Det tok knapt tre måneder fra jeg ble med i Rød Ungdom til jeg ble manntallsført hos Overvåkingspolitiet. Det oppdaget jeg da mappa mi kom fra Innsynsutvalget forleden. Årsaken til overvåkernes interesse var at jeg tok ordet på et konfrontasjonsmøte mellom Unge Høyre og Rød Ungdom i Svolvær 22. januar 1975. I salen satt en "kontakt", som umiddelbart informerte Bodø politikammer om alle "Rød Ungdoms talere".
Allerede dagen etter møtet skrev politimester Carl A. Wendt i Bodø til kollegaen i Svolvær og ba om opplysninger om debattantene. Jeg hadde ifølge brevet ikke bare uttalt meg kritisk om Unge Høyre. Jeg hadde også skrevet veggavis på vegne av Rød Ungdom. Politimesteren i Svolvær sendte svarbrev med data på de "rubriserte personer". "De sistnevnte er elever på Svolvær gymnas, og de er aktive medlemmer av AKP/RU i Svolvær," heter det.
Høsten 1976 skrev jeg leserbrev i Lofotposten. På vegne av Rød Ungdom forsvarte jeg en underskriftsaksjon blant ungdomsskoleelever i Svolvær mot nazilektoren Olav Hoaas, og elevenes demokratiske rett til å innta politiske standpunkter.
I juni 1980 rapporterte politimester Rolf B. Wegner i Bodø til sin kollega i Svolvær: "På sykepleierskolen i Bodø har hun tydelig markert seg som aktiv m-l-er. I Bodø er hun under leseperioder under utdannelsen. Hun er utplassert i arbeidsperiodene ved Stokmarknes sykehus. Også på Stokmarknes har hun eksponert seg som m-l-er. Hun forsøker å påvirke andre i samme politiske retning."
Wegner la ved kopi av leserbrevet, som han tydeligvis hadde våket over i fire år.
I 1982 flyttet jeg til Tromsø. Dermed gikk tre skriv fra politimestrene i Bodø og Svolvær til kollegene nordpå, med varsel "fortsatt aktiv for AKP".
Og der bråstopper mappa mi. Nokså påfallende, for det gjorde slett ikke jeg. Neppe POT heller. Tror du vel?
Det er selsomt å sitte 20 år seinere og se hva disse ærverdige offentlige tjenestemenn har brukt arbeidstid og skattepenger på. En attenåring som kritiserte Unge Høyre. En tjueåring som skreiv leserbrev. En sykepleierelev som diskuterte politikk med medelevene. Og sirlige flyttemeldinger med kopi til Overvåkingssjefen hver gang en aktivist bytta bosted.
Får du lyst til å le? Ja, det er latterlig, hvis dette er alt. Men jeg lo ikke høsten 1977, da jeg gikk arbeidsløs i ukevis. Eller da arbeidskontoret ga meg beskjed om at jeg hadde fått jobb, bare for at en unnvikende arbeidsgiver neste dag skulle fortelle meg at det måtte være en misforståelse.
Svært mange hadde enda mindre grunn enn meg til å le. De møtte hets, suspensjoner og eksklusjoner fra fagforeninger, politiske oppsigelser, yrkesforbud. År etter år med skvising, mistenkeliggjøring, æreskjelling og utestenging fra det offentlige rom. Demokrati? Bare for de lydige.
Å være politisk aktiv på venstresida i Norge har alltid kostet. NKPerne på 1940-50-tallet betalte sin pris. Vi som opplevde overvåking og yrkesforbud på 1970-80-tallet måtte betale vår.
I noen år har makta sittet trygt, og derfor brukt silkehansker mot opposisjonen. Det er lett å tro at mccarthyismen er historie og at den overvåkinga Lundkommisjonen avdekket er over.
Så står en pompøs professor fram som "demokratiets" fanebærer og pisker opp til heksejakt mot marxister og alle som ikke mener at kapitalismen er et demokratisk paradis. Og fra kriker og kroker piler hans likesinnede ivrig fram. Ikke undervurder dem. Hagtvet er ikke McCarthy, men han pisker opp farlige krefter.
Det er lett å la seg besnære av den norske idyllen. Mange på venstresida har en naiv tro på at staten står over klassene. Men kapitalen og staten er som hånd i hanske. En venstreside som tar politikken på alvor vil alltid møte hets og overvåking. Selv når herskerne bruker silkehansker skjuler de virkelige klør.
Hvilken pris vil de ha dagens generasjon til å betale?