Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

AKP(m-l) i retrospekt

av Ragnar Næss

Trykt i Klassekampen 14. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Serien i Klassekampen om m-l-bevegelsen er blitt mer preget av mimring enn av faktisk analyse av hva bevegelsen sto for. Tilbakeblikk på AKP(m-l) har lite for seg om man enten skal vise hvor fæl bevegelsen var eller om man går i forsvar for gamle synder.

Utgangspunktet må være at bevegelsen kanskje illustrerte noe mer generelt, ved siden av det dreier seg om en relativt spesiell bevegelse i Norge på 1970-tallet.

Greidde AKP i noen grad greide å gjenskape de sosial-psykologiske mekanismene i stalinismen? Da Fremmedarbeiderforeningen ble grunnlagt i 1971 var det AKPere inkludert undertegnede som var pådrivere sammen en del utenlandske studenter. Som nordmenn var det naturlig at vi ordnet med møtelokaler, tok møter med myndighetene for pengestøtte osv. Da det senere ble klart at AKP prøvde å kontrollere FAF, ble jeg av flere møtt med sterke anklager om at vi utgjorde en fraksjon som uten å stå frem prøvde å kontrollere bevegelsen.

Dette var en av de hyppigste anklagene mot AKP tidlig på 1970-tallet: partiet infiltrerte og overtok den anti-imperialistiske solidaritetsbevegelsen. Dette skjedde først og fremst via innmelding av mange partimedlemmer, "kupping" av årsmøter eller i korte trekk politisk kamp ved bruk av statutter, innkallinger, dagsorden m.m. som politiske redskap. Dette ble så koplet til AKPernes almene moralisme der anklagene mot de "passive" eller "nølende" aldri var langt unna. Men det skjedde ikke ved at man sto frem og sa "Vi i AKP mener at ...".

Despotisk makt

Dette er et gammelt stridspunkt i den kommunistiske bevegelsen. Allerede i 1903 påpekte mange - ikke primært de fremtidige mensjevikene, men det jødiske Bund - at Lenins forslag til statutter og rollefordeling mellom avantgarden, øvrige medlemmer og arbeiderklassen la opp til å legge en despotisk makt i hendene på partiledelsen. Utviklingen i Sovjetunionen gav dem på mange måter rett:

Som Isaac Deutscher sa valgte bosjevikene ved ulike korsveier i økende grad å bruke formalistisk definert makt som middel til å løse de problemene de sto overfor. Det dreide seg om makt mot befolkningen, partimedlemmer og lederes makt mot rivaliserende ledere.

Maskineri

For at dette ikke skal være platt anti-kommunisme er det viktig at Lenins tanker om det profesjonelle partiet på mange måter var god latin i samtiden, også i Europa. "Diskusjonsklubber" ble avløst av partier med fast organisering og fast struktur.

Men også statsforvaltningen gjennomgikk en forandring. Max Weber analyserte de sosiale og menneskelige aspektene av det å være en byråkrat, "et ledd i et maskineri".

Lenin var ikke alene om å understreke at forpliktende medlemskap, bindende vedtak, utarbeidelse av en ideologisk strategi som forpliktet alle var nødvendig om man skulle komme noen vei.

Hva andre gjør

Tilbake til FAF. I ettertid opplever jeg at det var feil å ikke stå frem som m-l-er i arbeidet i FAF. Særlig fordi vi var nordmenn som skulle fungere som døråpnere for innvandrere. Samtidig er det vanskelig å hevde at dette fikk spesielt skadelige følger på den tiden da jeg deltok.

Vi prøvde ikke på noen måte å overta eller prege foreningen ideologisk. Veldig mange av de innvandrerne som jobbet sammen med oss sto oss ideologisk svært nær. Veldig mange av dem tilhørte selv grupperinger der man ikke uten videre flagget med hele organisasjonen og med sitt grunnleggende livssyn.

Vår praksis som m-l-ere var kanskje nærmere det typiske i det politiske miljøet mange av de samfunnene innvandrere fra den tredje verden kom fra. Dette kan allikevel ikke frita oss. At "andre gjør det samme" er og blir en dårlig unnskyldning.

Vedtatt i partiet

Partiet bestemte seg på et senere tidspunkt for å ta et sterkere grep om Fremmedarbeiderforeningen (FAF), og Sigurd Allern og Åse Ribe, daværende sekretær i FAF, gikk i gang med å få en større politisk gevinst ut av FAF. Sentralt sto her arrangeringen av et større demonstrasjonstog. Daværende generalsekretær i FAF, Carolyn Swetland, satte seg energisk imot dette, primært, slik jeg forsto det, fordi demonstrasjonen var vedtatt i partiet, ikke i FAF.

Konflikten toppet seg da Klassekampen plutselig i krigstyper utpekte Carolyn Swetland til "politiagent", og fikk trumfet gjennom en demonstrasjon som i praksis påførte FAF store skader. Den skjedde i FAFs navn, men det var ganske få innvandrere i demonstrasjonen, mens derimot AKPere møtte opp i hundretall.

Klassekampen insisterte imidlertid i ettertid på at det hadde vært hundrevis av innvandrere i demonstrasjonen. Aksjonen svekket det antirasistiske arbeidet og bidro til sterk skepsis overfor AKP i mange innvandrermiljøer, bl.a. i Immigranten-gruppa som senere skapte Antirasistisk senter og bladet Samora.

Utfrysing

Jeg var selv ute av både FAF og AKP da AKPs aksjon mot FAF ble gjennomført, men sto sammen med AKP i ulike sammenhenger, for eksempel streikestøtte og anti-imperialistisk arbeid. Jeg oppsøkte begge parter i konflikten. Begge bekreftet at det lå en konkret episode til grunn for beskyldningen om at Carolyn var "politiagent". En innvandrer var meldt til politiet, men visstnok av rimelige grunner.

I et innvandrermiljø med folk fra tredje verden var allikevel anklagen om at man var "politiagent" virkningsfull. Jeg var imponert over Åse Ribes styrke i en situasjon da hele den norske pressen kastet seg over AKPerne i FAF, men hadde vondt for å dele hennes syn. Viktigere var andre ting Carolyn fortalte meg: hun hadde ventet å bli innkalt til et internt møte om den langvarige konflikten - både hun og Åse og andre i ledelsen av FAF var på dette tidspunktet partimedlemmer - men dette hadde ikke skjedd.

Overskriftene i Klassekampen og beskyldningene om at hun var politiagent kom som lyn fra klar himmel. Hun fortalte at hun fra dette øyeblikket av mistet hun alle vennene hun hadde i partiet. Ingen ønsket å snakke med henne, ingen var heller interessert i noen oppklaring.

Hun var selv sterkt preget av dette. Alle mulige slags rykter ble satt ut om henne. Blant annet hadde hun kjøpt et elektrisk orgel og det gikk rykter om at dette orgelet var kjøpt for CIA-penger. Med skjelvende stemme forklarte hun meg helt uoppfordret at hun hadde kjøpt orgelet for penger hun hadde arvet etter sin bror. Det var skapt en situasjon der hun følte hun måtte stå til rette for dette orgelet som om besittelsen av det var noe ytterst tvilsomt.

I denne hendelsen ser vi mange av stalinismens trekk. Jeg vil legge vekt på to ting: stemplingen av politiske motstandere i partiet som reaksjonære fiender evt. agenter for fremmede makter uten dokumentasjon og uten forutgående parti-intern diskusjon.

Noe av dette var det Stalin gjorde etter nedkjempingen av opposisjonen av 1927, og det var Maos fremgangsmåte i "Bomb hovedkvarteret"-strategien ved lanseringen av kulturrevolusjonen.

På kommando

Jeg opplever at det sosial-psykologiske aspektet av dette er noe av det viktigste. Hvordan kunne Carolyns venner i partiet som på kommando snu seg vekk fra henne på basis av en offentlig fremsatt anklage?

Dette kan trolig bare skje ved innarbeidingen av et metabudskap om 1) at man er omgitt av fiender, de lurer i en hver krok og man må alltid være på vekt selv overfor ens nærmeste. Den som tilsynelatende er en venn og en medsammensvoren kan ved neste korsvei vise seg å være en fiendeagent.

Videre 2) må man dyrke frem en holdning om at det partiledelsen fant på til enhver tid bare var noe man måtte bøye seg for. Dette er vanskelig å få til uten å dyrke frem en generell angst hos medlemmene for fordømmelse og utelukkelse, og denne angsten fører etter hvert til at man går med på hva som helst for å redde skinnet sitt.

Den kan forklare at så mange venner valgte bare å skygge banen fremfor å ta noen diskusjon med Carolyn Swetland.

Empirisk belegg

Det interessante ved dette er at det ikke skjedde i et Russland eller Kina preget av krig og revolusjon og med et grunnplan uten utdannelse, men i etterkrigstidens Norge. På mange måter blir derfor forholdet mellom stalinisme og godt utdannete intellektuelle det viktigste å forstå.

Analysene av 1930-årene har pekt på dette at nesten en hel generasjon europeiske intellektuelle oppviste en så sterk kontrast mellom treningen i å søke empirisk belegg, være kritisk, på den ene siden, og evnene til å sluke teoretiske og politiske kameler på den andre siden.

Dette er selvfølgelig et helt aktuelt anliggende i dag: hvordan gjøre de intellektuelle til en "produksjonskraft" på godt og vondt, ikke bare til en gjeng kritiske og problematiserende personer som først og fremst slåss for egne standpunkter og kjepphester?

Lammelse

Jeg så ett viktig eksempel på det jeg opplevde som intellektuelles lammelse vis a vis partiledelsen. Et medlem, ansatt på Universitetet i Oslo, ble bedt om å forlate partiet fordi han mente at det ikke fantes lovmessigheter i samfunnet på samme måte som i naturen.

Jeg var med på et storlagsmøte på universitetet der vedkommende og Sverre Knutsen hadde hvert sitt innlegg. Det var så vidt jeg husker nærmere 100 mennesker til stede. Mange av dem har i dag stilling på universitetet eller andre høye stillinger.

Det spesielle var at det praktisk talt ikke ble noen debatt i en situasjon der Sverre Knutsen - som hadde minimale kunnskaper i vitenskapsteori, men som til gjengjeld førte debatten på sitt sedvanlige forfriskende vis - møtte studenter og vitenskapelige ansatte med teoretisk skolering. Praktisk talt ingen grep ordet for å problematisere. Svært få erklærte seg på den annen side enige med Sverre Knutsen. (selv tok jeg ordet til en problematisering og ble da også kort etterpå bedt om å forlate partiet). Forsamlingen fremtrådte som mer eller mindre lammet.

Hvordan kan man få intellektuelle til å opptre på denne måten? For meg er dette på mange måter tusenkroners-spørsmålet. Det vil føre for langt å gå inn i dette, men jeg har en ubehagelig mistanke om at dette dessverre er mer typisk enn vi liker å tenke på.

Hva skyldes det? Intellektuelles opplevelse av stå utenfor det "egentlige liv" og lengtingen tilbake til det "enkle fellesskap"? Det umenneskelige i å skulle vie seg en tradisjon som enten fordrer problematisering av hellige sannheter eller nitid og nødvendigvis overdrevet dyrking av ett perspektiv, en teori på bekostning av andre?

Er det slik at denne virksomheten med jevne mellomrom fremkaller sin motsetning, slik at man romantisk velger å tro på et eller annet grunnlagsløst mantra for på nytt å kunne knyttes til et "moralsk og ekte liv"?

Begeistring

Jeg har snakket lite om "begeistringen" i AKP i dette innlegget. I analysene av stalinismen har iscenesettelsen av "massenes begeistring" en viktig plass. Vi ser for oss fotografiene av jublende menneskemengder. Denne begeistringen hos en riktignok strengt selektert gruppe var både i 1930-årene og i Maos Kina i forbløffende grad ekte, men båret av et syn som gjorde at "fiendenes" og "de tilbakeliggendes" ulykke ble en bagatell i den store sammenhengen. I mange av de innleggene vi har sett i AKP omtales iveren, gløden, pågangsmotet av mange.

Og stadig som noe positivt. Det er som om man insisterer på å huske den og stadig varme seg på den. Man øyner her en forklaring på den overgangen fra revolusjonær patos til litterær patos som preget den norske m-l-bevegelsen. Begeistringen over å komme ut av 50- og 60-tallets norske bakevje ble et mål i seg selv og den kunne opprettholdes via litteraturen. Men er ikke begeistringen like tvetydig som AKP for øvrig?