Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

AKP (m-l) - mer enn en sekt

av Gerd von der Lippe

Trykt i Klassekampen 27. februar 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Denne fortellingen om m-l-bevegelsen er fra en som aldri har vært medlem av noe politisk parti og som identifiserer seg med venstresida i norsk politikk. Forslag til mitt tema var: "Om dei religiøse sidene ved m-l-rørsla." For å få frem noen nyanser sett utenfra tar jeg også med erfaringer fra arbeidet i Idrettsaksjonen fra 1973 til 1978. Det var medlemmer av AKP (m-l) som tok initativet til å danne denne aksjonsgruppa. Med et slikt utgangspunkt kan den også betraktes som del av AKP-nettverket.

Et økende antall studenter, Maos brudd med Sovjet og krigen i Vietnam er bakteppe for denne fortellingen.

M-l-bevegelsen sugde til seg store deler av den radikaliserte ungdommen på 1970-tallet til stor forbauselse for det norske establishment. Studenter fra distriktene som ikke hadde et nettverk på steder med universiteter og høyskoler kunne her vokse inn i en ny livstil. Den bestod bl.a. av skolering i sentrale skrifter og strategier, fokus på dagsaktuelle "kamper"/streiker, mobilisering til demonstrasjoner, bygging av nettverk i tillegg til felles frokoster 8. mars, 1. og 17. mai, sommerleirer og fester. Hele året kunne bli et samvær i AKPs tjeneste. M-l-erne var imponerende flinke til å bygge en organisasjon. De klarte å forvandle et anti-autoritært ungdomsopprør til et sentralistisk parti.

Det karismatiske prinsipp

Det er ifølge Augestad (2000) tre dimensjoner ved religion og religiøsitet som tilsammen utgjør en triangel som skaper mening. Disse er opplevelses-, verdi- og kosmologidimensjonen. Dette gjelder nok for de fleste mennsker, men hos det religiøse individet koples disse til en et kosmisk prinsipp, en Gud eller en Allah. Kosmologi kan forstås som våre grunnleggende ideer om hvordan verden er og hvilke strukturer som kan skape endringer. Disse forestillingene kan formidles gjennom hellige, guddommelige åpenbaringer, som kan nedfelles i hellige skrifter.

De kan gi oss retningslinjer og forbilder for vår praksis. Handlingsnormene har en religiøs autoritet hos de troende. Her er kontakten med det guddommelige sentralt. Denne kan gi inspirasjon til opplevelsesdimensjonen. Det kan en oppnå bl.a. gjennom bønn og ritualer. Da kan en få en personlig opplevelse av det guddommelige prinsipp.

Det karismatiske prinsipp betyr at den religiøse opplevelsen er viktigere enn de andre dimensjonene.

Med et utenfra blikk kan en kople dette prinsippet til sentrale sider ved m-l-ernes praksis fra deres storhetstid første halvdel av 1970-tallet. M-l-ernes tolkning av Mao Tsetungs tenkning kan forstås som deres hellige skrifter og kosmologi. Det var en verdensanskuelse for væpnet revolusjon og mot undertrykking og imperialisme. Mao kan med visse knyttes til forestillingen om m-l-ernes gud i denne perioden. Det var hans forståelse av marxismen som gjaldt. Mao videreførte stalinismens statsideologi som hadde rekonstruert marxismen fra en opposisjon mot det bestående til en på mange måter undertrykkelses ideologi.

Demokrati og sånt

M-l-ernes forestilling om demokrati ble utrykt via begrepene demokratisk sentralisme. Lenin skal ha laget denne for å opprettholde partidisiplin. I tråd med denne ideen proklamerte m-l-ere proletariatets dikatur som et demokratisk diktatur. Hos Øgrim (1970: 8-9) ble det forstått som "det store flertallets diktatur over det lille mindretallet av utbyttere" etter at folket har reist seg mot undertrykkerne.

Forvandlingen av mange ungdommers forestilling om demokrati til en pervertering av hva et demokrati faktisk er, forstår jeg best dersom en kopler endringer av verdier hos individer til en religiøs overbevisning og det karismatiske prinsipp. Mange hadde en nesegrus beundring av Mao, som også kan sammenliknes med en religiøs besettelse. Handling er et viktig ledd i disse prosessene. Det kan som før nevnt ha en religiøs autoritet hos troende. Videre kan det koples til m-l-ernes dagaktuelle saker (dagskampen, jfr. Arbeidernes kommunistparti (m-l), programmer og vedtak fra det 1. landsmøtet, februar 1973, kap. 3, p. a). "... marxist-leninistene skal konsentrere sitt arbeid om de plassene der massene er og kampen har det høyeste nivå" (Røde fane, nr 1, 1972: 7).

Denne strategien var kanskje den viktigste årsak til at så mange ble medlemmer og sympatisører ("symper"). Deres nettverk var imponerende.

Flinke på krav

Via demonstrasjoner f.eks. mot USAs krig i Vietnam og støtte til frigjøringsbevegelsen FLN fikk mange av oss en opplevelsesdimensjon om å bidra i et fellesskap til å forandre verden. En kan forstille seg at mange AKPere erfarte en slag religiøs dimensjon under slike massesamlinger.

Deres handlingsorientering kan forstås som tvetydig i en slik sammenheng. Det kunne bidra til å opprettholde den rette tro, samtidig som det mobiliserte mange til å ta avstand fra imperialisme.

AKPerne var ekstremt flinke til å få frem dagsaktuelle krav. Her lå alle andre politiske partier mange hakk under. Det gjaldt også for "hovedfienden" SF/SV. Så lenge de klarte å mobilisere så mange, kunne de dagsaktuelle sakene ta fokus vekk fra forestillingen om demokratisk sentralisme og det perverte demokrati.

Kanskje det også bidro til at så mange slukte m-l-ernes tolkning av Stalin?

Fornekta massemord?

Ifølge Øgrim (1970) representerte Stalin sosialismen og proletariatets diktatur i kampen mot revisjonismen. Selv så seint som i 1979 i Marxismen - vitenskap eller åpenbaringsreligion? bagatelliserte Øgrim massemordene til Stalin under overskriften "Overgrep mot opposisjonen": "Befolkningsstatistikkene og anna materiale viser at det ikke var "millioner" som ble henretta. Men problemet er at det blei skutt tusenvis av folk i partiopposisjonen. Blant dem helt sikkert folk som ble skutt ved feiltakelse, folk som støtta Stalin."

Jeg snakket med en historiker som var ansatt ved Stalinmuseet i Gori i det gamle Sovjet i 1987 om dette. Hun fortalte at alle forskere ved museet hadde kjent til Stalins massemord i millionklassen i flere tiår, men de gikk ikke offisielt ut med dette. Kanskje sentrale m-l-ere kjente til massemordene, men vedtok at det skulle bli en intern sannhet? Uansett, er det et uttrykk for en tro av dimensjoner.

Sannhet og mening

Ifølge sosiologen Emile Durkheim var gruppelivet en kilde til liv i seg selv. Han hevdet at når folk kom sammen i gruppe, kunne noe nytt eller annerledes oppstå som ikke kan tilbakeføres til det enkelte individ. Slik kan en se på møtene i AKP. Gruppens politiske ideer kunne også fylles med følte symboler om bl.a. kamp, revolusjon, rettferdighet og mot imperialisme. Det kan forstås som en type fellesskap om å lede folket til et bedre liv. I slike kontekster skal kollektive verdier og strategier kunne formes uten at den enkelte skal være dette bevisst.

Med utgangspunkt i Wahldal (2000) kan deres fortolkningspotensial sies å være snevert. Det samme kan antas om deres meningspotensiale; flere hadde kun AKP og Klassekampen som kilder til sannheten. Alt annet kunne oppfattes som propaganda fra fienden.

Folk med modellmakt: det å beherske samfunnets kunnskaper og informasjonsgrunnlag, ble de som var innafor bevegelsen. De av dem som hadde kommuniseringsmakt: evnen til å behandle og formidle informasjon ble selvsagt stjerner. M-l-erne hadde flere imponerende flinke "predikanter".

De lykkes svært langt med å bygge et nettverk av aksjonsformer med utgangspunkt i aktuelle saker. Et slikt nettverk var "Idrettsaksjonen".

Idretten - der massene er

I Røde fane nr 1, 1973 hadde redaktør Pål Steigan med en artikkel om idretten. Den het "Idrettsbevegelsen for monopolkapitalen eller folket?". Signalturen "Truls" må være Kåre Kristoffersen, en av initiativtakerne til Idrettsaksjonen -73. Han tok magistergraden i sosiologi om dette temaet.

Hovedparolen til Idrettsaksjonen - 3 ble "Idrett for alle". Øvrige paroler var som følger:

Det var stor aktivitet i aksjonsgruppa sentralt og lokalt de første årene.

Holmenkollstafetten

13. og 14. oktober 1973 holdt aksjonen sin første landskonferanse om idrett på Norges idrettshøgskole i Oslo. Daværende direktør Thor Volla var med i aksjonen. Konferansen samlet 70 deltakere fra Skjervøy i Troms til Kristiansand i sør. Konferansen valgte et aksjonsutvalg på 13 personer som skulle lede aksjonens videre arbeid. En tok sikte på å danne lokale aksjonsgrupper for å radikalisere idrettspolitikken. Den sentrale aksjonsgruppa ga ut et diskusjonsblad, som kom ut fra 1973.

Aksjonsgruppa støttet bl.a. kampen for kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten, Birkebeineren og konkurranser arrangert av Norges fotballforbund, oppfordret til boikott av Sør-Afrika og protesterte mot fjernsynets sportsdekninger. Når det gjaldt mediekritikk fikk vi til et samarbeid med Dan Børge Akerø, dengang mellomfagsstudent i sosiologi. Han laget en mellomfagsoppgave om fjernsynets sportsdekning. Kildemateriale var fjernsynets egne kjøreplaner og intervju med sportsredaksjonens medarbeidere. Videre dannet vi Aksjonskomiteen for kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten i 1973. Vi fikk over 400 underskrifter til et opprop i Dagbladet. I 1974 defilerte mange mannlige deltakere med parolen "Nei til kvinnediskriminering" på ryggen inne på Bislet, mens vi hadde opplegg på tribunen.

Mellom første og andre landsmøte året etter dannet Volda, Trondheim, Hamar, Blindern (Oslo) aksjonsgrupper.

Handlingsrom

Det var ingen AKP-kontroll med våre dagsaktuelle krav i det sentrale utvalget. Her opplevde mange av oss et stort handlingsrom. Det var også slik at de fleste av oss som hadde lengst fartstid i idretten og hadde hatt organisatoriske verv, ikke var m-l-ere. Det tok de selvsagt med i strategien. Under Rød front-styret i Studentersamfunnet i Oslo organiserte Idrettsaksjonen for eksempel en idrettsdebatt med mange tilhørere, deretter drakamp med et langt og tykt tau mellom to lag, for deretter å ha dans. Slike opplegg var dengang midt i blinken for å få med bevegelseshungrige og øltørste idrettsfolk.

Skoleringen fra AKPere bidro til at vi vant kampen om kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten i 1975. Det mista jeg en jobb på.

Handlingsrommet var imidlertid betrakelig mindre når det gjaldt den "sentrale linja", bl.a. symbolisert med hvilket 1. mai- og 8. mars-tog vi skulle være med i. Tog som ikke sentrale AKP-medlemmer godtok, var helt uaktuelle. Vi burde heller ikke ha for stor nærkontakt med den delen av kvinnebevegelsen som var dominert av SV, bl.a. Nyfeministene og Brød og roser. Under kampen for kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten ble imidlertid slike kontakter godtatt, bare vi ikke gikk i deres tog 8. mars.

Ny bevegelse

Sentrale AKPere forsøkte selvsagt å få oss med i bevegelsen. De oppga meg, tror jeg, etter et møte med tre-fire m-l-ere, inkludert Drillo. Tema for møtet skulle være idrettspolitikk, men den skjulte agendaen var hvordan jeg skulle bli medlem. Jeg tapte selvsagt diskusjonen. Det var ingen dialog, kun kamp om argumentene. Etter dette ble jeg nok oppgitt, men jeg var fortsatt med i Idrettsaksjonen så lenge jeg opplevde politikken som interessant. Vårt handlingsrom ble fremdeles opplevd som stort.

Idrettsaksjonen ligger i dvale. Det gjør også mye av energien fra opprøret på 1970-tallet, men vi og deler av dagens ungdom "rør på oss". Antikrigsnettverket mot krig i Irak har bidratt til å få opp noe av engasjementet igjen. I dag trenger vi energien, entusiasmen og kunnskapen om organisering og dagsaktuelle krav fra m-l-erne for å møte nyliberalismen i dagens regjering, EU, Verdensbanken, Gats, WHO, samt Bushs politikk om terrorisme og imperialisme. Nettverk for å utvikle motstand mot og alternativer til denne politikken er bl.a. i Antikrigsnettverket, Attac og i Nei til EU. Her ligger kanskje spiren til en solidarisk global politikk.