Man kan selvsagt bruke tid på å diskutere hvem som sa hva på 1970-tallet (jeg vet bl.a. om en nåværende kjent advokat som jevnlig ropte "Bomb Hanoi!" i demonstrasjoner - er det medvirkning til folkemord?), og hvem som skal være fornærmet på hvem av Steigan og Hagtvet. Men det ville i denne omgang være å omgå det jeg oppfatter som Hagtvets svært relevante hovedpoeng: Regimer basert på utopisk/totalitære ideologier ender ALLTID med forferdelse.
Det pinlige for oss som var aktive i AKP på 70-tallet er jo at dette ikke er noen ny erkjennelse: Jeg har i sommer bl.a. brukt tid på å lese Karl Popper: The Open Society and its enemies, skrevet i eksil under 2. verdenskrig. Popper - som selv var kommunist en periode i sin ungdom påviser hvordan utopiske ideologier i praksis alltid vil føre til overgrep mot folket samfunnet skal betjene - uansett gode hensikter i utgangspunktet. Kambodsja er bare ett av mange nyere eksempler på dette.
Da hjelper det lite at Pål Steigan hevder at Pol Pot & co ikke var "ekte" marxister. Steigan har etterhvert måttet ta avstand fra ALLE regimer som har forsøkt å basere seg på marxismen. For en som påstår å ha et vitenskapelig forhold til politikk og historie, burde konklusjonen etter 150 år nå være klar - marxismen (og alle andre utopisk/totalitære ideologier) lar seg ikke praktisere på en god måte, og bør derfor forkastes som grunnlag for en statsform .
Hagtvet utfordrer AKP til å erkjenne dette og til uforbeholdent å tilslutte seg prinsippene om rettsstat, ytringsfrihet og demokrati. Det ville være interessant om Steigan (og alle de tidligere AKPerne som i dag er betrodd oppgaven å lære opp ungdom i ytringsfrihet i journalistutdanningen) helt uten forbehold og uten "ja, men ...", kunne erklære sin tilslutning til disse prinsippene.
Hagtvet oppfordrer oss til å be det norske folk om unnskyldning. Det kan jeg gjerne gjøre. Men jeg vil egentlig heller rette en takk til folk i Norge for at de ikke trodde på oss og aldri lot oss få anledning til å praktisere dette i stor skala - det kunne gått riktig ille. For ikke en gang i liten skala - blant våre egne - klarte vi å forvalte makt på en god måte. Jeg har derfor lyst til å rette unnskyldningen til alle de unge menneskene som på 70-tallet ga så mye for så lite, der mange ofret økonomi, utdannelse og viktige livsvalg for et håpløst prosjekt .