AKPs bakhold
mot den organiserte solidariteten

av Ragnar Nordgreen
sentralstyremedlem i AUF 1973-79

Trykt i Dagbladet 9. august 2003
Gjengitt med forfatterens tillatelse

Tilbake til hovedsida for denne debatten

Det er liten tvil om at Bernt Hagtvets krav om avbikt fra AKPere er berettiget. Like tvilløst er det at en forestilling om at kravet vil bli imøtekommet er illusorisk. Det er ingen grunn til å vente at AKP-førere, enten de heter Allern, Steigan eller Gulbrandsen vil gjøre avbikt. M-l-ere beklager ikke et samfunns- og menneskesyn de ikke har brutt med.

I 1970-åra, hjernevasket og forledet SUF/AKP unge mennesker til å sabotere klassekampen i troen på at de førte den; til å undergrave solidaritetsarbeid i marsj under falske solidaritetsfaner. Idag lurer de til seg stemmer gjennom stråpartiet RV.

Derfor er det, midt i diskusjonen om folkemord i Kambodsja, to bidrag til debatten som er av særlig interesse. Aksel Nærstads, fordi det må avsløres når han kløktig holder liv i vrangforestillingen om m-l-erne som velmenende solidaritetsarbeidere. Erling Maartmann-Moes, fordi hans nakne beklagelse er den mest relevante jeg har sett fra noen gammel-m-l-er.

For det var ikke som krigsforbrytere og politiske mordere denne organisasjonen og dens ledere opplevdes truende for oss unge radikale fra seint 60-tall. Det var som sjelebetvingere, hjernevaskere, solidaritetstjuver og klassesabotører. Det var for deres mord på den frie og radikale folkeformingen; for deres bakhold mot den organiserte solidariteten i denne ene saks tjeneste: Den mao-hoxhanske marxist-leninistiske partibyggingen.

• De kuppet Aksjon Kyst-Norge. Slik har de medansvar for å ha lagt kysten åpen for dagens Svein Ludvigsen-regime.
• Under parolen "Nordmenn og fremmedarbeidere felles interesser: Steng grensene!" stemplet de innvandrende arbeidsfolk fra Pakistan, Tyrkia og Marokko som mindre enhetlige og solidariske.
• De fordømte solidaritet med den fengslede Nelson Mandelas bevegelse African National Congress (ANC), og godtok bare den kinastøttede Pan Africanist Congress (PAC).
• De kapret Norge Ut Av NATO. Med forvrengningen "NATO ut av Norge" drepte de bevegelsen for en selvstendig norsk sikkerhets- og solidaritetspolitikk i kjølvannet av Vietnam og Tsjekkoslovakia.
• De stjal AUF-lag. Gjennom hjernevaskede AUF-kamerater kuppet de lag som Torshov og Nordlandet (Kristiansund), og hele distriktsorganisasjonen i Nord-Trøndelag.
• De kuppet Solidaritetskomiteen for Vietnam. For vilkårsløs solidaritet med det vietnamesiske folk måtte vi bygge den uavhengige Vietnambevegelsen.
• De kapret Palestinakomiteen. Deres palestinersolidaritet var underordnet partibygggingen. Solidaritet med lidende palestinere, og nedkjemping av en overveldende israellobby måtte vi organisere gjennom Palestinafronten.
• De ranet til seg Solidaritetskomiteen for Chile. De tok den norske solidaritetsbevegelsen fra det chilenske folk i en tid da det led den største nød etter mordet på Salvador Allende. Vi måtte gjenreise solidaritetsarbeidet gjennom Chileaksjonen.
• Og ja - de opptrådte som absolutte Pol Pot-lojalister. Ikke en gang symbolavvik tåltes - lydighetskravet forutsatte at man sa "Kamputtsjé'a". Sa man "Kambodsja" var man en fiende av khmer-folket under Pol Pots progressive ledelse.
• De besatte Det Norske Studentersamfund. Der korrumperte de den inkluderende, radikale, unge, uavhengige samfunnsdebatten. Slik bidro de til at landet etterhvert ble lagt åpent for at grådighet og ego-individualisme uten avgjørende motstand kunne opphøyes fra moralsk mindreverdighet til beundret dyd.
• De prøvde å ta Folkebevegelsen mot EEC. Men med sine sterke sosialdemokratiske grunnpillarer viste den seg robust. Også Folkebevegelsens borgerlige delfundament medvirket til å gjøre den uovertakelig for SUF/AKP. Folkebevegelsen var en bred mobilisering av det radikale Norge som ikke ville finne seg i at SUFerne ødela nok en viktig sak. Da kuppet måtte oppgis innordnet SUFerne seg likevel ikke, men brøt den enhetlige fronten mot medlemsskap i det som den gang var en vesteuropeisk seksnasjoners rikmannskjerne. De opprettet den partibyggende splittelsesorganisasjonen "Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid". Slik brakte de motstandsarbeidet nærmere nederlaget enn noe tilhengertiltak noen gang gjorde. Et nederlag de for øvrig utvilsomt ønsket. I deres øyne ville det føre landet mot den situasjonen "folkets væpna revolusjon" i henhold til den rette leninistiske lære forutsatte.

Menneskeskjebner - også døde - ligger i deres fotefar. Unge infiltrasjonsagenter og femtekolonnister, hvis sjelefred for alltid ble kvestet ved det falskneroppdrag de ble pålagt å gjennomføre blant kamerater som stolte på deres hensikter. Unge homofile, selvfornektende innerst inne i skapene, under svøpen av devisen om at homofili, som det småborgerlig-individualistiske avvik det var, ville miste sitt grunnlag og derved forsvinne under den rette kommunisme.

De forfulgte og sjikanerte personlig alle som forsøkte å drive engasjert politisk arbeid. Særlig gikk det ut over sosialdemokrater, som ble hånet, latterliggjort, truet og forsøkt utstøtt ikke bare politisk, men også sosialt.

I dette lys duger bare en avbikt som den Erling Maartmann-Moe uttrykker 25. juli. Men den får vi aldri fra førerne Steigan og Gulbrandsen og deres likesinnede - utmeldte av AKP eller ikke. De er, bak allehånde røyktepper, stadig de samme.