"Det kommer tider for oss med - da vi skal få en evig fred" var et av versene i sangen til Vietnams frigjøringsfront i kampen mot USA i 1960- og 70-årene.
Som medlem av Arbeiderpartiet fram til høsten 1968 visste jeg at denne frigjøringskampen ikke ble støtta av mitt parti, tvert imot de støtta USA i kampen mot kommunismen. Det gjorde alle de andre borgerlige partiene også, man skulle forvente en stor sjølkritikk fra alle disse for å ha støtta kjemisk krigføring og bombing mot et lite folk. Bombing av Nord-Vietnam ble begrunna med den såkalte Tonkinbukt-episoden. At Tonkinbukt-episoden var fabrikert av USA ble avslørt av The New York Times i boka The Pentagon Papers som kom ut i 1971. Hvor sterke var det offisielle Norges anklager mot USA den gangen, og hvor mange er villige til å ta på seg ansvaret for all bombing av Indokina som USA stod for den gangen.
Den gangen var det også i Norge viktig å støtte de som forsvarte seg mot USAs krig. Den politiske kampen i solidaritetsarbeidet stod mellom de som likestilte partene i konflikten og de som støttet frigjøringsfronten. Der var m-l-erne helt klar: de støttet folkene i Vietnam og Kambodsja.
DNA var også helt klar i sin støtte til USA. Derfor gikk jeg og andre ut av dette partiet.
Jeg er gjerne med på å diskutere hvordan det utarta med Khmer Rouge og hva det førte til, men er ikke villig til å ta tilbake min støtte til kampen mot USAs aggresjon, den var helt riktig og nødvendig.
Når diverse personer nå benytter anledningen til å vise hvordan alt vi kommunister har stått for er feil, er det litt interessant.
Hvorfor dukker tidligere lille diktatoren fra Rød Ungdom, Helge Øgrim med sitt tøv stadig vekk? Hva har Lars Gule å bidra med, eneste personen i Norge med nesten-terrorist-standpunkter, som han prøver å overføre til AKP? Han får jaggu ta sin egen sjølkritikk, den har ikke vi noe med.
Ragnar Nordengreen beklager at folk gikk ut av AUF til m-l-erne (stjal deres folk!); er det noe rart med den pro-USA-politikken som DNA stod (og delvis står for)? Når skal du ta sjølvkritikk?
Solidaritetsarbeidet for Chile, som jeg var med å starte i september 1973, ble utsatt for en splittelse i 1975, etter et landsmøte der det nesten var enstemmighet i alle vedtakene. Hvorfor? Moskva ønsket ikke solidaritetsorganisasjoner med maoister, og fikk en god allianse med andre i Norge for å gjøre dette: sosialdemokratiet og SV der NKP jobba den gangen. Dette er blitt erkjent senere av personer tilknytta SV. Offisiell versjon: AKP splitta. Splittelsen svekka solidaritetsarbeidet for Chile.
Invasjonen i Afghanistan ble i utgangspunktet støttet av SV, men de endret linje etter forholdsvis kort tid. Krigen i Jugoslavia ble støtta av SV som parti. Har ikke hørt mye sjøkritikk fra den gjengen, Hans Ebbing.
Solidaritetsarbeidet for Palestina ble starta av SUF(m-l)ere, mot det som var rådende syn i Norge, også i SF, og særlig i Det Norske Arbeiderpartiet. Det tok mange år å snu opinionen, der var vi også med. Hører jeg sjølkritikk fra gamle SVere, arbeiderpartifolk?
Og da gidder jeg ikke engang å snakke om de vanlige borgerlige partiene: de har i hovedsak støtta USA uansett hva USA har gjort.
Også dagens verden styres av et kapitalistisk system, som gjør at millioner hvert år dør av krig, underernæring og urettferdig fordeling. Men ingen tar sjølkritikk for det, selv om de støtter det kapitalistiske systemet. Men vi som ønsker å forandre verden for å bli kvitt alt dette, vi skal ta sjølkritikk.
Nei, det gjør jeg ikke! Den eneste sjølkritikken jeg tar, er at jeg ikke har fått gjort mer for å få vekk kapitalismen som system.