AKP var lenge en liten plante i Norges partiflora, og temmelig betydningsløs i norsk politikk. Dette fremholder Christian Larsen og Sven Egil Omdal i hver sin kommentar i Adresseavisen lørdag 16. august. Det første poenget er det lett å være enig i: Tallmessig var AKP et lite parti - uten særlig fotfeste blant de bønder og arbeidere som partiet forega å representere. Det andre poenget er det vanskeligere å skrive under på: For AKP har langt fra vært så betydningsløst som Larsen og Omdal antyder. Partiets innflytelse har i en mannsalder vært langt større enn dets skrinne medlemstall skulle tilsi. Og sommerens AKP-debatt i Dagbladet var mer enn "en kollokvie i historie" som Omdal fremholder. For dette rare, lille partiet øver innflytelse fremdeles.
Innflytelsen har mange årsaker. En årsak lå i den partiets struktur - flere deltakere i sommerens AKP-debatt har notert at den "demokratiske sentralismen" ga partiets elite stor makt over lydige medlemmer. En annen årsak lå i partiets evne til formidling - ikke minst gjennom avisen Klassekampen. En siste årsak, som nesten ingen har påpekt, lå i partiets språk. Og dette vil være mitt poeng her: AKPs varigste innflytelse ligger først og fremst i partiets politiske diskurs.
Vi griper alle verden gjennom språket; AKP grep verden ved hjelp av et militant språk hvor "kamp", "undertrykkelse" og "motstand" var sentrale begreper. Språket former i sin tur tanken hos dem som bruker det; og AKPs militante språk formet mange av deltakere i norsk politikk. Særlig var innflytelsen stor blant såkalte "kulturarbeidere" innenfor utdanning og media, hvor AKPs språk avleiret seg i kommentarer og analyser om politikk og samfunn. Studentene ved høyskoler og universiteter har siden 1970-tallet støtt borti disse avleiringene. Og de har blitt preget av dem. Innflytelsen har strukket seg utenfor politikkens venstreside. Da Høyres studentlag i Oslo (Den konservative studentforening, DKSF) tidligere i år markerte sin motstand mot USAs invasjon i Irak, manet de til "kamp mot USA-imperialismen".
AKP oppfant ikke sitt eget språk. De blåste snarere nytt liv i diskursen som oppsto i kjølvannet etter den russiske revolusjonen. Det var mange grunner til at denne diskursen fra 1917 skjøt nye knopper rundt 1970. "Avkolonisering" og "frigjøringskriger" i Den tredje verden er to stikkord. Andre stikkord er "Kald krig", "Vietnam", "medierevolusjon" og "ungdomsopprør". Det er også verd å huske at AKP var langt fra alene om å blåse nytt liv i denne gamle, revolusjonære diskursen. Store deler av venstresiden gjorde det samme - i Norge, Europa, USA og i Den tredje verden. AKP rendyrket imidlertid denne diskursen. Partiet ble bærer av en militant illiberal ideologi som var sterkt ladet med rettroenhet, rettferdighetssans og revolusjonsromantikk.
Denne revolusjonære diskursen var begrenset og hadde store blindsoner. Dette ble nok en gang åpenbart i sommerens debatt - f.eks da tidligere AKP-leder Jorun Gulbrandsen uttalte at hun følte seg så krenket og oppøst over Hagtvets kronikker i Dagbladet at hun vurderte injuriesak mot ham. Samtidig var det tydelig at hun var ute av stand til å gripe Hagtvets hovedpoeng: At Pol Pot, Stalin og Mao må regnes blant det 20. århundres største massemordere, og at AKP har unnskyldt og støttet dem alle.
Hagtvet fremholdt at denne støtten til folkemordere var et utslag av politisk dobbeltmoral. Det var nok dette som gjorde mange gamle AKPere så eitrende sinte. Denne støtten kan imidlertid like gjerne ses som et utslag av AKPs særegne diskurs. De gamle partikoryfeene er rett og slett ute av stand til å forstå at Stalin og Mao hører med sammen med Hitler blant det 20. århundrets største folkemordere. Hvorfor? Svaret ligger i diskursens historie:
Diskursivt sett var AKP et tilbakeskuende parti. Det bygget på en bokstavtro tolkning av Marx' begreper fra 1850- og 1860-tallet - særlig stod forestillingen om "klasse" sentralt i AKPs begrepsverden. I tillegg bygget partiet på Lenins analyser fra tiden rundt første verdenskrig og på Maos skrifter fra 1930-tallet. Til dette kom Stalins kommentarer til utvalgte episoder fra mellomkrigstiden. En av de viktigste av dem var borgerkrigen i Spania. For da Stalin formulerte et utenrikspolitisk svar til denne krigen, utviklet han en diskurs som kom til å prege verdens radikale bevegelser for resten av det 20. århundre.
Stalins utrenskninger på 1930-tallet reduserte kommunismens appell. Ved å støtte republikanernes sak i den spanske borgerkrigen klarte imidlertid Stalin å gjenerobre venstresidenes sympati og tenne dens entusiasme. Stalin var den eneste statssjef som støttet republikanernes kamp mot Franco og fascismen, og han trakk store politiske veksler på sin såkalte folkefrontlinje. Sammen med bevegelser på Europas og USAs venstreside brakte Stalin humanitær hjelp til Spania og han organiserte frivillige brigader i kampen mot Franco med sine nazistiske forbundsfeller. Folkefronten har siden vært fremholdt som et eksempel på god marxistisk analyse og som et stolt, solidarisk øyeblikk i venstreradikalismens historie.
Folkefronten formet venstresidens politiske diskurs for resten av det 20. århundre. Blant annet koplet den venstreradikal aktivisme sammen med anti-fascisme. I løpet av 1940-tallet ble denne koplingen befestet. Da det ble alment kjent at Francos tyske forbundsfeller hadde begått etnisk folkemord mot jøder og andre minoriteter, ble "fascisme", "nazisme", "rasisme", "Hitler" og "folkemord" uatskillige begreper i den venstreradikale diskursen. Begrepene gled over i hverandre. Da den revolusjonære kommunistiske diskursen ble gjenopplivet rundt 1970, hang disse begrepene tett sammen.
I AKPs diskurs har disse betegnelsene hele tiden siden vært koplet tett sammen. I over 30 år har AKP forbundet fascisme med nazisme, rasisme og folkemord, og partiets medlemmer har knyttet sin radikale identitet til kamp mot dette onde komplekset. Ja, det er fristende å påstå, at etter hvert som den tradisjonelle fabrikkindustrien ble avviklet i Norge, og etter hvert som den gamle industriarbeiderklassen er blitt redusert til en skygge av sin tidligere kraft, så ble "klassekamp" erstattet av "anti-rasisme" og "anti-fascisme" som stadig viktigere identitetsmarkører i venstresidens politiske diskurs.
Dermed er vi fremme ved hovedpoenget i sommerens AKP-debatt - og ved årsaken til at så mange gamle AKPere ble så skummende sinte på professor Bernt Hagtvet. De insisterer igjen og igjen på at de tar utvetydig og skarp avstand fra folkemord (skjønt de lenge var unnfallende når det gjaldt Pol Pots massedrap i Kambodsja). De fordømmer Hitlers myrderier i klare ord (men de tier om Stalins). De vil ha Milosevic dømt for folkemord (men nevner nødig Mao). Hagtvet kaller dette politisk dobbeltmoral.
Jeg vil heller si at AKP har en fatal blindsone. AKPs diskurs kan lett gripe politiske uhyrligheter dersom de springer ut av etnisk vold og kan knyttes til rasistiske argumenter eller sosiobiologiske teorier. Den er imidlertid ute av stand til å forstå at folkemord også kan begrunnes sosioøkonomisk. Slik sett er det betegnende at Pål Steigan i sommerens debatt anerkjenner Røde Khmers myrderier som en uhyrlighet, men først etter at han har reklassifisert Pol Pots terror som et avvik fra den rene marxismen som et eksempel på rasepolitikk.
AKP har gjennom sin 30-årige historie betraktet etniske folkemord som en uhyrlighet, men på grunn av en særegen diskursiv blindsone har partiets medlemmer vært medløpere i folkemord som er utført etter korrekt klasseanalyse. Hitlers massedrap på etniske grupper var folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten. Stalins utrenskning av kulakkene forstås derimot som tragiske følger av en feilslått jordbrukspolitikk.