Hovedsida til sirkelen | AKP si hjemmeside | Andre AKP-hefter

AKPs studiesirkel - møte 4

Etter revolusjonen

På sommerleiren til Rød Front i 1999 ble dette spørsmålet stilt: Hvordan kan vi tenke oss sosialismens to-tre første år? Det var enighet om å forestille seg at situasjonen når sosialismen startet, var fredelig. Det er ett av flere mulige scenarier. For diskusjonens skyld ble det gjort et slikt valg. Målet var å begynne å diskutere sosialismen i Norge på en ny og konkret måte. Kunnskap om hvordan produksjon og organisasjon virker i Norge ble mye viktigere med dette utgangspunktet, enn når sosialismen blir diskutert med utgangspunkt i Sovjet i 20-åra. Harald Minken sin innledning er utgangspunktet for en artikkel i Røde Fane nr 3, 1999. Dette møtet er kortversjonen.

Spørsmål:

  1. Fordeling av arbeidskrafta. Er det mulig å ha et aktivt folkelig styre over beslutningene som angår produksjonen, både de sentrale og de lokale? Er det lettere å planlegge lokalt med dagens teknologi ? Hvem skal bestemme når folk er uenige? Jamfør diskusjonen om boliger og store og små kjeler i møte 1.
  2. Hvor fort kan arbeidstida bli kort? For eksempel tre timer pr. dag? En forkortelse av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er viktig for at folk skal kunne få tid til å styre landet, skaffe seg informasjon, drive med kulturaktiviteter eller annet. Harald Minken sier i dette kapittelet at arbeidstida under sosialismens første år, ikke bør settes under 6 timer. Tenk på din egen bransje/yrke: Hvor mange folk trengs for å produsere hvor mye og med hvilken teknologi? Prøv å se for deg en dag under sosialismen med for eksempel 5 timers arbeidsdag - hvordan ser resten av dagen ut ? Har vi bare skaffa oss mer tid til å være hjemme for oss sjøl, eller vil vi øke den organiserte «fritida» vår?

Mer å lese:


Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen

av Harald Minken

 

Innledning

Sosialisme innebærer planøkonomi. Hvordan vil en slik planøkonomi se ut i de 2-3 første åra etter revolusjonen?

Jeg vil ikke si for mye om det. Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi* allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført. Men jeg vil si hva oppgava består i, og prøve å vise at den kan løses og at det er mulig å unngå feilene fra de første forsøkene med sosialistisk planøkonomi.

* Noen som har lest denne artikkelen, mener det er en forvirrende bruk av ordet "vi". Jeg har brukt "vi" stort sett i betydningen "arbeiderklassen og dens organer, også statsmakta". H.M.

Oppgava

For å leve må vi produsere. For å produsere trenger vi i første rekke å fordele arbeidskrafta på ulike slag produksjon og på de ulike arbeidsoppgavene innafor hvert slags produksjon.

Naturligvis trenger vi også å fordele de tilgjengelige produksjonsmidlene til de ulike slags produksjon, slik at arbeiderne har maskiner, redskap og råstoffer å jobbe med. På litt lengre sikt er imidlertid det også et spørsmål om å fordele arbeidskrafta, for de produksjonsmidlene arbeiderne skal jobbe med, er produsert av arbeid i tidligere perioder. Om de foreligger i riktige mengder, er altså et spørsmål om hvordan arbeidskrafta blei fordelt da. Hvis for eksempel maskinene ikke er hensiktsmessige, men gamle og dårlige, så er det fordi vi satte av for lite arbeidskrafta i tidligere perioder til å forbedre maskinene, eller til å produsere eksportvarer som vi kunne kjøpe maskiner for.

Det viktigste i ethvert samfunn er derfor å husholdere med arbeidskrafta, og fordele den på ulike slags produksjon på en slik måte at vi får dekka alle de forskjellige materielle og åndelige behovene vi har.

Det er bare en ting som eventuelt kan være like viktig, og det er å sørge for at vi ikke behandler naturen og naturressursene på en slik måte at det blir umulig for framtidige generasjoner å få dekka sine behov, uansett hvor flinke de måtte være på det tidspunktet til å husholdere med arbeidskrafta. Hensynet til bærekraftighet har ikke spilt noen stor rolle i marxistisk tenkning om planøkonomi fram til nå, og det må vi naturligvis rette på. Det kan gi visse begrensninger på hva slags produksjon vi skal satse på. Men det endrer ikke grunnproblemet, som er det samme i alle samfunn, nemlig å fordele arbeidskrafta. (note 1)

For 10.000 år sia, før noen klasser hadde oppstått, var dette problemet et problem som blei stilt til en mengde bitte små og isolerte samfunn av jegere og samlere. Uansett hvem som hadde oppgava å løse problemet - alle i fellesskap eller en eller annen sjef (og det veit vi vel egentlig ingenting om) - så hadde han eller hun et oversiktlig problem, ikke stort verre enn det å lede et fotballag. «Vi skjøt vekk fire pilespisser i går. Skal vi lage nye pilespisser nå, eller skal vi vente til blåbærsesongen er over?» Det går det an å diskutere.

Prisen for denne enkelheten og oversiktligheten - den andre sida av medaljen - var at samfunnet var for lite til å utvikle noen samfunnsmessig arbeidsdeling og spesialisering, og dermed få utviklet produktivkreftene.

Milliarder

I de 10.000 åra som fulgte, har menneskenes samfunn blitt større og mer sammensatte. I stedet for et par-tre næringsgreiner har det blitt millioner av ulike slags produksjon og produkter, og i stedet for noen titall eller hundre mennesker å fordele de ulike arbeidsoppgavene på, har det blitt milliarder - hele kloden er i ferd med å bli en stor sammensatt produksjonsorganisme. Ingen forundrer seg i dag over at det har blitt oppgava til noen av disse menneskene å produsere tamagotchier på heltid, eller at det for eksempel er oppgava til noen damer i Thailand å produsere tamagotchier til de som trenger det i Norge. Damer som vi ikke kjenner, og aldri kommer til å veksle et ord med.

Vi kunne ikke oppnådd denne utviklinga med demokratisk planlegging. Prisen for denne sammensattheten, og den enorme utviklinga av produktivkreftene og av de menneskelige behovene produksjonen skal dekke, er tusenvis av år med klasseherredømme, 2.500 år med utviklet markedsøkonomi (note 2), og 400 år med begge deler smeltet sammen, dvs. kapitalisme.

Den første store utviklinga av produktivkreftene skjedde med overgangen til jordbruk. Det la grunnlaget for den første og mest primitive forma for planøkonomi over et større geografisk område, nemlig fyrstens årvisse og planlagte oppkreving av bøndenes overskudd. Hvilket igjen ga en helt ny utvikling av arbeidsdelinga i form av mange forskjellige handverk og profesjoner under fyrstens hoff. Opplagt kunne ikke sivilisasjonen - utviklinga av nye menneskelige behov og evner - skje på annen måte enn at noen få blei siviliserte, mens de fleste blei holdt nede på eksistensminimum, nettopp for at de få skulle få den muligheten.

Handel og penger - markedsøkonomi - utvida den samfunnsmessige arbeidsdelinga over enda større geografiske områder enn fyrstedømmet. Men det er først med kapitalismen, når arbeidskrafta sjøl blir en vare, at markedsøkonomien utvikler seg slik at all produksjon i samfunnet blir vareproduksjon. På dette punktet i historia blir det innført en markedsbasert samfunnsmessig arbeidsdeling som omfatter all arbeidskrafta innafor et større geografisk område - en nasjon. Men dette er ingen bevisst form for fordeling av arbeidskrafta. Fordelinga skjer gjennom vareprisene, verdilova, kapitalistenes konkurranse. For alle, kapitalistene inkludert, virker det som det skjer ved hjelp av krefter utenfor deres kontroll, lovmessigheter som de bare må underkaste seg. Hva verre er: Fordelene ved den samfunnsmessige arbeidsdelinga, den sterkt stigende produktiviteten og den allsidige utviklinga av menneskenes behov og evner, kommer framleis bare en liten overklasse til del. Arbeiderne produserer bare mer og mer armod for seg sjøl, og mer styrke til dem som trykker dem ned. Kapitalismen er en veldig effektiv fordeling av arbeidskrafta i samfunnet, men for et formål som bare et mindretall tjener på. Og sjøl de kan vel bli skremt av at formålet på en måte ikke kan endres og modereres og styres av mennesker, men virker blindt og utafor menneskelig kontroll.

Den umulige tanken dukker opp

Så ganske nylig, for 150 år sida, dukka det opp den hittil umulige tanken at hele denne utviklinga over 10.000 år nå har kommet til et punkt hvor den kan snus fullstendig på hodet. Klassene kan avskaffes, og produsentene kan igjen ta styring med hvordan de vil fordele arbeidet, hva de vil produsere og hvordan produksjonsresultatet skal fordeles. Men denne gangen ikke i små samfunn på under hundre medlemmer, men over hele jorda. Vi trur på det. Det er det vi trur på og vil prøve å få til. Det er naturligvis å sette seg høye mål. Men det kan se ut til at kapitalismen har skaffa fram det som skal til for å få det til: en arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke, og svære planleggings- og kontrollinstrumenter som kan brukes til en slik komplisert samfunnsplanlegging - storbanker, statistiske sentralbyråer, material- og produksjonsstyringssystemer på edb, kunderegistre osv.

La oss nå si at vi får denne muligheten i Norge i en situasjon der alle eller de fleste andre land er kapitalistiske. Hva bør vi gjøre i den aller første tida?

Det første kvarteret

Sjølve revolusjonen består i at arbeiderklassen tar statsmakta og overfører produksjonsmidlene fra kapitalistenes kontroll og eie til samfunnets kontroll og eie. Dette bør være en uhyre rask prosess. Allerede under Oktoberrevolusjonen burde det vært en mye raskere prosessen enn det det blei. For eksempel tok det over tre uker før Folkekommisærenes råd (regjeringa) klarte å ta ut penger fra nasjonalbanken, siden alle henvendelser til banken blei avvist som ulovlige. Til slutt klarte de å få tatt ut 5 millioner rubler i en operasjon som liknet mer på et bankran enn på en ordinær transaksjon. Pengene blei lagt i en koffert som blei plassert på Lenins skrivebord. (note 3) Det tok enda mange måneder å fullføre nasjonaliseringa av bankvesenet og få sentral kontroll med alle større bedrifter. En slik langvarig prosess bryter opp de vante forbindelseslinjene mellom bedriftene, og mellom bedriftene og bankvesenet, og setter produksjonen tilbake. Det gir også kapitalistene rom for å organisere mottiltak, både økonomiske og militære. I vår tid, da viktige og store økonomiske grep kan gjennomføres i løpet av noen tastetrykk, må prosessen være mye, mye raskere.

Følgende tiltak må gjennomføres straks det finnes et maktgrunnlag for å gjøre det. De bør gjennomføres samlet og i løpet av minutter.

  1. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle aksjer i børsnoterte selskaper, samt alle andre verdipapirer, til staten. Den settes ut i livet umiddelbart ved å ta kontroll over Verdipapirsentralen. Det kan godt tenkes at vi vil gi noe av dette tilbake etterpå. Det kan også godt tenkes at vi vil gi kompensasjon for det som er ekspropriert på denne måten. Poenget er ikke å ekspropriere mest mulig raskest mulig, men å sikre seg full kontroll med den videre utviklinga. På samme vis må en sikre seg kontroll med noen få av de ikke-børsnoterte selskapene (Statoil o.l.).
  2. Steng børsen - for godt.
  3. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle bankkonti tilhørende privatpersoner til staten for en kortere periode. Hensikten er å ekspropriere beløp over en viss grense (1 million?), og innarbeide sperrer mot at disse kontiene kan brukes til større finanstransaksjoner. Igjen kan det godt tenkes at vi vil levere tilbake mesteparten av dette etter hvert, og hensikten er ikke å ta folks eiendom, men å forhindre at den kan brukes til å tappe bedrifter for ressurser, overføre midler til utlandet etc.
  4. Vi vil anstrenge oss for å holde valutamarkedet åpent og valutakursen stabil. Derfor bør vi vedta en lov som gir alle utlendinger full kompensasjon for de eiendeler og verdier de nettopp har blitt fratatt i Norge. Oljefondet brukes til å gi slik kompensasjon. Oljefondet brukes også til å garantere for norske bedrifters gjeld i utlandet, om nødvendig, og til å stabilisere krona. På denne måten vil vi kjøpe oss ut av problemer i forhold til utenlandske kapitalister og internasjonale avtaler, og sørge for at norske bedrifter får tilgang til de internasjonale markedene omtrent som før. En revolusjon i Norge kan nemlig ikke endre på den internasjonale samfunnsmessige arbeidsdelinga. I bransjer der markedet og konkurransen er internasjonal, vil norske bedrifter derfor i hovedsak fortsatt ha et markedsbasert forhold til sine omgivelser.
  5. Vi må utnevne nye styrer i alle de aksjeselskapene vi nå har overtatt. De fleste av disse vil konkurrere på et nasjonalt eller internasjonalt marked. Skal vi få til en seinere restrukturering og samordning i slike bransjer, kan vi ikke ha reint lokale styrer. Derfor bør det for eksempel utnevnes tre sentralt oppnevnte representanter for arbeiderklassen, i tillegg til de to representantene for de ansatte. Bedrifter som konkurrerer på et lokalt eller regionalt marked, kan få sine offentlig oppnevnte representanter utnevnt av lokale myndigheter. Tidligere eiere og bedriftsledere kan også bli oppnevnt til styret i de tilfellene de er positive og interessert i det. I de tilfellene der maktovertakelsen byr på problemer, må vi derimot naturligvis bruke makt om nødvendig.
  6. Vi må vedta et demokratisk rammeverk for hvordan disse styrerepresentantene skal opptre, hvordan de skal læres opp og skoleres, hvem de skal stå til ansvar for osv. Dette er naturligvis det mest sentrale punktet. Sosialismen er arbeiderklassen ved makta, og alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid. De nye bedriftsstyrene og de sentrale planmyndighetene må ikke bli kilder til personlig makt og berikelse, og heller ikke til en liten gruppes makt og berikelse. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten.
  7. Etter disse tiltakene er parola for den første tida «business as usual». Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke. Vi sikter mot en størst mulig grad av kontinuitet i produksjon og handel. Bedriftene skal derfor drives med samme målsetning om bedriftsøkonomisk avkastning som før. Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender. Overskuddet tilfaller staten, eller i noen tilfeller fylket eller kommunen. Det er også staten som legger rammene for disponeringa av overskuddet, og som bevilger lån til nye investeringer og restruktureringer som ikke kan finansieres med driftsoverskuddet. Så lenge vi sørger for at det virkelig er tilfelle, og at ikke de nye styrene og bedriftslederne de utnevner, utvikler seg til nye kapitalister, har vi tid og rom til å omdanne produksjonen og målsettinga til bedriftene etter hvert.

Det er to trekk å merke seg ved dette opplegget. For det første er det tempoet i den grunnleggende forandringa - sjølve revolusjonen. Ideelt sett bør revolusjonen gjennomføres en fredag etter at børsen har stengt, og være gjennomført til mandag morgen. Dette gjelder sjøl om borgerskapet alt lang tid i forvegen har begynt å ta sine forholdsregler, og har flyttet sine formuer til utlandet etc. Det som er igjen, skal vi ha full og rask kontroll med.

Fødes av kapitalismen

For det andre er det opprettelsen av en sosialistisk markedsøkonomi. Delvis er det begrunnet med at Norge er så integrert i den internasjonale kapitalistiske økonomien, og så avhengig av import og eksport som vi er. Delvis er det begrunnet ut fra hensynet til stabiliteten i økonomien. Erfaringer fra så vel de første årene etter Oktoberrevolusjonen, som oppløsninga av Sovjetsamveldet og Comecon, viser at det tar mange år å reparere skadene som oppstår når de etablerte forbindelsene mellom bedriftene og markedene deres brått rives over. Erfaringene fra «det store spranget» i Kina viser kanskje det samme. Sosialismen fødes av kapitalismen og må ta i bruk de redskapene som er utvikla i kapitalismen. Fra dette punktet av er vi i stand til å gjennomføre de planmessige forandringene vi beslutter på demokratisk vis. Men hvis vi gjennomfører grunnleggende endringer i økonomien raskere enn vi kan ha oversikt over, blir alt et strev med å få den nye økonomien til å fungere, og vi får ikke tid og krefter til overs for demokrati og langsiktig planlegging.

Bedre å starte med en sosialistisk markedsøkonomi som fungerer og endre den etter hvert, enn å starte med teoretiske konstruksjoner og mer og mer byråkratiske planleggingsorganer, og så måtte legge om til full kapitalisme når dette ikke virker.

Jeg skal seinere i artikkelen ta for meg noen prinsipper for den sosialistiske planøkonomien vi vil innføre etterhvert. Men sjølve starten ønsker vi oss minst mulig opprivende.

Grunnelementene i planøkonomien

Marx så planøkonomi som et vesentlig element i sosialismen. Kjerna i denne planøkonomien er husholderinga med arbeidskrafta og fordelinga av arbeidskrafta på produksjonsoppgavene. Det er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring. På den andre sida ville han føre regnskap i form av verdier eller abstrakte, gjennomsnittlige arbeidstimer. Dette har en likhet med kapitalistenes regnskapsførsel, siden de kapitalistiske markedsprisene er omformede og tilnærmede versjoner av verdiene.

Det er to grunner til denne likheten mellom kapitalistenes og sosialismens regnskapsførsel. For det første er gjennomsnittlige arbeidstimer det eneste som det på langt sikt er verdt å føre regnskap over i alle samfunn. For det andre springer sosialismen ut av kapitalismen, og da kan det jo være både nødvendig og hensiktsmessig å ta over noen prinsipper i den kapitalistiske regnskapsføringa, spesielt i den første tida.

Men det er fundamentale forskjeller også. Hovedforskjellen er at for kapitalistene gjelder det først å fremst å husholdere med kapitalen, mens under sosialismen finnes ikke kapital. Dette behandler vi nøye seinere.

Nødvendighetens og frihetens rike

I den sosialistiske planøkonomien må vi først og fremst skille mellom nødvendighetens og frihetens rike. Det vi skal planlegge, er det nødvendige arbeidet, verken mer eller mindre. I Russland 1917 eller Kambodsja 1975 var det åpenbart alt arbeid. Det fantes ikke rom for noe frihetens rike der og da. Uansett hva som skjer, ville det være rart hvis det samme blir tilfelle for oss.

Under kapitalismen er det nødvendige arbeidet den delen av arbeidsdagen som trengs til å skape verdier lik arbeidskraftas verdi. Eller sagt litt enkelt: det antall timer pr. dag du må jobbe for din egen lønn. Resten av arbeidstida er merarbeidstid, som skaper den merverdien kapitalistene får. Det er ikke urimelig å tru at den nødvendige arbeidstida er 3 timer, for eksempel. Jo mer arbeidsproduktiviteten stiger, jo kortere blir den nødvendige arbeidstida.

Kapitalistisk planlegging, slik den foregår i den enkelte bedriften, er planlegging for hvordan en skal gjøre merarbeidstida størst mulig. Sosialistisk planlegging er planlegging av hvordan en skal disponere den nødvendige arbeidstida. Merarbeidstida - den tida du må jobbe for andre - eksisterer ikke lenger. Kan vi da sette ned arbeidstida til 3 timer straks? Nei, det ville være uansvarlig. Hovedgrunnen til det er at mens merarbeidstida faller bort, er det noen av de tingene som før blei produsert i merarbeidstida, som nå må dekkes inn av det nødvendige arbeidet. Det nødvendige arbeidet øker altså endel. Investeringer, for eksempel, var under kapitalismen en av de tingene som merverdien blei brukt til. Nå er det arbeiderklassen sjøl som må investere. Dette øker det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er nå opp til en demokratisk beslutning. Merverdien blei også brukt til kapitalistenes luksusforbruk. Nå vil vi i stedet øke arbeiderklassens forbruksmuligheter. Det krever også en økning av det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er også opp til en demokratisk beslutning.

Planøkonomi kan være to ulike ting. Hva er hovedsida ved planen vår, å få den nåværende økonomien til å fungere godt, eller å endre den? Jeg går ut fra at vi hovedsakelig vil planlegge produksjonen av det daglige livet, slik det er her og nå. Femårsplanene i Sovjet, for eksempel, var noe helt annet. De var investeringsplaner. Problemstillinga var: Hvordan skal vi samle nok ressurser til en veldig rask utbygging og omforming av økonomien. Både krigsfaren og behovet for industrialisering krevde at alle krefter blei konsentrert om det. Slik er det ikke for oss. Vi er absolutt ikke i behov av å komme over på en annen økonomisk plattform enn den vi har i dag så raskt som mulig. Så våre planer vil snarere være planer for en ny organisering av dagliglivet enn de veldige investeringsplanene. Dette vil gi hele den politiske diskusjonen en annen innretning enn den hadde i Sovjet.

Men tross alt, noe skal investeres, og noe skal levestandarden økes. Arbeidstida kan derfor ikke settes så lavt som til 3 timer.

En annen grunn til det er at før vi setter ned arbeidstida, bør vi sikre at ny produktiv arbeidskraft faktisk er blitt tilgjengelig som følge av at borgerne kommer i vanlig arbeid, uproduktivt byråkrati er fjernet og funksjonærsida i bedrifter og bankvesen er rasjonalisert. Dette vil være vanskelige prosesser som lett kan ta 5-10 år hvis vi ikke vil skaffe oss unødig mange uvenner.

En tredje grunn til å beholde en viss lengde på arbeidstida kan være at veldig kort arbeidstid krever former for omorganisering av hele arbeidsdagen og arbeidsfordelinga over livsløpet. Det virker ikke umiddelbart fornuftig å reise en time hver veg for å jobbe i tre timer daglig. Kanskje bedre å jobbe færre dager i uka, færre uker i året eller færre år i livet? Dette ser jeg for meg som en stor debatt som jeg ikke kan låse fast utfallet av nå. Det vil også ta noen år å innføre gradvis de ordningene en har blitt enige om.

En fjerde grunn til ikke å sette arbeidstida drastisk ned i ett slag, er at det nødvendige arbeidet også skal dekke de forholdene Marx nevner i Gothaprogrammet:

Samfunnslønn

På disse punktene må vi sette inn mye ressurser. En første rimelig ting å gjøre er å innføre samfunnslønn, dvs. en automatisk minsteinntekt som tilfaller alle samfunnsmedlemmer uansett. Den kan for eksempel bli økt gradvis fra du er null til du er 20 år, og så ha samme nivå livet ut. Den kommer i stedet for bl.a. barnetrygd, studielån, ledighetstrygd, minstepensjon og de vanligste formene for sosialhjelp. Den må utformes slik at den ikke faller helt vekk hvis du for eksempel tar deg arbeid under studiene eller jobber som trygdet, men trappes ned gradvis avhengig av hva du tjener. Det må lønne seg å jobbe, sjøl i de dårligst betalte jobbene.

Samfunnslønn er et tiltak som etter alt å dømme kan innføres raskt. Motposten til samfunnslønna er at alle som kan, har plikt til å jobbe. Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete, heter det. Men dette er et uhyggelig vanskelig punkt i våre dager. For hva skal du gjøre med studenten som studerer til han er 30 uten å bli ferdig, som jobber litt nå og da, men bruker alle pengene på lange reiser til Australia, Florida og Baskerland? Hva skal du gjøre med han som kutter ut når han er 50, flytter på landet og livnærer seg av blåbærplukking og tjuvfiske i tillegg til trygda? Hvis du ikke kan få slike folk til å ta sin tørn, kan du da få satt borgerne i arbeid?

For å oppsummere så langt: Vi vil ønske å utvide området for det nødvendige arbeidet i forhold til under kapitalismen. Det er både for at folk skal få skikkelige lønninger og for at vi skal kunne bygge ut offentlig tjenesteyting og trygder og pensjoner, men i mindre grad for at vi vil satse på noe stort investerings- og vekstprogram. Bortafor dette nødvendige arbeidet ligger altså frihetens rike, som naturligvis blir mye større etter hvert som produktiviteten øker. Det skal ikke planlegges - i hvert fall ikke av sentrale organer.

Frihetens rike

Hva er innholdet i dette frihetens rike? Vi er vant til å tenke på det som filosofiske diskusjoner, gitarspill og politiske møter. Det er ikke sikkert alle vil føle det som så veldig fritt og attråverdig. Jeg trur vi trenger litt ressurser til frihetens rike også. Jeg foreslår å øke det nødvendige arbeidet med enda en liten bit. Jeg vil nemlig ha produsert en del ressurser som kan forbrukes helt uten plan - fritt av den enkelte eller av frivillige sammenslutninger.

Jeg vil ha arbeid avsatt til å produsere følgende:

I forlengelsen av dette ligger det nær til å åpne for opprettelse av produksjonskooperativer på en lang rekke områder. Dette vil være arbeiderstyrte bedrifter som selger sine varer på et vanlig marked. Det folk måtte tjene på dette, kan de innen visse grenser beholde i tillegg til sin ordinære lønn, men de virkelig vellykte kooperativene vil kunne bli nasjonalisert og innarbeidet i planøkonomien.

Hensikten med dette forslaget er å gi mulighet til alle til å utvikle sine evner slik de sjøl ønsker, og ikke påtvinge folk en enkelt autorisert form for hva som skal regnes som samfunnsbevisst og ansvarlig levevis. Jeg trur vel også at dette vil avhjelpe den mangelen som har vist seg i sosialistisk planlegging til nå, nemlig at den ikke inneholder noe insentiv til å utvikle nye produkter og implementere ny teknologi. Inntil vi har funnet en bedre måte å løse det problemet på, kan vi i hvert fall gi folk frihet til å drive med så mye rart de vil, og kanskje tjene penger på det også.

Ut fra det som er sagt om det nødvendige arbeidet under sosialismens første år, konkluderer jeg med at arbeidstida til å begynne med ikke bør settes under 6 timer. Sjøl det må vi regne på.

Lønnsomhet, priser og lønninger

Som man forstår, har jeg ikke avskaffet pengene. Lønna blir derfor utbetalt i penger, og forbruksvarene har priser i penger. Til og med mellom bedriftene vil det være et markedsforhold, slik at de må selge sine varer til priser som de i alt vesentlig fastsetter sjøl. Bedriftenes mål er å gå med overskudd.

Det må fattes vedtak om et enkelt lønnssystem som skal gjelde for hele landet, med lik lønn for likt arbeid og med belønning av innsats og kvalitet. Nåværende statsregulativ kan danne et utgangspunkt, men må forenkles drastisk og trykkes sammen. Bedrifter som har vanskelig for å skaffe arbeidskraft, kan søke om tillatelse til å flytte stillinger opp i systemet.

Et system med markedspriser, der prisene ikke helt ut svarer til verdiene, er et problem sett fra det synspunktet at det er arbeidstimer, verdier, vi ønsker å planlegge på grunnlag av. Men dette er et problem vi kan leve med til vi har funnet på noe bedre. Grunnen til at dette er et mindre problem, er at investeringer og utbyggingsplaner ikke vil avgjøres av hvilket overskudd den enkelte bedrift tilegner seg, og kapitalen vil ikke flyte automatisk dit hvor den gir høyest avkastning. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi faktisk hatt en form for kapitalisme. En bevisst omforming av samfunnet og produksjonen ville bli umulig. Men systemet er ikke slik. I stedet går overskuddet i alt vesentlig til staten, som har ansvaret for hvordan det skal brukes.

Administrative priser

Alternativet til markedspriser er administrative priser. Historia viser at de skaper sine egne problemer. De vil gjerne etter ei tid bli «historiske priser», dvs. lik de prisene som en engang arva fra kapitalismen. Dermed reflekterer de ikke verdiendringer på grunn av teknologiske framsteg. Dette opprettholder den tilsynelatende «lønnsomheten» i bedrifter som ikke har innført den nye teknologien. Så lenge vi ikke har et regnskapssystem som kan oppdatere de administrative prisene slik at de til enhver tid reflekterer den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å produsere produktene, er det skummelt på langt sikt å basere seg på administrative priser.

Det systemet jeg har skissert, innebærer både mer bruk av markedsmekanismer og mer sentralisering enn slik vi vanligvis har sett for oss sosialismen. Hvor blir det av produksjon etter behov, og hvor blir det av sjølberging og lokaldemokrati?

For det første må en ha klart for seg at jeg ikke behandler sosialismen slik den blir etter hvert. Det overlater jeg til arbeiderklassen på den tida. Dette er sosialismen slik den kan etableres med ett slag. Vil man for eksempel styre mot sjølberging, kan man sannsynligvis få mer av det etter hvert. Lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt når det gjelder offentlig tjenesteyting og det vi nå kaller privat tjenesteproduksjon. På det området er markedet og konkurransen lokal, og restrukturering av slike bransjer kan ledes lokalt.

Men når det gjelder bransjer der markedet er nasjonalt eller internasjonalt, holder jeg fast på at bedriftene i slike bransjer ikke kan styres lokalt. Det vi nemlig tar på oss når vi overtar bedriftene i slike bransjer, er å utøve de samme funksjonene som kapitalistklassen i dag utøver gjennom børs, bank, penge- og kredittmarkedet, med den forskjellen at vi utøver dem demokratisk og etter en plan. Det er opp til oss å nedlegge bedrifter som ikke trengs i den samfunnsmessige arbeidsdelinga, bevilge midler til nye produksjonsmidler og bestemme hvor i landet nye bedrifter skal legges. Hvis disse funksjonene utøves lokalt, vil vi måtte trenge et kapitalmarked for å avgjøre hvordan det skal prioriteres mellom de lokale produksjonsenhetene, og det er nettopp det vi ikke vil ha. Vi vil styre sjøl, helt bevisst, og ikke være underlagt markedskreftene i strategiske spørsmål.

Avhengig av hvordan vi planlegger, vil vi kunne utvikle produksjonen til å dekke det ene eller det andre behovet raskere eller langsommere. Noen goder vil vi også sette subsidierte priser på, eller gjøre gratis. Det sistnevnte er fortrinnsvis goder som ingen ønsker å overforbruke eller sløse med, som helsetjenester og skolebøker.

Penger spiller etter hvert en mindre rolle i dette samfunnet. Dette skyldes dels at flere goder blir fordelt likt og gratis. Men viktigere er at vi innskrenker steg for steg mulighetene til å stifte gjeld og gå konkurs, mulighetene til å samle opp formuer i pengeform og arve dem videre, osv. Pengenes rolle blir mer og mer innskrenket til å sirkulere forbruksvarene, og de blir mer og mer bare en bokføringsenhet når det gjelder forbindelsene mellom bedriftene. Samtidig blir frihetens rike relativt viktigere og det nødvendige arbeidet mindre, og dermed også den relative betydninga av å fordele produksjonsresultatet etter strenge kriterier. Så langt jeg kan se inn i framtida, er det imidlertid hensiktsmessig å bruke penger til å kjøpe forbruksvarer av det slaget der smak og behag er forskjellig.

Sosialismen betyr avskaffing av kapitalen

Vi har laget et utkast til hva den sosialistiske revolusjonen skal inneholde, og hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp umiddelbart etter revolusjonen. Nå er det på høy tid å sette dette forslaget i samband med tidligere tiders linjekamper om sosialistisk planøkonomi. Dessverre var disse linjekampene ofte nokså forvirret når det gjelder grunnleggende teori. Derfor må vi begynne med å klargjøre noen grunnleggende forhold. Sosialisme betyr avskaffing av kapitalen. Kapitalistene har ikke bare blitt fratatt sin kapital. Kapitalen har opphørt å eksistere. Dersom det ikke er tilfelle - dersom kapitalen fortsetter å eksistere, om enn i hendene på andre enn de tidligere kapitalistene, så har vi ikke sosialisme, men kapitalisme. Da fungerer de nye makthaverne som en ny kapitalistklasse. Følgelig kan det heller ikke være arbeiderklassen som er de nye makthaverne.

Sosialisme er arbeiderklassen ved makta, hvilket igjen betyr at kapitalistene har blitt fratatt sin kapital og at kapitalen har opphørt å eksistere.

For borgerlig sosialøkonomi er det umulig å tenke seg at kapitalen kan opphøre å eksistere. For dem er kapital en innsatsfaktor i produksjonen - like nødvendig uansett hva slags samfunnssystem vi har. Avhengig av hvor den settes inn i produksjonen, kaster den mer eller mindre av seg. Denne avkastningen kalles profitt, og profitten er altså også et nødvendig innslag i alle slags samfunnssystemer. Effektiv bruk av kapitalen tilsier at den siste enheten kapital vi velger å bruke, skal kaste like mye av seg uansett hvor vi bruker den. For i motsatt fall kan vi oppnå en gratis økt avkastning ved å flytte denne enheten over til et annet sted i produksjonen.

Snomaskin

Hva er da denne kapitalen, ifølge borgerlig sosialøkonomi, og hva består avkastningen i? Jo, når den først er investert, er den produksjonsanlegg, produksjonsutstyr, lagerbeholdninger osv. Alt dette er altså kapital. Men dette er jo tusenvis av forskjellige ting, og ikke én homogen substans. Anta for eksempel at den siste enheten kapital som vi besluttet å anvende i produksjonen, var en snomaskin, som vi besluttet å anvende i en kabelfabrikk. Hvis etterspørselen etter snodd kabel var liten, slik at snomaskina for det meste blei stående uvirksom, ville avkastningen på denne siste enheten av kapital være svært dårlig. Men vi kunne ikke for den saks skyld overføre snomaskina til et bakeri uten at den kastet enda mindre av seg. Vi burde altså ikke snakke om kapital som én homogen substans etter at den først var investert, men skille mellom ulike slags maskiner, utstyr og varer. Strengt tatt burde vi heller ikke snakke om avkastningen av kapitalen som noe homogent og entydig, men skille mellom avkastningen i en kabelfabrikk (kabel) og avkastningen i et bakeri (boller og brød). Når det gjelder effektiviteten i produksjonen, kunne vi meningsfylt stille spørsmålet om i hvilken kabelfabrikk snomaskina ga best avkastning i form av økt antall meter kabel, og i hvilket bakeri en eltemaskin ga best avkastning i form av brød, men ikke om en enhet kapital ga bedre avkastning i en kabelfabrikk enn i et bakeri.

Hvis altså kapital skal være én homogen substans, må det være før den har blitt investert. Kapital er da en pengesum, satt av eller planlagt brukt til investering. Avkastningen er likeledes en pengesum (pr. år). Kapitalen som én homogen substans finnes bare i den grad det eksisterer forutsetninger for at en slik pengesum kan investeres i den ene eller andre næringsgreinen og kaste av seg en profitt. Disse forutsetningene er at produksjonen omsettes på markeder, og dessuten også at det finnes en eiendomsløs arbeiderklasse som selger arbeidskrafta si på et arbeidsmarked, og som produserer større verdier i løpet av en arbeidsdag enn hva de mottar i lønn. Den merverdien som da oppstår ved å anvende arbeidskrafta i produksjonen, er grunnlaget for profitten. At pengesummer anvendt på dette viset kaster av seg en profitt for sine eiere, er altså noe som forutsetter en viss utvikling av produktivkreftene og den samfunnsmessige arbeidsdelinga, og framfor alt forutsetter det muligheten av kapitalistisk utbytting. Det er ikke noe som gjelder i ethvert samfunnssystem. Det gjelder ikke under sosialismen. I denne forstand eksisterer det ikke kapital under sosialismen.

Hvis vi antok at kapital, som én homogen substans, eksisterte under sosialismen, så måtte vi også stille det kravet at denne ressursen blei anvendt effektivt. Det betyr at den skal brukes der den kaster mest mulig av seg, og at investeringene skal spres slik på produksjonsgreinene at de kaster like mye av seg overalt. Men dette står i motsetning til å investere slik at produksjonsvolumet i hver produksjonsgrein svarer til det som er planlagt produsert av denne slags varer.

Ineffektiv

På grunn av dette motsetningsforholdet mener kapitalistene og den borgerlige sosialøkonomien at sosialistisk produksjon betyr ineffektiv produksjon i form av ineffektiv anvendelse av kapitalen. Det er ikke tilfelle. Ettersom kapitalen ikke finns, kan den heller ikke anvendes mer eller mindre effektivt. Samfunnet taper ikke noe i effektivitet på det. Det som skjer, er ikke at samfunnet blir mindre effektivt, men at målsettinga endres fra størst mulig kapitalakkumulasjon til en mer komplisert målsetting, som dreier seg om samfunnsmedlemmenes nytte av ulike typer goder, inkludert fritid, og som tar i betraktning både de nåværende og de framtidige generasjoner. I stedet for effektiv anvendelse av kapital kommer effektivitetskrav til anvendelsen av arbeidskraft og produksjonsmidler på hvert område som en har planlagt å drive produksjon på, og krav til at fordelingen av arbeidskrafta mellom produksjon av forbruksgoder og produksjon av produksjonsmidler på ethvert tidspunkt er i samsvar med det man trenger av produksjonsmidler i de neste periodene, osv.

Vi må innrømme at en sosialistisk målsetting er mer komplisert enn en kapitalistisk, og dermed vanskeligere å måle effektiviteten i forhold til, men de siste 40-50 åra er det utviklet mange planleggingsmetoder som kan være til hjelp.

Det finns imidlertid et problem som knapt nok har vært viet noen oppmerksomhet i det hele tatt, og det er problemet med å kalkulere og anvende priser som er bygd på verdien, i stedet for kapitalistiske produksjonspriser. Som kjent avviker vareprisene under kapitalismen fra verdiene fordi kapitalen vil tendere mot å avkaste samme profitt i alle bransjer, hvilket medfører at bransjer med mye konstant kapital i forhold til den variable, vil sette produksjonspriser som er høyere enn verdien, mens det motsatte er tilfelle for bransjer med mye variabel kapital i forhold til den konstante. Disse kapitalistiske produksjonsprisene har derfor innbakt det kapitalistiske synet at det finnes en grunnleggende ressurs i tillegg til arbeidskraft, nemlig kapital, og denne ressursen må fordeles slik at den kaster like mye av seg i alle anvendelser. Når kapitalen ikke lenger finns, gir produksjonsprisene et forvridd uttrykk for hvor det lønner seg å sette inn den eneste ressursen som vi egentlig har å husholdere med, nemlig arbeidskrafta. Vi skulle derfor gjerne ha en grei metode til å fastlegge priser som tilsvarte verdiene, og som raskt reflekterte endringer i verdiene.

Lønnsomhet

Den praktiske betydninga av dette problemet oppstår for eksempel om vi vil gjøre lønnsomheten til målsetting for de sosialistiske bedriftene, slik vi faktisk foreslo ovenfor. Lønnsomhet kalkulert etter kapitalistiske produksjonspriser kan ikke være noe annet enn et kapitalistisk mål. Riktignok kan man modifisere eller ignorere dette målet i praksis gjennom for eksempel å la være å nedlegge bedrifter som ikke viser normal lønnsomhet, men likevel fyller en funksjon i den sosialistiske planen. Men dette kan lett utarte og bli meget kostbart for samfunnet, ettersom det ofte er vanskelig å skille mellom bedrifter som virkelig sløser med den tildelte arbeidskrafta og produksjonsmidlene, og bedrifter som driver effektivt og fyller sin funksjon i den planlagte økonomien, men under prisforutsetninger som ikke gjør lønnsomhet mulig.

Lønnsomhet kalkulert etter priser lik verdien er derimot et helt legitimt og naturlig mål for sosialistiske bedrifter - et mål som viser i hvilken grad man har lyktes med å husholdere med arbeidskrafta som er anvendt og arbeidskrafta som er nedlagt i produksjonsmidlene. Når lønningene er fastlagt ifølge et nasjonalt lønnssystem, som skissert ovenfor, vil lønnsomhet i bedriftene ikke kunne oppnås gjennom å senke lønningene. Derimot vil den kunne oppnås gjennom økt arbeidsintensitet, rasjonalisering osv. Om dette vil være et problem eller et ønskelig trekk, overlater vi til arbeiderklassen på det tidspunktet å bedømme.

En rekke norske bedrifter under sosialismen vil konkurrere på et internasjonalt marked, eller få sine råstoffer fra utlandet. Disse vil dermed stå overfor verdensmarkedspriser, og vil i større grad enn de andre måtte oppnå sin lønnsomhet som en kapitalistisk lønnsomhet.

Feilene ved sovjetisk planlegging

Som nevnt er planlegging i samfunnsmessig målestokk noe som ikke har vært prøvd, og ikke kunne eller burde vært prøvd, siden urkommunismen. Men da var samfunnene veldig små. Den russiske revolusjonen var det første forsøket. På samme måte som de første forsøkene på å fly (og de fleste «første forsøk» i det hele tatt), endte det til slutt med kræsjlanding. Når en ser nærmere på de metodene som blei anvendt, var det ikke rart.

Sovjetisk planlegging var kjennetegna av store, frittstående investeringsprosjekter som stålverket i Magnitogorsk og traktorfabrikken i Stalingrad. Helt bevisst var produktspekteret innskrenka til noen få typer som blei produsert i lange serier. Produksjonsmålene blei satt i fysiske enheter: så og så mange traktorer. Etter hvert som en blei mer raffinert, kunne en skille mellom produktene etter noen enkle kjennetegn: så og så mange traktorer med x hestekrefter, og så og så mange med y hestekrefter.

Dette fungerer så lenge samfunnet har noen få enkle målsetninger som det vil oppfylle til enhver pris. Oppstår det flaskehalser, løses de ved å trekke ut ressurser fra de uprioriterte sektorene. Slik kan man alltids få til det man vil, men til en uoverskuelig og kanskje svært høy kostnad. Problemet er kjent også fra miljøpolitikken i Norge i dag (miljøstandarder eller miljøavgifter). Setter du et fysisk mål og forfølger det absolutt, kan du helt sikkert nå det, men til en pris som du ikke kjenner på forhånd. Setter du på den andre sida en pris på ressursene og lar markedet bestemme hvor du havner, så har du kontroll over kostnadene men ikke over om målet blir nådd. Det er vanskelig å få både i pose og sekk.

Etterhvert som produksjonen og behovene blei mer kompliserte, stilte denne forma for planlegging urimelig vanskelige krav til de sentrale planleggingsmyndighetene. Men sjøl mens det fungerte, gjorde man mye tåpelig. De fysiske målene kunne ikke fange opp alle sider av produktet som man var interessert i. Derfor konsentrerte bedriftene seg ofte om produkter som ga god uttelling på produksjonsmålet, men tok lite hensyn til behov og kostnader. Tonnasje som mål for sengeproduksjonen førte for eksempel til svært store og tunge senger. Gikk man så over til å måle produksjonen i verdi, så gjorde man det meget uheldige grepet å sette opp brutto produksjonsverdien som målsetting. Det innebærer at jo mer og dyrere råstoffer produktet inneholder, jo bedre oppfyller det planen. Dette kan for eksempel forklare hvorfor det var så vanskelig å få tak i reservedeler i Sovjet. En del solgt for seg ga mye dårligere uttelling på planmålet enn en del montert inn i en ferdig traktor, der mye av produksjonsverdien stammet fra innkjøpte halvfabrikata og råvarer. (note 4)

I 50- og 60-åra viste de negative sidene av planleggingssystemet seg tydeligere og tydeligere. Det blei produsert mer og mer varer som ikke noen kunne bruke. Bedriftene skjulte sine virkelige ressurser. De sørget for å få satt produksjonsmålene så lavt at livet ikke blei for strevsomt (men ikke så lavt at noen kunne ta dem på det). Samtidig hamstret de arbeidskraft, søkte å trekke til seg størst mulige investeringer og starte opp størst mulige nyanlegg, og holdt vedlikeholdet nede på null. Arbeidskraft og investeringer var nemlig «gratis» for bedriftene - det blei tildelt etter planen, og overkapasitet på slike ressurser påvirket ikke bedriftens resultater slik de blei målt. Vedlikehold derimot trakk ressurser vekk fra de produksjonsmålene som blei målt.

I 60-åra oppsto to linjer for hvordan en kunne få rettet på det mer og mer ubrukelige planleggingssystemet. Reformorienterte økonomer som Libermann i Sovjet og Ota Sik i Tsjekkoslovakia gikk inn for at lønnsomhet skulle bli det viktigste resultatmålet for bedriftene. Den skulle måles som profittkvoten, dvs. avkastningen på den investerte kapitalen. Den skulle også avhenge av om produktene faktisk blei solgt - om ikke annet så til de statlige handelsforetakene. Markedet skulle altså spille en større rolle. Bedriftslederne (og i en mye mindre målestokk også arbeiderne) skulle få bonus i forhold til lønnsomheten. Kineserne og andre kommunister, på den andre sida, fordømte disse forslagene som «å sette materielle insentiver i første rekke», og identifiserte det etterhvert som gjenoppretting av kapitalismen. Bedriftenes samfunnsskadelige måte å opptre på skyldtes etter deres mening at bedriftsledelsene ikke lenger hadde en kommunistisk innstilling. I stedet for å godta dette og bestikke dem til å oppføre seg skikkelig, måtte man få til en politisk opprydding, kontroll av bedriftslederne nedenfra og økt bruk av politisk og moralsk mobilisering som insentiver. (note 5)

Borgerlig kontrarevolusjon

Denne diskusjonen er knytta til diskusjonen om en borgerlig kontrarevolusjon i Sovjet og de østeuropeiske landene, men er ikke identisk med den. Når arbeiderklassen mister makta, vil naturligvis bedriftslederne begynne å oppføre seg slik de gjorde, og et borgerskap ved makta kan godt tenkes å ville styrke sin stilling ved å knytte bedriftslederne til seg med denne typen reformer. Hvis den utviklinga som foregikk, bare kunne ha foregått etter en borgerlig kontrarevolusjon, så er den naturligvis ikke så relevant for spørsmålet om hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp. Men personlig har jeg en følelse av at problemet stikker dypere. Den forma for sosialistisk planlegging som blei valgt, måtte - sammen med de mangelfulle planleggingsmetodene - føre til større og større problemer, og bidra til at arbeiderklassen mista makta. Det er også noe moralistisk (i dårlig forstand) over kommunistenes kritikk. Sjøl ikke en ivrig kommunistisk bedriftsleder kunne ha fungert godt innafor dette planleggingssystemet, fordi han ikke hadde tilstrekkelig informasjon om hva som var til samfunnets beste, og hvordan bedriften skulle legge opp sin produksjon for å tilfredsstille de virkelige samfunnsmessige behovene.

I etterkant ser vi at begge de to linjene hadde noe for seg. Hadde Sovjet vært sosialistisk, ville det trenges tekniske reformer av den typen økonomene gikk inn for, men også politisk mobilisering og «tjen folket»-innstilling. Men det viktige var jo at Sovjet ikke lenger var sosialistisk. Arbeiderklassen hadde mista makta, og planleggingssystemet skulle nå tjene interessene til det nye borgerskapet. Og derfor vant ingen av de to linjene fram. Det som vant fram under Bresjnev var to ting: en økonomisk politikk for å tjene supermaktspolitikken, og korrupsjon. Planleggingssystemet var utmerket egnet for å kanalisere alle ressurser til rustningsindustrien, og til å legge opp til en planlagt og systematisk utplyndring av andre land i Sovjets innflytelsessfære. Manglene ved planleggingssystemet var utmerket egnet til å nære en ny klasse som kunne bli styrtrike gjennom korrupsjon. Det vil si agenter med gode kontakter på høyeste nivå, som kunne skaffe råvarer og avsetning for varene fra bedrifter som var villig til å gi dem god nok provisjon for jobben. Det er denne klassen som nå har blitt det nye mafiapregede borgerskapet. Det er denne klassen som har stykket opp den felleskapitalistiske eiendommen til virkelig privat kapital, og dermed avsluttet det alle borgere håper skal være en parentes i historia.

Lærdommer

Den ungarske økonomen Kornai har oppsummert erfaringene med det sovjetiske plansystemet med sin teori om «mjuke budsjettbetingelser» (Kornai 1979). Den sosialistiske økonomiske systemet, sier han, er kjennetegnet av varemangel. Dette gjelder ikke bare forbrukeren, men også bedriftene. Det vil si at det som setter grensene for forbruk og produksjon ikke er etterspørselen, men tilgangen på forbruksvarer, råvarer, halvfabrikata og utstyr. Det betyr ikke at alt mangler. Men når produksjonen stopper opp, er det fordi noe mangler. Andre ting kan da ligge uvirksomme på lager. Hvorfor er det slik? Jo, fordi det ikke er noe annet enn mangelen på en eller annen ressurs som setter grenser for den sosialistiske bedriftens produksjon. Kravet til lønnsomhet, kravet til at bedriften skal dekke sine kostnader med inntekter og ha sunne planer for å få lån til dem i bankene, eksisterer ikke. Bedriftene går ikke konkurs. Uansett hvor mye de sløser med ressursene og hvor ulønnsomme de er, vil de bli reddet ut av høyere organer - gjennom subsidier, skattefritak, gjeldssanering, nye lån eller justering av prisene. De må ikke holde seg innafor et gitt budsjett, men har «mjuke budsjettbetingelser». Dette former bedriftenes handlingsmønster. De regner med at alt de kan få satt igang, vil la seg finansiere på en eller annen måte, og ettersom de naturlig nok synes at akkurat deres felt er veldig viktig for samfunnet, prøver de å ekspandere så mye som mulig og sette igang så mye som mulig og få tak i så mye ressurser som mulig. Til slutt er det kanskje en liten del det skorter på for at det hele skal komme igang, men da har de samlet ihop så mye av de andre ressursene at disse blir liggende uvirksomme hos dem og skaper mangel hos andre bedrifter.

Når bedriftene er umettelige i å legge beslag på ressurser, er det ikke rart at det blir lite igjen til den vanlige forbrukeren, som faktisk har en hard budsjettbetingelse i form av lønningsposen.

Dette er naturligvis en meget ufornuftig måte å husholdere med ressursene på. Hadde det ikke vært for at det kalles planøkonomi, ville vi sagt at det er et anarkistisk system. Og hva verre er: det anarkistiske sløseriet og planløsheten stammer gjerne fra god vilje hos bedriftslederne til å tjene samfunnet og arbeidsstokken, og det forsterkes i høy grad av iveren hos de ledende organene etter å gjøre raske framskritt og «overoppfylle» planene.

Vi har noe å lære av Kornais teori. (note 6) Blant de tingene vi kan lære er at å overoppfylle en plan er like lite å følge en plan som å underoppfylle den. Det går faktisk antakelig best om vi har en litt avslappet holdning til hele det økonomiske livet. Det er som i skihopping og spydkast, der for stor iver fører til at en ikke får gjort de teknisk riktige tingene. Marx snakket om behovet for reserver under sosialismen. Det er disse reservene som ikke finnes, eller aldri finns tilgjengelig på rett sted i et system av sovjetisk type.

Enda viktigere er det å hindre at budsjettbetingelsen blir for mjuk, og sørge for et system som gjør det umulig å fortsette med ineffektivitet og sløseri. Dette må gjøres ved å stille lønnsomhetskrav til bedriftene, la dem betale for de ressursene de forbruker og nekte dem finansiering til tvilsomme prosjekter. Det er grunnen til at jeg vil ha arbeiderklassens sentrale styring med bedriftene, og at de faktisk må bli styrt av folk som tør å legge dem ned, slå dem sammen osv. Det er viktig at styringa av bedriftene er i hendene på folk som er kommunister i betydninga fra det kommunistiske manifestet: folk som ikke har andre interesser enn arbeiderklassens allmenne interesser. Dette krever både skolering, åpen demokratisk debatt og innsynsrett og ansvarlighet overfor folkevalgte organer. Det krever også at folk som jobber på disse stedene har trygghet for at de ikke mister det sosiale fotfestet fordi om de blir omstilt, men veit at det finnes andre oppgaver i lokalsamfunnet som trengs å gjøres.

Risikerer jeg å gjenopprette kapitalismen med min understrekning av lønnsomhet og effektivitet? Ja, vi risikerer alltid det. Men faren er neppe større om vi opptrer slik at vi kan bruke så lite tid som mulig på nødvendighetens rike, og så mye som mulig på frihetens rike. Det var det sovjetiske systemet som til slutt førte til kapitalisme. Og til tross for kulturrevolusjonen i Kina, som jeg vurderer meget høyt, var heller ikke den reine politiske viljesanstrengningen i stand til å forhindre det der.

Lønnsomhet og effektivitet er ikke kapitalistiske begreper. Det er nødvendige begreper for arbeiderklassen helt til det punkt hvor de blir sjølsagte og ikke noe å bry seg om mer. Vi har for eksempel avskaffet kapitalen, men vi har ikke avskaffet behovet for å erstatte utslitte anlegg med nye anlegg. Følgelig må vi sørge for at hver enkelt bedrift fungerer på en slik måte at den kan gjøre det, uten å være avhengig av å bli tilført ressurser fra andre steder i økonomien. Forskjellen er at de ekstra ressursene vi skaper og frigjør på denne måten, ikke styres automatisk dit hvor de ville kastet mest av seg som kapital, men dit hvor de kaster mest av seg når det gjelder å få dekket samfunnsmessige behov i henhold til en plan. Om vi så ønsker, tar vi dem ut som fritid. Den dagen vi har stelt oss slik at vi tilsynelatende ikke lenger har noen valgmuligheter mellom fritid og produksjon, mellom forbruk og investering - det er den dagen noen andre har tatt over makta. Nøyaktig den dagen.


Fotnoter:

  1. Det er ikke sikkert at samfunnet sjøl innser at grunnproblemet er å fordele arbeidskrafta. For eksempel stiller det kapitalistiske samfunnet husholdering med kapitalen som grunnproblemet, og innser ikke at kapitalen er «sturkna menneskesveitte», som Vinje sa. [Tilbake til teksten]
  2. De første myntene blei slått ca. 600 før Kr. [Tilbake til teksten]
  3. Figes (1996): A people's tragedy. The Russian revolution 1891-1924, Penguin Books, side 501. (En dårlig bok, men det var den jeg hadde for handa.) [Tilbake til teksten]
  4. Det er ingen grunn til å hovere over sovjetiske planleggingsfeil. De samme historiene som i Sovjet gjentar seg i det små i planlegging av offentlig tjenesteyting i norske kommuner og i staten. Et system med såkalt «målstyring» blei innført i 80-åra. Produksjonsmålene som blir laget i den forbindelsen, er i regelen vel så latterlige som de sovjetiske. Så opplever vi også den samme historiske utviklinga som i Sovjet. Det formelle planleggingssystemet erstattes i praksis av et uformelt, der ressurstilgang og tjenesteproduksjon hovedsakelig bestemmes etter regler som «vi gjør som vi pleier», «utsett vedlikeholdet» og «litt nedskjæring tåler virksomheten nok». Prioriterte områder blir «berget» gjennom plutselige «initiativ» fra toppen og ved at handlekraftige folk utnytter sitt personlige nettverk. Når det hele har tustet seg til lenge nok, kommer «reformatorene» på banen med mer og mer kapitalisme som eneste løsning. [Tilbake til teksten]
  5. Gustafsson (1971) er en utmerket samling av artikler som dokumenterer denne linjekampen slik den utspilte seg blant vestlige marxistiske økonomer. [Tilbake til teksten]
  6. Det er faktisk slik at borgerlig sosialøkonomi har produsert mange teorier i de siste 20-30 åra som vil være til meget stor hjelp neste gang sosialismen skal settes ut i livet. Jeg tenker for eksempel på agent-prinsipalteori, en god del anvendt velferdsteori osv. Dessuten finns det borgerlige sosialøkonomer som er i stand til å drøfte problemstillinger fra sosialismen på en fornuftig måte. En av de siste nobelprisvinnerne, Amartya Sen, har for eksempel en meget viktig drøfting av prinsippene «til enhver etter innsats» og «til enhver etter behov» (Sen 1966) Her viser han at i et sosialistisk system der folk setter pris på både forbruk og fritid, vil en fordeling utelukkende etter arbeidsinnsats gi for mye arbeid, og en fordeling etter behov for lite. Det riktige systemet må være en miks av de to prinsippene. Marx var altså litt for konservativ i sin teori om sosialismen! [Tilbake til teksten]


Litteratur: