Tromsø har fått sin egen versjon av AKP-oppgjørene fra hine hårde dager i 1970-årene, etter at Bernt Hagtvet sprakk byllen i en kronikk i Dagbladet. Blant annet har sjefredaktør Hans Kristian Amundsen latt enkelte medarbeidere få ubegrenset tilgang til den redaksjonelle håndvasken for gamle synder, for som det heter i en redegjørelse fra sjefredaktøren: "Åpenhet om egne roller på 70-tallet."
Først ute på redaksjonell plass var journalist Merethe Ekanger, en angrende AKPer som trakk Jørgen Johansen og Stig Lægdene med seg i syndefallet av gamle fundamentalister. Når sant skal sies skjønte jeg ikke helt det med Lægdene. Hvis presten også er gammel fundamentalist, må Lægdene sikkert ha rådet bot for sine synder som tjener på Herrens mark i Tromsø-gatene. Det finnes folk som har søkt renselse fra politiske synder enten som kristne medmennesker eller i andre partiers langt mer forsonlige partiprogrammer. Som vi alle vet. Jeg behøver ikke gjenta alt det om Herman Kristoffersen. AKP-perspektivet har en litt annen vinkling som ikke bare gjelder 1970-årene. Den peker inn i vår tid også.
Derfor er det oppsiktsvekkende når "kommentator" Oddvar Nygård bruker to redaksjonelle sider til å filtrere sin egen politiske fortid med å skrive en versjon av AKP-tida, som stinker av gammel stalinistisk historieskrivning, godt stivet opp med bilder av de gamle despotiske idolene. Fritt etter Nygård kan historien forstås slik: De undertrykte klassene i 1960-og 70-årene var noen generasjoner rastløse og frihetsøkende ungdommer som opplevde forjævliseringa under åket til folk som Einar Gerhardsen, Per Borten, Trygve Bratteli, Odvar Nordli og Gro Harlem Brundtland. Derfor søkte de friheten under elskelige og demokratiske folkeførere som Josef Stalin, Mao, Pol Pot og Enver Hoxha, det albanske fyrtårnet på sosialismens vei. Alt var fryd og gammen i bevegelsen. Inntil den opprørske ungdommen selv endte opp i myra av dogmatiske fundamentalister. Kampen mot kapitalismen skulle erstatte borgerskapets diktatur med arbeiderklassens diktatur, men gikk på trynet i krangel og utrensninger. Her er det at Nygård ubeskjedent innkasserer de fleste seire fra det norske samfunnets utvikling i etterkrigsårene:
Kampen mot undertrykking, likestilling, selvbestemt abort, EF-motstanden og kampen mot den amerikanske krigføringen i Vietnam. Alt som skjedde i det norske samfunn kan vi takke Pol Pot-tilhengere som Sigurd Allern og Pål Steigan for og deres meget lydige undersåtter i Tromsø, blant dem Oddvar Nygård. Et sympatisk trekk ved Nygårds historie er at han ikke skryter av mappa si hos overvåkningspolitiet, slik mange andre gjør, som om det var en slags utmerkelse for lang og tro tjeneste i kampen mot fedrelandet.
Men det er ikke langt unna når Nygård tør og attpåtil får lov på redaksjonell plass: Å skrive historien om sine egne gamle synder innenfor rammen av norsk historie uten å bli møtt av kritiske spørsmål.
Nordlys' åpne dør til de gamle AKPere i redaksjonen minner om han som glemte å lukke buksesmekken på herretoalettet. Den åpner riktignok for innsyn, men det som er der inne overlates til fantasien. Pressens klassiske reisning av grenser mellom reportasjer, nyheter og på den annen side egne meninger og innfall blandes sammen og fører doser av personlige interesser og gamle synder. Gamle AKPere stritter imot så godt de kan mot anklager om planlegging av vold blant annet i Nordlys-reportasjer.
Ikke desto mindre hevder Nygård at terror ikke fant sted: "Så langt jeg vet." Likevel stikker han kniven i sine gamle feller i en to siders redaksjonell snuoperasjon: "Dersom overvåkningspolitiet skulle sitte på andre opplysninger, vil jeg likevel ikke bli voldsomt overrasket."
Hvilke uhyrligheter mot menneskeheten får Oddvar Nygårds hjerte til å blø før kommentatoren i Nordlys i det minste blir "overrasket"? Nygård kom ikke på andre tanker før han ble knepet på fersk gjerning da en gammel meningsfelle smuglet han inn som kommentator i Nordlys bak ryggen på klubben og foran kvalifiserte søkere på jobben.
Siden satte Dagblad-journalist Skjag Fjellheim søkelyset på det røde Tromsø og fikk Nygård på banen med en gammel komposisjon av politiske bortforklaringer. Det holder ikke med å skylde på ledelsen. Nygård var en av de fremste til å fronte AKPs ideologiske "evangelium" i en Tromsø-versjon av det politiske barbariets tankegods på den tid.
Jeg har respekt for Eli Berg og andre som ikke løper fra fortida med kvasiforklaringer, men vedkjenner seg den og sier at de ønsker seg en annerledes, sterk venstreside. Det er ærlig. Problemet med de gamle AKPere er ikke at vi har grunn til å frykte en væpna revolusjon eller en samfunnsomveltning basert på en ny runde voldsromantikk. De gamle frontkjempere fra en glemt revolusjon er blitt gamle og veltilpasset
Problemet er heller ikke at de gamle AKPere må tilbakeføres til samfunnet for ikke å bli utstøtt. Poenget er at de sitter der allerede i fremtredende posisjoner i byråkrati, politikk, utdanning og media, avskrellet alle illusjoner fra fortida, opptatt med å holde seg neddykket når spørsmålene blir for nærgående.
Kommentarer i pressen ender opp som agitasjon. Journalistikk blir personlig eiendom, der etikken dunster vekk i forvirring om roller og budskap. I gamle dager var borgerskapets nettverk forankret i losjer og hemmelige brorskap. I dag tuftes nettverkene på gamle synder fra den ytterste venstresiden i 1970-årene, på brustne ambisjoner, dårlig samvittighet og forsøkene på å skrive historie selv.
Det må være en forklaring på at så mange ansettelser i dag skjer gjennom nettverk. Har det gamle nettverket fra 1970-årene også noen synder på samvittigheten når ledigheten øker blant unge med utdanning og folk må ha bekjentskaper for å få en jobb? Den slags spørsmål trenger også en sannhet for framtida. Derfor er vi ikke ferdig med historien om AKPs bidrag til det norske samfunn.