Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Å ville det helt store

av Egil Fossum og Finn Sjue

Trykt i Klassekampen 1. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Få ting er bortkastet dersom en i ettertid tør analysere åpent hva som skjedde - på godt og vondt.

"Det er mange måter å bruke livet på. Du kan melde deg ut. Du kan legge deg bekvemt til rette. Du kan søke maktens tinde. Eller - du kan ville noe enormt stort, rettferdig og fornuftig. En sympatisk tanke, men viljen kan lett bli langt større enn evnen. Det store kan bli så forvokst i ditt eget hode at det hele ender i ufornuft og patos. Men heller ikke en slik erfaring behøver å være bortkastet."
(Fra et privat notat om 70-åra, desember 1986)

Denne tankegangen satte en av oss ned på papiret for snart 17 år siden. Og det er den som renner oss i hu når vi nå følger debatten om m-l-bevegelsen. Adrenalin og intellekt kappes om hegemoniet. For vår del vil vi gjerne si noe personlig om den siste måten måte å leve livet på som nevnes i sitatet - å ville det enorme, det helt store. For øvrig tror vi ikke det er mulig å trenge inn i hva som skjedde med m-l-bevegelsen uten å være personlige. Derfor blir spørsmål som tidsånd og personlig mental habitus sentrale temaer for oss. Dessuten vil vi ikke late som om vi har funnet "Svaret" på alt.

Ingen angrende syndere

La oss ha sagt det med en gang:

Falt for eget grep

Men først, hvem er nå vi egentlig? Vi er begge utmeldte medlemmer - uten snev av bitterhet. Vi har begge vært redaktører i Klassekampen. Begge satt vi lenge i sentralkomiteen. En av oss var sekretær i sentralkomiteens arbeidsutvalg i partiets forløper MLG, den andre i AKP(m-l)s arbeidsutvalg. Vi var voksne mennesker med høyst ulike sosial og klassemessig bakgrunn. Vi hadde begge lang utdanning bak oss, den ene statsviter, den andre psykolog. Vi hadde gode forutsetninger for å kunne tenke og velge fritt. Og - vi har et stort personlig ansvar for det som skjedde i partiets hegemoniske periode.

På samme tid var vi, som resten av ledelsen, ofre for en egenprodusert tenke- og arbeidsmåte som kostet partiet og bevegelsen dyrt. Som enkeltpersoner og som kollektiv ble vi fanget av våre egne handlinger. Vi falt for eget grep.

Tidsånden

En tidsånd skapes av store, virkelige bevegelser. Den skapes også av tanker og ideer. Vi ser ikke nødvendigvis alt som skjer med vårt blotte øye, enn si forstår alt som skjer. Likevel skaper bevegelsene en atmosfære som griper noen, mens den frastøter andre.

For mange av oss føltes etterkrigs-Norge som et stort paradoks. Det fantes en lettelse, en gjenoppbygging, og en optimisme blant vanlige folk. På samme tid følte vi at landet var som en innsjø dekket av stålblank is. Her var kalde vinder, mørke kroker, autoritære krefter. Vi følte avsky for USAs supermaktarroganse. Vi følte et stigende raseri over Ap-kretsen og Haakon Lies suverene, stalinske forakt for alle de som ikke hadde skjønt Marshallhjelpa og Natos velsignelser. Det fantes riktignok ei åpen råk i stålisen. Opp av den sprang SF, med sin tredje vei. Men vi mente at SFerne ikke styrte klar av Sovjet - nok en hegemonisk supermakt. Sovjets strupetak på Tsjekkoslovakia og USAs B-52-tokter mot Vietnam skapte voldsomme reaksjoner i et samfunn i klasseforandring og et studentopprør som allerede var på gang. Her var ikke rom for fisling og opportunisme. Tidsånden skapte ikke mumling. Verden eksploderte i store og blodige konflikter. Vi hadde begge reist en del i ulike verdensdeler og sett dramatikken på kloss hold. Hele situasjonen inviterte til de store valg, de viktige personlige valg, et enten - eller. Til klarhet, klarhet og atter klarhet. Fram vokste m-l-bevegelsen.

Var det egentlig noe alternativ for den som ville stå opp og kjempe mot de store monstrene?

Mor til en av oss, ei klok bondekone , sa det slik etter et tv-sendt debattprogram med de kjente "sufferne" i gamle Centraltheatret: "Åhhh, jeg synes de er så ufordragelig arrogante at jeg fryser på ryggen. Og de snakker så unaturlig. Men de er jo så klare, og jeg synes de har rett."

Vår mentale habitus

Just presis. Også vi to syntes de hadde rett, de var klare. Vi måtte velge. Vi valgte. Ikke uten angst, ikke uten tvil og tro, men likevel valgte vi å kjempe for noe vi mente var stort. Og rettferdig, ja, nærmest rent og harmonisk. Var dette en religiøs ide? En higen etter det nye Jerusalem? For noen, ja. Men m-l-bevegelsen var nok langt mer politisk enn de fleste kunne - og kan - se - om de ser det hele utenfra.

Vi gikk inn i en opprørsbevegelse. Svært raskt ble vi to en del av ledelsen. Vi - som tusenvis andre medlemmer og venner - arbeidet dag og natt, år etter år. Vi følte at vi var med på noe stort. Den dag i dag vil vi påstå at vi ikke bare følte dette. I etterpåklokskapens rasjonelle lys mener vi fortsatt at dette var noe stort, om kanskje ikke så stort.. Det kunne vært sagt mye om resultatene. For etter vår mening dreier resultatene seg om langt mer enn avisa Klassekampen. Men det får vente til en annen gang.

Hvorfor møtte vi veggen?

Snart begynte det å butte. Vi var i ferd med å møte veggen. Hva var årsakene? Vi eier ikke hele forklaringen, men ser i glimt noe som kan forklare en del.

Etter flo kommer ebbe. Jovisst gjør den det. Vietnamkrigen var over. Kina var ikke lenger så "enkel" som vi trodde, eller lot som vi trodde. Albania som modell for et framtidig, uavhengig Norge sprakk. Avgudsbildene sprakk. Likevel var det mer enn nok å ta fatt på, både hjemme og ute. Krigsfaren var et sentralt tema. Og krigsfaren ga grunn til bekymring. Men forestillingene våre om den var nok en del overdrevet, spør du oss i dag.

Men det nyttet ikke lenger å fortsette på den gamle, 100 prosent oppofrende måten. Mange begynte å føle slitasjen. Det var ikke nok med næring bare til hender og føtter. Hjernen måtte få sitt. Mange hungret etter reelle, grundige diskusjoner. Behovet var akutt. Var ting og saker egentlig slik vi hadde sagt? Hadde vi slukt for mange kameler? Mange spørsmål som fram til da hadde virker enkle, viste seg å være komplekse.

Monolitt og feilmedisinering. Hva ble svaret? Vi fortsatte med svært kontrollerte diskusjoner og "utkjør", og med styrte partikamper. Diskusjonene var nok ofte mer som pedagogisk eksersis å regne. Hensikten var å få medlemmene til å "gripe linja". Vi ville kontrollere mer enn å diskutere. Frykten for at Det store prosjektet skulle sprekke, var enorm. Den monolittiske enheten skulle bevares utad. Dermed provoserte vi mer enn vi avklarte. Når krybba begynner å bli tom, bites hestene. Monolitten sprakk. Den måten å lede på som på sett og vis hadde virket så lenge medvinden sto oss rett i ryggen, fungerte slett ikke da motvinden kom i kast.

Vi i ledelsen skjønte vel stort sett hva som skjedde. Likevel skrev vi ut feil medisin. I stedet for be medlemmene, inkludert oss sjøl i ledelsen, om å ta en pust i bakken, diskutere mer, åpne opp for en friere atmosfære for undersøkelser og debatt, strammet vi tøylene. Medlemmene fikk mer steiner enn brød. Frustrasjon og splittelse ble resultatet. Partiledelsen som hadde nytt godt av en solid dose naturlige autoritet på grunn av framgang, kompenserte tapet av autoriteten med autoritære tiltak.

Sterk maktkonsentrasjon. Alle partier har en indre krets i ledelsen. De fleste partiledere vil bare ikke innrømme det. De fleste partier tillemper også en sentralisme som slett ikke alltid er demokratisk. I AKP(m-l) var den demokratiske sentralismen erklært og vedtatt. Og maktkonsentrasjonen i den indre kretsen i sentralkomiteen var desto større. Sterke personligheter og individualister, oppvakte teoretikere og dyktige organisasjonsfolk kranglet så busta føyk. Men både utad og innad i partiet opptrådte kretsen, "den indre kjerna", som en monolitt. Så lenge det varte.

Ufritt intellektuelt klima. Dette ga ikke gode vekstvilkår i partiet for fri debatt i en fri, intellektuell atmosfære. Det ble vanskelig å opponere - også for mange som satt i sentralkomiteen utenfor kretsen. Klimaet inviterte ikke til det. Konformitetspresset var stort. Den som ville opponere i viktige linjespørsmål, måtte ha et ganske betydelig personlig mot. Det gjaldt også for linjespørsmål som var under debatt. Det kunne handle om monopolborgerskapet som egen klasse. Det nasjonale spørsmålet og militærlinja. Firerbanen i Kina. Albania. Homofili. Stalin. Osv osv.

Vi to var enig i mye av det som ble vedtatt. Men det fantes også spørsmål som vi enten var usikre på eller som vi var uenige i. Da skjedde det flere enn en gang at vi skygget banen. Vi undertrykte tvil og tro. Vi sa oss enige. Og vi leste for å få bekreftelser, ikke for å finne fram til det som var sant og riktig. Det var vår feil, uansett om atmosfæren ikke oppmuntret til "avvik". Men den dag i dag føler vi oss ille berørt av den slags knegang, voksne folk som vi var.

Når atmosfæren var slik i og rundt ledelsen, forplantet den seg i enda større grad nedover i partiet. Medlemmer flest fikk ei unødvendig tung bør å bære, kanskje ikke minst kvinnene. For også i AKP(m-l) var mannsdominansen ganske solid.

De dype røttene

Men hvorfor ble det slik? Til nå har vi pekt på ytringsformer som noen sentrale problemer tok. Hva med de dypereliggende ideologiske røttene - de som kanskje kan forklare litt av den ufrihetens dynamikk vi viklet oss inn i? Våre foreløpige antydninger er disse:

Forestillingen om at alt er mulig. For all del, det er en sympatisk ide og holdning å ville "alt", å ha stor tro på egne krefter, å ikke ville gi opp. Som kontrast til det bøyde hodet og lua i hånda for de mektige, er klippetro på egne krefter i seg sjøl en frigjørende tanke. Hva er mer meningsfullt enn å forandre verden i fornuftig retning? Men en slik klippefast tro på egne krefter kan tippe over til sin motsetning. Den kan ende i overtro. Den kan bli en ide om at du faktisk kan sykle på vannet. Eller i moderert form; at du oppfører deg som om du tror du kan det. Ikke bare for en stakket stund, men som en permanent tilstand. Da ender det i krampaktig subjektivisme. For en kort stund kan det nok virke heroisk. Men helten bli ganske snart utslitt. Og trass i at heltens hensikt var det motsatte, blir vennlig stemte omgivelser matte og passiviserte før helten innser det problematiske i sin egen helterolle. Skal vi være ærlige, bar en viktig del av vår mentale habitus preg av dette heltesyndromet.

Forestillingen om idealstaten bortenfor de sju blåner. Den som gjør sin eget rolle og skjebne avhengig av idealstaten langt der borte, vil snart få angre. For et slikt ideal oppfører seg aldri slik vi tror, verken som modell, som inspirasjon eller som overbevisende kraft for den som lever i en helt annen virkelighet. Da m-l-bevegelsen koblet seg på Kina-idealet, var det som å sette seg på et lokomotiv uten å ha en eneste finger på styring eller brems. Kursen ble sjølsagt stukket ut annerledes enn den vi hadde regnet med. Og togets drift var langt fra forurensningsfritt. Tvert om, lite minnet om det Rene, og kursen var definitivt ikke i retning av det nye Jerusalem. I denne forestillingen kan ikke bare glansbilder spores, men også et og annet religiøst trekk. Da Mao døde, kollapset idealet.

Nå skal det sies at det ikke bare var slike som oss som valgte oss en heltestat på den internasjonale arenaen. Og alle som har knyttet seg til en stormakt, har endt opp med samme elendige resultat. Men ikke alle har vært modne nok til å innrømme det. Det tjener m-l-bevegelsen til ære at erkjennelsen kom og ble åpent erkjent, om enn vel seint.

Forestillingen om å kjenne historiens gang. Å kjenne historiens hovedlinjer er mulig fordi innsikten bygger på etterpåklokskap. Å kunne forutsi den nære framtida i grove trekk kan også være mulig, sjøl om overraskelsene nesten alltid står i kø. Men å forutsi historiens faser helt fram til den endelig løsning (sic), er etter vår mening fullstendig umulig. Heller ikke marxismen kan gi et slikt endelig svar. Men marxismen gir et vell av kunnskaper og et godt analyseredskap. Kapitalen kunne med stor fordel ha blitt studert mye mer enn hva vi alle gjorde. For i motsetning hva noen i dag ser ut til å tro, var slike studier en mangelvare i m-l-bevegelsen. Marx' hovedverk var slett ingen bibel. Tvert om var våre studier ofte overfladiske og lett rituelle. Ofte ble de en salderingspost når alt annet politisk arbeid var gjort. Derfor var den nesten avskyelige skråsikkerheten vår et symptom på et altfor lite kunnskapsbasert og reflektert samfunnssyn. Kontrasten mellom den enorme aktivismen og de noe mangelfulle og overfladiske kunnskapene våre, var stor. En ømskinnet og sår holdning til kritikk var også en del av dette syndromet. Vi stakk til de grader hodet fram. Vi gjorde hodet laglig til for hogg, følte ofte at rustningen var i det svakeste laget - og slo tilbake.

En vesentlig del av denne skråsikkerheten var tuftet på forestillingen om at vi kjente historiens gang. Dette var rett og slett en sentral del av m-l-bevegelsens mentale habitus. Skråsikkerheten hadde også sin tvilling; dogmatismen. Og av den fødes lett en fordømmende, retthaversk og intolerant holdning.

Forestillingen om de få som forvalter sannheten. Det er mange opp gjennom tidene som har vært overbevist om at det er bare de få som forvalter sannheten. Etter vår mening var også m-l-bevegelsen preget av en slik overbevisning i "storhetsperioden". Vi mente å ha sett noe som ingen andre hadde sett. Jovisst, vi sto for noe eget, noe spesielt. Vi hadde rett i mye. Mange analyser var gode. Og dette var ikke en kunnskap som bare "vokste opp fra golvet". Kunnskapen bygde på en kombinasjon av teoretiske studier og aktuelle undersøkelser av samfunnet. Men vi vil hevde at disse gode tilløpene ble overskygget av forestillingen om de få som vet best, at det var Partiet som visste. Ikke folkemassene, ikke arbeiderne, men de med "høyest politisk nivå". Drives denne forestillingen til sin spiss, blir gleden over innsikt og kunnskap for handling, forvandlet til en forestilling om ens egen suverene storhet. Det hele ender i elitisme, i ideen om "de mest framskredne". Satt på spissen minner dette litt om det som kalles esoterisme; ideen om at kunnskap og opplevelse av det hellige, er forbeholdt et fåtall som har nådd et høyere bevissthetsnivå.

Når sant skal sies, autoriserte vi oss sjøl som overdommere. Forestillingen om "de få vet best" og forestillingen om "å ha objektivt rett", spilte på lag. I et slikt ideologisk landskap trivdes antidemokratiske ideer:

Dette var noe ganske annet og langt mer alvorlig enn en slags eksotisk garnityr på en ellers frisk buskvekst. Det stakk dypere. Det handlet om totalitære trekk i tanke, partimodell og synet på Det store Vi.

Det eneste alternativet

Vi vender tilbake til utgangspunktet vårt. For den som ville noe STORT, var m-l-bevegelsen der og da det eneste alternativet - i alle fall for oss og mange tusen andre. Så blir spørsmålet; måtte vi sluke alt med hud og hår? Måtte de totalitære trekkene utvikle seg slik de gjorde?

Problemet var at trekkene lå både i "verdensanskuelsen" og partimodellen. Likevel kunne vi satt opp veisperringer mot de største blindveiene. Men dette ville ha forutsatt mye mer enn personlig mot til å opponere. Det ville ha forutsatt en helt annen, friere og fryktløs intellektuell atmosfære i hele partiet, fra topp til grunnplan. Vi vet at et parti ikke er en akademisk tenkeboks. Men skal et opprørsk motstrøms parti handle fornuftig, må det utvikle konkrete analyser av eget samfunn og verden. Det må utvikle en langsiktig strategi og samtidig "røre ved folks hjerter" her og nå. Dette forutsetter en åpen og fri atmosfære i alle ledd. Dette tar tid. Men det revolusjonære partiet som ikke tar seg tid til nettopp dette, og i stedet prøver seg på en snarvei, vil mislykkes og kollapse. Vi kunne tatt oss tid - det var jo ingen borgerkrig i Norge. Tid og åpenhet er to grunnleggende vilkår for en virkelighetsnær analyse. Og uten slike analyser, strander partiet - uansett hvor stor viljen til å lykkes er. Derfor strandet også forsøkene på å gi svar på et så vitalt spørsmål som hva strategien kan eller må være for å skape sosialisme i et høyt utviklet kapitalistisk land som Norge.

Bortkastet?

Nok en gang tilbake til utgangspunktet; var m-l-bevegelsens "hegemoniske" tid ei bortkastet tid? Det var ei stor tid, ei spennende tid, ei lærerik tid. Og samtidig, en frustrerende periode. Men få ting er bortkastet dersom en i ettertid tør analysere åpent hva som skjedde - på godt og vondt. Gjerne uten altfor mye adrenalin. For etterpåklok kunnskap kan komme godt med, også nå. Nye opprør og revolusjoner vil komme. Nye kriger og nedslaktninger vil også komme.

Vi tror det er klokt å ile langsomt og tenke grundig gjennom hva slags opprørsk og motstrøms kraft som nå trengs - som vil kunne ha livets rett her til lands.