Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Hvorfor jeg ikke angrer

av Guri Larsen

Trykt i Klassekampen 25. februar 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Slutten på 1960-tallet, en evighet siden - jeg var student, en ganske typisk student på den tiden med sterkt ønske om delta i kampen mot undertrykking og urettferdighet i verden. SUF(m-l) på universitetet ga muligheten, både til å studere Marx, Lenin og Mao og til politisk praksis. Kommunist har alltid for meg vært en hedersbetegnelse - jeg ville være kommunist - være del av den store bevegelsen som kjempet for et klasseløst samfunn og mot imperialismen. Det handlet ikke om en overgang fra et antiautoritært studentopprør til krigskommunisme; medlemskap i SUF (m-l) oppfattet jeg snarere som en forlengelse av studentkampen, en fortsettelse og mer målrettet deltaking i kampen mot kapitalismen og imperialismen.

Å ikke bli del av m-l-bevegelsen ville være å svikte det jeg trodde på, og det jeg ønsket å bruke tiden til. Pensumslesning og eksamener ble skjøvet i bakgrunnen, dagene var fulle av møter, male paroler, demonstrasjoner, løpeseddelutdeling, stands, fagkritikk, heftige diskusjoner både i korridorene på Institutt for kriminologi og på veggaviser. Et fagpensum uten Maos Om motsigelsen var utenkelig. En hovedoppgave i kriminologi uten marxistisk analyse, var like utenkelig.

Stolt

Da AKP (m-l) ble dannet i 1973, var det stor begeistring, også hos meg. En nytt og strålende parti, et blankt redskap i kampen mot undertrykking, uten NKPs bindinger til Sovjet, og uten SFs unnfallenhet og reformisme. Jeg var stolt da jeg ble opptatt som medlem (noe jeg ikke ble fra starten, jeg hørte med blant de som ble definert som høyreavviker og borgerlig idealist).

Som vanlig medlem, uten spesielle interne partioppgaver og ansvar, erfarte og opplevde jeg AKP fra grunnplanet. Lagsmøtene i universitetslaget utgjorde min tilknytning til partiet. Jeg hadde aldri sterke følelser for selve Partiet, bare for politikken, var ingen drivkraft i å utvikle partiet; m-l-bevegelsens indre liv opptok meg lite - jeg hadde et høyst utvendig forhold til indre motsigelser og uenigheter, f.eks synet på Stalin. Var han 70 % revolusjonær og 30 % reaksjonær? Eller var en annen prosentfordeling mer i samsvar med hans praksis? Jeg hadde ingen kvaler eller intellektuelle rystelser på den tiden over Stalins posisjon i m-l-bevegelsens første fase. Heller ikke hadde jeg noen opplevelse av å tilhøre et parti som var "gjennomsyret av en destruktiv, anti-intellektuell ideologi", for å bruke Sverre Knutsens karakteristikk (Klassekampen 17. februar). Nesten motsatt, prinsippene for kulturrevolusjonen og masselinja, slik Mao beskrev det, virket riktig og viktig som prinsipper for politisk praksis.

"Korgutt"

I ettertid har jeg nok hatt en del runder med meg selv - hva kom det av at vi godtok, ikke bare Stalin, men senere Pol Pot? På universitetet drev vi fagkritikk mot fagets autoriteter, i den politiske kampen kjempet vi mot makta og samfunnsautoritetene, men vi godtok synet til de vi gjorde til politiske forbilder og politisk ledende, vi skapte våre egne politiske autoriteter som vi lyttet til. I alle fall var det slik for meg. Jeg var vel som en slik "korgutt" Edward W. Said beskriver i boka si Den intellektuelles ansvar: når man har blikket rettet mot sin høye beskytter, kan man ikke tenke som en intellektuell, bare som en disippel eller korgutt.

Men hovedsaken for meg var nok snarere at synet på Stalin og Pol Pot ikke berørte min daglige politiske praksis. Når jeg deltok i streikestøttekomiteer på 70-tallet og senere i den antirasistiske kampen, var slike ideologiske ledere uten betydning, eller jeg gjorde dem betydningsløse for å slippe å ta stilling til dem og deres ugjerninger, og dermed også slippe å ta oppgjør med min politiske tilhørighet. Feigt og unnfallende? Intellektuell blindhet og underkastelse? Ja, det var vel det, men samtidig nødvendig for fortsatt å kunne være med i det jeg da oppfattet som eneste mulige politiske organisering. For bare kollektiv handling skaper motstand mot makta og forandring. Det mener jeg fortsatt, men uten å være medlem av AKP.

Sur plikt

AKP var en svært viktig del av nesten hele mitt voksne liv. Hovedsaken for meg i to-tre tiår var å ha forankring i et kommunistisk parti - være kommunist, ta del i en kollektiv kamp. Jeg var alltid stolt over å tilhøre et kommunistisk parti - over å kunne kalle meg kommunist.

Det besværlige var derimot partiets indre liv, interne møter - lagsmøtene: en uendelighet av kjedsommelighet, møtene varte i timesvis, tok aldri slutt, alle skulle si det samme, gjenta seg selv, lange haranger av talestrøm med alle de riktige ordene og stille motsigelser på korrekt vis, vise fram egen politisk framskredenhet. Lagsmøtene var en sur plikt, endeløse diskusjoner, oftest uten betydning for mitt politiske arbeid, bortsett fra mer praktisk planlegging av aksjoner. Vi diskuterte oss fram til enighet med linja utviklet av partiledelsen - slik fungerte prinsippet om demokratisk sentralisme. Anti-intellektualisme i diskusjoner var til tider besværlig, særlig i den tilbakeskuende refleksjon.

Partiets udemokratiske praksis var nok det jeg reagerte mest negativt på, og som til slutt førte til at jeg meldte meg ut. Men medlemskap i AKP var ikke et intellektuelt prosjekt for meg, men et utgangspunkt for politisk praksis, helt i samsvar med det jeg ønsket å kjempe mot og for, omtrent det samme som jeg i dag ønsker å kjempe for og mot. Men i dag er jeg også opptatt av intellektuelles medansvar i å punktere forenklede kategorier, dogmatisme og tilsløringer, uansett sammenheng det framtrer i.

Slått ned på

Kadervurderinger var også en lidelse, politiske avvik og borgerlig tenkning ble slått ned på. Jeg forlot alltid slike møter temmelig nedstemt og sikker på at jeg aldri ville bli en god kommunist. Særlig ett slikt møte sitter spikret fast, selv om det dreide seg om en liten bagatell i den store sammenheng: vi hadde tidligere diskutert folkekrigen, og hvor nødvendig det er å trene, være i god fysisk form (var det noen som virkelig trodde vi drev med våpentrening?). Jeg begynte å trene - joggeturer annenhver dag, det absolutt kjedeligste jeg vet, og fortalte stolt om min iherdighet på lagsmøtet. Lagslederen var ikke det spor imponert, så bare strengt på meg og spurte om jeg hadde meldt meg inn i et idrettslag. Mitt individualistiske trengsopplegg brøt med masselinja: delta der massene er. Siden da har jeg aldri jogget. Langt triveligere var det å selge Klassekampen, særlig grytidlig om morningen utenfor Spikerverket (det eneste som kunne få meg til å stå så tidlig opp i studietiden).

På begynnelsen av 70-tallet hadde partiet den store proletariseringskampanjen. Vi skulle jobbe i industrien, bli del av arbeiderklassen, erfare arbeiderklassens liv for å kunne være den ledende politiske kraften i klassekampen. Jeg skjønte aldri hvorfor partimedlemmer med arbeiderklassebakgrunn var motstandere. Ønsket mitt var sterkt om å bli arbeider, leve arbeiderklassens liv og delta i klassens kamp. I to år jobbet jeg som ufaglært arbeider, satt ved samlebånd og dagdrømte for å slippe bort fra det ensformige arbeidet. Jeg ble nok aldri en revolusjonær proletar, greide aldri å mobilisere de andre arbeiderne til å aksjonere mot undertrykkende arbeidsforhold, og ble raskt utdefinert og sett som en utenforstående.

Men jeg lærte svært mye i de to årene, både om meg selv og mitt forhold til mennesker i miljøer forskjellig fra mitt eget, og om undertrykkende arbeidsforhold i industrien. AKP kan jeg takke for erfaringer jeg ellers ikke ville fått, og som jeg senere har hatt stor nytte og glede av.

Et blindspor

Var/er AKP et politisk blindspor? Jeg har aldri angret på mitt mangeårige medlemskap; jeg hører ikke med blant de tidligere medlemmer som ifølge Bjørgulf Braanen (Klassekampen 12. februar) "spør seg selv forvirret og skamfull: Hva var det egentlig jeg var med på?".

Som tidligere medlem i AKP kan jeg ikke slippe unna ansvar for det jeg i dag oppfatter som feilaktig partilinje: Jeg tok aldri opp kampen med partiledelsen (gutta på toppen var fjerne skikkelser, langt fra min politiske hverdag), heller ikke tok jeg opp kritikk av partilinja på lagsmøtene. Men medlemskap i AKP ga en politisk tilknytning som førte til stort politisk engasjement og aktivitet, særlig i anti-imerialistisk og antirasistisk arbeid, jeg både da og i dag mener er viktig. Riktignok grues jeg i dag over min politiske sløvhet i spørsmålene om Stalin og Pol Pot, og dyrkelsen av Kina og Albania, og undrer meg fortsatt over hvordan vi kunne lage skurker til helter, hvordan vår kritiske sans forstummet overfor partilinja. Men m-l-bevegelsen var en viktig drivkraft i et stort og ekte politisk engasjement fra slutten av 60-tallet og også i mange år framover. Jeg er fortsatt stolt over det meste av det jeg var med på: motstanden mot USA-imperialismen og Vietnamkrigen, kampen mot EEC på begynnelsen av 70-tallet, streikestøttebevegelsen utover i 70-årene, og fra 80-tallet antirasismen.

Oppmykning

Dessuten opplevde jeg mye større intellektuell og politisk åpenhet og mindre ideologisk dogmatisme i partiet de siste årene jeg var med, fra midten av 1980-tallet og utover på 90-tallet, i allefall var det slik i mitt partilag på universitetet. Også i partiets antirasistiske utvalg, der jeg ble med på midten av 80-tallet, var diskusjonene heftige og uten fastlagte linjer fra oven, særlig om hva rasisme har sitt grunnlag i, og hvordan rasistisk undertrykking skal bekjempes.

"Antirasistisk kamp = klassekamp" stod mot synet om at rasistisk undertrykking er en særegen form for undertrykking, jfr. kvinneundertrykking. Og hvor skulle vi konsentrere innsatsen: i kampen mot statlig rasisme eller i kampen mot nynazistiske og rasistiske grupper? Kvinneopprøret i partiet på 1980-tallet (jeg var ikke aktiv) hadde myket opp, og ga større rom for uenigheter og ulike syn - "forandret AKP, både politikken og partikulturen", slik Siri Jensen sier (Klassekampen 19. februar).

Striden i 1977

Når jeg meldte meg ut av AKP i 1997, var krisen i Klassekampen det direkte utløsende. AKPs rolle i den saken oppfattet jeg som særdeles udemokratisk - partiets ønske om å gjenerobre kontroll over avisen ble tydelig. Partiledelsens håndtering var i samsvar med en dårlig tradisjon innen den kommunistiske bevegelsen: makt ovenfra, ikke mobilisering nedenfra - ikke ønske eller vilje til å lytte til kritikk eller ta oppgjør med udemokratiske trekk i partiet.

Men tvilen på partiet hadde allerede begynt før det. Partiets syn på det nasjonale spørsmål og nasjonalstatens betydning for klassekampen, har jeg aldri delt. Inndeling i nasjon og nasjonalstat fremmer rasisme (gjør det mulig å skille mellom Vi og De andre). Rasistisk undertrykking er del av imperialismens vesen, men rettferdigjøres i dag med nasjonalstatens rett til å verne et nasjonalt fellesskap - egne borgeres fellesskap mot folkeslag som oppfattes som uønsket i landet (med stengte grensers politikk og assimileringspolitikk). Samfunnsvernet mot "fremmede" er innebygget i den nasjonale suvereniteten, slik jeg ser det. Medlemskap i et parti som forsvarer nasjonal sjølråderett ble uforenelig med mitt syn på hva kampen mot rasistisk undertrykking handler om. (For ikke å bli misforstått: jeg er EU-motstander, ikke for å bevare norsk nasjonal sjølråderett, men fordi EU er imperialistisk og udemokratisk. Jeg har heller ikke blitt medlem av Internasjonale Sosialister).

På en måte synes jeg det er ganske bedrøvelig at AKP utviklet seg slik det gjorde, og derfor har skrumpet inn til et parti uten betydning. Men jeg tror også tiden har løpt fra partiet (i alle fall som politisk ledende i massebevegelser, kanskje er også alle partier i dag mindre viktig som politisk kraft og sentrum for motstand mot makta?). I dag trengs kraftfulle massebevegelser, og mer enn noen sinne. Attac og den voksende globale bevegelsen mot økonomisk globalisering og markedsliberalismen (det vi tidligere kalte imperialisme) er det beste som har skjedd på årevis. Demonstrasjonene lørdag 15. februar var en fantastisk oppmuntring - framviste stor bredde og styrke i den internasjonale solidariteten, og på tvers av politiske tilhørigheter.

Jeg tror Vegard Velle i Internasjonale Sosialister har helt rett når han sier at "vi lever i masseprotestenes tid. Politiske organisasjoner som tenker stort, nytt og radikalt vil dominere fremtiden" (Klassekampen 18. februar).

Kommunist kan jeg ikke lenger kalle meg selv, men revolusjonær vil jeg alltid være. I dag finner jeg meg vel til rette med å være medlem av RV - tilhøre et politisk fellesskap som er langt mer mangfoldig og åpen enn AKP noen gang har vært.