Tekstar ved 30-års-jubileet til AKP

Å bli en del av arbeiderklassen

av Arne Byrkjeflot

Trykt i Klassekampen 3. mars 2003

Til AKPs heimeside ||| Meir stoff rundt partijubileet


Mitt oppdrag er å skrive om proletariseringsbevegelsen i AKP. Det gjør jeg på tredje dag i Klassekampens m-l-serie, som jeg altså er en del av. Jeg leser Ebbing, der hatet og forakt lyser av hvert ord. Jeg ser til min undring at det faktisk finnes framstående AKP-forskere som nå endelig blir trukket fram i lyset og at forskinga viser at vi var en religiøs sekt, en parentes i historien.

Nå vandrer jeg, som de fleste andre, gjennom livet og treffer så mange slags folk. Og som kjent AKPer så treffer jeg mange "frafalne" og mange av våre argeste motstandere gjennom historia. Men denne utrolige bitterheten treffer jeg bare innafor den såkalte venstresida i SV, blant noen ganske få av de gamle RVerne og i Klassekampen og denne forskerarrogansen har jeg faktisk til gode å møte, kun i Klassekampens spalter.

Men hvor er de angrende? Når de nå våknet av sin religiøse rus, når de så sannheten om sine idealer, hvorfor er det så tynt blant de angrende at alle er sikret helsideoppslag 30 år etter? Så mange tusener som har vært innom på forskjellig vis og så få som angrer. De kan være advokater, blitt direktører og jobbe i NHO, blitt professorer, blitt sosialdemokrater eller passive. Men den store angeren, nei. Ja tvert imot, de minnes det med glede. Og det er utrolig få som har mistet sine grunnholdninger

Bakgrunn

SUF var SF (SVs forløper) sin ungdomsorganisasjon. Det var ganske tidlig klart at det måtte gå mot et brudd. SF brøt med DNA på utenrikspolitikk, innenriks var det vanskelig å se noen forskjell. Likevel skulle bruddet skje på utenrikspolitikk. SUF tok avstand fra parolen Fred i Vietnam. De nektet å sidestille angriper og angrepet. De sa Seier til FNL, frigjøringsbevegelsen i Sør-Vietnam. Da SUF støttet PLO var bruddet et faktum. SUF ble ekskludert og ble SUF(m-l).

Ikke bare maoister

Det er umulig å forstå m-l-bevegelsens gjennomslagskraft bare utfra den politiske overbygginga. Sjølsagt var maoismen viktig, det som tente oss var det antiautoritære oppgjøret med det tilstivna Sovjet, det er rett å gjøre opprør, massene er de virkelige heltene, tjen folket. Bomb hovedkvarteret, sa Mao. Klassefienden er midt blant oss. Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde. Sovjet advarte mot frigjøringsbevegelsen i Vietnam (en gnist kan tenne en verdensbrann), SF ba om fred i Vietnam, SUF støttet frigjøringsbevegelsen. En liten nasjon kunne slå en supermakt, bare de brukte folkekrigen.

Men det svært få har forstått, er at den norske varianten var dypt praktisk fra første stund. På fysikk der jeg studerte gikk vi løs på pensum og styringsform, vi slåss for stipend og lån, vi slåss mot Ottosen-komiteens innstilling, vi organiserte husleiestreik på studentbyene, vi tømte forelesningssalene for å okkupere Vollan­fengselet som ungdomshus, vi okkuperte Høyskolebakken 8 for å stanse rivinga. Vi spilte en rolle i Hitra-aksjonen, som utsatte raseringa av landbruket med ti år. Ingen sak var for liten, ingen sak for stor. Uten oss ville Korsgata vært revet, uten oss ville det gått motorvei gjennom Bakklandet. Vi gjennomførte pornobål. Vi laget svære aksjoner mot boligdyrtida. Vi organiserte kampen for femtimilsgrensa. Slik var det over hele landet. Uten oss ville både Trondheim og landet sett annerledes ut. I tillegg så laget vi plateselskap og forlag, laget Oktober Bokhandel i Innherredsveien, og framsynte kamerater kjøpte Prinsens gate 14, vi var herre i eget hus.

EU-kampen i 1972 gjorde m-l-bevegelsen virkelig norsk. I Trondheim ga Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid ut Felles Sak hver uke, 10 øre. Plutselig måtte vi sette oss inn i alt fra landbrukspolitikk til virkningene for industrien. Vi måtte ut til fabrikkene og på landsbygda, spre løpesedler og snakke med folk.

Proletariseringskampanjen

Vi fikk de ville streikene, Kiruna-streiken og Sauda-streiken, vi fikk Våler Skurlag, Sporveien, på Linjegods, på Brygga. Vi laget streikestøttekomiteer i nær sagt hver en bydel i Trondheim, fem i tallet. Vi kjente ikke bare streikegrunnlaget på rams, vi var ærlig og oppriktig interessert i hvordan de hadde det og hvordan det gikk.

Allerede da begynte de første å slutte på universitetet og begynte på Ila Jern og Trolla Bruk, Malm gruver og på sykehuset. Partiet var danna, Klassekampen ble dagsavis. Da kom det neste store spranget. Proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Aldri har det vært gjort noe lignende, det var det mest vågale eksperiment noen ungdomsbevegelse noen sinne hadde prøvd seg på. Først gjaldt det å få jobb. Det gikk egentlig utrolig bra. Vi organiserte jobbsøkergrupper og hadde vårt eget arbeidskontor. På havna og renholdsverket passet de seg godt, men etter et år så var vi ganske mange. Vi var på Trolla, på TMV, Stålkonstruksjoner på Lilleby, på Rockwool, på Hustad fiskemat, på Tiger Konfeksjon, på Ranheim, vi var snekkere, elektrikere på Siemens og Fjeldseth, på vaskeri og butikker, vi var over alt. Først hadde vi store fagliglag, etter hvert ble vi så mange at vi delte opp i bransjer og faktisk ganske mange lag i enkeltbedrifter.

Fei dem ut

For å være helt ærlig så er jeg fortsatt usikker på hvordan vi egentlig var den første tida. Jeg husker iallfall godt at jeg etter at jeg hadde gått ut prøvetida, med den aller største forsiktighet, fikk i oppdrag å foreslå tilslutning til åttendemars-toget, en vanskelig start på en mannsarbeidsplass for en som tilsynelatende ikke var veldig interessert i politikk. Det var i 1977 og da det virkelig begynte å hardne til. Fagforeningspampene (og da mener jeg pamper i den klassiske betydningen) oppdaget hva som var i ferd med å skje, og vi fikk "fei dem ut"-kampanjen. Vi skulle ut, vi skulle ekskluderes og vi skulle fryses ut.

Den fagbevegelsen vi møtte var i ferd med å legge ned seg sjøl. I Trondheim var de i ferd med å legge ned førstemai-toget. På Lilleby var det en håndfull på medlemsmøtene. Fagforeningene og flere av bedriftsklubbene ble styrt som de var DNAs personlige eiendom. Det var en total dominans. De gamle NKPerne vi møtte var, med unntak, enten verre enn de verste DNAerne, eller de var knekt av forfølgelsen og brukte all sin tid på å advare oss mot å ta opp kampen.

Okkupasjoner

I Trondheim var det Hustad-streiken som var startskuddet for "fei dem ut"-kampanjen. Hustad Fiskemat var en arbeidsplass med svært dårlige arbeidsforhold. De gikk til streik mot en usaklig oppsigelse, ledet av Astri Holm med flere. Bedriften tok inn streikebrytere. Vi arrangerte blokader og en støttebevegelse, vi besøkte streikebryterne hjemme. Å støtte denne streiken ble i praksis et grunnlag for eksklusjon. Men "fei dem ut"-bevegelsen mislyktes. Det viste seg at arbeidsfolk ikke godtok en så urettferdig behandling. De lokale tillitsvalgte var nok dønn uenige med oss, men det gikk ei grense både for hvor langt de ville og hvor langt de kunne gå.

Så begynte vi virkelig å organisere. På Lilleby satset vi på idrettslaget. Plutselig så ble det et virkelig sosialt miljø. I Trondhjems Kjemiske satset vi på fagforeningskurs og vi bygde opp klubbene på vaskeriene og de små plastbedriftene. Det er ikke tilfeldig at to av de få bedriftsokkupasjonene som er foretatt i dette landet, skjedde på Svanen Vaskeri i Trondheim og Evacoplast på Singsås. På Singsås blokkerte de bedriften i over tre måneder. Jeg tror denne perioden må være den mest demokratiserende og framgangsrike perioden i norsk fagbevegelse noensinne. Til og med våre motstandere fra sosialdemokratiet måtte jo vise at de gjorde noe. 1. mai ble gjenreist som kampdag. Og folk fikk bedre lønn, vi fikk bedre arbeidsforhold, vi fikk stanset trakasseringa, mange rettet ryggen i disse åra.

Nedleggelsene starter

Først kom nedleggingen av konfeksjonsindustrien som Tiger. Fra 1983 kom den store nedleggingsbølgen på verftene og støperiene og gruvene. Noen fikk problemer med helsa. Å være kvinne, jobbe i fiskeindustrien og være i opposisjon ble hardt for både kropp og sjel. Noen sluttet sjølsagt, noen sluttet jo allerede første året. Det var jo ikke alle som passet som arbeidere, vi hadde jo noen av de skarpeste hodene i Norge, og det er jo ikke helt unaturlig at de kunne tenke seg å utnytte evnene sine. Og alle jeg kjenner gjorde det glimrende når de vendte tilbake til universitetene.

Men mange flere ble presset ut av industrien. Ingen AKPer fikk jobb i annen industri i Trondheim etter å ha miste jobben. Slik er det den dag i dag.

Grunnen til at AKP overlevde etter studentopprøret var EU-kampen i 1972 og proletariseringsbevegelsen. Grunnen til at AKP overlevde på 80-tallet var kvinneopprøret i AKP og oppgjøret med familiepolitikken, familien må tømmes for oppgaver, kvinneundertrykking er klassesamarbeid. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje ble ikke lenger godtatt.

Ingen teori har hatt så mye å si for vårt faglige arbeid som Siri Jensens to-spiss teori. Det er ikke bare de store industriarbeidsplassene som går i spissen. Den kvinnelige arbeiderklassen utgjør også en spiss i kampen fordi de er dobbelt undertrykt, både som klasse og kjønn. En politikk som bare ser klasser og ikke kjønn må slå feil. Plutselig ble kvinnelønna sentral og sekstimersdagen ble ikke bare et kvinnekrav, men det viktigste faglige krav. Da startet oppvurderinga av det vi kalte treåringene, de med treårig høyskole. Vi fikk "kvinner på tvers"-bevegelsen. Alt det som har vunnet fram i de siste tariffoppgjøra stammer fra dette kvinneopprøret, ti år etter.

På tvers

Det ledelsen i fagbevegelsen virkelig fryktet var organiseringa på tvers.

Fagbevegelsen er en bransjevis organisering, det er knapt kontakt på tvers. Organisatorisk er dette bare helt på toppen, i Sekretariatet der forbundslederne sitter og lokalt i LO-avdelingene (samorganisasjonene). Det betyr at å lage felles linjer, enten det gjaldt tariffoppgjør eller kamp for arbeidsplasser var svært vanskelig. Vår metode ble kampanjer, kampanjen for en fri og uavhengig fagbevegelse, vi hadde Ja til arbeid, kampen for de ensidige industristeder, store kampanjer med gjennomslagskraft. Vi tok initiativet til kvinner på tvers, den bevegelsen som den dag i dag opprettholder sekstimersdagen og holder hele fagbevegelsen i ørene på normalarbeidsdagen.

Så laget vi det som nå heter Trondheimskonferansen. Det startet i Kristiansand i 1981, fortsatte i Trondheim og har siden blitt der. Dette er en helt særegen organisering som hadde rekordoppslutning nå i helga. Det spesielle med denne konferansen er at den fatter vedtak. Det er uhørt i LO-sammenheng. Konferanser er ikke vedtaksføre organ. Uten Trondheimskonferansen ville nok LO-kongressen gått på limpinnen og bedt om en ny arbeidslivslov. Da ville vi virkelig hatt problemer når vi til høsten må slåss for stillingsvernet, mot nattarbeid og gud vet hva som kommer.

Popper fram

Så kom 1990-tallet og partisplittelsen. Der det nakne faktum er at mange flere enn de som fortsatte i Rød Valgallianse og /eller AKP falt fra under partisplittelsen.

Men borte er de ikke. Over alt popper de gamle AKPerne fram. De leder forbund, de er konserntillitsvalgte, de jobber i velforeninger, i idrettslag, i foreldreforeninger, de driver antikrigsarbeidet, og vi sitter dypt forankret i fagbevegelsen. Sjøl om vi er aldri så desorganisert så ser vi at når muligheten er der, så er det vi som lager tariffopprør og stemmer ned og lager streik. Nå er det vi som fører an i kampen mot raseringen av industrien, for senket rente og kronekurs og raser mot tapet av Snøhvit-kontraktene. Slik er det ikke bare i LO, slik er det blant lærerne, blant sykepleierne, det dukker opp leger som stiller seg fremst i kampen mot sykehusreformen og på arbeidernes side i kampen mot ny overtidslov, for å forsvare sykelønnsordningen.

Jeg vil ikke gå så langt som Marvin Wiseth som sier at uten Trøndelag ville vi bare hatt permen igjen i norgeshistoria. Men beskjeden som jeg er, så vil jeg bare si at vi hadde vært medlem av EU, vi ville hatt en langt svakere stilling for kvinnene, inklusive kvinnelønn og normalarbeidsdag, vi ville hatt en langt svakere fagbevegelse, antiimperilaismen ville stått svakere, venstresida ville vært mer utopisk og kulturradikal. Blandinga av maoisme, proletariseringsbevegelse, kvinneopprør og kamperfaring er rett og slett uovertruffen.

Bygge på AKP

Er det så tilfeldig at kampanjen mot vår tradisjon trappes opp i disse tider, med krigsfare, der selvsagte rettigheter som lik rett til utdanning og helsetjenester nå ropes ut til høystbydende, der industrien raseres der det varsles frontalangrep med ny arbeidslivslov, med pensjonskomite, med evaluering av sykelønnsordning, et tariffoppgjør i 2004 der det er arbeidsgiverne som skal stille krav, ikke oss og med en ny EU-kamp i sikte. Hadde jeg vært makta ville jeg ha gjort hva jeg kunne for å sette oss ut av spill, startet der. Slik Boye Ullmann måtte bort først, for å få til en smertefri nedlegging av Norwesco.

Ellers så tror jeg virkeligheten vil presse fram en organisering, vi kan ikke møte den tida vi går inn i som anarkister på hver vår kant. Igjen må vi gjøre det umulige, å stå imot det som er uimotståelig. Jeg tror det er umulig å bygge et slikt parti uten å bygge på AKP-tradisjonen.