Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

En takksigelse

av Hallvard Heia

Klassekampen fant ikke å ville trykke dette innlegget

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Herr redaktør

Jeg vil få lov til å takke for en instruktiv og opplysende serie om den lille, snevre og sekteriske m-l-bevegelsen. Endelig er det bevist at den var en i bunn og grunn religiøs vekkelse blant forvillede sjeler uten forankring i norske tradisjoner, blinde fantaster uten enhver historisk betydning. Heldigvis var de få og isolerte, ikke skapte de noe av varig verdi, og omkring 1980 forsvant de nærmest uten å ha satt spor etter seg.

De må ha vært besatt av maktbegjær og trang til kadaverdisiplin og underordning. De kjøpte en pakke, og den hadde sin pris: Aksept av hele Komintern-tradisjonen med plikt til persondyrking av folk som Stalin og Mao.

Jeg takker for beskrivelsen av hvordan det sunne, anti-autoritære ungdomsopprøret gikk seg vill i blind dyrking av autoriteter. (Enda godt bevegelsen ikke hadde noen som helst betydning!) Det virker paradoksalt. Så vidt jeg skjønner har bevegelsen ikke nålevende representanter. Ellers ville vel Deres avis ha brakt oss intervjuer der vi lesere kunne få del i deres forvillede tenkemåte. Men serien har gitt oss forklaringen på hvordan denne parentesen i norsk historie kunne ta en så katastrofal retning.

Herr S. Knudsens grundige avhandling avslørte at sekten holdt seg med et såkalt Sannhetsministerium. Denne bevegelsen uten enhver betydning rommet, om jeg ikke husker feil, flere sterke personligheter med stor evne til å gå sine egne mer ukontrollerte veier. Jeg mener å huske navn som tidligere leksikonredaktør Steigan, journalist Øgrim, professor Allern, redaktør Haugsgjerd, Pen-klubbens mangeårige leder Toril Brekke, overlege Gilbert, samt en skokk med kunstnere og artister, og endog arbeidere. Å få en så uensartet forsamling til å tale med én røst, krevde kanskje et ministerium for sannhet? Hvis det virket, påkaller det tross alt beundring.

Men det er klart slikt strider mot Demokratiet, og det holder vi høyt i hevd. Vi forsvarer det likefrem med våre ­ stemmesedler, hvert annet år. Så har vi ryggen fri, og i intervallene har politikerne ryggen fri. Hendene også.

Deres serie, herr redaktør, har vist meg at ondets rot lå i pakken fra Kina, og gjorde bevegelsen totalitær. Så vidt jeg har forstått, var pakkens kjerne "den demokratiske sentralismen", som går ut på å tvinge den enkelte til å innordne seg under flertallets vilje. En bevegelse som anvender dette fryktelige organisasjonsprinsipp kan jo likefrem utrette praktiske handlinger, mens vi andre snakker og snakker. Det er ikke bra, og jeg vil gjerne henlede oppmerksomheten på at dette onde har sin rot lenger tilbake i historien. Allerede Kommunistenes Forbund tillempet dette prinsipp i sine vedtekter fra 1847. Disse vedtekter var utarbeidet av herrene Marx og Engels. Marx er jo også beryktet for sitt utsagn om at det ikke er tilstrekkelig å fortolke verden, den må også forandres.

Jeg bare spør, herr redaktør, hvordan skal det gå med vårt Demokrati hvis vi gir oss til å forandre? Vi som lever i den beste av alle verdener! Den slags holdninger bør brennemerkes med klare ord, herr redaktør. Slik deres forgjenger Amandus Schibsted så forbilledlig gjorde det da han i mars måned 1889 ble utsatt for noe så voldelig som en streik blant sine egne ansatte:

"Vi skal ikke indlade os paa nogen Kritik over Strikesystemet i sin Almindelighed. Saa meget vil dog i Almindelighed alle hæderlige Mænd, være enige om, at fra det Øieblik, Majoriteten ved et Terrorismesystem tvinger Minoritetens Mænd til at opgive den frie Mands frie Vilie, kan Systemet ikke længere forsvares."

Terrorisme, det er hva det er. Vår tid har heldigvis sterke menn som er i stand til å ta ondet ved aksen!

Med hilsen og håndslag!
Deres Hallvard Heia