Den siste tiden har spaltene i Nordlys blitt benyttet til karakteristikker av undertegnede. Vi ønsker å bidra med noen kommentarer i den forbindelse.
Vårt inntrykk er at Nordlys har tegnet et svært forenklet bilde av den flyktninghjelp vi begge har vært engasjert i, samt i våre motiver og drivkrefter. Verden ville kanskje vært så mye enklere å forholde seg til dersom den kunne beskrives i sort og hvitt. Fra vårt ståsted er regnbuens alle nyanser en langt mer treffende allegori for hvordan verden ser ut. Vel vitende at en dagsavis sitt format ikke innbyr til de nyanserte beskrivelsene og debattene ønsker vi likevel å hjelpe til med noen flere synspunkter.
Merethe Ekanger kobler oss begge opp til AKP gjennom å påstå at vi "ukritisk har adoptert AKPs ukritiske holdninger til sine egne" og at vi lar målet hellige midlet. Vårt forhold til AKP er at ingen av oss noen gang har vært medlemmer. For Johansens del var AKP på 1970- og 80-tallet et relativt stort problem i norsk freds- og miljøbevegelse. Lægdene hadde ingen kontakt med partiet i det hele tatt på den tiden. De siste ti årene har vi begge mange ganger hatt glede av å diskutere og arbeide sammen flere nåværende og tidligere AKPere. Partiet har ofte vært tidlig ute med viktige bidrag i samfunnsdebatten og medlemmenes engasjement i norsk solidaritets- og fredsarbeid har vært imponerende. Dette er selvsagt ikke synonymt med at vi sympatiserer med alle deres meninger.
Angående "mål og midler hos våre egne" så er det relativt enkelt å påvise at vi begge har vært kritiske til mye av det våre kolleger og venner har stått for. For mange er vi kjente nettopp gjennom vår kritikk av "våre egne". Lægdene har ofte vært bedømt å være et radikalt element i Den norske kirke i asyl- og flyktningespørsmål, og Johansen har mange ganger blitt hardt kritisert for sine debatter med andre i norsk freds- og miljøbevegelse. En av disse debattene har nettopp vært forholdet mellom mål og middel. Enten det har handlet om kirkeasyl eller sivil ulydighet i kampen mot gasskraftverk har debatten internt ofte vært vel så hard som den ført i mediene. For oss begge er det totalt fremmed å hevde at målet helliger midlet. Vår avstanstaking fra bruk av politisk vold er begrunnet nettopp i at målet aldri får rettferdiggjøre midlene.
Fundamentalisme har vi begge blitt forbundet med i Nordlys sine spalter. I denne sammenheng er det vel rimelig å anta at uttrykket benyttes som synonymt med noen som dogmatisk kun ser EN løsning som er den eneste rette for alle; og det er den en selv står for. Ingen ting kunne være oss fjernere. Vi tror like lite at vi har løsningen for alle som at vi tror den norske stat har det. Den som tror at staten og loven alltid står på den rettferdiges side kan i så fall med større rett betegnes som fundamentalistisk. Historien viser oss at lov og rettferdighet ikke alltid er synonyme begreper. Uansett hvilket selvbilde nordmenn har, bor vi i et land med en lang historie av uretter begått av staten og i lovens navn. Ekangers hyllest til politiet og politisk overvåkning bør for eksempel leses i sammenheng med Lund-kommisjonens rapport fra 1996 (http://www.stortinget.no/lund/httoc.htm). Og når staten gjør noe galt så finnes det ingen politi.
Selv FrP, som vi begge i all hovedsak tar avstand fra, har nyanser. Vårt syn er at flere av de lokale FrP medlemmene ved noen tilfeller har vist større forståelse for flyktninger enn den mest brutale retorikk fra sentralt hold i partiet.
Vi synes det ville være et stort steg fremover dersom Tromsø kunne få et en grundig, nyansert, saklig og åpen debatt om Norges og Europas rolle i en verden der kløften mellom fattig og rik stadig vokser seg dypere og bredere. Og Norge er ikke alltid en del av løsningen på dette enorme problem. Det kreves et krafttak fra mange for å endre på den negative utvikling vi er inne i. Og det finnes ikke noe enkelt fasitsvar. Her håper ateisten Johansen og presten Lægdene at mange vil delta og at vi kan fokusere på sak mer enn på person.
Verden er aldri svart eller hvit, la regnbuens alle nyanser komme frem til offentlig debatt.