Mathias Bismos artikkel 13. oktober gir en god illustrasjon av den fatale vurderingsfeil som ligger i kjernen av AKPs politiske teori. I kjernen av hans resonnementer ligger utsaget om at en "demokratisk sosialisme, bygd på marxistisk teori (ikke) i større grad enn andre systemer skulle innby til menneskerettighetsbrudd". På dette upresise nivå er det lett å tilkjennegi enighet.
Om vi skal unngå en klassisk skinnenighet må vi imidlertid spørre hva MB mener med uttrykket "demokratisk sosialisme". Man skal være meget påpasselig når m-l-ere tar ordet demokrati i sin munn. De har lært av Lenin og Stalins begrepstømming. Man må alltid be dem definere begrepet demokrati. AKP-erne svarer aldri på spørsmålet om de vil følge opp sin verbale støtte til hele viften av menneskerettigheter ved å oppgi sin totalitære statsoppfatning og innføre i sine programmatiske retningslinjer hele det demokratisk-institusjonelle forsvar for ansvarliggjøring av makt, ikke minst frie valg, selv etter maktovertakelsen.
MB representerer et leninistisk parti. Slike partier tar makten enten ved kupp eller ved revolusjoner. De innfører ettpartidiktaturer. De forfaller lett til enmansdespotier, ja, gjør revolusjonær terror til dyd. Det gjør dem direkte ansvarlig for det 20. århundrets venstremassedrap. Leninistiske partier tør aldri fremstille seg i frie valg der ytrings-, organisasjons- og åndsfrihet respekteres, og der et pluralistisk partisystem og et uavhengig rettssystem motbalanserer makt og gir legitim politisk autoritet gjennom demokratiske prosedyrer. I stedet hører vi alltid marxist-leninistene skyve undertrykte foran seg i forsøket på å begrunne sitt partimonopol. MB er intet unntak.
Alle er enige om behovet for en integrert menneskerettighetsforpliktelse i politiske og økonomiske utviklingsforløp. Det innebærer at politisk og sivile rettigheter betraktes som gjensidig konstituerende med sosiale og økonomiske - likeverdige. Men dette blir billig retorikk uten at alle binder seg til et sett av demokratiske spilleregler som sikrer menneskerettighetene som helhet. All politikk må begynne her, deretter følger mer saksrettet uenighet. En slik binding er bare mulig i forfatningsfundertedemokratier.
Det er dette punkt m-l-erne alltid glir unna. De prøver å fremstille sitt partistyre og sin sosialisme (som de gjerne sådefinerer orwelliansk som "demokratisk") som mer radikalt og rettferdsfremmende enn forfatningsbundne demokratier. Å si at det i AKPs program står at "kommunistiske partier også under sosialismen skal være uavhengige av staten", betrakter jeg som rent ordskvalder eller pur ønsketenkning. Her viser m-l-erne seg som underlig umarxistiske i sitt naive syn på den enorme maktopphopning som uvegerlig vil bli følgen i en slik stat, som vi så i USSR og ser nå i Kina. All historisk erfaring taler mot at dette er mulig. Hvor politisk naiv er det mulig å være?
Snarere er det presis denne blinde flekken, denne uskyldstrooverfor maktens tendens til å degenere, som inviterer og har invitert til de store tragediene i marxismens navn: Stalin, Mao, Pol Pot. Alt i juli oppfordret jeg m-l-erne til ærlig å tenke sin ideologi til grunnen, presis på dette punkt. MB viser at det ikke har skjedd og vil aldri skje. Han og hans folk står for frelsesdogmatikk av den fundamentalistiske typen. Som politisk islam så også AKP: sannheten er nådd en gang for alle. Og all uenighet blir en kappgang mot en fortolkning av den rette læren (kfr. Pål Steigan).
MB spør om motivene for denne debatten. De er enkle: Å lære. Å forstå hvorfor totalitære ideologier kan få et slikt feste. At MB fremdeles ikke kan skille mellom strukturelt betingede tragedier (som sult) på den ene siden (som vi hele tiden må forsøke å hindre og endre) - og bevisst vedtatte, politisk bestemte og terroristisk utførte folkemord på uskyldige på den annen, som i Kambodsja - det må jeg bare konstatere. Vi er langt på vei enig i beskrivelsen av nød og urettferdighet i verden. Det er utslag av ren uvitenhet å påstå at jeg ikke står for respekt for sosiale og økonomiske rettigheter, MB kan f.eks lese de rapporter jeg var med på å lage mens jeg ledet Programmet for Menneskerettghetsstudier ved Chr. Michelsens institutt i Bergen.
Men å tro at innføringen av et partidiktatur er alternativet - det er her jeg gir opp. Bare å foreslå noe slikt etter det 20. århundres erfaringer, får meg til å konkludere at dette dreier seg om politisk teologi og en særlig brutalisert romantikk som m-l-erne har felles med europeisk fascisme.
Jeg foreslår at MB drar til Nord-Korea som politisk pilgrim - i sitt partis glorverdige tradisjon - for å se hvordan "sulten", dette "iboende kjennetegn ved den internasjonale kapitalismen", er fjernet.