Saudi-Arabia sa nylig et endelig nei til å slippe vestlige selskaper til i oljeproduksjonen i landet. Derfor er krigen mot Irak så viktig for Bush.
Siden 70-tallet har de store vestlige oljeselskapene vært stengt ute fra de enorme oljerikdommene der. Saudiaraberne har tatt hand om oljeproduksjonen sin sjøl. I ett år har det vært forhandla om å åpne opp på nytt for utenlandske investeringer. Et konsortium av Exxon Mobile, Royal Dutch Shell, BP, TotalFina og noen til var nokså sikre på at de sto foran et gjennombrudd. De regna med en historisk vending i saudiarabisk oljepolitikk, og var klare til å sprøyte 25 milliarder dollar inn i utbygging av nye lukrative oljefelter i kongedømmet.
Men forhandlingene brøt sammen. Saudiene har sagt nei. Bare marginale gassfelt tilbys konsortiet.
De store selskapene står med milliarder i overskudd, og finner ingen steder å investere dem. De høye oljeprisene har gitt Exxon minst 8 milliarder dollar de ikke vet hvor de skal gjøre av, Shell har 4 milliarder til overs ... Kapitalen må reinvesteres, den må forøkes, ellers er den død.
For amerikanske selskaper er situasjonen verst. De er stengt ute fra å investere i de store oljelandene Saudi-Arabia, Irak, Iran, Libya, i praksis også i Venezuela og Mexico. Til nokså nylig var også de svære olje- og gassfeltene i Sentralasia utafor rekkevidde. I den regionen er bildet endra de siste årene, og framtidige investeringer er i ferd med å bli sikret: det siste året har amerikanerne fått 60.000 soldater på plass i Sentral- og Sør-Asia. Krigen mot Afghanistan åpna for det. Og amerikanske soldater og oljeekspertise er de siste månedene blitt stasjonert i Georgia, for å sikre de nye oljeledningene fra Kaspihavet gjennom Kaukasus og Tyrkia til Middelhavet.
I det siste har Vest-Afrika pekt seg ut som et nytt satsningsområde. Det fortapte kontinentet har opplevd en voldsom sjarmoffensiv fra amerikansk hold, etter at forekomstene i Guineabukta og i Tsjad har vist seg å være store og tilgjengelige for drift. Utenriksminister Powell har hatt intens møtevirksomhet med afrikanske ledere de siste ukene, Bush skal ta turen til Nigeria etter årsskiftet, og USA vurderer å opprette en militærbase i regionen, sannsynligvis på øya Sao Tome, melder New York Times.
Men, som fagtidsskriftet Petroleumworld oppsummerer det: "Oljefeltene i USA og i Nordsjøen er på nedtur, og nye utvinningsområder i Russland og Afrika har vist seg å være politiske utfordringer. Oljeselskapene har i det siste heller brukt kontantoverskudd til å kjøpe tilbake egne aksjer enn å investere i usikre prosjekter."
For å komme skikkelig ut av uføret må det gjøres noe drastisk med maktforholdene i Midtøsten. Nå som før finnes de største, billigste, lettest utnyttbare oljefeltene i Golfområdet. Det er også der oljeprisen i praksis fastsettes. Først ordne opp i Irak, med verdens nest største oljereserver. Så nytegne hele Midtøsten-kartet. Hele regionen fra Afghanistan til og med Somalia er på tegnebrettet i Washington nå. Planene som drøftes inkluderer oppdeling av Saudi-Arabia - det oljerike øst skilles ut fra områdene i vest der de hellige byene Mekka og Medina gjør amerikansk kontroll umulig uansett.
Bak disse strategiske prosjektene som folk i Bushadministrasjonen sysler med nå er det mange motiver. 1) Amerikansk innenrikspolitikk spiller sjølsagt en rolle: Bush vil vise seg som sterk mann hjemme. 2) USAs imperieambisjoner er viktige - USA er og skal være uten seriøse utfordrere til kontrollen med verden og verdens ressurser. 3) USAs store avhengighet av oljeimport er i seg sjøl både et maktpolitisk og et økonomisk problem - det må løses raskt. 4) Den amerikanske økonomien - og med den hele verdensøkonomien - er inne i ei langtrukken strukturell krise. IMF, Det internasjonale pengefondet, legger i disse dagene fram nye analyser av utviklinga. De advarer mot alvorlige ubalanser i økonomien.
En kjapp krig mot Irak vil ha begrensa innvirkning på verdensøkonomien, den vil til og med kunne ha positiv effekt gjennom å klargjøresituasjonen. Nå nøler investorene, sa Horst Koehler, direktør for IMF, til Herald Tribune 20.september 2002. Men en langtrukken krig innebærer risiko for en økonomisk nedtur, advarer han.
Bush og kretsen rundt ham har lenge ment at problemene i amerikansk økonomi skyldes tillitssvikt: fra forbrukerne hjemme som er usikre på framtida, og fra omverden som tviler på USAs styrke. Svaret på lav vekst og svekket dollar er resolutt og nådeløs handlekraft. En krig mot Irak kan være med på å løse mange problemer. Ikke minst for den indre kretsen i Washington, de som nesten uten unntak kommer direkte fra topposisjoner i den amerikanske oljeindustrien. Et Irak under amerikansk kontroll kan i det minste løse det akutte problemet for Exxon & co - det å finne nye investeringsobjekter i bransjen for overskuddskapitalen og sikre at akkumulasjonsprosessen fortsetter. Motiv nummer 5, altså. Et eget, viktig motiv, og samtidig et fortetta uttrykk for minst 3 av de 4 foran. Derfor har Saudi-Arabias bastante nye nei til å la det USA-ledete oljekonsortiet få investere sine 25 milliarder dollar der i landet så stor betydning. Det ga Bush-folket bekreftelse på at noe drastisk må gjøres, og det må gjøres nå.