AKPs doble bokholderi

av Torbjørn L Knutsen
professor i statsvitenskap, NTNU

Trykt i Dagbladet 7. september 2003
Gjengitt med forfatterens tillatelse

Tilbake til hovedsida for denne debatten

"Folkemord var det 20. århundrets svøpe" og AKPs medlemmer var dens medløpere, påstod professor Bernt Hagtvet i Dagbladets spalter i midten av juli. "Overfor forbryterske regimer forholdt de seg skjønnmalende og unnfallende," fremholdt han. Gamle AKPere har siden summet rundt ham som sinte veps.

Noen av dem - som Finn Sjue og Elisabeth Eide - har bidradd til saklig belysning av Hagtvets påstander. Andre har penset debatten inn på sidespor - Pål Steigan og Jorunn Gulbrandsen er blant dem; de vil ikke debattere, men truer med injuriesak. De har imidlertid klargjort sine syn på Pol Pot. Dermed har de også belyst Hagtvets viktigste spørsmål: "Hvordan kunne så mange intelligente unge mennesker hengi seg til en så kritikkløs forherligelse av de verste regimer menneskeheten har sett?"

Hagtvet mener svaret ligger i en "hel mentalitet". Steigan og Gulbrandsen avviser dette. Men de gjør det på måter som antyder at Hagtvet har rett.

Dette burde interessere også de som har avfeid debatten som en agurktidens mimring blant pompøse sekstiåttere om fordums kontroverser. "Okay! AKP tabba seg ut. Les ... hva vi meiner om Kambodsja nå!" skriver K Fuglemsmo. Og B T Bjørnsvik spør om det ikke ville vært bedre å ta opp dagsaktuelle spørsmål - "f.eks at norske soldater i dag utgjør en del av en okkupasjonshær, og dermed støtter USA i bruken av militærmakt for å oppnå økonomiske målsetninger?" Fuglemsvik og Bjørnsvik har neppe sett at Hagtvets spørsmål også omfatter dem, og at debatten om AKPs mentalitet ikke bare er av historisk interesse.

Det går fram av flere leserbrev at sentrale forestillinger i AKPs tenkemåte har nedfelt seg i Norges politiske talemåte og lever videre i dagens venstreradikale diskurs. Sinnet. Arrogansen. De skråsikre avvisningene. De standhaftige krava ... Dette er ekko fra 1970-tallets AKP-diskurs.

Det finnes flere ekko. Et av dem finnes i Gulbrandsens og Steigans diskusjoner av USAs utenrikspolitikk. For Gulbrandsen var det amerikanerne og ikke Røde Khmer som var de egentlige folkemorderne i Kambodsja: "500.000 tonn bomber blei sluppet [av USA], mellom en halv og en million mennesker drept. Et folkemord." Steigan ser "CIA" og "USA" som synonyme begreper og maner fram et monolittisk Amerika, styrt av en skjult elite som kynisk forvrenger sannheten for å rettferdiggjøre bruk av militærmakt for økonomiske mål. Slike sjablonger finnes også i stort monn i den samtidige venstresidens debatt om USAs invasjon av Irak, og om norske soldaters rolle i USAs okkupasjonshær.

Et annet ekko av AKPs 1970-tallsdiskurs finnes i innvandrerdebatten, hvor rasismebeskyldningene sitter løst, og "rasisme" er tett knyttet opp mot "fascisme". Denne koplingen viser en viktig sammenheng i AKP-diskursen: mellom 1930-tallets Stalin, 1970-tallets AKP og samtidens venstrepolitiske retorikk:

Etter at utrenskninger og Moskvaprosesser hadde redusert kommunismens appell, klarte Stalin å tenne entusiasmen igjen mot slutten av 1930-tallet ved å intervenere på den republikanske siden i den spanske borgerkrig. Han var det eneste statsoverhode som da klart støttet kampen mot Franco og hans tyske forbundsfeller. Denne støtten, sammen med organisasjon av humanitær bistand og etablering av internasjonale brigader av frivillige, har siden vært fremholdt som et eksempel på god marxistisk analyse og som et stolt øyeblikk i radikalismens historie.

Denne støtten formet også venstresidens politiske retorikk for resten av det 20. århundre. For siden den gang har "venstreradikalisme" gått hånd i hånd med "anti-fascisme" og "anti-nazisme". Da det ble alment kjent at Hitlers regime hadde begått etnisk folkemord under krigen, ble denne koplingen styrket. "Fascisme", "nazisme", "Hitler", "rasisme" og "folkemord" ble uadskillige begreper. De gikk over i hverandre. De ble så godt som synonymer.

Det er en god grunn til å trekke fram innvandrerdebattens diskurs, fordi de koplingene som finnes der bidrar til å avdekke en viktig blindsone i AKPs politiske synsfelt - og ikke bare der: venstreradikal politikk har i over 50 år assosiert "fascisme" og "nazisme" med "folkemord" og "rasisme" (og herfra er veien kort til USAs gamle rasepolitikk). Dagens venstreside har fremdeles sin identitet knyttet til kamp mot dette komplekset. Ja, etter fabrikkindustriens avvikling og industriarbeiderklassens oppløsning, er det fristende å påstå at "anti-rasisme" og"anti-fascisme" er blitt stadig viktigere elementer i venstresidens politiske diskurs. Mange mennesker ser fremdeles folkemord som uløselig knyttet til rasistisk politikk og sosio-biologiske teorier. Det faller dem ofte ikke inn at folkemord kan begrunnes sosio-økonomisk.

Denne politiske blindsonen belyser det Hagtvet kaller AKP-ledernes dobbeltmoral: De gamle AKP-lederne tar avstand fra folkemord, men de var unnvikende når det gjaldt Pol Pots massedrap. De fordømmer Hitlers myrderier i klare ord, men ikke Stalins. De vil ha Milosevic dømt for folkemord, men ikke Mao. Pål Steigan anerkjenner Røde Khmers myrderier som en uhyrlighet, men først etter å ha reklassifisert Pol Pots terror: den var ikke bare et avvik fra den rene marxismen, men et avvik inn i rasepolitikk.

Det er vanskelig å unngå følgende konklusjon: AKPs ledere ser etniske folkemord som en uhyrlighet, men har vært medløpere for folkemord som er utført etter korrekt klasseanalyse. Hitlers massedrap på etniske grupper var folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten. Stalins utrenskning av kulakkene kan derimot forstås som tragiske følger av en feilslått jordbrukspolitikk - og kan forklares ut fra kampen mot en farlig klassefiende.

Tabellen nedenfor er basert på Rudolph J Rummels tall. Den rangerer 7 av de verste folkemordene i det 20. århundre - uten tanke på om de var begrunnet med sosio-biologiske eller sosio-økonomiske teorier. Tabellen viser rimelig klart at det ikke var etnisk begrunnede massedrap som kostet flest mennesker livet; det var de økonomisk begrunnede drapene.

Hvor mange AKPere er villige til å påstå at av de 7 tragediene som er rangert her, er Hitlers "Holocaust" det eneste folkemordet?