EU-toppmøtet i Göteborg i juni 2001 er en god anledning for EU-motstanderne til å trappe opp motstanden mot den offensiven som ja-folka nå har starta opp. Denne felles aksjonen med EU-motstandere fra andre land vil inspirere og utvikle den aktive motstanden i Norge. Siden dette toppmøtet finner sted i det området av Europa hvor den organiserte EU-motstanden er sterkest, vil godt arbeid i forbindelse med motmøtene og demonstrasjonene styrke den all-europeiske EU-motstanden.
Det er omfattende og økende misnøye med EU i hele Europa. Etter hvert som de fire frihetene slippes løs undergraves velferdsordninger, lønns- og arbeidsforhold, nasjonale ordninger som skal sikre en viss stabilitet i økonomien osv. Etter hvert som unionen utvikles, og enkeltlanda mister vetorett over stadig flere områder, undergraves den nasjonale suvereniteten og demokratiet. EUs legitimitet svekkes etter hvert som EU utvikles.
EU-toppene må derfor forholde seg til en omfattende opposisjon. De er dermed også nødt til å utvikle en taktikk i forhold til denne opposisjonen. Et av de viktigste skrittene som er tatt for å ufarliggjøre opposisjonen er å legge opp til dialog. Så lenge det ikke blir streiker, aksjoner og opprør, kan alle få lov til å prate så mye de vil ... De statsfinansierte NGOene (non-governmental organizations) inviteres til å delta i utviklinga av unionen. En søker å få vridd temaet i debatten vekk fra for og imot EU (inn i EU eller ut av EU), og over til en diskusjon om hvordan opposisjonen kunne tenke seg å endre EU. Ytterligere en metode er å framstille EU som mer progressivt enn USA, og oppfordre opposisjonen til å slutte opp om EUs kamp mot USA for å gjøre verden mer sivilisert.
En del av de som er motstandere av EUs politikk, er samtidig EU-tilhengere. De har, etter vår mening, gått på limpinnen.
Dette heftet har vi lagd for å legge fram vår analyse og politikk i kampen mot vår tids kapitalisme, først og fremst her i Europa. Vi håper heftet vil egge til debatt og at det vil være med på å styrke kommunistenes innflytelse i kampen mot EU-imperialismen.
Heftet bærer noe preg av hastverk. Men vi synes det er viktig å smi mens jernet er varmt. Ambisjonene er ellers ikke å dekke alle sidene av kampen mot EU. Vi hadde planlagt et eget kapittel om kvinnekampen mot EU. Det klarte vi dessverre ikke. Vi fikk valget mellom to artikler av Arne Byrkjeflot, og valgte begge, noe som medfører en viss overlapping som leserne nok tåler.
Oslo 25. mars 2001
Arnljot Ask og Johan Petter Andresen
Det er flere måter å svare på dette spørsmålet. Den ene måten er å se den nesten ufeilbarlige logikken bak oppbygginga av EU-systemet. Denne historia er omtrent sånn:
Etter EU-kampen i 1972, da vi også advarte mot unionsplanene i EU, prøvde EU gang på gang å vedta mer union. Men det gikk ikke.
Så var det noen som kom på den kloke, nesten marxistiske tanken: Det er økonomien som er drivkrafta. La oss lage et indre marked. Det indre markedet vil kreve en økonomisk union. Den økonomiske unionen vil kreve en politisk union. La oss bruke EU til å lage et rammeverk som slipper markedskreftene løs. Så gjelder det bare å passe på at det aldri blir mulig å gå et skritt tilbake, – at alle dører som er passert, stenges.
Og dette gjorde de. Fra 1. januar 1994 var det indre marked et faktum. Fullstendig fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft var middelet, men slett ikke målet. På alle områder som omfattet det indre marked ble vetoretten til de enkelte medlemslanda opphevet. Her gjaldt flertallsvedtak og her var EU-retten og EU-domstolen overordnet de nasjonale lover og myndigheter. Så også med Norge gjennom EØS-avtalen.
EU skiller seg fra alle andre frihandelsorganisasjoner, som det nordamerikanske Nafta eller det asiatiske Asean. Det er to grunnleggende særtrekk. Ingen andre frihandelsorganisasjoner har en union, en statsdannelse, som mål. Ingen andre frihandelsorganisasjoner er derfor så dynamiske eller har en sjølstendig domstol som verner unionens mål. EU er ikke bare en frihandelsavtale, men har også en fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft. Ingen andre frihandelsorganisasjoner prøver å skape et fritt arbeidsmarked ved å fjerne grensene.
I Maastricht-avtalen fikk EU sin første grunnlov, og unionen var et faktum. I tillegg laget Maastricht-avtalen en tidsplan og reglene for utvikling av den økonomiske unionen. Starten var en pengeunion med fast innbyrdes valutakurs, med en europeisk sentralbank uavhengig av de enkelte regjeringer, samt felles regler for rentefot, statsgjeld og underskudd på statsbudsjettet.
Fri flyt av arbeidskraft hadde i seg en dimensjon som grep mer direkte inn i nasjonalstatenes innerste vesen enn annen fri flyt. Denne fjerde friheten grep inn i nasjonalstatenes grensekontroll, den grep inn i de enkelte lands oppbygging av sitt velferdssystem, den grep inn i selve statsborgerskapet.
Det var ikke mulig å få EU med på å realisere det frie arbeidsmarkedet fullt ut. De fleste landene forlangte faktisk at de sjøl fortsatt skulle bestemme over grensene sine. Derfor ble da også Schengen oppfunnet. Noen EU-land, Frankrike, Tyskland og Benelux-landene gikk foran. De sluttet seg sammen i Schengen-avtalen som bestemte grensekontrollen, som bestemte asyl- og innvandringspolitikken og som innførte det som frie grenser sjølsagt krever: kompensatoriske tiltak. Der grensekontrollen forsvinner må den erstattes med økt kontroll ved yttergrensene, økt overvåkning innad og muligheten for stikkprøvekontroll hvor som helst. Derfor ser vi nå at alle overnattingssteder pålegges å be om legitimasjon av utenlandsborgere.
Men Schengen var bare en omvei, et middel. Målet var å få dette inn i EU-systemet. Det var helt grunnleggende i unionsdrømmen å rive ned de indre grensene og skape en felles yttergrense. Det lyktes da også i Amsterdam i juni 1998. Da ble ikke bare Schengen en del av EU-systemet, men det ble innført flertallsvedtak her også, ikke fullt ut, men løpet var lagt.
Nå var to av EUs tre søyler inne. Den første søylen var det indre markedet. Den andre søylen var EUs justis- og politisamarbeid, Schengen-avtalens arvtaker. Nå manglet bare den tredje søylen – forsvars- og sikkerhetspolitikken, og en gradvis økning av områder underlagt flertallsbestemmelser i søyle 2. Da ville byggverket være fullkomment. Opp av asken oppstår da det fjerde rike.
Så hva skjedde egentlig i Nice i desember 2000? Det vi vet er at det ble vedtatt en tidsplan for å få østeuropeiske land inn i EU, forholdsvis uforpliktende, tidligst i 2004. Det absolutt viktigste med utvidelsesvedtaket er at det varsler en total endring av dagens EU. Østutvidelsen krever en total omlegging, rasering er vel et mer riktig uttrykk, av EUs regional- og landbrukspolitikk og krever en annen stemmerettsfordeling for å bli effektiv. Det var jo aldri meningen at de små landene skulle få noe å si i EU. Det vi vet er at de ble enige om at stemmerettsreglene må forandres til fordel for de store landene.
Men hva skjedde egentlig med unionen og den tredje søylen? Det viktigste som skjedde var det symbolske vedtaket av et charter om grunnleggende rettigheter og innføring av flertallsvedtak på 34 nye områder. For første gang har EU skaffet seg myndighet til å blande seg direkte inn i de enkelte lands velferdspolitikk.
Dernest er EU-hæren på plass. EU-landene skal bidra til EUs brannkorps, et korps som kan forsvare EUs interesser over hele verden, ikke bare ved et angrep på medlemsstatene, men alt som truer stabiliteten.
Der står vi nå da vårt broderfolk i øst skal overta formannskapet og har satt forsvarspolitikk, sysselsetting og miljø på dagsorden. Hvor står EU egentlig? Dette merkelige byggverket som tross indre rivninger til nå har holdt sine tidsplaner og vakler videre mot unionen. EU er som en sykkel, det er selve framdriften som holder systemet i balanse. Nå står den der med sitt frie marked, med en felles grense der EU-reglene gjelder, og med sin pengeunion. EU-hæren er allerede i gang, kommandosystemet ble prøvd under Nato-paraplyen i Kosovo. Nå skal den få sin utenriksminister, Mr EU.
Det er nå jeg begynner å bli redd. Fornuften tilsier vel at jeg burde vært mer redd tidligere, da veien mot union gikk på skinner og EU virket uovervinnelig.
Jeg er redd fordi EU er så nært og fordi byggverket er så skjørt. De har startet på en helt umulig oppgave, å gjøre først tolv og senere kanskje ytterligere tolv nasjoner til én statsdannelse, med felles mynt, regjering og hær. Noenogtyve forskjellige nasjoner med forskjellige språk, uten en felles debatt, uten felles presse, uten felles bakgrunn eller felles forståelse av noe som helst. De skal bygge opp et styringssystem der regjeringa er en EU-kommisjon uten noen prestisje og med flertallsvedtak i et parlament som for de aller fleste er helt uvirkelig. Det eneste folk kan forholde seg til, er ministermøtene, som faktisk består av kjente ministrer fra de enkelte land. Men her kan det enkelte lands regjeringssjef ikke bare bli nedstemt gjennom flertallsvedtak; det vil også være klare grenser for hva de kan si utad etter at de er nedstemt. Dette skal sannelig ikke bli lett å rotfeste i folkedypet.
Så skal de skjøre statsdannelsene i Øst-Europa vikles inn i dette, med sine indre motsetninger, med økonomier som knapt kan overleve kvalifiseringen til EU-medlemskap og en håpefull befolkning som tror den skal få ta del i EUs landbrukssubsidier og regionalstøtte. De har sett på overføringene til Portugal, Hellas, Irland og Spania. De vil bli sørgelig skuffet når de oppdager at EU bruker dem for å fjerne de ordningene de drømmer om. Til og med åtet blir fjernet før fella smekker igjen.
Vi så nå hvordan EU grep direkte inn overfor Østerrike, blandet seg inn i hvilken regjering landet valgte. Riktignok måtte de da formelt gjøre det land for land. Men i Nice har de skaffet seg mandat til å gripe inn som EU. Vi ser nå at EU griper direkte inn i Irlands indre anliggender. Irland må senke prisstigningen, dvs at de må fjerne den offensive offentlige satsningen på utdanning og nyskaping som tidligere er blitt så vakkert omtalt.
Verdensøkonomien er også ganske skjør for tida. Hva vil skje når det første tilbakeslaget rammer EU, særlig dersom det rammer ulikt? EU har ikke noe felles budsjett for å verne om en av sine medlemsstater, slik USA tross alt har. De enkelte land kan ikke gjøre noe med valutakurs, ikke noe med rentenivå og ikke sette fart i økonomien ved å bruke offentlige midler. Hva står da igjen? Nedskjæringer og økt arbeidsledighet.
Hva vil skje med et fritt arbeidsmarked mellom Polen og Tyskland? Det er vel liten grunn til å tro at dette ikke vil bli brukt til å presse både lønnsnivå og velferdsnivå i Tyskland og Belgia i første omgang. Hva slags eksplosiv situasjon kan så dette igjen skape?
Sjølsagt skulle jeg være glad når et nytt nasjonenes fengsel får problemer, de indre motsetningene kommer til overflata og byggverket rakner. Men hva vil makthaverne gjøre, hva vil arkitektene bak dette fjerde rike foreslå av forsterkninger? Er det noen grunn til å tro at de innser at de tok feil eller vil la være å forsvare sitt byggverk til det siste, med alle de tilgjengelige og ganske effektive middel som de har skaffet seg i løpet av den seierrike oppbygginga?
Verden har bare ei supermakt, den heter USA. Den bestemmer alt. Sjøl om Sovjetunionen også var et nasjonenes fengsel, et imperialistisk og delvis fascistisk land, så var den en motvekt mot USA. Sjølstendige stater kunne spille på motsetningene mellom de to, og det var ikke så lett å sette i gang Golf-kriger under FN-paraplyen. Nå sier noen at vi må bruke EU til å lage en motvekt mot USA. De sier at EU kan brukes i forsøket på å lage en Kyoto-avtale, stanse stjernekrigsprosjektet og lage regler for verdenshandelen som står i motstrid til USA. At om ikke dette er mulig, så er det uansett en fordel at det bygges opp et sterkt EU som tar opp striden med USA. Hovedfienden sies å være USA og dets redskap for å lage et overnasjonalt organ WTO (Verdens handelsorganisasjon), som igjen har sine redskap i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) som forsøker å tvinge USAs spilleregler på det internasjonale samfunn.
Men jeg synes det var bra at Sovjet-imperiet raknet. All historie har vist at de oppstigende imperialistmaktene som føler at de ikke har fått sin rettmessige plass ved bordet er de farligste. Og når deres planer går i oppløsning og det virkelig rakner, så er det noen som må blø. Jo lengre unna denne katastrofen, jo bedre.
Hovedmotsigelsen i verden går ikke mellom EU og USA, den går heller ikke mellom den europeiske arbeiderklassen og EU-borgerskapet. Den går mellom undertrykte folk og nasjoner i den tredje verden og imperialismen, under ledelse av USA men med EU på samme side. Jo flere stater som greier å holde seg unna de imperialistiske sentra, jo bedre både for de undertrykte nasjonene og folkene, og for de nasjonene det gjelder.
Jeg sitter på konserntillitsvalgtmøte i LO, Folkets hus 8. mars 2001. En dame fra delegasjonen i Brussel forteller nytt fra EU. Nå er det europeiske selskap gått i orden. Strålende forteller hun om årlige innsparinger på 30 milliarder. Det europeiske selskap betyr at du ikke lenger er nødt til å registrere selskapet i hvert enkelt EU/EØS-land. Det holder med en registrering. Vi tillitsvalgte undrer på om det ikke betyr at det blir ulike mye lettere å flytte både hovedkontor og inntekter mellom land. Jo, det er nok sannsynlig, sier hun, men hun vet i grunnen ikke så mye mer. Litt surrealistisk er det at vi nettopp har hørt NHOs president Jens Ulltveit-Moe med entusiasme og glød legge ut om betydningen av nasjonalt eierskap og betydningen av hvor hovedkontoret for et selskap blir lagt.
I juni 1999 er jeg i Stortinget. Vi tillitsvalgte arbeider med å skaffe smelteverksindustrien langsiktige kraftkontrakter. Vi opplever å ha gjennomslag for prinsippet om at våre naturressurser skal brukes til å holde landet i hevd, lokalsamfunn levende og folk i arbeid. Så kommer brevet fra Anne. Det summer i korridorene. Komiteen har fått brev fra fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. Går de et komma lenger enn regjeringa har foreslått i Stortingsmelding nr 52, så vil avtalene komme i strid med EØS-avtalen. Det er ingenting vi kan gjøre. Det politiske flertall går opp i røyk, ingen vil ta det politiske ansvaret for å bli dømt av ESA (Eftas overvåkningsorgan).
I juni 2000 er jeg på nytt i Stortinget. Ved det de kaller et arbeidsuhell har Bellona anket fjorårets kraftkontrakter inn for ESA. Nå var jo resultatet av fjorårets stortingsbehandling så ødeleggende at det ikke var stort å tape. Men iallfall kom nå regjeringa pliktskyldigst med en ny stortingsmelding, nr 78, for å tilfredsstille norsk politikks overdommer. Her er den aller minste sjanse for å få industrien til å skaffe seg langsiktige stortingsbestemte kraftkontrakter effektivt fjernet. Så nå er værvarsler like viktige som konjunkturer for våre arbeidsplasser.
I februar 2001 er mitt konsern, Fesil, hovedoppslag i Dagens næringsliv. EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vedtatt en tolkning av EUs konkurranseregler som sier at dersom en miljøavgift først er innført i et land, så skal den være lik. Dersom dette blir gjennomført for Lilleby Metall så er det øyeblikkelig nedlegging. Vi hadde da nettopp slåss hele høsten for å unngå ei el-avgift på industrien på 1,5 øre/kWh. Og når vi vant igjennom, skal vi altså oppleve at EU sier smelteverksindustrien skal gi det samme som vi betaler hjemme: 11,1 øre/kWh.
Det er ikke bare jeg som har grunn til å være oppgitt. Tenk dere det valget Stortinget blir satt overfor: Avskaff en miljøavgift på over 8 milliarder eller legg ned prosessindustrien. Med et vedtak har EU enkelt og greitt avskaffet muligheten til å føre både miljøpolitikk og industripolitikk, nå er det enten eller.
Jeg bor i Trondheim. Her betaler vi 14,2 % i arbeidsgiveravgift på all lønn. Mine arbeidskamerater på Fundia i Mo i Rana, gamle Norsk Jernverk, hadde 5,1% arbeidsgiveravgift på lønna si. Inntil i fjor, da vedtok ESA at den måtte opp på 14,2%. Fordi de konkurrerte med EUs stålindustri fikk de ikke utsettelse til 2003 slik de fleste andre distriktsordninger fikk. Men da er det igjen EU som bestemmer. Med et enkelt håndgrep har EU avskaffet muligheten til å føre en avgifts- og skattepolitikk som også gagner distriktene.
Akkurat nå sitter vi og diskuterer ervervsmeldingen fra de nye eierne av konsernet, etter at de passerte 50%-grensen. Vi har ingen illusjoner om lov om erverv. Men vi har likevel gode erfaringer med at vi får svar på en del av våre spørsmål og kommer i dialog. Nå skal ESA i løpet av en måned vurdere om den er ulovlig.
For en måned siden falt det en ny avgjørelse i Brussel. Denne gangen tilsynelatende gledelig. Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel hadde krav på norsk barnetrygd, uansett om de bor i Norge eller ikke. 200 millioner vil dette koste den norske stat årlig. Hvorfor reagere på det? Det må da være bra at våre arbeidskamerater i andre land får dele våre goder? Men det er også den viktigste saken til nå for å undergrave den norske velferdsmodellen. I vår særegne nordiske modell har du rettigheter knyttet til at du er statsborger og/eller fast bosatt i landet, ikke bare til at du har vært i lønnet arbeid en viss mengde år og med en viss inntekt.
EU sier at barnetrygd er en arbeidstakerrettighet, verken knyttet til statsborgerskap eller fast bopel i Norge. Svært mange av rettighetene våre er nettopp universelle, ikke knyttet til et livslangt arbeid. Barnetrygd, kontantstøtte, sosialstøtte, minstepensjon, morstrygd, overgangsstønad er universelle i Norge. Fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd og avtalefestet pensjon har ganske kort opptjeningstid. I praksis vil dette føre til at Norge må se på måter å unngå dette på og det er bare en måte: Å knytte rettigheten til arbeidet med opptjeningstid, helst lang. Det er slike vurderinger som ligger i kortene dersom mobiliteten over landegrensene øker. Og det er EUs mål. I Danmark har de allerede forandret førtidspensjonen som følge av EU-systemet.
Så kommer debatten om Attac. En bevegelse som hevder at en annen verden er mulig. Men EU skal ikke et norsk Attac bry seg om.
Hvorfor gikk det slik? Hvorfor sitter jeg som tillitsvalgt, som en kunnskapsrik EU-motstander, med 30 års erfaring fra politisk kamp, helt uten en ide om hvordan jeg skal berge min egen arbeidsplass fra EØS? Hvorfor er de som eier denne industrien og som opplagt blir rammet på pungen, fortsatt tilhengere både av EU og EØS? Hvorfor er PIL, Prosessindustriens landsforening, så lojale mot dette systemet at de til og med presterer å si at vi aldri skulle krevd stortingsbestemte kraftkontrakter og regjeringa skulle bøyd seg for EUs pålegg om arbeidsgiveravgift for årevis siden, ja aldri protestert? Hvordan kan en handfull glødende EU-tilhengere manipulere Attac Norge bort fra å bry seg med den globaliseringa som faktisk rammer det norske folk og samtidig hevde at en annen verden er mulig? Jeg vet ikke om det lar seg forklare, men forsøker.
Historia om EU er i korthet slik: Allerede i 1972 sa vi EU-motstandere at EU ville bli en Union. Og EU prøvde da også å vedta union, men uten å lykkes. Inntil en gruppe europeiske finans- og industriledere, organisert i European Round Table, sa: «Glem unionen. Lag et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.»
Dette indre markedet forutsetter en pengeunion. Pengeunionen forutsetter en økonomisk union. Budskapet var: Bruk markedet til å presse fram en union, bruk EU og EF-domstolen til å passe på at det aldri er noen vei tilbake, du må ta neste skritt opp trappa du aldri skulle begynt på. Denne planen har i sannhet fungert. Ved årsskiftet erstattes tyske mark og østerrikske schilling med euro.
Men EU er som en syklist, EU kan aldri stanse opp og kan heller ikke tillate at EU-land stanser opp. Det er et ekstremt skjørt byggverk uten en felles økonomi til å tåle et økonomisk sjokk som rammer EU-landa ulikt og uten politisk legitimitet i medlemslanda. Og nå kommer de politiske tiltakene, markedets frihet krever nemlig stadig nye politiske tiltak.
For å forstå utviklinga av EU framover må en forstå EUs særtrekk. Globaliseringsmotstanderne beskriver ofte EU som en regional avdeling av Verdens handelsorganisasjon) WTO på linje med Asean, Apec og andre frihandelsordninger (mer om disse i neste artikkel). Her tar de grundig feil. EU er ikke som alle andre. EU er det eneste forsøk på å bruke frihandelsordningen til å skape en union, en ny statsdannelse. EU er også den eneste frihandelsordningen med den fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft.
I årene som kommer er det denne fjerde friheten som vil være hovedredskapet for å drive unionen videre. Det første skritt på dette området var Schengen, underlegging av justis- og politisamarbeidet under EU, fjerne de indre grenser i EU også for personer, slik som statsgrensene i USA. I virkeligheten var Schengen et like grunnleggende skritt i danning av unionen som det indre markedet og den økonomiske unionen. Hva er en sjølstendig stat uten kontroll over egne grenser? Fra 25. mars 2001 kl. 00.00, da Schengen ble innført i Norge, er det EU som bestemmer hvordan Norge skal gjennomføre denne grensekontrollen og hvilke regler Norge skal ha for innvandring, asyl og visumpolitikk. Når grensekontrollen faller bort, må dette kompenseres med stikkprøvekontroll innad, krav om et EU-identifikasjonsbevis og et europeisk FBI, kalt Europol.
I Nice fjernet EU all mulig tvil om sine hensikter ved uttrykkelig å fjerne vetoretten på:
I parentes bemerket er det to helt nye og sentrale områder utenom dette, der vetoretten ble fjernet i Nice:
28. februar 2001 vedtok EU-kommisjonen sin nye strategi for å bygge det nye europeiske arbeidsmarkedet i 2005. Kommisjonær for det indre marked Frits Bolkestein sa: «Vi må forbedre det europeiske arbeidsmarkedet for arbeidssøkere, for folk som ønsker å arbeide i en annen medlemsstat og for bedrifter som vil ansette folk med de rette kvalifikasjoner. Det indre markedet kan gi et betydelig bidrag til dette ved å fjerne hindringer når det gjelder tilbud av tjenester, ved å gjøre det enklere for folk å oppnå godkjenning av sine kunnskaper og ved å sikre at arbeidere i bedriftsvise pensjonsordninger ikke blir straffet når de ønsker å bevege seg mellom medlemsstatene.»
Kommisjonen peker på at i en 10-års periode vil 24% av USAs innbyggere ha flyttet til en annen stat, i EU bare 4%. Kommisjonen identifiserer de største hindringene. Noen av disse som språk og kulturelle barrierer er ikke overvunnet i en håndvending. Derfor er det logisk å gripe fatt i de to mest konkrete: Økonomisk: pensjoner, skatt og velferd. Og kvalifikasjonsmessig: utdanning.
Det er ikke vanskelig å se at det norske lovverket nå endres i samsvar med disse mobilitetskrava. Giskes utdanningsreform, med internasjonale titler som bachelor-grad og internasjonal lengde på studiet er en slik tilpasning. Den nye reformen for bedriftspensjoner med lineær opptjening og innskuddsbasert pensjon er mobilitetsfremmende etter EU-modellen.
Men skikkelig vei i vellinga blir det ikke før de kan gripe fatt i og samordne våre velferdsordninger. Her blir rett og slett den frie flyten av arbeidskraft brukt til å tvinge medlemsstatene til å harmonisere velferdstiltaka til EU-modellen. Når det nå legges vekt på at EU ikke vant fram i Nice med å få bort vetoretten på skatter, avgifter og sosiale rettigheter, så er dette ikke en gang en halv sannhet.
De har faktisk skaffet seg redskapet til å gå direkte inn. I desember 2000 underskrev Storbritannia i Nice EUs charter for grunnleggende rettigheter under den forutsetning at charteret ikke skulle være lov. Den 8. februar 2001 sa generaladvokat ved EU-domstolen, Antonio Tizzino, at de britiske reglene om arbeidstid er i strid med europeisk lovgivning, fordi arbeidstakere skal arbeide i 13 sammenhengende uker for samme arbeidsgiver for å få rett til ferie. Som ved barnetrygd i Nordsjøen, er jo dette tilsynelatende bra for arbeidstakerne. Men har de først skaffet seg retten til å gripe inn i lands velferdsordninger, så har de den retten.
Vi er tilbake der vi startet. Slik de allerede har angrepet våre grunnleggende distriktsstøtteordninger som konkurransevridende og vår miljøpolitikk som konkurransevridende, så vil de nå angripe vår velferdspolitikk for å være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft vil så igjen føre til et press både på lønninger og velferdsstater. Og EUs svar er: Europeiske tariffavtaler, forhandlet lovgivning og felles europeiske minstestandarder. Og dette kravet vil fort spre seg nedover i tillitsmannssjiktet, og influere venstresida. Når nasjonal styring er forbudt og dette er en del av de rammevilkåra vi må forholde oss til, er det bare kravet om et annorlunda Europa som står igjen, dette ropet som gjør de gamle utopistene til de største realister.
Nå vil det jo ikke gå sånn. Det vil bare gå sånn på overflaten. De europeiske nasjonene lar seg ikke oppløse og kampen for et annorlunda EU er umulig. Så motstanden vil øke, enten skjult i dypet og ledet av den ekstreme høyresida eller åpent i dagen og ledet av den nye venstresida, der Nei til EU er den samlende biten. Attac kan enten bli en viktig del av denne fronten, kanskje spesielt på kampen mot EØS (at et Norge uten EØS er mulig), men Attac kan også bli import av den tragiske europeiske venstresida til Norge, en venstreside som overlater den nasjonale kampen til høyresida. EU er uansett dømt til å gå i oppløsning. De som reiser det kravet nå, kan overleve som politisk retning den dagen bruddet skjer.
Sjøl om EU er et kapitalistisk prosjekt, med basis i storborgerskapet i Europa, fremmes det linjer som tar utgangspunkt i at EU kan være et redskap i kampen mot markedsliberalismen. Dette skjer i debattene om norsk EU-medlemskap, om hva som skal være innholdet i protestene mot EU-toppmøtet i Göteborg og om hva slags plattform et norsk Attac skal stå på.
Argumentene bygger på ideene om
Begge disse argumentene drøftes flere steder i dette heftet. Her skal vi gå litt inn på det andre argumentet, gjennom å se nærmere på hva slags rolle EU spiller sammenlignet med andre organisasjoner og maktsentra innenfor verdenskapitalismen.
Både enkeltland i EU og EU som en samordna blokk er spillere på den internasjonale arenaen. EU-landa utfordrer USAs hegemoni i Verdensbanken og IMF (Pengefondet), gjennom den andelen kapital de samla har skutt inn. Men fortsatt er det USA som spiller førstefiolinen, i kraft av at det er den reelt dominerende økonomiske og politiske makta i verden. De multinasjonale selskapene med hjemmeadresse i USA og det militære nærværet USA har verden rundt, gjør at det er en realitet i utsagn av typen det en tidligere amerikansk utenriksminister kom med om at «USA er i hele verden».
Når dette er sagt, er det en kjensgjerning at EU rykker fram sine posisjoner i globale forum som imperialismen bruker. Ikke bare i Verdensbanken og IMF, men også i gruppa av mektige land G-7 (eller G-8, alt etter som) og ikke minst i Verdens handelsorganisasjon (WTO). At EU i flere og flere sammenhenger snakker med én stemme, medvirker sjølsagt til dette.
Ved siden av de globale fellesforumene, har de imperialistiske stormaktene regionale instrumenter for å styrke sine posisjoner i den innbyrdes konkurransen.
USA-borgerskapet har her den fordelen at de har en velorganisert maktbase i en sterk stat med den største enkeltøkonomien i verden. Videre har vi pekt på at de har til sin disposisjon de mest omfattende økonomiske internasjonale maktbasene og den, uten sammenligning, mest slagkraftige militærmaskinen.
Ekspansjonskrafta i USA-økonomien fører imidlertid til at den søker å utvide sitt hjemmemarked. Subjektivt påvirkes USA også av at dersom EU skulle lykkes med å utvikle sitt statsprosjekt, vil EU-området bli det største hjemmemarkedet. Den nordamerikanske frihandelsorganisasjonen (Nafta) må sees i disse sammenhengene. Denne frihandelsorganisasjonen virker til i enda sterkere grad å underordne Mexicos økonomi under USA. Den undergraver også Canadas sjølråderett. USAs «utenlandsøkonomi» dominerer fra før det som gjerne kalles «bananrepublikkene» i Mellom-Amerika og flere av landa i Sør-Amerika. Strategien til USA er nå å innlemme hele det amerikanske kontinentet i en formell økonomisk blokk som skal tjene USA-økonomien, ved å prøve å lage en «paraply» over Nafta og det søramerikanske Mercosur-samarbeidet som Brasil og Argentina i dag dominerer.
I tiåra før nittitallet steig Japan bratt opp på den kapitalistiske stjernehimmelen. Mange snakka om at Japan ville kunne utfordre USAs dominans. Som kjent har det butta i mot det siste tiåret. Men ennå er Japan den nest største enkeltøkonomien, og har betydelige investeringer i USA. Japan har også opparbeida en betydelig innflytelse i den øst- og sørasiatiske økonomien. Men det vil være feil å si at denne delen av Asia er Japans bakgård.
Den sterkt voksende asiatiske økonomien er mye mer fragmentert enn den amerikanske. Ved siden av Japan har USA og flere av de tidligere kolonistormaktene innafor dagens EU stor innflytelse. Kina har allerede vokst fram som en asiatisk opponent til Japan, og India vil spille en voksende rolle som økonomi uansett graden av sjølstendighet for det indiske borgerskapet. Den organisasjonen som best kan sammenlignes med Nafta eller EU i den asiatiske økonomien er Asia Pacific Economic Cooperation (Apec). Men den koloniale arven til kontinentet kommer her til uttrykk ved at USA her er et dominerende medlem (Canada er også med). Apec er heller ikke et frihandelsområde som Nafta er. Men det spiller allikevel en viktig rolle for å organisere økonomien i tråd med den markedsliberalismen som de imperialistiske stormaktene og deres monopoler profitterer på.
Et uttrykk for en kommende skjerpa maktkamp om den asiatiske økonomien, er et forslag om å opprette et reint asiatisk frihandelsområde med egen asiatisk valuta. Japan ser sjølsagt med blide øyne på et slik utspill.
EU er i dag den regionale økonomiske enheten som står for den sterkeste integrasjonen, og den opptrer mer og mer som en enhet på det globale planet. EUs grunnlov er kapitalens fulle friheter. Det eneste som holder EU fra å støtte en utvidelse av disse frihetene på flere og flere områder globalt, er når det er åpenbart at det vil favorisere EUs rivaler. Slik vi opplevde da det ble skjæring med USA på WTO-møtet i Seattle.
Når sentraleuropeiske kritikere av markedsliberalismen kan se på EU som en alliert, er den praktiske følgen at de melder seg som støttespillere til sitt eget borgerskap. AKP hadde slagordet «kamp mot begge supermakter», da USA og Sovjet rivaliserte om verdensherredømet. Det tjente ikke kampen mot imperialismen å skjerme en av dem, sjøl om frigjøringsbevegelser i visse sammenhenger kunne utnytte motsetningene mellom dem. På samme måte tjener det ikke kampen mot markedsliberalismen, når Attac Norge ikke vil ha med i plattformen sin at EU er en del av det samme markedsliberale regimet som IMF, WTO, Nafta og Apec osv er. Eller går mot at kampen mot norsk EU-medlemskap skal kunne bli et tema for Attac. Og det i en situasjon hvor dette spørsmålet igjen er i ferd med å bli gjort til et stridsspørsmål av de som vil undergrave nei-resultatet fra 1994.
Motmøter og motdemonstrasjoner i tilnytning til viktige internasjonale konferanser er ikke en ny ide, men de siste årene, og særlig etter WTO-møtet i Seattle, har mange ulike krefter på venstresida brukt slike arrangementer for å vise motstand.
I 1997 organiserte en del av venstresida motmøter og demonstrasjoner i tilknytning til EUs regjeringskonferanse i Amsterdam. En sentral parole den gangen var For et annet Europa. Da de skandinaviske deltakerne fremma det synspunkt at dette måtte bety et Europa uten EU, fikk de motbør fra arrangørene som var en blanding av grønne partier, anarkister og venstresosialdemokrater. Det flotte toget som ble arrangert med 10.000 (?) deltakere fra de fleste europeiske land, levnet ingen tvil om at deltakerne var mot EU. Amsterdam-arrangementet knyttet også kampen mot EU, euroen, det indre markedet osv. til den internasjonale kampen mot dagens kapitalismen. Det var seminarer med innledere fra den forbudte fagbevegelsen i Sør-Korea, underbetalte arbeidere fra Mellom-Amerika, intellektuelle fra den tredje verden (Vandana Shiva) osv.
I 1997 ble det reist forslag om å lage en bevegelse for skatt på flytting av kapital over landegrensene fra en del av venstresida i Frankrike (den såkalte Tobinskatten). Dette reformkravet fikk stor støtte i breie kretser som et tiltak mot konsekvensene av frihandel og fri kapitalbevegelse. Også flere sosialdemokratiske partier har gitt muntlig støtte til ideen, men lagt til at intet enkeltland kan innføre en slik skatt aleine. Organisasjonen Attac ble danna i Frankrike for å fremme dette kravet. Men Attacs formål er også breiere, da den retter seg mot sentrale virkemåter i dagens kapitalisme: frie kapitalbevegelser og frihandel. Men EU-tilhengere som vil reformere EU dominerer Attac.
I ettertid har ulike venstregrupper fortsatt med motmøter i tilknytning til EUs halvårlige regjeringskonferanser.
Kampen mot politikken til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har vart lenge. Men det internasjonale samarbeidet fikk et oppsving i forbindelse med kampen mot Mai-avtalen (multilateral avtale om investeringer). Det internasjonale samarbeidet ble godt hjulpet av Internettet. Forhandlingene om en Mai-avtale begynte i WTO i 1995, men stranda i november 1998. Det internasjonale nettverket som nå var bygd opp av bondeorganisasjoner, ulike venstregrupperinger, fagforeninger, miljøbevegelser hadde nå fått en avlegger i Norge: Nettverket mot Mai. Etter 2000 heter nettverket Nettverk mot markedsmakt.
Det var ved møtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i november 1999 i Seattle at den voksende folkelige motstanden fikk vist seg skikkelig fram. Det var massive protester som omfatta sju hundre organisasjoner og opp mot 40.000 mennesker. Arbeidere protesterte mot Nafta. Bønder mot frihandel. Miljøvernere mot at fri kapitalbevegelse og frihandel er overordna miljøhensyn. Mange titalls regjeringer fra den tredje verden var også mot en videreutvikling av frihandel og fri kapitalbevegelse. EU og USA greide ikke å løse sine motsetninger. Seattle ble et klart nederlag for den nye imperialistiske verdensorden. Det folkelige internasjonale samarbeidet viste at det går an å påvirke verdensutviklinga.
Neste store motmøtet var toppmøtet til pengefondet og Verdensbanken (IMF/VB) i Praha i september 2000. Den anarkistisk orienterte organisasjonskomiteen i Praha (Inpeg) hadde ikke lagd noe politisk grunnlag for motdemonstrasjonene, og ville ikke samarbeide med den delen av fagbevegelsen som kunne mobiliseres mot IMF/VB-politikken. Det var en uoversiktlig samling av ulike venstregrupper og fagforeningsfolk som gjennomførte en stor demonstrasjon mot IMF/VB. En av de mest synlige parolene var: Balls to the IMF. Andre slagord var: I say hey, I say ho, I say the IMF has got to go! Drop the debt! De høye herrer skulle ikke få ha sitt møte i fred. Møtet ble omringa og stengt av fra utenverden i mange timer.
To klare motsetninger oppsto i Praha. For det første: vold eller ikkevold. Borgerskapet legger opp til vold for å få framstilt demonstrantene som makabre, uansvarlige utgrupper. Dessverre er det en del venstregrupper som også legger opp til vold og kamp med politiet som et overordna mål. Konfrontasjon for enhver pris. Mot dette står det store flertallet som legger vekt på massemobilisering, fast opptreden og ikkevold.
Den andre motsetningen gikk på organisasjonssjåvinisme. Dette er muligens en «norsk» motsigelse. Men den fikk stor betydning for de over 400 som dro til Praha fra Norge. IS prøvde å ta det hele til inntekt for seg. Spørsmålet om samarbeidsformer og troverdig og tillitsfullt samarbeid kom på dagsorden.
Neste møte i Europa som ikke skulle forbigås i stillhet var EUs regjeringskonferanse i Nice. Her skulle EU vedta utvidelse østover, videre integrering mot union og sin såkalte menneskerettighetserklæring. Unionstilhengere og motstandere mobiliserte for et «sosialt Europa» og for styrka faglige rettigheter, mot arbeidsløshet og utstøting. Her deltok over 60.000 i demonstrasjonen. Det var først og fremst den EU-vennlige EFS-ledelsen (EFS er forkortelsen for europeisk LO, der også norsk LO er med) som hadde hegemoni over politikken i demonstrasjonen. Men denne dominansen ble undergravd av at organisasjoner og miljøer som slutta opp om demonstrasjonen gjorde dette på eget grunnlag og med egne paroler. Slik ble demonstrasjonen en «á la carte»-demonstrasjon med noe for enhver smak. Dagen etter arrangerte ulike venstregrupper, men da særlig det franske Attac, en demonstrasjon for å omringe møtestedet. Ca. 7.000 mennesker deltok. En liten gjeng antatte anarkister svei av et banklokale og det var flere sammenstøt med politi. På kveldsmøtene ble det framført flammende generelle innlegg mot globalisering og liberalisering. Konkrete handlingsparoler glimret med sitt fravær. For et sosialt Europa var nok også den samlende parolen for venstredelen av fronten mot EUs utvikling.
Det er tre erfaringer fra Nice å trekke fram. Den første er: EU-tilhengerne deltar nå i ledelsen med mobilisering mot EUs politikk. Målsettinga er ikke å bli kvitt EU, men å reformere EU. Man åpner derfor for dialog med EU-ledelsen for å få til forbedringer. EFS-ledelsen er ihuga tilhengere av videre integrasjon og euroen. Susan George, som er en av de fremste ideologene for Attac, er både for euroen og for norsk medlemskap i EU. EU-tilhengerne er derfor på begge sider av fronten. Til tross for mye radikal retorikk går store deler av fronten ikke motviktige sider ved den destruktive EU-utviklinga: det indre markedet, den overnasjonale politiske integrasjonen, fellesvalutaen euro og EUs utvidelse.
Den andre erfaringen er at det ikke bare er en del utgrupper som tror på elitistisk voldsbruk i massemobiliseringa, men at denne politiske metoden også har tilhengere blant en del kontinentale venstresosialdemokrater. Underforstått: det er ikke massene som er de virkelige heltene, men vi framskredne som må krisemaksimere. Etter hvert som klassekampen skjerpes i Europa, vil denne motsetningen måtte tas mer alvorlig.
Den tredje erfaringen er at til tross for at det var feilaktige linjer som dominerte i Nice, er det nå i utvikling en brei enhetsfront som i innhold retter seg mot de viktigste prosjektene til imperialismen. Det vil være av stor betydning at det utvikles en demokratisk debatt om de politiske linjene til denne breie enhetsfronten. Her har skandinavene mye å bidra med!
Når deler av imperialismens internasjonale elite samlet seg i januar 2001 i Davos for dialog bak politisperringer, samlet folkelige bevegelser seg til møte i Porto Allegre i Brasil. World Social Forum ble støtta av en samling av over 500 såkalte NGOer, fagforeninger, politiske partier og bevegelser som omfatter spekteret fra sosialdemokrater til revolusjonære (eksempelvis den kolombianske geriljabevegelsen FARC). Disse gruppene sendte 2.600 delegater, dessuten deltok over 10.000 andre. Minst 126 land var representert. WSF skal nå samles årlig. Det skal også holdes regionale årlige WSF-møter. Slutterklæringa til WSF er svært generell. En viktig svakhet er at den setter som en sentral målsetting å «demokratisere» IMF, WTO og liknende redskaper for det imperialistiske samarbeidet. Her finner vi igjen den motsetningen som var til stede i Nice: reformere imperialismens institusjoner eller kjempe mot? Attac var sentral i utformingen av slutterklæringa.
I tida framover vil også motsetningen mellom å se på IMF/VB/EU/EØS osv som en del av problemet eller en del av løsninga skjerpes. For framtiden til denne enhetsfronten må vi for all del unngå at mobiliseringa ender i desillusjonering av en ny generasjon med anti-imperialister, hvis de skulle ta på seg den umulige oppgaven å omdanne imperialismens institusjoner til folkelige og demokratiske organisasjoner.
Porto Allegre var et skritt framover for kampen. Den satte søkelyset på det daglige, jevne arbeidet som drives på grasrota verden over, både i sør og nord. Kapitalismen knuses ikke ved å stoppe et toppmøte.
Disse konfrontasjonsarrangementene er først og fremst propagandaredskaper, som er viktige nok. Men sjølve jobben med å utfordre kapitalismen må gjøres gjennom massemobiliseringa i den daglige klassekampen og opprøra verden rundt. WSF kan da bli viktig for å styrke disse bevegelsene, dersom forumet ikke blir losa inn i NGO-verdenens behov for å være på talefot med de som før på dem, altså nettopp det systemet de skal bekjempe.
En annen begivenhet som kan få betydning framover er samlinga av antiimperialistiske bevegelser som setter hverandre stevne i Nederland i slutten av mai 2001: International League of People's Struggle (ILPS). Her vil 200-300 grasrotbevegelser møtes for å lage et forum for samordning av den antiimperialistiske kampen og gjensidig støtte. (Se mer om dette på http://www.geocities.com/ilps2000/index.html.)
Som vi sier i forordet til dette heftet, er Göteborg-toppmøtet en god anledning til å aktivisere motstanden mot EU her på hjemmeplanet, samtidig som vi benytter motmønstringene til å få økt oppslutning om den «nordiske» linja for EU-motstanden. Som vi har påpekt, er det stort sprik i strategien og taktikken for EU-motstanden på europeisk plan. Hvilken linje som vinner fram i Göteborg vil derfor få følger for kampen videre mot EU. Både i Norge og i resten av Europa. Ja-siden i Norge manøvrerer nå for å kunne sende en ny søknad om medlemskap. Å prioritere opp arbeid mot EU og EØS-avtalen gjennom deltakelse i Göteborg vil være med på å holde nei-opinionen i Norge oppe, og styrke den organiserte motstanden mot norsk EU-tilpassing.
Når dette skrives, mot slutten av mars, er det duka for en brei flora av aktiviteter i Göteborg. Det vil foregå ting der hele uka fra 12. juni av. Det topper seg allerede fra torsdag 14., ettersom USAs president George W. Bush da har meldt sin ankomst. Det er allerede i gang forberedelser til «mottakelses-seremonier». Sjølve toppmøtet er fredag 15. og lørdag 16. Enkelte organisasjoner/initiativer har også lansert møter etter at motmønstringene er avslutta ut på lørdagen, for å forberede arbeidet videre.
De store massedemonstrasjonene vil være fredag 15. juni kl 18 og lørdag 16., sannsynligvis fra rundt klokka 10. Den første arrangeres av Nei til EU-bevegelsene i Sverige, med tilslutning fra tilsvarende i Norge og Danmark. Paroler som Sverige ut av EU og Nei til EMU vil være sentrale her. Men også konkrete paroler mot ulike sider av EU-politikken, som militariseringa, «Festning Europa»-politikken retta mot innvandring fra tredje verden særskilt, mot videreutviklinga av føderalismen, mot patent på liv osv. Også bevegelser som er i mot utmeldinger fra EU, og som er for at Norge bør gå inn, vil delta med sine paroler her. De ulike linjene for kampen mot EU vil prøve å farge alle massemønstringene som er der. Derfor er det viktig at det kommer mange nei-folk!
Lørdagsdemonstrasjonen arrangeres under hovedparola For et annerledes Europa. Her er det en flora av gode paroler mot den konkrete EU-politikken som føres, på samme viset som fredagen. Men sjølve initiativkomiteen reiser ikke paroler som Ut av EU eller Nei til EU. Men samleparolen utelukker ikke et «EU-fritt» Europa, så de norske göteborgaksjonene, og også de danske og fra flere land, vil sørge for at dette alternativet blir synlig i lørdagsdemonstrasjonene også!
Foruten ulike syn på kampen mot EU, vil det også være ulike linjer ute og går på hvilke aksjonsformer som er mest tjenlige. De to hoveddemonstrasjonene legger vekt på at massemobiliseringa skal være det grunnleggende og at målet ikke er å slåss med det svenske politiet. Målet er ikke å stanse toppmøtet eller okkupere noen møtesal. Imidlertid er det også flere initiativer som forbereder aksjoner som sikter mot å blokkere møtet. Bl.a. en aksjon tidligere på fredagen foran åpningen av toppmøtet. Aksjonen mot Bush vil sikkert også bli temperamentsfull. For at disse mønstringene skal tjene EU-motstanden, må de også basere seg på massemobilisering og en aktiv ikkevoldslinje. Vi må være klar over at også i Göteborg vil makta bruke provokatører for å få framstilt demonstrantene som bøller og folk som knuser butikker og bankvinduer osv.
Ellers henviser vi til diverse nettsteder for de ulike initiativene (se en egen boks), særskilt sida til den norske Göteborgaksjonen. Følg med – det vil skje mye de 2 månedene fra dette heftet kommer ut til toppmøtet går av stabelen!
Til slutt: Hvilke konkrete saker som vil være i fokus, vil også avhenge av hva som skjer i EU-prosessen videre fram til toppmøtet og hva slags saker som står i sentrum der. Den konkrete dagsorden bestemmes ikke før et par uker før sjølve toppmøtet. Fra det svenske EU-presidentskapets side er miljø og «bærekraftig utvikling» satt opp som fanesaker. Men Nice-møtet beslutta også at utviklinga av arbeidet med EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk skal følges opp. Det kan bli en skikkelig varm potet, slik utviklinga på Balkan nå er. Sjølsagt vil utvidelsen av EU østover være en tung sak. Kugalskapen kan tvinge seg inn på dagsordenen. Og hvis folkeavstemninga over Nice-traktaten i Irland skulle skje før toppmøtet og gi et nei, vil det skape en helt ny situasjon her. Heia National Plattform i Irland!
De mange initiativene og aktørene i Göteborg springer ut av at det er ulike syn blant EU-motstanderne både på hva EU er og vil kunne bli, og på strategien og taktikken for kampen mot EU. I tillegg er det også EU-tilhengere som kritiserer sider ved EUs nåværende politikk og som vil stille opp med egne initiativer og propagandamateriale i Göteborg. Det er flere berøringspunkter i analysene til disse tilhengerne og noen av motstanderne. Derfor vil debatten foran og under Göteborg-møtet ikke bare få betydning for hvilke linjer som skal vinne fram i anti-EU-leiren, men også for om det går folk over fra nei til ja eller omvendt.
At ja-sida stiller opp i massemønstringene rundt EU-toppmøtene, er uttrykk både for styrke og svakhet fra deres side. Det er først og fremst den såkalt radikale og den høyresosialdemokratiske ja-sida som stiller opp. De har vyer om at de er i ferd med å utvikle EU i sitt bilde og de ser at berøringspunktene med deler av nei-fronten gjør det mulig å rive den opp; gjøre nei-folk til tja-folk og ja-folk. Målgruppa er de nei-folka som tror at EU kan bli progressivt med en annen politisk ledelse og som legger avgjørende vekt på at en utvidelse av EU østover vil sikre freden i Europa.
Disse strengene er det Thorbjørn Jagland spiller på, når han i den utenrikspolitiske redegjørelsen i Stortinget 20. mars slår fast: «Den historiske hovedtendensen vi ser i dag er at Europa i økende grad blir ensbetydende med Den europeiske union. EU er i ferd med å bli en selvsagt og naturlig politisk ramme for hele Europa. Vi ser konturene av et stadig bredere og mer forpliktende EU-samarbeid som bygger fred og solidaritet på tvers av landegrensene i Europa. EU er i ferd med å realisere målet om et all-europeisk fellesskap» (fra Aftenpostens leder 21. mars).
Det er ikke uten grunn at den samme Jagland er så sikker på at det vil kunne være mulig å sette i gang en ny medlemskapsprosess i Norge når de første østeuropeiske landa får tidfesta et opptak i EU. Han veit at dette kan nøytralisere og til og med «omvende» deler av nei-fronten. Omfavnelsen av Attac er et ledd i den samme offensiven. Og foreløpig har han her fått hjelp langt inn i nei-fronten, til å avlede kampen mot markedsliberalismen fra kampen mot EU. Dette representerer en offensiv fra den linja for EU-kamp som har solid fotfeste sør for vårt nordlige hjørne av Europa. En linje som tror at EU kan reformeres til en sosialdemokratisk Europa-stat.
Det svake grunnlaget for denne offensiven finner vi når vi ser på den omfattende og voksende misnøyen med EUs undergraving av velferdsordninger, lønns- og arbeidsforhold, innskrenking av nasjonal suverenitet og demokrati. Fredspratet blir også svært så hult når vi nå får en ny leksjon om hva EU har vært med på å få i stand i det tidligere Jugoslavia. Kontrasten mellom den virkeligheten som trenger seg på og de frasene som serveres gjør at offensiven ikke får noen massestøtte. EUs legitimitet svekkes etter hvert som EU-prosjektet utvikles. Det hjelper da også lite å forsøke å avlede kampen mot sjølve EU-prosjektet ved å innby til dialog og samarbeid, som EU-toppene og deres håndgangne menn prøver seg på. Deres offensiv er et forsøk på å komme seg ut av en «med ryggen mot veggen»-posisjon. Hvis nei-fronten klarer å avvise den illusoriske strategien om at EU kan reformeres til noe annet enn storkapitalens redskap, ligger EU-prosjektet tynt an. Det er her hovedslaget står, i Göteborg som i tiden etterpå. Derfor er det viktig at den klare nei-markeringa fredag 15. juni blir kraftig. Og at neiet til hele unionsprosjektet blir massivt også i de andre demonstrasjonene.
Det er ikke bare fra høyresosialdemokrater ja-sida får støtte. Også revolusjonære fra ulike trotskistiske retninger og syndikalister er med og avleder kampen mot EU, samtidig som noen av dem også har en linje som innsnevrer motstandsfronten.
Her i Norge er det Internasjonale sosialister (IS) som går i spissen for dette. De sier det er uviktig med paroler mot EU-medlemskap/EØS. EU er bare et uttrykk for dagens kapitalisme. Det som det dreier seg om er «sjefenes Europa» mot arbeiderklassen. Derfor er det oppbyggingen av den europeiske revolusjonære fortroppen og samordning av arbeiderklassens kamp som er alfa og omega for dem. De motarbeider allianser med småborgere og borgere på et grunnlag om å forsvare den nasjonale sjølråderetten til enkeltnasjonene. Derfor er de mot at Nei til EU- og Ut av EU-paroler skal være sentrale paroler i Göteborg.
Flere Fjerde internasjonalen-seksjoner (FI) i Vest-Europa ser det som en fordel at de fleste landa går inn i EU. Dette er IS uklare på. I Norge ville jo et slikt standpunkt også være svært problematisk! Når FI-seksjoner har dette synet, er det fordi det faller sammen med deres revolusjonsstrategi; at kampen for den sosialistiske revolusjonen i Europa må samordnes, og at den felles kampen mot EU er en viktig arena for dette. Til deres fordel, visavis IS-retningene, må sies at de ikke har den samme sekteriske frontpolitikken. De slutter stort sett opp om de breie, nasjonale anti-EU-organisasjonene og støtter også paroler om nasjonale rettigheter, innenfor EU.
Disse venstrefløyorganisasjonene spiller slik på lag med høyresosialdemokratene i å skjerme EU fra frontalangrepa som vil kunne ta knekken på sjølve beistet. Venstre fordi de ser på EU nærmest som uttrykket for den uavvendelige kapitalistiske utviklinga, som også sveiser arbeiderklassen sammen. Høyre fordi de har illusjoner om å reformere EU.
Noen vil kanskje kalle det en tilfeldighet at Attac i de nordiske landa ble stifta i oppkjøringa til Göteborg-møtet. Ser vi på den rolla dette har spilt for EU-kampen fram til nå, behøver en ikke å ha konspiratoriske anlegg for å slå fast at Attac spiller på lag med de kreftene som vil tone ned kampen mot EU. Vi får sjølsagt håpe at dette endrer seg, og at Attac kan spille en progressiv rolle på andre områder. Men uansett er det et tankekors at en organisasjon som skal rette seg mot den uhemma globale markedsliberalismen, ikke skal ta standpunkt mot den mest reindyrka, organiserte regionale utgaven av den!
Her i Norge veit vi ennå ikke hvordan Attac vil jobbe i forhold til de ulike mønstringene i Göteborg. I Sverige har Attac sagt at de ikke støtter opp om fredagsdemonstrasjonen. Og 15. mars rykka to sentrale personer i Attac Sverige ut i et stort oppslag i Göteborgs-Posten mot Nettverk Göteborg 2001. Bror Perjus, som sitter i den nasjonale Attac-ledelsen, slår til med følgende kraftsalve (ifølge Proletären nr 12, 2001): «Det skulle vara bra om Attac tar avstand från Nej til EU-paroler og innriktar sig på att se EU som en viktig kraft for global rettvisa.»
Vi ser ikke kampen mot EU som en direkte oppmarsj for den sosialistiske revolusjonen. Men som en kamp som gir oss bedre rammevilkår for den allsidige kampen mot kapitalen og en framtidig sosialistisk revolusjon, hvor spørsmålet om nasjonal sjølråderett er det sentrale i denne omgangen. Det er dette som ligger i bunnen for AKP sin frontpolitikk i EU-kampen. Om folk er sosialister eller ei er underordna i denne sammenhengen.
Det har vist seg i praksis at det er denne linja som har vært mest vellykka i kampen mot EU. Norge har holdt seg utenfor. Danmark har to ganger satt kjelker i veien for EU-makta og avverga å bli helt slukt opp. Også Sverige, hvor EU-motstanden er organisert på tilsvarende grunnlag, har greid å unngå full integrasjon. Begge disse landa har derfor et bra utgangspunkt for å slippe ut av fengslet ved en framtidig korsvei.
I Irland er National Plattform bygd etter den samme malen og står i en posisjon til å kunne velte hele Nice-avtalen, hvis de vinner folkeavstemninga der nå før sommeren. Lignende motstandsorganisering finner vi på Malta, ett av søkerlanda som sannsynligvis har folkeavstemning i 2002. Også i de baltiske statene bygges det opp Nei-bevegelser etter den «nordiske» modellen.
I de fleste EU-landa er det imidlertid de ulike politiske partiene som dominerer EU-debatten. Det er noe av forklaringen på de ulike strategiene for kampen. Men det er ikke geografien eller ulike utgangspunkt som er det avgjørende for forskjellene. Det grunnleggende er de politiske analysene og valgene av strategi som bygger på disse. F.eks er de greske venstrepartia, unntatt trotskistene, klare på at Hellas må ut av EU. Men den greske «Folkebevegelsen» mangler ennå.
Den nordiske linja for kampen mot EU vil i Göteborg bli utfordra av den «kontinentale», i allianse med deres meningsfeller her oppe i nord. Og ja-folka fisker sjølsagt i rørt vann! Nei-frontens styrke er at den har folkeflertallet bak seg. Utfordringa er da at den klarer å gjøre mønstringene til noe mer enn den aktivistiske venstresidas sak.
Det gjelder også for de tilreisende innslaga. The European Anti-Maastricht Alliance (TEAM) er den samarbeidskonstellasjonen på europeisk plan som reflekterer den frontpolitikken vi har stått for i Norden. Vi får mobilisere flest mulig av disse miljøene også til Göteborg. Det er dette inter-europeiske samarbeidet som vil ha størst betydning for at kampen mot EU fører til at unionsprosjektet ryker; gjennom de motkreftene de mobiliserer hver på sine hjemmebaner.
Vi har eit vell av internasjonale avtalar og overnasjonale organisasjonar og er vane med å tenkje at internasjonalt samarbeid er bra og nødvendig. Ofte er dette rett, men vi må analysere kvar avtale, konvensjon og overnasjonalt organ for seg og spørja: Kva formål? Kven tener på det? Kor omfattande må avtalen vera? Kor sterkt grip han inn i den nasjonale sjølvråderetten?
Det er heilt rett at verdas miljøproblem berre kan løysast gjennom internasjonalt forpliktande samarbeid, men når nokon hevdar at medlemskap EU er vegen å gå for å oppnå dette i Europa må vi stille dei grunnleggjande spørsmåla. Vi finn raskt ut at det verkelege formålet med EU er å sikre kapitalinteressene tilgang til alle samfunnsområde i Europa og styrke den europeiske imperialismen i den internasjonale kampen for hegemoni og marknad. Då er det mindre interessant at EU på nokre få område har strengare miljøstandardar enn i Noreg.
Internasjonale avtalar må vera:
Det finst ingen nasjonalstatar i verda i den forstand at alle som bur i staten har felles etnisk bakgrunn. Også Noreg har fleire nasjonar. Den samiske nasjonen har rett til å opprette ein eigen stat, men om dei gjer det, vil også dette bli ein fleirnasjonal stat med kvenar, nordmenn, finnar, russarar og svenskar som alle har krav på demokratiske og nasjonale rettar innafor ramma til den samiske staten.
Slik er det for alle land og nasjonar. Jo meir einsarta eit land er, jo lettare er det å sikre demokratiske rettar for alle, men om eksisterande statar blir delt inn i nye nasjonalstatar blir også desse fleirnasjonale og må ta omsyn til dei nasjonale rettane til mindretalet.
Kvart tilfelle må analyserast for seg. La oss ta Jugoslavia. Sjølv om retten til sjølvråderett for bosniarar, kroatar og albanarar er ubestrideleg, var det inga målsetting å splitte opp eit land der folkegruppene var så sterkt blanda at ein måtte ha ei celledeling heilt ned på landsbynivå. Det hadde vore betre å freista å rette opp det som var skeivt innanfor ramma av føderasjonen, i staden for reaksjonære og sjåvinistiske strøymingar med overgrep mot andre for å sikre sine eigne. Samtidig førte oppløysinga av Jugoslavia til at imperialistmaktene i EU fekk fritt spelerom. Noko å tenkje på når EU oppretter ein multinasjonal EU-stat men samtidig ivra for å løyse opp Jugoslavia i «forsvar» av nasjonal suverenitet.
Kurdarane i Tyrkia har også rett til nasjonalt sjølvstende, og her er sannsynlegvis lausriving både rett og progressivt. Restane av det ottomanske riket held den kurdiske nasjonen i eit brutalt fengsel, og det er lite som tyder på at det er mogleg å oppnå demokratiske og økonomiske rettar for det kurdiske folket i Tyrkia. Den kurdiske busettinga er også i stor grad geografisk samla, noko som er gunstig for ei statsdanning. Likevel vil ein kurdisk nasjonalstat også få nasjonale minoritetar, tyrkarar og armenar, med krav på same demokratiske rettar som kurdarane, og rett til eige språk og kultur.
Det nasjonale borgarskapet kjempa tidlegare for eit sjølvstendig land der dei hadde kontroll over heimemarknaden som ein trygg økonomisk base, men i dag har nasjonalstaten med sine lover og reglar blitt eit hinder for ekspansjonen til den internasjonale kapitalen. Nasjonens forsvarar er i dag det arbeidande folket, i forsvar av faglege rettar, kultur, juridiske rettar og ikkje minst demokratiske rettar.
Det er lettare å sikre faglege rettar innafor ramma av eit land med 4,5 millionar enn ei ramme på 200 millionar der kapitalen er godt organisert. Det er lettare å forsvare retten til norsk språk i heile samfunnslivet når dette er statens språk enn når det er eit «kostbart» minoritetsspråk. Det er lettare å leggja politisk press på den norske regjeringa i ei politisk sak enn å presse stormaktene i EU. Norsk sjølvråderett er at norske styresmakter avgjer og at norske lover gjeld. Nasjonal suverenitet er ikkje berre retten til å røyste ved stortingsval, men like mykje kva Stortinget har «rett til» å vedta.
Når dette er sagt, kva seier det eigentleg om utviklinga av norsk suverenitet at 282 år etter at Noreg i 1719 fekk eit statleg postvesen er delar av dette ulovleg å oppretthalda etter diktat frå europeiske imperialistmakter?
I dag er kampen mot EU en selvstendig kamp mot EU-imperialismen for nasjonal sjølråderett. Det er ikke noe direkte samband mellom denne kampen og kampen for kommunisme. Men det er et indirekte samband. Uten å delta i og å gå i ledelsen for en brei nasjonal antiimperialistisk front kan ikke arbeiderklassen i noen moderne stat ha håp om å få opphevet det kapitalistiske utbyttingssamfunnet. Og uten at arbeiderklassen klarer det, vil ikke kommunistene kunne nå sitt mål – det moderne kommunistiske samfunnet – et samfunn som er preget av et globalt, bevisst samvirke mellom frie individer, og som er i takt med naturen rundt.
Under den daglige kampen for å sikre sine levekår er arbeiderklassen med allierte i Norge i direkte motsetning til sitt eget borgerskap. Indirekte er vi i motsetning til borgerskapet i stater som det norske borgerskapet samarbeider med. Men hvis Norge er lagt inn under en annen stat eller en sammenslutning som sikter på å bli en stat – som EU – vil arbeiderklassen med allierte i Norge komme i direkte motsetning til den herskende klassens statsdannelse i Europa – dvs. hele EU. Historisk har vi mye erfaring med slike forhold fordi vi i 400 år har vært underlagt dansk styre, i 89 år underlagt svensk styre og i 5 år underlagt tysk styre. Hver gang har vi opplevd hvordan det har hindret en utvikling som tar hensyn til de nasjonale særtrekkene i Norge og det har derfor ført til kamp for nasjonal frigjøring.
Som kommunister mener vi dessuten at arbeiderklassen med allierte, i den mer langsiktige kampen sin, etter hvert vil bli tvunget til å gå inn for å oppheve det borgerlige diktaturet i sin egen stat. Hvis vi da er underlagt et EU vil en revolusjon i Norge komme i direkte motsetning til EU. EU vil da ha hjemmel i folkeretten til å bruke sitt ressursgrunnlag og sine styrker for å knuse den norske revolusjonen.
I virkeligheten er det vanskelig å tenke seg en fremtidig revolusjonær situasjon i Norge uten at det samme skjer i store deler av Europa (og Amerika) også. Nettopp i en slik situasjon, der borgerskapet i EU vil måtte bruke mye energi på å holde seg ved makten i kjerneområdet sitt, vil det kunne spille en avgjørende rolle for folk i Norge om EU er forpliktet til å gripe inn mot et folkelig opprør her fordi vi er en del av EU, eller om EU må angripe en selvstendig stat som står utenfor EU.
I imperialismens epoke må vi likevel regne med at borgerskapet i Norge vil kalle på sine utenlandske allierte for å knuse et folkelig opprør som kan true deres makt. Derfor er det sannsynlig at den norske arbeiderklassen med allierte bare vil kunne frigjøre seg fra kapitalens ødeleggende grep gjennom en kamp som også vil måtte rette seg mot utenlandsk imperialisme, mot EU og mot USA. Derfor vil kampen for sosialisme og kommunisme i Norge sannsynligvis ta form av en nasjonal kamp.
Det vil være eventyrpolitikk å ta initiativ til å utløse en slik nasjonal kamp i Norge dersom de ledende imperialistiske statene ikke er svekket på forskjellige måter. Det som kan svekke dem er indre motstand mot egen imperialisme eller opprør mot denne imperialismen flere steder samtidig. En skarpere rivalisering og krig mellom store imperialistblokker kan også virke slik. Det er ikke tilfeldig at de store sosialistiske eller nydemokratiske revolusjonene har kommet i forbindelse med de to verdenskrigene.
AKP mener at en sosialistisk revolusjon er en nødvendig forutsetning for at alle nasjoner kan få rett til sin egen stat. Vi mener også at dette er en nødvendig forutsetning for å opprette frie nasjonalstater som kan inngå likeverdig samarbeid til felles nytte. Med dette som utgangspunkt blir det da mulig å bygge ned statene og komme frem til en global kommunisme.
Det er derfor kommunistenes syn at den nasjonale kampen er en selvstendig og viktig kamp for arbeiderklassen og for alle utbyttete og undertrykte klasser og grupper. Samtidig betrakter vi denne kampen som en viktig forutsetning for og del av den revolusjonære kampen for sosialisme og kommunisme.
Kapitalismen er ikke et enkelt system med bare noen få enkle motsigelser. Det er nok slik at motsigelsen mellom arbeid og kapital er den grunnleggende. Men som dialektikere må vi se at denne motsigelsen tar mange skikkelser.
I alle kapitalistiske stater er det borgerskapet som har konstituert seg som nasjon og som stat. Det er borgerskapet som styrer. Under imperialismen har de store kapitalistiske monopolene blitt ledende innen borgerskapet. Det er opprettet en personalunion mellom de ledende borgerne i produksjonsmonopolene, kredittinstitusjonene og staten. Dette finansoligarkiet utøver statsmakten på vegne av hele borgerskapet.
Finansoligarkiet i de ledende nasjonalstatene mobiliserer ikke bare hele kapitalens makt, men også hele statens makt i kampen for verdenshegemoni. I dag er USA den eneste supermakten. Med sine egne enorme ressurser i ryggen prøver den amerikanske staten å erobre hele verden for sin monopolkapital. Men de sentrale EU-maktene med Tyskland i spissen gjør det de kan for å komme ut av denne situasjonen. Finansoligarkiet i disse statene må skape seg vilkår som gjør det mulig å utfordre USA i kampen om verdenshegemoniet. Den gryende motsigelsen mellom de største statene i Vest-Europa og USA vil derfor ha en tendens til å skjerpe seg i årene fremover.
Men de ledende statene mobiliserer ikke bare sin egen stat i denne kampen. De strever også etter å oppnå allianser med de andre statene (les finansoligarkiet der), og de strever etter å legge flest mulig stater inn under sine vinger for å skape best mulig vilkår for seg sjøl i kampen om verdenshegemoniet. Europaunionen (EU) er ett av forsøkene på å få til alt dette.
Disse prosessene fører til at de mellomstore og mindre nasjonalstatene og nasjonene i Vest-Europa og mange i Øst-Europa blir underlagt ytre imperialistiske makter og utbyttet og utplyndret av disse, for at disse skal styrke seg i forhold til den imperialistmakten som for tiden er den dominerende – USA. Og i forhold til alle andre stater i verden som EU og USA slåss om. Dette skjer selv om de andre, mindre statene, som Norge, også har sine egne imperialistiske eventyr.
Det gjør at arbeiderklassen i alle stater, også i Norge, må legge stor vekt på flere sider ved den nasjonale kampen.
Nei til EU sitt program har i seg mye av disse elementene. Nei til EU er det norske folkets og arbeiderklassen i Norge sin viktigste organisasjon for opprettholdelse av nasjonal sjølråderett og internasjonal solidaritet.
Kampen for nasjonal sjølråderett og internasjonal solidaritet innen hver enkelt nasjon er det eneste som kan sikre at folket i alle nasjoner selv kan få avgjøre hva slags økonomisk og sosialt system de foretrekker. Dersom vi er underlagt utenlandsk imperialisme vil borgerskapet i andre stater avgjøre dette for oss. AKP mener selvfølgelig at arbeiderklassen og folket etter hvert vil komme frem til at kapitalismen må erstattes med sosialisme og kommunisme. Andre går inn for noe annet. Men vi kan stå sammen om at ingen nasjon eller stat kan utforme en politikk som tar rimelig hensyn til nasjonale særegenheter dersom nasjonen er underlagt utenlandsk imperialisme.
I Göteborg kommer du til å møte folk fra hele venstresida i Europa. Kampen mot kapitalismens globalisering fortsetter også etter dagene i juni 2001. Det er lett å miste oversikta i mylderet av demonstranter og forskjellige organisasjoner. Behovet for organisert kamp er stor.
Menneskets historie er en historie om undertrykking. Og derfor også en historie om kamp mot undertrykking og klasseforskjeller. Slavene knuste slaveeierne, koloniherrene blei jaga ut av koloniene og bønder og borgere kasta føydalherrene. Så lenge det finnes undertrykking og klasseforskjeller vil det finnes kamp mot det herskende systemet. Vi er en del av historia og må lære av den. Samtidig må vi danne vår egen organisasjon og kjempe mot undertrykkinga vi lever under nå. Felles for alle som har vunnet før oss, er at de organiserte seg og samla kreftene i felles kamp.
Kampen for et revolusjonært arbeiderparti i Norge er ikke ny. For 150 år siden trykket Marcus Thrane radikalismen til sitt bryst fordi han mente den kunne frigjøre arbeiderne fra kapitalens tyranni. Slik ledet han organiseringa av norske arbeidere rundt 1850 og dannet ikke bare en organisert arbeiderbevegelse, men også det første politiske partiet i Norge. Etter tranitterbevegelsen har også Det norske arbeiderparti og Norges kommunistiske parti til tider fungert revolusjonære i sin virksomhet. Det var derfor fjerde gangen det blei oppretta et revolusjonært parti i Norge da Arbeidernes kommunistparti blei stifta i 1973.
Organiserte revolusjonære jobber aktivt med viktige saker også i dagens samfunn. Gjennom kampen for egne interesser utvikler arbeiderklassen erfaring og styrke til å gjøre revolusjon. Det er viktig at vi som er revolusjonære ikke sitter isolert på et kontor og roper på forandring, men at vi deltar i folks kamper. Kamp mot globalisering er kamp mot imperialisme. Kampen for frigjøring i den tredje verden er hovedkrafta i kampen mot imperialismen i dag. Derfor støtter AKP frigjøringsfronter over hele verden og mener det er avgjørende at disse vinner sin kamp mot imperialismen.
Å kjempe mot diskriminering er å kjempe mot klasseforskjeller. Vi mener at kvinnekamp også er klassekamp. Noen få tjener på at kvinner er undertrykte og at vi lever i et kjønnsdelt samfunn. AKP har gått i spissen for å lede kvinnekampen bort fra den borgerlige feminismen, som er et feilspor på veien til reell likestilling av kjønnene.
På lik linje med sexisme er også rasisme kapitalens splitt-og-hersk-taktikk. Så lenge arbeiderklassen bruker hudfarge som argument for å sparke nedover, vil vi ikke rette blikket mot de virkelige undertrykkerne. En brei antirasistisk mobilisering er nødvendig for at vi skal kunne kvitte oss med rasismen, om den viser seg i stat, på arbeidsplassen eller i organiserte rasistiske organisasjoner.
AKP har alltid jobba aktivt i fagforeninger og klubber på arbeidsplassene. Vi mener det er viktig å ta del i det politiske arbeidet rundt stedet man jobber. Å jobbe for å sitte i ledelsen i LO har aldri vært noe mål for vårt faglige arbeid, vi veit at det virkelige politiske arbeidet skjer på arbeidsplassen og at det er der linjene for fagbevegelsen avgjøres.
Vi skal lenger enn protestene i Göteborg, vi skal helt fram til et samfunn uten undertrykking og klasseforskjeller. Våre motstandere kaller det utopia, men vi veit at det er mulig. Vi er med og reiser kampen blant de undertrykte, undertrykkerne skal vekk. Vårt mål er kommunisme gjennom sosialisme. Det er ikke lett å huske når vi står blant tusenvis av demonstranter i Göteborg. Organisert kamp er vesentlig for å kunne forandre verden. Og er du enig med oss, er det din plikt å organisere deg. Bli med i AKP og RU.
