Folket skal seire!

Bush og det nye korstoget

Lars Akerhaug
er sivilarbeider og leder av Palestinakomiteen i Oslo.
Han sitter som vara til Bærum kommunestyre og er med i AKP.

Til heftet Folket skal seire! ||| Til AKPs hjemmeside


"Alle nasjoner må vite at for Amerika er ikke krigen mot terror bare politikk, det er en plikt. Jeg vil ikke holde noe tilbake i denne kampen for friheten og sikkerheten for mitt land og hele den siviliserte verden."

Slik sier USAs president George Bush det 11. mars 2002, et halvt år etter 11. september. Og han er ikke snauere enn at han fortsetter: "Jeg ser en fredelig verden når krigen mot terrorisme er over, og med mot og samhold bygger vi den verdenen sammen."

Gud, sivilisasjon, sikkerhet

Historiske paralleller kan ofte være tilfeldige. USAs krig mot terrorisme er ikke den første, og heller ikke den siste, blodstenkte krigen med høytravende religiøse begrunnelser. Men sjelden har man liknende eksempler på en krig der en krigførende parts målsetting er så tydelig uttalt - å bre sin levemåte, "sivilisasjonen", til hele verden.

Men eksemplene er der. Også fra de europeiske korstogene, med målsettingen om å "frigjøre" kristendommens hellige steder - ikke minst fra de hellige stedenes egne kristne. Det er mange historier om korsfarernes nedslakting av kristne innbyggere, så vel som muslimer og jøder. Likevel dreide korstoget, på samme måte som krigen mot terror, seg grunnleggende om et forsøk på å forrykke maktbalansen, i muslimene og arabernes disfavør, til fordel for vestens hegemoni. Korsfarernes gjerninger var grusomme og brutale. Men likevel "små", sammenliknet med USAs terrorbombing av Afghanistan, Israels massakrer på Vestbredden og i Gaza, det "internasjonale samfunnets" utsulting og utpining av Irak og Russlands krig mot det tsjetsjenske folket.

Det første korstoget endte med at den kurdiske hærføreren Salahudin samlet den arabiske og islamske verden til enhet og motstand mot korsfarerne. Nå ser vi de samme tendensene: En dyp kløft mellom den islamske og arabiske verden på den ene sida, og den vestlige "sivilisasjonen" på den andre.

"Sikkerhet" er blitt et avgjørende mantra for verdens ledere etter 11. september. Sikkerheter blitt et annet ord for sivilisasjon. Det er blitt et ord som kan rettferdiggjøre det meste av drap og lidelser påført sivil befolkning.

Licence to kill

Israels statsminister Ariel Sharon sier det slik i en tale til Jewish Agency Assembly 23. juni 2002: "Israel er en stat som streber etter fred, men vi vil ikke gjøre kompromisser om vår sikkerhet. Dette har jeg presisert i mine mange samtaler med den frie verdens ledere, først og fremst USAs president, som leder den modige verdensomspennende kampanjen mot terrorisme."

Dette sier han i en tale der han lovpriser de israelske okkupasjonsstyrkene og deres innsats for å "forsvare sikkerheten for israelske borgere". Der han lovpriser sionistenes krig for en jødisk stat, og der han avslutter med å hylle Ben-Gurion, den første presidenten i sioniststaten: "Ånden som Ben-Gurion snakket om, lever fortsatt i oss. Gjennom hele den jødiske historien har den gitt oss kraft til å holde ut, og med den har vi seiret. Slik er det også i dag. Med Guds hjelp vil vi seire."

Parallellen til Bush er tydelig. 17. oktober, ved starten av felttoget mot Afghanistan, sa han: "Vi sloss for sikkerheten for vårt folk, for våre idealers suksess, og for stabilitet i store deler av verden. Vi bekjemper onde folk som misbruker og bedrar en stor religion for å rettferdiggjøre sine mord. Vår sak er rettferdig. Vi vil ikke bli trøtte. Vi vil ikke nøle. Og, amerikanere, vi vil ikke tape."

Etter 11. september ble mange andre saker skjøvet til side i den amerikanske utenriksadministrasjonen. USAs utenrikspolitikk ble spisset inn mot landets målsetting om dominans i det islamske Sentralasia. I krigen mot "islamsk ekstremisme" ble det lettere for haukene i Det hvite hus å snu seg bort når USAs allierte begikk krigsforbrytelser. Resultatet av dette var at blant annet slakterne Ariel Sharon og Vladimir Putin nå kunne begrunne de nye mulighetene til å begrunne okkupasjon med "kamp mot terrorisme" for å trappe opp krigen mot henholdsvis Palestina og Tsjetsjenia. Disse slakterne er blitt viktige brikker i USAs spill, som løgnaktig kalles kampen for den vestlige sivilisasjonen. Og hvor "muslimske terrorister" er det viktigste fiendebildet. Særlig merkbart er dette i forhold til USAs syn på Israel og Palestina, hvor amerikanerne har skiftet fra å se konflikten som (ille nok) en kamp mellom to parter, til nesten utelukkende å forholde seg til Israel, og "dets behov for sikkerhet". Jamfør visepresident Dick Cheneys famøse utsagn under Sharons USA-besøk i januar i år: "For meg kan Sharon like gjerne henge Arafat." I USA er Arafat og hele det palestinske lederskapet (igjen) blitt symbolet på "muslimske terrorister", mens Sharon er den vestlige sivilisasjonens representant i Midtøsten.

Krigen mot islam

Over hele verden raser muslimer mot det de oppfatter som en amerikansk krig mot islam. De ser at USA utfører eller godkjenner massakrer mot muslimer i Afghanistan, Tsjetsjenia, Irak, Kashmir, Palestina, Filippinene og mange andre land. De ser at USA gjennom lydregjeringer får plassert store militære styrker på arabisk jord. De ser at USA oppmuntrer regimer som forfølger og forbyr islamistiske bevegelser, som i Palestina og Tyrkia. De ser at USA strever etter økonomisk kontroll over området, gjennom institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Og de legger selvfølgelig merke til at Bush snakker om at han har "gud på sin side" og at han er en "svoren venn av Israel".

Har de rett? Samtidig med at Bush ber om Guds velsignelse for sine bombetokt over Afghanistan, besøker han moskéer og tar i mot religiøse muslimske ledere. Det er ingen tvil om at Bush ikke ønsker noen konflikt med islamske religiøse bevegelser i USA, og at han er varsom med å uttale seg negativt om islam som religion. Men han dyrker fiendebildet av den onde, muslimske terroristen. Om Osama Bin Laden sier han (26. september 2001): "Han har onde mål. Og det er vanskelig å tenke i konvensjonelle ordelag om en mann så overfylt av ondskap at han er villig til å gjøre alt han tror han kan komme seg unna med. Men han kommer ikke til å komme seg unna med det." Det som særtegner dette utsagnet, er at det mangler en analyse. Bin Laden er verken politisk eller religiøst motivert. Han er rett og slett ond. USAs utenrikspolitikk bygger helt tydelig ikke på en forståelse av hva som egentlig skjedde 11. september. For forståelse av angrepet på USA, betinger forståelse for at USAs utenrikspolitikk gjennom hele 90-tallet har satt Midtøsten og Sentralasia i brann.

Et viktig punkt er at USA både har vært og er allierte med islamister, blant annet i Saudi-Arabia, golflandene og Afghanistan. Dette er riktig, og også en årsak til at Bush må veie sine uttalelser. Og USAs aggresjon har konkret bare rammet motstanderne av USAs lydregimer. Både det sekulære og radikale PKK, som kjemper mot det sekulære tyrkiske regimet, og de egyptiske islamistgruppene Jamaat-Al-Islamia og Jihad har falt inn under amerikanernes definisjon av terrorister.

Men selv om Bush hele tiden forsøker å balansere hårfint, eksisterer "den onde muslimske terroristen" åpenbart i hans fiendebilde. Og den vestlige "sivilisasjonen" og dennes sikkerhet er det eneste viktige.

Islamismen - også en antiimperialistisk kraft

Helt siden andre verdenskrig har USA støttet reaksjonære islamske stater som Saudi-Arabia. Stater hvor føydale sharialover blir praktisert, og hvor kvinner i praksis er uten rettigheter. I USAs spill om makt i Midtøsten har alltid økonomiske interesser vært viktigere enn prinsipper og ideologi. Derfor har USA støttet opp om så forskjellige regimer som det sekulæret tyrkiske blodregimet til Saudi-Arabia, og i en viss tidsperiode, Taliban.

Helt siden andre verdenskrig har USA støttet reaksjonære islamske stater som Saudi-Arabia. Stater hvor føydale sharialover blir praktisert, og hvor kvinner i praksis er uten rettigheter. I USAs spill om makt i Midtøsten har alltid økonomiske interesser vært viktigere enn prinsipper og ideologi. Derfor har USA støttet opp om så forskjellige regimer som det sekulæret tyrkiske blodregimet til Saudiarabia, og i en viss tidsp eriode, Taliban.

Samtidig har framveksten av de islamistiske beveg elsene flere steder vært en trussel mot USAs interesser helt siden 70-tallet, med revolusjonen i Iran og motstanden mot USAs tinnsoldater i Egypt, Sadat og Mubarak, tok det lengre tid før brikkene i USAs fiendebilde av islam falt på plass. Dette har først og fremst å gjøre med at Sovjet fram til 90-tallet spilte rollen som "trusselen mot sivilisasjonen" og som en konkret militær hindring. Først etter sammenbruddet i Øst-Europa har USA kunnet fordype seg militært og strategisk i Midtøsten og Sentralasia. I dag er de islamistiske bevegelsene stort sett motstandere av USAs imperialisme. De arabiske nasjonalistene (Nasser i Egypt, Assad i Syria) har definitivt spilt fallit og vist seg ute av stand til å utgjøre noen motstand mot USA og Israel. Og med Sovjets kollaps forsvant mye av grunnlaget for Midtøstens kommunister. I denne situasjonen blir islamistene blant de få som kjemper mot USAs militære, økonomiske og ikke minst kulturelle hegemoni. Dette gjør at det blir viktigere for USA å sloss mot de islamistiske bevegelsene, og det gjør det viktigere for den vestlige venstresida å ha en analyse av hva disse bevegelsene og denne kampen dreier seg om.

USA står i dag militært langt sterkere enn for 15 år siden. Selv om omvelningene i Øst-Europa var en seier for menneskeheten, vanskeliggjorde de også situasjonen for frigjøringsbevegelsene i Midtøsten. Det var ikke lenger mulig å spille på motsetningene mellom supermaktene. Resultatet er at imperialismen er vanskeligere å beseire militært. USAs økte nærvær, samt mer avansert teknologisk militært utstyr, gjør det vanskeligere for tradisjonelle geriljabevegelser å finne et rom eller føre en effektiv folkekrig. Men selv om amerikanerne vinner fram militært, har de et svakt politisk bakrom. USA og deres satellittstater i Midtøsten mister legitimitet blant de arabiske massene etter hvert som USA utpiner befolkninga i Irak, forer den israelske militærmaskinen, bomber Afghanistan og ser mellom fingrene på massakrer og forfølgelser av muslimer og islamister i hele Sentralasia og Midtøsten.

Denne situasjonen fører til at de islamistiske bevegelsene får en funksjon som en opposisjon mot USAs regime, fordi de framstår som det eneste alternativ til den amerikanske imperialismen ("sivilisasjonen"). I etterkant av 11. september fikk vi stadig høre fra deler av norsk venstreside at man hadde tatt det vanskelige valget: "Vi lot vær å velge side." I RVs antikrigsplatform heter det for eksempel: "Å ønske nederlag for USA er noe annet enn å ønske seier for USAs fiender." Det er selvfølgelig ikke slik at vi kan gi noen ubetinget støtte til alle motstandere av USA. Og selv om vi tar avstand fra individuell terror, blir dette likevel en for enkel analyse av en situasjon der millioner av mennesker kjemper mot USA og Israels nakkegrep på Midtøsten. Skal de fordømmes fordi de bruker Guds ord som argument?

Selv om vi ser at islamister utfører både forbrytelser og terror i Guds navn, må ikke det hindre oss i å analysere islamistiske bevegelser konkret, og hver for seg, ikke samlet. Fordi de er forskjellige, opererer etter ulike situasjoner og ulike metoder og analyser. Også terror må defineres konkret. Al-Jihad i Egypts likvidasjon av President Sadat i1982 var en terrorhandling. Den skjedde på vegne av, og ikke med støtte av massene. Likvidasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP) gjennomførte mot den israelske turistministeren Rehavam Zeevy 24. oktober 2001 var i forhold til Geneve-konvensjonen om krigføring en terrorhandling. Dette fordi den ikke ser det som legitimt å drepe ikke-millitære, politiske ledere. Men likvidasjonen var fullt forståelig, og ikke noe israelerne kunne være overrasket over, da den skjedde som et svar på israelske likvidasjoner av palestinske politiske ledere (bl.a. ble Abu Ali Mustafa drept 29. august). Den hadde også en bred oppslutning blant palestinerne. Millitære angrep mot settlere derimot, kan ikke ses på som terrorhandlinger. Da de må betraktes som okkupanter, og også sterkt væpna enheter.

Vår analyse av motstanderne av USAs korstog for "sivilisasjon og sikkerhet" må basere seg på en forståelse av at verken USA eller Vesten ("sivilisasjonen", "verdenssamfunnet") har noen rett til å diktere utviklinga i Midtøsten. Vestlig venstreside må ikke unnlate å protestere mot undertrykkinga av muslimer, enten det skjer i Arabia eller Sentralasia, eller her hjemme. Selv om islamistene politisk framstår og er annerledes enn "oss". USAs motstandere fortjener å bli vurdert ut ifra hva de gjør, ikke hvilket flagg de heiser. Så viktig er det å stoppe amerikanernes terrorkrig mot verdens folk.


Til heftet Folket skal seire! ||| Til AKPs hjemmeside