Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

De samme spørsmål, tyve år etter

av Nils A Raknerud, vaktmester Deichmanske bibliotek

Trykt i Klassekampen 3. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


En ung mann spør hvorfor profilen til fem utenlandske historiske teoretikere stå avbildet i en norsk dagsavis hver dag. De fem historiske personene er menn. Tre av dem kjente statsledere. Den unge mannen spør om de beæres på grunn av deres teorier eller deres politikk? En jevnaldrende partifelle kaller spørsmålet råttent.

En annen mann har kallenavn etter en av de historiske statslederne. Navnet betyr Stålmannen. Stålmannen var med å stifte det norske partiet som står bak avisen. Fire og et halvt år etter stiftelsen innkaller Stålmannen tolv kadre på mellomskiktet inn på teppet for en disiplinærsak. Den unge mannen tenker at partimedlemsskapet er frivillig.

En tredje mann, også blant partistifterne, innkaller noen år senere kadre på mellomnivå til en diskusjon. Han blir tilsnakket av en av møtedeltakerne for å uttale seg arrogant og nedlatende. Han ber om unnskyldning.

Tyve år senere skriver den ikke lenger så unge mannen om de fem ikonprofilene og forteller om episoden i den samme avisen. De fem profilene er da for lengst fjernet. En dag fyller partiet tredve år. Den mest kjente av politikerne står avbildet i helfigur på avisens forside. Inni avisen slippes kritikere av partiet til.

Nye posisjoner

Denne lille kortprosateksten over er autentisk i innhold, i formen en etteraping av en spesiell stil, en strukturalistisk stil som Dag Solstad blant annet skrev og skrev om i Profil, et tidsskift som ofte nevnes når det skal hetses mot (eks)kommunistiske forfattere. Denne stilen og disse tekstene diskuteres i dag på Universitet i Oslo under seminarer som bærer Profil-forfatterens navn. Profil-folkene blir ofte nevnt som noen fæle Komitern-stalinister. Gå på biblioteket og les Profil eller lån Solstads første tekster. Jeg er sikker på at du kunne få Per Egil Hegge, Aftenpostens tidligere kulturredaktør (ære være ham) til å rødme.

Profil brakte (god?) litteratur og kritikk - ikke direktiver. Å påstå det siste er å rope på spøkelser. Jeg skrev der selv. Om en te- og kaffebutikk i Waldemar Thranes gate ved St.Hanshaugen i hovedstaden. Jeg debuterte i Profil med en korttekst fordi jeg syntes det var synd at den fine te- og kaffebutikken ble nedlagt. I Amerika kommer visst småbutikkene tilbake igjen, sa mannen. Han er sikkert død nå. Det er mange eks-m-l-ere som hetses på det latterligste. Ikke glem det når vi i dag reiser kritikk. Vi vil ikke ta dere. Posisjonene er ikke som de var.

Men bildet er og var sammensatt. Venstresida lider stadig av at gamle m-l-ere kjører på i de samme skinnegangene.

Når Tron Øgrim lørdag 15. februar dundrer i vei under overskriften "Uhistorisk tøv om "m-l"", kjenner jeg gufset fra inn-på-teppet-tida, om ikke annet som svak kløe. Han tror også han vet sannheten om uttrykket Sannhetsministeriet, hvem som brukte det og hva som egentlig lå bak. Han er svært kvikk når han punkterer hele greia med at "vi" - altså han og andre partiledere - krangla voldsomt seg i mellom.

Godt å høre etterpå. Vi var nemlig noen som stadig møtte ståldøra. Men poenget er ikke hvorvidt jeg, som en eks-kader på lavt eller mellomnivå plagdes av å møte ståldøra. Poenget er at nå reises kritikk fra et annet utgangspunkt.

Ikke hets

I AKP-regi har jeg vært med på skolering av folk under mottoet "Det finnes alltid flere enn to sider av samme sak". Det er den kulturen som lever videre i Klassekampen, i Rød Valgallianse, i førstemai-toget. Og den lever både på grunn av og på tross av m-l. Det er noen med posisjonene her som Øgrim, partileder Gulbrandsen og Bell ikke ser.

All kritikk som i Klassekampen (AKPs barn) rettes mot AKP før og nå, er ikke hets. Ta diskusjonen om religiøsitet og partidoktriner i stedet for å furte ... om at man kan være kristen hele livet uten å møte kritikk for det, som Gulbrandsen hevder. Jaså, gitt? Les Inger Hagerups dikt (1947) "Den korsfestede sier", les det høyt for en kristen. Det er kritikk hard som kuler.

Før kunne dere i partiledelsen møte kritikk med disiplinære tiltak. Dere kjørte portrettet av sentralstyremedlemmer i avisen - og vips! Her er den rette linja! Linjeskiftet i Kina var AKP-ledelsen de siste til å få øye på. Da Coca-Cola kom til Bejiing (veldig viktig for en kader å aldri si Peking) "trengte kommunismen tappeteknologi", minnes jeg en viss autorativ stemme si.

I dag bemøter dere kritikken med furting og kjefting og "uhistorisk". Bell og Gulbrandsen presenterer sin oppfating av Stalin og ditto oppgjør innen AKP i tredveårsdebatten. Syns du dét var en riktig historisk oppsummering, Øgrim? Var det ikke en forfatter og landsmøtedelegat Tor Obrestad som gjorde noe i denne sammenheng? Hvem kjempet Obrestad i mot på landsmøtet i AKP - som faktisk tok et skikkelig oppgjør med stalinismen? Hvor var dere da?