I forrige utgave av Ny Tid har Bernt Hagtvet en kort, men heftig kommentar til min artikkel for tre uker siden. Professoren er både lei og forurettet. Men han mener fortsatt at det er moralsk høyverdig ustoppelig å piske gamle AKPere for deres etter hvert noe aldersstegne dårskaper. Dessuten vil han ha seg frabedt at noen påpeker sammenhengen mellom den bestialitet som ble utøvd av Pol Pot og de drap og herjinger som USA bedrev i Indokina i siste halvdel av det forrige århundre.
Til det har jeg noen få kommentarer:
1. Selv om ikke Hagtvet ser sammenhengen, så gjør åpenbart folket i Kambodsja det. Den politiske opprydding og den gjennomgang av en grusom fortid som nå skjer i landet, tar nettopp høyde for at det er flere enn Pol Pot som har historisk blod på hendene. Også de som samarbeidet med USA er inkludert i undersøkelsene. At USAs herjinger skjedde i antikommunismens og demokratiets navn, gjorde neppe særlig forskjell for de mange millioner som ble drept.
2. Professoren tar positivt feil når han forklarer den vestlige støtte til Pol Pots eksilregjering med at den folkerettslige tenkning den gangen var annerledes. Ingen i vår del av verden - heller ikke den norske regjering - var bekymret for folkeretten da Tanzania invaderte Uganda og innsatte et nytt regime. Det skjedde et års tid før Vietnam fordrev Pol Pot.
Jeg har vært nødt til å lære meg at folk flest ikke interesserer seg for politiske sammenhenger. Men at en professor i statsvitenskap ikke har forstått hvorfor USA - og dermed Norge - støttet Pol Pot, det forundrer meg. Det peneste en kan si om Hagtvets forestillinger om USA, Pol Pot og folkeretten, er at de er naive.
3. Hagtvets innlegg tyder på at han ikke har fått med seg at det faktisk var noen av oss som mislikte Pol Pot og hans ugjerninger fra første dag, og at vi fortsatte å mislike mannen og alt hans vesen også etter at han ble anerkjent av USA. Og da mener jeg ikke bare diplomatisk anerkjennelse.
Før Hagtvet inviterer til nye omganger om våre holdninger til Pol Pot og Røde Khmer, bør han ta bryet med å lese en del av det som ble sagt og skrevet den gangen; ikke bare de bisarre synspunktene til norske kina-kommunister, men også hva den reelle venstresida sa om saken. I så måte anbefaler jeg professoren å begynne med å lese Stortingstidendes referater fra de mange debatter om både Pol Pot og USAs heijinger i Indokina. I ettertid har noen av oss mer glede enn andre av at alt står på trykk.