Det store spillet - enda en gang
Geopolitikk og olje ved Kaspihavet

Tekst og foto:
Pål Steigan og Kari Austbø

Nettutgave av et hefte som inngår i et prosjekt gjennomført av Internasjonalt utvalg i AKP,
med støtte fra Norad og Studieforbundet for folkeopplysning.

Heftet er utgitt i november 2001 - på nettet desember 2001.
ISBN 82-91778-28-0
Bestill papirutgaven fra AKP, Osterhausgt 27, 0183 Oslo, tlf 22 98 90 60, akp@akp.no
40 kroner + porto, konto 0530.11.89356

Papirutgaven har mange flere illustrasjoner enn det som er lagt ut her.


Innhold: | Forord | Over Syndfloden til Æventyrlandet | Faktaopplysninger om Aserbajdsjan og Iran | Iran - en gammel kulturnasjon | Aserbajdsjans historie | Det Store Spillet | Møte med opposisjonen i Aserbajdsjan | Kleptokratiet | Den tapte krigen (Nagorno-Karabakh) | Kaspihavet viktig for Statoil | Statoil i Iran | Statoil - between a rock and a hard place | Norwatch om Statoil | Statoils overordnede mål | Førsteinntrykk fra Iran | Kvinner i Iran | Følg pengene! Den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan | Hvordan ser Iran på situasjonen i regionen? | Prestene har mistet "himmelens mandat" | Undertrykking og brudd på menneskerettighetene | Blant ildtilbedere og teppehandlere i Yazd |

Kart fra Le Monde Diplomatique (karttegner Philippe Rekacewicz): Kampen om rørledningene | Etniske grupper i området

Noen nyttige pekere: | Energy Information Administration, amerikansk regjeringsorgan, veldig nyttig ressurs pAlexander's Gas & Oil Connections, en annen viktig oljekilde | The Heritage Foundation Backgrounder, amerikansk politikk for Kaspihavet | Le Monde Diplomatique, temasider om konflikter i Kaukasus | BBC/FT, Irans syn på USAs hensikter i Afghanistan | Rice University, James Baker III Institute om Sentral-Asia | Iran News |

Tilbake til AKPs hjemmeside | Internasjonalt utvalg | Andre hefter fra AKP


Forord

Dette heftet der knyttet til et informasjonsprosjekt AKP hadde i år rundt temaet «Norge i nasjonale og etniske minefelt». Det binder sammen tidligere prosjekter som har gått inn på norske utenlandsinvesteringer, særskilt i oljeindustrien, med prosjekter som setter søkelys på nasjonale og etniske konflikter i dagens verden.

Vi valgte å besøke Aserbajdsjan og Iran som utgangspunkt for årets prosjekt. Her har den norske staten, gjennom Statoil, skaffet seg store næringsinteresser. Vi ønsket å følge opp utviklingen her siden et tidligere prosjekt (jfr. heftet «Svart gull i hvite lommer» fra februar 1998). Ikke bare for å studere følgene av den norske innblandingen i området, men også fordi dette ligger midt i et eksplosivt spenningsområde både med hensyn på stormaktsrivalisering og nasjonale og etniske motsetninger. Ingen kunne vite at det skulle brake løs en storkonflikt med forgreininger til dette området akkurat noen måneder etter at vi var der på besøk. Men som rapporten vår viser, var dette langt fra overraskende med det konfliktnivået som har akkumulert seg opp der.

Internasjonalt utvalg som helhet har deltatt i prosjektet. Studiereisen ble foretatt av Kari Austbø og Pål Steigan. Artikler basert på vår studiereise har også vært på trykk i Klassekampen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Røde Fane.

Prosjektet er støttet økonomisk av Norad og Studieforbundet for folkeopplysning. Ellers vil vi også takke Kari Vogt, Vigdis Kjelseth, Bjørn Olav Utvik, Gholamali Fagihi, Bjørn Tjessem, Tarjei Leer-Salvesen og de norske ambassadene i Iran og Aserbajdsjan for bakgrunnsinformasjon, hjelp og støtte. Takk også til Le Monde Diplomatique og Philippe Rekacewicz for at vi fikk lov til å bruke de flotte kartene.

Oslo, november 2001
Pål Steigan, Internasjonalt utvalg i AKP

[Til innholdsfortegnelsen]

Emam Khomeini-moskeen i Esfahan

Emam Khomeini-moskeen i Esfahan


Over Syndfloden til Æventyrlandet

Vi flyr over Svartehavet med destinasjon Baku. I sør ligger den tyrkiske kysten som en lang fjellrekke. For bare noen få måneder siden klarte en ekspedisjon finansiert av National Geographic Society å finne rester av en menneskelig boplass på mer enn 100 meters dyp der borte et sted. Dermed hadde de klart å bevise en hypotese som i lang tid har fått stadig større oppslutning i ulike forskermiljøer. Hypotesen sier at en gang for ca. 7000 år siden lå overflaten på Svartehavet 150 meter lavere enn Middelhavet. Det tørre klimaet i den lille istida hadde fått elvene til å tørke inn og tilsiget til Svartehavet til å minke dramatisk, helt til det altså mistet forbindelsen til verdenshavene gjennom Bosporos og ble en innsjø. Klimaet på jorda var tørt og kaldt, og selv i de tidligere så fruktbare elvedalene som den ved Eufrat og Tigris var det hardt å opprettholde menneskelig bosetning. Men langs breddene av Svartehavet var det fruktbart. Her søkte mennesker tilflukt. Men så smeltet isen, verdenshavene steg og Middelhavet skvalpet mot den smale landtungen over Bosporos til den brast. I ett år fosset vannet gjennom åpningen før Svartehavet hadde steget til samme nivå som Middelhavet. Så lenge det varte var hadde denne fossen en vannføring som var 200 ganger større enn Niagara-fallene. Menneskene som bodde langs breddene måtte flykte for vannmassene som dag for dag la paradiset deres under stadig mer vann. Forskere har tidligere klart å spore opp de gamle kystlinjene og de gamle elveutløpene. I september 2000 klarte de også å påvise at det virkelig bodde mennesker ved disse kystene en gang. Folkene som bodde i det tapte paradiset rømte i alle himmelretninger og tok minnet om den store flommen med seg.

Vi flyr med andre ord over sivilisasjonens vugge, området der språket vårt en gang kom fra, der de store mytene ble skapt som lever videre i Gilgamesj-eposet, Bibelen og norrøn mytologi. Lufthansa-maskinen kommer inn over det lave kystlandet i Georgia. Til venstre for oss ligger det snøkledte Kaukasus badet i gyllent sollys. Der borte ser vi det Elbrus, Europas høyeste fjell 5633 m o.h. Kaukasus, som rommer så mange språk og folkegrupper at det er blitt kalt Språkenes arkiv. Og ute til høyre ligger den karakteristiske kjeglen som er Ararat, der Noah etter myten skal ha landet med hele menasjeriet sitt. Om det ikke var der, så var det et sted på strendene rett under oss.

Mørket senker seg langsomt idet vi nærmer oss Baku, og flyet gjør en sving ut over oljefeltene i dette enorme innhavet. Foran oss ligger Apsheron-halvøya der Zarathustra en gang før vår tidsregning begynte så hvordan brennende naturgass steg opp av jorda. Her skapte han den første monoteistiske religionen med Ahura Mazda som gud og med ilden som hans hellige symbol. Denne ilden gjorde også sterkt inntrykk på Knut Hamsun da han kom hit på sin reise i 1899.

"Det var stille Kvæld med Maaneskin. Efter en halv Times Fart utenfor Baku ses Sjøen at koke i sorte Hvirvler. Og Hvirvlerne skifter, flytter sig, løper sammen med andre Hvirvler, det minder i sin ustandselige Bevægelse om Nordlys. En Haandfuld Pussetwist tændes og øieblikkelig staar Sjøen paa det Sted i Flammer. Sjøen brænder. De sorte Hvirvler er Naftagas. Saa maa vi gaa frem og tilbake i Flammerne og la Propellen rote Ilden ut."

En ny sving ut over Kaspihavet før vi går inn for landing. Vi ser sørover. Der ute i mørket kom karavanene inn langs Silkeveien fra Kina, og der bak den kysten vi ikke ser ligger Iran med sin 5000 år gamle kultur.

Vi skal til Iran og Aserbajdsjan for å studere olje- og geopolitikk. Vi skal se på kampen om ressursene og dagsaktuell maktpolitikk. Men vi skal også til et av de eldste kulturområdene i verden, der mange av våre myter og historier oppsto, et området vi er knyttet til på langt flere måter enn vi forstår av tråder så tynne og sterke som silketråder. Det fyller oss med nysgjerrighet, ærefrykt, forventning.

Vi lander. Fysisk er vi nede på bakken og kjenner oljelukta drive mot oss. Mentalt lander vi ikke før vi kommer i passkontrollen og får vårt første møte med aserbajdsjansk byråkrati. På tross av at en dyktig og effektiv representant for den norske ambassaden tar i mot oss, på tross av at vi har søkt visum på korrekt måte og at det ligger en skriftlig note fra ambassaden om at vi er dens gjester, forsøker man å benekte alt. Ikke for at vi ikke skal slippe inn, men mest sannsynlig for at vi skal betale noen dollar til kontrollørene. De kunne spart seg. Det ble ikke så mye som en cent på dem. Vi er i Aserbajdsjan, nummer tre på den eksklusive lista over verdens mest korrupte land.

Pål Steigan og Kari Austbø

[Til innholdsfortegnelsen]


Noen faktiske opplysninger

Aserbajdsjan
Kart over Aserbajdsjan Aserbajdsjans flagg
Iran
Kart over Iran Irans flagg

Kilde: Encyclopedia Britannica 2001

[Til innholdsfortegnelsen]


Iran - en gammel kulturnasjon

Perserne er et indo-arisk folk som har holdt til i nåværende Iran i flere tusen år. Det første av de store perserrikene oppsto på 500-tallet før Kr., og kong Kyros den store hersket over et rike som omfattet deler av Tyrkia, Irak, det greske Lilleasia, Syria og Israel, mens sønnen Kambyses II tok Egypt. Vi kjenner stort sett perserne gjennom den greske historien. Andre store Akemenide-herskere var Darius og Xerxes. De utvidet riket østover til India og vestover til øyene i Egeerhavet. Fra denne perioden stammer byen Persepolis i Sør-Iran, nær Shiraz; denne fantastiske byen som ble bygd for å huse feiringen av No Ruz (det iranske nyttår ved vårjevndøgn 20.-21. mars).

Akemenidene utviklet landet administrativt. De anla veier og lagde et effektivt postvesen, og de skapte et enhetlig rike med en sterk sentralregjering. Spesielt Kyros hadde store strategiske evner. Han viste stor religiøs toleranse, og da han erobret nye områder, lot han ofte de gamle herskerne bli sittende mot at de anerkjente ham som sitt overhode. Når vi ser på relieffene i Persepolis, viser de et mangfold av folkegrupper med sine symboler og gaver, og både byggverkene og den kunstneriske utsmykningen er tydeligvis inspirert av Babylon og Assyria, så vel som Egypt og det greske Lilleasia.

Iransk kultur og religion har lange linjer. Under Akemenidene dyrket flere av kongene guden Ahura Mazda ("Den vise herre"), som er den sentrale guddommen i Zoroaster-religionen. Grunnleggeren Zarathustra kan ha levd så tidlig som mellom 1000 og 1500 før Kr. Religionen var monoteistisk, og det grunnleggende var kampen mellom det gode og det onde. Ahura Mazda var verdens skaper og opprettholder, men han måtte stadig kjempe mot Ahriman, djevelen. Soroastrismen var blant annet en inspirasjon for kristendommen, og forestillinger om en endetid, verdens undergang, var et viktig trekk i begge religionene. Da skulle dommen falle over alle som motsatte seg den store guds skaperplan. De rettferdige skulle forenes med gud, mens evig straff og pinsler ventet dem som valgte feil. Dette ble den persiske universalreligionen, og et av de mest kjente trekkene var, og er, å brenne den evige ild på et ildalter. I dag er det ca. 200.000 soroastre på verdensbasis. Rundt 100.000 av dem bor i India, flest i Bombay-området, og de kalles Parsis. Disse flyktet fra Persia da araberne invaderte landet på 600-tallet og undertrykte den gamle religionen. Men fremdeles bor vel 100.000 soroastre igjen i Iran, de fleste i de gamle byene Yazd og Kerman. Soroastrismen er en av religionene utenfor islam som er godkjent av regimet, som også kristendom og jødedom er.

Enda en markant religion kom fra Persia. Mithras-dyrkelsen spredte seg i Romerriket med soldater, og ble en populær religion i store deler av Romerriket. Den var i en periode kristendommens farligste konkurrent, men den hadde også mange fellestrekk med kristendommen.

På 300-tallet før Kr. falt Akemenide-riket sammen. Aleksander den store fra Makedonia slo tilbake den persiske ekspansjonen i Hellas, og etter hvert erobret han hele det store perserriket. Etter at Aleksander døde i 323, ble riket delt i tre dynastier som kjempet mot hverandre. De makedonske seleukidene kontrollerte Persia, men hadde vanskeligheter med å holde styr på etniske minoriteter, spesielt nomadestammene. Etter hvert tok partherne, beslektet med perserne, over kontrollen, og de slo også tilbake de romerske invasjonsstyrkene.

Sasanidedynastiet etablerte etter hvert et stort rike som tok opp den kulturelle tråden etter akemenidene. De var persere med utspring i regionen Fars (rundt Shiraz). Denne høyt utviklede sivilisasjonen varte fra 224 til arabernes erobring i 651. Dette var Persias store gullalder. De bygde på de administrative systemene som makedonerne hadde utviklet, og gresk var i lang tid administrasjonsspråket. Dessuten utviklet de et framskredent diplomati, blant annet i forhold til Roma og Bysants. De oppnådde til og med at romerne så på dem som en jevnbyrdig makt.

Sasanidene gikk langt i å utvikle en slags nasjonalstat, både ved at de la vekt på persisk nasjonalisme og at de gjorde soroastrismen til statsreligion. Etter hvert gikk de over til å bruke mellompersisk (pahlavi) som offisielt riksspråk. Kongen var den øverste religiøse lederen. Han sto også i spissen for å forfølge andre religiøse grupper. Religiøs og politisk konsolidering gikk hånd i hånd, og samfunnet gled over i en slags føydalisme. Kongen som den store lederen ble forherliget gjennom hoffkunsten, og både monumenter og byggverk ble symboler på herskerens makt. De fjernet seg fra det greske som lenge hadde vært idealet, og søkte tilbake til sine persiske røtter, til akemenidene. Men det var mye kulturutveksling vestover, til Bysants og Romerriket, og de ble også kulturelle brobyggere. En del av den persiske byggestilen, med mye bruk av tønnehvelv og kupler, inspirerte både kristen kirkearkitektur og den seinere islamske. Europas kristne kunst bærer bud om sterk inspirasjon fra Persia. Persiske tekstilmønstre finnes igjen i mosaikker lenger vest, og sasanidenes mønstre ble spredd i Europa langt opp i middelalderen. Islam ble allikevel den store arvtakeren til sasanidenes kunst og arkitektur. Moskeen erstattet ildtemplet, men den iranske kulturen sto så sterkt at den bare i liten grad ble arabisert.

Hundreårene etter arabernes erobring og påfølgende islamisering ble turbulente for Persia. Stadig nye erobrere avløste de gamle. Seldsjukker og mongoler brente og herjet, men ble raskt iranisert. Først under Safavidene (1501 til 1739) ble det en roligere periode. Safavidene innførte sjia-islam som statsreligion. Men i hele den turbulente perioden blomstret den persiske kulturen. Ferdosi, Persias "Snorre", skrev sine kongesagaer, Shahname, på 1000-tallet, et stort episk verk om kongenes historie fra skapelsen til arabernes erobring. Den store filosofen og matematikeren Omar Khayyam døde i 1131, og etterlot seg vers-samlingen Rubaiyat. Saadi fra Shiraz skrev på 1200-tallet sine etiske læreverk Rosehagen og Frukthagen, og fra samme by kom Persias største lyriker Hafez, som levde på 1300-tallet. Hans mest kjente diktsamling het Divan. Det spesielle med Iran er at alle disse dikterne ennå leses og utgis, og Hafez blir dyrket som en blanding av gud og pophelt. Ved siden av litteraturen var de langt framme både i matematikk og astronomi, og disse kunnskapene ble også spredd til andre deler av verden. Arkitektur, kunsthåndverk og malerkunst lå på et svært høyt nivå, og har dannet skole for disse områdene også i dagens Iran.

Etter Safavidene kom en ny turbulent periode med diverse dynastier, men utpå 1800-tallet meldte nye makter seg på i spillet om Iran. Da startet Russland og Storbritannia sin rivalisering, og utenlandske kapitalinteresser fikk foten innenfor. I 1907 inngikk Russland og Storbritannia en avtale om å dele landet i en russisk, en britisk og en nøytral sone. Den daværende sjahen gikk enda lenger i 1919, da landet gjennom en avtale med britene i virkeligheten ble et britisk protektorat. En antibritisk bevegelse vokste fram i Iran, og i 1921 gjennomførte offiseren Reza Khan et statskupp, og fikk annullert avtalen. Reza Khan var ikke snauere enn at han gjorde seg sjøl til keiser og innførte militærdiktatur. Dessuten endret han landets offisielle navn fra Persia til Iran. Ved utbruddet av 2. verdenskrig avslørte han seg som tyskvennlig, noe verken britene eller russerne kunne akseptere. For å sikre transittveiene fra Persiabukta til Sovjet, rykket briter og russere inn i Iran. Da følte sjahen seg tvunget til å abdisere til fordel for sønnen Muhammad Reza Pahlavi. Fra 1949 til 1951 vokste bevegelsen for å nasjonalisere den iranske oljeindustrien til en massebevegelse. Lederen av partiet "Den nasjonalistiske front", Muhammad Mossadeq sto i spissen for bevegelsen, og fikk presset gjennom et vedtak i 1951 om å nasjonalisere de britiske oljeinteressene. Sjahen ble tvunget til å utnevne Mossadeq til statsminister, men verken britene eller resten av Vesten godtok dette. De utenlandske oljeingeniørene forlot landet, og det ble vanskelig å drive oljeindustrien videre. Følgene ble økonomisk krise, og i 1953 ble Mossadeq styrtet med amerikansk hjelp. Framover prøvde Iran å balansere mellom USA og Sovjet, og de gjorde seg upopulære i resten av den muslimske verden da de anerkjente Israel i 1960.

Sjahen hadde satt i gang et ambisiøst reformprogram, som han kalte "Den hvite revolusjon", med amerikansk hjelp. Han ønsket blant annet å sette i gang jordreform og stemmerett for kvinner. Ayatollah Khomeini og andre konservative religiøse ledere hadde vanskelig for å godta dette. Protestene tvang Khomeini i eksil, først i Irak, og seinere i Frankrike. Oljeinntektene strømmet inn, og sjahen brukte en stor del av disse til å bygge opp den sterkeste militærmakta i Midtøsten. Sjahens "opplyste enevelde" hadde som mål å modernisere Iran etter vestlig mønster, men all opposisjon ble slått ned med hard hånd. CIA og Mossad (Israels etterretningsvesen) hjalp sjahen å bygge opp et hemmelig politi, SAVAK, som fikk stor makt. I 1975 gikk sjahen videre og innførte ettpartisystem. Opposisjonen vokste stadig sterkere gjennom 1970-tallet, og markerte seg med store demonstrasjoner. De viktigste opposisjonsgruppene var studenter, basarkjøpmenn og de konservative religiøse, men koalisjonen inkluderte også gruppene på venstresida. De samlet seg om ayatollah Khomeini som vendte tilbake fra eksil i februar 1979. Da hadde sjahen allerede forlatt landet. Ved en folkeavstemning i april fikk forslaget om en "islamsk republikk" en oppslutning på 99%. Da Khomeini kom til makten, vendte han maktapparatet mot mange tidligere koalisjonspartnere som Fedayin og Mojahedin, så vel som mot kommunistene. Henrettelsene startet etter summariske retterganger, og mange av ayatollahens tilhengere tok loven i egne hender. Utenrikspolitisk snudde landet minst 90%, og USA og Israel ble hovedmotstanderne. Den ulykkelige krigen mot Irak, som varte fra 1980 til 1988, førte til hundretusener av drepte på begge sider. Bitterheten mot USA ble ikke mindre da USA støttet Irak. Krigen startet fordi Saddam okkuperte områder i Khuzestan-provinsen, noe han begrunnet med at den oljerike provinsen historisk var en del av Irak. Saddam regnet med en lett seier på grunn av Irans indre kaos, og fordi de militært var mye bedre utstyrt. Men Iran forsvarte seg med å kaste inn enorme mengder soldater oppildnet av religiøs fanatisme. Ved våpenhvilen i 1988 hadde ingen av partene vunnet noe som helst. De menneskelige og materielle tapene var enorme.

Etter ayatollah Khomeinis død i 1989 har forholdene endret seg langsomt. Prestestyret fortsatte, men mistet etter hvert sin legitimitet, særlig overfor den unge delen av befolkningen, og de er mange.

Kari Austbø

[Til innholdsfortegnelsen]


Aserbajdsjans historie

Området Aserbajdsjan har aldri vært uavhengig i historisk tid, men er blitt erobret av romere, partere, persere, arabere, mongoler, tyrkere og russere. Dagens azerier er hovedsakelig etterkommere av tyrkiske nomadestammer, og azeri er et tyrkisk språk. Dagens Aserbajdsjan er delt i to; det iranske Aserbajdsjan i sør og republikken Aserbajdsjan i nord.

Khanene (khan = herre) spilte en viktig rolle i landets historie. I 1747 lyktes det en sammenslutning av Azeri-khanater å drive ut de persiske herskerne, og det azeriske kulturen fikk en blomstringsperiode. Fra en av khan-familiene kom Ismail, hærleder fra khanatet Ardabil. Han lyktes å erobre hele Persia tidlig på 1500-tallet, og ble sjah Ismail I av Persia. Han var den første sjahen fra Safavidedynastiet, og var den som tvang perserne til å gå over fra sunni til sjia-islam. I Aserbajdsjan er Ismail mest kjent som sitt alter ego, poeten Khatai. Han populariserte azeri som et skriftspråk, og var selv en dyktig forfatter av ballader, oder og bøker om filosofi og moral.

Hele Aserbajdsjan ble erobret av Russland i 1807, men de måtte dele området med Persia i 1898. På slutten av 1800-tallet økte verdens interesse for olje, og de første oljefeltene ved Baku ble bygd ut. På starten av 1900-tallet sto Bakuområdet for halvparten av verdens oljeproduksjon. Rikfolk som Rotschild og de svenske brødrene Nobel satset penger på det økonomiske eventyret i Baku. Byen utviklet seg til en storby med vakre herskapshus (noen står fortsatt). Befolkningen ble mangedoblet ved innvandring; russere, jøder, persere, europeere og armenere kom for å søke arbeid, og azeriene kom i mindretall. Arbeiderne jobbet under slavevilkår ved oljebrønnene, og selskapene bestemte til og med om de fikk lov til å gifte seg! Bolsjevik-agitatorer jobbet i dette miljøet, og i løpet av 1905 var det flere streiker. For å møte den gryende organiseringa blant arbeiderne, brukte tsar-regjeringa fascistorganisasjonen "De svarte hundre" for å provosere fram etniske motsetninger, spesielt mellom velstående armenere og fattige azerier. Dette toppet seg i en grusom massakre, og spesielt hardt gikk det ut over armenerne. Bolsjevikene spilte en rolle som arbeiderledere framover mot 1917, og den unge Josef Stalin hadde den politiske læretida si her.

I en kort periode fra 1918 var Aserbajdsjan selvstendig republikk, men i 1920 besatte russiske tropper Baku, og fra 1922 var Aserbajdsjan en del av det Transkaukasiske SSR. Den første presidenten, den populære Nariman Narimov, ble tatt av dage med gift i 1925. Store deler av landets elite, også heltene fra 1. verdenskrig, ble tatt livet av i de følgende årene. I 2. verdenskrig ble landet reddet av Stalingrad; oljefeltene i Baku var et av de viktige målene for Hitlers russiske felttog. Etterkrigstida ble vanskelig for Aserbajdsjan. Oljeproduksjonen sank voldsomt. Men Heydar Aliyev ble den første azeri, og tyrkisk-talende representanten i USSRs politbyrå. Da Sovjetunionen falt fra hverandre i 1991, etablerte Aserbajdsjan seg som egen republikk.

Den fryktelige krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan varte fra 1988 til 1993. Nagorno Karabakh har tradisjonelt hatt en azeri-befolkning, men dette endret seg fordi mange armenere hadde flyktet fra tyrkisk-kontrollerte områder inn i Nagorno Karabakh. I 1980 var majoriteten av innbyggerne armenere, men området var en del av Aserbajdsjan. Krigen startet med et armensk krav på Nagorno Karabakh, som førte til en flyktningstrøm av azeriske innbyggere til Aserbajdsjan. Armenere i Aserbajdsjan ble angrepet, og konflikten ble stadig trappet opp. Armenske tropper erobret etter hvert både Nagorno Karabakh og noen tilstøtende områder, under påskudd av å beskytte armenske innbyggere. Armenerne fikk solid støtte fra Vesten, og USA vedtok sanksjoner mot Aserbajdsjan. Konflikten er ennå ikke løst, og har som resultat en enorm mengde azeriske flyktninger i Aserbajdsjan.

Kari Austbø

[Til innholdsfortegnelsen]


Det Store Spillet

Det store spillet, The Great Game, som Rudyard Kipling kalte det, er i gang igjen. På attenhundretallet var det navnet på kampen mellom det russiske og det britiske imperiet om kontrollen over området mellom Kaukasus og India. I dag handler det store spillet i første rekke om Sentralasia.

I en lederartikkel i New York Times 2. januar 1996 skriver avisa at "Sentralasia framstår igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og tøffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Kaspihavet kan bli et det 21. århundrets parallell til Persiabukta. Målet i dette nye spillet (for USA, min anm.) er å gjøre seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man nøytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre rørledninger fram til verdensmarkedet."

Vår studiereise til Iran og Aserbajdsjan ble gjennomført i mai 2001, det vil si i god tid før terroraksjonen mot Pentagon og World Trade Center, og dermed også før den USA-ledede krigen mot Afghanistan. Vår studie av området ved Kaspihavet har fått oss til å se hvor viktig dette området kommer til å bli i rivaliseringa mellom stormaktene i tida framover. Krigen forandrer ingen av de konklusjonene vi legger fram i denne rapporten, men den viser på en uhyre dramatisk måte det som er vårt hovedpoeng.

På spillebordet i det nye store spillet ligger de enorme olje- og gassreservene ved Kaspihavet og i Sentralasia. Ett anslag ligger på 200 milliarder fat olje og en tilsvarende mengde gass. Man ser for seg funn i hvert fall som et "nytt Nordsjøen". I potten ligger også åtte nylig selvstendige land med deres mineraler, andre råvarer og deres strategiske beliggenhet langs den eldgamle Silkeveien mellom Europa og Kina. Spillerne rundt bordet er første rekke USA, EU, Russland, Iran og Kina. Dessuten er det noen mindre spillere, og i første rekke blant dem finner vi Tyrkia og Israel. Begge er blant USAs nærmeste allierte, så de vil være å finne på USAs side av spillebordet. Men de har sin egen agenda, sin egen dagsorden og sine helt spesielle mål med sin deltakelse i spillet.

Og så er Norge der, gjennom Statoil.

Silkeveistrategien

I 1999 vedtok den amerikanske kongressen en lov som kalles The Silk Road Strategy Act. Innholdet i denne loven er at USA skal arbeide for å skape et belte av "vestorienterte" stater i Kaukasus og Sentralasia med en åpen markedsøkonomi og et gunstig investeringsklima for utenlandske selskaper. Dette dreier seg om et belte av land fra Svartehavet til Kinas vestgrense, det vil si landene Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan. I disse åtte tidligere sovjetrepublikkene skal USA søke å erobre et økonomisk og politisk hegemoni. I forarbeidene til loven og i kongressdebatten gikk det klart fram at noe av hensikten med silkeveistrategien er å motvirke russisk og iransk innflytelse i dette området.

En av de ivrigste representantene for den tankegangen som ligger til grunn for "silkeveistrategien" er hauken Zbigniew Brzezinski. Han utga i 1998 boka The Grand Chessboard: American Primacy and its Geostrategic Imperatives. Her argumenterer han åpent for at det er nødvendig for USA å skaffe seg kontroll over Sentralasia. I motsatt fall kan USA risikere å bli utfordret i sin rolle som verdensimperium. "Den store premien er verdensherredømme, banen som det spilles på heter Eurasia." Han argumenterer videre med at USA har hegemoni i ytterkantene av dette veldige landmassivet, mens det sentrale området, nemlig Sentralasia er utenfor USAs kontroll.

Det farligste scenarioet Brzezinski ser for seg er dersom USA kommer på kollisjonskurs med Russland, Iran og Kina samtidig. Fram til 11. september 2001 var det nettopp en slik kurs USA var inne på.

Noe av hensikten med Silk Road Strategy Act er å sikre USA tilgang til olje og gass for å bli mindre avhengig av den ustabile gulfregionen. Men det betyr militær styrkeoppbygging ved Kaspihavet, for det er den eneste metoden USA kan bruke til å sikre seg pålitelig tilgang til olje og gass. Derfor er også rørledningen fra Baku via Tiblisi til Çeyhan på sørkysten av Tyrkia (BTC-ledningen) så viktig for USA. Senest 11. juni i år ga USA Kasakhstan over 3 millioner kroner for å utrede hvordan denne ledningen kan brukes for å eksportere olje fra Kasakhstan. Denne ledningen forutsetter, fra USAs ståsted, at landet sikrer seg tungt hegemoni i Georgia og Aserbajdsjan i tillegg til den posisjonen man allerede har i Tyrkia. Silkeveistrategien har altså et kortsiktig mål og et langsiktig mål. Det kortsiktige er å sikre amerikansk hegemoni fram til oljekildene i Kaspihavet, og det langsiktige målet er å etablere et tilsvarende hegemoni fra Kaspihavets østbredd til Kinas vestgrense.

Silkeveistrategien er ikke Vestens strategi, det er USAs strategi. Vi ser her, som så mange andre steder i verden i dag, at USA ikke behandler sine Nato-allierte som allierte, men som framtidige motstandere. USAs mål ved Kaspihavet og i Sentralasia er da heller ikke helt sammenfallende med EUs strategier og mål i dette området.

6. juni meldte det tyrkiske nyhetsbyrået Anatolia at USA skal utplassere rakettbatterier i det vestlige Tyrkia med kapasitet til å slå ut raketter fra Iran eller Irak.

I følge enkelte kilder har Israel en sterk finger med i spillet i sikkerhetsstyrkene i Aserbajdsjan. I så fall skjer det opplagt i full forståelse med USA. Israels dagsorden i Aserbajdsjan er sannsynligvis rettet mot Iran, kanskje som en motvekt mot Irans innflytelse i Libanon.

Det største problemet for USAs strategi ligger ikke ved Kaspihavet, men i Washington. USA har siden gisselaksjonen mot den amerikanske ambassaden i Teheran hatt et Iran-kompleks. Iran er en "bandittstat" som i henhold til The Iran Libya Sanction Act skal isoleres og boikottes. Blant annet skal ikke vestlig næringsliv investere i Iran. Denne politikken har sprukket og er nå i en djup krise. Selskaper som Elf, ENI og Total investerer som aldri før uten at USA har tatt sjansen på å iverksette straffetiltak mot dem. Dette gjør at amerikanske selskaper har begynt å kreve retten til å gjøre det samme. Nylig (juni 2001) tok John Browne, CEO i BP (selskapet er halvt amerikansk), bladet fra munnen overfor visepresident Dick Cheney. Budskapet var krystallklart: BP har ventet lojalt, mens konkurrentene har sikret seg feite kontrakter. Nå må det være slutt. BP ser på prosjekter i Iran til en samlet verdi av 10 milliarder $. Underforstått: får man ikke lov, så tar man seg lov. I så fall vil dette igjen sette Exxon og Chevron under press om å gjøre det samme.

Russland

Et Russland som har våknet fra sine deliriske Jeltsin-fantasier har ikke tenkt å la USA få noen tung innflytelse i dette området. Putins politikk sikter helt tydelig mot å nyetablere russisk hegemoni i det gamle sovjetiske Sentralasia. Russlands morderiske offensiv mot Tsjetsjenia tjente også til å varsle om at Russland er en stormakt som er villig til å bruke makt for å sikre sine interesser blant annet i Kaukasus. Putin gjennomførte slaktet i Groznij på en måte som er som klippet ut av Machiavellis råd i Fyrsten: Han sørget for å slå til med overveldende og brutal styrke for å sette en støkk i både motstandere og allierte, og han sørget for at blodbadet ble så kortvarig at Vesten kunne se en annen vei mens det foregikk. På denne måten fikk han også kommunisert at Russland har tenkt, ikke bare å holde på sitt eget territorium, men også å være en sterk militærmakt i Sentralasia i overskuelig framtid. Russland kan tilby et land som Kasakhstan en eksportrute for olje og gass allerede nå. Mens BTC vil kreve lang tid og store investeringer å fullføre, kan olje fra Kasakhstan nå markedet gjennom Russland i dag. En tilkopling til BTC ville dessuten kreve at det legges en omstridt oljeledning under Kaspihavet.

Et godt argument mot økt utskiping av olje fra havner ved Svartehavet er at dette vil føre til en økt miljøbelastning av Bosporos. Tyrkia bruker dette argumentet aktivt for å underbygge BTC-prosjektet, og det er et argument som slår an i vide kretser. Som Statoils mann i Baku sa det: "Det kan knapt tenkes noe verre scenario for et oljeselskap enn at en supertanker forliser i Egeerhavet og forurenser feriestedene på de greske øyene." Som et mottrekk til dette argumentet støtter Russland en plan om å bygge en ledning som går rundt Bosporos gjennom Bulgaria og Hellas.

Tilsynelatende har den internasjonale storkoalisjonen etter 11. september ført til en skrinlegging av motsetningene mellom Russland og USA, men for stormakter er avtaler ofte bare en måte å videreføre striden på. I dette tilfellet er det klokt å anta at det er et slikt tilfelle vi står overfor. Russland har ingen interesse av at USA blir stående som en sterk makt i Sentralasia. Men landet har verken styrke til eller interesse av å ta noen direkte konfrontasjon med USA nå.

Den europeiske union

De ledende europeiske statene har ikke samme redsel for Iran som det USA har. Hvis det ikke hadde vært for sterkt amerikansk press, hadde EU-landa for lengst hatt et omfattende samarbeid med Iran. The Iran Libya Sanction Act (ILSA) har ikke bare hatt til hensikt å ramme Iran og Libya, men også å hindre europeiske land i å få kontrakter som amerikanske selskaper ikke kunne få. Denne loven har for lengst slått sprekker. Franske, tyske og italienske selskaper har lenge operert i Iran. De har vært hemmet av ILSA når det gjelder omfanget av sitt engasjement, men nå er også den barrieren i ferd med å bli brutt. Det franske oljeselskapet Total har arbeidet i Iran i årevis, nå trapper de opp og får følge av italienske ENI-Agip.

I mai 2001 kunngjorde Kasakhstan og Elf-Total at de ville gjennomføre en studie av en mulig oljeledning fra Kasakhstan gjennom Turkmenistan til Iran. Prosjektet er en direkte utfordring til det USA-støttede BTC-prosjektet. Få dager etterpå ble det altså kjent at USA gir 3 millioner kroner til Kasakhstan for å få landet med. Når det gjelder de åtte landa som omfattes av den amerikanske Silkeveiloven, har det ikke vært de samme hindringene for europeisk engasjement som i Iran. De er blitt forsøkt integrert i et større europeisk samarbeid gjennom OSSE og Europarådet. Som vanlig har det blitt stilt krav om at de skal respektere demokrati og menneskerettigheter. Det at disse statene er lite annet enn korrupte politistater, har ikke fått lov å ødelegge denne idyllen.

I Norge, hvor man gjerne tror at Vesten har én felles strategi, er det vanlig å se på USAs og Europas dagsorden som to sider av samme sak. Men i Sentralasia vil det bli stadig klarere at det dreier seg om to grunnleggende forskjellige strategier. USA ønsker å etablere sitt eget hegemoni i de tidligere sovjetstatene. Dette må nødvendigvis skje i konkurranse med Russland. EU ønsker å integrere disse landa i det større europeiske økonomiske, politiske og etter hvert også militære området. På kort sikt kan denne strategien følges uten at man kommer på kollisjonskurs med Russland, ikke minst fordi EU ikke er noen militærmakt. EUs kamp for hegemoni må derfor skje med økonomiske midler, et felt der Russland ikke utgjør noen trussel. Russland og EU er på sett og vis komplementære stormakter i denne sonen.

Norge er bare en spesialutgave av den europeiske strategien. De som skiller Norge ut fra de fleste EU-landa er at vi er en petroleumsstormakt. Statoil og Hydro opererer sammen med BP, Exxon, ENI og Amoco, og kan på noen områder tilby teknologi og knowhow i absolutt verdensklasse. Norsk kapital kan bare forsvare sine investeringer under en europeisk militær paraply.

BP og Statoil er med i BTC-prosjektet og hevder at dette er ut fra reint forretningsmessige vurderinger. Men det burde være åpenbart at selskap som produserer olje og gass burde være tilhenger av så mange alternativer som mulig, siden det vil presse prisene på transport og gi fleksibilitet i leveransen. Hadde reint forretningsmessige vurderinger ligget til grunn, skulle man sett positivt på ethvert rørledningsprosjekt, også gjennom Iran og Russland.

[Til innholdsfortegnelsen]

Iran

Med sine 65 millioner innbyggere, sin strategiske beliggenhet som bindeleddet mellom Kaspihavet og Persiagulfen og sin militærmakt er Iran en regional stormakt. Iranerne ser det nok i et enda større perspektiv: andre riker har kommet og gått, Persia har alltid bestått. Fram til Sovjetunionens sammenbrudd var Kaspihavet et anliggende mellom to stater, Sovjetunionen og Iran. Går vi enda to hundre år tilbake, var Iran den dominerende makta ved verdens største innhav. På iransk side ligger det nok en følelse av å ha bli tilsidesatt og bli behandlet som noe langt mindre enn den stormakta man anser seg for å være.

Etter den islamske revolusjonen eksisterte det en frykt i nabostatene for den sjiamuslimske "verdensrevolusjonen". Det ble tegnet scenarioer som tok utgangspunkt i hva en fundamentalistisk islamsk bevegelse kunne få til i de muslimskdominerte landa i Sentralasia. I dag er det imidlertid få som tror på en eksport av den iranske revolusjonen. I stedet vokser det fram en ny pragmatisme, der Iran later til å bygge allianser i de mest forskjellige retninger. I forhold til Kaspihavet ser Iran tydeligvis Russland som sin likeverdige partner. De eneste internasjonale avtalene som finnes om Kaspihavet er de avtalene Iran hadde med Sovjetunionen (Russland) fra 1920 og 1941.

I prinsippet ønsker Iran et kondominium i Kaspihavet, det vil si et regime for felles utnyttelse av ressursene. Man er svært klar over at dette vil det ikke bli noe av, derfor har man som alternativ lansert et system der hver av de fem landa har 20% hver. Siden Iran har bare 12-13% av kystlinja, kan det kalles et ambisiøst forslag.

Kina

For "Midtens rike" er Sentralasia svært viktig. Motsetningene i regionen griper inn Kina, ikke minst i provinsen Xinjiang, der det både finnes et språklig, etnisk og religiøst felleskap med de tyrkisktalende muslimene i de tidligere sovjetrepublikkene. Som stormakt ønsker Kina å motvirke indre oppsplitting gjennom å knytte bånd til nabostatene. En isolasjons- eller konfrontasjonspolitikk ville kunne skapt uro innad, mens en alliansepolitikk vil kunne dempe spenningene. Men som stormakt ønsker også Kina tilgang til energi og råvarer fra disse landa, ikke minst olje og gass. Kina har derfor lansert et eget rørledningsprosjekt fra Kasakhstan til Shanshang i Kina. Bare ledningen fra Aqtau til Kumkol på kasakhstansk side av grensa vil eventuelt bli på 1200 km, mens den kinesiske delen vil bli på 1800 km, altså til sammen en god del lenger enn Norge fra Lindesnes til Kirkenes. Samlet pris er estimert til 2,7 milliarder $. En eventuell forlengelse vestover av denne ledningen vil melde seg som et alternativ ved Kaspihavet.

Under Putin er forholdet mellom Russland og Kina blitt betydelig bedre, og USAs råkjør i Irak, på Balkan og i forhold til Taiwan har ikke gjort det vanskelig for de to kjempene å finne felles interesser. Fra russisk side er det tydelig at i dag oppleves ikke Kinas økte innflytelse i Sentralasia som like provoserende og farlig som USAs. Begge de to landene har også til dels sammenfallende interesser med Iran.

Russland og Kina har sammen med Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan dannet det som kalles The Shanghai Five. Det er svært interessant å se hva de har blitt enige om så langt. De er enige om å bekjempe islamsk separatisme i Xinjiang i Kina og i Tsjetsjenia. De er enige om å bekjempe terrorisme, separatisme og narkotikahandel i hele sonen. I april 2001 ble de enige om å opprette et anti-terroristsenter i Bishkek i Kirgisistan. Og de er opptatt av kampen mot Taliban-regimet i Afghanistan. I juni 2001 ble denne løse alliansen The Shanghai Six (offisielt: Shanghai Cooperation Organization (SCO)) ved at også Usbekistan sluttet seg til.

Aserbajdsjan

Aserbajdsjan tapte krigen med Armenia om Nagorno-Karabakh, og fortsatt er nesten en million mennesker flyktninger fra denne krigen internt i landet. Fra 1994 har landet under Geidar Alijev prøvd å komme på offensiven ved å alliere seg med internasjonal oljekapital. Landet ønsker også støtte fra USA mot Iran i sør og Russland i nord. Ved å sette i gang boring og utvinning på ressurser som er omstridt, har man bidratt til å øke spenningen i området, noe konflikten med Turkmenistan viser med all ønskelig tydelighet.

Foto: Oljefelt ved Baku

Oljefelt ved Baku

Armenia

Armenia vant krigen, men taper landet freden? Den armenske lobbyen i USA prøvde aktivt å forhindre at The Silk Road Stratey Act skulle bli vedtatt, fordi det ville bety normalisering mellom USA og erkefienden Aserbajdsjan. Men USAs strategiske interesser pekte i motsatt vei. Og derfor ble det som det ble. Armenia har ikke tilgang til de rike oljekildene ved Kaspihavet og kommer ikke til å bli transittland for noen viktig oljeledning.

Georgia

Georgia er de facto splittet i to etter at Abkhasia i nordvest har erklært seg som uavhengig. Russland fisker i opprørt hav i Georgia, og seinest i november 2001 kom det meldinger om det georgiske myndigheter kalte "provokasjoner" fra abkhasiske grupper. Landet er et viktig transittland, og vil spille en viktig rolle dersom BTC-ledningen blir virkelighet.

Kasakhstan

Kasakhstan er et meget stort land som grenser til Kaspihavet. Landet har store petroleumsreserver, og en viktig del av disse reservene finnes i Tengiz-feltet ved Kaspihavet. Vestlige oljeselskaper er tungt involvert i Kasakhstan, slik de er i Aserbajdsjan. Den eneste eksportmuligheten for olje og gass går gjennom rørledningsnettet i Russland. Sterke krefter er i gang for å bygge en rørledning under Kaspihavet for å knytte seg til et ledningsnett vestover som ikke går gjennom Russland. Problemet er at et slikt prosjekt må godkjennes av de andre kyststatene ved Kaspihavet, deriblant Russland og Iran. Det er sterke konflikter mellom statene ved Kaspihavet om delelinjer og rørledningsalternativer, og USA har vært i fremste rekke for å feie rettighetsproblemene under teppet for å komme i gang med BTC-rørledningen. Landet er medlem av The Shanghai Six.

Under daværende statsminister Stoltenbergs besøk sommeren 2000 ble det fra Kasakhstans side lagt vekt på at man ønsker at Statoil skal komme tilbake igjen i kasakhisk oljeutvinning. Myndighetene ser pragmatisk på valg av rørledningsalternativ. Man er skeptiske til BTC-ledningen på grunn av kostnadene, og kan godt tenke seg å frakte oljen gjennom Iran.

Turkmenistan

Turkmenistan har ikke like store petroleumsreserver som Kasakhstan, men driver en intens leteboring og utvikling av eksisterende felter. Landet har skarpe konflikter med Aserbajdsjan knyttet til delelinjespørsmålet og dette har ført til diplomatisk brudd med Baku. Denne konflikten underminerer Turkmenistans naturlige interesse for å knytte seg til BTC-ledningen gjennom en undersjøisk ledning. I den seinere tida har turkmenske myndigheter sett aktivt på mulighetene for å knytte seg til ledningsnettet i Iran. Kina har investert tungt i Turkmenistan for å utvikle leteboring, oljeutvinning og raffinerier. Kinas kommende oljekrise er en nærliggende grunn til at landet er så interessert i å få tilgang til feltene i dette området.

Tadsjikistan

Tadsjikistan er et etnisk lappeteppe. Tadsjikene utgjør bare 65% av befolkningen. Det finnes en lang rekke minoriteter, kulturer, klaner og språk. Siden landet erklærte seg uavhengig av Sovjetunionen har BNP falt med 60%. I 1992 grep Partiet for islamsk oppvåkning makta med tydelig støtte fra Iran. Dette utløste et opprør som brakte Emomali Rakhmonov til makta som president og tvang islamistene i landflyktighet i Afghanistan. De kom tilbake derfra med støtte fra Pakistan og godt utrustet med amerikanske våpen og annen dyr teknologi. En borgerkrig fulgte. Den krevde 200.000 menneskeliv og gjorde 500.000 mennesker til flyktninger. I 1997 undertegnet Rakhmonov en fredsavtale der han avsto en tredel av plassene i regjeringa til den muslimske opposisjonen. Siden har kamper brutt ut på nytt. De islamske fundamentalistene blir støttet av styrker fra nabolanda Afghanistan og Usbekistan. Uroen har fått presidenten til å be om russiske forsterkninger, og den 201. motoriserte divisjonen på 15.000-20.000 soldater står nå under russisk ledelse. Er medlem av The Shanghai Six.

Kirgisistan

Kirgisistan grenser til Kina. Også dette landet har fått føle de etniske konfliktene i området. I august 1999 invaderte den usbekiske krigsherren Juma Namangan landet fra Tadsjikistan med 2.000 mann. Styrkene hans består av tadsjiker, afghanere, arabere og usbeker. Tidligere sloss han sammen med de islamistiske opprørsbevegelsen i Tadsjikistan.

Landet er medlem av The Shanghai Six.

Usbekistan

Usbekistan ligger vest for Kirgisistan. Ferganadalen, som deles av Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan, er et område for skarpe etniske, religiøse og politiske motsetninger. Under Natos Partnerskap for fred-program har usbekiske soldater trent sammen med amerikanske fallskjermsoldater i Ferganadalen, og det har vært avholdt større Nato-arrangerte manøvrer i landet. Er medlem av The Shanghai Six.

Afghanistan

Afghanistan har hatt krig siden den sovjetiske invasjonen i 1979. Sovjetunionen måtte trekke seg ut etter ti år og store tap mot afghanske geriljastyrker som blant annet fikk militær og materiell støtte fra Pakistan, Stinger-raketter fra CIA og penger fra Saudi-Arabia. I Pakistan hjalp etterretningspolitiet til med å rekruttere unge studenter fra koranskolene til det som skulle bli Taliban. De fikk også støtte fra USA og Saudia-Arabia, og kunne innta Kabul i oktober 1996. Der innledet de et ekstremt religiøst regime som ville fjerne alle spor av utenlandsk innflytelse. En av grunnene til at USA var med på å sette inn Taliban-regimet var, i følge den pakistanske journalisten Ahmed Rashid (Taliban: Militant Islam, Oil and Fundamentalism in Central Asia) at Taliban skulle garantere sikkerheten til en oljeledning fra Chardzou i Turkmenistan til Gwadar i Pakistan. Selskapet som stod bak prosjektet var Unocal, et firma med tette forbindelser til nåværende visepresident Dick Cheney.

[Til innholdsfortegnelsen]

Ubalanse ved spillebordet

Når man ser på den geopolitiske, strategiske situasjonen til de tidligere sovjetrepublikkene i Sentralasia, er det mest iøynefallende hvor inneklemt regionen ligger. I nord ligger det veldige Russland, og i sør ligger Iran, Afghanistan og Kina, alle med mektige fjellkjeder og vanskelig terreng. Den eneste kontaktflaten vestover går gjennom Kaukasus og det nordøstlige og fjellrike Tyrkia. Med all nødvendig respekt for USAs evne til å fly sine styrker langt og dypt inn i fiendtlig område, må man fra en geopolitisk synsvinkel ganske enkelt slå fast at dette er vanskelig snømåking. I dag er bare Tyrkia en entydig alliert for USA i dette området, mens Iran er stemplet som "bandittstat" og forholdet til Kina forverres raskt. Forholdet til Russland forverres riktignok ikke så fort, men det forverres. Hadde George W. Bush hatt en Machiavelli ved siden av seg som rådgiver, ville han ha sagt at uten minst én alliert blant de tre landene Russland, Iran og Kina, vil silkeveistrategien mislykkes. Det svake leddet i kjeden er naturligvis Afghanistan. Her finnes det et talibanregime som er skapt av CIA, Pakistan og Saudi-Arabia, og det finnes skarpe motsetninger til i hvert fall Kina og Russland.

Krigen mot Afghanistan må ha vært planlagt i lang tid før 11. september 2001, ellers ville den ikke ha vært i gang så tidlig som 7. oktober. Det er en tilfeldighet som ser mistenkelig ut som en tanke at med en amerikansk-vennlig regjering i Afghanistan, ville USAs svakhet i Sentral-Asia med ett slag være snudd til styrke.

USA kunne naturligvis ha satset på å bedre forholdet til Iran, noe den iranske liberale middelklassen antakelig hadde mottatt med åpne armer. Men USA har bundet seg til masta i forhold til Iran. Bush klarer ikke, selv om han skulle ha ønsket aldri så mye, å foreta noen så dramatisk omlegging. USAs seier i den kalde krigen og det faktum at USA nå er den eneste supermakta har gått så til hodet på de militærpolitiske strategene i Pentagon og Det hvite hus at de tror at de geopolitiske gravitasjonskreftene ikke gjelder for dem. Det finnes ikke et problem som ikke kan løses gjennom bombing fra lufta eller å plassere raketter i verdensrommet. Strategisk er dette antakelig kjempens viktigste svakhet for øyeblikket.

USA har en mulighet for å kompensere for mangelen på allierte i området: destabilisering. Lærdommene fra Balkan om hvordan man oppløser en stat i innbyrdes krigende småstater, slik at man sitter igjen med både okkupasjonsstyrker og splittede motstandere har sikkert funnet veien til alle viktige kurs i strategi for viderekomne. I Sentralasia finnes det en rekke muligheter til å sette folkegrupper opp mot hverandre. Naturligvis er det flere som kan spille dette kortet, og det har alt vært i spill noen ganger, både i Afghanistan, Georgia, Aserbajdsjan og Tadsjikistan. Det som virkelig kan destabilisere flere av landene i Sentralasia, og som også vil være en alvorlig trussel også mot Kina og Russland er islamsk separatisme. For tida har ikke Iran noen strategi for å spre den islamske revolusjonen, så det er mer Pakistan og Taliban som står for noe slikt. Før 11. september var ironisk nok USAs beste mulighet til destabilisering å spille det islamske kortet. Når man ser landets holdning til Iran og Libya kan dette virke far-fetched, men man behøver ikke gå lenger enn til Bosnia eller Kosovo for å se at dette er en fullt ut farbar strategi.

Det finnes grupper i Aserbajdsjan som drømmer om et Stor-Aserbajdsjan, der hele det nord-vestlige Iran er inkludert. Og når vi vet at azeriene utgjør minst 25 % av befolkningen i Iran, så er dette utvilsomt et potensielt kort. Men om det kommer på bordet eller blir liggende i kortstokken er avhengig av mange andre faktorer.

Da jeg diskuterte den strategiske situasjonen rundt Kaspihavet med Norges ambassadør i Baku, Olav Berstad, definerte han seg som ikke-optimist og ikke-pessimist. Det betydde at han ikke så situasjonen i dag som særlig positiv, men at han heller ikke så de store truslene om kriger eller borgerkriger i tida som kommer. Berstad, som kjenner området svært godt, bør man lytte til. Det er ikke dermed sagt at man nødvendigvis vil trekke de samme slutningene av det foreliggende materialet. Berstad kjenner bedre enn de fleste til alle de konfliktene som finnes, og han mente at disse konfliktene vil finnes i lang tid. På den andre sida mente han at de på sett og vis var brent ut. De krigene som det lå til rette for etter Sovjetunionens sammenbrudd er utkjempet, og det har blitt et slags resultat.

Han har et poeng her, for Armenia har utvilsomt vunnet krigen mot Aserbajdsjan og den abkhasiske motstandsbevegelsen i Georgia har de facto oppnådd autonomi. Dessuten har den tsjetsjenske motstandsbevegelsen i hvert fall lidd et betydelig nederlag, selv om man ikke kan si at den er helt slått.

Men likevel ligger det nok sprengstoff igjen i området til at det kan oppstå nye militære konflikter. Kampen om oljen i Kaspihavet har allerede ført til økt militær spenning. Turkmenistan fører et tøft språk mot Aserbajdsjan og ruster opp. Dette kan lett føre til en rustningsspiral, og det finnes få lokale organer som kan motvirke en slik utvikling. Dette slo vi fast allerede før 11. september. Tida etterpå har vist at dette var mer riktig enn vi hadde forestilt oss.

[Til innholdsfortegnelsen]


Møte med opposisjonen i Aserbajdsjan

Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan, gir et nokså forvirrende inntrykk. På veien fra flyplassen føler man seg hensatt til kulissene i en katastrofefilm. Skjelettene av de gamle oljeriggene griner mot oss i et gråbrunt landskap som virker som om det har vært badet i gift. Langs bulevardene nærmere byen møter vi de gamle sovjetblokkene. Krustsjov krevde at Sovjetunionen skulle bygge like mange boliger som USA. Resultatet var at ethvert kvalitetskrav ble kastet på båten. Blokkene ser ut deretter. Det samme gjør de to gamle sovjethotellene i sentrum. Nå er de privatisert og huser alt fra småsjuskete hoteller til Ukrainas småsjuskete ambassade. Og så er man over i oljebaronenes by. Bypalasser fra 1880-tallet med alle mulige elementer fra historismen. Her er nyrenessanse, nybarokk, nygotikk og art nouveau i en herlig og flott blanding. Formuene til Rotschild og Nobel vokste dramatisk under oljeboomen på slutten av 1800-tallet. En stund ble halvparten av verdens olje produsert i Baku. Noe av rikdommen ble igjen i form av flotte bygninger, gater og plasser. Noe av det er ganske loslitt nå, men en ny oljeboom er i anmarsj, og stadig flere av disse bygningene blir restaurert. En av de fineste plassene er Fonteneplassen, plassen der man går for å se og bli sett. Lekeplass, catwalk og pratested, et sted for turister, lommetyver, lokalbefolkning, unger og tiggere. Og rett bak den, gamlebyen med sine trange, buktende smug, med Shirvanshah-palasset og de pittoreske balkongene. Hadde det ikke vært for den kjemiske ørkenen du reiste gjennom fra flyplassen og den brutale fattigdommen du fikk et glimt av i forstedene, kunne du fristes til å si at Baku er en ganske fin by.

Men du aner at sannheten om Baku er mer enn Fonteneplassen og gamlebyen. Det første møtet med landet er en passkontrollør som prøver å skaffe seg en bestikkelse ved å påstå at visumet vårt er ugyldig. Hva slags by og hva slags land er dette? En hjelpearbeider fra en av de internasjonale hjelpeorganisasjonene forteller at Aserbajdsjan ligger som nummer tre på statistikken over verdens mest korrupte land.

Mehti Mehtijev

Vi har en avtale med Mehti Mehtijev i Azerbaijan Human Rights Resource Center og hans mangeårige samarbeidspartner Mirvari U. Gahramanova i Komiteen for forsvar av oljeindustriarbeidernes rettigheter.

Vi møter dem på kontoret deres i en nokså nedslitt bydel av Baku.

De er entusiastiske tilhengere av Norge og viser stolt fram gaver fra norske venner. Rosen vil nesten ingen ende ta, så vi fører behendig samtalen over på dagens tema, menneskerettigheter i Aserbajdsjan.

- Situasjonen er elendig og den blir verre. For noen år siden var jeg optimist og trodde på framgang for landet og for folk flest. Nå er jeg svært pessimistisk.

Aserbajdsjan er som de fleste vet, svært rikt på olje, men rikdommen tilfaller bare de rike. Klanen til Geidar Alijev driver landet som sin egen private eiendom. De som opponerer risikerer fengsel og det som verre er. Offisielt har vi 210 politiske fanger, men i virkeligheten er det flere. Folk blir arrestert og grovt mishandlet av politiet. I forrige uke var det en mann på 27 år som ble slått i hjel av politifolkene inne på politistasjonen. Offisielt finnes det 18.000 fanger, reelt er tallet ca. 40.000. I fengslene er forholdene forferdelige. Tuberkulose og andre alvorlige sjukdommer er utbredt. De politiske fangene settes i disse elendige fengslene, og sjansen deres for å dø av tuberkulose er svært stor.

- Men hva med rettsvesenet, det må da være mulig å få sakene opp til behandling i en uavhengig rett?

Mehti ler hult. - Dommerne er kjøpt og betalt. De er til salgs som alt annet i dette landet. Klanen til president Alijev får det som de vil. Alijev utpeker dommerne. Har man de rette forbindelsene kan man kjøpe seg fri fra enhver forbrytelse, også for mord. Det er en uoffisiell prisliste for hva det koster å kjøpe seg fri fra ulike forbrytelser.

-Hva har din organisasjon gjort for å bekjempe dette systemet?

-Vi driver arbeid for de politiske fangene. Vi offentliggjør lister over dem og avslører hva slags forhold det er i fengslene. Jeg var for kort tid siden i en debatt med justisministeren på TV. Han skrøt av å ha gjort mye med reformer i fengselsvesenet. Jeg spurte hva han har gjort konkret med dette, og han svarte at han har sørget for at fangene nå får lov til å lufte i cella når de måtte ønske det. Tidligere måtte de betale 3$ til en fangevokter hver gang de ønsket å lufte!

- Du sier at folk er fattige. Men vi kan jo lukte olje uansett hvor vi går i denne byen. Landet sitter jo på gigantiske formuer. Hvordan kan da folk være så fattige?

- Rikdommen tilfaller ikke folket. Fortjenesten deles mellom oljeselskapene og overklassen her. Undersøkelser viser at 92% av de som arbeidet i de statlige sovjetbedriftene ikke har fått arbeid etter frigjøringen. Dette landet kunne ha hatt et rikt landbruk, men nå ligger 88% av den dyrkbare jorda brakk.

På den andre sida er noen ufattelig rike. Det finnes utesteder i Baku der en kopp espresso koster 300$, eller ti offisielle månedslønner for en lærer. Klanen til president Alijev styrer dette landet som om det var deres egen private eiendom. Da sjefen for tolldirektoratet skulle på et møte i London nylig, chartret han simpelthen en hel jumbojet. Sønnen til presidenten, Ilham Aliljev, er den 6. rikeste mann i det tidligere Sovjetunionen. Han er utpekt til å ta over etter faren. For et par år siden var han i Tyrkia og spilte bort 10 millioner $ på et kasino. For å prøve å vinne noe tilbake, satset han hotell Europa i Baku, og tapte! Faren kunne naturligvis ikke straffe sønnen for denne skandalen, så han sparket utenriksministeren i stedet. Det hører med til historien at tyrkerne naturligvis ikke fikk hotell Europa og at direktøren for kasinoet ble drept kort etter.

- Hvordan har kvinnene det i dette systemet?

- De har det veldig vanskelig. Arbeidsløsheten rammer dem svært hardt, og mange blir tvunget inn i prostitusjon. Høyt utdannede kvinner går nærmest som husslaver for de nyrike, fordi de ikke finner noe annet å gjøre. Det foregår også en organisert handel med kvinner. Den er organisert blant annet av politiet. Kvinner blir solgt til Dubai og Tyrkia, i følge våre oversikter har dette rammet 6.000 kvinner til nå.

- Barna er også svært utsatt. Det finnes store mengder gatebarn, barn som lever på T-banestasjoner eller på gata og som tigger og stjeler for å overleve. Vi jobber mye med barn. Vi prøver å hindre at de ender opp som forbrytere eller narkomane. Offisielt har vi ni års obligatorisk skole, men mange foreldre har ikke råd til å holde barna i skolen. Noen barn har ikke sko til å gå på skolen med. Fattigdommen er helt ekstrem. I arbeidet med barna får vi verdifull hjelp blant annet fra Statoil og de ansatte i Statoil.

Siden vi skulle treffe Pål Eitrheim i Statoil dagen etter, hadde vi håpet å få med oss noe kritikk som vi kunne konfrontere ham med. I stedet kan vi formidle denne attesten. Han kommenterte den med å si at Statoil etter skandalen i Nigeria har vært svært nøye med å ha kontakt med menneskerettsorganisasjoner og også bidra til humanitære prosjekter.

- Krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan førte til et stort flyktningproblem, hvordan har flyktningene det i dag, Mehtijev?

- Det er nesten en million flyktninger, og mange av dem lever som dyr. Myndighetene gjør nesten ingenting for dem. De bor i teltleire, jernbanevogner, kondemnerte bygninger osv. Mange er uten strøm, gass, vann. De har ikke toaletter eller kloakk. De hygieniske forholdene er helt fryktelige. Om sommeren kan det bli opp til 45 grader C der flyktningene bor, og om vinteren er det frost. Vi prøver å hjelpe så godt vi kan, og vi får også hjelp av internasjonale hjelpeorganisasjoner. Men dette problemet har eksistert siden 1992, og det skjer ingen forbedring.

- Vårt inntrykk er at Aserbajdsjan har store miljøproblemer. Vi så det døde oljelandskapet på vei inn fra flyplassen, og vi har en følelse av dette bare er toppen av isfjellet.

- Det er riktig. Den kjemiske og kjernefysiske arven etter Sovjetunionen er tung å bære. I byen Sumgait rett nord for Baku er barnedødeligheten så høy at man har egen kirkegård for barn. Byen har også verdensrekord i blodkreft.

Mirvari U. Gahramanova

Mirvari U. Gahramanova er en av grunnleggerne av menneskerettsorganisasjonen og av Komiteen for forsvar av oljeindustriarbeidernes rettigheter. Hun har mange venner i Norge, og har holdt appell på landsmøtet til Oljearbeidernes fellessammenslutning (OFS). Solidariteten fra norske oljearbeidere har betydd mye, sier hun.

- Jeg var en av grunnleggerne av den uavhengige fagbevegelsen i 1992. Denne bevegelsen hadde mange svakheter, både blant medlemmene og i ledelse. Jeg var leder for en fagorganisasjon med 3.000 medlemmer. Det var den mest aktive fagforeninga i Aserbajdsjan, og den organiserte demonstrasjoner og streiker.

- Hva skjedde med denne bevegelsen?

-Den falt sammen etter at myndighetene i 1994 opprettet en gul fagforening og utpekte alle lederne. Etter at Alijev kom til makta i 1993 ble alle demokratiske rettigheter satt til side. Den nasjonale industrien ble nedlagt.

- Hvorfor har dere en komité for arbeidernes rettigheter og ikke en fagforening?

- Til å begynne med ville vi lage en medlemsorganisasjon, og hele 5.000 meldte seg som interesserte. Men vi fant raskt ut at medlemmene ville bli møtt av hard undertrykking fra myndighetenes side, så derfor gjorde vi den om til en komité. Den jobber for alle oljearbeidere. Og det er mye å gripe fatt i.

- De azeriene som jobber hos Pennzoil for eksempel, får ikke lov til å spise sammen med europeere og amerikanere. Folk tvinges til å bruke engelsk som arbeidsspråk, sjøl der hvor det ikke er nødvendig. Dette er også en effektiv måte å kvitte seg med uønskede arbeidere på. I ansettelsespapirene, som gjerne er lange og svært kompliserte, står det at den ansatte skal lære seg engelsk innen en viss tid. Folk skriver under for å få jobben. De leser ikke papirene en gang. Og da har selskapet nakketak på dem. Hvis de ikke lykkes med eksamen, kan de enkelt og greit få sparken når som helst. I den såkalte "historiske" oljeavtalen fra 1994 forpliktet de utenlandske selskapene seg til å respektere arbeidernes rettigheter. Men det er mange av dem som ikke gjør det. Folk kan tvinges til å jobbe når som helst. De kan tvinges til doble skift osv. Når folk omkommer i arbeidsulykker, har familiene deres krav på erstatning. Men ofte får de ingenting.

[Til innholdsfortegnelsen]


Kleptokratiet

På gata i Baku blir bilistene stoppet av politiet uten å ha gjort noe galt og avkrevd "bøter" for sine imaginære synder. I passkontrollen prøver passkontrolløren å late som om visumet ditt ikke er gyldig, bare for at du skal bla opp med noen dollar. En skoleelev i gymnaset får vite av læreren at han kommer til å stryke til eksamen, om han da ikke betaler for å unngå det. Betaler han godt, vil han få gode karakterer. Aserbajdsjan virker korrupt tvers gjennom. En norsk hjelpearbeider kalte det et kleptokrati.

På overflaten ser Aserbajdsjan ut som en moderne stat, med folkevalgte organer, president, kommisjoner, utvalg og alt vi er vant til å forbinde med en stat i vår tid. Men det er bare en overflate. Nasjonalstaten er fortsatt en nyhet i denne delen av verden, og ironisk nok ble den skapt gjennom påtrykk fra Stalins Sovjetunionen. De mange nasjonalitetene i sovjetstaten ble lokket og tvunget inn i et territorielt rammeverk. Femten nasjonaliteter fikk egne republikker, andre fikk mindre administrative områder. Ofte lå det hardhendt omplassering til før man fikk nasjonene til å stemme med terrenget. Dette ble fulgt opp med kulturelle og politiske tiltak for å få nasjonene til å definere seg med landskapet. Flere av minoritetsspråkene ble alfabetisert i denne perioden, og det ble skrevet historieverk som skulle bidra til den nasjonale identiteten. Overfor muslimene ble religionen undertrykt og det arabiske alfabetet avskaffet til fordel for det kyrilliske.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble historien kilde til en rekke etnisk-religiøse konflikter. Noen nasjoner følte seg snytt for sine rettigheter og gikk til krig eller pogromer mot andre nasjonaliteter for å "ta sin historiske rett tilbake". Men på samme tid ble det åpenbart at den før-sovjetiske samfunnsformen hadde overlevd under en moderne nasjonalstats overflate. Aserbajdsjan likner sine naboer i Midtøsten ved at det er familien og klanen i mye større grad enn nasjonen som definerer den enkelte og samfunnet. En person kan bo i Baku, men ha sine familierøtter, og dermed sin lojalitet i Nakitsjevan. Gjennom moderniseringa har også nært vennskap og klientrelasjoner blitt vevd inn i den tradisjonelle klanstrukturen og har skapt et tett nettverk der individene er gjensidig avhengige av hverandre gjennom klanen.

Kriminaliteten og korrupsjonen i et land som Aserbajdsjan får oss lett til å snakke om et mafia-samfunn, men likheten er større enn som så. Akkurat som i Sør-Italia er det la famiglia som er den viktigste sosiale enheten, og gjennom klanen ser vi den utvidete familien. Et samfunn som er slik produserer ikke en moderne stat, men en patriarkalsk stat der klanen, under ledelse av sin karismatiske leder, gjør staten til klanens eiendom og privilegium. En slik stat kan inngi frykt, men ikke lojalitet fra andre enn den klanen som behersker maktapparatet. Derfor blir staten svak, og man får et system av beskyttelsespenger, ytelser og gjenytelser i stedet for upersonlige, men forutsigbare skatter og avgifter som den viktigste formen for transaksjoner.

I dagens Aserbajdsjan er det klanen til president Geidar Alijev som har makta. Den posisjonen ble bygd opp da han var KGB-sjef og politbyråmedlem i den gamle Sovjetunionen. Alijev er riktignok født i Armenia, men hans familie er fra Nakitsjevan. Den utvidete familien er supplert med venner og kontakter derfra, og kalles nå for Nakitsjevan-klanen. Dens medlemmer sitter i dag i politiske og økonomiske nøkkelposisjoner over hele landet, og derfra er de i stand til å utnevne andre medlemmer av klanen til tilsvarende verv. På samme måte bruker Alijev sin posisjon til å forberede sønnen Ilhams overtakelse av makta etter seg sjøl. Klanens parti kaller seg Yeni Aserbajdsjan, og sies å ha over 150.000 medlemmer. I tillegg til Alijevs klan er det i dag minst sju tilsvarende klaner i landet som kjemper om makt, posisjoner, penger og innflytelse. Det finnes for eksempel to subklaner fra Nakitsjevan. Den ene kalles Ordubad-klanen og er klanen til den avdøde tidligere president Abulfaz Elchibey. Denne klanen har organisert seg som Den aserbajdsjanske folkefronten. Nakitsjevan-byklanen ledes av tidligere parlamentsformann Rasul Gulijev. Han er tiltalt for økonomiske forbrytelser, og befinner seg for tida i USA. Denne klanens politiske redskap er Aserbajdsjans demokratiske parti. Disse to subklanene har gått i allianse med Gandja-klanen i sin kamp mot Alijevs klan. I det hele tatt kan alle politiske partier i Aserbajdsjan føres tilbake til slike klan-nettverk, også Aserbajdsjan kommunistiske parti, som ledes av tidligere president Ajaz Mutalibov, og består av intellektuelle og embetsmenn i Baku-området.

En interessant ting ved alle disse klanene er at de stemmer ganske bra overens med de små, gamle fyrstedømmene (khanatene) som dominerte området før Tsar-Russlands erobring av landet på begynnelsen av 1800-tallet.

Når utlandet behandler Geidar Alijev som en moderne statsleder og han opptrer som det i internasjonale fora som OSSE og FN, har man i virkeligheten med en karismatisk klan-gudfar å gjøre. Et slikt system er veldig sårbart for hva som kan skje når den karismatiske lederen dør. Alijevs sønn Ilham har bevist sin interesse for spillebuler og dyre biler, men han har ikke vist at han er en politisk leder som makter å arve farens makt. Utenlandske makter som ønsker å drive det gamle spillet "splitt og hersk" har også veldig lett spill når de kan benytte seg av klanenes indre solidaritet og ytre fiendskap.

[Til innholdsfortegnelsen]


Den tapte krigen

Nagorno-Karabakh var en autonom region i sovjet-republikken Aserbajdsjan fra 1923, i hovedsak bebodd av armenere. Fra 1988 eksploderte konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan om områdets status og tilhørighet. I 1991 mistet Nagorno-Karabakh sin autonome status og i 1992-93 gjennomførte Armenia en militær offensiv som sikret landet kontroll over enklaven og de omkringliggende områdene. Over 850.000 aserbajdsjanere ble drevet på flukt og lever i dag som interne flyktninger, stort sett i svært kummerlige forhold rundt omkring i Aserbajdsjan. Våpenhvilen fra 1994 respekteres fortsatt, men nå er det klart at Armenia ikke vil gi fra seg Nagorno-Karabakh og korridoren som forbinder enklaven med Armenia. Aserbajdsjan på sin side nøler med å innrømme nederlaget, samtidig som man ikke har noen militære muligheter til gjenerobring.

Kart over krigsområdet Nagorno-Karabakh

Kaspihavet viktig for Statoil

Statoil har i følge Rolf Magne Larsen hatt tre viktige milepæler i 2000:

  • selskapet har solgt sin eierandel i Kashagan-feltet i Kazakhstans sektor i Kaspihavet
  • Shah Deniz-feltet, der Statoil har en eierandel på 25,5%, har vist seg å være et stort olje- og gassfelt
  • man har undertegnet en avtale om å være med på å bygge oljerørledningen fra Baku via Tiblisi til Çeyhan i Tyrkia

2000 er det første året Statoil har oppnådd fortjeneste i Aserbajdsjan. Azeri-Chirag-feltet, der Statoil eier 8,5%, produserer nå 120.000 fat om dagen.

Statoil ble med veldig tidlig etter at Aserbajdsjan åpnet for utvikling av sine olje- og gassfelter. Det har plassert selskapet i en gunstig posisjon. Larsen sier at Kaspihavet vil være en viktig region for olje- og gassutvinning de neste 15-20 årene, og Statoil sitter med viktige eierandeler både i Aserbajdsjan og Kasakhstan. Disse eierandelene utgjør noen av selskapets viktigste aktiva i dag. Statoils mål er å bli operatør for et felt eller deler av et felt i Kaspihavet.

(Gjengitt etter Statoils årsrapport)

Statoil i Iran

I 2000 inngikk Statoil en avtale med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC) med sikte på flere konkrete oppdrag i Iran. Dette omfatter blant annet kartlegging av mulige olje- og gassfelter i nærheten av Hormuzstredet i Persiabukta og Omansjøen. Avtalen omfatter også teknologisam-arbeid, og NIOC har bedt om samarbeid for å forbedre kvaliteten på oljeutvinning på iranske landbaserte felter. I tillegg har Iran bedt om Statoils hjelp som rådgiver for å studere ulike operatør-modeller.

[Til innholdsfortegnelsen]



Statoil - between a rock and a hard place

"Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det." (Daværende statsråd Jens Stoltenberg i Dagsrevy-innslag september 1996 under åpningen av Norway House i Baku.)

Vi treffer den nye Statoillederen i Baku, Pål Eitrheim, på kontoret i The Landmark Building i Baku sentrum. Han er en vennlig og sjarmerende ung mann som inngir tillit og sympati. Det er vanskelig å ikke ta ham på alvor når han snakker om Statoils engasjement for menneskerettighetene i Aserbajdsjan. Han blir nesten litt brydd når jeg kan hilse ham fra menneskerettighetsorganisasjonene og formidle deres takk både til selskapet og til de ansatte i Statoil.

- Vi er ikke blitt satt virkelig på prøve ennå, sier han litt unnskyldende. Vi er ikke operatør på noe felt, og vi er derfor ikke så utsatt som mange andre. Men han bekrefter at Statoil er uhyre opptatt av å ha seg et plettfritt omdømme. Skandalen i Nigeria ble tung å bære for oljeselskapet. Nigeria ble en vekker for Statoil. Hvorfor var det ingen som reagerte da Nigeria ble tatt opp første gang? Man var ikke vant til sånt. Man så ikke rekkevidden av det. Hvorfor gikk ikke Shell ut og fordømte hengningen av Ken Saro-Wiva? Dette reiser hele debatten om hvordan ikke bare et utenlandsk selskap, men også NGOer og andre, skal stille seg til undertrykking i det landet de opererer. I hvor stor grad skal man blande seg inn i politikken i et land? Hvor slutter det moralsk berettigede engasjementet og hvor begynner den utidige innblandingen?

Statoil var på kant med opinionen. Da aksjonister i Norge malte slagord på Statoil-stasjoner, var det en alvorlig vekker for oss.

- Det er jo prisverdig at dere støtter menneskerettighetsbevegelsen her, men er dere ikke ved deres blotte nærvær med på å støtte et korrupt regime?

- Forskjellen på ditt syn og mitt er at du ser glasset som halvtomt, mens jeg mener at det er halvfullt. Jeg har ingen problemer med å se de momentene du tenker på. Det er gode grunner til at det finnes en menneskerettighetsbevegelse. Jeg har en grunnholdning som er preget av nordiske verdier, og det gjelder også selskapet. Som befolkningen hjemme er vi opptatt av rettferdighet, fordeling, menneskerettigheter og likeverd. Det skjærer i hjertet å se elendigheten. Vi ser det slik at det å støtte humanitært arbeid er både moralsk riktig og forretningsmessig smart. Selskaper som har en etisk grunnholdning vil vinne i det lange løp. Men vi kan ikke gå inn og bli en politisk aktør. Hvordan ville vi reagert i Norge hvis amerikanske oljeselskaper på 1970-tallet hadde blandet seg inn i norsk innenrikspolitikk?

- Det er godt du er optimist. Det vi får høre fra menneskerettighetsbevegelsen og fra andre kilder gir liten grunn til optimisme. Men er ikke dette dilemmaet et produkt av beslutningen om at Statoil skal være en internasjonal aktør som skal utvinne andre lands ressurser?

- Dette er vedtatt av selskapet, men har hatt bred tilslutning i det politiske miljøet hjemme. Skal Statoil fortsette som selskap i framtida etter at Nordsjøen er slutt, må vi ut. Vi bare forholder oss til dette, og vi har strenge etiske regler, både mot korrupsjon og gjennom vårt program for helse, miljø og sikkerhet (HMS).

Innocents abroad?

Det er ikke de moralske holdningene til Eitrheim og hans kolleger i Baku eller andre av Statoils utestasjoner vi rører ved. Tvert om, vi ser ingen grunn til å trekke deres oppriktighet i tvil. Problemet ligger i bærebjelken, i beslutningen om at det selskapet som i sin tid ble stiftet for å sikre nasjonal styring på utvinning av petroleumsressurser i Norge nå er omdannet til et selskap som skal utvinne, og dermed utbytte, andre lands ressurser. At dette strategiske linjeskiftet er godkjent av storting og regjering gjør bare at det politiske ansvaret veier tyngre.

I Aserbajdsjan og mange andre lett kamuflerte diktaturer deles oljeinntektene mellom utenlandske imperialistiske selskaper og den nasjonale overklassen, mens folket lever i fattigdom og elendighet. Dette er naturligvis velkjent for Statoil, men der kan man med rette si at dette er ikke noe selskapet kan noe for. Og man kan føye til at man håper at oljerikdommen i det lange løp vil komme befolkningen til gode, og at man dermed, indirekte, er med på å bedre folks levevilkår på denne måten. Hva som vil skje i det lange løp, er det ingen gitt å vite så sikkert. Det man vet er hva som har skjedd og skjer i dag, og så langt er det ingen tvil om at det nye oljeeventyret først og fremst har styrket den nye overklassen og dens luksusforbruk. Helt faktisk og konkret betyr det at de utenlandske oljeselskapenes virksomhet styrker Alijev-klanens makt og rikdom. I dette perspektivet kan støtten til menneskerettsbevegelsen fungere som ganske billig avlat.

Nå som Statoil er børsnotert og delprivatisert er selskapet i ferd med å bli ett blant mange selskaper som er på jakt etter oljerikdommer verden rundt. Det vil mer og mer spille etter de samme reglene som konkurrentene og bli mer og mer likt dem. Så mye for den norske uskylden.

Kart over Statoils internasjonale interesser

Kilde: Statoil. Samtlige oppgitte interesser utenfor Europa er med på kartet, men bare et utvalg av de europeiske interessene.

Store profittmuligheter

Kaspihavet regnes blant oljefolk som et av de mest lovende områdene i verden i dag. Det snakkes om reserver i det minste på linje med Nordsjøen. For Statoil betyr det mye å være tidlig inne. Det betyr at man ligger godt an i konkurransen om å bli operatør på et felt eller deler av et felt.

Pål Eitrheim i Statoil Baku kan vanskelig skjule sin entusiasme når han snakker om felter som Azeri Chirag. "En elefant," sier han, med henvisning til oljemiljøets interne terminologi. Dette er store saker. Og fortsatt er man i begynnelsen av oljeeventyret. Her satser selvsagt Statoil på å gjøre store fortjenester. Men først skal det investeres. Statoils regnskap for Aserbajdsjan-satsingen viste positive tall i 2000, men det kan bli lenge til neste gang. Investeringene kommer til å bli store og tunge, men utsiktene til langsiktig profitt er desto større. BP regner med investeringer på ca. 12 milliarder dollar over de neste ti årene.

Avhengig av ledningsnettet

Et lite blikk på kartet viser at investeringene i Kaspihavet er mer enn tvilsom forretning hvis det ikke bygges nye rørledninger for olje og gass. Eitrheim forteller en vits fra oljemiljøet, den lyder slik: Vi har både gode og dårlige nyheter. Den gode er at vi ikke fant olje, den dårlige er at vi fant gass. Poenget er at særlig gass er totalt avhengig av et godt distribusjonsnett. Og det er lang vei fra Baku til markedene.

Statoil deltar i det konsortiet som vil bygge Baku-Tiblisi-Çeyhan-ledningen. Dette er mer enn noe annet en politisk rørledning. Å framstille den som en ren forretningsmessig avgjørelse, er en pedagogisk utfordring. Dette er det alternativet USA støtter av politiske grunner. Hele poenget med å føre oljen ut gjennom Tyrkia, er at dette er et land som er helt i lomma på USA, militært sett. Nest etter Israel er Tyrkia USAs nærmeste allierte i regionen, og landet spiller en nøkkelrolle som framskutt utpost for USAs militære nærvær i Midtøsten.

Hadde Statoil foretatt en helt uhildet forretningsmessig avgjørelse, er det mulig at man i stedet ville valgt å føre oljen til Iran, for så å hente ut like mye iransk olje fra Persiabukta. Eitrheim mener at det ikke er så enkelt, for det er ulik kvalitet på oljen. Men har et valg av den iranske løsningen i det hele tatt vært noen opsjon? Ikke noe av det man sier på Statoils Baku-kontor klarer å skape noe inntrykk av at så har vært tilfelle. Som oljeselskap burde Statoil i det minste ha vært interessert i så mange rørledninger som mulig, for da kunne man satt distributørene opp mot hverandre og valgt den løsningen som til enhver tid er billigst og gunstigst.

Det man i stedet har gjort er å bli en del av den amerikanskdominerte alliansen. Og dermed er man, enten man liker det eller ikke, en del av det store spillet.

I Statoil benekter man at det er noen konflikt om ressursene i de områdene der selskapet er engasjert. Men Turkmenistan har protestert mot nettopp Azeri Chirag, og har svart på det man i Asjkhabad oppfatter som en uvennlig handling fra aserbajdsjansk side med å suspendere de diplomatiske forbindelsene og bestille flere mellomstore marinefartøyer til bruk i Kaspihavet.

[Til innholdsfortegnelsen]

Statoil og Det store spillet

På norsk hold i Baku, enten det gjelder i Statoil eller i ambassaden, er man ikke spesielt engstelig for større militære konflikter. "De viktigste konfliktene har allerede kommet til overflaten," sier ambassadør Olav Berstad, "og de har brent ut. Vi venter ikke noen tilsvarende konflikt som krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan."

Sannsynligvis har han rett, så langt en slik analyse rekker. Men en slik analyse ser bare på de lokale aktørene, og den kommer til kort hvis det for eksempel skulle være Norges allierte som framprovoserer konfliktene. Når vi ser hva vestmaktene, og særlig USA var i stand til å gjøre for å framprovosere kriger på Balkan for å kunne dele opp det tidligere Jugoslavia og etablere seg som okkupasjonsmakt for uoverskuelig framtid, er det nødvendig å innse at potensialet for en tilsvarende manipulasjon i Kaspihavet er legio. Og i et slikt perspektiv havner Norge og Statoil mellom hammeren og ambolten, "between a rock and a hard place", som Mick Jagger synger.

I et slikt scenario har Statoil ingen annen mulighet til sikre sine investeringer enn ved å satse på Natos militære skjold. Og Norge har plassert seg slik at det garantert vil bli forlangt at Telemarkbataljonen kommer på plass i brannkorpset for å bidra til effektiviteten av det skjoldet. Men slik den strategiske sitsen er rundt dette spillebordet, har man ikke plassert seg mellom serbere og albanere, men mellom USA og Russland/Iran. Dette kan ha langt mer vidtgående konsekvenser enn noe vi har sett på Balkan.

- Skulle det oppstå en situasjon der det er fare for våre folk, trekker vi oss ut, sier Eitrheim.

Men sett at situasjonen blir slik at videre virksomhet blir avhengig av amerikansk og vestlig millitær beskyttelse. Da vil man vel neppe trekke seg ut.

Finnes det noe alternativ?

Hva burde så Statoil ha gjort? Har vi andre alternativer? Hvis oppgaven er å bli et av verdens ledende oljeselskaper, er det få måter å gjøre det på. Se på Shell, Exxon, BP eller Total, så ser man omtrent hvilke spilleregler som gjelder på denne banen. Men hvem har sagt at det er målet? Harald Norvik? Ok, men hvem ellers? Storting og regjering.

Det er ingen tvil om at Statoils strategi er solid forankret i det politiske systemet. I forbindelse med stortingsmeldinger om olje og gassvirksomheten har Statoil lagt fram sin strategi, slik at den kan kommenteres og debatteres av Stortinget. I Stortingsmelding nr 46 (1997/1998) er det i vedlegget fra Statoil om selskapets planer slått fast at det er inntjening som står i fokus:

Statoils overordnede mål er å gi eieren avkastning på investert kapital, målt ved verdistigning på egenkapitalen inkludert utbytte, på linje med de beste sammenlignbare selskaper.

Det overordnede målet er inntjening, hvor den inntjeninga skjer er ikke så viktig. Det står riktignok i fortsettelsen at "olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel fortsatt er kjernen i Statoils aktivitet". Men samme strategidokument slår fast at "en tredjedel av produksjonen i 2005 er ventet å komme fra selskapets internasjonale oppstrømsvirksomhet". Og denne andelen skal etter strategien fortsette å øke.

Men det er ingen naturlov som sier at det måtte bli slik. Statoil kunne ha vokst og falt med norsk oljeproduksjon, akkurat som Norsk jernverk. Det hadde ikke vært noen tragedie. Terje Nustad i Oljearbeidernes fellessammenslutning (OFS) skriver at:

OFS støtter ikke det syn at Statoil må gå internasjonalt for å kunne sikre fremtidsrettede arbeidsplasser for nye generasjoner. Staten må pålegge Statoil i langt større grad å ta del i å utvikle alternativ industri i Norge. (OFSA, medlemsblad for OFS, november 2000)

Nustad peker også på de politiske og strategiske konsekvensene av å satse på internasjonalisering av Statoil:

Internasjonal oljevirksomhet foregår som oftest i korrupte diktaturstater hvor oljeselskapene også må ha et politisk og militært maktapparat i ryggen for å lykkes. Norge vil aldri kunne gi et norsk oljeselskap en slik støtte, noe som i utgangspunktet i seg selv er forkastelig.

Nustad mener at det kan ha vært slike overlegninger som lå under da Harald Norvik sa at det ikke er noen selvfølge at Statoil fortsatt er et norsk oljeselskap om ti år.

Og i forholdet til land i den tredje verden kunne Statoil ha gått inn som konsulent for å bistå med sine kunnskaper og sin kompetanse. Gjennom dette kunne man ha bidratt til at fattige land kunne få styring på sine egne ressurser og legge grunnlag for egen velstand. Så alternativer finnes, men ikke dersom målet er å bli et multinasjonalt oljeselskap.

[Til innholdsfortegnelsen]


Statoils overordnede mål

- Statoils overordnede mål er å gi eieren avkastning på investert kapital, målt ved verdistigning på egenkapitalen inkludert utbytte, på linje med de beste sammenlignbare selskaper. Over tid skal dette innebære en årlig verdiskapning til eier på minst 12 pst. Avkastningen på sysselsatt kapital etter skatt skal nå opp til nivået på 12 pst. årlig. I tillegg skal Statoil framstå som et robust konsern med tilstrekkelig finansiell handlefrihet. Egenkapitalandelen bør være minst 35 pst.

- I Statoils langsiktige strategier et det et mål å styrke konsernets posisjon som et ledende internasjonalt olje- og gasselskap. Grunnlaget for en slik vekststrategi ligger i markedsposisjon, i organisasjonens kompetanse, utbyggings- og driftserfaring fra norsk kontinentalsokkel og i konsernets teknologiposisjon. Statoil tar også sikte på å utnytte konsernets markeds- og ressursposisjon for å engasjere seg i andre deler av energimarkedene der dette gir forretningsmuligheter.

- Olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er fortsatt kjernen i Statoils aktivitet. Konsernets hovedoppgave er derfor å sikre maksimal verdiskapning fra petroleumsvirksomheten i Norge.

Fra Stortingsmelding nr 46 (1997/1998), vedlegg: Statoils plan for virksomheten


Norwatch om Statoil

Statoils engasjement i Kaspihavet skjer i et område som mangler en samlet miljømessig vurdering av den raskt økende oljeproduksjonen som finner sted. Statoils engasjement på feltene Azeri og Chirag utgjør et politisk stridstema mellom Aserbajdsjan og Turkmenistan, og fordelingen av ressursene i Kaspihavet for øvrig er nok et uløst spørsmål. Statoil hevder overfor NorWatch at konflikten nærpå er løst, noe som bestemt avvises av den turkmenske utenriksministeren Arazov. I et brev til NorWatch skriver han: "Det er åpenbart at den aserbajdsjanske part forsøker å utvide deltagelsen av internasjonale selskaper og å løse striden i sin favør på egenrådig vis. Turkmenistan er av den oppfatning at en slik adgang kan vanskeliggjøre et effektivt og gjensidig fordelaktig samarbeid i det Kaspiske hav, og erklærer den (holdningen, red.anm.) absolutt uakseptabel."

I et kontroversielt sikkerhetspolitisk spørsmål, trasevalg for rørledningene som skal frakte oljen fra Kaspihavet til en egnet utskipningshavn mot markedene i Vesten, forsøkte Statoil og partneren BP i 1998 ignorant å framskynde en beslutning om å legge rørledningen gjennom krigsherjede Kurdistan, til tross for at situasjonen er svært spent og det er en rekke politiske momenter fra de ulike aktørenes side som fortsatt er uavklart. Den kurdiske frigjøringshæren PKK truer med å bombe rørledningen dersom oljeselskapene bygger den uten at Tyrkia først har sluttet gjensidig fred med kurderne. En lang rekke andre konfliktområder truer med å gjøre transport av olje fra Kaspihavet svært vanskelig for oljeselskapene i de alternative rutene som vurderes. I verste fall er det store spillet om oljen med på å framprovosere krigshandlinger. Statoil har utmerket seg som en sentral aktør i dette spillet og vil derfor være medansvarlig for den videre utviklingen.


Førsteinntrykk

- Dette landet har ikke råd til enda en revolusjon, men hvis det ikke blir en gradvis overgang til noe nytt, frykter jeg at vi får en blodig revolusjon. Han som sier dette er ingen ung rabulist. Han er en journalist og sjefsredaktør i femtiåra. Han ser ut og snakker som en amerikaner etter mange års studier i USA. Kroppsspråket vitner om stor sjøltillit og naturlig autoritet. Vi sitter på kontoret til en av de viktigste engelskspråklige avisene i Iran. Det ligger i den nordlige delen av Teheran, høyt over fattigstrøkene i sør. Luften er friskere her, forurensningen er merkbart mindre.

Ei uke seinere hører vi det samme utsagnet på gata i Esfahan. Denne gangen er det en ung gutt som sier det. Han er student ved det polytekniske universitetet. Reza, som han heter, og kameraten hans, Ali, kommer bort til oss på gata og vil gjerne prate. Vi rusler gatelangs mens Reza, som er den beste av dem i engelsk, forklarer oss hvor undertrykkende og bakstreversk prestestyret er. Han forteller om politiets nedslakting av studentene under en protestaksjon i fjor, og om hvordan myndighetene tar fra iransk ungdom et normalt liv og deres framtidsmuligheter. Mens han snakker om dette, stopper en politibil. Guttene blir vinket bort til bilen og må svare på hva vi snakket om, var det kanskje politikk? Og hvem var vi? Vokterrådet har sine øyne og ører over alt. Men de kan ikke forhindre at det i hjemmene, i parkene og i tehusene snakkes og tenkes slik Reza gjør.

Bilder gjør noe med oss. Vi har alle noen enkle bilder av Iran inne i hodet. Selv de av oss som liker å tro at vi er kritiske og tenker annerledes har det. Si ordet Iran, og du ser svartkledde kvinner i chador, strenge, humørløse mullaer og ayatollah Khomeini. Og vi tenker prestestyre, ensretting og fatwaen mot Salman Rushdie. Og dette er naturligvis også Iran. Men du skal ikke ha oppholdt deg mange timene i dette eldgamle kultursamfunnet før stereotypene rakner. Du begynner å legge merke til detaljene og plutselig ser du alt det andre. Du ser de utrolige fargenyansene i de flislagte moskeene, du ser de flørtende smilene bak chadoren, du ser vakre parker og rikholdige bokhandler. Du kjenner ikke bare den sterkt forurensede lufta i Teheran, men også krydderduftene fra basaren. Og du opplever mennesker som kommer bort til deg på gata, ikke for å tigge eller pådytte deg et eller annet, men fordi de gjerne vil vite hvor du kommer fra, hva du er interessert i og hva du synes om landet deres. Og så ser du internettkafeene der folk surfer på nettet eller ringer nettelefon til slekt og venner i utlandet. Og du ser parabolantennene, som prestene har prøvd å forby, og vet at inne i husene har mange tilgang til vel så mange kanaler som vi har i Norge. Og du begynner å skjønne at du tross alt var stappfull av fordommer og at det var fint lite du egentlig visste om dette samfunnet på forhånd.

Jeg var i Praha seks måneder før "fløyelsrevolusjonen" i 1989. Tilsynelatende hadde regimet total kontroll. Jeg besøkte familien Havel, men Vaclav satt i fengsel. Jeg var hjemme hos Charta-aktivisten Jiri Dienstbier og drakk øl. Han var nektet alt annet arbeid enn en vaktmesterjobb. Da jeg besøkte leiligheten til Petr Uhl, ble jeg stoppet av en bevæpnet soldat som forlangte å få se pass og visum. I reportasjen min skrev jeg at jeg trodde at dette regimet ikke kom til å sitte lenge. Folk trodde jeg hadde fått solstikk i februar. Men et halvt år etter var Vaclav president, Jiri utenriksminister og Petr hadde en sentral informasjonsjobb for regjeringa.

Det var noe ved situasjonen i Iran som minte om situasjonen i Praha våren -89. Vokterrådet kan arrestere hvem de vil og kan trakassere hvem de vil. Men på kafeene er det ingen som sier at de støtter dem. Folk roper til deg på bussen: Dette regimet er råttent! Den militære autoriteten er det ikke noe i veien med, men den moralske autoriteten er borte. Jeg sier ikke at det islamske regimet i Iran faller like lett som det gamle regimet i Tsjekkoslovakia. At det gikk så fort der skyldes ikke bare den folkelige motstanden, men også at vestlig og østlig etterretning var enige om at det skulle falle og jobbet bak kulissene for å få det til. Et slikt spill er det ingen som kan regissere i Iran. Men motstanden mot regimet er antakelig enda større og enda mer artikulert enn den var i Praha.

[Til innholdsfortegnelsen]


Kvinner i Iran

I før-islamsk tid hadde iranske kvinner en friere stilling enn i det kristne Europa. De hadde omfattende eiendomsrett og spilte en viktig rolle i samfunnet. Sløret ble brukt av prinsessene i sassanide-dynastiet. Islam betydde for persiske kvinner, i motsetning til arabiske, et tilbakeskritt, og det skulle ta lang tid før persiske kvinner ble synlige igjen. I 1918 åpnet den første offentlige skolen for jenter, og i 1963 fikk kvinnene stemmerett.

Sjah Reza var ivrig opptatt av å modernisere, dvs. vestliggjøre Iran, og han brukte tvang for å gjennomføre de mest synlige tiltakene, nemlig innføring av tvungen europeisk klesdrakt både for kvinner og menn. For kvinnene innebar dette forbud mot å bære chador, som i mange deler av Iran var den tradisjonelle kvinnedrakten. Mange kvinner, særlig de eldre, holdt seg innendørs, da de ikke kunne tenke seg å være utendørs uten chadoren. Under sjahregimet ble skilsmisselovene endret noe i kvinners favør, og ekteskapsalderen ble økt til 18 år. Men de grunnleggende ulikhetene besto.

Kvinnene spilte en viktig rolle under revolusjonen i 1979, og for aktivistene blant dem ble chadoren et politisk symbol rettet mot sjahens despotiske styre. Da ayatollahene tok kontroll, med Khomeini i spissen, reverserte de ikke alle lovendringene foretatt under sjahen. Retten til utdanning og stemmerett besto, sjøl om Khomeini fra sitt eksil hadde protestert mot kvinners deltakelse i politikken. Etter 1980 førte han en mer pragmatisk politikk, da han innså at kvinners samfunnsengasjement var ønskelig og nødvendig.

Foto: Fra basaren i Shiraz

Kvinner i Iran finner mange måter å utfordre de strenge kleskodene på. Fra basaren i Shiraz.

Som det paradoksenens land Iran er, er også kvinnenes situasjon motsigelsesfylt. Kvinnene finnes på topp-planet i politikk og samfunnsliv, og de lar sine røster høre. De arbeider for å sikre kvinnene gjennom lovendringer, og de arbeider først og fremst for å dreie familielovene mer i favør av kvinnene. I 1999 stilte flere tusen kvinner som kandidater ved lokale valg, og mer enn 300 vant. I 1998 var over 40 prosent av universitetsstudentene kvinner, mot 28 prosent i 1978. De studerer ved rene kvinneuniversiteter, hvor alle de ansatte er kvinner, fra rektor og nedover.

Etter 1979-revolusjonen opplevde kvinnene et stort tilbakeslag, da prestestyret fjernet en mengde kvinner fra sine embeter, og det ble også forbudt for kvinner å være dommere. Ekteskapsalderen ble satt ned til 9 år, og ayatollahenes kvinneideal var den hjemmeværende hustru og mor, bestemt over av far, bror eller ektemann. Og hun skulle selvfølgelig være gudfryktig. Klesdrakten, som ble påtvunget alle kvinner, gjenspeilet dette; hele kroppen skulle dekkes til, unntatt ansikt og hender. Det ble gjennomført en total kjønnssegregering, på busser, i skiløyper, på skoler og universiteter. Og det var strenge straffer for overtredelse, fra piskeslag til fengsel. Lovens voktere var svært nidkjære, og Pasdaran (Revolusjonsgarden), ayatollahenes uoffisielle gatepoliti, var overalt. Fra slutten av 1980-tallet er tilværelsen blitt noe lettere, selv om det veksler mellom tøvær og innstramming. Klespåbudet innebærer ikke at alle må bære chador, men det betyr at alle (også utlendinger) må bære en lang, vid frakk og ha hår, hals og nakke godt dekket. I dag blir dette tøyd langt, og i mer liberale perioder drister mange seg til å vise mye pannehår, bære korte, innsvingte frakker pluss langbukser, og i de større byene, bruke sminke.

Klespåbudet står i sterk kontrast til hvor synlige kvinnene er både i politikk og samfunnsliv. I dag bæres chadoren mest av de eldre kvinnene og de mest religiøse, men den er et politisk-religiøst symbol for regimet og de regimetro, et så viktig symbol at vi ble fortalt: faller chadoren, faller regimet (og omvendt). Mange unge jenter uttrykte at de hater chadoren og hijab, og de så den som et sterkt symbol på undertrykkelse. De er født etter 1979, og har derfor ikke opplevd forhistorien.

Irans kvinner har fremdeles en lang vei å gå før de oppnår de samme rettighetene som menn har. Skilsmisselovene favoriserer menn, blant annet fikk mannen automatisk rett til barna, gutter over 2 år og jenter over 7. Her er det skjedd endringer de siste åra, etter en stygg barnemishandlingssak i Tehran for noen år siden. Ei 8 år gammel jente døde etter langvarig mishandling og underernæring fra sin far, en kriminell narkoman. Saka førte til en storm av protester og krav om endringer i loven.

Kvinner har ikke den samme arveretten som menn, og hennes vitnemål i retten teller halvparten av en manns. I Iran er diskusjonene rundt ekteskaps- og familiespørsmål heftige, og kvinnene får også støtte fra enkelte liberale ayatollaher i flere viktige saker. Nå kan kvinner igjen være dommere, først og fremst i familiedomstoler.

De iranske kvinnene har oppnådd enkelte forbedringer. Familieplanlegging er langt framme, og fødselstallene har gått kraftig nedover i det siste tiåret. Det offisielle idealet er to barn, og det er god adgang til preventiver og veiledning. Innføring av rett til skilsmisse også for kvinner og oppretting av familiedomstoler er viktige skritt.

Kvinnene er deltakere i den teologiske diskusjonen. Det finnes et eget presteseminar for kvinner, og flere kvinner er anerkjente eksperter på Koranen og tolkningene av den. Dette er viktig, da menn hittil har vært enerådende på området, og vel har tolket Koranen mye til egen fordel. Kvinner med religiøs utdanning imøtegår nå en del tolkninger, og framhever andre som kan gjøre det lettere å få til endringer i lovverket.

Det gjenstår å se hvor langt kvinnene kan komme innen det nåværende regimets rammer. Men det forgår en stor politisk kamp også innenfor regimet mellom det konservative presteskapet og de mer reformvennlige. President Khatami har stor støtte blant kvinnene, og parlamentet har etter det siste valget et liberalt flertall. Men så lenge ayatollahene i Vokterrådet har det siste ordet, krever hver eneste lille reform en enorm innsats.

Kari Austbø

[Til innholdsfortegnelsen]


Et par anbefalte bøker
  • Kari Vogt: Reise i Iran. Oslo: Cappelen 1997
  • Robin Wright: The last great Revolution - turmoil and transformation in Iran. New York: Alfred A. Knopf 2000
Noen fakta
  • Befolkningsutvikling i Iran: i 1979 34 mill., i 1986 vel 50 mill., i 1992 58 mill.
  • Ca. halvparten av befolkningen er under 20 år.
  • Gjennomsnittlig antall barn pr. kvinne var i 1986 7 barn, i 1998 2,7. Fødselsraten i 1998 var 1,8%.
  • Ekteskapsalder er 9 år for kvinner og 15 år for menn, men reell ekteskapsalder har i gjennomsnitt steget fra 19 år i 1956 til 21 år i 1991. Andel polygame ekteskap er ca. 2,2%.
  • Det er vanlig med arrangerte ekteskap, men det er ulovlig å bruke tvang. Kvinner må ha fars eller verges samtykke til ekteskap.
  • 1989: Regjeringa setter familieplanlegging på dagsorden
  • 1993: Innføring av familiedomstol, både menn og kvinner kan begjære skilsmisse.
  • 1994: Innføring av familieplanleggingskurs før ekteskap.
  • Tidlig på 90-tallet: oppretting av mobile helseteam som informerte om familieplanlegging, og som også utførte sterilisering av menn. I 1998 var det 80 slike team. Men det var over 35.000 frivillige helsearbeidere som drev informasjon om familieplanlegging og prevensjon.
  • 1997: 11 kvinner valgt inn i nasjonalforsamlingen
  • 1998: Lovendring om barnefordeling etter skilsmisse; fedre får ikke automatisk foreldrerett.


Følg pengene!
Den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan

USA og Storbritannia hevder at de bomber Afghanistan fordi de ønsker å straffe Taliban og Osama bin Laden etter terroraksjonene mot New York og Washington. At det ikke er bevist at bin Laden sto bak terroren den 11. september, er så sin sak. Men er det noen grunn til å tro på at den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan er kampen mot terror? Som oftest når man undersøker stormakters motiver, kan det lønne seg å gå bak det de påstår i sine egne velforberedte uttalelser og presse-briefinger. Fra tidenes morgen er stormakter kjent for å lyve hemningsløst om sine motiver, så hvorfor ikke ta slike egenerklæringer om edle motiver med en god porsjon salt? Follow the money! er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.

Det er gode grunner for å ikke tro på at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke på sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i år på grunn av 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke å tro på at vi her står overfor en årsaksrekkefølge er at det ganske enkelt tar mye lengre tid å forberede en militæraksjon av den typen vi nå ser enn en snau måned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem måneder å forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon, og planleggerne har åpenbart prøvd å vurdere så mange risikofaktorer som mulig. Det finnes også etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid og noen kilder sier at det ville blitt gjennomført i oktober uansett, for å komme den strenge afghanske vinteren i forkjøpet.

Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep på Afghanistan. I følge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins's Nitze School of Advanced International Studies sa i desember 2000 at "USA har i det stille begynt å alliere seg med dem i den russiske regjering som går inn for en militæraksjon mot Afghanistan, og man har begynt å leke med ideen om et nytt raid for å utslette Osama bin Laden. Inntil man måtte vike for lokalt press hadde man begynt å undersøke hvilket sentralasiatisk land som kunne være villig til å tillate bruk av sitt territorium for et slikt formål." En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det måtte falle Per Egil Hegge i Aftenposten tungt for brystet.

Men hvorfor skulle USA ønske å angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av å skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg å låne et berømt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: "The economy, stupid!" Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentralasia.

18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonal saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentralasia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til uskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet.

Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nåværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Og det spørs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt "i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen" (The Frontier Times).

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vært så lite interesserte i å stille spørsmålet "hvorfor" i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som så viktig at man er villig til å gå til krig?

I et foredrag for The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger.

Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentralasia. Og da må USA dit på en eller annen måte. For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush ynder å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.

Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig.

Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentralasia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentralasia. Kontrollen over Sentralasia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.

Men som Abraham Lincoln en gang sa: du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida. Endringene i opinionen tyder på at mange ikke lenger lar seg lure.

Pål Steigan

[Til innholdsfortegnelsen]


Hvordan ser Iran på situasjonen i regionen?

Et besøk på Instituttet for politiske og strategiske studier

Palasset til shahen lå helt nord i Teheran, ved foten av det høye Darband-fjellet. Et velvalgt sted. Her er det frisk luft. Forurensningen og den kvelende heten fra sentrum kjenner man lite til. I dette området ligger også The Institute for Political and Strategic Studies, omgitt av et vakkert og velstelt hageanlegg. Vi har avtale med Ali Emami, ekspert på strategiske forhold rundt Persiabukta, og Habib Shirazi med Kaspihavet som fagfelt.

- Så, dere kommer fra Oslo, det navnet klinger jo ikke bare positivt her, sier Ali. Oslo-avtalen betraktes på disse kanter som intet mindre enn et svik mot det palestinske folket.

- Vi kan forsikre deg om at byen er langt bedre enn avtalen, svarer vi, så har vi lagt det temaet bak oss. For det vi er kommet for er å få høre hvordan man i Iran ser på den geopolitiske situasjonen, både i Persiabukta og ikke minst rundt Kaspihavet.

Habib Shirazi

Habib Shirazi ved Institutt for politiske og strategiske studier er utdannet i Australia

- Iran er interessert i fred med sine naboer. Det har vært litt problemer i forhold til De forente arabiske emirater om øya Abu Musa, men i dag er ikke dette noe stort problem. Vi har stadig bedre kontakt med EU og Russland. Vi har også økende kontakt med Kina. Derimot har vi bekymringer både i forhold til Irak og i forhold til Afghanistan. Irak gjør fortsatt krav på Kuwait, på Jordan og på områder i Iran. Khuzestan i Iran kaller de for Arabistan, og har som mål å erobre det. Taliban-regimet har sjokkert den vestlige verden med å sprenge buddhastatuer av stein, men verden bryr seg lite om hva som skjer med menneskene i det landet. Taliban ble skapt ved hjelp av CIA og Pakistan. I Vesten blir det ofte påstått at vi ønsker å spre islamsk fundamentalisme. Men det er ikke sant. Derimot ser man tydelig en amerikansk hånd bak Taliban.

- Det viktigste problemet for hele regionen er Palestina-problemet. Det virker inn på alle andre konflikter. Oslo-avtalen var ikke noe godt grunnlag for fred, det ser man nå. Sharon-regjeringa vil skape mange store problemer.

- Sovjetunionens sammenbrudd har store ringvirkninger i regionen. Folkerettslig har det for eksempel direkte innvirkning på Irans stilling. Vårt land hadde avtaler med Sovjetunionen om delinga av ressursene i Kaspihavet. I praksis betydde dette en 50-50 deling, det aller beste Iran kan håpe på i dag er å få 20% av ressursene, eller i verste fall 12-13% (landets andel av kystlinja). Vi prøver å motvirke militarisering av Kaspihavet, men vi ser at det er en fare for militær opptrapping.

- Vi kunne ha hatt et langt bedre forhold til Europa, hvis ikke USA hadde lagt hindringer i veien. EU er mer moderate i sin holdning, og europeiske bedrifter investerer i Iran. Iran har også et ganske godt forhold til Russland og Kina.

- Internasjonalt blir det hevdet at Iran ønsker å spre den islamske revolusjonen. Det er ikke riktig. Og vi ønsker slett ikke å spre fundamentalisme. Det vi ønsker er å støtte våre naboland i kampen for uavhengighet. Innen oljeutvinning har vi ekspertise som disse landa trenger. Vi har teknologi og Iran kan blir en god eksportrute for deres olje og gass. USA prøver å hindre at de velger å frakte olje og gass gjennom Iran.

- I Kaspihavet har vi en vanskelig situasjon. Aserbajdsjan ønsker å bli medlem av Nato og de har begynt å utnytte ressursene under havbunnen før det folkerettslige grunnlaget er skapt. Disse feltene kjenner ingen nasjonale grenser. Derfor kan man si at de stikker sugerørene sine i et felles glass. Det kan tvinge andre land til også å starte før det er skapt et juridisk grunnlag. Slikt skaper konflikter. De har begynt utvinning. Iran kunne også begynne.

- Hva er ditt råd til Norge i denne situasjonen?

- Dere burde ha kontakter med alle landa i regionen. Dere fant fram til fredelige løsninger i Nordsjøen. Dere kunne hjelpe landa ved Kaspihavet til å skape et folkerettslig grunnlag, et avtalesystem. Det er viktig å unngå at konfliktene trappes opp. (På dette tidspunktet hadde Turkmenistan brutt de diplomatiske forbindelsene med Aserbajdsjan, så en av konfliktene var åpenbar allerede.)

- Etter Sovjetunionens sammenbrudd var det en del snakk om den pantyrkiske bevegelsen. Er den noen kraft i området i dag? (Tyrkia lanserte visjonen om et belte av pan-tyrkiske stater fra Svartehavet til Kina og ga en del økonomisk støtte til noen av disse landa.)

- Nei, ikke i noen særlig grad. De tyrkisk-talende landa har hver sin dagsorden, og på det siste pan-tyrkiske møtet i Istanbul var det flere av statslederne som holdt sine taler på russisk. Tyrkia har ikke økonomi eller militær styrke til å skape noe pan-tyrkisk Sentralasia. De er avhengige av USA, og må underordne seg amerikanerne.

- Vi takker for samtalen.

- Til gjengjeld for deres interesse, vil vi gjerne invitere deg til å holde en forelesning om geopolitikk på instituttet vårt.

Etter samtalen kjørte Habib oss til Khomeinis hus, som nå er museum. Det er et meget enkelt, lite hus og står i skarp kontrast til shahens overdådige palass i nabolaget. Khomeini, som hadde en stor forståelse for symbolenes betydning, har nok vært klar over hva slags signaler han sendte med dette. Utstillingen i tilknytning til museet la også stor vekt på å framstille Khomeini som de fattiges mann, den enkle og visjonære asketen, som sto uredd med Koranen på sin side. Veskene våre ble fylt opp med utdrag av Khomeinis verker og diverse hagiografiske skrifter om den store mannen.

[Til innholdsfortegnelsen]


Prestene har mistet "himmelens mandat"

Valgskredet i Iran til fordel for den reformvennlige president Seyed Mohammad Khatami vil få stor betydning både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk i Iran. Før valget var situasjonen i landet ganske spent. Det var lenge usikkert om Khatami ville stille til gjenvalg, fordi han var frustrert over hvordan det islamske "Vokterrådet" og de konservative kreftene i landet saboterte hans reformpolitikk. De militante islamistene provoserte fram en rekke episoder som bare kunne forstås som forsøk på å skape frykt og passivitet blant det åpenbare flertallet av befolkningen som støtter reformprosessen. Studentledere og journalister ble arrestert og internettkafeer ble stengt. Anklagene mot de arresterte var like diffuse som de var truende. Anklage om blasfemi kan i Iran i verste fall føre til en påstand om dødsstraff. Men vi vet nå at velgerne og reformpolitikerne ikke lot seg terrorisere. De konservative visste godt at de ikke hadde kandidater som var noen seriøs utfordring til presidenten, men de hadde håpet å redusere hans forsprang betydelig i forhold til forrige valg, for på den måten å sette kjepper i hjul for reformprosessen. I stedet gikk det omvendt, Khatamis seier var så overveldende at den ikke kan unngå å få virkninger på hele den politiske prosessen i Iran. De konservative mistet 2 millioner velgere i forhold til de 8 millionene de fikk i forrige valg.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det iranske politiske systemet er, men for å gi et bilde på det kan man prøve å tenke seg et system der all lovlig politikk befinner seg i bispekollegiet, der Gunnar Stålseth er folkevalgt president og Børre Knudsen (for anledningen utlånt fra Strandebarm) har all makt over hæren, politiet, det hemmelige politiet, samt væpnede terrorgarder, og dessuten bestemmer hvem som får lov til å stille til valg!

Før valget hadde jeg flere samtaler med tilhengere av reformpolitikken i Iran. En av dem, sjefsredaktør Shirzad Bozorgmehr i Iran News, den mest innflytelsesrike av de liberale engelskspråklige avisene, sa det slik:

Dette landet har ikke råd til en revolusjon til. Den forrige kostet altfor mye. Men dersom det ikke skjer en fredelig omveltning, er jeg redd for at vil det bli en blodig revolusjon. Noe tredje alternativ finnes ikke.

Til andre tider og i andre samfunn er dette formulert slik: De herskende kan ikke lenger herske på den gamle måten og dem de hersker over vil ikke lenger la seg beherske på den gamle måten. Over femti prosent av innbyggerne i Iran er under 20 år. De var ikke født under den islamske revolusjonen i 1979. De har ikke noe forhold til den første perioden med revolusjonær eufori etter oppgjøret med sjahen. Det er for lengst støvete historie. Og selv de som er inntil 30 år var bare barna den gangen, og da snakker vi om hele 70% av iranerne. Det de opplever er at økonomien har stagnert, at de nektes ting som er selvsagte for jevnaldrende i mesteparten av verden og at det knapt finnes framtidsutsikter. Arbeidsløsheten er høy og stigende, og folk med akademisk utdanning er nødt til å ta enkle rutinejobber for i det hele tatt å overleve. Vi hadde for eksempel en meget interessant samtale med en drosjesjåfør med hovedfag i historie.

Prestestyret klarer med andre ord ikke å levere varene, samtidig som de insisterer på å styre folks liv ned i ganske små detaljer. Og dette skjer ikke i et samfunn som er lukket for omverdenen. Iran er ikke Afghanistan. Iranere flest er velinformerte om det som foregår i verden rundt dem. De unge surfer på internett og chatter med ungdom i andre land, gjerne med iranske venner og slektninger i eksil. Sjøl om vokterne lenge forbød parabolantenner, er det svært mange som ser på utenlandsk TV via satellitt. Og det er et høyt utdanningsnivå i Iran, det høyeste i hele regionen. Så det er et misfornøyd, velorientert flertall som krever store forandringer, og de er utålmodige, de vil ha forandringer nå.

Om de gamle kinesiske keiserne ble det sagt at så lenge de hadde "himmelens mandat", spilte det ingen rolle om de var brutale og undertrykkende. Folket ville likevel akseptere deres styre. Men når de ikke lenger hadde mandat fra himmelen, ville folket reise seg mot dem. Det kan virke som et paradoks for et prestestyre som regner seg som Guds representanter på jorden, men det islamske Vokterrådet har ikke lenger himmelens mandat. De har våpenmakten og det hemmelige politiet og de revolusjonære gardene og angivere i hele samfunnet, men overfor flertallet av sine landsmenn står de uten autoritet. En slik situasjon kan i verste fall føre til blodbad, i beste fall kan den føre til radikale politiske forandringer.

Det er utvilsomt et politisk diktatur i Iran, men i motsetning til hva mange tror her, betyr ikke det at det ikke også finnes demokratisk debatt og klare politiske ytringer. Man kan knapt snakke med iranere i noen minutter før samtalen kommer inn på politikk. Vilt fremmede mennesker kommer bort til deg på gata og sier at dette regimet er råttent, det må bare vekk, eller de er mindre krasse og sier at de ønsker mer frihet og flere muligheter.

Det mest synlige tegnet på den politiske ufriheten er hejab, eller påbudet for kvinner om å dekke til all annen hud enn ansikt og hender. Kvinnehåret er tydeligvis også syndig, for det må heller ikke vises. Hejab og chador (egentlig: telt), den heldekkende kvinnedrakten med åpning bare for ansiktet, er blitt symboler på diktaturet. Men dermed er dette også en akilleshæl for regimet. Flere har sagt at "faller chador, faller regimet og faller regimet, faller chador". Opprinnelig var det ikke en så negativ holdning til hejab blant kvinnene i Iran. Mange følte det som frigjørende å slippe det kroppstyranniet som dominerer store deler av verden i dag, og som rammer kvinner spesielt tungt. De følte at klesdrakten ga dem verdighet og selvrespekt. I dag er det fremdeles en del av de politisk bevisste kvinnene som har samme holdning, men mange unge opplever det som helt urimelig å ikke få bestemme sjøl hvordan de vil kle seg.

Det var ikke minst de unge iranerne som sikret Khatamis enorme valgseier. Men dette er samtidig de mest utålmodige velgerne. De vil ha resultater nå, og har lite til overs for politikkens langsommelige taktiske spill.

[Til innholdsfortegnelsen]


Undertrykking og brudd på menneskerettighetene

I sin landrapport om Iran for 2000 skriver Amnesty International at hundrevis av mennesker ble fengslet uten lov og dom etter studentdemonstrasjonene i juli samme år. Av disse ble fire dømt til døden. En rekke tidsskrifter og aviser ble stengt og et utall journalister ble arrestert og satt under forhør. Studentdemonstrasjonene startet som en følge av at avisa Salam ble stengt av myndighetene. Demonstrasjonene var fredelige, men ble angrepet av en regimetro militant gruppe som kaller seg Partisanene til Guds part, eller Ansar-e Hezbollah. Demonstrasjonene økte i styrke og spredde seg til andre byer enn Tehran. Tidsskriftene Adineh og Zan ble også stengt. Det samme gjaldt, foruten Salam, også Neshat, Khordad, Rah-e No, Iran-e Farda og Hoveyat-e Kish. Redaktørene ble dømt til ikke å drive journalistisk arbeid i fem år, og redaktøren for Khordad, Abdollah Nuori, ble dømt til fem års fengsel. I Iran fikk vi vite at mens det er de konservative som forbyr avisene, så ligger retten til å tillate opprettelse av aviser hos de liberale. I mange tilfeller har en avisredaksjon hatt både nye lokaler og et nytt avisnavn klart, slik at de umiddelbart etter stenging kan være på gata igjen fra nye lokaler.

Det er mange rapporter om tortur og mishandling. AI rapporterer om 165 henrettelser i 2000, men bemerker at tallet kan ha vært betydelig høyere. Sakene mot journalister og studenter ble ført for spesialdomstoler som i følge opposisjonen ikke lever opp til internasjonale standarder for rettssikkerhet. Folk som sto for retten klagde over at de var blitt utsatt for ulike former for tortur. Torturen omfattet pisking mot kroppen og mot fotsålene med metallkabler.

Det ble rapportert 26 tilfeller av pisking og 16 tilfeller av amputasjoner. Igjen kan mørketallene være mye større. I Tehran ble kvinnen Jamileh dømt til døden ved hengning for tyveri og mord, etter at hun først var dømt til å få hånda amputert.

Amnesty rapporterer at undertrykkelsen av Baha'i-samfunnet stadig fortsetter. Tilhengerne blir fengslet og stilt for retten. Av dem har fortsatt fem ledere en dødsstraff hengende over seg. Også medlemmer av det mosaiske trossamfunnet ble arrestert, til tross for at jødene i islam har status som ett av "bokens folk", det vil si, en religion som tolereres i Koranen.

En spesialkomité i det nasjonale sikkerhetsrådet under ledelse av president Khatami ble opprettet for å undersøke mord på flere forfattere og intellektuelle. Men dette hadde ikke ved rapporteringstidspunktet ført til tiltaler mot noen.

Da vi kom til Iran leste vi i Iran News at 1.200 tekstilarbeidere ved Baresh-fabrikkene i Isfahan gjennomførte et protestmøte mot en 4-6 måneders utsettelse av lønningene 7. mai. Sikkerhetsstyrkene slo ned protesten og skjøt med tåregass mot arbeiderne. 50 ble arrestert og 20 ble skadd.

[Til innholdsfortegnelsen]


Blant ildtilbedere og teppehandlere i Yazd

"Blant byene i Persia finnes det en som kalles Yazd, en meget fin og vakker by og et viktig handelssentrum. Silketøyer som kalles yazdi produseres her i stort omfang og eksporteres til mange markeder." Dette skriver Marco Polo, som reiste gjennom Iran på 1270-tallet. Yazd ble grunnlagt alt på 400-tallet og var på Marcos tid en viktig by ved den sørlige delen av Silkeveien.

Morgenlyset i Yazd er noe for seg selv. Det er lyst blålilla før dagen og den brennende ørkensola tar over. Byen ligger 1200 m o.h. og lufta er klar som glass. Det første møtet med byen er likevel skuffende. Riktignok er plasser og rundkjøringer vakkert anlagt med springvann, palmer og et rikelig utvalg av blomster. Men de brede avenyene er ganske kjedelige med sine rekker av ganske ensformige butikkfasader. Så er det da heller ikke langs de rette avenyene at skjønnheten åpenbarer seg i Yazd. Det Yazd som Marco Polo skriver om befinner seg bak disse fasadene, hvor en labyrint av trange gater og smug tar deg inn i en helt annen verden. Hovedfargen i denne gamlebyen er guloker, ørkenens farge. Vegger, murer og hus er lagd av tørket leire, adobe. I mange smug har du vanskelig for å skjønne at du beveger deg i en befolket by. Du ser bare disse adobemurene, og her og der en gammel, solid dør. Men kommer du en gang inn bak en slik dør, kan det hende at du plutselig oppdager at du er i et lite palass, for der åpner det seg en liten verden av skjønnhet. Rom med koboltblå fliser, små hager omkranset av oppholdsrom og vegger med sirlig hvit dekor. Hvis du får bli med opp på taket ser du ut over et landskap av kupler, tårn og minareter. De tårnene du ser er sannsynligvis badgirer, en eldgammel ventilasjonsteknologi som langt overgår air condition når det gjelder velvære.

En badgir, eller et vindtårn, er en elegant konstruksjon som skal fange opp den minste lufting i den glohete ørkenlufta for å føre den ned gjennom et sinnrikt system av kanaler for å lufte ut rommene. Dette kombineres med en bevisst bruk av underjordiske rom. Om vinteren, når temperaturene ute kan gå ned i -10°C, sørger jordvarmen fra kjelleren for at inneklimaet blir ganske så behagelig. Om sommeren, når temperaturen i skyggen kan gå opp i 45°C, virker kjelleren som et magasin av kjølig luft som i kombinasjon med badgirene gir en innetemperatur på ca. 22°C. En annen gammel teknologi som fortsatt er i bruk er qanatene, menneskeskapte underjordiske vannledninger, som fører drikkevann fra fjellene omkring.

Foto: Fra ørkenbyen Yazd i Iran

Fra ørkenbyen Yazd i Iran. De fire tårnene representerer en eldgammel teknologi for å bruke ørkenvinden til å avkjøle adobehusene. Selv med 40 varmegrader ute kan man oppnå en innetemperatur på ca. 22 grader.

Yazd er zoroastrismens høyborg. Dette var den første store monoteistiske religionen. Den bygger på en enda eldre stammereligion, men fikk sin endelige form gjennom Zoroaster (eller Zarathustra). Hans gud var Ahura Mazda, Den Kloke Herren, og gjennom ham lovte han velsignelse og evig liv. Perserkongene Dareius, Xerxes og Artaxerxes var tilhengere av zoroastrismen, og når man besøker Persepolis kan man se en rekke av dens symboler. Helt sentralt står ilden, og i Yazd finnes det et zoroastrisk tempel, Ateshgadeh, der det i mer enn 1.700 år har brent en evig ild. Vi besøkte noen tradisjonelle boliger i zoroasternes bydel. De er strenge og enkle, men veldig vakre. Atrier ga rom for små, elegante hager. Fra takene kunne man se mot det ruvende Shir Kuh i sørvest. Den er et imponerende skue. Navnet betyr Fjell av melk, en 4075 m høy topp som alltid er dekket av snø.

Vårt vertskap kunne ikke mye engelsk, men de var svært vennlige. De serverte småkaker, agurksalat og te, og vi førte en morsom samtale på farsi, engelsk og fingerspråk. Det gikk overraskende bra, på tross av lite ordforråd i engelsk hos dem og farsi hos oss. Innimellom var det greit å unngå forlegenhet ved å lese totalt irrelevante ting fra parløren, slik som Kan de vise meg veien til en god frisør?

Vi spurte om de så på utenlandsk TV og dermed fikk vi en gjennomgang av 120 TV-kanaler, knivskarpt tatt ned via parabol. Og der var det mye som ikke var strictly hijab, og ikke kan vi se noen mulighet for prestestyret til å hindre iranerne i å få det de måtte ønske av informasjon eller underholdning fra det helt uskyldige til det mer pornografiske, eller kritikk av regimet, gjerne sendt fra utlandet på farsi. På veien tilbake viste verten oss en av internettkafeene i Yazd. Den lå like ved siden av den store moskeen. Riktignok har de en statsform fra tretten-hundretallet, men de lever i det 21. århundret og er meget bevisste om dette.

Når man er i Yazd må man også besøke basarene. De er ikke så imponerende som basarene i Esfahan, men de er flotte på sin måte. Vi spør etter veien, og får plutselig en guidet tur gjennom trange smug, eldgamle verksteder og opp smale hønsestiger av noen trapper for å se på utsikten, og til slutt havner vi på tehuset Hammam-e Khan. Hvilket er utlagt: høvdingens badehus. Nyrenovert i gammel stil. Stilfullt. I tehuset satt vi ved kanten av et lavt basseng. Sorlet fra rennende vann og det myke lyset som silte ned gjennom små åpninger i det hvelvede taket ga en svalende og avslappet stemning, som var akkurat det vi trengte etter varmen og støvet ute.

Taket og øvre halvdel av veggene er hvitkalket. Nedre del av veggen er i turkise porselensfliser. De samme flisene går igjen i striper på gulvet og i bassenget. Det mangefargede lyset fra taket reflekteres i vannet i bassenget og skaper et evig skiftende fargespill i buetaket. Blått, oransje, grønt og rødt. Like ved ligger byens vakreste restaurant. Den ligger midt inne i basaren og også hotell ($60 per natt). Huset har tilhørt en stor kjøpmann som drev i silke og krydder.

Usikten fra taket var helt skjønn. Solnedgang over moskeer og adobehus. Romantisk. Og romantisk var det også å sitte i den vakre spisesalen med intrikate mønstre i vinduene, vegg- og takmalerier og stukkarbeider. Og ute hørte vi muezzinens melodiske aftensang. Natten senker seg over Yazd. Stjernene kommer langsomt til syne.

Yazd er et godt sted å handle tepper. Utvalget er det ikke noe å si noe på, og prisene ligger langt under det du blir tilbudt i de andre byene.

Handletur hos teppehandler ved moskeen. Mohammed serverte te og vi pruta i all vennskapelighet. Han fikk mest rett, slik det skal være, men vi fikk gode priser. Håndknyttet teppe i silke og ull til 880 kr. Det er til å leve med. Dessuten var handelen svært avslappet og hyggelig.

Bussterminalen i Yazd. Vi lærte raskt betydninga av ordet garm, nemlig varm. Du kunne speila egg på asfalten, men det hadde vært heller uhygienisk, så vi lot det være. Apropos mat, det oppsto tendenser til slåssing da folk som skulle reise langt ville sikre seg sin porsjon ris og lapskaus. En fyr satt på ryggen til en annen. Folk kjefta og ropte, og så var det avgang. Ei gruppe ungjenter i chador ble veldig nysgjerrige på oss. Det viste seg at de var fjellklatrere. Dette i et land der alle kvinner ser ut som nonner. Du får stadige overraskelser.

Turen til Esfahan tok 4,5 timer og gikk helt strøkent gjennom glovarmt ørkenlandskap. En ung mor og fjellklatrerjentene forsynte oss med te, småkaker og brus. Gjestfrihet og vennlighet møter du overalt i Iran.

[Til innholdsfortegnelsen]

Tilbake til AKPs hjemmeside | Internasjonalt utvalg | Andre hefter fra AKP

Til AKP si hjemmeside