Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Gratulerer med 30-årsdagen!

av Pål Steigan

Klassekampen 14. februar 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Åttende til ellevte februar 1973 ble AKP(m-l) grunnlagt på et hemmelig landsmøte i Oslo. De tre første dagene møttes delegatene på Linderudkollen, mens det avsluttende møtet ble holdt på Nordstrand. Av sikkerhetsgrunner ble man enige om å erklære den 18. februar som offisiell stiftelsesdag for partiet. Så god var hemmeligholdelsen at etterretningspolitiet aldri klarte å finne ut hvor møtet var.

Forberedelsen til partistiftelsen hadde foregått i flere år, og man kan godt si at det begynte med at ungdomsorganisasjonen til det daværende Sosialistisk Folkeparti, SUF, på sitt landmøte i 1967 erklærte seg som en revolusjonær organisasjon med klar støtte til frigjøringsbevegelsene i Vietnam og Palestina. Vi som var med på denne prosessen, opplevde den som så meningsfull og viktig at vi brukte de fleste av døgnets våkne timer på denne kampen.

Dominerte

På sitt sterkeste var den revolusjonære bevegelsen med AKP i sentrum helt dominerende kraft innen en ungdomsgenerasjon. På det største kampmøtet i Studentersamfundet i Oslo ble det avgitt over 6.000 stemmer der over 4.000 gikk til den ml-dominerte Rød Front. På et seminar under Bjørnsonfestivalen i Molde i forfjor diskuterte jeg dette med Reiulf Steen. Jeg påsto at AKP lyktes i å ta med seg kremen av en ungdomsgenerasjon blant annet fordi Det norske arbeiderparti ikke hadde noe å melde. Steen var ikke mye uenig i det, og fortalte levende om hvordan det var å være en av 7 DNA-folk på et studentmøte med over 1.000 ml-ere.

I ettertid er det skrevet og sagt mye for å latterliggjøre ml-bevegelsen og forvrenge hva den sto for og hva den fikk utrettet, også her i den avisa vi skapte, Klassekampen. Det er ikke så mye nytt heller, bare at før leste vi det i Dagbladet, nå leser vi det i Klassekampen. Jeg føler ikke noe behov for å polemisere mot alt sånt, men jeg vil trekke fram en del momenter som jeg synes var viktige, og fortsatt er det.

Da AKP ble stiftet hadde partiet ca. 1.100 medlemmer. Fem år seinere nådde vi toppen med ca. 5.000 betalende medlemmer i AKP(m-l) og de to ungdomsforbundene til sammen, i seg sjøl et ganske stort tall. Og dette var organisasjoner med meget høye krav til aktivitet. Antakelig jobbet alle disse mellom femti og hundre timer i måneden for partiet og politikken. I den forstand var AKP(m-l) ingen liten organisasjon, men en av de største politiske organisasjonene i landet. Og i 1978, ti år etter ungdomsopprøret, fløt vi ikke lenger på en internasjonal bølge av radikalisme. Det var snarere tvert om. I tida fra stiftelsen til ml-bevegelsen nådde sitt høydepunkt hadde vi skapt dagsavis, forlag, en bokhandelkjede, plateselskap, streikestøttebevegelser, solidaritetskomiteer og en lang rekke andre aktiviteter.

Hva var det slags samfunnsanalyse som lå til grunn for et så voldsomt engasjement? Hva var det som gjorde at vi følte det tvingende nødvendig å opprette AKP?

Klasser og klassekamp

Den breie offentlige konsensusen på 1960-tallet var at klassene i Norge enten var forsvunnet eller langt på vei til å forsvinne. Klassekamp var noe som tilhørte de harde trettiåra. Vi som grunnla AKP mente tvert om Norge var et klassesamfunn der kapitaleierne fortsatt hadde makta over produksjon og økonomi, og dermed indirekte over hele samfunnet.

Da Tron Øgrim og jeg en gang på høsten 1968 bestemte oss for å starte ei ny avis, bestemte vi at den skulle hete Klassekampen. Det var å ta polemikk om samfunnsanalysen på første side av hver utgave. Og dette var en samfunnsanalyse vi i ml-bevegelsen den gangen var praktisk talt aleine om.

Og rett skal være rett. Det sosialdemokratiske velferdssamfunnet hadde visket vekk mange av de mest synlige klasseskillene. Klasseskillene var der, men de var mer tilslørt enn noen gang tidligere, og man måtte gjøre et betydelig intellektuelt arbeid for å avsløre dem. Og, påsto vi, velferdssamfunnet hadde ikke opphevet noen av kapitalismens grunnleggende lover, utbyttinga og undertrykkinga besto, sjøl om den var tilslørt.

Vi mente at den sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikken hadde avvæpnet arbeiderklassen ideologisk og organisatorisk, og at det var nødvendig å bygge opp igjen klassesolidariteten og arbeiderklassens evne til å handle som politisk klasse.

Dette var vi aleine om å mene. I det politiske norske miljøet på sekstitallet ble dette sett på som ytterliggående standpunkter. Tretti år seinere ser vi et samfunn der klasseskillene er mye større og grovere, og der klasseskillene i mye større grad er på vei inn i skolene, sjukehusene, eldreomsorgen osv. Og vi ser at pengemakta rår, og ikke så sjelden helt utilslørt og rått. Og arbeiderklassen er så ideologisk avvæpna, og så frustrert over å ha blitt forrådt, at den vender seg til FrP.

Statens rolle

Den rådende oppfatninga om staten på sekstitallet var at staten er et nøytralt redskap, hevet over alle sosiale og politiske skiller for å sikre medborgernes sikkerhet og velferd. Vi mente at staten først og sist er et redskap for den herskende klassen for å opprettholde dens makt, i ytterste fall gjennom bruk av vold.

Det skjedde en del ting på 1960- og 1970-tallet som styrket oss i vår oppfatning:

Og det ble avslørt Nato-dokumenter her hjemme som viste at Nato hadde planer om å arrestere og internere venstresida i en nasjonal krisesituasjon. I Italia ble det avslørt at Nato hadde kupplaner av samme type som i Hellas.

For oss betydde dette at vi ikke trodde at kapitalistene og høyresida ville gi fra seg makta sjøl om de ble stilt overfor et nederlag i valg. Dette var og er et av de store stridsspørsmåla blant folk som regner seg som sosialister. De reformistiske sosialistene mener at staten kan reformeres til å tjene folket og venstresida. De revolusjonære mener at det ikke lar seg gjøre, at staten ikke er nøytral og at den må erstattes av en annen type statsmakt.

Siden 1973 har vi hatt Lund-kommisjonen og POT-arkivene, og vi har sett hvordan 30.000 nordmenn ble overvåket og listeført, og man skal være bra naiv om man ikke ser at hensikten med dette var å forberede interneringer også her til lands, dersom Nato fant det nødvendig. I lys av hva vi har fått vite siden 1973, står analysen seg ganske bra.

Imperialismen

Det var kampen mot imperialismen som virkelig var symbolet på radikalismen på sekstitallet, kampen mot USAs krig i Vietnam og resten av Indokina, kampen mot apartheid og etter hvert også kampen for et fritt Palestina.

Jeg var medlem av Sosialistisk Folkeparti da jeg i 1965 deltok i min første ulovlige demonstrasjon mot Vietnamkrigen, og selv der var man ikke villige til å kalle USA imperialistisk, og man var ikke villig til å gi ensidig støtte til frigjøringskampen. Vi måtte bryte med alle de etablerte partiene for å få luft for vår motstand mot imperialismen.

Og her var det igjen et slikt stort skisma. Andre på venstresida mente at imperialismen ikke var noen nødvendig følge av kapitalismen, men en feil politikk som det var mulig å endre gjennom politisk reformarbeid. Vi mente, og her gravde vi fram gamle Lenin-bøker fra loftene til våre foreldre, at kapitalismen i vår tid med lovmessighet må bli global, og dermed imperialistisk. Dette fører igjen til den konklusjonen at kampen for et sosialistisk samfunn er en verdensomspennende kamp, og at den står overfor mektige, internasjonale fiender.

Dagens kamp mot Verdensbanken og WTO og krigen i Irak er en direkte videreføring av kampen mot imperialismen på 1960-tallet. Og dagens situasjon viser med all ønskelig tydelighet hvor vanskelig det er for et land å sette seg mot de internasjonale markedskreftene og deres politiske og militære representanter. Selv et liberalt borgerlig regime som det i Venezuela møtes med voldsomme motkrefter bare fordi det forsøker å få til en viss grad av nasjonal styring av ressursene. Hvordan det ville gå dersom en stat i dag forkastet alle WTO-regler og prøvde å innføre en sjølstyrt sosialistisk økonomi, kan vi bare ane.

Og nå er Norge blitt et ekkelt lite krigførende imperialistland som dreper fattigfolk for onkel Sam. Det gjør ikke analysen noe dårligere.

Revolusjon

Siden vi så på Norge som et kapitalistisk klassesamfunn i en imperialistisk verden, så vi også at kampen for å skape et sosialistisk samfunn ville bli hard og vanskelig, og ville kreve en revolusjon. Vi mente at reformer aldri ville kunne bryte den kapitalistiske sirkelen.

I 25 år ble jeg og andre overvåket med sikte på å finne beviser på at vi drev faktisk planlegging og forberedelser til en væpna revolusjon. Vi får anta at siden det ikke ble reist tiltale i en eneste sak, så er det fordi det faktisk ikke fantes grunnlag for slike påstander.

Fra vår side var ikke dette snakk om noen voldsromantikk. Vi var tvert om innbitte motstandere av enhver form for terrorisme, også om den kledde seg i venstresymbolikk. Når vi snakket om revolusjon, mente vi et masseopprør der vi forestilte oss at den kapitalistiske staten ble avskaffet og erstattet med en sosialistisk stat. For oss var ikke volden noe som kom fra venstresida, men tvert om fra høyresida. Vi var hellig overbevist om at dersom det norske folket i en eller annen framtid skulle bestemme seg for å velte av seg kapitalismen, så ville det bli møtt med vold – fra USA, fra Nato og fra de politisk-militære representantene for de norske kapitaleierne.

Da DNA-regjeringa sendte 600 politifolk i en nærmest militær operasjon for å stoppe en fredelig aksjon for å redde Alta-Kautokeino-vassdraget, sa vi: se hva de gjør mot en liten, fredelig aksjon, hva om det hadde stått om samfunnsmakta?

Det er lett å se i ettertid at retorikken vår til tider var grov og unyansert. Men det er vanskeligere å påvise at vi tok feil.

Partiet

Fordi kampen for sosialismen ville bli så vanskelig og så hard, mente vi at det var nødvendig å skape et velorganisert parti av oppofrende og målbevisste revolusjonære, kall det gjerne et kaderparti, sjøl om det franske ordet kader gjerne bidra mer til fremmedgjøring enn til oppklaring. Vi hadde ingen tro på at ei løst organisert venstreside med høyst uklare analyser og mål skulle være i stand til å styrte kapitalismen uten at det også fantes et slikt parti som kunne gå i spissen når det trengtes.

Derfor satte vi oss ned i møtelokalene på Linderudkollen 8. februar 1973 fast bestemt på å starte en ny fase i den norske arbeiderklassens historie. Vi så på oss sjøl som det fjerde forsøket på å skape et revolusjonært parti i Norge. Som våre forløpere regnet vi thranitterbevegelsen på midten av 1800-tallet, Det norske arbeiderparti i perioden 1918-23 og NKP i dets beste periode.

Nå som AKP fyller 30 år, vil jeg si: kamerater, gratulerer med dagen! Vi gjorde et fordømt nyttig og riktig valg. Jeg er stolt av hva vi fikk til, ikke bare på egne vegne, men også på vegne av tusener på tusener av flotte folk som på en eller annen måte bidro. Det trengtes et kommunistisk parti da, og det trengs enda mer nå.

Klassekampen

I 1976 vedtok sentralkomiteen i AKP(m-l) å gjøre Klassekampen til dagsavis. Året etter så dagsavisa dagens lys. Vi skulle gjøre dette uten annonser, uten eksterne tilskudd av noe slag, og absolutt uten statsstøtte. Det var å sykle på vannet, det var å oppheve tyngdeloven. Det kosta svette og tårer og et urmenneskelig slit. Men avisa ble skapt.

Grunnen til at vi skapte Klassekampen var ikke å skape "en skribentenes avis", men å skape en opinion for en sosialistisk revolusjon i Norge, og dessuten en aktiv pådriver og organisator av den daglige klassekampen.

Feil og svakheter

Men hadde ikke AKP(m-l) sine svakheter? Gjorde vi ikke store feil? Jo, sikkert og visst. Dette har jeg skrevet om mange ganger, og så vidt jeg skjønner Klassekampens opplegg for å dekke AKP-jubileet kommer man til å vie rikelig plass til både reelle og innbilte feil.

Vi var sekteriske og angrep folk vi burde ha forent oss med. Vi var dogmatiske og firkanta. Vi undervurderte kvinnekampen og kvinnenes rolle i partiet. Vi skjønnmalte utenlandske forbilder. Og mye mer.

Når jeg ikke har drøftet noe av dette i denne artikkelen, er det fordi jeg ønsket å formidle til folk som lever i dag hva vi tenkte vi som satt i ei tømmerhytte i Lillomarka i februar 1973 og bestemte oss for å vie livene vår til å kjempe for et annet samfunn. Jeg har prøvd å formidle de analysene som gjorde at vi valgte som vi gjorde. Og det verste er at de analysene er vel så aktuelle i dag som de var da.

Og jeg tror faktisk ikke at det var de velkjente feila som gjorde at AKP(m-l) møtte veggen og gikk inn i en langvarig tilbakegang fra 1980. Det fantes ikke massegrunnlag for et revolusjonært parti i Norge. Det var mot tyngdeloven. Det å skape det største ml-partiet i Vesten i et av verdens rikeste og fredeligste land, var en bragd. Å opprettholde det på et slikt nivå i høyrevindens Europa i en periode med generell krise og tilbakegang for de sosialistiske kreftene i verdensmålestokk, ville ikke ha vært mulig.

Vår viktigste feil i 1979-1980 var ikke de feila som man vanligvis snakker om, for mange av dem hadde vi på det tidspunktet enten rettet opp, eller begynt å ta et oppgjør med. Den viktigste feilen, slik jeg ser det nå, var at vi ikke hadde noen strategi for den videre kampen.

Trengs strategi

Vi hadde skapt AKP, vi hadde skapt Klassekampen og vi hadde fått til mye av det vi hadde bestemt oss for å gjøre. Men vi hadde ikke noe godt svar på hvor vi skulle gå videre. Og det kan ikke noe parti leve med. Dessverre er dette en tilstand som fortsatt preger det man kaller venstresida i Norge.

Og her mener jeg ikke spesielt å kritisere AKP av i dag. Det er gjort mye fint i partiet siden midten av åttitallet, ikke minst i kvinnekampen og i kampen mot krig og imperialisme. Og det finnes en del bra analyser av enkeltområder. Men jeg savner den helhetlige strategien og taktikken som kan samle venstresida til kampen for å avskaffe en stadig råere og mer brutal kapitalisme. Jeg tror dagens AKP innser denne svakheten, og i så fall taler det til partiets fordel. Andre sider av venstresida har ikke engang forstått utfordringa, enn si kommet med noe fornuftig forslag til hva som må gjøres.