Jeg vil takke Bernt Hagtvet for i to instruktive artikler og for å ha satt fingeren på hva selve saken om m-l-bevegelsens praksis og historie i Norge gjelder. Når ikke m-l-bevegelsen selv har evnet å gjøre dette, er det viktig at andre gjør det. Det gjelder ikke hva USA gjorde av overgrep i Indokina. Det gjelder heller ikke isolerte påstander om våpentrening i den krigspsykosen som eksisterte i m-l-bevegelsen ved midten av 70-tallet. Så vidt jeg vet fantes ikke dette (jeg var selv medlem fra 1973-1981).
Det dreier seg om er en politisk bevegelse som var forblindet av idealer som ikke ga noen plass til en tanke om individuelt menneskeverd. Det er riktig som Hagtvet sier: At marxismen selv ikke har noen normativ ide om det enkelte mennesket som mål i seg selv og ikke bare som middel. Og historien bare viser oss at enhver politisk bevegelse som mangler et hold i opplysningstidens viktige ide om individuelt menneskeverd og ukrenkelighet mangler en fundamental barriere mot politiske og moralske overgrep. At mennesket ikke kan eller skal kunne brukes for å oppnå mål det selv ikke anerkjenner er den sentrale ide bak all menneskerettighetstenkning. Ingen totalitære ideologier, heller ikke marxismen har hatt en slik ide om individuelt menneskeverd som grunnlag for sin politiske ideologi.
Som Hagtvet synes jeg det er spennende om fortidens lederskap og evt. medlemmer av m-l-bevegelsen tar opp tråden. Dette dreier seg ikke om hva andre har gjort eller om teoretiske spissfindigheter. Det dreier seg om selve verdigrunnlaget for politisk virksomhet og demokrati overhodet.