Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Drapet på undringen

av Jan Krogstad

Trykt i Klassekampen 18. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Det starta med misjonen og søndagsskolen, lenge før vi hørte om McCarthy, NKP og SUF. Misjonsfolka var milde og gode, og sa gud var rettferdig og tok vare på oss. Så lenge vi bukka pent og ikke gjorde skam på oss sjøl eller andre. Hvis vi ikke skikka oss, ville fanden ta oss og steke oss levende. Sa det rett ut gjorde de ikke. Men vi forstod det slik. Det var ikke til å misforstå.

Ei gammel dame spurte oss en gang hva i all verden det var som gjorde at vi var kommunister, vi som var så snille og greie. Og vi svarte at det var nettopp derfor. Svaret falt på stengrunn. Vi var syndere klar til steking, fortapte skrullinger. Paulus var en lavpanna egoist, sa vi. Måtte han steike i helvete, tenkte vi. Men dama var grei hun. Hun sa det hun mente, det var det ikke alle som gjorde. I hvert fall ikke til oss.

Så kom Cuba-krisa. Et tiår var levd, og vi hadde en angst i oss. Drømte om mørke skyer og stridsvogner i trange gater. Vi som knapt hadde sett anna ufred enn Åsanissen på Glattisen. Året etter ble Kennedy skutt. Helten som skurkene klarte å ta livet av. Han som avverga verdenskrigen. Vi hørte på Burl Ives. Etter hvert digga vi western og elska Amerika. En blå drøm om frihet, store hav og bredskuldra helter.

Øverland og Marx

Løpet var lagt. Vi brydde oss. Kunne ikke la være. Leste om stjernene. Relativitetsteorien prøvde vi å forstå. Og glomørja nede i jorda, mens vi lo av Hallesby og helvetespreiket hans. For en fantastisk verden! Men de gudfryktige ville ikke høre. De la alt i guds hender, og spådde evig fortapelse for slike som oss. Helvete og krig trua på alle kanter, og de brydde seg ikke! "Gud vet råd for alt. Vi forstår oss ikke på slikt." Sjølsagt kunne vi bøyd nakken og lagt livet i Guds hender. Da hadde vi fått fred. Fred med oss sjøl, og fred med de andre. Men vi stolte ikke på spøkelser. "Kristendommen, den tiende landeplage" av Arnulf Øverland ga oss medhold.

Vi visste ingenting om SUF-laga i Oslo, vi hadde ikke hørt om Profil. Men vi kjente skogen, fjøsarbeid, slakting og tømmerkjøring i vinterskogen. Lukta av frisk sagmugg i nyflidde kubåser. På jakt etter svar. Drevet av nysegjerrighet og lengsler. Finne råd for angsten. Det skulle komme til å koste.

NKP arrangerte studiesirkel. Det kommunistiske manifest. Politisk økonomi. Sovjetiske femårsplaner. Klødde oss i det enda korte håret. Prøvde å forstå, men femårsplanene minna om misjonsblader, og lukta surt.

Hånflir mot makta

Sovjetstatens glansbilder havna i søpla sammen med de glorete englene fra søndagsskolen. Da stridsvognene dundra gjennom Prahas gater i 1968, var himmelen igjen svart. Men noen frø var sådd. Drømmen om å kunne yte etter evne og få etter behov. Marx fikk plass ved siden av Arnulf Øverland. Seinere hendte det vi sang Stalin-sanger. "Vår store far" og sånn. Med et flir om kjeften. På samme måten som vi gaula salmer av Åge Samuelsen når vi havna på rangel. Et hånflir mot makta som knuste drømmen. Verden er full av despoter, tenkte vi. Faen ta dem hele bunten. Hvor mange drepte spanjolene? Belgierne i Kongo? Hvordan passiviserte engelskmennene de "primitive stammer ved nedre Niger"? Og så videre. Ei endeløs historie om utspekulert djevelskap. Det eneste svaret på elendigheten måtte være opprør og frigjøringskrig, tenkte vi. Slik Norge forsvarte seg mot tyskerne. Vi skjønte ikke verden godt nok, vi trodde ord og vilje kunne skape en ny verden, at nye ledere ville gi folket makta. Vi skjønte ikke at konfliktene stikker djupere, at økonomiske interesser er vevd sammen med kultur og tradisjon, at makta finnes over alt i ethvert samfunn. Vi så ikke palassrevolusjonenes begrensninger. Fakta og antall millioner drepte ble ammunisjon i diskusjoner det gjaldt å vinne.

Lojale

I storbyen møtte vi m-l-miljøet. Endelig var det folk som brydde seg. Som sa høyt og tydelig hva de mente, og gjorde noe med det. I tillegg var det opplest og vedtatt at alle skulle bidra, ikke bare gå rundt og nikke og bukke og være enig med siste taler. Dessuten var det interesse og nysgjerrighet for alt mellom himmel og jord. Ikke til å tro for folk med husmannssevje i ryggmargen og bygdedyret på nakken. Det var frivillig og det var hardt. Religiøst? Aldri i verden. Ingenting likna på bedehuset og misjonen. Det var rasjonelt og logisk, og tok utgangspunkt i den hverdagen vi så rundt oss. Systematiske studier. Oppsummering av erfaringer. Nå kan det kanskje sies at vi etter hvert ble mer opptatt av å forsvare gamle sannheter enn å finne nye. Enkle forklaringer. Klare bilder. Tydelige fiender. Det gjaldt å overleve. Mens tvilen og angsten snek seg inn under huden. Men det var seinere.

Egentlig starta det med Det Norske Forsvar. Første gangen vi formelt og helhjerta var innafor m-l-bevegelsen. Vi hadde for lengst avvist pasifismen som standpunkt og hadde ei solid, nasjonal innstilling. Motstanden mot tyskerne under krigen hang igjen i bygda, og vi fikk med oss noe kompromissløst. Heltene som døde. Lidelsene. Vi ville forsvare landet vårt. M-l-linja var helt klar på dette spørsmålet. Vi var lojale, sjøl om det bød oss personlig i mot. Vi møtte opp, men likte det ikke. Likte ikke krigen. Likte ikke disiplinen. Så mye møøøk av ren lojalitet til nasjonen!

Som misjonen

Vi hadde meninger, og vi ville diskutere meningene vår. Slikt ble det bråk av. Men fjellet og treninga trivdes vi med. Vi var villmink, vi blomstra og var i kjempeform. At lojaliteten til nasjonen og til folket var ekte og oppriktig, var sjølsagt ubegripelig for de som overvåka oss. Et parti som ville ha væpna revolusjon var under planlegging, og sjøl om vi aldri deltok i disse forberedelsene direkte, fikk vi skylda for det. Vår oppriktige lojalitet ble tolka som potensielt landssvik. Fiendebildet var tydelig. Vi ble ikke forbausa, men ganske irriterte. Egentlig motiverte det til innsats.

Etterpå kom de heftige åra. Først glød over framgangen, store mål, spennende prosjekter. Vømmøl så dagens lys. Alle var engasjerte. Enhver partiorganisasjon måtte misunne oss. Ingen skulle være statister, alle skulle være med. Men etter hvert begynte det å røyne på. Hastige diskusjonskampanjer fastla linja, og da var det ikke rom for avvik. Folk rundt oss begynte å slenge dritt. Vi kom ikke inn på kurs i fagbevegelsen. Måtte begynne å veie orda på gullvekt. Noe begynte å minne om misjonen. Ikke religiøst, men "rett-troende". Vi ville ut og få folket i tale, få det til å syde og koke, sånn som før. Men vi følte at direktivene overkjørte oss. Vi prøvde på tillemping, men det nytta ikke. I ettertid fikk vi til og med kjeft for å ha gjort det direktivene påla oss. Vi fikk faen steike meg skylda! Vi prøvde. Men vi var for svake, for uklare og for villfarende, kan tenkes. Vi ville ikke bøye oss for "nødvendigheten", men hadde ikke kraft til å avsløre den. Verken for oss sjøl eller andre. Vi prøvde å foreslå en ideologisk diskusjon om kristne idealer og marxistiske prinsipper. Ingen respons. Akkurat som i misjonen. Ikke en tanke utenom "dagens ord" og "fadervår".

Valgte industrien

Vi var altså utslitt, og nedkjørt. Det verste var ikke å bli hørt. Var det en latter i øyekroken tro, eller var det angst? Skremte blikk. Den kalde skuldra. Alt var greit så lenge vi var sterke, og greide å stå i mot. Men da det rakna, fikk vi ei kald skulder. On the road again. Alene med mistanken om angivere, anonyme telefoner på natta og stigmatisering. Siden hang vi med på en måte, i lojalitet og mangel på kraft til å løfte oss. Det var ikke stort mer enn drømmene igjen. Med dagens begreper kan vi si det var den digitale karakterskalaen som gjaldt: Enten er du en ener eller så er du et null. I maskinverden er det like mye bruk for nuller som for enere. Slik er det ikke i menneskenes verden. Enten er du med eller så er du mot. De hyggelige ansiktene, et tynt ferniss, med forakten og sinnet og overbærenheten under. Den moralske fordømmelsen. Det holdt hardt, men vi krøp videre. Nekta å bøye nakken. På jakt etter undringa og livslysten.

Vi proletariserte oss ikke. Vi valgte industrien! Sjølsagt var det få som trodde oss. Et valg for skrullinger. Men m-l ga oss mot til å gjøre det vi hadde lyst til. Oppleve verden. Jobbe med hendene i frisk luft. Vi fikk kvelningsfornemmelser av det akademiske. Nikke et pensum inn i hodet, få en god karakter, få en jobb og holde kjeft. Tjene penger, bygge store monumenter og lære å ta livet av hverandre. Ingen undring. Ingen nysegjerrighet. Bare frykt for å miste alt. Frykt for glomørja og den kalde evigheten. Vi var vant til å jobbe fra vi klarte å løfte ei øks. Hogge ved og melke kyr. Vi ville vekk fra misjonen og glansbildene, men tok med oss viljen til å frelse andre, og vi drepte vår egen undring. Vi prøvde å korsfeste makta, men havna sjøl på korset.

Ja visst, vi "sykla på vannet". Vi kjørte tvers igjennom alt som var, ble skamfert og lot som ingen ting. Vi bet tennene sammen, og kjørte bare hardere i svingene. Prøvde å balansere med føttene i løse lufta. Klorte med negler av angst og bet med tenner av tomme fraser. Løfter om kjærlighet og skrift i sand. Hvor var undringa blitt av? Vi abonnerte ikke lenger på amerikanske magasiner. Vi studerte ikke stjernene. Leste ikke om fattigbøndene som sloss for retten til å dyrke jorda si. Hadde ikke tid og krefter. Men blues & køntri hørte vi på, til og med rock. Men vi hata Amerika, og heltene var svarte og skjevøyde.

I ettertid satt vi med hendene i fanget og lurte på hva det ville si "å gå inn i sin tid". Hvordan kunne det blitt annerledes? Vi kunne produsert ord i stedet. Vi kunne latt være å bry oss. Eller kjøpt øl for alle sparepengene og drukket oss inn i evigheten. I stedet karra vi oss videre.

Arbeiderklassen

I arbeiderklassen finnes alt det som er spennende, leste vi en gang tidlig i verden. Fremmede havner, frie sjeler og bekymringsløs armod ga oss ei forståelse av hva ordene betydde. Den gamle nysgjerrigheten begynte etter hvert å våkne igjen. Trangen til å bry seg. Det ble fokus på arbeidsbetingelser, industri og lønnskamp. Et fellesskap. Felles mål. Der fantes lengselen som alle analysene i m-l bygde på. Men også likegyldigheten og sjølgodheten. Forakten for "de andre". Hvorfor bry seg?

Tryggheten i det vante. Makta som gror fram i skyggen av frihetskampen. Det er som en ondskapens akse, fra bedehus til partikontor. De som ikke er med oss er mot oss. I vår egen kulturs navn skal de som ikke bøyer nakken brenne i helvete. I Paulus si ånd ønske at alle skal være like. Si de rette tingene. Overvåke. Passe på. Sikre linja, makta og sine nærmeste. Full av omsorg, og med minst en dagsorden i hver lomme. Det gjelder å bite seg fast, slik at en ikke blir lett å vippe vekk. Hele eksistensen kviler på posisjonen. Uniforma vokser inn i kroppen, og blir sjølve huden. Kroppen vokser ned i skrivebordet, ned i parketten, ned i asfalten, og alt blir en naturlig del av terrenget. Alt nytt blir en dødelig trussel mot det som er "viktig". Alt er bra som det er. Men kampanjer og korstog er greit for å forrykke maktforholdene til sin egen fordel. I guds navn. Partiet. Velferden. Sivilisasjonen. For å nå målet. Og det er alltid de svake det går ut over. En verden med to typer mennesker: Helter og skurker. Enere og nuller.

Vi demonstrer igjen. Det er over 30 år siden kampropene mot USA i Vietnam runget gjennom gatene. Nå er det presten som står i spissen for arrangementet, og hun inviterer oss inn i kirken etterpå. Tenner lys for fred, internsajonal orden og menneskerettigheter. Mot Saddam og Bush. Vi bøyer hodet, går inn og setter oss på den harde benken. Ser opp i det blå-kvite kirketaket. Her er det takhøyde, og mot til å utfordre makta med ord. Uten ord ville bombene vært ubrukelige. Det er med ord krigen avgjøres. Det handler om økonomiske interesser, og det handler om tankene våre.

Vi slutta å undre oss, vi slutta å bry oss. Vi grodde fast i parolene våre og ble "rett-troende". På den måten ble prosjektet uforståelig for andre enn oss sjøl. Men det er ikke på noen måte et argument for å slutte å undre seg, bry seg og sette på dagsorden hvordan vi kan få til en bedre verden på denne merkelige, blå-grønne planeten i et nesten tomt, uendelig, svart rom. Sjøl om det koster.