. Sorgløst og - hva skal jeg si, da? - sorgløst og engasjert. Hver uke var et lite drama i sandkassa, sier Fiskvik. Han sto med begge beina i den væpna revolusjonen i Trondheims studentmiljø. Svært aktiv og offensiv debattant. "En harding," sier en gammel rekkekamerat. Men også en dyktig og engasjert organisator i AKP-ml-bevegelsen.
- Det var mye temperatur?
- Ja, det var mye tøffe stridigheter. Vi syns vi jobba i medvind, og vi kombinerte dette med det glade studentlivet. Selv om noen hevder at vi nesten var grundtvigianere, så ler jeg meg i hjel av det. Vi drakk og gjorde det som verre var. Det var saftig. Og jeg tror ikke vi gikk glipp av så mye moro på grunn av politikken.
- Du var den heftigste oksen på båsen?
- Neei, det er ikke sant. Det tror jeg ikke. Det vil jeg ikke kommentere. Det må da være noen kilder som bare har sagt noe tull til deg for å lure deg. Nei da, vi hadde en frisk studentertid. Selv om vi var revolusjonære, så var vi ikke innstilt på å lage revolusjon akkurat på dette med studentens glade dager.
(...)
- Hva lærte du i AKP-ml?
- Nå synes jeg du drar det litt langt, nå gidder jeg snart ikke svare mer på det her. Nei, jeg kan ikke oppsummere alt det der, Men vi lærte utolig mye faktum, og vi lærte utrolig mye organisasjonsgreier. Og vi lærte utrolig lite diplomati.
Sæmund Fiskvik til Dagsavisen 19. februar 2005
På SVs vegne vant parhestene Øistein Qvigstad Nilssen og Trond Blomlie, som i god AKP-ml-stil innrømmet ingenting.
Fremover 5. februar 2005 sammenliknar lokalpartia sine årsmøte, her kategorien "minst ydmyk"
Folk er lei tøvet, altså den krigerske og konfliktorienterte debatten som går vel så mye på andre sine holdninger og motiver enn på sak.
Det er i alle det jeg hører, når jeg går på politiske og næringsmøter og samtaler med medmennesker.
Også på Narvik SVs årsmøte gjorde de forsøk på å dempe ordbruken. De som hørtes ut som Akp-ml'ere fra 70-tallet, ble mildt irettesatt av en nestor.
Meir frå Fremover, denne gongen 29. januar 2005
På syttitallet får Mao-dyrkelse og nystalinisme fotfeste blant flere tusen yngre norske intellektuelle. Dette er tatt opp av Bernt Hagtvet og Gerhard Helskog i vår tid. Men de har ikke fått med seg alt. Hovedpoenget er at yngre intellektuelle ønsket å styrte det norske demokratiet, og innføre diktatur i Norge. Ved å benekte Gulags eksistens, opptrådte de på samme måte som såkalte "holocaust deniers". Det er absolutt ingen forskjell.
AKP (m-l) og omland fikk stor makt ved universitetene. Mange bøyde seg for dem. På denne tiden var heller ikke andre deler av det marxistiske omlandet demokratisk patent. En annen av Dagbladets kårede, Espen Søbye, var blant dem. Det gikk så langt på Universitetet i Oslo at da vi i Den Konservative Studenterforening utfordret deres hegemoni i Studentersamfundet, så ville ingen av de andre politiske gruppene på Universitetet støtte oss. De maktet ikke å ta stilling mellom stalinister og moderate ungkonservative, men oppfordret folk til ikke å stemme ved valgene. Underforstått; begge parter var like ille.
Kåre Verpe i VG 28. januar 2005
- Og din yndlingsmotstander? - Det er forfatteren Dag Solstad. Han er en uovertruffen språkkunstner, har et eget gehør for forandringer i sosiale sammenhenger, og er en fantastisk generasjonskronikør. Men de ideologiske overbygningene over hans storartede litterære verk er mer tvilsomme, fra AKP-ismen på syttitalet til den kulturpessimismen og avstand til populærkulturen som han nå skriver ut fra.
Kjartan Fløgstad til Dagbladet 15. januar 2005
Den tidligere AKP-eren Høibraaten har de siste ti åra bodd i Albania, og sies å være blant landets mektigste menn. Derfor er det selsomt at Brent er så overflatisk som den er: Blottet for de refleksjonene en tidligere AKP-er burde ha gjort seg etter å ha hyllet det beinharde kommunistregimet i syttiårene.
Cathrine Krøger melder Kjell Høibraaten sin roman i Dagbladet 30. desember 2004
Hilde Haugsgjerd måtte mer en enn gang i sin redaktørtid i Dagsavisen stå til rette for sin rødglødende fortid i AKP-ml. Spørsmålet er om Bleness vil måtte gjøre det samme. For den som måtte bekymre seg over om Dagsavisen med Bleness får en klassisk Aftenposten-konservativ i redaktørstolen, kan det opplyses at tvert imot: I likhet med sin forgjenger trodde nemlig også Bleness fullt og fast på væpnet/væpnede revolusjon på 70-tallet.
- Jeg var ikke mer radikal enn de fleste i miljøet mitt var. Det var Vietnam-krig og EEC-kamp. Hele samfunnet var veldig radikalisert, sier han 25 år etterpå.
Men alle rundt den unge revolusjonære delte nok ikke hans syn. Bleness skal ha vært et relativt eksotisk innslag på Holmenkollbanen og én av omtrent tre EEC-motstandere på Slemdal i 1972 - selv om han ikke engang hadde stemmerett.
- Jeg husker jeg solgte Stormklokka, Sosialistisk Ungdoms avis på Slemdal. Den gikk ikke som varmt hvetebrød.
Siden har han foretatt den samme reisen på den ideologiske skalaen som så mange andre tidligere AKPere har gjort, og landet trygt i sosialdemokratiet.
Dagsavisen portretterer avisa sin nye redaktør, Carsten Bleness, 20. desember 2004
Ingen i vår redaksjon har vært medlem av AKP, men mitt eget forhold til kommunismen er intenst. Vi som vanket i pønk/nyveiv-miljøet i Tromsø på slutten av 70-tallet kjente lusa på gangen, og vi gjenkjente straks AKPs forsøk på å infiltrere det nye rockopprøret. Kjennere av pønkehistoria vil huske at Klassekampen avfeide Sex Pistols som (fritt etter hukommelsen) "halvfascistiske" og "småborgerlige", og at Sæmund Fiskvik var blant stalinistene som nektet musikerne i rørsla å spille elgitar på 70-tallet. AKP kom på banen da Tom Robinson introduserte "Rock Against Racism", men da hadde de forlengst blamert seg selv, og ikke engang et band som Oslo Børs ble tatt alvorlig - de skiftet da også navn til Oslo Beurs etter press fra Selveste storkapitalen!
Arne Berg forsvarer NRK-serien Norsk rocks historie i ballade.no 15. desember 2004
Hvis man snakker om marxist-leninist-bevegelsens rolle på 70-åra, så har Esperø & co. selv åpnet en Pandoras eske ved å gi ML-bevegelsen en betydelig rolle i sin TV-serie. Her følger et av mange eksempler på de venstrevriddes rolle i 70-åra:
Min egen konsert på Oslo konserthus med Cornelis Vreeswijk den 28 mars, 1977 var innvielsen og første rockekonsert i konserthuset noensinne. AKP (ml) var en vél doktrinert og organisert gjeng på den tiden. Det var folk som kjøpte biletter på første rad, lagde pipekonserter og bråk under min opptreden – og bevisst prøvde å ødelegge konserten - og starten på min karriere i vesten. Cornelis selv var sjokkert over kampanjen mot meg. Han skjønnte ingen ting. Noen journalister fikk tak i hovedaktørenes identitet. Det skulle vise seg at det var folk fra den (daværende) polske kommunistambassaden og deres familie - med god support av lokale ML-krefter. Journalistene insisterte å skrive om saken.
Artist Alex Sandøy informerer om underlege alliansar, ballade.no 19. november 2004
Fagforeningslederen ved Hydro Polymers har vært ute i hardt vær mang en gang i løpet av sitt 43 år lange liv. I 20-årene var han medlem av AKP-ml, og ble bedt om å forlate partiet fordi han var for EØS-avtalen. Den gang som senere endret han ikke standpunkt, selv om det blåste friskt rundt ørene på ham.
- Jeg tror at fornuften seirer til slutt. Når du tror på noe, kan du ikke gi deg, sier Selmer.
John Øivind Selmer til Telemarksavisa 5. november 2004
- Nettopp. Det er vi som er født i 1968, som er de ekte 68-erne.
- ... hvordan ser 1970-årenes krangel med AKP-erne ut for sånne som deg?
- Jeg har alltid vært interessert i politikk, og husker godt AKP (m-l) fra 1970- og 80-tallet. Bevegelsen var en viktig del av det politiske bildet; også vi som var barn på 1970-tallet, så det. Noen av vennene mine hadde foreldre innen rørsla, og jeg husker dem uten unntak som joviale mennesker som tok unger på alvor. Derfor reagerte jeg på at disse vennlige menneskene omgav seg med så skremmende symboler - plakatene, parolene, slagordene de brukte. Bevegelsen fascinerer meg, fordi det var så mye jeg ikke forsto den gangen, og det er fortsatt mye som er ubegripelig ved den. Hva var det som gjorde tilhengerne så ekstreme? Jeg har merket meg at enkelte - de som har beklaget tilknytningen til bevegelsen - har sagt at de var naive idealister som delvis ble manipulert og villedet. Derfor skulle jeg gjerne visst hva det egentlig var som skjedde, sett fra dem som faktisk hadde oversikten. Jeg fulgte med i debatten i fjor sommer, og skulle gjerne ønsket at den fortsatte, siden enkelte ting fortsatt fortoner seg som nokså tåkelagte. Jeg opplever derfor ikke debatten i seg selv som tåpelig. Men det er vel ikke til å komme bort ifra at enkelte aktører nok fremstår som litt patetiske.
Leksikonredaktør Solveig Wikstrøm til Aftenposten 23. oktober 2004
Det gjør kanskje de to forfatterne, men ingen av dem er det minste begeistret for partiene på den nåværende venstresida.
- Arbeiderpartiet har ikke gjort annet enn å forsøke å logre etter høyresidas ideologiske blendverk om friheten og individet, samtidig som partiet aldri har brydd seg ordentlig om individet. SV er gjort til et slags politisk anbudsfirma under direktør Halvorsen, som ser velgere som et marked partiet legger fram sine tjenester for hvert fjerde år. RV har aldri kommet seg etter slagene de ble påført på grunn av 70-talls-utflukten til Pol Pot og Kina. Det er virkelig behov for en ny bevegelse og vi merker en enorm interesse for ideologi og ideologisk diskusjon i forbindelse med lanseringen av denne boka.
- Er det fordi høyresida har hatt den mest aktive ideologi-diskusjonen de siste tiåra?
- Ja, på venstresida fikk alle nok etter AKP og ble på et vis skremt vekk fra ideologi.
Bendik Wold og Magnus Marsdal til Dagbladet 13. oktober 2004
Pål sine høner flakser igjen
Som et gjenferd fra Pol Pots dødsmarker suste budskapet gjennom eteren at RV (eks AKP-ml) har startet pengeinnsamling til snikbombing i Irak.
Og nå spør jeg, og jeg vil ha svar fra gammelakp'erne, fra raddisene fra sytti- og åttitallet, fra de som nå ruger papegøyeegg på alle nivåer i vårt stadig mer kunnskapsløse utdanningssystem, og som sniker seg som sjarmante anuser, nei, jeg mener Januser, sniker seg dørimellom, og på den ene siden er besteborgerlige samfunnsstøtter mens de på den andre siden er historeforfalskere og mullaer for Rød Valgallianse: Støtter dere en bestemt fraksjon i Irak, eller sponser dere alt som finns av feige sjølvdrepende terrorsnikbombemordere?
Alf Sæther i Rana Blad 6. oktober 2004
- Jeg kan ikke gå god for hva som står i avisen. Jeg har ingen som helst kommentarer til det utvidede Klassekampen som du er journalist i.
- Men jeg lurer bare på hva du sitter på av arkiver?
- Jeg har ingen kommentarer til Dagens Næringsliv overhodet. Du får ikke et ord fra meg om det. Ingen ting som helst får du vite, annet enn at jeg holder Dagens Næringsliv for å se hva disse AKP-erne gjør når de først får makt, sier professor Brøgger.
Professor Jan Brøgger utvidar AKP sitt medieimperium til Dagens Næringsliv 5. oktober 2004
- Å lage en komedie av en totalitær ideologi som AKP-ml synes jeg i utgangspunktet er veldig uheldig. Kan man tenke seg å gjøre en komedie av folk som har trådt feil på den andre siden, for eksempel en nazihirdgutts villfarelser? Noe av det tristeste jeg ser er historieløse filmskapere som bevisstløst tar i materiale de ikke forstår omfanget av, sier professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet.
Bernt Hagtvet åtvarer filmskaparar i Dagbladet 16. juli 2004
- Men jeg har ikke noen konstitusjon for å bli ekstrem politisk. Jeg er vel for mye akademiker, veier fram og tilbake, og har vansker med å la meg rive med i de mest intense bevegelser. Men jeg hadde stor sympati med AKP, og det har jeg fortsatt. De hadde et forfriskende nytt perspektiv og har ikke noe å beklage, selv om det sikkert var et helvete for dem som ble selvproletarisert og sånt noe.
Bjørn Smith-Simonsen til Dagsavisen 3. juli 2004
Dagsavisens redaktør Hilde Haugsgjerd hadde et usedvanlig vulgært, i sin natur udemokratisk og i innhold antiintellektuelt, personangrep på meg lørdag 26. juni. Bakgrunnen var en artikkel jeg hadde skrevet i Dagbladet om EUs nye grunnlov og implikasjoner for Norge og norsk politikk. Haugsgjerd mente at dette kunne føre til at jeg ble utdefinert av norsk politikk og at jeg kunne ende opp som Arbeiderpartiets svar på Kåre Kristiansen - som mannen i hornet på veggen.
Jeg kunne selvfølgelig svare på samme måte og vise til at dette minner meg om den måten AKP behandlet oss sosialdemokrater og alle andre som ikke var enig med sekten i 70-årene. Også da ble vi utdefinert og hadde det ikke vært for at vi heldigvis levde i et demokrati, hadde vi vel blitt utradert slik det skjedde i det Stalins diktatur som Haugsgjerds AKP hyllet.
Thorbjørn Jagland i Dagsavisen 2. juli 2004
Bakgrunnen for denne nokså bisarre vendinga i Vietnam-spørsmålet hang sammen med sakens symbolske karakter og bruken av den som politisk kapital, - kapital som kunne omsettes i den hjemlige politiske maktkampen. Det mest kjente tilfellet av dette i samtida var ml-bevegelsens bruk av Vietnam-saken i deres egen partibygging, som kulminerte i stiftelsen av AKP(m-l) i 1973. Under landsmøtet i Den norske solidaritetskomite for Vietnam ("Solkom"), som ledet an i Vietnam-protesten, klarte maoistene å velte den gamle ledelsen og ta kontroll over komiteen. I løpet av 60- og 70-åra var det mang en kader som ble sluset inn i ml-bevegelsen gjennom solidaritetsarbeid for Vietnam. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg framveksten av en revolusjonær ungdomsbevegelse á la den norske ml-bevegelsen uten Vietnamkrigen som mobiliseringssak og Vietnam-protesten som rekrutteringsarena.
James Godbolt i Dagbladet 17. mars 2004
De var samfunns- fiende nr. 1. De streiket til politiet gikk til angrep. De var "sjølproletariserte" AKP'ere. 30 år senere får de skryt av gamle fiender.
(...)
La oss spole tilbake til 1976. I januar 1976 skjelver en tradisjonsrik norsk bedrift i sine grunnvoller. Konflikten på Jøtul er uforsonlig. I fem uker står Oslo-bedriften bom stille, 300 arbeidere står skulder ved skulder i en tariffstridig, ulovlig streik. Og fremst på barrikadene står noen underlig unge, veltalende mennesker. Som foraktelig avviser både arbeidsgivere og LOs egne ledere.
Noen uker senere smeller det på Linjegods. En måned varer den ulovlige arbeidsnedleggelsen på godsterminalen i Oslo, den ender med oppsiktsvekkende bruk av politiets beredskapstropp ("terrorpolitiet") for å fjerne demonstranter. Også her er streikelederne unge, veltalende, radikale. Og egenrådige.
Hoderystende og storøyet står det etablerte Norge og ser på. De ser unge mennesker med bakgrunn fra universitet og høyskoler, nå i kjeledress og med faglige tillitsverv. Dessuten med partibok i AKP (m-l). En ny rase, nærmest. I 1976 følger konflikt på konflikt: Norzink, Norsk Champignon, Radionette. Året etter er like turbulent. Hva er det som foregår? Vil de smadre norsk arbeidsliv?
(...)
I Tønsberg sier pensjonisten Lars Skytøen, tidligere Jern og Metalls mektige leder "Jern-Lars", det slik:
- Jeg skal innrømme at vi i fagbevegelsen kanskje hadde sovnet litt, at vi hvilte på våre laurbær. Det var faktisk nyttig med aktivitet og kamp på arbeidsplassene, vi måtte mobilisere. De unge satte fokus på miljøproblemene innad på bedriftene, det var fint. Men det var tøft så lenge det sto på. Vi hadde jo et avtaleverk og en fredsplikt i arbeidslivet. Uroen de stelte i stand, var et forsøk på å forrykke hele grunnlaget. Det var vondt at krefter ville bryte ned, ikke bygge videre. AKP kunne du ikke stole på.
- Men selv du, en av de sjølproletarisertes tøffeste motstandere, ser i ettertid altså positive sider?
- Ja. De var dyktige på talerstolen, og de hadde en egen evne til å plukke saksområder som fenget i arbeidsstokken. Og de fikk makt via flertallsvalg, det var et uttrykk for at vi etablerte ikke var dyktige nok.
- Og hvordan vurderer du deres innsats i dag?
- De er jo blitt sofa-radikalere, da, de fleste av dem! Men det er endel dyktige folk, ja, de gjør en bra jobb for sine medlemmer i dag, mener Lars Skytøen.
Lars-Ludvig Røed i Aftenposten 12. mars 2004
Utspillet fra professor Terje Tvedt om at norske intellektuelle ikke forstår den utfordringen den totalitære muslimske fundamentalismen representerer, har vært befriende, fortsetter han. - Problemet er at norsk akademia og norske medier har vært styrt av en venstreside som helt siden 1968 i de fleste spørsmål har tatt systematisk feil. Og her er ikke problemet først og fremst AKP (m-l), men SV og dets forløper Sosialistisk Folkeparti.
- Venstresiden foretok et kollektivt åndelig harakiri ved systematisk å unnlate å kritisere, og i verste fall støtte, totalitære, menneskefiendtlige og middelalderske regimer. Likevel har den fått lov til å dominere den intellektuelle scene i Norge etter krigen fordi den har påberopt seg å være mer moralsk enn sentrum og høyresiden. I tillegg har venstresiden, forøvrig som den eneste i Europa, sørget for at Norge står utenfor det største demokratiprosjektet i Europa i vår tid, nemlig EU. Kombinasjonen av venstreradikal dominans og isolasjon fra Europas demokratier har ført til en meget betenkelig situasjon for det norske samfunn, mener han.
Reiseguru Jens Riisnæs til Aftenposten 2. mars 2004
Vi har snakket om forlagsmannen Heger og den frie intellektuelle Heger, nå. Men hvordan går de to egentlig sammen? Kan en direktørrolle i et forlag eid av et internasjonalt konsern være del av samme identitet som den venstreradikale kulturmannen med polisk dannelsestid i AKP-ml, og som han sier selv, deretter ti år med avlæring etter en politisk dannelsestid i AKP-ml?
- Kanskje er det nettopp på grunn av ml-bakgrunnen at det er så lett å finne seg til rette i en kapitalistisk bedrift. Forstemmende er det i alle fall, innrømmer Heger.
- Men er det ikke et stort sprik her, mellom den kommersielle forleggeren direktør Heger og sosialisten Anders Heger?
- For meg er det selvfølgelig et dilemma. Men det er ikke større enn den gang jeg som 15-åring og nyslått ml-er gikk med Aftenposten. Så lenge prosjektet mitt - forleggeriet - får plass innenfor et internasjonalt forlagskonserns systemet, kan jeg utmerket godt leve med det. Personlig regner jeg meg selv som anti-kapitalist, men at jeg likevel finner meg en måte å leve på innenfor det kapitalistiske systemet er vel egentlig ganske naturlig.
Anders Heger til Ny Tid 28. februar 2004
Hvem var de og hvor mange? Antagelig var det mindre enn ett hundre som faktisk fikk ansettelse i private eller offentlige bedrifter, men det kan ha vært flere som forsøkte. Nesten alle var menn. De fleste var eslet til å bli akademikere.
De var vokst opp i hjem der boklig lærdom ble satt høyt, og det var en selvfølge at de skulle studere. Mange var sønner av embedsmenn og andre i statens tjeneste. Noen hadde en far som var tillitsmann i fagbevegelsen, andre en som arbeidet som funksjonær i en bedrift - ja, det slang vel også en og annen direktørsønn. Stort sett var det sønner fra bedre stilte familier som ønsket å proletarisere seg. Det er nærliggende å tenke på Mot Dag-bevegelsen i 20-årene, som trakk til seg en enestående samling av borgerskapets sønner. De gikk ikke ut i industrien, men nøyde seg med studiesirkler og publiseringsvirksomhet. Senere ble de støtter i det etablerte samfunn, på samme måte som AKP-erne i dag.
Preben Munthe om proletariseringsrørsla i Aftenposten 16. februar 2004
"Same shit, new wrapping", synes forbrukerekspert Karl-Fredrik Tangen fra Bates reklamebyrå. Han mener dette er et motefenomen.
- En gang flokket elitens unger seg om Mot Dag, en gang AKP-ml, så var det Natur og Ungdom, nå flokker de samme typene seg om Attac, sier han og bruker uttrykket "designer-radikale". - De er barna av de Sigrun-Berg-radikale, men som nekter å bruke Palestina-skjerf og strikkegenser, sier forbrukereksperten. Tangen sier han leser Klassekampen for å følge med på hva de radikale er interessert i ("de er nemlig en veldig kjøpesterk gruppe! Ha ha ha!").
Karl-Fredrik Tangen til Aftenposten 7. februar 2004
HAF på 80-tallet var en fagorganisasjon full av indre politisk kamp. På den ene sida var AKP-ml'erne som sto hardt på konfrontasjonslinja. Samarbeid med bedriftsledelsen var jamngodt med svik og forræderi. På den andre sida sto tradisjonelle Arbeiderpartifolk som trodde på samarbeidslinja.
- Hadde AKP'erne vunnet kampen om HAF, den gang Norges største fagforening, hadde det rystet LO i sine grunnvoller, sier Wold. Han var aldri i tvil om hvilken linje som ville gavne folka på Herøya. Han har aldri tvilt etterpå heller.
- Den linja som vant fram var den eneste mulige. Det er vel ingen bedrift i Hydro som har fått så mye investeringer som Herøya, sier han.
Per Wold går av etter 19 år som leiar for Herøya arbeiderforening og vert intervjua av Varden 4. februar 2004
- Nå tror jeg neppe søndagens møte vil bli noe mer enn et innspill i debatten. Selv om 60 underskrifter er ganske mye, mener jeg bestemt at flagg-tilhengerne har mobilisert enda bedre enn motstanderne i forkant av søndagens møte. Og så lenge flertallet står på sitt, blir nok flagget hengende, sier Svein Tennes, som hevder meningsytringene minner mye om AKP-ml sine metoder på 70-tallet.
Strid i Vågan kyrkjelydsråd, melder Avisa Nordland 30. januar 2004
Især vil nok folk med studentfortid ha sans for den. Har man dertil bodd i et guttekollektiv, er det ikke rent lite å nikke lattermildt gjenkjennende til. At AKP ikke er nevnt med et eneste ord, vil vel de færreste oppleve som et savn - selv om romanen har et motiv med politiske implikasjoner.
Øystein Rottem melder Frank O Anthun sin roman Vaya con Dios i Dagbladet 26. januar 2004
- Tekstene i Vømmøl blandet humor og klassekamp. Hvor viktig var politikken for deg?
- Det var andre som var mest opptatt av politikk. Det jeg hele tida jaktet på, var den gode melodien.
- Men du var AKP(ml)-er?
- Jeg var tilknytta det sjiktet, uten å være medlem. Det var greit fram til 1980. Men når folk ikke vil ha det, så synes jeg vi burde legge det ned. Vi brukte altfor mye energi på interne stridigheter og fraksjonsvirksomhet.
Det ble bare krampaktig.
- Tar du avstand fra det i dag?
- Nei, ikke det jeg jobba med, som var Palestina-konflikten. Jeg har ingen ting å angre på, i motsetning til dem som jobba med Albania og Vietnam. Vi var veldig radikale, men ikke mer enn det Kåre Willoch er i dag.
- Så ble du sosialdemokrat?
- I 1983 og -84 var høyrevinden så sterk at jeg syntes det var viktig å samles om et alternativ. Jeg stemte Ap for å stoppe høyrevinden.
Hans Rotmo til Dagbladet 26. desember 2003
Likevel er det et fellestrekk ved noen av disse mappehistoriene som gjør meg litt betenkt: Mange av mappene har tilhørt folk som på forskjellige tidspunkt hyllet ulike diktatorer og politiske massemordere. Sant å si ville det ha vært tjenesteforsømmelse om ikke Overvåkingspolitiet i noen grad hadde fulgt med i deres gjøren og laden. Så lenge NKP la seg flat for de fleste av Sovjetunionens overgrep, kunne ikke partiets ledere være forundret over at myndighetene lurte på hva partiets fremste tillitspersoner foretok seg. Og når AKP hyllet væpna revolusjon som prinsipp, ville det vært underlig om ikke det ble foretatt visse undersøkelser om dette også var ment å gjelde overgangen til sosialismen her hjemme.
Fredsforsker Nils Petter Gleditsch i Dagbladet 20. desember 2003
- Nå håper jeg dere har litt humor, overdøver Ann-Elise.
Er det overraskelsen? Over skulderen henger en lang sekk, i hånden svinger hun et par røde sko. Og ut av sekken trekker hun et sverd.
- Det var i protest mot AKP-bølgen som sa "ta med deg et strykejern", nei - da tok jeg heller med et nydelig sverd.
Men det er fordi jeg ønsker å bevare min egenart.
Croquis-modell Ann-Elise Pettersen Hyndøy til Aftenposten 21. november 2003
Jannik Lindbæk og Statoil-styrets første jobb blir å finne ny toppsjef til selskapet. Inge K. Hansen, Terje Vareberg, Svein Rennemo og Helge Lund peker seg ut som de mest aktuelle.
(...) Svein Rennemo (55) er nylig blitt toppsjef i olje- og seismikkselskapet Petroleum Geo-Services. Han har jobbet i Statoil og vært konsernsjef i Borealis. Dette kjemiselskapet eier Statoil 50 prosent i. Rennemo er også økonom og har fartstid i Norges Bank. Av ungdomssynder kan nevnes en aktiv fortid i Arbeidernes Kommunistparti (m-l) AKP.
Aftenposten 2. november 2003
- Jeg er oralfiksert. Alt som kan puttes i munnen, putter jeg i munnen. Det må være et savn oppstått i barndommen. Jeg intervjuet nettopp Nina Witoszek. Hun mener opprettingen av AKP (m-l) var et direkte resultat av for lite toalett-trening.
Niels Christian Geelmuyden fortel til Bergens Tidende 25. oktober 2003
- Det er ikke litt ironisk at en ironiker som deg bekjenner seg til Norges kanskje minst ironiske parti, RV?
- Det er faktisk en del selvironi blant folk som var aktive på 70-tallet med dekknavn og hemmelige møtesteder. Men dette gjaldt AKP og ikke RV, og selv var jeg ikke med i AKP.
Ved kommunevalget i 1999 var det bare Drillo som fikk flere kumuleringer på RVs liste. Hvor mange han fikk i år, har han ennå ikke sjekket, Knut Nærum er fornøyd så lenge 1) han selv ikke ble valgt inn i bystyret og 2) RV beholdt sine to mandater.
Knut Nærum har merket seg at journalister er fælt opptatt av RV-tilhørigheten hans.
- For meg er det å stå på en liste ikke så veldig annerledes enn å stemme. Jeg er ikke en politisk aktivist, men jeg låner bort navnet mitt så lenge jeg likevel stemmer på dette partiet. - For meg er det en del av det demokratiske system.
Forsommerens AKP-revisjonisme har han observert på avstand.
- Hvis folk som støttet folkemord, finner ut at det likevel ikke var så greit, så er jo det bra, man kan si mye ufordelaktig om folkemord. Men for meg virker dette mer som en debatt mellom 50-åringer som hater hverandre etter noe som skjedde i Studentersamfundet i 1971.
Knut Nærum til VG 11. oktober 2003
I går kveld fikk tilhørerne altså vite at Dag Solstad ikke var noen ettertraktet 1. mai-taler på 70-tallet, trass i medlemskapet i AKP m-l. - De torde ikke fremføre meg i full dressur, mumler Solstad.
Dag Solstad til Bergens Tidende 30. mai 2003
- Det fikk du vel også ved å gå inn i GRAS-gruppa og bekjenne politisk farge i bildene?
- Vi var inspirert av liknende sammenslutninger etter mai-våren som Folkets ateljé i Stockholm og danskenes Røde Mor, men distanserte oss fra den kollektive estetiske profilen hos dem. Det kom riktig nok påtrykk på GRAS fra ml-ere, men selv om det var sympati for deres politiske linje, ville vi ikke underlegge oss autoritære direktiver. Jeg gikk inn i AKP da partiet ble dannet, men merket snart den stalinistiske stilen og kom meg ut i 1976. Da var GRAS-gruppa oppløst, men tida med entusiasmen og det tette forholdet til kolleger har preget mitt forhold til kunst for livstid.
Per Kleiva til Dagbladet 31. mars 2003
En rekke norske nettsteder er på lista. Blant disse er flere allmenne nyhetstjenester, blant dem Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet og Nationen - men ikke NRK og heller ikke Klassekampen. Begge Norges kommunistpartier (AKP og NKP) har vært blokkert, men ingen andre partier. I tillegg er det flere mer eller mindre kuriøse tilfeller som Dag og Tid, Datatilsynet, Høgskolen i Agder - men ikke andre høgskoler - Statens helsetilsyn, Norsk filminstitutt og Fet kommune.
digi.no informerer om kinesisk nettsensur 4. desember 2002
Ronke-ronke, suge-suge, sprute-sprute, roper en fortørnet Jorunn Gulbrandsen i megafonen.
AKP-lederen er på besøk i Bergen og benytter anledningen til ikke bare å delta i demonstrasjonen til "Front mot salg av kropp og kjønn", men å holde en appell.
Det er klippene fra eks-pornostjerne Sprinkles gamle filmer hun beskriver på denne kontante måten, men Guldbrandsen har ikke mer til overs for Sprinkles senere karriere som kunstner: - Dette er helt alminnelig kjedelig porno, der kunsten må bestå i at hun kler seg ut. Men det er også en forestilling med innslag av vold, voldtekt og tortur, hevdet Guldbrandsen foran tilhørerne: En stadig økende mengde publikummere i kø, og gjengen med overveiende purunge demonstranter fra ulike organisasjoner.
Bergens Tidende rapporterer frå demonstrasjon mot Annie Sprinkle 26. oktober 2002
- Er du ikke i ferd med å dumme deg enda mer ut nå? Først hevde at Grieg ville stemt Frp, og nå kalle den tidligere AKP-eren Stig Holmås for konservativ?
- Jeg liker en debatt rundt Nordahl Grieg. Og jeg mener hvert ord jeg har sagt. Grieg var i outsiderens rolle. Han var opptatt av at arbeidsfolket skulle ha innflytelse. Og han var ikke systemorientert. Mest sannsynlig ville han stemt Frp hvis han hadde levd i dag, sier Terje Lindberg.
Dramaturg Terje Lindberg til Bergens Tidende 18. oktober 2002
Mens norsk politi brukte ressurser på å overvåke den revolusjonære venstresida i Norge, ble de samme gruppene latterliggjort og til og med takket av USA. "Norge har hatt sin revolusjon. Verken kjønnsforskjeller eller sosial nød vil føre til en ny. Hvis derimot en andre norsk revolusjon skulle komme, vil den springe ut av kjedsomheten i et samfunn uten konflikter eller utfordringer."
Slik innledes en hemmelig rapport fra den amerikanske ambassaden i Oslo om norsk venstreside på begynnelsen av 70-tallet. Denne og andre rapporter Dagbladet sitter på, gjør det helt klart at amerikanerne ikke fryktet de norske kommunistene.
I en rapport fra januar 1970 skriver de: "Det vil ikke være mulig å tenne revolusjonsgløden som i et overbefolket urbanisert land, ettersom Norge er underbefolket (av gode grunner) og bondsk."
Ambassaden mente i tillegg at de var Rød Front en takk skyldig: "De (Rød Front) har greid å infiltrere Solidaritetskomiteen for Vietnam. Tidligere en bred protestorganisasjon mot amerikansk engasjement i Vietnam, men nå ei gruppe som bare roper Kamp mot amerikansk imperialisme' og Norge ut av Nato'."
- Hvis du spør om jeg er skuffet over mangelen på oppmerksomhet fra CIA, må svaret være at dette ga seg selv. Interessen var begrenset, og det er relativt rasjonelt, sier Sigurd Allern. Han satt i SUF(m-l)s sentralkomite og ble seinere formann i AKP(m-l).
- Jeg forstår godt at de ut fra sine strategiske interesser konsentrerte seg om de etablerte politiske miljøene. Å bruke tid på ml-bevegelsens barndom ville for dem ha vært bortkastet, fortsetter Allern.
Tore Bergsaker og Dagbladet 26. februar 2002 refererer CIA
Det politiske teater i Norge er ikke dødt. Det har bare tatt en solid pustepause, ifølge medlemmene i Transiteateret-bergen. Med forestillingene Opus 1 - Maktens Anatomi og Walk Cat, Walk! blåser friensemblet støv av myten om politisk teater som nitrist og traurig propaganda.
- Det har blitt som å banne i kirka å kalle seg politisk teater. Jeg tror AKP(ml)-tradisjon har ødelagt mye, sier regissør og musikkansvarlig Tore Vang Lid.
Tore Vang Lid til Dagbladet 22. februar 2002
Kjærleikens ferjereiser er den 70-tallsinspirerte tittelen på den første Kunstfestivalen i Lofoten etter millenniumsskiftet. Men Edvard Hoems roman - som i sin tid overskred den dogmatiske AKP-malen - har ifølge arrangørene også noe å si i dag.
Harald Flor i Dagbladet 2. juli 2001
I fjor vår brøt det så ut et voldsomt rabalder etter at tekstsider var flagret ut til ulike teaterfolk. Kjetil Bang-Hansen og Stein Winge var forbannet. Winge ropte opp om påståtte feil og gikk til advokat, andre mente at forfatteren var uetterrettelig og bare opptatt av pikanterier og sladder.
- Som historiker har jeg taklet både nazifiserte politifolk og forskrudde poeter, men lot meg nesten knekke av reaksjonene. Utkastet ble diskutert i alle slags fora fra AKP og presse til teaterfolk og miljøer utenfor teatret.
Nils Johan Ringdal om å skrive Nationaltheatret si historie, til Aftenposten 16. august 2000
Forfatteren Eystein Eggen, er imidlertid ikke i tvil om at ankenevnden er en politisk skjev komité og at dette har noe med ham som person å gjøre.
- Jahn Thon er AKP-mls litterære overkelner. Han har selv gitt uttrykk overfor meg på gaten at han ikke syns det er særlig til greier jeg skriver og var med å nulle min forrige bok, Generalen.
Eystein Eggen til Aftenposten 8. desember 1999
Den 7. desember skal styret i Norsk kulturråd ta stilling til om min bok To konger skal kjøpes inn eller ei. Saken er knyttet til AKP-sektens litterære hegemoni. AKP har flertall i ankenemnda, der boka ble behandlet. Nemnda består av Jan Thon, AKPs litterære busybody, pluss en anmelder i Klassekampen, pluss et par mindre busker i venstristenes underskog.
Eystein Eggen til Dagbladet 29. november 1999
Oslo Bystyremedlem Athar Ali (rv) har sett Rikets tilstand på TV 2, om drap og mishandling av unge jenter i Pakistan - og i Norge. Han kommenterer dette i Aftenposten 19.10. blant annet med følgende: "Drap og grov mishandling av jenter i muslimske land, slik det fremkommer i ovennevnte program, er alvorlig, men et relativt lite problem hvis vi ser på omfanget." (...)
Athar Ali er forøvrig innvalgt i Oslo bystyre for Rød Valgallianse, restene av det gamle stalinistpartiet (AKP-ml), som tiljublet Røde Khmers nedslakting av kambodsjanere i slutten av 70-årene. Det ble visst bare drept en million mennesker, eller kanskje to, men det er vel et relativt lite problem, i hvert fall hvis vi ser på omfanget?
Peter N. Myhre i Aftenposten 27. oktober 1999
En annen teknikk som ble brukt ved endel anledninger, var trekantmodellen, der en venstreradikal programleder med SV- eller AKP(m-l)-sympatier inviterte to meningsmotstandere samt en tilsynelatende upartisk tredjemann, gjerne en med forskertittel, til studio. Det viste seg da at den av programlederen utplukkede "forsker" ikke var nøytral, men brukte sin "vitenskapelige" prestisje som et skalkeskjul for NRK-medarbeiderens og den venstreradikale debattdeltagers felles ideologiske ståsted. Det ble ofte "rått parti" med tre mot én. At temavalg og problemstillinger også var omhyggelig utformet for å få frem mest mulig av venstreradikalernes budskap, gjorde ikke saken bedre.
Det måtte få opinionsmessige konsekvenser når et tilstrekkelig antall programmer av denne og lignende kaliber hadde øvet sin innflytelse over tid. Mens vi litt naive borgerlige programsekretærer holdt fast ved tilsiktet upartiskhet i hvert enkelt program eller i en programserie, dekket de venstreradikale NRK-medarbeiderne seg bak det hevdvunne prinsipp "balanse på sikt". Men det var visst noen andre, ikke de selv, som skulle sørge for den.
Råkjøret mot næringslivsledere og samfunnsautoriteter ble etterhvert så outrert at endel av oss følte skam på NRKs vegne.
Mens AKP(m-l)'erne drillet sine egne på tale- og debattkurs og forberedte seg på den væpna revolusjon, besluttet noen av oss å gå ut for å hjelpe ofrene. Vi stilte vår medieerfaring til disposisjon for Fellesutvalget for samfunnskontakt, et samarbeidsorgan mellom daværende Industriforbund, Arbeidsgiverforening og Rederforbund. Fellesutvalget arrangerte kurs for sentrale og regionale ledere tilhørende de tre organisasjonene samt bedriftsledere landet rundt - og Forsvaret.
Bjørn Hoelseth i Aftenposten 29. mars 1999
Marxist-leninistene og radikalerne var en viktig grunn til at NRK-monopolet falt. Misnøyen med det radikale NRK bidro sterkt til at det ble åpnet for nye kanaler, heter det i ny bok om NRK. (...)
Medieforskerne Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen har skrevet den første samlede fremstilling av NRK etter krigen. Over til Oslo kommer ut denne uken. (...)
- Dere skriver mye om radikaliseringen i NRK fra 1968 med folk som Andreas Skartveit i spissen. Dere legger stor vekt blant annet på marxist-leninisten Bjørn Nilsen. Mener dere at m-l'erne var med å knekke monopolet?
- Det kan man trygt si, svarer Dahl. - Bjørn Nilsen står for yttergrensen av hva som er blitt laget av programmer i NRKs historie. Det han sto for, sammen med hans personlige radikalisering fra snill venstremann og filolog til NRKs "mest forargelige ansikt", viser den kolossale radikaliseringen innenfor statsinstitusjonen. Bjørn Nilsen var nok den enkeltperson som utfordret NRK-monopolet sterkest.
Allerede våren 1968 trer sterke, radikale stemmer frem i NRK. Ragnar Baartvedt var påsatt å dekke utdannelsesstoff og ledet blant annet den 12. juni et TV-program fra Centralteatret i Oslo der unge SUF'ere som Sigurd Allern og Trond Øgrim for første gang gikk til frontalangrep på det bestående samfunn, angrep som på den tiden kom som et sjokk på det solide sosialdemokratiske Norges ledende generasjon med krigen i friskt minne.
Den 8. oktober leder Baartvedt sammen med Nilsen programmet "Studentene og demokratiet". Det ble pressestorm med anklager om ensidighet og åpning for revolusjonære krefter, og det tilbakevendende spørsmål ble stilt: Hvor går grensen for de politiske oppfatninger som bør presenteres gjennom TV, og det i en monopolsituasjon?
"Dette var bare starten på en periode så skakende at den rystet institusjonen ned til sine dypeste grunnvoller," skriver forfatterne av Over til Oslo. Etterhvert skulle en annen bivirkning av eneretten til NRK vise seg. Medarbeiderne i et statsmonopol er uoppsigelige.
Når marxist-leninisten Bjørn Nilsen ville lage et revolusjonært TV-program, hadde han rett til det. "Ingen" kunne stoppe ham. Det var en helt annen situasjon enn i private bedrifter. Stortinget hadde vanskelig for å forstå dette, og stortingsdebattene om NRK, som helt siden sekstitallet hadde gått friskt om statsmonopolet, ble ikke mindre intense i 1970-årene.
Erling Lægreid og Bjørn Nilsen gikk sterkt ut mot NRK i tidsskriftet Senit i 1971. Blant annet slo Nilsen fast at NRKs nyhetsformidling langtfra var objektiv, og at medarbeiderne burde bruke programvirksomheten til å fremme radikale politiske synspunkter ut fra et bevisst marxistisk klasseperspektiv. Dette førte til at Ustvedt ga de to medarbeiderne en slags munnkurv. Det førte igjen til det som Stein Ørnhøi har kalt "et av de tøffeste møter som KL (Kringkastingens Landsforening) noen gang har hatt med en k-sjef".
- Antyder du at Erling Lægreid og Bjørn Nilsen indirekte sto bak kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedts sykemelding og påfølgende avgang i 1971?
- Vi gjør vel det, sier forfatterne.
Torolf Elster, Hans Jacob Ustvedts nabo i Husebygrenda i Oslo, overtok som kringkastingssjef i begynnelsen av 1972.
Elster hadde lang erfaring som radiosjef, og kom ikke uforberedt. Elsters første store utfordring var NRKs EF-dekning frem mot folkeavstemningen den 25. september 1972. Selv om det ifølge Henrik Bastiansens opptellinger ikke var mer enn cirka 20 medlemmer av AKP(m-l) blant NRKs programskapere, gjenspeilet NRK absolutt studentopprøret og den radikale vinden som blåste friskt over Norge.Men Langslet hadde den egenskap at han ledet det hele på en målrettet og samtidig sindig måte. Dessuten, kanskje enda viktigere, han fant som statsråd frem til måten som i praksis beseiret monopolet. Nærradio og kabel-TV ble lansert på dispensasjon. Det betydde at saken ikke behøvde å vente i flere år før den kunne forelegges Stortinget som lovsak. Oppfordringene om å legge dette frem for de folkevalgte var så tunge at det er rart at han kunne se bort fra dem. Men de lovtekniske grep var helt forsvarlige, sier Hans Fredrik Dahl.
Hans Fredrik Dahl og Henrik G Bastiansen til Aftenposten 1. mars 1999
- Bjørn Nilsen og hans meningsfeller i AKP (m-l) var selv redskaper for de mørkeste krefter i verden og drev systematisk giftspredning. Nå får de vær så god ta et oppgjør med sin egen fortid. Med denne kraftsalven tar TV-veteranen Per Øyvind Heradstveit til motmæle mot kritikken som rettes mot ham i Bjørn Nilsens og Finn Sjues bok om samrøra mellom mediene og de hemmelige tjenestene.
Heradstveit har fått et eget lite kapittel i boka under overskriften "En mangfoldig aktør". Forfatterne hevder at Heradstveit hadde uvanlig god kontakt med overvåkingspolitiet. - Det vi sier om Per Øivind Heradstveit, sier vi rett ut. Han spilte av stoff fra Stein Ørnhøi for en mann fra overvåkingstjenesten, svarte Bjørn Nilsen.
Overfor Dagbladet avviser Heradstveit blankt at han i denne eller andre sammenhenger har gjort utilbørlig bruk av kontakter han eventuelt måtte ha i hemmelige tjenester. - Jeg kan ikke konkret huske den episoden det refereres til, sier han. Men Heradstveit husker godt samtalen Nilsen hadde med ham under arbeidet med boka: - I de to timene jeg hadde besøk av Nilsen på mitt kontor, forsøkte jeg - tydeligvis uten å lykkes - å overbevise ham om at han tok feil.
Ifølge Heradstveit kom han og Bjørn Nilsen også inn på andre sider av livet i NRK i de politiserte 70-åra. - Men det står vel ingen ting om det i boka, sier Heradstveit.
Han viser til at AKP-erne stadig forsøkte å gjøre redaksjonsmøtene i NRK om til politiske agitasjonsmøter. - Jeg opplevde å måtte sitte på redaksjonsmøter og argumentere mot Pol Pot. Det er ganske fantastisk å tenke tilbake på, sier Heradstveit.
Per Øivind Heradstveit til Dagbladet 12. november 1998
Tron Øgrim, Jon Michelet og andre sentrale figurer på den politiske venstresida var aktivt med de første årene. Ifølge AKP-tradisjonen ble det meste avgjort ved allmøter, og de ansatte fikk lønn etter behov.
- Den stakkars studenten uten gjeld eller familie å forsørge gikk aldri opp i lønn. Tron Øgrim foreslo en gang at de ansatte ikke skulle lønnes etter behov, men etter politisk bevissthet, forteller Anne Titlestad.
Anne Titlestad om livet på Tronsmo bokhandel, i Dagbladet 16. mai 1998
- Som kunstner malte jeg abstrakte bilder på hele 60-tallet. Det første realistiske bildet mitt forestilte faktisk Mao som en oppadstigende sol. Det lagde jeg i 1971, i begeistring for Maos tanke om en permanent revolusjon. Kanskje var jeg maoist i et tusendels sekund?
Kunstmaleren Anders Kjær var 28 år gammel i 1968. Han var med i Kampanjen mot atomvåpen fra 1962. I 1969 var han med på å danne den politisk radikale kunstnergruppa GRAS. - Vi visste for lite om virkeligheten. Mao ble betraktet som en koselig gutt som mente at tusen blomster skulle blomstre.
Men Mao-bildet mitt var så sterkt at jeg tror folk som Dag Solstad og Kjell Askildsen ble litt mistenksomme og trodde jeg forsøkte meg med ironi. Det ville man for all del ikke ha noe av, sier Anders Kjær, en av de få 68-erne som fortsatt bor på landet, nærmere bestemt ved Krøderen. Dit flyttet han i 1975.
- Men Mao-bildet var faktisk ment i fullt alvor. Jeg malte det mens jeg var i GRAS-gruppa sammen med Per Kleiva, Morten Krohg og Willy Storn. Per Kleiva hadde året i forveien rådet meg til å lage silketrykk i tillegg oljemalerier, slik at jeg kunne tjene litt penger samtidig som kunsten ble spredt til folket.
Men arbeiderne var ikke interessert i silketrykkene våre. Ikke kunstsamlerne heller. Mange av trykkene ble liggende i store stabler.
- Var dette det nærmeste du har kommet å lage politisk kunst?
- All kunst, også de naturmotivene jeg har lagd, har en politisk dimensjon. Men på den tida var det enkelte som forsøkte å overtale oss til å lage kunst som kunne tjene AKP (m-l). Bjørn Nilsen, Sigurd Allern, Pål Steigan og flere andre kom nedom verkstedet for å fortelle oss hvordan vi skulle lage "kunst for folket". Det ble litt for mye for meg. Jeg hadde deltatt i en marxist-leninistisk studiesirkel, men etter et par, tre møter ble det for sterkt. Jeg klarte ikke disiplinen.
Jeg hadde bodd i Kristiansand og kjente igjen en fanatisk sekt når jeg så den. Jeg ville ikke jobbe i noe reklamebyrå for AKP. Til slutt havnet jeg på svarteliste og ble en ikkeperson.
(...)
Fortsatt var det kontroversielt å være modernist og popkunstner i Norge. Det vi ønsket å gjøre, var å utvide begrepet om hva som var kunst. Det var også tanken da jeg lagde mer direkte politisk kunst på 1970-tallet. Men jeg følte etter hvert at jeg var kommet i dårlig selskap sammen med alle de frelste kommissærene. Da jeg flyttet til Krøderen i 1975, var det en flukt fra dette miljøet. Men miljøet fulgte etter.
- På hvilken måte?
- Folk svermet hit som hissige klegg og forsøkte å "hjelpe" meg til å forstå at det var galt å nekte å stå på Østbanen og selge Klassekampen. Jeg måtte nærmest gjøre meg fullstendig uspiselig for å bli kvitt dem. Det endte med regelrett utskjelling og slagsmål. Jeg heiv folk på dør. Jeg var lei av å høre dem løse problemene for mennesker på den andre siden av kloden. Dessuten elsker jeg å erte, og det var også en del av 68-holdningen. Ertelysten har fulgt meg, da jeg for eksempel malte de såkalte "pornobildene" for noen år siden. Øredøvende enighet er det verste som fins. Den gang gikk debattene høyt og lavt. Jeg husker at Georg Johannesen satt i bystyret for SF. Han forsøkte å få folk til å interessere seg for forholdene på Ammerud. Han ble ledd ut. Det var jo Vietnamkrig! Det var ikke mulig å snakke om nære problemer.
Anders Kjær til Dagbladet 14. mai 1998
Men for meg var den store helten Jens Bjørneboe. Ikke fordi han var verdens beste forfatter, men fordi det han sto for, var så sterkt og provoserende. Med sin hartslående anarkisme var han en veldig viktig del av det norske 68-klimaet. Hans engasjement nådde mye lenger ut enn budskapet til alle dem som var politisk fastlåste og seinere ble AKP (m-l)-ere. Det var så mye flåseri og gravalvor, cowboy- og indianerlek blant dem. Når Bjørneboe oppfordret til kritikk mot makthaverne og solidaritet med de svake, var det mye mer troverdig. Han støttet opp om fanene, men han gikk ikke alltid under dem.
(...) - Var du noen gang fristet til å gå inn i AKP?
- Jeg deltok i en studiegruppe, men jeg ble kastet ut fordi jeg ga til kjenne at jeg ikke hadde noen sans for Stalin. Det beste du kan si om AKP er at de provoserte fram en del debatter. Men jeg vet sannelig ikke om de startet 68-opprøret eller om de kvalte det. Selv flørtet jeg først og fremst med det som skjedde. Jeg var innom Slottsparken og røykte litt hasj. Jeg lot håret vokse, men ikke for langt. Jeg deltok i studiegruppe, men ble ikke medlem. Vi planla å starte et kollektiv på et småbruk i Tuddal, men klarte ikke å få til noen avtale med bonden som eide stedet. Jeg fløt rundt på overflaten. Jeg var nok altfor feig til å gå inn i noe med liv og sjel.
- Opplevde du det slik at alt plutselig skulle være politisk?
Nils Ole Oftebro til Dagbladet 12. mai 1998
- Hvorfor kom ungdomsopprøret akkurat da?
- En viktig faktor var utdanningssamfunnet. Ved at hele ungdomskull ble på skolene i stedet for å gå ut i arbeidslivet, mistet de kontakten med arbeidslivet. I skolemiljøene levde de isolert med hverandre i flere år. Det ga muligheter for opprør og ny tenkning, men ga også et miljø der primitive og vanvittige fenomener som SUF og seinere AKP, hele den såkalte m-l-bevegelsen, kunne vokse fram.
- Hva reagerte du på ved SUF?
- Først og fremst anti-intellektualismen, og det kaudervelske abrakadabraet de omga seg med. Dette med at "alt har en god og en dårlig side", og at "alle ting har en motsigelse". Det var rein, banal snusfornuft - ikke noe annet.
- Og etterfølgeren AKP?
- De var ikke viktige og kunne ikke bli det. AKP var aldri noe annet enn Tron Øgrims personlige science fiction-prosjekt. Da de kom på banen hadde vi andre vært der i mange år allerede.
Harald Berntsen til Dagbladet 5. mai 1998
Budskapet var iført en utmattet slikkepott, skjønne gullbånd og nådeløs argumentasjon: - Valgerd står bak det verste angrep på norske kvinner siden krigen. Hun må tilbake til kjøkkenbenken!
Fremført av Jorunn Gulbrandsen, leder for AKP, duvet den humørfylte, men oppriktig harmdirrende parolen gjennom Oslo sentrum i går ettermiddag. Kjøkkenbenk-kravet i årets 8. mars-tog deltok på politikerens private initiativ. Og med sin mat- og gavevennlige dekor vakte det munter oppsikt.
Sturle Scholz Nærø i Aftenposten 9. mars 1998
Først kom de militære, forskere og universitetene på Internett. Deretter ble den norske delen av nettet "tatt over" og ledet av AKPere som viste alt og ingenting om mediet. Den norske internettbransjen har i en del år vært ledet av folk med bakgrunn fra Arbeidernes Kommunistiske Parti og miljøet rundt avisa Klassekampen. De tidligere Mao-tilhengerene har vært svært så synlige og har hatt meninger om det meste som skjer på nettet. De gikk jo bokstavelig talt fra AKP-ml til programmeringsspråket html.
Her i Dagens Telecom og Telecom Revy sitter vi i så måte i glasshus. Ta for eksempel redaksjonsledelsen der hele to tredjedeler av lederene tidligere sverget til den kommunistiske lære. Kjente navn på nettet som Tron Øgrim, Knut Ivar Skeid, Erling Martmann-Moe og Pål Steigan har også valgt Mammon som retningsgivende instans i stedet for gamle ærverdige Mao. Dem om det.
Trond Heggelund i IT-avisen 26. juni 1997
Det må være Tuchman-modellen som best kan forklare den latterlige bruken av knappe ressurser til overvåking av AKPs sommerleirer og lesesirkler. I en periode da vi i alle fall ikke hadde andre potensielle fiender enn Sovjet, brukte vi hundrevis av årsverk på forfølgelse av de mest anti-sovjetiske tullebukkene som vi har hatt her i landet siden 1917. Sammenlikna med Pål Steigan og hans venner, var Victor Sparre og Aase Lionæs nærmest forelsket i Sovjetsamveldet. Men noe måtte jo POTs kapasitet brukes til, og siden noen AKP-ere på 1970-tallet var en plage for DNA-lojale faglige tillitsmenn på arbeidsplassene - som NKP-ere var det 25 år tidligere - ble det funnet en løsning i markedet. Det var jo heller ikke noe problem for det borgerlige regimet etter 1981 å tre inn i kontrakten, bl.a. fordi AKP-ere kunne være et like stort irritasjonsmoment for arbeidsgivere som for DNA-folk på visse arbeidsplasser.
Ottar Brox i Dagbladet 19. mars 1997
[Barbara W Tuchman har skrive om dei europeiske krigane på 1300-talet, og meiner at det oppstod profesjonelle krigarorganisasjonar som hadde eigeninteresse i å halde krigane i gong.]
- Det å være urban og leve i by er liksom noe nordmenn ikke har forstått seg på før langt opp i våre dager. I det student- og AKP-miljøet jeg vanket i for vel 20 år siden, var det politisk korrekt å snakke dritt om byen, mens distriktene var flott. Nei, Grünerløkka er stedet for meg, her kan også kjente og mediefokuserte mennesker gå i fred på kafé, poengterer hun.
Liv Aakvik til Aftenposten 21. februar 1997
Han spanderer ett avsnitt på AKP-erne og Dagbladet, og jeg tror jeg forstår ham. De var en pest og en plage for sine omgivelser, lik alle som har gjennomgått en vekkelse, sier han, og han var sikker på at det ville gå over. Det er litt mer å si om den historien, men det er sagt i Dagbladets 125-årsbok. Og Skouen betraktet dem hverken som verdige motstandere eller som mennesker han ville ha gått i livbåt med.
Nettopp. Dette var karer som ville forlange medlemskap før båten kunne låres.
Per Egil Hegge refererer frå Arne Skouen si bok En journalists erindringer, i Dagbladet 9. oktober 1996
- AKP begynte å infiltrere punken etterhvert og det ble for mye politisk korrekte mennesker til at jeg syns det var interessant. I 1988 startet jeg, Ketil Sveen og Per Thomas Lund et plateselskap for å kunne utgi de platene vi hadde troen på. Punken har gitt meg troen på individuell frihet.
Dag Krogsvold (statsautorisert revisor) til Aftenposten 27. september 1996
Statsminister Gro Harlem Brundtland beklaget i går sine formuleringer om overvåking i intervjuet på svensk TV 2. Hun valgte å innkalle til pressekonferanse for å helle olje på vannet etter en opphetet debatt gjennom hele helgen.
- Jeg kan skjønne at ordene i innledningen kunne vært mer velvalgte. Jeg burde vært mer grundig i svaret, sa statsministeren i går og svarte også bekreftende på et spørsmål om hun angret uttalelsen. Den famøse uttalelsen var: "Jeg tror ikke det er noen som egentlig har vondt av å være registrert, i den betydningen du nå ..."
Hun understreket også at hun skjønner reaksjonen til dem som har vært urettmessig overvåket. (...)
Hun nevnte overvåkingen av AKP (m-l) på 80-tallet som eksempel på noe som ikke burde ha funnet sted.
Gro Harlem Brundtland vert referert i Aftenposten 13. august 1996
Språkforsker Oddmund Søilen er noe så sjeldent som en god, gammeldags kulturpamp fra Arbeiderpartiet. På CV-en hans utgjør verv i ulike Ap-utvalg nesten en hel A-4 side. Det sies at det skal godt gjøres å finne et arbeiderpartiutvalg hvor Søilen ikke har vært medlem.
Men Oddmund Søilen har ikke alltid vært arbeiderpartimedlem. På tidlig syttitall var han glødende og rabiat marxist-leninist, og var kjent for å ta tak og banke talerstolen i Studentersamfunnet i Bergen i golvet for riktig å understreke argumentene sine. I dag er han direktør ved Forskningsadministrativ avdeling ved Universitetet i Bergen, sitter dresskledd i en dyp sofa og beskriver seg selv som "... sosialdemokrat på min hals, riktignok av liberal type".
Hans Rossiné om styreleiaren ved Den Nationale Scene Oddmund Søilen i Dagbladet 13. juli 1996
Det er en annen side ved deler av det akademiske miljøet i Norge: Som en følge av flere forhold ble en nokså trolsk "vær deg selv nok"-holdning dominerende gjennom mye av 1960- og 1970-årene. Det medførte at man selv i internasjonalt orienterte fag avskar seg fra kontakt med utenlandske kolleger; det var underforstått at det ikke var noe særlig å lære av folk bortenfor skigarden. Det sirkus som AKP (m-l) fikk i stand, ikke minst i vår akademiske og pedagogiske verden, var både en følge av denne holdningen og en av årsakene til at den ble forsterket. Forbløffende nok er det ikke så rent lite av den i norsk medisin. Prisen betaler vi alle fremdeles, på mange måter.
Per Egil Hegge i Aftenposten 2. juni 1996
Hegge følte ikke at de overvåkede AKP'erne hadde noen unnskyldning til gode fra myndighetene. Tvert imot burde de selv kunne komme med en unnskyldning overfor samfunnet fordi de bidro til å ødelegge den offentlige debatten i 15 år, særlig i universitetsmiljøene.
Halvor Hegtun refererer Per Egil Hegge i ein tv-debatt, i Aftenposten 30. mai 1996
"Væpna rev'lusjon" sto det på AKP (m-l)s 1. mai-paroler. De ville innføre proletariatets diktatur og knuse det borgerlige maktapparatet. Politiets overvåkingstjeneste tok det for å være fritt fram for alle former for lovlig og ulovlig overvåking av radikalerne. NRK TV tar opp Til debatt spørsmålet om hvorvidt de overvåkede ml-erne nå har krav på en unnskyldning, eller om resten av samfunnet har krav på unnskyldning fra ml-erne?
(...) - ml-erne hyllet jo regimer som står veldig fjernt fra vårt ... Og de ville ha "væpna rev'lusjon", og hovedspørsmålet blir om det var rett å overvåke et parti som ville styrte det norske samfunnet, sier Svabø.
Dagbladet 29. mai 1996 forhandsomtaler tv-debatten, som Terje Svabø skal leie
Innenfor de siste 50 år her i landet er det ingen som har tatt så fundamentalt feil i sine vurderinger, og samtidig vist en slik forakt for demokratiets grunnsetninger, som AKP (m-l).
Det er betimelig å minne om dette akkurat i disse dager.
For en annen gruppe, som sviktet i tiden før mai 1945, NS-tilhengerne og frontkjemperne, har fremdeles et slags ytringsforbud: De tok feil i den grad at de egentlig ikke har hatt rett til å bli hørt, også om de har sonet og vedstår seg at de traff et galt valg.
Det er den vesentlige forskjell at AKP-erne ikke gjorde seg skyldige i landsforræderi. Men de lå i startgropene, og hadde muligheten vært der, hadde de glatt løpt i den retning: For den som mente at Enver Hoxha og Pol Pot var demokratiets stridsmenn, mens Trygve Bratteli var en simpel diktaturbestyrer, ville valget ha vært lett, og endt i forræderi hvis vi hadde fått et albansk 9. april i Norge.
Mange av dem, Espen Haavardsholm inkludert, har lagt avstand til det de dengang mente. Det får få den ros det fortjener. Sammenlignet med f.eks. Bjørn Nilsens vedvarende lovprising av Maos geniale fortreffelighet er det klasseforskjell.
Per Egil Hegge i Aftenposten 16. mai 1995
- NKP og AKP har i hele sin historie hyllet og forsvart noen av de verste diktaturer vårt århundre kjenner. Den kommunistiske ide har bragt nesten like mye ulykke til Europa som den nazistiske, sier SV-leder Erik Solheim i oppgjøret med den politiske venstresidens svik mot demokratiet helt opp til i dag.
(...) - Boken er en total avvisning av all lefling med diktatur, fortsatte SV-lederen som også fortaltes at han nektet å stille som taler på Nei til EU-møter sammen med talere fra AKP. - For meg er det umulig å kritisere mangelen på demokrati i EU-systemet, skulder ved skulder med folk som arbeider for diktatur, mener han.
Erik Solheim til Aftenposten 30. mars 1995
- Det ble aldri noe viktig for meg "å bli kunstner." Kanskje fordi jeg var oppvokst i et slikt miljø. På Skullerud skole var det et skikkelig AKP-miljø, men jeg brøt med det ganske tidlig på grunn av abort-saken, sier Karoline Frogner. Som venstreradikaler justerte hun sine standpunkter opp gjennom årene.
Karoline Frogner til Aftenposten 28. januar 1995
Skjønsberg forteller at alt skulle underordnes Klassekampen: Drifter, drømmer og menneskelig moral. - Den kollektive paranoiaen var selvdestrutiv. Man kunne ikke gi beskjeder på telefon, ikke sende papirer i posten, det ble benyttet kodenavn på medlemmer.
Av en eller annen grunn måtte vi benytte fingerbevegelser når tall skulle omtales. Efter et møte i Bærum hvor alle ritualene var benyttet, forlot vi åstedet én efter én. Jeg så en dame som var ute og luftet hunden sin. Var hun muligens agent? Jeg avviste tanken. Var jeg i ferd med å bli gal? Jeg måtte finne ut hvilken verden som var gal. AKPs verden eller verden utenfor AKP.
Harald Skjønsberg til Aftenposten 28. september 1990
- Jeg regner meg fremdeles som kommunist. Selv om det er kompromitterende. For meg betyr det å skape et samfunn uten undertrykkelseav mennesker ...
Sier Pål Steigan. Han uttaler det på et prydelig riksmål som Knut Wigert ville ha verdsatt. Borte er "rev'olusjonsspråket" til AKP(ml), og borte er den fanatiske makttonen fra 70årene. Ikke forsvarer han kommunismen i Sovjet, og ikke forsvarer han kommunismen slik den hersket i de østeuropeiske land, der hovedbildet var terror, forfølgelse, undertrykkelse, varemangel og frykt blant millioner av de mennesker Pål Steigan gjerne vil spille på lag med - det arbeidende folk. Han er vel blitt voksen, da - 40 år og tjener til livets opphold som forlagsredaktør og datamann i J. W. Cappelens Forlag.
Bjørn Brøymer i Aftenposten 17. mars 1990
- Det virker jo som om det er flaut å være kremmer her i landet, flaut å tjene penger. Men det jo det som skaper arbeidsplasser, selv venstresiden må innrømme det! Se på svenskene. Hvorfor er de så mye flinkere enn oss? spør Ausjen.
- Tenk om AKP(ml)erne på Polet hadde klart å overbevise Frank Sinatra om at Upper Ten er whiskymerke for ham, og at Frankie Boy hadde reist verden rundt og forlangt akkurat det. Det hadde vært fabelaktig markedsføring av norske varer det, utbryter den ivrige programlederen, og understreker hvor viktig det er at man spiller på lag, at bedriftseiere og arbeidere scorer mot samme mål.
Bjørn "Ausjen" Johannessen til Aftenposten 13. februar 1989
Løfsnes ble SFs første formann, og beholdt ledelsen til 1968. Det var i seg selv en prestasjon av rang. Venstrefløyen i det nye partiet -stammen i det nåværende AKP (ml) - la for dagen stor glede over å dolke sine egne ledere fra alle kanter.
- Jeg ville ha vært hengt før Lindebrække om SUF kom til makten, sa Løfsnes kort efterat han gikk av som formann i 1968. Avgangen tok han med stor lettelse, og konstaterte "stor mangel på menneskelighet" i den strid som pågikk.
Han ble i partiet et par år ennå, men brøt like godt over tvert med det og har siden vært partiløs.
Knut Løfsnes til Aftenposten 20. desember 1988
Kvinneutvalget i AKP (ml) er minst skvetne. De startet idag med debatt om kvinnelønn og fortsatte med "Bøllekurs - Kast deg frampåkurs" i samarbeide med Rød Ungdom. De fortsetter med tett program imorgen, lørdag, og avslutter søndag med "Kvinnemishanding. To opplevelsesverdener".
Aftenposten rapporterer frå Nordisk Forum, 5. august 1988
Egil Monn-Iversen, fagorganisert i Norsk Musikerforbund siden før han tok artium og dermed også kollektivt medlem av Det norske Arbeiderparti, er enig i at kløften mellom politikere og kunstnere er øket. Han tar et forbehold med hensyn til AKP(ml), som bruker visesangere og musikere bevisst i sin propaganda.
Egil Monn-Iversen til Aftenposten 8. april 1988
Det oppgjør som enkelte av koryfeene i AKP(ml) nå er i ferd med å ta, kan bli høstens hovedunderholdning. Mens de tidligere falt hverandre om halsen og andre i ryggen, faller de nå hverandre i strupen. Oppgjøret følger to hovedstrømninger. Det ene kan kalles Obrestadlinjen, en mollstemt erkjennelse av at man i arroganse og historieløshet hadde latt seg forføre av noen av århundrets verste despoter: Stalin, Enver Hoxha og Pol Pot - og Mao. På denne vei vandrer nå også Espen Haavardsholm med sine romaner Drift og Store Fri. Det er i denne vilje til oppgjør historiens kraftlinjer ligger, og ikke i Hoxhas terrortråder.
Den andre er det naturlig å døpe Nilsens linje, og dermed får også Bjørn Nilsen sitt navn i norsk litteraturhistorie. Den går ut på å skryte av det gilde man selv har gjort, og dekke til 1970årenes virkelighet. Hør bare: Mens det absolutte krav i AKP i 1970årene var partitroskap, slår Nilsen seg nå på sitt bryst (Dagbladet 13/9) og brisker seg med at han "var mler med jævla smale øyne. Jeg satt aldri midt i matfatet, jeg var aldri lojal, de kunne aldri være helt trygge på meg" .
Per Egil Hegge i Aftenposten 20. september 1986
Men best av alt er den ekte vara: