Enhver burde diskutere
med seg selv
hvordan hun stiller seg
til væpnet motstand

av Kjersti Martinsen
kortfilmregissør og musikant

Trykt i Dagbladet 16. august 2003 i en noe kortere utgave
under overskrifta "Hvordan ble det skuslet bort?"
Gjengitt med forfatterens tillatelse

Tilbake til hovedsida for denne debatten


I 1965-66 gikk jeg med nei-til-atomvåpenmerke. Den gang signaliserte det at man var pasifist. Jeg var også medlem av SUF (seinere SUF(m-l) som dannet grunnlaget for AKP).

Det var store diskusjoner i SUF på den tiden - om våpen. Det var moralske, etiske, teoretiske spørsmål vi stilte hverandre: Hva gjør du hvis familien din blir truet på livet? Forsvarer du den? Hva gjør du hvis Norge blir angrepet? Spørsmål som enhver bør stille seg (f.eks. i det du skal avtjene verneplikt). Det var også store diskusjoner om Nato. Hvilken rolle denne USA-styrte alliansen kunne komme til å spille.

Jeg var mot USAs brutale krigføring i Vietnam. Jeg var mot Nato. Jeg var mot individuell terrorisme, men jeg var for at folk i Vietnam gjorde motstand. Altså tok jeg etter hvert av meg "pasifist"-merket (jeg var fortsatt mot spredning av atomvåpen).

Jeg ble med i AKP (fram til 1975). Diskusjonene fortsatte: Hvis man har en styreform basert på et flertall i folket, og dette flertallstyret blir truet av et militærkupp - skal man da yte væpnet motstand? Det USA-kontrollerte kuppet i Chile 11. september 1973 ble et stygt eksempel på at det var naivt å ikke være forberedt. Dette var vi opptatt av, og diskuterte - mye. Altså fortsatt teoretiske, politiske, moralske spørsmål.

Vi hadde visjoner. Vi hadde mot til å si hva vi mente. Vi ønsket å forandre. Vi hadde en ungdommelig og til dels naiv tro på framtida. Og vi var ikke alltid like flinke til å skille mellom fakta om verden og det vi så på som USA-styrt propaganda. Sannelig ikke rart med de kildene vi hadde til rådighet den gang.

Sikkerhetspolitiets overvåking og infiltrering ble for oss en bekreftelse på at vår analyse av maktforholdene i Norge var riktige. Men vårt svar på sikkerhetspolitiets aktivitet var dessverre mer hemmeligholdelse og mindre åpen debatt. Dette førte oss galt av sted. At vi også etter hvert slavisk fulgte i gamle kommunistpartiers organisatoriske fotspor, gjorde at det utviklet seg dårlige, udemokratiske spilleregler. Den store frie debatten døde. Synd!

Men våpentrening fantes ikke, ikke engang som en ide! Aldri ble nye medlemmer avkrevd at de måtte være villig til å skyte naboen. De påstandene fungerer avsporende i denne muligheten til en debatt om hvorfor flere tusen frihetselskende, oppegående ungdom klarte å skusle bort et så fint utgangspunkt som SUF og tidlig AKP var. Den debatten vil være et bidrag til norsk historie.