Den 13. oktober hadde Mathias Bismo en teologisk betraktning over en tekst av Daniel i disse spaltene - profeten som i sin tid slo fast at verden er syndig og urettferdig, men at løgnen en dag skal falle som skjell fra folks øyne; at de skal reise seg og styrte den bestående orden.
Bismo tror på tusenårsriket. Han vil påskynde dets ankomst ved å fjerne de individuelle menneskerettighetene. Dette vil ødelegge vårt samfunns bestandige idegrunnlag og bidra til å styrte den syndige bestående orden. Deretter kan et mer rettferdig samfunn bygges på prinsippet om kollektive rettigheter.
Får folk det bedre hvis vi fjerner tros-, ytrings-, organisasjonsfrihet og andre individuelle rettigheter som liberale demokratier bygger på? Neppe. Disse rettighetene står som garantier for et blomstrende sivilt samfunn med organisasjonsliv, politiske partier og frie, regelmessige valg. Flere forsøk ble gjort i forrige århundre. I den grad disse regimenes makthavere gadd å rettferdiggjøre sine gjerninger, trakk de på doktrinen om kollektive rettigheter. I praksis knyttet de ofte disse rettighetene til medlemskap i en bestemt rase eller klasse. Erfaringene med Hitlers rasepolitikk og Stalins klassejustis antyder at politikk basert på kollektive rettigheter alene kan få en skjev start. Det kan bl.a. resultere i folkemord.
Matmangel og sult i fattige land utgjør vår tids folkemord, fremholder Bismo. Her blander han kortene. For det første fordi han ikke erkjenner at folkemord er bevisst politikk; at det er resultat av en politisk plan. (For øvrig kan Stalins kyniske maksimering av nøden i Ukraina på 1930-tallet tjene som eksempel på en slik plan.) For det andre er den internasjonale kapitalismen ikke den eneste årsak til sult og nød, slik Bismo fremholder. Massesult har mange årsaker - og mange av dem bidro katastrofer lenge før kapitalismen var til. Her er det et poeng å nevne at regimetype spiller en rolle; at land som har et dynamisk sivilt samfunn ikke har vært rammet av sultkatastrofer. I det 20. århundre har sultkatastrofene stort sett rammet land med illiberale styresett. Kontrasten mellom Sør-Koreas mette, men mangelfulle demokrati og Nord-Koreas hungersnødsrammede kommunisme er en grell illustrasjon i så måte.
Dette resonnementet kan overføres fra sultkatastrofer til andre av verdenspolitikkens problemområder. For eksempel til natur- og miljøpolitikken. De fleste land i verden har gjort seg skyldige i rovdrift på naturressurser og forsøpling av miljøet. I land med et fungerende sivilt samfunn har imidlertid partier og pressgrupper fanget opp faresignalene og formidlet dem politisk til styresmaktene før katastrofen har vært et faktum. Økologiske katastrofer har hittil vært forbeholdt land uten full ytrings- og organisasjonsfrihet. Eksemplene på rovdrift og forsøpling i Sovjetunionen og Kina er mange.
Dermed står vi ved konklusjonen på sommerens AKP-debatt: Ved den forførende kraften i profetens Daniels åpenbaring. AKPs medlemmer er forhekset av en åpenbaringsreligion. De tolker nasjonale og internasjonale begivenheter i lys av sin tro. De er ute av stand til å se at det liberale demokrati de bor i (og som de ikke vi ha) og det paradis som er åpenbart for deres profet (og som de ønsker å realisere) ikke tilhører samme begrepsverden. Det ene tilhører politikkens verden; det andre tilhører teologiens. Når de to sammenlignes uten videre, kommer den første alltid til kort. Når den andre søkes virkeliggjort, har resultatet i urovekkende grad vært ledsaget av sult, massedrap, undertrykking og økologiske katastrofer.