Hovedsida til sirkelen | AKP si hjemmeside | Andre AKP-hefter

AKPs studiesirkel – tilleggslitteratur

Politisk økonomi – en hyperkort innføring

av Johan Petter Andresen

(Andresen har oversatt del 3 i bok 3 av Kapitalen av Karl Marx. Røde Fane har utgitt dette som bok i 1994. I denne forbindelse ble det laget en veiledning som heter Les Profittraten. Veiledning (på grensa til villedning). Dette er et kapittel fra denne veiledninga. Du finner både teksten fra Kapitalen og heile veiledninga på AKPs nettsted.)

 

1. Marx sitt generelle historiesyn

Historia til menneskeheten er historia om klassekamp. Det som klassene har slåss om er makta over merproduktet, overskuddet i samfunnet. Denne kampen mellom klassene er hoveddrivkrafta i samfunnet. Men utviklingsnivået til samfunnet bestemmer rammene som klassekampen foregår innafor. Utviklingsnivået blir igjen bestemt av produktivkreftenes nivå og produksjonsforholda. Til produktivkreftene regner vi alle forhold som samfunnet tar i bruk for å produsere, inklusiv menneskene. Produksjonsforholda er rett og slett forholda mellom de ulike klassene i produksjonen. Den økonomiske basisen som produktivkreftene og produksjonsforholda utgjør til sammen, er det økonomiske grunnlaget for samfunnets overbygning, det vil si juridiske, kulturelle, politiske institusjoner.

 

2. Kapitalismen som en produksjonform som forutsetter og videreutvikler arbeidsdelinga i samfunnet, samfunnsmessig-gjøringa av arbeidet

Til forskjell fra tidligere økonomiske produksjonsmåter Pn kapitalismen utvikle produktivkreftene og samfunnets produktivitet i et høyt tempo. I jakta etter å få solgt sine varer og dermed realisere sine investeringer og få profitt, utvikler bedriftene arbeidets produktivitet, arbeidsdelinga og samfunnets totale produktivitet. I tidligere samfunn var den arbeidende befolkninga knytta til en slaveeier eller underlagt en føydalherre/storbonde eller lignende og kunne ikke søke arbeid hvor han/hun ville. Mesteparten av økonomien var jordbruksøkonomi og varebyttet var lite i samfunnet som helhet. Kapitalismen forandrer alt dette, samtidig som at også arbeiderne blir "frigjort" til å selge sin arbeidskraft til høystbydende som en vare på markedet. Og samtidig fikk man da også muligheten til å bli et stykk ledig arbeidskraft på et overfylt arbeidsmarked.

 

3. Hvorfor kapitalismen må utvikle produktivkreftene og produktiviteten til arbeidet i den kapitalistiske produksjonen

En kapitalist investerer for å få igjen profitt av sin investering. Men de varene eller tjenestene som han/hun da investerer i for å få solgt, må han selge på et marked, til den prisen som kjøperne i markedet er villige til å betale. Denne prisen er igjen først og fremst avhengig av den gjennomsnitlige arbeidstida som går med til å produsere den gitte varen/tjenesten. For at den enkelte kapitalisten skal kunne tjene mest mulig må han altså ha så høy produktivitet som mulig. Det vil si stadig finne på nye lure ting som kan øke effektiviteten. På denne måten satses det på nye maskiner, nye produkter, nye arbeidsprossesser, stadige omorganiseringer av produksjonen, stadig kursing og utvikling av arbeiderne. Blant annet på dette viset utvikles produktivkreftene.

 

4. Internasjonaliseringa av markedet

Varebyttet, markedet, spilte som sagt en mindre rolle under føydalismen, men det var innafor varebyttet at kapitalismen først oppsto. Og med utviklinga av kapitalismen så har mer og mer blitt gjort til vare produksjon og verden blir mer og mer underlagt det kapitalistiske varebyttet. I løpet av vårt århundre har internasjonaliseringa av markedet gått videre og ført til dannelsen av internasjonale markedsregioner (EU/NAFTA osv) samtidig som det utvikles verdensomspennende organisasjoner som prøver å lage regler for den internasjonale konkurransen.

 

5. Proletariseringa av produsentene og utviklinga av kapitalistklassen

I Norge har vi fra tidligere tider hatt et ganske stort innslag av sjøleiende bønder og sjølstendige fiskere. Samtidig har vi andre sjølstendige håndtverkere og intellektuelle. Den kapitalistiske produksjonsmåten gjør at flere og flere blir arbeidere ansatt av en kapitalist (proletarisert). Dette skjer fordi kapitalistene kan utkonkurrere andre produksjonsmåter som de sjølstendige utgjør.

 

6. Den kapitalistiske produksjonsmåten tar over mer og mer av den totale økonomien

Ikke alt arbeid i samfunnet skjer som kapitalistisk produksjon av varer og tjenester. Tvert imot. Mesteparten av arbeidet foregår på andre måter. I husholdningene drives omtrent 40% av det totale arbeidet i samfunnet. I det offentlige er det mye arbeid som ikke drives for profitt og mange av gårdsbrukene og fiskerne og de sjølstendig næringsdrivende drives ikke som kapitalistisk produksjon. I visse perioder har sikkert kooperativene fungert som ikke kapitalistisk produksjon. Men den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt den dominerende og avgjørende økonomien som har lagt de andre økonomiske produksjonsmåtene under seg, slik at de tjener denne.

Samtidig stopper ikke prossessen med at den kapitalistiske produksjonsmåten stadig utvider sitt virkeområde. I takt med at produktivkreftene utvikles, arbeidsdelinga utvikles, vareverdiene faller og klassekampen utvikles, så tar den kapitalistiske produksjonsmåten over mer og mer av totaløkonomien. Vi kan se det tydelig her i Norge, hvis vi ser på utviklinga av kvinnenes deltakelse i arbeidslivet. Etterhvert som økonomien har utvikla seg har antall timer husarbeid som er nødvendig å utføre sunket. Klær har blitt relativt billigere, osv. Samtidig har mye av omsorgsarbeidet som tidligere ble utført i hjemmet nå blitt gjort til samfunnsmessig arbeid. Vi kan nevne barnehager, eldreomsorg osv. Deler av disse tjenestenæringene er private, og tendensen er at de mer og mer drives som kapitalistiske bedrifter.

De kapitalistiske produsentene av forbruksvarer får utvida sitt marked på den ene sida, og på den andre sida blir det åpna nye produksjonsområder innafor tjenestesektoren som kan gjøres til kapitalistisk produksjon. At denne utviklinga betyr en styrking av arbeiderklassenn ved at kvinnene da blir istand til å kjempe på en helt annen måte enn som hjemmearbeidende har avgjørende betydning for klassekampen framover.

Når det gjelder de direkte produsentene i jordbruk og fiske viser statistikken at utviklinga går en vei, i deres disfavør. Det er heller ikke mulig å tenke seg et framtidig jordbruk under sosialistiske forhold der man ikke utnytter mulighetene som ligger i stordriftsfordeler og en annen arbeidsdeling. Dette betyr ikke at vi skal la være å kjempe sammen med småbønda og fiskerne mot monopolkapitalen, fordi arbeiderklassen har ingenting å tjene på at disse gruppene blir proletarisert.

Deler av det offentlige har alltid vært drivi som ikke kapitalistisk virksomhet, f.eks. forsvaret og domstolene. Annen virksomhet som f.eks. NSB har vært blanda. Tendensen idag er entydig. Og kampen mot a/s-isering og privatisering er en viktig klassekamp idag.

Monopolkapitalen har også lagt økonomiske produksjonsmåter i den 3. verden under seg, og samtidig utvikles den kapitalistiske produksjonsmåten i disse landa. Det er viktig å gripe to-sidigheten i dette forholdet. På den ene sida blir altså underlegne produksjonsformer underlagt den kapitalistiske produksjonsmåten og tvunget til å tjene denne, og på den annen side blir mer og mer av disse formene fortrengt til fordel for den kapitalistiske produksjonsmåten.

I et av verdens mest "utvikla" kapitalistiske land Norge, utgjør den kapitalistiske produksjonsmåten mindre enn 1/3 av totaløkonomien. Vi har hørt at i Russland utgjorde arbeiderklassen under fem prosent av befolkninga i 1917.

 

7. Kapitalismen

Klassedelinga av samfunnet og perioden der klassekampen er hoveddrivkrafta i historia er kun en fase av menneskehetens utvikling. Kapitalismen utvikler altså produktiviteten, arbeidsdelinga, kunnskapen, hele samfunnet til et nivå som gjør det mulig å skape et kommunistisk verdenssamfunn der menneskene får kollektiv kontroll over sine liv. Der det ikke vil finnes utbytterklasser og undertrykkende stater. Men kapitalismen er samtidig hinderet for at dette skal kunne skje. Dens grunnleggende motsetning er at den på den ene sida har gjort produksjonen samfunnsmessig, men på en andre sida opprettholder privat kontroll over produksjonen ved at en liten utbytterklasse hersker over samfunnet.

Det er denne grunnleggende motsigelsen som ligger i bånn som forklaring på krisene og det er arbeiderklassens historiske rolle å løse denne motsigelsen ved å knuse kapitalistklassens stat og opprette sin egen sosialistiske stat.

 

8. Noen andre sentrale teser og viktige begreper

Bare arbeid skaper verdi. Løft øynene og se rundt dere. Fjern alt menneskelig arbeid fra det dere ser rundt dere og på dere. Det dere står igjen med er uberørt jord/sjø og deres nakne kropper. Faktisk er vi mennesker sjøl et resultat av arbeid. (Vi kan kalle dette en økonomisk begrunnelse for vårt klassestandpunkt).

Arbeidskraft produserer bruksverdi og bytteverdi. Bruksverdien til arbeidskrafta er sjølve arbeidet den utfører. Bytteverdien til arbeidskrafta er det som må betales i snitt for at arbeideren skal reprodusere seg sjøl. Bruksverdien til en vare er det den kan brukes til. Bytteverdien er gjennomsnittlig antall timer det tar å produsere den.

I prinsippet selges varen til sin verdi. Men i virkeligheten er det sjelden at en vare selges til sin verdi, fordi prisen på den enkelte vare kan svinge voldsomt rundt verdien. Bare tenk på hvor forskjellige priser det er på jeans som inneholder omtrent like mye samfunnsmessig arbeid. På samme måte som havet har bølger på nært hold, og er flatt på avstand.

Under kapitalistiske produksjonsforhold blir menneskene skilt fra råderetten over sine arbeidsredskap. De blir arbeidere uten rett til å bestemme over det de produserer. Ikke nok med at de ikke bestemmer over sine egne liv, de blir også utbytta.

Utbyttinga under kapitalismen tar en skjult form. På overflaten ser det ut som arbeideren får betalt for det arbeidet hun utfører, men i virkeligheten arbeider hun mer enn det som er nødvendig for den lønna hun får. Det ser ut som om profitten kommer fra at varen selges til mer enn hva det koster å produsere den, men i virkeligheten blir den (i snitt) solgt til sin verdi. Profittens opphav er altså merverdien som igjen stammer fra merarbeidet som arbeideren utfører.

 

9. Nyttige begreper

Arbeid under kapitalistiske forhold kan deles på mange måter. Vi trekker fram følgende: Arbeiderne jobber for kapitalistene og mottar lønn, for deretter å jobbe med å ta vare på seg sjøl (bl.a. husarbeid og omsorgsarbeid). Lønnsarbeidet kan deles opp i to deler, den tida som medgår til å dekke de behova arbeiderne har og tida utover dette.

Nødvendig arbeid og merarbeid. Forholdet mellom nødvendig arbeid og merarbeid uttrykker graden av utbytting. Det er merarbeidet som kapitalisten omsetter til merverdi, ved å selge varene/tjenestene som arbeiderne produserer. For kapitalisten er bare det arbeidet som er nødvendig for å produsere varen/tjenesten som er produktivt (merverdiskapende), det andre arbeidet er nødvendig (for eksempel direktørens arbeid), men skaper altså ikke merverdi for kapitalisten. Grensen mellom merverdiskapende og ikke merverdiskapende arbeid er flytende av den enkle grunn at mange funksjoner har en dobbelhet der de både produserer merverdi og forbruker merverdi. (Tenk på en arbeidende formann, han gjør begge deler.) Også hvis man ser på lønnsarbeid som gjøres i samfunnet som helhet, kan man skille mellom hele arbeidsplasser som lever av skatter og avgifter som blir pålagt arbeidsfolk og merverdi fra andre kapitalister og arbeidsplasser som produserer merverdi. F.eks. offentlige sjukehus og skoler lever i hovedsak av skatt inndratt fra arbeidernes lønninger, og har ikke som målsetting å produsere profitt. Arbeiderne her produserer ikke merverdi. Men private skoler og private sjukehus der kundene kjøper tjenestene vil altså være merverdiproduserende. For det kapitalistiske samfunnet som helhet kan man si at det ikke merverdiproduserende arbeidet er underlagt og skal tjene til å fremme den merverdiproduserende sektoren.For arbeiderklassen som helhet er skillet mellom merverdiproduserende og ikke merverdiproduserende arbeid irrelevant. For arbeidsfolk er arbeid nødvendig dersom det er til nytte for dem sjøl, som klasse, uavhengig av om det er betalt, ikke betalt osv. En frigjøring fra kapitalismen vil altså bety en frigjøring av arbeidet. Arbeiderne vil rett og slett få herredømme over arbeidet, over seg sjøl.

Bruksverdi. Alle varer/tjenester har en bruksverdi. Bruksverdien til iskrem er å tilfredsstille en som har lyst på is. Bruksverdien til en iskremmaskin er at den lager is. Bruksverdien til en genser er at den beskytter kroppen til et menneske. Bruksverdien til parfyme er at det gir lukt. Bruksverdien til et gevær er at det kan drepe.

Bytteverdi. Bytteverdien til en vare er hva den er verdt i antall gjennomsnittlige arbeidstimer. En bil er verdt mer enn en sykkel fordi det inngår flere arbeidstimer i å produsere den. Gull er verdt mer enn sølv fordi det tar mer arbeidstimer å finne en kilo gull enn en kilo sølv.

Kapital er en verdi som blir brukt til å skape mer verdi. Kapital tar mange former; penger, produksjonsredskaper, fabrikk/butikk lokaler, varer, råvarer, arbeidskraft osv. Kapital er ikke enten den ene eller den andre av dette, men må hele tida forandre seg fra den ene til den andre forma dersom verdien skal skape merverdi (f.eks. må pengekapital investeres, varekapital selges osv.).

Kapitalen kan deles i to deler: konstant kapital (k) og variabel kapital (v). Den konstante kapitalen kan deles mellom fast kapital (maskiner, bygninger, veier o.l.) og sirkulerende kapital (råvarer, halvfabrikata, hjelpestoffer o.s.v. og de ferdige varene). Sirkulerende kapital er altså det som er bestanddeler til produktene som produseres og sjølve produktene. Variable kapital er kapitalismens utgifter til å kjøpe arbeiskraft.

Kapitalakkumulasjon er sjølve prosessen til kapitalen. Det vil si at det investeres i produksjon av varer/tjenester og at man ender opp med forøkt kapital etter salget, og at det så igjen investeres på nytt i stadig nye runder.

Kapitalistene kontrollerer produksjonsmidlene, og bruker denne kontrollen for å øke sin kapital (akkumulere). Kapitalistene må ikke bare få produsert sine varer/tjenester, de må også selge dem. Å realisere verdien (og dermed merverdien) av det som er produsert er like avgjørende som produksjonen. Det gir grunnlag for å investere mer.

Kostnadspris. Når man ser produksjonen av en vare/tjeneste fra kapitalistens synspunkt vil det se ut som om han må betale så og så mye for å få en vare produsert, og så legger han på en sum som da skal være hans profitt. Kostnadsprisen er utgiften kapitalisten har ved produksjonen av en gitt vare/tjeneste. Altså k+v.

Merarbeid. Den tida som arbeideren jobber for kapitalisten utover den nødvendige arbeidstida. Merarbeidet er kilden til merverdien/profitten.

Merverdi (m). Merarbeidet finnes i varen/tjenesten sammen med det nødvendige arbeidet og eventuell tidligere(dødt) arbeid (maskinslitasje, råvarer osv.). Dette realiseres ved salget av varen/tjenesten. Fordi vi er opptatt av hva som skjer med merarbeidet og hvordan dette påvirker og påvirkes av varebyttet, er vi opptatt av dens bytteverdi. Så merverdi er det vi kan kalle merarbeidet betrakta som bytteverdi.

Merverdirate er forholdet mellom merarbeidstida og den nødvendige arbeidstida. Den er altså en brøk og sier noe om hvor utbytta arbeideren blir. Formel: m/v (m er forkortelse for merverdi og v for variabel kapital).

Nødvendig arbeid er den tida som er nødvendig at arbeideren jobber som lønnsarbeider for at hun skal reprodusere seg sjøl, og sin familie. Hva som er nødvendig arbeid vil variere blant annet utfra kapitalens behov (f.esk. utdanning av arbeidskrafta), historiske omstendigheter og kampen mellom klassene.

Profitt. For kapitalisten virker det som om profitten kommer av at han selger sin vare til over kostnadspris. Mens i realiteten er det merarbeidstida til arbeideren som er kilden til profitten. Merarbeidsstid/merverdi og profitt blir brukt om hverandre, avhengig av hva man er opptatt med å beskrive.

Produksjonspris er utgiftene, slik kapitalisten ser det, som han har i forbindelse med produksjonen av en vare/tjeneste, pluss gjennomsnittlig profitt i samfunnet. Til sammen er k+v+gjennomsnittlig profitt lik det varen selges for, derfor navnet produksjonspris. Varens verdi er imidlertid k+v+m. Når kapitalistene får gjennomsnittlig profitt istedenfor merverdien som er skapt i deres bedrift selges altså ikke varene til den enkelte kapitalist til sine verdier. Men derimot vil alle varer fra alle kapitalistiske bedrifter til sammen selges for sin totale verdi. Merverdien blir altså fordelt mellom kapitalistene på en annen måte enn etter hvor den er skapt.

Når vi analyserer kapitalistisk økonomi, må vi ikke ensidig se på produksjonen, og ei heller sirkulasjonen, men se dem i sammenheng. For kapitalistene er det ikke nok å få varene/tjenestene produsert, de må også selges. Fordi kapitalistene har som drivkraft å oppnå mest mulig profitt søker de denne i de produksjonsgrener der mulighetene virker størst. Dette gjør at profittratene tenderer til å utjevnes. Og virker inn på at det blir kontinuerlige konjunktursvingninger i de enkelte produksjonsgrener og samfunnet som helhet. Tenk for eksempel på krisa som var i fiskeoppdrettsnæringa på slutten av 80-tallet. Svært mange investerte i det samme, og det ble overproduksjon, og derpå følgende sentralisering av kapitalen.Og den samfunnsmessige krisa som kom til uttrykk i krakket på børsen og bankkrisa. Eller krisa i byggebransjen i slutten av 80-tallet. Det oppstår altså stadige kriser som løses slik Marx beskriver dette bl.a. i profittraten.

Profitt antar mange former: rente, grunnrente (inntekt fra utleie av grunn), dividende osv. Da vi ikke kan nok om det, vil vi ikke legge ut om grunnrente, rente og andre former for profitt.

Profittrate er hvor mye profitt kapitalisten får i forhold til sine totale investeringer: p'= m/(k+v) (m er forkortelse for merverdi, k for konstant kapital og v for variabel kapital).