Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Hyllest til en frosk

av Gudmund A Dalsbø

Klassekampen fant ikke å ville trykke innlegget i denne lengden

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Jeg husker vagt en gang, det må ha vært like etter at jeg blei med i AKP - et eller anna møte, en presentasjonsrunde. Flere kalte seg uavhengige sosialister. Og jeg måtte undres hvordan det egentlig var mulig - å være sosialist og være uavhengig på samme tid. Det er ei undring jeg har ennå. Sjølv må jeg nok betegne meg som avhengig kommunist. Etter mange år er jeg faktisk nokså avhengig av AKP, synes jeg.

Klassekampen har feira AKPs første 30 år med en serie artikler og intervjuer. Mange har reagert på sider av den. Jeg synes det har vært mye spennende å lese. Ettersom flere tidligere kamerater har fortalt ganske personlig om hvordan de nå ser på det som skjedde den gang de var kadre, er jeg blitt inspirert til å se litt tilbake på mi tid i AKP. Kanskje kan det være av interesse å lese noen ord fra en som har mest glede og fryd å melde.

For at dette skal være mulig, må jeg plage leserne med et utdrag av min politiske biografi. Den skiller seg fra de fleste som har skrevet her, med at den starter litt seinere og at den har betraktelig mindre prominens.

Biografi

Jeg er noen få år for ung til å kunne regne meg til sekstiåtterne, og jeg var slett ikke med på noen partistiftelse. Midt på syttitallet var jeg student og en slags hangaround for m-l-folket, bl.a var jeg redaktør av Studentavisa i Tromsø, valgt på programmet til Progressiv front. Jeg gikk på sirkel og deltok i mye, men jeg meldte meg aldri inn i verken parti eller studentforbund. Jeg blei heller aldri spurt, og det har hendt i en del våkenetter at jeg har spurt meg om dette var fordi de som var med, sneik seg unna vervekampanjene - eller om det var fordi noen egentlig anså meg for å være et råttent egg. Dette vil jeg nok aldri få svar på.

I 1979 gav jeg opp studiene, heilt uten at noen hadde fortalt meg at det var en proletariseringskampanje på gang. Jeg kjeda meg nok bare, så jeg flytta til Oslo og begynte som postbud. Etter ei tid savna jeg politikken, så jeg sendte et postkort til AKP og spurte om å få bli med. Etter ei stund sa de ok. Jeg kom altså med etter det som må ha vært det store høydepunktet. Men det sier litt om den interne kulturen i partiet at jeg til denne dag ofte har følt meg som en fersking.

I disse rundt 20 åra har jeg drevet jamnt og trutt med sånt arbeid som AKPere driver med. Jeg har vært med i 5-6 ulike partilag, jeg har sittet i styret i de fleste av dem. Jeg har hatt faglige tillitsverv på ymse arbeidsplasser, jeg har "styrt" en liten ulovlig streik, jeg har drevet valgkamp og EU-kamp og kvinnekamp, og jeg har nok solgt rundt en million eksemplar av den avisa du nå leser. Et par år jobba jeg i en partibedrift. Jeg elsker å stå på stand og spre det glade budskap (hva det nå enn måtte være) til mennesker som går forbi. Jeg trur jeg har mye felles med mange andre menige AKPere.

Livet i laga

I motsetning til tidligere skribenter har jeg hatt mitt partiliv slik majoriteten av medlemmer har, i hovedsak knytta til partilag. Lenge veik jeg så godt jeg kunne unna alt som lukta av sentrale ting, som landsmøter og konferanser. Jeg har aldri vært på sommerleir, og ingen har plaga meg for det. For tre år sia blei jeg vennlig mobba inn i sentralstyret i partiet. Der er det lærerikt å være, men jeg kan ikke si jeg trives. Jeg vil heller selge Klassekampen eller stå på stand enn å sitte inne på møte en lørdag formiddag. Men som en kjent russer sa: "Er du en sopp, så opp i kurven med deg."

Arbeidet i partilaga har variert mye, og det har vært oppturer og nedturer. Vi diskuterte og organiserte. Landsmøtene var tidligere hvert fjerde år, og vi hadde vel forberedende diskusjoner i to år før hvert. Kampanjer for avisa var det støtt, obligatorisk lagsdiskusjon en gang i halvåret. Det er klart det kunne gå litt på tomgang i blant. Så skulle det planlegges første mai, åttende mars, Tsjekko/Chile/Afghanistan, valg, streikestøtte, osv. Klart en blei sliten i blant, men i alle fall for meg som ikke har hatt unger, har det vært til å leve med.

Vi rapporterte inn resultatet av alle debattene. Nå ser jeg at folk som satt i ledelsen den gang, betegner dette nærmest som demokratisk skuebrød. Det hadde jeg ingen følelse med den gang, og inga formening om i dag. Men jeg må innrømme at det som i ettertid er blitt framstilt som harde linjekamper i partiet, dem kan jeg knapt ha merka. Jeg må også være litt politisk ukorrekt og opplyse at jeg ikke en gang husker å ha opplevd noe kvinneopprør.

Jeg savner forresten direktivenes tid. Nåja, det er kanskje litt overdrevet å si det sånn. Men jeg er i alle fall fortsatt glad når kloke kamerater som jeg har lært meg å stole på, presenterer linja. Jeg er gjerne med på å diskutere i laget, og i de seinere år på e-post, men det absolutt beste med AKP er at jeg føler meg så veldig trygg på det meste som kommer derfra. Det siste året har jeg jobba med antiprivatisering, med antiporno, med antikrig og med antinedlegginger på jobben min. Heile tida henter jeg støtte og kunnskap fra partikamerater. Jeg håper det jeg innimellom gir litt tilbake også.

Angrer jeg?

Jeg skjønner at det er tid for anger og avbikt, og jeg er ikke imot den slags av prinsipp. Derfor har jeg prøvd å se tilbake på denne tida for å finne noe å angre på og bikte av. Jeg kan ikke huske at jeg har vært veldig slem eller sekterisk mot noen. Det er naturligvis vanskelig å vurdere sjølv. Jeg veit jo at jeg et par ganger har vært innkalt til sjefer på jobb fordi jeg har slengt med leppa til kunder. Ting har vært ment som vennlig fleip, men misforståelser forekommer. Så hvorfor ikke i partisammenheng?

Jeg husker vagt en episode. Det må ha vært fra før jeg blei med i partiet, for jeg mener det var på et stort møte i Fokus kino i Tromsø. Jeg satt ved sida av en venn som ikke var særlig politisk engasjert. Plutselig pekte jeg på en som kom inn i salen, bøyde meg og sa lavt: "Der er en jævla SVer!" Jeg trur i grunnen ikke jeg kjente noen SVere, så jeg antar at replikken kom for å skryte på meg litt peiling. Svaret var: "Hvorfor sier du jævla om ham?" Etter det har jeg prøvd å vokte mine ord litt bedre. Og jeg har aldri heilt fått meg til å like SVere.

Stalin

Spørsmålet om Stalin kommer nå opp igjen med full tyngde i en del diskusjoner. Jeg må vedgå at jeg til tider har kalt meg sjølv stalinist, riktignok ikke høylydt fra en talerstol, men i vennlige samtaler. Det har naturligvis ikke vært fordi jeg er en blodtørstig morder. Jeg trur jeg stort sett blir ansett for ei vennlig og fredelig sjel, og jeg har til og med vansker med å begeistres over at noen banker opp nazister.

Når jeg ved høve har valgt å knytte meg opp mot Stalin, så er det mer som en slags protest mot det jeg oppfatter som et idealisert syn på klassekampen, tida etter revolusjonen, den spede begynnelsen på den sosialistiske æraen. Det er som en støtte til tanken om at revolusjonen ikke er noe teselskap. Det er egentlig et paradoks når jeg er redd for at den første tida i et sosialistisk Norge for mange av oss vil måtte fortone seg som råere og jævligere enn slik vi har det i dag. Men slik ser jeg det, og det synes jeg er viktig å være ærlig om.

Men ettertankens lys gjør det naturligvis klart at Stalin-bildet ikke på noen måte gjør en slik analyse fattbar, tvert imot. Tanken om at revolusjonen vil bli tøff og møtt med harde slag, har også fått meg til å stå på ideen om det statsbærende partiet lenge etter at det var ute av partiets politikk. Det høres sikkert ha-stemt ut, men jeg er veldig glad for at kloke kamerater har diskutert dette videre med meg slik at jeg nå står 100 % på linja. (Tordnende bifall.)

Sikkerhetspolitikken

Krigskommunismen, som omtales i vignetten i til Klassekampens serie, var nok kulminert da jeg kom inn i partiet. Men jeg husker naturligvis sikkerhetspolitikken, og savner deler av den. Lange kveldsturer med innkallinger skader ikke en litt tykkfallen kropp. Jeg vil gjerne nevne en episode: Partilaget, som jeg hadde vært med i ei stund, skulle ha helgeseminar. Noen hadde med barn, og det kom derfor opp en diskusjon om vi skulle bruke dekknavn - ungene ville jo bli forvirra. Jeg husker jeg holdt et kraftfullt innlegg om hvorfor jeg absolutt ikke ville vite navnet på flere lagskamerater enn høyst nødvendig. Dette var folk jeg traff flere ganger i uka. Jeg må innrømme at dette framstår som litt snålt i ettertid. Men på den andre sida: Jeg er glad for at jeg har fått lære denne tenkemåten - at livet en gang kan bli betraktelig tøffere enn det er i dag.

Jeg kunne sikkert nevne opp flere teite og sære ting jeg har opplevd og utført i marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenknings navn, men det ville være dumt å bruke opp alle mine poeng nå - vi skal jo ha mimrekvelder i mange år framover. Hovedpoenget mitt er uansett at fra mitt ståsted - på lagsnivå - så har jeg ingen grunn til ruelse over mi tid med AKP. Heller fryd og spetakkel.

Framtida

Og formodentlig blir det slik framover også. På den strålende konferansen Manifest som RU og SU arrangerte sist høst, hadde jeg en interessant opplevelse. Jeg delte ut materiell fra AKPs stand, og ei ung jente, rundt 14, kom bort og bad om å få stille et spørsmål. Jeg sa naturligvis ja. "Hva er imperialisme?" Oi, tenkte jeg, forklar det fort og enkelt! Før jeg hadde fått begynt, sa jenta "vent litt", sprang litt rundt og henta 3-4 venninner. "Det må gå fort. Vi har bare en kort pause." Jeg var vettskremt, jeg aner ikke hva jeg sa, jeg håper det var bittelitt avklarende.

AKP vokser nå i medlemstall. Jeg har gleden av å være en god del sammen med unge, nye partikamerater. Det er ikke bare det at de ikke har opplevd Vietnamkrigen. De har heller ikke opplevd den kalde krigen. Berlinmuren er et historisk begrep. EØS har vært der heile deres voksne liv. Det er utrulig spennende, lærerikt og intellektuelt stimulerende å få lov til å være med på å diskutere og utvikle politikk sammen med dem. Bli gjerne grønn av misunnelse, kjære venner. (En av mine nært forestående oppgaver er å argumentere for at det kommunistiske partiet skal arbeide for og med den revolusjonære avisa. Det er ikke gitt at det blir en lett oppgave, men jeg skal gjøre mitt beste, og jeg takker vennene i avisa for at de gir meg motgang og styrke.)

Livet i AKP gjennom 30 år har altså fortont seg forskjellig for ulike folk. Det er slett ikke rart. Det ville vært umarxistisk å mene noe anna. At Klassekampen har brukt partijubileet til å presentere noen slike historier, tjener avisa til ære, og jeg takker for at jeg fikk fortelle min vri. Jeg vil konkludere med at mitt forhold til dette lille sære partiet er som i eventyret: Jeg er den sta prinsessa, og AKP er frosken som jeg vil fortsette og fortsette å kysse til den blir en prins.