Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Hvem var antiautoritære?

av Eli Aaby

Trykt i Klassekampen 15. februar 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Klassekampens serie "(ml) fra 68-opprør til krigskommunisme" begynner med Bjørgulf Braanens utgangspunkt "Traumatisk fortid. Ml-ernes frammarsj på 1960- og 70-tallet vekker fremdeles mye aggresjon og sinne. Er det mulig å legge konfliktene bak oss?"

I bunn og grunn var kjerna i konflikten på 1960- og 70-tallet spørsmålet om behovet for klassekamp og revolusjon. Det er det fortsatt. Hvorfor skal vi legge den konflikten bak oss? Er undertrykkinga i verden blitt mindre framtredende? Utbyttinga mindre tyngende for arbeiderklassen? Imperialismen knust? Har staten forandra klassekarakter?

For mange er fortida i m-l-bevegelsen ei fortid de er stolte av, og med rette. Hva stod vi for? Vi tok stilling for arbeidsfolk i Norge, mot kapitalen. For internasjonal solidaritet. Antiimperialisme, både mot USA og Sovjet. Støtte til undertryktes kamp, både i verden og i Norge. For hvem er dette traumatisk? For egen del må jeg si at jeg ikke tar sikte på en posisjon i samfunnet hvor den slags standpunkter skaper traumer.

Sjølsagt har det blitt gjort dumme ting. m-l-bevegelsen begynte som en bevegelse av 17-23 åringer. Et viktig spørsmål er: er det standpunktene eller praksisen til m-l-erne som gjør at vi verken da eller nå gis tabbekvoter? Et annet viktig spørsmål er: hva var standpunktene og praksisen til dem som er så lite rause?

En effekt av Klassekampens utgangspunkt for artikkelserien er å ta søkelyset bort fra de andre organiserte delene av "68-generasjonen". Ved å sette alt fokuset på m-l-bevegelsen og AKP, og gi oss masse pepper, skal leserne glemme hvordan bl.a "skrotvenstre" oppførte seg og hva de stod for på 60-, 70- og 80-tallet.

31. oktober 1974 lot SV en mannlig stortingsrepresentant stoppe innføring av sjølbestemt abort i Norge og sendte 30.000 kvinner til abortnemdene. Antiautoritært? Solidarisk?

27. desember 1979 okkuperte Sovjet Afghanistan, SV tok ikke avstand fra okkupasjonen. I mange år var det solidaritetsdemonstrasjoner 21. august mot Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, SVerne deltok ikke.

Jeg husker uenighetene om demokratiet i åttendemars-komiteene og i deler av solidaritetsarbeidet. Hvem skal ha innflytelse? Partirepresentanter eller aktivister? I Klassekampens serie blir det uten motforestillinger "påvist" at representasjonsdemokratiet var det antiautoritære.

Latterliggjøringa av oss fordi vi ikke hadde tillit til Sipo, fordi vi brukte dekknavn, hadde hemmelige møter og ikke snakka åpent på telefonen, fortsatte til langt utpå 90-tallet. Lund-kommisjonens rapport viste at også m-l-erne undervurderte omfanget av overvåkinga.

I flere år var det to åttendemars-tog mange steder i landet, en avgjørende grunn til det var at mange ikke ville ha paroler mot krig og imperialisme fordi de mente det ikke var kvinnesaker. De mente åttendemars-togene skulle begrense seg til f.eks å støtte kvinnene i Chile, ikke hele motstandsbevegelsen. Progressivt?

Parola "arbeid hardt og lev enkelt" appellerte til mange ungdommer, på dette området skilte ikke vi i m-l-bevegelsen oss fra andre som dreiv med frivillig arbeid på grunnplanet i ungdomslag, fagforeninger, partier. Det som fortsatt provoserer mange er viljen til å gi avkall på personlige privilegier og karriere, og at vi fortsatt ser behovet for klassekamp og revolusjon.